Stanghelles "paradoks"

Redaktør Stanghelle i Aftenposten kom i kveldens ”Debatten” på NRK 1 inn på noe han kalte et paradoks, som han hadde tenkt på flere ganger der han hadde sittet i rettssalen den siste tiden.

Paradokset, som besto av et spørsmål, er i virkeligheten et dilemma, nemlig dette:

Ville norsk rett ha trukket inn psykiatri i den grad som er gjort i saken mot Anders B B hvis det hadde vær en muslimsk terrorist og ikke Anders B B som hadde foretatt (tilsvarende) udåd?

Stanghelle kom med et halvt svar og en halv forklaring på det hypotetiske i hans egen problemstilling:

Nordmenn – eller det norske folk, ved Staten  – har nå nemlig så vanskelig for å tro at en ”vestkantgutt” skulle være tilregnelig for en slik udåd at det nesten er utenkelig at han ikke skulle være gal, eller sinnssyk (og derfor i en helt annen verden enn oss andre).

”En av oss” kan umulig finne på noe sånt. Men hva hvis det altså var en muslim?

Jo, da ville vi ikke en gang ha stusset, mente Stanghelle. Ugjerningsmannen måtte selvsagt være tilregnelig, ville vi ha tenkt. Noe annet ville ha vært utenkelig å tenke, skal vi følge Stanghelles resonnement helt ut (på hans vegne her).

Men hva hvis Anders B B hadde handlet – bokstavelig - ut fra Koranen og islamsk rett?

Ville ikke en utilregnelighetsdom betydd det samme som å regne islam, som religion, og i seg selv, for "utilregnelig" og altså sinnssyk?

(Vi har tidligere behandlet problemstillingen i en litt annen sammenheng og tar her med et lite utdrag fra den tidligere posteringen Opprinnelig lagt inn her:(Grunnen er ganske enkelt den at den postering har med flere momenter enn det som er relevant for ”problemet” her).

Går vi litt dypere inn på Stanghelles paradoks, vil man finne scenarioer som er så vanvittig fremmed for oss og så uutholdelige, at vi neppe er i stand til å forholde oss mentalt sunt eller helt adekvat til dem,  -til det er de nemlig for grusomme i seg selv og selvsagt så til de grader fremmed for oss, at vi nesten automatisk ikke ”tør” eller makter å ta dem inn.

Det blir simpelt hen for sterkt og ubehagelig for oss, men selve grunnproblemet går ikke sin vei av den grunn.

Snarer tvert imot. Problemet kommer stadig nærmere og med stadig større intensitet og fart.

Her er vår lille skisse:  

Grunnproblemet er dette, (men Stanghelle nevner ikke dette og ville vel aldri ha formulert denne problemstillingen eller i det hele tatt åpnet for den vinkel jeg her forsøker å skissere nedenfor): 

AT: 

Anders B B kunne ikke vise til noe belegg i Den judeokristne kulturkrets og/eller i den kristne tro som kunne rettferdiggjøre hva han gjorde.

Den terroristen som vi her har å gjøre med, derimot, kan nettopp finne hjemler og belegg for hva han gjorde nettopp i sin egen kulturkrets han tilhører og i sitt eget trosgrunnlag som motiverer ham, og som han nå engang sverger til og tilhører. (Jeg må bare si: Dette er et tenkt tilfelle; det kan ikke sies at «kulturkretsen» her motiverer ham og dessuten er det jo kjent at muslimer i fremmede land skal følge landet de lever i sine lover. Det må også bemerkes at her kan det foreligge ulike tolkninger, sett fra islamsk hold).

Men veldig få i dette landet i dag er villig til å se den prinsippielle – abstrakte og tenkte – vinkelen på dette problemet, som jo er et grunnporblem. For bare dette i seg selv ”å se den” eller ”tenke den i sitt stille sinn” er farlig i dagens Norge. Man vil bli møtt med kollektiv hoderisting eller mer, bare ved å lufte paradokset eller dilemmaet.

Desto farligere er det å fremsette denne vinkelen under fullt navn og i full offentlighet.

Derfor denne anonyme bloggen.

Grunnspørsmålene som her berøres tas også opp i en postering om mulla Krekar, her 

 For å repetere fra en annen postering tidligere:

http://neitilislam.blogspot.com/2011/12/regenten-vs-profeten.html

Skal man tenke strikt logisk i denne sammenhengen, må man legge til grunn en rekke faktiske og juridiske fakta, noe jeg ikke kan gjøre her; jeg bryter derfor ned problematikken til de aller mest nakne eller nødvendige fakta, og den like nakne og «nødvendig» juss, slik at man kan forholde seg til et rent abstrakt scenario eller konsept.

Det blir derfor ikke bare litt hypotetisk dette, men kanskje vel mye hypotetisk og derfor irrelevant  og spekulativt for mange, men la gå:

Vi har altså her å gjøre med en tiltalt som har begått en ugjerning på det nivå Anders B B gjorde.

