Sosialister elsker Allah, fordi ... ?

Sosialister elsker Allah fordi Allah er en illusjon, for å si det ironisk og litt spottende.

Men sosialister elsker samtidig først mennesker, mennesket først, og verken Gud eller guder, for det går med Gud og guder som med illusjoner flest: De dør og forsvinner etter hvert, og dette er for så vidt en logisk konsistent måte å tenke på og en realistisk, nødvendighet å skape seg, ad hoc, så å si.

Men dette er illusjoner og innebærer en selvmotsigelse. Det strider mot tanklovene, de lovene som vi er nedlagt med, for å si det sånn, nemlig de som ikke er å komme fra, fordi de er aksiomatiske, teoremiske eller selvinnlysende . De trenger ingen forklaring utover hva de selv sier eller påstår de er. Og de må oppdages. De kan ikke skapes av oss, verken av vårt indre selv eller i vår indre selv, og de er ikke avhengig av vår hjernes struktur, de bare foreligger og ingen kan bestride dem, selv om det kan virke som om de er funksjoner av sirkelargumenter, i form av illusjoner.

Det rare er kanskje at alle sanne, holdbare og sunne konklusjoner nettopp bygger på sirkelbetraktninger, like mye som alle forkastelige hypoteser og konklusjoner gjør det.

Det gjelder derfor å bygge på de ”sirkler” som står av seg selv og derfor er rene, dvs ikke avhengige av noe annet eller noen andre.

Lovene som man slutter seg frem til med slik lødig sirkelargumentasjon er universelle, og ikke relative, og deres eksistens  er ikke avhengige av om noen velger dem, eller velger dem bort.

De fremkommer ikke fordi noen vil dem eller foretrekker dem der og da. De eksisterer før vi eksisterer og de har essens, det vil si at de ikke være annerledes enn det de er.

Disse lovene kan ikke ”villes”, i motsetning til de normer – og menneskeskapte politiske eller juridiske lover - som kan preferes eller som man kan beslutte seg frem til, gjennom konsensus.

Man kan ”glemme” eller fortrenger de universelle tankelovene, eller førsteprinsippene om man vil, men på sikt vil dette straffe seg. Man går på trynet. Som når man bortdefinere og ikke vil vite av Gud, en gud som er skaper og personlig og dessuten nødvendig, dvs ikke-kontingent.

Man kan også snylte på tankelovene uten å vite det. Det gjør man når man forsøker å forklare de dypeste metafysiske og trosmessige spørsmål og gir svar uavhengig av dem og dette gjør ateister og islam stadig vekk. Man snylter på dem uten å takke. For det fins ingen tilfredsstillende svar på livets skapelse og livets mysterium og mirakel uten at man forutsetter en personlig og kjærlig Gud, som skapte disse tankelovene. Man kan heller ikke begrunne hvorfor det i det hele tatt eksisterer noe godt, uten at det eksiterer en allmektig skapergud som opprettholder alt.

Tankelovene er ikke avhengig at noen vil eller ønsker at de eksisterer, slik islam forutsetter, nemlig at Allahs vilje står over disse lovene, slik at han kan endre dem når hans vilje måtte ville det. (I et slikt trossystem vil det derfor ligge en oppfordring til ikke å studere naturens lover og bygge på dem, som et fast og ”evig” grunnlag. Dette er motsatt i den judeokristne tankeverden, hvor Gud har kontraktsforpliktet seg til at lovene gjelder og ligger fast, og at de er universelle).

Sosialistene tenker på samme måte, men da har mennesket tatt ”Guds” plass, en gud som i sosialistenes øyne (nærmest) er identisk med Allah, for det er det sosialisten vil som er avgjørende. Sosialister vil bestemme hva som er sant og rett, til enhver tid, og når det måtte passe. Noe annet ville være å bygge på en illusjon.

Manns vilje er lov, og dermed basta. Lenger tør man ikke tro og tenke. Makt er rett. Makt er kunnskap ...

  

Mennesket kan ikke leve på illusjoner, sier sosialistene, derfor vil mennesket fri seg fra dem ved å gjennomskue dem, ved radikalt å endre produksjonsforholdene i samfunnet, og fordele godene, ved å endre menneskets bevissthet og moral. Sosialister tror at ved å omfordele godene her på jorden, så vil himmelen – og Gud – fjerne seg fra menneskene.

Sosialister vil ikke at mennesker skal behøve Gud, sosialister vil erstatte Gud med dem selv, dvs. med mennesker, som dem selv – og manifester og komiteer som skal skape seg frem til sannheten selv, og det som skal gjelde for alle, med visse tillempninger, riktig nok ... 

Konsekvensene av dette er at man gjør det kontingente til selve det inkontingente. Man begår her en stor brøler, et kategorimistak, og gjør det som ikke kan skylde sin skapelse selv til det som skaper seg selv.Hvilket i seg selv er både hovmodig og ”full fledged” tragisk.

Snakk om gladnihilisme (Hellesnes’ neologisme?)

Sosialister tror det er dumt å tro på Gud. Sosialister tror at muslimer tror på Gud, en gud som i alt og ett er den samme gud som kalles Allah.

