torsdag 9. november 2023

Makt bak begrunnet og rettferdig håp?

 Først disse, for de "søkende", only:

https://www.jns.org/unrwas-terrorists/

 

https://www.jihadwatch.org/2023/11/posters-of-kidnapped-israeli-kids-are-traumatizing-hamas-supporters

 

https://www.jpost.com/opinion/article-772002

 

https://www.jns.org/hamas-represents-a-very-important-part-of-the-palestinian-people/

 

https://www.jns.org/the-golden-rule-makes-political-islam-different/

 

https://www.frontpagemag.com/irans-fingerprints-all-over-hamas-crime-scene/

 

https://www.frontpagemag.com/the-gates-of-gaza/

 

https://www.frontpagemag.com/staring-into-the-abyss/

 

https://inyheter.no/08/11/2023/det-mosaiske-trossamfunn-og-antirasistisk-senter-var-ervin-kohn-i-seng-med-fienden/

Og ta denne:

Skal man forstå det voksende jødehatet i Norge, bør man lytte til hva sentrale personer i moskémiljøene faktisk sier. Basim Ghozlan i Rabita-moskeen sier klart og tydelig at "Israel har ikke rett til å avvikle Hamas" og at jødene må finne seg et annet sted enn Israel. Minotenk-konvertitten Linda Noor sier like tydelig når hun forsvarer Hamas: - Vi vet ikke om det var planlagt eller ikke å drepe sivile. 

https://www.rights.no/2023/11/basim-ghozlan-israel-har-ikke-rett-til-a-avvikle-hamas/

Sammenlign ovenstående med hva vi «gjennomgikk» av et intervju på NRK Verdibørsen, og hvor de samme feige argumentene ble presentert som «universell sannhet»:

https://neitilislam.blogspot.com/2023/10/islam-i-full-force-pa-verdidebatt-nrk.html

For de som ikke har forstått det ennå: Verden – og da spesielt Den vestlige verden – vil bedras, fordi emosjonene forteller dem at det er nettopp det de skal, nemlig la seg bedra, fult og helt, fordi dette er «best for the West». Og da trues vi av oss selv opp på sklien, alle mann alle.

Ta følgende person litt nærmere i øyensyn og les så kommentaren under:

Biskopene i Den norske kirke. Fra venstre: Kari Mangrud Alvsvåg, Svein Valle, Ragnhild Jepsen, Herborg Finnset, Olav Øygard, Olav Fykse Tveit, Ingeborg Midttømme, Jan Otto Myrseth, Ole Kristian Bonden, Stein Reinertsen, Anne Lise Ådnøy og Kari Veiteberg.

Kommentar: Biskopene lytter til folk som unnskylder Hamas og da blir ordene de bruker helt feil

De norske biskopene lytter til en palestinsk kollega som unnskylder Hamas.

… I sum er det en uttalelse som bidrar dårlig til å stanse ondskapen til Hamas.

Det er flere setninger som glimrer med sitt fravær i biskopenes uttalelse.

  • Hamas er en terrororganisasjon.
  • Hamas er en islamistisk jihadgruppe, som blir støttet av Iran.
  • Vi støtter Israels rett til å forsvare seg selv.
  • Israel har lov til å slå ut kapasiteten til Hamas og Islamsk Jihad, etter at landet ble offer for den største massakren på jøder siden andre verdenskrig.

Biskopene skriver om «bombinga mot sjukehuset i Gaza», uten å få fram at det var en rakett fra palestinsk side som slo ned ved en feil. Det palestinske kirkesamfunnet som DNK samarbeider tettest med, «Evangelical Lutheran Church in Jordan and the Holy Land», publiserte i går et brev hvor ansvaret for eksplosjonen ved sykehuset legges på «israelsk luftangrep». Men det hele var en Hamas-propagandaløgn.

Biskopene skriver slik om gislene: «Den akutte humanitære krisa som følgje av gisseltakinga, blokaden og bombinga av sivile på Gaza må løysast umiddelbart.» …

«Saman med kyrkjene i Det heilage landet bed vi om at terror og vald må ta slutt,» skriver biskopene. Men «Evangelical Lutheran Church in Jordan and the Holy Land» har problemer med å gjenkjenne terror når de ser den. … Dagen da 1500 terrorister rykket ut av Gaza og inn i Israel for å massakrere 1200 sivile jøder, var biskopen først og fremst opptatt av å nevne vold i Gaza. Ordet «Israel» kan dere merke at han er veldig forsiktig med å ta i sin munn.

Biskop Azar … – Det er viktig å huske at krigshandlingene i dag ikke er isolerte. De er forbundet til en større sammenheng og lengre historie. Som en kirke, fortsetter vi å fremme ikke-vold, men vi tror også at det er viktig å forstå sammenhengene som vold vokser fram av. I dette tilfellet, er det et symptom av et folk dypt såret av en omfattende og systematisk vold og undertrykkelse, skriver biskopen.

Dette er norske biskopers nærmeste venn i området. Ikke rart at ordene de bruker blir så feil.

Biskopene skriver: «Vi vil uttrykkje vår medkjensle og støtte til alle som også i vårt land er råka av krigen og krisene i Midt-Austen….. Vi oppmodar til å vise omsorg og støtte på dei måtar vi kan.»

Hvis biskopene tror deres uttalelse er et uttrykk for omsorg og støtte til norske jøder og norsk-israelere, må de tro om igjen. Den beste hjelpen biskopene kunne gitt til norsk-palestinere var å stemple Hamas som en terrororganisasjon, og hjulpet palestinerne til å bli fri fra den undertrykkende, islamistiske organisasjonen. I stedet er det nok IDF som må ta jobben.

Biskopene skriver: «Den aktuelle krisa i Midt-Austen må føre til nye og reelle forsøk på å skape rettferdig fred for alle i Palestina og Israel. Det er ikkje etablert ei varig, rettferdig og fredeleg ordning for det palestinske folk ut frå FN-vedtaka heilt sidan 1948. Vi oppmodar difor den norske regjeringa til å ta nye initiativ, og følgje opp dei mange gode intensjonane som har vore i tidlegare prosessar, sjølv om dei ikkje har ført til dei resultata ein håpa på. Det er viktigare no enn nokon gong å støtte lokale kyrkjer og andre religiøse aktørar som arbeider for rettferdig fred».

«Rettferdig fred» er et kodeord som DNKs palestinske venner bruker på en «løsning» som tilsier at 7 millioner palestinere skal flytte inn i Israel, slik at Israel opphører å være en jødisk stat.

Les mer på temasiden Den anti-israelske norske kirke.

Les arkivartikkelen: Rabbiner Melchior: – Den norske kirke handler stikk imot fred

https://miff.no/kirken-og-israel/2023/10/19biskopene-lytter-til-folk-som-unnskylder-hamas-og-da-blir-ordene-de-bruker-helt-feil.htm

https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/mellomkirkelig-rad-et-rad-besatt-av.html

Kommentar: Du ville kanskje til og med bifalle eller hylle følgende uttalelse av FN’s generalsekretær António Guterres når han nylig sier, i en slags faktarus på tv-skjermene:

“… boys and girls are reported to have been killed, every day. More journalists and reporters are reportedly been killed over the last three weeks than in any conflict in the last three decades. More aide-workers have been killed than in any comparable period in the history of our organization …”.

Hvis du skulle komme til å internallisere sekretærens ord og – for de rene faktas skyld – gjøre dem til ledestjerner i din tankeverden, I dine holdninger og i dine rot-emosjoner, kan du regne med eller ende op med å være ikke lite antisemittisk, - og kanskje absolutt ikke «islamofob” (men syklig islamofil). Enten du vil det eller ikke, enten du er deg det bevisst, eller ikke. Det vil kanskje passe deg godt.

Du vil da også ha lettere enn før med å skjønne hva sekretæren mener når han forklarer Hamas-hostilitetene med et «de oppsto ikke fra et vacuum». Ville du våget å reflektere på at dette vacuumet kanskje hadde noe med «islam proper» å gjøre?

https://neitilislam.blogspot.com/2023/11/pass-opp-for-hva-du-tenker-om-nazisme.html

Tenk over det, seriøst, og teste deg selv, kan jeg vel si: Ville du ha kunnet formulere her at generalsekretæren juridisk sett rasjonaliserer eller forklarer saksforholdet dithen at han gjør Israel juridisk og faktisk ansvarlig for krigen på Gaza? Og at han «på utpust og innpust» gjør palestinerne, som de kalles, til evige offer, offer som aldri oppfordres til eller får anledning til å kritisere sin egne myndigheter – i form av Hamas og jihad – dvs islam proper?

Ser du hva generalsekretæren gjør og er avhengig av (i den tro han også lykkes)? Ser du at han ikke bare rasjonaliserer, men også, mest, emosjonaliserer sine «argumenter»? Ser du hvor avhengig både han og DnK er av det jeg kaller SAP-paradigme og den hypermagi som implisitt følger med?

Det generalsekretæren og DnK har felles er at de begge forsøker å etablere de servilt betinget korrekte emosjoner som det siste og avgjørende sannhetskriterium, og at fornuften er de kognitive faktorene her henvises til et sekundært grunnlag for hele virkelighetsforståelsen, verdisynet og menneskesynet?

Følgende personer er hypermagikere og SAP-mennesker, slik jeg ser det: Biskopene i Den norske kirke. Fra venstre: Kari Mangrud Alvsvåg, Svein Valle, Ragnhild Jepsen, Herborg Finnset, Olav Øygard, Olav Fykse Tveit, Ingeborg Midttømme, Jan Otto Myrseth, Ole Kristian Bonden, Stein Reinertsen, Anne Lise Ådnøy og Kari Veiteberg. Se denne illustrasjonen for om mulig å forstå litt mer av det jeg forsøker å si:

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/lotusen-jussen-troen-og-det.html

Melanie Phillips formulerer det interessant: … So then the question that now must be asked is why the administrations, why this Democratic administration is also keen to appease rather than fight and defeat tyranny? Well, one reason is the kumbayah mindset of the left; this belief that everyone is susceptible to reason, susceptible to appeals to their self-interest, that all conflict can therefore be resolved by negotiation and conflict resolution. And you never need to go to war. They cannot get their heads around the idea of religious fanaticism, unholy war that elevates death in the minds of these people to the highest goal of life. This belief by our liberal elites is a bottomless delusion.

https://www.frontpagemag.com/melanie-phillips-video-what-the-media-isnt-telling-you-about-israels-war-on-hamas/

Og:

Ekspertene mener imidlertid at det er vanskelig å vinne propagandakrigen når bilder av foreldre som bærer livløse og blodige, ja, forkullede, barn gjennom byene på Gazastripen daglig ruller over TV-skjermene verden over.

– I denne konflikten er det Israel som bryr seg om PR. Likevel kommer Israel aldri til å vinne propagandakrigen på grunn av det militære styrkeforholdet og den hardhendte framgangsmåten landet har valgt. Hva Israels legitime rettigheter måtte være, spiller mindre rolle, fastslår Dominique Wolton, medieekspert ved Frankrikes nasjonale senter for vitenskapelig forskning i Paris.

https://www.dn.no/-israel-taper-propagandakrigen/1-1-2076846

Kommentar: Ovenstånde ble skrevet og konstatert for 10 år siden, men «fakta» gjelder den dag i dag, og nå med større styrke en noen gang. Selvfølgelig vil Israel tape propagandakrigen.

Snøfnugg-generasjonene antar og forutsetter at våre emosjoner er substanser det gjelder enten å tilrane seg eller tilintetgjøre. De som har de mest korrekte emosjoner, og som objektivt sett er mest servile eller opportunistiske, antas å være på den riktige side av historien, for ever. De tror at substansene er målbare krefter, magiske krefter, stoffer som vil rense dem – for all tvil, og som de derfor må ha, og måten å tilegne seg dette på, går via bruk av «de riktige ordene», og ved f eks å vise at de er på den riktige siden ved å demonstrere mot demonen Israel, i den tro at dette vil hjelpe og trøste alle, for ever.  De skjønner ikke at de underlegger seg totalitær emosjonelle diktatur, godt hjulpet av vestlige media som bare vet en ting: Offerproduksjon gir mer profitt, og jo mer av det, desto bedre.

I de første dagen etter 7. oktober kunne tv-tittere over hele verden stifte bekjentskap med militære talspersoner for IDF. Disse personene var rolige, saklige, sindige, selvkontrollerte – framifrå eksemplarer for en vestlig måte å forholde seg til virkeligheten på. Her fikk man møte personer på sitt beste, eksemplariske folk, flinke, ærlige, modige, personer som ikke overdrev, folk med intelligens som ikke ot seg rive med – av propaganda hensyn. Dette personellet må ha vært noe av det beste den israelske hæren kunne oppdrive, og det sier ikke lite. Det var bare å beundre dem. Her var intet tegn på hysterisk «emosjonell overload», følelsesmessig utpressing; her var det sannhet og saklighet og rasjonelle begrunnelser som ble satt i høysetet, helt ifølge vestlige idealer.

Men hva hvis Vesen ikke lenger kjenner sine idealer? Sine vestlige idealer? Vel, da rømmer våre yngre inn i «safe-spaces» og beskylder de beste av oss for å drive «microaggressjon» mot dem, uansett, fordi de føler et sånn, og fordi de har sympatisører «in high places» som vil beskytte dem, uansett hvor dumme og svake der er, (for å kunne beholde dem i sin ideologisk skrustikke). Universitetene i dag utdanner sveklinger, både fysiske og mentale sveklinger, for at makten kan forme dem som de vil. Og nå se vi at de vendt seg mot Israel, med full styrke, i sin enfoldige farlighet, helt uvitende om at de gjør seg til antisemitter på livstid.

(Men ja, man kan spørre: Hva er mest å foretrekke, hva er mest skadelig? Følelseskulde, følelsesutflating, og psykopatisk likegyldighet eller frem-manipulerte – overtente - emosjoner på speed, oppblåste på selvrettferdighet, selvhøytidelig narsissisme, feighet og ynkelighet som de er?

Vel, valget er ditt!. Men hvem, i dag, spør jeg, tar seg av og beskytter det vi må kunne kalle vårt normalt og kostelige emosjonsliv? Hvem bryr seg om våre normalt og medfødte dypt funderte, gudgitte, iboende emosjoner, det vakreste og mest verdifulle vi har som personer og individer, våre aelsmerker? Vi møter grøss på grøss, de uberørte, affektens og effektivitetens fyrster og vi fryser).

Hvem ville vel ha trodd?:

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/smasteining-i-et-idyllisk-nabolag.html

https://neitilislam.blogspot.com/2014/07/skamfull-av-vre-norsk.html

http://neitilislam.blogspot.com/2016/02/merkelismen-en-sikker-vei-mot-forventet.html

Men så, så begynte lidelsene blant palestinerne på Gaza å komme frem og jo fler footage av lidende mennesker, jo mer bort fra fokuset på de militære talspersonene. De skulle nå tydelig vis neglisjeres, outes, shames, cancelleres, - alt bevisst og styrt? Men ok, forholdene på bakken forandret seg.

Folk kunne kanskje ikke tåle pressetalsmennenes  bare så altfor «kjølige» fakta-beskrivelser og forklaringer og begrunnelser, tenker de fobe mediabøllene. Dørene skal åpnes for et skred av hyklersk medfølelse, og bare det. For bare det virker, bare det er sant – og alle parter bruker jo de samme metoder? Hvis ikke, er man ikke servilt betinget emosjonelt korrekt nok, for de imbesile som sitter og trekker i trådene.

Hvorfor? Jo, fordi de var for cerebrale, for fornuftige og kognitive, for å si det på den måten, horribelt nok. Nå var det de korrekte emosjoner som skulle vises frem for seerne, slik at tv-selskapene også selv kunne fremtre som spesielt empatiske og medfølende, og mest mulig empatiske. (Slike kunne det gjøre mer profitt, selvsagt, og dette visste de, sammen med de lidende palestinere, som aldri fikk protestere mot sine egne myndigheter og den vanvittige volden de var ansvarlig for, ut fra deres egne guddommelige «skrifter»).

For å ta noe annet, for et øyeblikk, enda en gang for å «connect the dots»:  

Sofie Braut mener helgenkårling av Kim Friele står til stryk – Samlivsrevolusjonen, Av Kjell Skartveit

I et innlegg i avisen Dagen tar kommentator Sofie Braut et knallhardt oppgjør med idoliseringen av homoaktivisten Kim Friele. Sofie Braut mener at den måten for eksempel norske skolebøker fremstiller henne, gjør det umulig å for å føre en kritisk samtale og debatt om hennes rolle i den seksuelle frigjøringskampen, og da spesielt med tanke på ønsket å å normalisere pedofili.

«Denne boken gjør Kim Friele til et ikon for førskolebarn», fastslår Bergens Tidendes bokmeldar Guri Fjeldberg om minibiografien, om homoikonet som kom i 2019. Boka, mynta på småbarn i alderen 3 til 6 år, viser systematikken i hyllinga av Friele her til lands.

I Gyldendals lesebok, Salto 4, berekna på niåringar, finn vi Friele som «førstedamen», ein udiskutabel helt, her heidra med eit reint hyllingsskriv. Hovudpersonen er framstilt med utstrekte hender under eit stort regnbogebanner. Barna får lesa setningar som: «Hun gikk foran oss alle».

Elevane lærer ikkje berre at synspunkta hennar er verdifulle, men også at metoden hennar var ein modell for ettertida: «Man skal si fra hvis man er overbevist om at man har rett. Og da må man si fra stille og rolig, sa hun».

Då Friele døydde for snart to år sidan, vart ho omgåande opphøgd til eit sekulært ikon. For homokamp, ytringsfridom og menneskerettar. Miljø på venstresida som gjerne har vist meir sans for å demontera minnesmerke, vart no ivrige etter å reisa nye.

Og visst vart det Kim Frieles plass ved Rådhuset i Bergen, høgtidleg opna i juni i år.

Då Kim Friele-skulpturen i heimbyen vart innvigd på hovudpersonens 86-årsdag eit par år før, uttrykte Joakim Aadland, sjef for regnbogedagane, ei uro han hadde kjent på: «Vil folk om ti generasjoner vite hvem Kim er?»

Dette er sjølvsagt berre nokre få glimt av den unisone hyllinga av «bautaen», «ikonet» og «pioneren». Honnørorda sit tett. Legg gjerne til at ho i 2000 vart Riddar av 1. klasse av Sankt Olavs Orden, har byste på Rådhusplassen i Oslo og at ho er med i det celebre selskapet av folk bisette på statleg rekning.

Når alle, frå barnehagen av, skal prentast inn at Kim er ein helt, bør dokumentasjonen på at ho er nettopp dèt vera heilt uomtvisteleg.

Når alle, frå barnehagen av, skal prentast inn at dette er ein helt, bør i det minste dokumentasjonen på at ho er nettopp dèt vera heilt uomtvisteleg.

Dei siste månadane har vist oss at det er alt anna.

Sofie Braut mener at vurderingen av Kim Frieles rolle ikke har blitt vurdert og gransket nøye nok, at ønsket om å gjøre henne til en sekulær helgen har gjort at det kritiske blikket har vært fraværende:

Når også sekulære vil halda seg med helgenar, bør dei læra det grunnleggjande av katolikkane, som har meir trening i slikt. Kyrkja tek tid til å granska fakta om ein potensiell helgen. Sekulær saligkåring, i alle høve i tilfellet Kim Friele, har eit hastverk som kan få eit smertefullt etterslep.

Synest du at dette med helgen er unødvendig polemisk i denne samanhengen, skal du vita at språket som blir brukt for å heidra henne, ligg tett på det helgenaktige.

Den nemnde Aadland, til dømes, om benken i Bergen: «(…) en plass du kan støtte deg på Kim og det arbeidet hun har gjort». Tidlegare byråd Katrine Nødtvedt ved avdukinga av Friele-skulpturen: «(…) om du er trist og lei deg en dag, så vil Kim alltid være her for deg».

Då Mor Teresa vart saligkåra av pave Johannes Paul II den 19. oktober 2003, hadde ho lege i grava sidan 1997. Også paven som saligkåra henne vart kanonisert først seks år etter han døydde, og først etter intens gransking av livet hans.

Kim Friele, derimot, har blitt granska altfor dårleg. Med tanke på den posisjonen ho no, knappe to år etter sin bortgang har fått i skulebøker og samfunnsliv, er det problematisk.

Nokre freistnader finst likevel. Eitt viktig bidrag fekk vi i slutten av august, då Aftenposten-journalist Pål Vegard Hagesæther presenterte sitt omfattande gravearbeid, «Da pedofile ble tatt inn i varmen».

Her dokumenterer Hagesæther at det på 70- og 80-talet her til lands fanst ei eiga arbeidsgruppe for pedofile. Den fekk vera del av homorørsla – og var støtta av Kim Friele.

Hagesæthers arbeid er grundig, og sjølv om han har møtt motstand i etterkant av publiseringa, har denne dreidd seg om uverdige trugsmål meir enn sakleg tilbakevising. Nokre har meint det er for seint å koma med slikt når Friele er død, og ikkje kan forsvara seg.

Men Kjersti Botnedal skriv i Subjekt 1. november noko som kastar meir lys over saka. Botnedal, som på eit tidspunkt var aktuell som biograf for Kim Friele, fortel at også ho byrja å grava i spørsmålet om Frieles haldning til pedofili etter at ho var død.

Botnedal fann same koplinga som Aftenposten-journalisten, men ho dokumenterer også at spørsmålet dukka opp alt mens Kim Friele levde. Friele vart nemleg konfrontert med si støtte til den pedofile grupperinga som sorterte under det såkalla Forbundet av 1948, forløparen til foreininga Fri.

I artikkelen fortel Botnedal korleis Friele møtte kvinna som i 1982 konfronterte henne. Med raseri, verbal overhøvling og utkasting. Etter dette vart det, ifølgje Botnedal, nokså taust om desse tinga.

I dag er det, ifølgje Botnedal «stolthets- og rettighetsforskning» som pregar rørsla som lever vidare etter Friele. «Homo (selv-) kritiske tema eksisterer ikke», samanfattar Botnedal, og legg til at pedofili ikkje vert nemnt med eit ord når Universitetet i Bergen for tida kunngjer stipend til forsking med utgangspunkt i Skeivt arkiv.

Når først ein sekulær helgen blir kåra, skjønar alle at premissane er andre enn for kristne beatifikasjonar. Noko bør dei likevel ha felles, og det er ein grundig og påliteleg saligkåringsprosess.

Kim Frieles manglande oppgjer med pro-pedofile grupperingar er svært alvorleg. Dei som appellerer sterkast om at ho skal heidrast, bør vera dei første til å gå i seg sjølve og koma til botn i dette. Kjersti Botnedals spørsmål om kvifor #metoo aldri nådde homorørsla synest dessverre høgaktuelt.

Manglande sjølvkritikk er eit sjukdomsteikn ved ei kvar rørsle – også ei som er drapert i glade regnbogefargar.

https://www.samlivsrevolusjonen.no/sofie-braut-mener-helgenkarling-av-kim-friele-star-til-stryk/?fbclid=IwAR0M7PuUDaIyYWXmHHuIqpLuKdMJqFN911M1j7AB-QBBstPtOdis1GBs6eA

 https://miff.no/kirken-og-israel/2015/07/28kirkensprerbonneforslagsomdemonisererisraelernesmotiver.htm

Verden har vært vitne til de verst tenkelige overgrepene mot jødiske jentebarn og kvinner den 7. oktober. Samtidig lever palestinske jenter og kvinner under det islamske åket på Vestbredden og Gaza. Men ingen påstått feministisk organisasjon roper ut. Ingen selverklærte feminister går på barrikaden. Det er dørgende stille fra dem alle. Skal vi tolke dette til at stillhet er det samme som samtykke?

https://www.rights.no/2023/11/det-er-dorgende-stille-fra-feministene/

FN-topper med felles opprop om våpenhvile i Gaza, kan vi lese i dagens medier. Men hvem er disse FN-toppene? Begynner det ikke snart å gå opp for noen og enhver at FN har utviklet seg til et monster, der islamske land strategisk bruker FN-systemet for å bekjempe demokratier og vestlige verdier?

https://www.rights.no/2023/11/hvilke-fn-topper/

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar