torsdag 18. november 2010

Ødelegger kjærligheten kirken?

Kjærligheten – en trussel for kirken?

Gelius støttes nå av 60% av befolkningen og fagforeningen støtter ham helhjertet. Gelius skal forsvares om han så har aldri så mye feil og Ap-mannen Arild Stokkan Grande roper ut at Kirkens budskap skal være kjærlighet, helt i Gelius’s ånd.  Han ser på biskop Kvarme – som har ansvaret for personalsaken mot sin uregjerlige jippoprest - som en mørkemann og en mullah mer enn en ydmyk og ærlig kristen sliter med stort arbeidsgiveransvar.

Vel, la dem rote seg opp i det og la oss håpe at de kommer ut av det med kjærlighet i sikte. For det kan trenges.

Vi skal i det følgende forsøke å sette hele sakskomplekset i et litt større perspektiv enn det som kultiveres frem i mediasirkuset akkurat nå.


En undersøkelse publisert av Daily News i England i 1984 viste at hele 31 av totalt 39 biskoper i Den anglikanske kirke ikke tilba Jesus som Gud og det er ingen grunn til å tro at tilstanden i Norge har utviklet seg til noe bedre.
Flere enn halvparten av disse biskopene uttalte at det ikke er nødvendig for kristne å tro at Jesus er Gud. Vi går ut fra at den samme begredelighet gjør seg gjeldende blant norske geistlige og nedover - kanskje i enda større grad, (selv om dette langt fra er sikkert).

Samtidig begrunner flere og flere kristne altså sine handlinger i kirkelig sammenheng med noe man kan oppfatte som en trylleformular, nemlig: Kjærlighet. Det er kjærligheten som nå settes i sentrum. Ikke Gud. For man tro jo ikke lenger tro på Gud, allerminst kan man tro at Jesus er Gud. Det er kjærligheten og ens egen subjektive oppfattelse av den som nå  får en til å gi sin stemme og lojalitet til dem som mener at det er helt OK for kirken å velsigne f eks prester som lever i et homofil ekteskap eller samboerskap.

For det fins  eksempler på at både profilerte topppolitikere og biskoper i Den norske kirke begrunnet sitt syn i homofilisaken for en tid tilbake nettopp ut fra at kjærligheten, slik de ser og tolker den, og at den må være avgjørende og at nettopp den  står over Guds ord og befalinger i Bibelen, dvs. selve kirkens fundament og Guds uttømmende tale til menneskene. De de tilsynelatende ikke ser er at de setter seg selv opp på et plan som kan gi dem samme autoritet og kjærlighet som Gud selv -  hvis da til og med ikke større kjærlighet og autoritet - hvilket er det de uten Gud nesten er nødt for å tilstrebe, skal de bli trodd og tatt på alvor.

Før det tragiske vedtaket på Kirkemøtet for noe år siden ble tre prinsipper lagt til grunn for trosforkynnelsen og Kirkens lære: 1) Skriften alene 2) Troen alene 3) Ved Guds nåde alene.
Disse tre grunnpillarene er nå revet vekk under kirkens grunvoll og kirken er dermed i ferd med å falle sammen av seg eslv og for egen kraft.

Med ett slag har Kirkens tro på den menneskelige kjærlighet alene tatt over som det eneste fundament og grunnlag for menneskets ”evige” frelse, en frelse som i høyden i dette klima kan være svært timelig, Troen hjelper ikke lenger og heller ikke hjelper Guds nåde alene. Eroskjærighet er nå satt opp som dene ene midler eller garant mellom Gud og mennesket, dvs. det er den menneskelig kjærligheten som nå teller, ikke Guds, ikke Guds kjærlighet. Eros har – ifølge denne troen - med andre ord overtatt for Agape som det instrumentale middel Gud bruker for å frelse mennesket. Det er mennesket streben oppover til herlighet som nå skal gjelde. Veien til Gud går gjennom menneskets indre, de følelser og sympatier det har og dyrker frem eller blir pådyttet,  og den sentimentalitet som slik inadrettet tilbøyelighet uvegerlig avstedkommer, eller iallfall kan avastedkomme.

Kirken sier nå at kjærllighet er Gud. Ikke at Gud er kjærlighet.

Mennesket underlegger seg i dette paradigme selv dermed to krav eller byrder: 1) ett om å være helt og fullt autentisk med denne sin menneskekjærhet eller 2) dette å måtte mistenke seg selv eller bli mistenkt av andre for ikke å være elskende eller elskverdige nok, i denne kjærlighetens tjenste.

Det vil under dette åket før eller siden utvikle seg en angst for at man selv kanskje ikke ikke kan være kjærlig nok, at man sviktet, og at man dermed ikke har kjærlighet nok. Spørsmålet blir dermed ikke lenger om man får kjærligheten som gave, og om kjærligheten er noe objektivt virkende med kilde utenfor mennesket selv, men om hvorvidt man kan produsere nok kjærlighet i og av  seg selv, til egen og andres tilfredsstillelse, (hvilket man selvfølgelig verken makter eller kan, radikalt sett, annet enn i kortere perioder og da kun som selvros).

Dette er en katastrofal måte å forsøke å administrere egen og andres kjærlighet på, for ikke å si ”Guds” kjærlighet. Det er en prosess som til slutt vil ende i gjerningstro, - en tro som allerede nå kan oppfattes som kirkens offisielle tro - en tro som gjør frelsen av mennesket til et menneskelig anliggende og ikke til en Guds anliggende og som gave av nåde, ordet og sakramenter alene. Den erotiske måte å forstå kjærlighet på er totalt kontrært til det grunnlag både protestatisk og katolsk kristendommen tradisjonelt tar utganspunkt i og bygger på og det er en oppfatning og praksis av kjærlighet som bare kan tjene en ting, nemlig en stadig islamisering av det kristne budskapet henimot slaveri og gjerningstro, lik islam.

Bibelen karakteriser kjærligheten bl a på følgende måte:

4 Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,
          den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.
          
     5 Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,
          er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
          
     6 Den gleder seg ikke over urett,
          men har sin glede i sannheten.
          
     7 Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
        
          
     
8 Kjærligheten tar aldri slutt.

          
Vil noen våge å identifisere seg med denne kjærligheten? Vi noen i fullt alvor kunne si at den beskrivelsen Biblen gir av kjærligheten stemmer helt og holdet med det bildet man har av seg selv og sine intensjoner? Er beskrivelsen mao en beskrivelse av "meg selv"?

Nei, Gud forby. Beskrivelsen er derimot en helt ut korrekt bekskrivelse av Jesus Kristus selv og den kjærlighet Gud viste og viser oss gjennom Ham alene. Bare Gud er god, sier Kristus.
Ikke det menneske som tror at kjærligheten er identisk med dem selv og deres intensjoner.

Det er mange i dag som tror de inkarnerer kjærligheten. Grande gjør det når han beskriver Gelius og Gelius gjør det når han beskriver de standpunkter mennesker tar til saker som han enten er enig eller uenig i. 

Alle de som er enig med ham defineres som de som utøver eller har kjærlighet. Alle de som ikke er enige må tåle taushet om dette, men indirekte forstår alle som rammes av Gelius mørke at Gelius mener at de motarbeider selve kjærligheten. 

Gelius må med andre ord se seg selv som identisk med den kjærlighet Bibelen beskriver. Gelius og hans kamerater tror at de dermed faktisk har tatt Guds plass og at Gud ikke er nødvendig lenger, siden mennesket jo inkarnerer og utøver kjærlighet.

Noe mer hovmodig kan neppe tenkes. For en helligbrøde. Det gjelder selvfølgelig også ”grande”  Grande. De er jo kamerater.

Hvor er så kjærligheten? Jo, i Guds ene offer, det som er gitt alle en gang for alltid av Jesus Kristus Guds Sønn, Gud skaperen og verneren om alt, fra evighet til evihet, Han som er dommer og Alfa og Omega.

Hvor skjer så kjærligheten? Jo, den skjer i nadverden eller kommunionen, i Agapen, kjærlihetmåltidet over alle kjærlighetsmåltider. 

Her er Gud kjærlighet. Her viser Gud oss at det er Han som ER kjærligheten og at vi selv ikke når opp. 

For det er ikke kjærligheten (oss) som er Gud, det er Gud (den hellige) som er kjærlighet.

Bare ved å se de slik - og holde seg til hva Biblen lærer - kan Kirken ha håp om å gjenvinne sin autoritet som sann forkynner av Guds fylde og hellighet, Han som hater all synd og ikke kan lyve. Bare slik kan mennesker tilbys frelse i radikal forstand og slik ha håp om å bli befridd fra seg selv og andre og dermed alles hovmod. Og bare slik kan mennesker igjen ha håp om å komme frem til dypere syndserkjennelse.

Hvilker igjen er det viktigste som inngår som vilkår for evig liv og evig frelse fra menneskets side. Der radikal synderkjennelse ikke fins, legges veien åpen for islam og islamisering av kirken, dvs. avkristning av kristendommen.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar