Intet hat og ingen bomber på 17. mai

Norge er landet hvor hatet er avskaffet, derfor feirer vi oss selv, dvs 17. mai. 24. Alltid.

Hvordan kan det ha seg?

Jo, vi har også avskaffet arvesynden, som det første og eneste land i verden hvor dette har vært mulig, i lang tid nå. Vi har aldri holdt slaver. Vi har aldri erobret noen kolonier. I motsetning til nesten alle andre land og nasjoner, hvis de hadde hatt mulighet for det. Gagarin:Jeg så ingen Gud ...

Jakob Sande

I morgon vil eg byrja på eit nytt og betre liv,
-trur eg.
Eg skal aldri gå på fylla meir og skjera folk med kniv,
-trur eg.
Eg skal aldri skråla visar meir i laddevinsrus,
men synge åndelege sanger i Zions bedehus,
-trur eg. …

Vi hater ingen og blir ikke forhatt av noen. Derfor ingen bedre, ingen over, ingen ved siden. Vi er derfor pr definisjon overlegne. Ingen bevilger mer penger nå, til palestinerne, pr innbygger. 1 milliard fra neste budsjett, for å presisere. Og ingen blir stilt til ansvar. Ingen våger å angripe FN’s vitale organer, FN’s og NGO’enes »underbelly», som blir tilregnet evig liv, på legalt konsensusgrunnlag.

Vi æ go’e vi, og herregud så føff vi e!

Ikke engang under Den kalde krigen med atombomber hengende i trær og i cumuluser hvor vi enn snudde oss, var det tale om å hate. Bare Gud kunne hate, men da bare synden, som ikke eksisterte, ikke synderne. Vi ante ingenting om at det fins guder som mener at det fins en plikt til å hate, og mener nå inntil det evig påståelige at slikt ikke fins andre steder enn i de syklig islamofobes mørkestes hjerter.  

Og under sekstiårene, under studentopprørene? Vel, ingen hatet kapitalister, prester, fiskere og bønder, eller rigide kapital- og prognosestyrte byråkrater med uforbeholden plikt til evige nedskjæringer og stadig mer effektivitet og progressivitet i studiene.  

Men de mest fromme av noen oss, avantgarden og leninister eller hird og gardister blant oss, proletariserte og romantiserte seg selv og andre til å elske og dyrke eller frykte «gølvet.

Det lå på oss en hellig og selvpålagt bør med allmenn plikt til å elske. Og noe senere: Empatisere og emovere.  (Her skulle alt hykleri om ikke bokstavelig, men fremfor alt metaforisk, på bålet og slikt har sine praktiske konsekvenser). Odene ble dødelige og drepende våpen. De ville ikke være tilfredsstilte før alle spiste de samme smulene fra den rike mannens bord.

Alle mann alle. Og kvinner, ikke minst. Å frykte Gud mer enn mennesker, å nei, du, den er for drøy. Du er fascist, høyrevridd, desillusjonert, utafor. Du skal utestenges på livstid. Og overtroisk, er du, og derfor hedensk og til å sky og unngå. Hus forbi. Som rød kan du ikke elske eller bli forelsket i en blå. Sentralkomiteen var reelt til stede, helt usynlig. Det var lett å legitimisere seg med at vold og revolusjon bare hører fremtiden til. De servilt betinget emosjonelt korrekte økte sine medlemsarkiver, også disse helt skjulte for dem som ikke ville se og forstå, og her er antallet dessverre konstant.

Vi gikk heller med knyttede hender i lomma. Vi sto heller med lua i hånda enn å våge og se og si, og vi var enige: Rognebærene ser virkelig fine, saftige og søte ut. Men høyt henger de og sure er de, var alle enige om. Fordi vi fortjente det.

Ingen hatet kommunister og alle visste at det var best å ikke hate fascister og nazister åpenlyst. Men etterhvert ble fler og fler antirasister kalt nettopp rasister og fascister og denne overgangen i det hegelianske eller marxistiske skjema, inntraff nå med apokalyptisk sikkerhet og nødvendighet – for noen, som ennå ikke visste hva hat er, som ennå ikke kunne tro at de var i stand til å hate, og som fremdeles er så naive at de fremdeles ikke kan tro det, at det kan ramme dem selv, og, ikke minst, at den kan synes iboende i dem selv.

Det ble en plikt å tro at ingenting er, eller var, normalt, til evig tid. Det ble beundret når noen var så liberale som det gikk an å være på ett eller flere miniscule eller til da obskure eller tabuiserte områder, mens det samtid lå et universelt og helt rent solidarisk imperativ på somme til å være minst mulig liberale eller «frilynte» på andre. Vi lever ennå godt i det fullstendig usunt gjennomparadoxiale samfunn av i dag.

Det henger ingen bomber og intet hat over skogene, over noen lakseelv; ikke over noen fjordarm, eller tarm, ikke over noen vidder, ikke over noen skoger eller noe skrint åkerland, ikke over noen mikroskopisk knatt, ikke i noe kratt, eller i noens sinn, eller  eller på noens knaus. Heller ikke over noe oljefelt. Kanskje heller ikke i noens lysfontene, eller på noens havebenk, eller den poesi som er igjen av slike.

-Er du gæ’rn?

Joda det skal være sikkert. Jeg er selvsagt en del av alt dette. Jeg hater ingen og er ikke hatet av andre. Hva kan gå galt? Hva kan vel ikke gå seg til? Skal vi kanskje ikke kronisk «gi muslimene mer tid»? Stadig mer albuerom, kanskje, og oss mindre?

For oss har det vært slik at å hate islam er å hate muslimer.

Så feil tok vi, så feil tar vi og så feil vil vi for all fremtid ta. Og alle varder las i øde. Var i vår?

 

Fortsettelse i neste postering, over midnatt.