Allah og Gud er identiske, tro de, eller i alle fall en stor del av dem. De tror også derfor at de har med  identiske problemer å gjøre, problemer som må løses slik at mennesker kan løsrive seg fra både Allah og Gud og bli selvstandige, dvs. slik at de kan tenke i flokk, for slik bedre å kunne løse problemene og flokene med dette å fordele og omfordele, (hvilket gis prioritet fremfor dette med å forholde seg primært til sannheten).

De er en lett oppgave å forløse mennesker fra Gud, mener sosialistene. Det er bare å innse at sosialismen vil løse alle problemer, så er også problemet med Gud løst.

Alle som blir sosialister vil til slutt innse at de ikke trenger Gud, de trenger med andre ord da heller ikke Allah.

Alle muslimer vil komme bedre ut av det med ikke å tro på Allah, dvs Gud, vil sosialistene og ateistene mene.

Men muslimer tror nå i denne stund på Allah; muslimer tror at Allah vil hjelpe dem, og ikke ateismen og sosialismen. (Og her har det virkelig et poeng, historien er som alle vet brolagt med blodige forsetter og fromheter med kvasse torner, og er altså slett ingen dans på roser).

Men det er bare midlertidig at muslimer holder fast ved troen på Allah, vil sosialister og ateister like å tro. Muslimer vil før eller siden slutte å tro på Allah, fordi sosialistene vil fortelle muslimer at muslimer ikke trenger Allah, at det bare er et spørsmål om – kort – tid før alle muslimer vil innse at de er bedre tjent med å tro på seg selv, det vil si: På sosialistene og ateistene.

Det er ikke lite komisk. Men dette tenker og ønsker sosialistene og ateistene i det største alvor.  

Men hva betyr det å tro på seg selv? Jo, det er å tro på sosialismen, dvs. å løse sentrale menneskelige problemer i fellesskap og solidaritet. Muslimene har rett i at individet – alle individer -  må rettledes og styres av et kollektiv, mener sosialistene. De beundrer islam for den vekt som legges på det kollektive, på selve kollektivet.

Både sosialister og muslimer har det til felles at de "ber" mye sammen. De er ofe mer religiøse enn noen kristen og noen muslim,  en sannhet sosialister og ateister blir blodsinte og rødere i kinnene av å bli konfrontert med. Sosialister og ateister ber nemlig til seg selv og sin gruppe, daglig, ja, nesten hele tiden. De er livredde for ikke å lykkes med omfordelingene og forfordelingene sine og derfor ber de på mange forkjellige måter om å få styrke og kraft til å klare å gjennomføre de mål de har satt seg. De legger seg ikke ned på bønnetepper og folder ikke hendene, men de ber like fullt: De ber til seg selv, til mennesket. Fordi de tror at det er bare mennesket som kan frelse mennesket.

Moskeen er et fellesrom for muslimer akkurat som fagforeningene er et fellesrom for sosialister. Forskjellen mellom foreningen og moskeen er imidlertid at mens man i foreningen ikke har noen ytre kriterier på at det pågår en bønn - til mennesket og mennesket alene - så har moskeene klare forordninger om hvordan og når man skal be. Muslimene har derfor innebygd i sitt trossystem en forestilling om at de ber til noe utenfor mennesket, "noe" større enn mennesket, noe meta-fysisk som kan støtte dem, hvis dette "noe" vil,  og hvis dette noe har utvalgt dem, og det er derfor muslimer sier: In sha Allah, - hvis Allah vil.

Islam tillater med andre ord muslimene å sette seg selv - med Koranen i hånd - over hva mennesket måtte bestemme, dvs over menneskelig konvensjoner og lover. Sosialistene henvises da til egen selvdyrking og tilbedelse av mennesket som høyeste juridiske og moralske innstans. Muslimer kan følgelig aldri bli helt vassekte sosialister og det er dette sosialistene aldri vil forstå, fordi de aldri vil makte å tilbe annet enn mennsket selv. 

(Jeg bruker "noe" om Allah her for å få frem et poeng som muslimer ofte påpeker og understreker, nemlig at Allah ikke er en person slik vil bruker ordet person om Jesus eller den judeokristne Gud, Faderen, og fordi Allah ikke er hellig, slik Gud oppfattes i den judeokristne tradisjonen, og fordi Allah følgelig ikke "frelser" noen, ifølge denne tradisjonen og fordi Allah heller ikke kan sies radikalt å hate synden ifølge islam).

Sånår sosialistene og ateistene tror at Gud og Allha er identiske, tar de feil. De bygger på falske primisser og trekker gale slutninger. De bryter mot tankelovene: A kan ikke være ikke-A på samme tid og på samme måte.

Sagt kort på en annen måte: Kristus må enten være Gud inkarnert eller Gud ikke-inkarnert, fordi et mellomstandpunkt ikke er mulig, og fordi Kristus er Gud, kan ikke Gud være Allah.

Men dette ser ateister og sosialister helt bort fra og derfor forstår de heller ikke at islam er den krokodillen de mater, i håp om at den skal spise dem selv sist, for å sitere Churchill.

  

For å avslutte og avkorte:

-Hvem er god? var det noen som spurte.

-Ingen er god uten Gud, var det en Jesus som svare.

Mennesket er alle tings mål, var det en som påsto.

Men hvem har bestemt - for mennesket - hva menneskets mål er? spør jeg.

– Og hvordan finner man det?

Det må oppdages, det er poenget. Fordi Gud var der før oss. Derfor må vi oppdage Gud, selv om det er Han som gir oss tro, hvilket er et lys på stien.