Han kommer under psykiatrisk observasjon og psykiaterne skal vurdere om han er strafferettslig tilregnelig eller ikke, ut fra norske normer, regler og forskrifter.

Hva hvis «pasienten» under denne diagnoseprosessen ikke gjorde annet enn å sitere fra og handle ut fra Koranen?  

Hva hvis han insisterte på at det han gjorde, gjorde han kun fordi det sto i Koranen at han skulle gjøre det – og fordi han var blitt fortalt av en islamsk lærd at dette var helt i pakt med islamsk lov?

Og hva hvis psykiaterne ikke visste at det pasienten sa - om enn usammenhengende og uten å ta alle "leksene" på en gang - i sin helhet ikke var noe annet enn direkte sitater fra Koranen og alle surene som maner til jihad og påbyr kamp – i forsvar - mot de vantro på liv og død?

Ville de ikke da med den aller beste begrunnelse kunne erklære pasienten både som farlig for samfunnet og som behandlingstrengende narsissist – eller paranoid schizofren, dvs gal eller sinnssyk e l?

For å konkretisere, i en ellers litt løs, men mulig interessant analogi: En from, snill, ærlig, arbeidsom og rettskaffen muslim har i flere år gått med tanker i hodet som er både mørke og tyngende og som har plaget ham i lenger tid … Saken er den at hans gode nabos familie og alle dennes 9 barn har byttet religion og gått over fra islam til kristendommen ...

Etter å ha gått i denne åndelige tvangstrøye med hensyn til hva han bør gjøre i nærmere 7 år, og uten å fortelle til noen om hvilken moralsk og psykologisk skruetikke han befinner seg i, kommer han så en dag ”endelig” til det resultat at han er nødt for å ta livet av naboen og hans familie med alle barna, som nå er blitt myndige. Han henviser til at hellige skrifter i islam forteller ham at det er dødsstraff for apostasi i islam. Han er derfor helt overbevist om at han har rett til å drepe i dette tilfelle.  

Grunnen er altså at Allah og profeten sier at han ikke bare kan, men at han også skal gjøre det.  Han skal gjøre det, til og med, selv om han misliker tanken på å gjøre det aldri så mye, og, ja, selv om han helst vil slippe, for alt i verden. Men plikten kaller og hvem vet best? 

Sier ikke Koranen og islam at nettopp Allah og profeten vet best? Står det ikke skrevet? Og er ikke dette et bud og en befaling fra «gud»? (Dette vil faktisk kunne hevdes av mannens forsvarere).

Mannen bestemmer seg derfor for å utføre udåden - slik vi vil se det - og samtidig gjøre det så effektivt  og ”smertefritt” som mulig, men likevel objektivt sett kaldt og brutalt, slik vi, som vestlige mennesker  - igjen - vil se det.  

Han inviterer derfor hele den familien som har forlatt islam sammen til et aldri så lite ”famileparty” på en øy ute i Mjøsa et sted, bare for å ta et eksempel. Og så kan massakren starte. 

Mannens samvittighet forteller ham kanskje at det han gjør er galt, men plikten og troende muslim må gå foran alt, - det er slik troen skal fungere, om den skal være rett og sann, ifølge islam. Han tror det, at dette er sannheten, samtidig som han altså har teoretisk støtte fra en såkalt lærd muslim som han har konsultert med på forhånd.

Vil mannen av psykiaterne bli erklært for strafferettslig tilregnelig?

Ja, uten tvil, vil jeg mene, under ellers like forhold, (spesielt hvis psykiaterne var virkelig troende muslimer).  

Mannen ville imidlertid bli kjent strafferettslig uskyldig – i en muslimsk rett. (Her kan jeg ta grundig feil). 

For ingen virkelig rettroende muslim vil kunne dømme ham, fordi Allah og profeten forbyr det, fordi Allah jo har sagt at ikke bare kan gjøre det, men også at han skal gjøre det … (hvis mannen først har tryglet og bedt nabofamilien om å tenke seg om og komme på bedre tanker og gå tilbake til islam, men uten at det lykkes). 

Ifølge Allah og profeten ville jo mannen bare ha gjort sin religiøse trosplikt og dessuten blitt berømmet for det i det verdensvide «umma» her på jorden og belønnet for det i det hinsidige, (vil mange muslimer tro, siden dette er et løfte gitt av Allah).   

Det pussige her er at mannen faktisk BLIR regnet for strafferettslig utilregnelig – i praksis, ut fra vestlig rettsoppfatning - i og med at han ikke KAN straffes i h t islamsk lov og teologi.

..

Ville de ha sagt at ord skaper handlinger og at det var det muslimske miljøet rundt mannen som egentlig sto ansvarlig for det som skjedde og som følgelig da måtte straffes for udåden, på likefot med mannen selv, som skyldig?