Jeg hadde ikke før opplevd et stort ubehag på en Narvesenkiosk, før jeg måtte gjennom et annet, på samme kiosk, men med annen besetning.
Denne gangen har jeg med meg en konvolutt med 5 A4-ark i og ville kjøpe frimerker til en såpass «tung last». Så jeg spurte:
-Har dere en brevvekt her?
Svar: Nei.
Ikke et hyggelig nei, nei, men et ovenfra-og-ned-svar, et svar uten respekt for «de eldre», (som jo tross alt burde ha en viss naturlig høyere autoritet, i samkvem, og universelt, til og med i dag).
Ekspeditøren, her og nå, ligner litt på den jeg møtte der sist gang. Se denne, en «must», med mange nødvendige linker, med mulighet for større og dypere innsikt:
https://neitilislam.blogspot.com/2025/06/pa-et-asyl-i-en-narvesenkiosk.html
Før jeg går bort til disken, ved kortterminalene, gjør denne ekspeditøren noen piruetter av slags, der bak disken, som han troner over, og som om dette som nå var i ferd med å skje, var begynnelsen på en krigsdans, eller for å vise meg at her sto en mann som var fryktløs, en stridsmann i sin fulle rett, om enn ikke i full harnisk eller mundur, og/eller en moden mann rett og slett, ja, tilnærmet «skandinavisk", som selvsagt måtte ta hele situasjonen svært lett, ja, nærmest likegyldig, men i fullt alvor, selvsagt, for ikke å si eksplisitt truende, implisitt, stille, alvor.
Han levde bare tilsynelatende der i nuet, helt uskyldig. Egentlig været jeg en eim av noe tungt uangripelige her, bygd på en eller annen slag guddommelig autoritet han kunne falle tilbake på. Et menneske som ikke ville eller ikke kunne la seg fornærme. Lovformelig beskyttet.
Denne unge mannen, denne betjenten, denne ekspeditøren, er altså sikker i sin sak:
-Nei, vi har ingen vekt her …
Jeg stusser, begynner å bli litt opprørt, eller oppgitt, inne i meg, der du vet. For et par måneder siden fikk jeg veie et annet brev der, på kioskens vekt, for å kjøpe nok frimerker. Det koster å sende brev, og dyrere har det blitt med tiden, noe alle forstår og er blitt vant til. Men brevvekt, altså: Nei. Ikke her. Og så er det en ren løgn? Kan du definer løgn for meg, og se forskjellen mellom løgn og sannhet – så definer det for meg, her og nå. Se under.
Jeg forteller han at jeg for ikke lenge siden har fått et brev veiet på en brevvekt.
-Jeg vet dere har en slik vekt her, sier jeg.
Ekspeditøren tar nå uoppfordret og ringer noen. Etter en del utenlandsk tale, bøyer han seg ned og åpner en skuff i benken mot veggen bak seg, og ganske riktig, fra skuffen henter han nå opp vekten og legger brevet på den.
-Hvor mye blir det? spurte jeg.
Han svarer ikke. - Har dere ikke takstene? spør jeg.
-Nei.
Jeg vet at også dette må være en ren løgn.
-Ok, gi meg to frimerker, slik at jeg betaler dobbelt av prisen på å sende et helt vanlig brev på 20 gram, tror jeg det er. Jeg tenker: To frimerker må holde. Han har nå fått beskjed via telefonen om hvor frimerkene ligger. Han river av to frimerker og han begynner å lime dem på brevet.
Det angis ikke noen pris på frimerkene. Jeg spør hvor mye de koster. Han sier at de ikke koster noe. Jeg er over meg av undring. Jeg sier at jeg vil betale og han slår inn 25 kr for hvert frimerke på «kassen» og jeg betaler med kort.
Betjenten sier nå ingen ting, men mye tyder på at han ikke forstår noe av det som her foregår, nemlig at alt dette er en ganske enkel handel. For å gjenta:
-Hvor mye blir det? spør jeg.
-Det koster ikke noe, sier han.
Han forutsetter på sin da egen forunderlige oppfatning at frimerker er gratis (akkurat slik den forrige ekspeditøren lot til å tro, for han tok heller ikke betaling).
-Hvor mye koster de? spøre jeg.
Han ringer igjen. Seriøst dette, det kan komme til å stå om ære – for hvem?
-25 kr.
Ok, sier jeg og setter inn kortet og drar 50 kr.
-Du løy, sier jeg. -Du sa at dere ikke hadde vekt.
-Jeg løy ikke, sier han nå. -Jeg visste ikke. (Ingen beklagelse, intet unnskyld, jeg er lei for, deller noe sånt).
-Forstår du ikke at det var en løgn, sier jeg og forlater kiosken så fort og bestemt jeg kan, i indre opprør, men ikke utagerende. Jeg tenker at dette går over, men jeg tenker på landet: Hvordan skal dette gå? Det var som om ekspeditøren nøt av sin overlegenhetsfølelse; han hadde liksom rett til å lyve meg rett opp i ansiktet, uten skam, uten å behøve å unnskylde seg, ikke en gang med et «lei-meg- ansikt». (Troende har også plikt til å hate, - ja, jeg kan dokumentere det).
