Sosialister flørter optimistisk med døden ...

Sosialister flørter med døden. Med en ”partner” eller et ”parti” som er programforpliktet til å underkue, undergrave og ta livet av sosialismen, fordi sosialismen i sitt innerste vesen er ateistisk og derfor bundet til å være evig fiende av Allah og profeten. Hvilket sosialister - og andre høyremennesker - ennå ikke helt forstår, fordi man rett og slett ikke forstår islam.

Dette fremgår av muslimenes ”hellige” bok. Det er ikke bare noe vi synser frem og mener. Det er bestemt fra evighet av, for Koranen kan ikke endres. Den som vil endre Koranen ender med full visshet i døden. Islam er et sammensatt parti – en uhyggelig bred front - med innfløkte infrastrukterer og uttrykksmåter og tolkninger og som av og til snakker med to eller flere tunger, men grunnlaget eller konstitusjone under dette ”partiet” ligger fast. Det ligger i islams sanne vesen. Det hjelper eller trøster ikke at muslimer kan miniatyrendre islam innenfra og på grunnlag av islams egen uforandelige grunnlag, Koranen. Koranen og islams diaboli er grunnleggende og uforanderlig ideologi. Såkalte enndringer av islam er og vil alltid bli krusninger på overflaten. Krusninger som ikke er annet en forstillende flirt med alt og alle som foreløpig ikke vil underlgge seg og bli muslimsk.

Hvem skal skjenkes den mulighet å få gitt det siste kyss – dødskyssset? Vi tror ikke på noe radikalt og varig vennskap mellom ateister og islamister, mellom islam og sosialister, dette i sterk motsetning til hva sosialister og muslimer forsøker å gi inntrykk av. Det hele er et skuespill, en forpostfekting og en kokketering – fra begge sider, i den kamp som nå raser om å tilrane seg flest mulig goder og fordeler i en hensovnende kapitalisme som – på tross av globaliseringen – nå ligger med brykket rygg og uten fremtidsutsikter, i hvert fall i folks innerste forestillinger, i folks sjel, i folks medfødt rasjonalitet og frihetstrang og frihetsevne.

Utviklingen lover ikke bra for sosialistene, med mindre sosialistene klarer å gjøre seg sikre på at utviklingen kun bærer i en retning: Mot en åpning for en renessanse for en ny og mer slagkraftig -  dvs. autoritær og nådeløs - marxisme.

Utviklingen lover heller ikke bra for liberalere av ulik slag. De går inn for import av arbeidskraft, en sprengkraft på markedet  som for det meste vil bestå av muslimer. Disse liberalere forstår ikke den dramatikk som venter. De lukker øyenene for plikten for muslimer  - og potensialet  i selve islam - for maktovertakelse med alle midler tillatt, selv om muslimer skulle forbli i mindretall.

Sosialistene har (beviselig) ikke vært kynisk fremmed for tanken på import av muslimer som stemmetilfang. Liberalerne vil helt bevisst og kynisk importere islam for å øke brutto nasjonalprodukt, få jobbene gjort billigere og for å kunne få redusert skatt for de få og fremmelige her i landet. De ser høy sysselsetting som et frelsesmiddel islam kan hjelpe dem å bevare. De ser ikke i sin yndige iver at de på litt sikt kun fremmer en bruttonasjonal-katstrofe av dimensjoner vi ikke har sett før her i landet.

Begge vet ikke hva de gjør og hva de har begitt seg inn på. De  kan ikke unnskyldes. Alle vet hvem som må ta ansvaret for det scenarioet som kommer.  

Hvem går så av med livet i behold – islam eller marxismen?

Vi tar et lite tilbakeblikk i forsøket på å få et lite fremtidsblikk:

 

Opptøyer er noe Frankrike har sett mye av de sist 250 år. I 1968 fikk vi studentopprøret

som ble et eksempel til etterfølgelse for mange 68'ere i mange andre land.

Målsettingen for disse ofte velregisrerte og voldelige demonstrasjonene var å etablere en plattform som man i samarbeide med arbeiderklassen senere kunne bruke for å etablere "Det klasseløse samfunn" i ren Marxistisk "ånd".

"Den historisk-vitenskapelige marxistiske dialektikk"  gjorde denne prosessen ikke bare mulig og tidsmessig nødvendig, trodde man, men også historisk nødvendig, ja, absolutt nødvendig. Revolusjonen var uavvendelig. Man var ikke i tvil om dette. Og den skulle være verdenshistorisk og altomspennende.

Det var derfor  bare å kaste seg ut i det og få andre til å betale den prisen revolusjonen  kostet. Det gjaldt om å stå på den riktige siden, dvs. den siden som ”vitenskapen” og historiefortolkningen allerede hadde utpekt som verdenshistoriens seierherre. Det gjaldt mao å stå på arbeiderklassens side, - for den ville jo seire utansett.

Det gjaldt å produsere så mange resolusjoner og demostrasjoner som mulig og rope så høyt man kunne,  og dessuten å stille seg så langt frem på barrikadene som mulig, slik at så mange som mulig kunne "se" at man hadde valgt riktig side, allerede før historien var et faktum.

Det var en fin tid for statsvitere, bedrevitere og retthaverske av alle personlighetsstøpninger. Tidsperspektivet og Soria Moria lå bare mellom 10 og 50 år frem i tid, - før "Die Endløsung".

I 2006 så vi en annen type demonstrasjoner i Paris. De ble kalt en "markering av ettårsdagen" for to dødsfall i en transformator etter en mislykket politijakt.

Ulykken var nok til å utløse et masse-raseri. Ødeleggelsene ble enorme og Den franske stat pøste ut og inn over 100 millioner Euro for å skape bedre forhold og muligheter for den altoverveiende muslimske befolkningen i forstedene. No-go-soner er et resultat og en funksjon av dette, dvs. av islam.

Muslimene har imidlertid ikke merket stort til alle disse tiltakene. De er like fattige som før og føler (stadig mer) at de blir utestengt fra resten av det franske samfunnet.

Hva er forskjell på 1969 og nå? Hvorfor mislyktes marxistene? Har muslimene sjanse til å lykkes bedre enn marxistene gjorde – på litt lengre sikt?

Marxistenes mål var arbeidsklassens overtakelse av produksjonsmidler og all makt, – dette er ikke muslimenes (primære) mål.

Og dessuten: Marxistene hadde hastverk og  dårlig tid,  – det har ikke muslimene.

Marxistenes gud var marxismen, dvs. ateismen og materialismen – Muslimenes gud er Allah

og materialisme er en fristelse som kan føre en bort fra Allah og det muslimske fellesskapet.

Marxistene  ville omfordele godene på en radikal måte,  – det er ikke muslimenes mål.

Marxistene trodde like lite på straff og belønning i det hinsidige som på Gud,  – det gjør ikke muslimene, (selv om spørsmålet kan stilles om Allah og Gud er samme Gud).

Marxistene hadde en forholdsvis fåtallig og lett motstander å nedkjempe - dvs kapitalistene – dvs ca 3-4% av befolkningen - og deres maktapparat (som ikke var så lett å forandre).  

Muslimene utgjør bare ca 5% av den franske befolkningen  har følgelig en stor og mektig motstander som det ikke går an å tople umiddelbart. De har imidlertid Allahs forsikring om at muslimene er uovervinnelige så snart de er 20 mot 100. De har  dessuten Allah's løfte  om at islam kommer til å erobre og underlegge seg alle vantro og hele verden. Dette motsvares av at enhver muslim individuelt har plikt til å bidra til denne erobringen.

Marxistene hadde ingen forestilling om at noen mennesker i prinsippet er bedre eller overlegen andre,  – det har muslimene. Allah har selv sagt at muslimene er det beste folket, -de som, ifølge Allah selv, har rett og plikt til å forordne det som er rett og riktig til enhver tid, og det til og med på ethvert sted .... implisitt!

Marxistene ville bruke makt for innføre det proletaristiske diktatur; dette ble sett på som et midlertidig steg i en lengre såkalt demokratiseringsprosess hvor "folket" hele tiden skulle være med på å bestemme  sin egen fremtid. "De folkevalgte" var suverene og skulle lage de  lover det var behov for til enhver tid.  

Muslimene - derimot - har sin "konstitusjon" i Allahs - og Muhammeds - ord, gjennom Koranen, som er evig og uforanderlig. Riktig nok kan umma gjennom rådslagning fatte vedtak om nye praktiske regelverk, men disse kan ikke gå på tvers av grunnleggende muslimsk rett slik den er påbudt i Koranen - og av (den syndige) Muhammed - og utviklet i hadith og de 4-5 "ulike" rettsskolene innen islam.

Marxistene hadde ikke noen individuell plikt eller (guddommelig) forventning på seg om at de skulle ofre både liv og eiendom i kampen mot fienden, - det har muslimene,  fordi Allah påbyr det.

Marxistene var usikre på hvor langt de skulle gå i  bruk av vold og hvilke straffemetoder som skulle anvendes. De fleste gruet seg for tanken om å bruke korporlige straffer. Riktig nok hadde Sovjet og Kina tydd til en utfattelig utstrakt bruk av masseavstraffing, men omfanget og straffemetodene var så grusomme at de måtte holdes skjult for allmennheten. – 

Muslimene - på sin side - trenger ikke å skamme seg over eller bekymre seg over straffemtodene, - de er nedfelt av Allah selv og skal gjennomføres offentlig og uten medynk slik at alle kan se at alle lovovertredere straffes likt og uhildet og uten at individuelle og dermed vilkårlige følelsesmessige kvaler skal få legge en demper på selve straffen.

Enhver medlidenhet med lovovertredere/vantro er like forkastelig som selve lovovertredelsen. I islam. Den allmennpreventive effekten av islams guddommelig gitte straffesystem  og straffemetoder må derfor antas å være betydelig større enn de metodene som sto til disposisjon for marxistene. 

Dette ikke desto mindre som strafferetten i islam neppe er gjenstand for forhandligner, - den er tvert imot stabil og gyldig for enhver tid. Dette gir muslimene den fordelen at de vet hva de kan - og skal - holde seg til, mens marxistene til stadighet måtte se seg om etter nye og ”bedre” eller mer humane lover og regler og dermed ulike og skiftende straffereaksjoner. 

Marxismen er dialektisk og kan derfor sies å være utfordrende og fantasistimulerende - i teorien. Islam - derimot - er statisk og forbyr alle nyvinninger, i praksis - og ikke bare i teorien - for i teorien skal islam være statisk: Allah og proften kan nemlig ikke forandre seg. Hadde de kunnet det, ville de ha blitt betrakter som svake, og hva er mer skammelig for en muslim enn å bli oppfattet som svak, enn si essensielt å være svak - i andres øyne - i virkeligheten og i praksis?

Islam er mye mer forutsigbar enn marxismen, som - i prinsippet - er avhengig av flertallsbeslutninger til enhver tid. 

Marxistene var tross alt mer individualister enn massemennesker.  Behovet for konformitet var ikke desto mindre meget stort. Det ble hele tiden bevisst og målrettet mobilisert for å ensrette massene på en grandios skala, noe som ikke har vært nødvendig i islam. 

Limet i marxismen var håpet om større materiell velstand og mer individuell frihet for den enkelt her i livet, ikke i det hinsidige. – Muslimene er og blir konforme i kraft av sin guddommelige og på forhånd  for dem en gang for alle utstakede livspraksis, (selv om det selvfølgelig fins rom for mikroskopisk individuell variasjon og tilpasning).


Islam som total-system eller totalitært system innebærer kontinuerlig ensretting med frykt for Allah, profeten og det allahianske helvet som grunnlleggende pedagogisk og rettslig motiverende kraft. 

Under frykt for individuell straff i det hinsidige parret med  en kollektivt fremprovosert og "allemannseid" frykt for straff i det dennesidige, av umma, det islamske brorskapet, er det ikke rart at muslimene er lettere å holde på plass for muslimske diktatorer enn det kommunistene var for de marxixtiske makthaverne, selv om de hadde effektive straffemetoder og store leire for "dissentere". 

Konformitering er en nødvendig forutsetning og en integrert struktur i islam både som "religio" og politisk aktivt samfunnssytem. 

I marxismen måtte det ledende skikt jobbe hardt for å kunne holde massene på plass. Man hadde ikke Allah å skremme med, og her ligger vel da selve hunden begravet. Islam er seigere. Mer utholdende. Mer tålmodig. Listigere. Frommere. Farligere. Dødeligere. Kreativitetsdrepende.

Marxistene bygget på et håp om en lysere fremtid for de få sanne marxister. Muslimene har ikke muligheten for engang å se et lite lys i fremtidsmørket her på denne jord fordi jo alt er bestemt på forhånd av en Allah som gjør hva han vil.  Skal det være et lite lys i fremtidsmørket, så er det Allah selv. Insha Allah.

En lysere fremtid eksisterer kort og godt ikke for muslimer, ifølge Allahs grunnlov. Den lover ikke fremskritt. Fremskritt er en illusjon og de goder man har vært i stand til å benytte seg av i vesten er kun midlertidig tilfredsstillelse som på sikt bare er et hinder for muslimer som søker det autentiske allahianske paradis. Lærde muslimer i muslimske land frykter at muslismer i Vesten skal la seg sluke opp av Vesten og bli like ”myke”, dekadente og foraktelige som de vestlige.  

Skal man lykkes som muslim, er det  nå snart kun bare de virkelige, sanne muslimer som kan, nemlig martyrene. De kan lykkes å nå frem direkte og uten omveier. Alt annet enn martyrenes  vei blir et slit og et ork. Og sett opp mot denne veien, ”den rette veien”, som muslimene ber om å få gå i sine bønner 5 ganger om dagen -  har verken sosialister, marxister eller liberalere noe å stille opp med mot.

Vi har alle noe å se frem til. Vi ser lyst på det.