Selvmordsmorderne nærmer seg ...

Selvmordsdrap kan i islam være et bevisst, selektivt og meningsfylt handlingsgrunnlag. Dette ifølge  psykiateren Harald Ø Reppesgaards i en kronikk i Dagbladet for noen år siden.(NB: Så vidt vi husker bruker psykiateren en annen betegnelse enn ”selvmordsdrap").

Det kan være på tide å gjøre seg noen refleksjoner, for den tid nærmer seg at spørsmålene kan bli mer påtrengende enn vi liker å tenke oss, spesielt med tanke på at kampen om Israel og kampen enten for Israels eksistens eller ikke-eksistens stadig rykker nærmer. Vi kan komme til å se at denne kampen ikke bare vil bli ført inne i Israel selv og mot Israels grenser av i dag, men også på europeisk jord, i europeiske byer. Sluttkampen om Israel kan komme til å stå i kjernen av Europa, i sluttfasen, eller den fase som før eller siden må innledes fra islamks hold for å nå ”den endelige løsningen”, - med europeernes hjelp.

I motsetning til islam betrakter vestlig psykiatri selvmordet som en tragisk og meningsløs ”lidelse”, skriver Reppesgaard.  Suicid har videre en negativ valør i  den vestlige tankeverden, på samme måte som det har det også i Islam, men bare da under fortusentning av at selvmordet er en ”løsning” på private, individuelle livsvansker. Et selvmord som derimot har destruktive følger for andre og som derfor må rette den underliggende aggresjon utover, blir assosiert med martyrium, noe som bringer ære og jordisk belønning til selvmorderens familie.

Reppesgaard siterer videre professor Kari Vogt som sier at ”nymartyrene” er et resultat av en radikal nytolkning av Islam og den iransk-franske forskeren Khosrokhaver som beskriver denne radikalisering med at de (av fienden) som tas med i døden ansees for å være medskyldige i det ondes dominans. Formålet med døden er å fremskynde historiens slutt og virkeliggjøre apokalypsen. ”Selvmordet er tilpasset en politisk og moralsk forståelse og går ut over det rent religiøse”, sier denne forskeren.

Reppesgaard siterer videre filosofen Jon Rawls som sier at endringsprosesser er et ”resultat” av rettferdighetssans og rasjonalitet. ”Din israelske nabo har vann, ikke du. Israelerne har sykhus, du har ingen. Israelerene har arbeid, du har ikke”. Ikke rart at det blir frustrasjon! Ikke rart at det blir umulig å leve med verdighet i en verden hvor onde makter dominerer. Det er jo i strid med ens rasjonale!

I en slik situasjon dannes en ny identitet, som riktig nok er vanskelig for oss vestlige å forstå, ifølge Reppesgaard. Den er vanskelig å forstå fordi vår forståelse er dominert av vestlige beskrivelser av ”de andre”.

Vesten er avslørt som nedlatende til arabere generelt og Islam spesielt. Reppesgaard siterer her den palestinsk-amerikanske professor Edward Said. Han påstår videre at hvis vi reproduserer Islam som et fiendebilde, skader det oss selv mer enn muslimene.”Palestinerne har sin rasjonelle formening med livet og døden, om den enn ikke stemmmer med Vestens”. ”Selvmordsbomberen tenker kanskje: Jeg har knust slavesjelen. Det har vært en mening med mitt liv…” ”To til tre generasjoners ydmykelser og fattigdom skaper suicidale personligheter”.

Reppesgaard siterer også Frants Fanon: ”Hva det enkelte individ angår, virker voldsutøvelsen rensende….”

Reppesgaard legger med alle disse ord for dagen enslags lengsel etter det heltemodige, men kommer samtidig i skade for å stimulere til dødskult. Mennesket kan forklares: Hvis A, så B. Mennesket er altså en mekanisme. Men samtidig riktignok et menneske som vi i Vesten ikke helt ut kan forstå. Paradokset Mekanisme og Menneske gir imidlertid her en automatisk, (men riktig nok menneskelig beskrevet), rett til selvdrap som middel til drap hvis hensikten tillater det! Mennesket er forklarlig kun i lys av det som er blitt etslags aksiom i deler av vestlig tenkning og revolusjonær praksis i dag, nemlig at fattigdom gjør ond og fattigdom legaliserer derfor ethvert middel for å oppnå like mye fravær av ondskap og fattigdom som bekreftelse av og på egen identitet og målbar lykkefølese kombinert med rettferdig fordeling av rettigheter og ressurser. Mennesket blir godt, og gjør følgelig godt nær sagt ved å fjerne enhver lykkehindring som betrakes som et menneskeskapt onde, - med mord og drap. Og dette er poenget. Fattigdom og undertrykkelse gir rett til  bruk av vold og revolusjon.

Vi har hørt det fra muslimer i Norge: Basim Ghozlan i Det islamske Forbundet har selv rettferdiggjort det i norsk media og offentlighet for noen år siden.

Men det er ingen menneskerettighet å ta hevn ved å ofre seg selv ved selvdrap. Ja, det kan sogar settes spørsmålstegn ved om selvmordsmorderen – som vi velger å kalle ”ham” -  virkelig foretar eller blir gjort til offer i egentlig forstand. Om han virkelig bringer et offer til fordel for de menneskene og den saken eller gudstroen han selv vil fremme, altså ved selv å forvinne fra jordens oveflate med en allahiansk garanti inn i eller opp i noe bedre … For hva er et offer?

En høyeste verdi, noe kostelig, eller uskyldig, - en i utgangspunktet umistelig verdi som gis i bytte for en annen verdi som er like eller mer kostelig og uskyldsrent, og som nettopp derfor redder fellesskapet. Man ofrer andre mennesker – det beste man rår over - for å blidgjøre gudene og dermed sikre eksistensens opprettholdelse, samtidig som man vil unngå hevn fra disse selvsamme høyere makter. Det er logisk at gjenytelsen fra det høye blir større jo større verdi det eller de man ofrer har for en selv. Derfor kan man også gjøre et lytefritt menneske til konge med alle rettigheter så lenge han får leve, men da senere med en plikt til å ofre seg når tiden er inne, enten i krig eller av rent rituelle begrunnelser. Eller man ofrer sin sønn, deler av sin buskap eller lignende, som er det kjæreste man har, det som etablerer en og sikrer posisjoner. Eller man følger sin guru eller leder inn i døden, eller tar sitt eget liv på kommando fra ham fordi dette tjener en større sak enn en ham selv – både som ”sak” og som enkeltindivid. 

Et annet type selvoffer er det hvor man ikke utholder tanken på tortur og heller hopper ut av vinduet for å begå selvmord heller enn å røpe betrodde hemmeligheter og dermed sette andres liv i fare. Men hvorfor ofrer man i mytologien og i det primitive samfunn ikke seg selv i egenskap av seg selv, for sin egenverdis skyld for å konservere noe, f eks eksisterende fredstid?

Jo, fordi selvofferet ikke automatisk og med nødvendighet sikrer det ønskede resultat. Selvofferet er ikke-rasjonelt. Det kan jo hende at en selv ikke er det mest kostelige og verdifulle samfunnet har og kan frembringe. At man avstår fra selvmord er da sogar den eneste logiske slutning. Og derfor den mest eksemplarisk handling.

Selvmordsmorderen ofrer imidletid seg selv med den rasjonelle begrunnelse at det gjøres for eget samfunns beste. Han tenker: Det må være slik. Uten ham selv som den aktive part, kan ingen være sikker på utfallet. Ikke engang drapsmannens ”gud” kan garantere det ønskede reslutat. Selvmordsbomberen må derfor logisk sett gjøre seg selv gudelik, nesten helt sikkert uten at han er fullt klar over dette selv. Bare hans tro på egen innsats kan redde det anliggende han dør for. Dette er den måten en vestlig intellektuelle må tenke på og dette er de spørsmål et vestlig menneske må stille seg. Svaret gir seg selv: Selvmordsmyrding er ikke holdbart. Det må forkastes både psykologisk og moralsk, hvilket Reppesgaard unnlater å gjøre. Det eneste som kan forsvare selvmordsmyrding er den gudstro som faktisk åpner for slik praksis og som ikke uttrykkelig tar avstand fra det. Og hvilke religioner er det, enn disse to: 1) Islam? og  2) Ateismen?

Det er kun ateisme og islam som kan forsvare selvmordsmyrding. Det burde gi oss noe å tenke på. Det eneste rasjonale er ikke Reppesgaards og Rawls rasjonale, det er islam og Allah som gir selvmordsmorderne det rasjonale som trengs og forefinnes, dvs. legitimitet. Ikke Vestens rasjonale, slik psykiateren later til å tro. Heller ikke vestens psykologi som sådan, (men bare hvis den på dypet kun er ateistisk).

 

Vi kan si selvmordsmorderen tenker både rasjonelt og logisk, men ikke ut fra vestlig tankegang, etikk og tradisjon. Det har noe å gjøre med det menneskesyn som har utviklet seg til grunnleggende i den judeokristne historie.

Kan selvmordsmorderen kalles gal eller syk?  Nei, ikke etter vestlig mål, og definitivt ikke ifølge islam.

Men tenker selmordsmorderen - og de som oppfordre og støtter ham - menneskelig og sunt?  Ser de ikke at det foreligger flere mulige veier til målet? Ser de ikke at andre identiteter har samme rett som han selv? Nei, de gjør visst ikke det. I islam teller ikke u-muslimers liv like mye som en muslims liv. Dette tar ikke Reppesgaard med ”i ligningen”. Det ville kanskje ha blitt ramaskrik om han hadde gjort det. Det er leit at det ikke ble det og at han ikke tok med dette aspektet.  Han burde ha gjort det og de fleste bør jo skjønne hvorfor.

Reppesgaards synspunkter kan virke som legtimering for prinsippet om at målet helliger midlet. Selv om han ikke sier dette eksplisitt.  Det sier kanskje mye om psykiatrien og de pradigmer denne ris av og hans miljø.

Samtidig som selvmordmorderen gjør seg selv nesten til overmenneskelig betydningsfull, - megaloman -, gjør han fienden både absolutt blind, ufølsom og ond. Bør han oppfordres til å vurdere om han selv, ved sitt selvmordsdrap, automatisk er i stand til å levere det ønskede produkt eller resultat?Eller bør psykiatrien bare stille seg på sidelinjen og godta hva som skjer ut fra den rådende logikk som i dag legges til grunn i psykiatrien slik det kommer frem i Resppesgaards kronikk?

Nei, ikke ifølge selvmordmorderens tro, som er at alle hans tidligere synder utslettes i det han død som martyr.

Men hvorfor ikke påpeke at han ved sin dåd bare blir oppfattet som en mekanisme eller et instrument og ikke som et levende menneske med potensiale for å bevare liv mer enn å ødelegge det, selv om det foreligger en krigs- og nødssituasjon? Betyr det at muslimer påfører seg selv større synd ved ikke å bli selvmordmordere?

Det turde ligge like liten eksemplarisk logikk og rasjonalitet i selvmorddreperens egen selvmotiverende tankegang som i hans pådrivere og støttespilleres motiver. Men ved å appellere til at vi må forsøke og forstå selvmordsbomberen  og besinne oss i eventuell (moralsk) kritikk, samtidig som Reppesgaard gjør seg taus om den moralske debatt selvmordsbomberens taktikk faktisk og nødvendigvis burde reise, kommer Reppesgaard, med sin moderne og vestlig og tilsynelatende overlegne rasjonalitet, i skade for aktivt, - men kanskje ufrivillig -, nettopp til å støtte selvmordbomberens nesten magiskt rasjonelle metoder, drivkraft og begrunnelse.

Han og hans likesinnede birdrar med dette kanskje mer enn noen andre til å islamisere samfunnet, ja, hele Vesten. Men hjelper han dermed i realtieten selvmordbomberens familie, og palestinernes og andre undertyktes sak? Og gir dette oss en bedre forståelse av selvmordbomberens legalitet?

Ved å gjøre mennesket til en mekansime og martyriet nesten til mentalhygiene, kommer Reppesgaard i skade for å stimulere til et rasjonelt syn på det som selvmordsmorderen representerer, nettopp fordi rasjonaliteten er hans eget varemerke. Ved å peke på selvmordsmorderes mentale sunnhet, ro, verdighetsfølelse, ja, endog platonisme, oppfordrer Reppesgaard sikkert ufrivillig, men likevel objektivt sett indirekte selvmordsbombere til å fortsette sine dåder uforminsket i stedet for å oppfordre til praktisk og målrettet jordisk arbeide for å bedre situasjonen for ham selv og hans trosbrødre og slektninger med jordiske midler.

Reppesgaard verken advarer eller fraråder. Men ved å ”forstå” selvmordsmorderen ”rasjonelt” på denne måten, gir Reppesgaard like mye et klarsignal både til vestlige miljøer  som til selvmordsmorderen og hans miljø selv, et klarsignal som sier: Selvmorderen er rasjonell, selvmordsbomberen kommer nettopp derfor til å lykkes, om ikke på kort sikt, så iallfall på lang sikt. Islam trenger selvmordsmordere. Og kanskje viktigst: Fienden fortjener det.

Går det an å si at selvmordsmorderen representerer en radikal nytolkning av Islam? Og går det an å se selvmordsmorderen som et ikke-religiøst legitimert fenomen innenfor Islam?

Koranen anses av de fleste muslimer som uskapt, dvs. gudegitt, ufeilbarlig og derfor like urokkelig sann som evig. Enhver avvikelse ( i praksis) fra Koranen må derfor i beste fall betraktes som en relativ eller kun tidsbestemt  nødvendighet eller avvik fra normen, et nødvendig onde på kort sikt og på veien mot virkelig renselse (med garanti om Paradis)  og målet: Samsvar mellom menneskskapt liv og hele Koranen, Allah’s lov.

Noe eget isolert eller avsondret, religiøst rom, og hvor det gis åpning for et persolig gudsfohold, slik vi definerer det i Vesten, (skillet mellom stat og kirke), finnes ikke i Islam. Man er enten utenfor eller innenfor. Islam skiller ikke mellom politikk og religion. Islam skiller i prinsippet derfor heller ikke mellom individ og gruppe, den enkeltes samvittighet og ummas samvittighet, mellom hensynet til individet og islam som helhetlig organisme som sådan.

Hvilken lov er det Reppesgaard skyter seg inn under til når han skriver at selvmordsmord eller selvmodsdrap kan være et bevisst, selektiv og meningsfylt handlingsgrunnlag i Islam? Er det Guds lov eller Allah’s lov? Er det profeten han underlegge seg eller er det Kristus, den kristne skapergud? Svaret ligger etter vår private mening klart: Det er den islamske gud Reppesgaard egentlig støtter og tror på. Eller ateistens ”gud”, det kan komme ut på ett i denne sammenheng, for også ateismen, akkurat som islam, har kun nytten som kriterium for hva som er godt og hva som er ondt og galt. Begrepet kjærlighet sitter ikke godt verken i islam eller i ateismen.

Reppesgaard utdyper ikke dette. Han er taus om det. Men nettopp fordi han tauser om det, forsvarer han indirekte et islamsk syn på selvmordsmord, ikke det judeokristne syn på samme sak.

Det sier kanskje noe om hvor islamisert noen av vår fremste intelektuelle er blitt og hvor islamisert de tenker – og kommer hvor islamifisert de kommer til å være og tenke fremover.

Det sier også noe om hvor vanskelig det skal bli å fundamentere moral på tradisjonelt kristent trosgrunnlag og hvor lett det skal bli å begrunne moral på ateisme – og/eller islam og islamisme.

Det hele kan bunne i at man ikke makter å se at islam er ateisme. At Allah ikke er Gud, men noe helt annet. Vi kan her bare antyde: Muhammeds alter ego.

Det farligste ego verden noen gang har frembragt: En ”lysende” engel.