Hvordan si det så klart som mulig: Sannhet er å snakke sant om fakta. Løgn er å påstå at noe er sant som vitterlig ikke er det. (Man kan si: Jeg vet ikke … men her sies: Nei, det har vi ikke … noe han ikke vet, men som han påstår han vet, noe som altså strider mot sannheten og fakta).
Det bekymrer ham ikke. Han vet ikke. Han sier han ikke lyver. Han skjønner ikke forskjellen mellom sannhet og løgn.
Men det verste følger nå:
Jeg går til butikken over gaten for å kjøpe inn noen dagligvarer der. Jeg ser sjefen sjøl stå bøyd over frysedisken, han sjekker tilbudene, vil sørge for nok varer og sortement til kundene. Og jeg er stamkunde, ikke en fremmed, ikke noe fartruende, men kanskje heller nærmest vennlig, som i "godt bekjent".
-Kan jeg fortelle deg en snodig historie fra Narvesenkiosken i dag? spør jeg.
Handelsmannen sier nå ja – veldig tålmodig og kundevennlig denne mannen, ser du, og venter på hva jeg har å fortelle; han er jo litt naturlig nysgjerrig av seg, og har for øyeblikket ingen hast. Denne mannen er rundt 45-50 år gammel, ikke feit, men kanskje litt lubben, med store blå uskyldsrene øyne, tendens til rødmussede bollekinn, og en måte å snakke på som er en typisk snakke-profitabelt-med-kunden-stemme.
-Jeg skulle sende et brev og ville vite om Narvesen hadde brevvekt, sa jeg. -Men betjenten sa at de ikke hadde …
-Åh, sier handelsmannen og venter trygt på fortsettelsen. Han skjønner ikke at dette kan ha vært et problem. Et tegn, et forvarsel, en forutannelse, et symptom, et syndrom-symptom, kanskje.
Han sier: -Det er manglende opplæring …
-Det er irrelvant gjentar jeg igjen, spakt.
-Det kommer visst noe nytt nå, snart, sier han, en født "hjelper" - du kan skanne … (han mener antakelig at dette kan forklare hvorfor Narvesen nå hverken har frimerker, takster eller vekt).
-Det er irrelevant, sier jeg, igjen spakt, i håp om å bli forstått.
Jeg tenker: Rasjonalisering, feig korrekthet? Servilt betingede korrekte emosjoner?
-Du bør kanskje være litt på vakt, sier jeg. -Det er lovlig å lyve, ser det, for det sier Gud, sier jeg. Ut fra hva de tror på.
Handelsmannen ser nå opp og ut i løse luften, det er like før han begynner å rulle med øynene.
-Åh, er det det nå, sier han på innpust, (her nærmer jeg med et "farlig" eller følsomt område, skjønner jeg).
Igjen: Intet relevant, (tror jeg jeg sa).
Og jeg gir opp, rett og slett. Her nytter de ikke engang å hinte til et problem som er i fred med å vokse oss over hodet. Kanskje. Hvis man har et snev av dramatisk sans og autentisk nysgjerrighet på hva og hvorfor – og hvor hen, vi er på vei, (typiske verdisynssynsspørsmål, for øvrig, pluss alt som er litt viktigere og mer verdifullt, i et større perspektiv, for de mer vidsynte, mot de mer trangsynte, de virkelig likegyldige … de skjebnebestemt, bornerte og underdanige og lydige … ).
Det ligger uansett en holdning i og bak og under alt dette, en slags grunntone, en hymne til den glade narsissisme, og jeg skjønner at han er blitt mer lojal overfor sine ansatte enn overfor kundene. At det er det han forsøker å si. Før het det: Kunden har alltid rett, nå heter det: Lojaliteten til de ansatte må gå foran alt. Løgn eller ikke. Sannhet eller ikke, - det vil gå seg til. "Vi har ikke" er nå blitt en sannhet selv om det som er sant er at de har.
Og dessuten: For kjøpmannen eller handelsmann her, betyr ikke ordet Sannhet noe som helst. Det første steget på full underkastelse og konsekvent og kronisk forstillelse. Kronisk løgnaktighet.
Jeg tenker og spør meg selv – Hvor er den usynlige hånden i alt dette? Jeg tenker: Hva har islamkritikken de siste 25 årene utrettet? Det motsatte av hva den ønsket? Det har jo gått seg til, ikke sant?
Handelsmannen jeg har foran meg, representer nå nordmannen, den pro tempo norske sjel, kanskje, som helhet. Det er slik folk nå skal forholde seg, tenke, tro og føle – dvs minst mulig. Det er jo slik med folk som serviliserer seg, særlig de som gjør det bevisst, primært ut fra feighet, ikke ut fra beundring, moteriktighet, eller dette å se nødvendigheten av – logikk …
Jeg har nå gitt opp, men spør:
-Har dere mosede rødbeter på glass?
Han får nå et snev av ubehag i stemmen og holdningen. Han liksom ser seg rundt etter svar.
-Eh, nei, sier han. - Men vi har Agurkmix. Han peker mot noen hyller.
-Jeg vet det, sier jeg. Han forsøker å tenke hvor jeg eventuelt kan få tak i mosede rødbeter, (som jeg vet finnes på markedet).
Svaret er ikke akkurat til hjep, der og da. Men han er da ærlig denne mannen.
Kanskje er han helt lammet av islamofobi eller tavleskrekk eller noe. Og derfor helt "uskyldig"?
Vi hopper litt:
-Kriminaliteten er blitt verre og alvorligere, sier Erna Solberg på radioen, i dette selvsamme øyeblikk. -Særlig gjelder dette de under 15 år … «nulltoleranse overfor kriminalitet» … (at hun våger?).
(Ja, jeg humrer litt, det kommer en fortsettelse i neste nummer, og neste nummer etter det siste nummer, for all tid fremover, alltid).
Payday out of horizon. Wllingfully blindness above all. All over.
-Ingenting å tenke på, tenker jeg. – Det er nytteløst. Vi har tapt, og de skjønner det ikke, hverken handelsmannen eller betjenten(e) på Narvesen. Men de skjønner det, og kan hovere, helt uten å vite hva dette ordet betyr, eller hvordan det oppleves.
Nei til islamkritikk, nei til islamiseringen, nei til islamofobi - har vunnet, – og så har du ligningen løst, femtegardsligningen, eller noe sånt, all integralregning, all vitenskapelig sannsynlighetsberegning - ingen problemer Kina -Norge? Faktor x gjemmer seg i detaljene, de gode intensjonene. De fleste vil fortsatt ikke se den; den er akkurat som tyngdekraften: Usynlig, utrolig lett å bære, med nødvendighet. Tenger ingen kommentar, ingen stillingstaken. Ingen måling, ingen ytterligere undersøkelse. Her er vi utenfor alle behov for bevisføring.
Det hører med til denne morsomme historien at en tid i forveien så var jeg ute for å kjøpe Tran med sitronsmak hos handelsmannen (ikke høkreren eller kremmeren eller biksen). Mannen i kassen, som åpenlyst er helt ny, sier bestemt;
-Nei.
Jeg forteller dette til handelsmannen dagen etter, etter å ha undersøkt i hyllene, finner jeg ut at de virkelig ikke har Tran med sitronsmak.
Handelsmannen treffer nå sine forholdsregler og sier at «nei, dette skjønner ikke han (kassamannen). Han finner nå ut at datasystemet har klikket. Tran med sitronsmak er ikke tatt inn. Kassamannen har hatt rett. Dagen etter sier at nå får vi snart tilbake Tran med sitronsmak.
Har handelsmannen sviktet i opplæringen? Han ser ut til å påta seg ansvaret med den letteste unngåelse av selv problemet …
Ikke høre, ikke se, ikke nevne. Bare føle, emovere. Jeg må videre, med et lite smil over hele ansiktet. Mitt nye «credo»? Det ligger alvorlig an til hypermagi, (se ellers på bloggen).
Jeg må nesten nevne: Jeg våget ikke si Allah i stedet for Gud til handelsmannen. Jeg ser umiddelbart når mennesker er for dypt indoktrinering til å se og forstå forskjellen.
Jeg nevnte selvsagt heller ikke noe om plikt til å hate, eller rett og plikt til å lyve, forordnet av denne guddommen selv.
Vil du la deg forferdes litt i dag og bli litt mer voksen, idet du stadig eldes mer og mer? Vel, her finner du kanskje en løsning på behovet, eller problemet:
10.000 islamister og 5.000 nyttige idioter gir et tydelig tidsbilde
https://www.rights.no/2025/06/10-000-islamister-og-5-000-nyttige-idioter-gir-et-tydelig-tidsbilde/
Professor i moderne krigføring: – Borgerkrigene kommer til Europa innen få år
Hvem har enerett på Gud?
https://www.rights.no/2025/06/hvem-har-enerett-pa-gud/
Husker du boken Den 11. landeplage av Hege Storhaug, 2015, ? Der hadde hun en for mange hårsåre dydsposører en provoserende fremstilling av Marceille.
Husker du Menace in Europe av Claire Berlinsky av 2006/2007?
Eller brød du deg om:
https://www.gatestoneinstitute.org/11539/europe-muslim-majority
Krigssone, heroin-hovedstad i Europa: Marceille:
https://europeanconservative.com/articles/news/marseille-heroin-capital-of-europe-gangs-no-go-zones/
Brussels. Here they (we?) come …
https://www.gatestoneinstitute.org/20301/islam-overtaking-europe
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar