Vår etiske gull-standard i dag er «godhet», både den innbilte godhet og
den reelle godhet, hvis den overhodet fins. «Godheten» er blitt som «gull» med
en pris og en verdi som samtidig er både er reell og fiktiv. Godheten er også
blitt et serum, men ikke et sannhetsserum for dem som promoterer – egen
godheten – , den er snarere blitt sannhetens antiserum, et sedativ som
forsterker og forlenger den alminnelige sløvhet. Noen mistar godheten for et
afrodisiakum. Det sier seg selv at det er fare på ferde, men uten at noen ser
ut til å ha kommet opp med noe botemiddel mot dette.
Det dreier seg om egen form for kognitiv dissonans. Hvordan takler vi
det?
Følgende analyse er en fenomenologisk analyse, eller en formal-analytisk
analyse og står på sine egne ben som sådan, ikke på de ben som eventuelt noe
svært kritiske lesere vil ha den til å stå på.
Artikkelen er en omarbeiding, et delvis korrigerende tillegg og en supplering
i tillegg til en forkorting av en tidligere artikkel på bloggen her, se: noen
sosialøkonomiske teser.
Enjoy!:
Kan godhet måles? Hvordan vil den
arte seg under ulike forhold? Hva og hvem bestemmer verdien og prisen på
godhet, og hvordan fastslå dens målbarhet?
Er godheten kanskje ikke like umulig å måle som kjærligheten og lykken er det?
Vi kan fortsette: Hva vil godhet koste? Og på bekostning av hva og hvem?
Snakker vi om en komplett immaterielle eller metafysisk «størrelse»?
I Bibelen ble spørsmålet stilt: Hvem er god? Jeg skal angi svaret på
slutten av denne artikkelen. Er «god» kun et spørsmål om makt, om hvem som har
definisjonsmakten? Hvem vet hva
«godhet» er? Og hvem har sann kunnskap om
hva godhet er? Kan man slå fast at
«kunnskap – om godhet - er makt», til forskjell fra slagordet: Makt er
kunnskap? Jeg skal i det følgende holde
meg til godhet primært som konsept
eller idé - og som «vare» i sin essens - og da i seg selv som en materiell,
«regjerlig» og målbar ting, en ting som kan utbys og etterspørres på markedet
og som da tiltrekker seg visse strategier for fordeling og forvaltning.
Videre: Mangel eller knapphet på
godhet er ikke en mangelvare i dagens diskurs, det forutsettes uten videre at
godhet er noe vi alle har til
overmål, det gjelder bare å lokke den frem i den beste hensikt ikke bare i form
av oppfordring til mer eller mindre organisert og institusjonalisert tigging,
men også som en moralsk bydende grunnpillar som i seg selv skal legitimer et
kategorisk imperativ og ikke bare en maxime
i enkeltmenneskets dagligliv. Overalt appelleres det til den enkeltes godhet og
at den skal manifistere seg konkret i form av både kontanter og givervilje
samtidig. Og vil man ikke dele sin godhet med andre, så skal man helst skremmes
til å bli bedre, slik at man kan nå de fra før allerede godes høye nivå i
godhetshierarkiet. Mange vil på en og samme gang ha mer av godhet og gi mer av
sin godhet. Men det egentlige motiv, som kan være pur egoisme eller frykt for
sosiologisk forklarlige sanksjoner, holder man seg faktisk for god til å
undersøke eller underlegge en grundigere psykologisk eller filosofisk analyse. Godhetens
mørke sider går dermed under radaren. Glansbilder er alt som står igjen å
forholde seg til.
Spørsmålet kan med god grunn
oppstå: Kan mye – ikke bare for mye – godheten tenkes å ødelegge
oss? Kan vi gå tom for godhet? Hvor mye skal godheten koste og hvem skal i
siste omgang betale? Hvem kan overhodet fastsette verdi og pris på godhet? Og
hvem vil eventuelt finansiere og kompensere - ikke bare for mangel på godhet,
men også for for mye godhet? Vi må
her nøye oss med å fastslå: Det kan gå deflasjon eller inflasjon i godhet. Og
det kan gå utrolig fort miste godheten, i hvert fall ryktet om den, hvis den
ikke kan modereres underveis, og i sin alminnelighet plasseres og relateres til
i forholdet mellom hybris og ydmykhet, de to viktigste grunnkategoriene som
står mot hverandre på det eksistensielle grunnplanet alle mennesker befinner
seg på og hvor alle faktisk befinner seg i samme båt.
For å presisere videre: Jeg
setter i denne artikkelen her til å begynne med parentes rundt filosofer som
Bentham, Mill, Hume og Marx blant mange andre relevante tenkere på dette
området. De har mye å si om frihet og menneskets forhold til markeder og varer
og menneskets forhold til og mellom seg selv. Disse filosofers tanker ligger
likevel tett under overflaten i det jeg tenker og formulerer her. I forhold til
dybden i disse filosofers arbeider, beveger jeg mer her på mange vis på
overflaten, idet jeg nøyer meg med det
uten problemer. Men se likevel på slutten av denne artikkelen, hvor jeg
kortfattet, men forhåpentlig «pregnant» behandler opptil flere størrelser på
det filosofisk-politiske området. Jeg
forsøker der å illustrere at godheten som begrep i våre dager har tatt begreper
som lykke og nytte sin plass og hvor «underlig» og kanskje tragisk dette
paradigmeskifte fortoner seg, sett opp mot begrepsbruken til de store
filosofene. Jeg vil med hjelp av et lite eksperiment for eventuelle lesere
forsøke å få frem hvordan godhetsbegrepet blir misbrukt i dag og brukt til å
tåkelegge og undergrave visse tankeforutsetninger som har preget Europa og
Vesten siden Middelalderen og som har bidratt sterkt til hele Vestens
fremgang. Eksperimentet består i at jeg
setter inn GODHET i stedet for andre begreper som ble brukt av disse filosofene
i deres skrifter. Me dette grepet er hensikten å vise hulheten i termer som
GODHET og f eks VARME i dagens diskurs, hvor det er gått en katastrofal inflasjon
både i meninger og begrepet, med påfølgende sviktende virkelighetsforståelse,
ja, verdensanskuelse, i hele befolkningen.
Noen førsteprinsippet eller teser:
Godhet uten konsekvenser blir
konsekvenser uten godhet - oppskriften på katastrofe.
Der godhetens verdi bestemmes av
tilnærmet allmenn politisk konsensus, vil godhetens motstykke, ondskapen og
oppløsningen og nivelleringen av alle sanne eller autentiske verdier, bestemme både
godhetens pris og dens kost. Både for «utbyder» og etterspørrer. Behov og tilfredsstillelse av behov, eller
uteblivelse av behov og villet manglende
tilfredsstillelse, bestemmer ofte hvilke markedsmekanismer som settes i gang og
hvilke mer eller mindre synlige krefter som utspiller seg på «godhetsmarkedet»,
like godt som på «børs-markedet», det rent pengeøkonomiske, rent kapitalistiske
markedet. På dette marked gjelder ikke godhet som «alfa-verdi». Her gjelder
beregning og uproblematisk målbare størrelser.
Men en børsslave eller kapitalist kan være like god som sin fattige,
pengelense nabo. Om disse to konkurrenter på markedet kan i høyden sies noe mer
sikkert enn at nok kan kapitalisten har mer godhet å spre i form av ting og
tings verdi, men om den ene er bedre enn den andre – i metafysisk, etisk
forstand - på godhet i seg selv, det er og forblir et åpent spørsmål og et
spørsmål jeg ikke kan behandle her.
Godheten har alltid en pris og en verdi, dvs en pris for «selger» og en pris (som kan være «gratis»)
for «kjøper». Men godheten vil selvsagt også ha en verdi for «selgeren» akkurat
som den har en verdi for «kjøperen». Prisen for godheten kan være identisk med
verdien, - da er «markedet» i balanse, begge betaler og mottar like høy verdi
for samme pris. Behov og tilbud sammenfaller. Og alle kan føle seg vel til
mote. Da er vi innenfor «det optimale».
Men i og med markedet ikke bare
bestemmes av tilbud og etterspørsel, men også – agensielt - av tid, ressurser, tilfeldigheter, flaks, strukturer og
produksjon for øvrig, vil pris og verdi kunne bli inkommensurable størrelser.
Der godhetstilbudet består
primært av immateriell verdi, vil
denne verdien synke rask der prisen for den materielle eller mesurable godheten stiger, både for
«kjøper» og «selger». Jo raskere
prisstigning på den materielle godheten, jo raskere reduksjon av utbudet av
materiell – mesurabel - godhet. (Med mesurabel mener jeg her både affektiv
verdi, attributale eller konsensusverdi,
politiske eller instrumentell verdi eller sosiologisk verdi, dvs både reell og/eller
illusorisk mental eller rent konseptuelle verdi).
Vil verdien av den immaterielle
godhet, i form av demokrati, frihet fra frykt, rettferdig fordeling, f eks,
stige der verdien og prisen for den materielle godhet faller?
Etterspørselen etter godhet vil
være størst og ha størst tyngde der den materielle verdien av den – sett både
fra «selger» og «kjøpers» side – er gratis, tilnærmet gratis eller lettest mulig
oppnåelig.
Utbudet av godhet vil være størst
der prisen «selgeren» må betale for den er lavest, spesielt der den er «arvet»
eller tilkommet nærmest gratis (jfr olje).
Så lenge godhet kan garanteres,
vil prisen på godhet og verdien på godhet sammenfalle som resultat av naturlig synergi og da vil lykken –
spesielt lykkefølelsen – stige både for enkeltindivider og grupper, og muligens
for hele populasjonen (nasjonen), i hvert fall på kort sikt før markedskortene eller markedskreftene undergraves av
paradigmeskifter av ulike slag og ulike kvaliteter, som f eks «ideelle»
ikke-mesurable størrelser som religion, menneskesyn, virkelighetsoppfatning og
verdisyn, pluss makt eller avmakt eller begge.
Godhet i dag bestemmes «fra høyeste hold» uten tilknytning til den
markedsloven som sier at prisen bestemmes av tilbud og etterspørsel. Godhet
i dag knyttes kun til den verdi etterspørreren
av større godhet tillegger godheten (for øyeblikket, eller på relativt lang
sikt) og tilbyderen er villig til å betale for denne attribueringen.
Når tilbudet av godheten før
eller siden reduseres – enten fordi den reduseres ved «naturlig» deflasjon
eller inflasjon – vil den generelle verdien av godhet stige, fordi prisen på
godheten blir høyere for «selgeren», dvs hjelperen,
den som sitter på det vi kan kalle distribusjonsmakten
av godhet, (her illusorisk ontologisk eller – tilnærmet - objektivt sett).
Godhetens volum og pris bestemmes
derfor først av «selgeren»», primært. Sekundært vil den bestemmes «by default»
av «kjøperen» eller etterspørreren, dvs «kjøperen», eller hjelpetrengende, (f
eks imigranter med ulike beveggrunner for sin emigrasjon).
Jo billigere godhet kan tilbys
som, jo høyere verdi. Jo dyrere godhet som kan tilbys, desto større verdi for
mottaker, men bare så lenge prisen mottakeren kan «betale» ikke overstiger et
visst nivå.
Godhetens pris for utbyderen av
godhet vil alltid være av størst verdi for mottakeren når prisen utbyderen
betaler er høyest mulig.
Godheten tilbys gjerne i
populasjoner som har påtatt seg konsensuelle
forpliktelser (på i hvert fall formelt etablert altruisme) uten hensyn til den
pris tilbyderen må betale for godheten. Når prisen på godhet blir for høy, (for
godhetsprodusenten, innbilt eller ikke), vil verdien for mottakeren reduseres.
Blir prisen for høy, vil altså verdien reduseres tilsvarende.
Loven om tilbud og etterspørsel
sier at når det skorter på en etterspurt – eller stadig mer skattet - vare, vil
prisen på den stige. Dette vil så føre til større produksjon av varen, flere
eller flere og bedre enheter eller varianter av varen, med påfølgende fallende
priser, noe som f eks kan forsøkes kompensert ved rimeligere
produksjonskostnader, inkludert lavere lønninger.
En vare – eller for den saks
skyld: en tjeneste - kan være et materielt objekt, et produkt som kan måles og
veies, eller et immaterielt begrep eller et konsept som blir reifisert, dvs objektivisert, - eller oppfattet dithen at disse «størrelsene» har agens. (Jordan Peterson – for
interesserte - vil si at disse størrelsene «har
liv»). At de så å si virker i kraft av at de eksisterer og fungerer på
samme måte som om de skulle ha vært reelle personer med evne til å velge fritt,
og dermed innflytelsesrikt nok, til både å konstituere makt i seg selv og til å
anvende sin potensialitet i det store maktspillet, både lokalt og
internasjonalt. (En ideologi kan etter vår mening ha en slik agens, fordi det
er selvinnlysnede, etter vår mening). Spørsmålet blir i sin radikale
konstituens: Gud eller avgud, altså, hvor avguden blir en erstatning for
originalen.
I det øyeblikk en immateriell
«vare» blir objektivisert, følger
dens verdi eller pris – i begynnelsen - loven om tilbud og etterspørsel.
Hvis godhet er en vare - eller
tjeneste og/eller kapital overhodet – får vi følgende ligning: Jo mer det
skortes på av godhet, jo dyrere er den og jo større godhetsproduksjon vil det
strømme inn på markedet og med denne stadig flere godhetspersoner, eller
godhets-entrepenører, både i kjøper og selgerpopulasjonen. Godhet må da bare
mer og mer produseres som en reifikasjon
for å kunne «slå an» som «the real thing», hvilket reifikasjonen i seg selv aldri er. (Eksistensiell funksjon her altså
ikke medtatt).
Jeg bruker «reifisert godhet» for å understreke at det her ikke bare er snakk
om lett gjennomskuelige illusjoner, men «hard facts in the form of hard
fiction» - for å si det med en nyskapning - eller neologisme. Fiksjon oppleves
like reell som «faction», godhet oppleves som reell, med andre ord, og den må følgelig
betales for «som om» den var reell, ja, kanskje til og med mer reell enn
det vi på andre diskursområder mener med «reell».
Vi får følgende drama, eller tragedie, alt etter som: Når godheten så –
plutselig en dag - oppleves som fiksjon,
oppstår konflikt. Man forlanger mer godhet, noe tilbyder må levere, skal han
overleve på markedet. (Det hele er i grunnen ganske enkelt: Vi bør ikke leve på
illusjoner, for lenge, i hvert fall ikke kollektive illusjoner, spesielt ikke i
form av kollektive hallusinasjoner).
Betalingen for denne godheten er
skyhøy i startfasen, da det var vanskelig å fremstille godhet, vise godhet
eller bli oppfattet som god og interessant bare ved å fremvise rent formale,
rituelle eller rent ytre og ikke-internaliserte kriterier på godhet. Alle
betaler en høy pris der man vil skape et Utopia basert på godhetsforestillinger
som tilnærmet utelukkende drivkraft og instrument. Godhet må da fremstilles som
en illusjonsproduksjon og godheten blir en fetisj eller for noen en trofé.
Problemet er at det blir umulig å skille mellom nominell og reell godhet.
(Dette gir spillerom for kyniske maktmennesker og det vi kan kalle hypermagikere, (se her
og her
og her
og Den
nye magikeren - hypermagikeren )- kulturimperialister eller folk som på
andres vegne vil gi disse andre en merverdi uten at disse har bedt om det, og
selv om disse har frasagt seg en slik «merverdi».
Og jo viktigere det blir å
produsere en illusjon eller et håp om godhet, og produksjon av plattformer for
å kunne bidra med eller nyte godt av – ubevisst eller bevisst - godheten som
fetisj eller reifikasjon - jo flere fantastiske forestillinger om godhet vil
det bli produsert, og alle vil konkurrere mer og mer om prisen for eller
konkurransen om å være best på samfunnsarenaen, på teatret, skueplassen, kort
sagt: På dette markedet, - godhetsmarkedet.
Det tragiske i dette er da at
verdien av godhet på sikt, i og med markedslovens tvingende nødvendighet, vil
synke i verdi. Det komiske i det, består i at det vil bli stadig mindre behov
for godhet jo mer godhet som produseres og dette selv om det reelle behovet for
godhet, skulle stige.
Det horrible i det er dette: Jo mer det reelle behovet for godhet
stiger – i form av hjelp og støtte i form av f eks subsidier både fra private,
slekt, venner og det offentlige – jo mer nominell godhet vil bli tilbudt, f
eks i form av en konkurranse fra politisk hold om å kunne produsere eller materialisere de mest vellykkede intensjonserklæringer,
i form av mest mulig «anstendighet», - erklæringer hvis mål er å sikre
utbredelse av mer godhet og godhetsproduksjon, i anstendighetens og under den nye hypermoralens støvel og krav
– godhetens illusjonsmoral, på sikt.
Det tragikomiske er at så mange
tror på seg selv her, på den absolutte fortreffelighet av egne illusjoner
Godhetsproduksjonen forutsettes i
et slikt «reelt scenario» da å være en helt legitim og nødvendig illusjon av
godhet og godhetsproduksjon, som om illusjonsproduksjon er identisk med reell
godhetsproduksjon, eller produksjon overhodet, hvilket selvsagt ikke er
tilfelle, men kun en illusjon, uavhengig av hva konsensus måtte signalisere
eller «påby eller tilby» på markedet, en illusjon man da tilsynelatende velger, men i virkeligheten implisitt tvinges til å tro på, - i denne
sammenhengen kan det komme ut på ett.
Illusjonen kan like vel ironisk nok øke markedsverdien av godhet, men
da bare ved at illusorisk godhetsproduksjon betraktes som eller oppfattes som
et gode i seg selv, en vare som tilskrives høyere verdi ved følelsesproduksjon
i form av følelsesprojeksjon, alt en nødvendig funksjon av manipulasjon,
massesuggesjon og selvbedrag fra alle – eller nesten alle - markedsaktørenes
side, «verdier» som tilføres markedet både av tilbyder og etterspørrer, (i
skjønn eller uskjønn forening, alt etter kontekst og dagsform, som det heter,
og hvordan man ellers ser på ting og mennesker. Det fins en grunntone i alt!).
Varen i seg selv har da fått en affeksjonsverdi som trumfer den reelle
eller ideelle verdien, på kort sikt. Affekt og illusjon i seg selv bidrar
paradoksalt nok til at betalingen for godhet holdes skyhøy og kunstig i livet.
Godheten fremstilles dermed som et gode som «selgeren» må betale en høy pris
for å sikre seg, få kontroll over eller på annen måte erverve. Godheten blir en
vare eller en tjeneste , eller begge. Den kan tas eierskap på, den kan kjøpes
eller selges, den kan forvaltes, - av de rette organer, av de som føler seg
moralsk mer høyverdige enn andre. Jo høyere offer
eller oppofring for selgeren, jo høyere mener han kjøperen bør verdsette hans offer. Og i mange
relasjoner vil kjøperen – ikke så helt vanskelig å forstå, kanskje – selv godta
å betale prisen selv for denne verdiøkningen på selgerens vare som fremkommer–
dvs hans «godhet».
Denne prosessen, som egentlig - i sitt «enkle» vesen» - , er
en verdifastsettelse uavhengig av det naturlige eller frie markedet, men helt
avhengig av et kunstig eller konstruert basert marked – vil i seg selv på
fantastisk vis få både selger og tilbyder til å føle seg mer vel og dermed og
mer verdt, idet begge opplever å måtte
betale mer for godheten enn før.
Begge vil i denne skvisen imidlertid håpe på at prisen på godheten vil
synke, slik at begge kan høste inn en mulig merverdi senere. Begge parter har
dermed felles interesse av å opprettholde og styrke den godhetsfølelsen det
medfører å føle at prisen og verdien
bestemmes av dem selv, så lenge hele spillet varer. (Og det kan bli en lang og
svært drøy og dyr realøkonomisk affære, noe som imidlertid hverken affiserer eller
avskrekker aktørene på disse strata eller nivåer av det fullstendige markedet
som eksisterer objektivt og empirisk reelt i dagens aktualitet, selv om de
fleste i dag tror og agerer som om alle markedsaspektene, samlet virkende, i en
slags uhellig allianse og synergi, ikke eksisterer side ved side og i en
ubønnhørlig dialektikk, en prosess som overhodet ikke erkjennes eller
anerkjennes i dag, og under de rådende kontekster og forhold).
Reell godhet er sjelden vare til høykost for den gode, men gratis for
den trengende, dvs den som av den gode defineres som («virkelig») trengende,
for den trengendes eget pålydende. Nominell godhet er en vare som egentlig
ikke er verdt noe, og den er derfor – reelt sett - høykost for den trengende
som selv må bidra til økt nominell godhet, i realiteten i form av den «genuine»
godhetsproduksjons negative motstykke.
Dette kan avføde følgende scenario: Den nominelle godhet er billig å
tilby for den gode. Den er rådyr å motta for den trengende.
Hvorfor? Fordi godhetens
materielle forankring ikke er ubegrenset, men bare midlertidig og da gjerne
stedbunden. Og fordi jo fattigere de som i utgangspunktet tilbød mye godhet kommer
til å bli, vil de tilby eksponentielt mindre godhet jo mer det materiell
fundament svikter. Jo fattigere, jo gjerrigere, med andre ord. Men kan vi endre
på dette, så å si innføre regler som renser markedet for mindre ønskelige og
derfor mindre altruistiske intensjoner og mer human og varmere politikk?
Jeg tillater meg sterkt å tvile.
Godhet kan neppe innføres etter folkeavstemning og lovgivning.
Godheten er blitt og blir stadig mer objektivisert eller reifisert.
Den tilhører ikke lenger inderligheten,
sett som en analogi til det personlige møte mellom et Du og er Jeg, nei:
Godheten forføyes over nå av det nye presteskap av godhetstyranner som om
godheten var en vare som alle kan lukrere på og høkre med, og som om godheten
som vare skulle kunne tilførte «brukerne» av varen en egen moralsk merverdi
både sosialt og individuelt. Disse «terapeutene» har i så måte «i god tro»
gjort en fabelaktig jobb når det gjelder å skape innbilt verdi og faktisk falsk
verdighet. Man bør spørre seg om deres «tro» er «ond tro» i stedet for «god
tro».
Godheten er blitt et instrument
og et våpen, noe vi kan forføye over både i emotiv og rent materiell sammenheng
på samme linje og med samme magisk egenskaper som Menneskerettighetene er blitt
det. (For ikke å nevne: Menneskeverdet).
Menneskerettighetene og
menneskeverdet er blitt amuletter de gode kan smykke seg med og som antas å kunne
instrumentaliseres til fordel for
selvoppnevnte godhetsforvaltere. De er blitt både lokke-middel og trussel,
gulrot og pisk, mektige magiske, men like fullt illusoriske «kjernefysiske
staver» eller anriket godhets-uran i
hendene på de som forveksler toleranse med feighet, dvs de som tror de kan
virkeliggjøre toleranse via en oppkonstruert godhet som kan minne om en ting
eller et stoff, som befolkningen skal holdes i sjakk med og som de nye, gjerne
humanistiske magikerne, hyper-magikerne, bruker uten forbehold, uten filosofisk
belegg og uten etisk fundament. På det høyest tenkelige euforiske stadium, og
hvor euforien i seg selv på markedet bidrar til å høyne godhetsfølelsen som trylleformel
på dette markedet.
Godheten er ikke lenge knyttet
til inderligheten, den knyttes til ytre midler, til et instrument og et
maktmiddel man liksom både må og kan brukes på en og samme tid mot
inderligheten, dvs mot ærligheten og den reelle medfølelse, den form for godhet
som ikke fortaper seg i falsk, tillært og
overflatisk og fremfor alt snevert emosjonelt betinget empati, (et
ekstra følsomt godhetsserum).
Menneskeverdet blir på samme måte
som godheten tingliggjort og absoluttert,
som et resultat av kronisk brukte magiske virkemidler, godheten fremkommer som
ved bruk av ett eller annet tryllestøv eller en eller annen form for tryllestav.
(Se artikler om hypermagikerne). Mennesket
blir primært gjort til en gjenstand for hypermagikeres karismatiske omsorg,
kronisk utsatt for deres hypnotiske eller suggestive virkemidler i godhetens og
de gode intensjoners navn. Samfunnet blir som sådant under et slikt regime en byråkratisk ikkeorganisk og derfor
ir-relasjonell oppbevaringsprosess for de fortryllede, de som nyter godt av
hypermagierne godhet, mennesker eller «pasienter» uten muligheter for bevisst, reell,
dyp eksistensiell erkjennelse, uten mulighet for kognitiv llindring eller
helbredelse, hverken fysisk eller psykisk, eller sosialt og holistisk sett.
Mennesket fratas dermed på grunnplanet enhver mulighet for ekte
syndsbekjennelse, for synden eksisterer ikke i «de godes» drømmer om imperium
og i deres behov for og lengsel etter det totalitære, dem makt som vil diktere
alt ned til minste detalj i dagligliv som i fest. Og den makt som vil erobre
sinnenes og sjelenes menneskesyn, virkelighetsoppfatning, verdipreferanser og
gudsoppfatning inkludert i og integrert i en personlig gudsrelasjon. «De gode»
vil ha definisjonsmakten over hva frelse er, hva nåde er, hva gudsbildet skal
bestå , hvor det kommer fra og hvem som har skapt det, og ja, over hvilken tro
i det hele tatt det er som skal gjelde for sann tro. For «godheten» og «De gode»
er det nå som skal ha mennesket til å tro at det er de som representerer og
forvalter kjærligheten. De fremstiller seg som Ånden selv, den som skjenker
Kjærligheten. Og disse «gode» skal nå ha alle til å utholde alt. For De Godes kjærligheten
er tålmodig, er velvillig. De gode misunner ikke. De skryter ikke, de blåser
seg aldri opp. Den gjør aldri noe usømmelig, - de synder riktig nok ofte på
nåden – men det viktige å få frem for De gode er budskapet om at de aldri søker
sitt eget, at de aldri blir bitre, og fremfor alt at de aldri gjemmer på det
onde. For den gleder seg aldri over urett, de gleder seg derimot over all
sannhet. Ja, den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt, i Godhetens navn.
Deres godhet er så stor og varig at den aldri faller bort, sml 1 Kor 13 for den
virkelig autentiske erklæring om den evig objektive Kjærlighetens form og
vesen. Alle godhetsapostler påtar seg
sannelig en overmodig eller hovmodig oppgave, ja, de foregir faktisk å besitte guddommelige
krefter og guddommelig allmakt, allvitenhet, og allestedsnærvær, samtidig som
de setter opp disse egenskapene som moralske imperativ påliggende alle og
enhver, i absolutt forstand, - alt dette uten å kunne tilby radikal og sann
forsoning, sann nåde og reell forløsning, kort sagt: Ingen FRELSE. Og derfor
heller ingen FRIHET, kan jeg tilføye. Så hvordan kunne dette bli mulig? Mitt
svar er enkelt, vil jeg tro, og det er at det skjedde fordi vi vraket synden og
syndserkjennelsen, og dermed også syndsbekjennelsen.
Og uten disse, ingen nåde. No
GRACE. Bare GODHET.
Den rådende godhet er alltid kyklopisk eller enøyd og ikke-varig. Den
er med andre ord kontingent og relativ. Den kan anvendes av enhver og
klistres til enhver annen, helt vilkårlig, alt avhengig av kunstig produsert
føleri eller emosjoner på villstrå.
Her er noen sosialøkonomiske
teser:
Jo fattigere et land er, jo
mindre godhet. Jo rikere, jo bedre, og – skal vi tro De gode – de «godere». Men
godheten har sin pris for den rike så vel som den fattige, for «selger» så vel
som for «kjøper». For den fattige vil
godhetens verdi synke jo høyere pris den rike må betale for godheten. Eller for
å si det på en annen måte: Jo mer det smerter den godhetsrike å miste noe av
sin godhteskapital, og jo mindre hyllest han får for sin godhet, jo mer føler
han at han betaler for mye for den, - i seg selv et risikabelt prosjekt å
fortsette og fortsatt involvere seg i og engasjere seg for, (på vegne av andre,
ofte «purely by proxy», se mer om hypermagi
Godheten har da både sin pris –
«kostpris» - og sin verdi. (Selv om den er immateriell). Størst verdi har den for de som bor i land
fattige på materielle goder, men rik på «ekte» godhet, og for folk som vil ha
en større del både av den rikes immaterielle godhet og den rikes materielle
godhet. Men jo høyere pris de land som er rike på godhet må betale for å kunne
tilby sin godhet, jo mindre vil verdien på denne godheten bli for de som
etterspør godheten, (dvs det relative og ikke-varige overskudd av godhet).
Permanent godhet eksisterer ikke, bare temporær godhet. Det «kjøperne»
eller etterspørrerne etterspør er permanent godhet, det som altså – tragikomisk
- fins kun temporært. Der godhetens pris (som er den verdi tilbyder attribuerer
godheten med, eller tilbyderen «skinner moralsk» med), eller prisen på den
godhet som tilbys (og effektueres), øker, vil verdien (for den som etterspør
den) av godheten minke, eller reduseres, henimot zero, hvis forholdene ellers
ligger til rette for det.
Godheten vil da ha vært selve
drivkraften eller pådriveren – i kraft av sin agens, eller entelychy – hen imot forvirring, fortvilelse, konflikter og krig.
Fins det lenger noe som kan kalles realpolitikk? Den – hvis den fins,
altså - er blitt det farligste som fins og derfor forsøker noen nå å fjerne den
for godt. I godhetens navn. Godhetspolitikk har overtatt fra realpolitikk.
Absurd nok betyr dette tilsynelatende at det
immaterielle gode har vunnet over det
materialistiske, eller det kapitalistiske system og menneskets trælldom
under kapitalen. For det er slik det oppfattes der godhet settes i sentrum, der
selve grunnparadigmet i all diskurs nå er blitt godhet – som sådan - og der det er full konsensus om at godhet er
bedre enn la oss si f eks materiell tilfredsstillelse og flust av utbud på
materielle goder for de aller fleste overalt og den mulighet som faktisk
foreligger for å få i stand en rimelig fordeling av godene både lokalt og
globalt.
Godheten – gitt at den oppfattes noenlunde likt - i sum og over tid i
homogene samfunn vil alltid være større enn godheten i sum over fortid i strikt
heterogene samfunn eller populasjoner. I en startfase hvor nysgjerrigheten
og intimiteten øker, av naturlige grunner, og hvor eksotiske varer eller
tjenester øker og hvor tilbudene betraktes som spennende eller forlokkene og
som man bare er «nødt» for å utprøve eller erfare, og hvor godhetsoverskuddet i
den homogene populasjonen fremtvinger en ekstra givervilje i den del av
populasjonen som opprinnelig utgjorde flertallet og fordi overskuddet tillater
det, vil den samlede godhetsproduksjon
stige fordi godhet ofte medfører en synergieffekt i mange mellommenneskelige
forhold og på mange samfunnsområder, men denne effekten vedvarer kun så lenge
som «de opprinnelige» kan fremstå overfor sine medborgere som mer moralsk
høyverdige. Så snart realitetene
ikke lenger tillater denne godhetsfølelsen – eller overlegenhetsfølelsen - å
øke, vil vi se en nedadgående spiral hvor det blir vanskeligere og vanskeligere
å legitimere sin overskuddsgodhet. (Det vil alltid fins avvik i dette
mønsteret, riktig nok, men aldri signifikante avvik).
Behovet for gratis eller billig
godhet vil stige sterkt der prisen «de gode» må betale for sin godhet eller
sitt lille godhetsoverskudd, vil øke sterkt, dvs når krisetider nærmer seg og
det blir mer knapphet på tilbudsgoder.
En godhet man har mer enn nok overskudd til å «gi bort», vil alltid
ende med at man gir seg bort. Godhet skaper med andre ord ikke bare
avhengighet hos mottaker, men lik mye avhengighet for giverens vedkommende.
Der prisen eller kostnaden ved godhet – i en gitt populasjon - er lav
eller gratis, vil etterspørselen være høy. Der prisen er høy eller stigende,
vil både tilbud og etterspørsel minke.
Motsetningene mellom populasjoner
innen nasjonale grenser, enklaver, no-go-zones etc - eller innen
statsdannelser, som igjen er bundet til overnasjonale institusjoner, vil øke i
takt med prisen på den godhet den opprinnelige befolkningen må betale.
Jo høyere pris for godhet sett
fra den trengendes – etterspørrernes - side, jo lavere etterspørselskurve, hvis realisme fra den trengendes side,
men da medførende økte spredte og organiserte forventninger, mer moralsk
fordømming, harme og mistenkeliggjøring og frykt i sum total, og jo flere som
gladelig vil fremstille seg som offer, og som helt uten skyld i eller ansvar
for egen tradisjon eller trosretnings egne valg og omstendigheter.
Hvis den kurve som viser produksjon av godhet stiger mindre bratt enn
den kurve som viser den godhet som etterspørres, vil gapet mellom faktisk
godhet og den som etterspørres øke. Dette øker motsetninger, spenninger og
maktkamp både mellom populasjonene og i selve populasjonene. Jo større gapet blir, jo større sannsynlighet
for gjengopprør, partivold og regelrett revolusjon.
Godheten sikrer oss nå det verst
tenkelige ettermæle. Vår godhet i dag er en sagablott i morgen. For ikke å si
allerede i dag. Eller i går. Et folk som destruerer seg selv med den største
selvgodhet, og den som om det var den største og fremste dygd å gjøre, blir
fort stående uten godhet i det hele tatt, frakoblet alle moral, både amoral og
umoral.
For å avslutte litt løslig, minst
mulig støtende og mest mulig «fordragelig» og ukomplisert og «klar»: Helt
ufattelig det som skjer. Bare så synd at så få ser det og at så mange
foretrekker det ufattelige fremfor det lettfattelige. Vi blir snart utarmet og
fattige av dette. Det ligger jo i saken selv.
«Godheten må bekjempes». Men hvordan? Med mer godhet? Noen som tror på dette?
Rett svar: Ja. Spørsmål: Hvem da? Svar: Politikerne. Men politikerne er
avhengig av godheten, kan ikke klare seg uten godheten, vil ikke se seg selv
som fornuftig distansert til godheten. Som en biskop emeritus sa: «Det er ikke noe galt i å være god». Og
det er her det bærer galt av sted, når man ikke ser ironien i tingene og ikke
orker å se at også godhet har sin skyggeside, ja, at godhet i avgjørende
faser forveksles med ondskap, uforstand,
feighet, likegyldighet, - you name it.
Folk klarer ikke «tilværelsens uutholdelig letthet», som den tsjekkiske
dissidenten Milan Kundera sa det, i sin tid.
Våre etterkommere skal snart ut
på godhetsmarkedet hvor tilbudet av godhet stiger i takt med etterspørselen,
men hvor produsenten er gått tom for både produksjonsmidler og
produksjonsvilje, dvs kreativitet og åndelig kapital. Prisen på godhet vil
derfor stige opp mot de himmelske høyder, og derfor ende med kollaps i helvete.
Når til og med godheten tros å
kunne kvantifiseres, eller være et bevis på godhet tilknyttet personer eller
grupper, tjener snart ingen kalkyle eller prognose til noe annet enn
nødvendigheten av å forkaste alle kalkyler, og da står man igjen med godhetens
motsetning og perversjon, med ondskapen i ren form, med andre ord.
Framtidsutsiktene er ikke lyse.
Og batteriene i lommelykta vil snart slukne. Vi går snart tomme for «strøm».
All over blackout følger, uten inntak av en dråpe av livets vann på forhånd. Vi
er intet unntak.
Hvordan bekjempe godhet? Er du
gal? var det noe som sa. Du må være ond. Nei, var det en som svarte. Jeg
kjemper nettopp mot det onde.
Når naivitet forveksles med – eller tros å være: realisme eller
høyverdig eller god politikk - da vil naiviteten seire, fordi forfengeligheten
og prestisje alltid vil trumfe realisme, i hvert fall i en begynnende fase
hvor blodet ennå ikke har begynt å flyte i gatene. Naivitet og godhet kan være synonyme.
Og verre skal det bli. Vanskelig
å si til de oppvoksende. Hvor langt skal
det gå før det blir verre?
Det blir verre etter hvert, om
det skulle være noen trøst. For hvem kan målbinde godheten?
Mange har snart ikke ord.
Ja, de kommer til å dømme oss
hardt. Bare så synd at det vil ta så lang tid. Kan et folk begå folkemord på
seg selv? Ser sånn ut, ja.
Har Fremtiden i våre hender noe å fortelle oss her? Svar: Nei, ikke på
dette helt avgjørende område. Ingen vil se den eksistensiell kollektive krise,
bare den materialistiske side, bare den kvantitative og kvantifiserbare eller
målbare siden. Ensidigheten i dette perspektivet vil resultere i materiell
og material kollaps som direkte følge av
metafysisk forankret sammenbrudd, eller oppløsning av all gudstro,
(bortsett fra tro på Allah og profeten, vil mange tro, og derfor velge å tro
på).
Fremtiden blir fjernere og
fjernere for stadig fler og fler som lever i et kontinuum av nå og stadig nye øyeblikk,
en sterkt normativ kontekst. Fortiden vil derfor innhente oss tidligere enn det
som var nødvendig.
Vi innhentes nå både av fortiden
og fremtiden. Ingen samtid kan hjelpe oss ut av dette dilemmaet.
Helt håpløst «alt samma». Og de
fleste ser det. Et mysterium i seg selv. Man kan bli skuggeredd av mindre
naivitet. Hva da med enda mer naivitet? Mange gir opp i dag, man venter ikke
til i morgen med det. Man er allerede for oppgitt, utmattet og godhets- eller gladnihilisert til å gjøre noe med det.
Og vi vet det, eller har en sterk anelse av det.
Håper realismen vinner. Selv om
det er tvilsomt. Og selv om naiviteten egentlig er svakere enn realismen. Vi
klarer rett og slett ikke ta opp kampen. Vi
er allerede utmattet av godhet - og islam, den største etterspørrer – ikke
tilbyder - av «godhet» verden noen gang har sett.
Sluttord og bakgrunnsmateriale med
ovennevnte annonsering av et EKSPERIMENT. Dette består i å lese de to følgende
skrifstykkene som i utgangspunktet er identiske, men som like vel endrer
karakter og mening bare ved å erstatte f esk LYKKE eller GLEDE og NYTTE med GODHET. Tar MAN SEG
TID TIL Å LESE GJENNOM OG REFLEKTERE LITT PÅ DET, VIL DET VISE SEG EN GRELL
KONTRAST MELLOM DAGENS politisk korrekte AKTØRER PÅ DEBATTFORAENE OG AKTØRENE
DEN GANG EUROPA FOR EGEN MASKIN LA det filosofiske GRUNNLAGET FOR VÅRT MODERNE
SAMFUNN og for vårt generelle livssyn:
1:
Omskrivning:
John Stuart Mill, 1806-1873: Samfunnet
bør gi alle individer frihet til å søke GODHET. Det bør innføres lover som
beskytter denne friheten, til å følge sine personlige mål. I ett tilfelle bør
denne friheten imidlertid innskrenkes, nemlig når én person handling motvirker
andres GODHET. Dette formuleres som «skadeprinsippet». Ens eget beste gjelder
med andre ord bare med et forbehold, hvor ens eget beste, hverken fysisk eller
moralsk, ikke er grunn god nok som begrunnelse for den enkeltes frihet. Mill
mente at lignelsen om Den barmhjertige samaritan hjemler Mills egen gylne
regel: Du skal gjøre mot andre som du vil andre vil gjøre mot deg.
Hvordan ville Mill måle GODHET? Bentham
la til grunn varighet i sin felicific
calculus, Mill legger vekt på kvaliteten på GODHETEN. Det er forskjell
mellom en enkel tilfredsstillelse av begjær og sansemessige nytelser, og lykke
som oppnås eller erfares ved intellektuell og kulturell beskjeftigelse eller
engasjement. Hans utgave av «lykkeligningen» fokuserer på høyere intellektuell
GODHET.
Hva er så essensen av «GODHET»? Han
spør: Hva er det som hvert individ søker å oppå? Hva skaper godhet? «Det eneste
beviset det er mulig å gi på at noe er GODT, er at folk faktisk ønsker det. Han
skjelner mellom to ulike GODHETER, umotivert GODHET – det vi vil ha som vil gi
oss GODHET – og samvittighetsfulle handlinger – det vi gjør av plikt eller
nestekjærlighet, ofte i strid med det vi selv umiddelbart har GODHET til - og
som til slutt gir oss FULLGOD GODHET. Forskjellen er «ønsket i seg selv» og
«det vi ønsker som et middel for å oppnå GODHET. GODHET oppnås her først når
handlingen resulterer i sin dydige oppfylling.
Enhver begrensning av individets frihet
til å søke GODHET, er tyranni, både kollektivt og individuelt. Individet settes
i sentrum, over samfunnet. Det som er viktig er at individer står fritt til å
tenke og handle slik de selv ønsker, uten innblanding, selv hvis det de gjør er
skadelig for dem selv. Alle råde fritt over sin kropp og sitt sinn. Hvis
samfunnet lar individer leve på en måte som gjør dem lykkelige, gjør det dem i
stand til å nå sitt potensiale, dvs være til gagn for samfunnet.
Mill går inn for å etablere en
«uoppløselig forbindelse» mellom individets lykke og samfunnets beste. Folk vil
bli motivert til å handle ikke bare for sitt eget beste eller sin egen lykke,
men også til fordel for det samme for alle.
Jeremy Bentham, 1748 – 1832, ment at
alle sosiale og politiske avgjørelser burde tas med det mål å oppnå størst
mulig GODHET for flest mulig og at den moralske verdien av disse kunne
fundamenteres i deres nytte eller effektivitet. Dette betegnes om den
«utilitaristiske tilnærming». Lovgivere skal rettledes av prinsippet om å skape
en bredest mulig spredning av tilfredshet, (lykke/glede/pleasure). Hvis alle
kunne gjøres lykkelige, så er det best. Må lovgiveren treffe et valg, gjelder
det – moralsk riktig – å begunstige de mange i stedet for de færre. Det gjelder
om å innta det synet som beregnes å gi høyeste grad av glede. Alle kilder til
glede har lik verdi. Gleden ved et godt måltid har lik verdi som dette å delta
i en filosofisk debatt eller å lese poesi. Fullstendig lykke er tilgjengelig
for alle uansett sosial klasse eller evne.
Hva er GODHET? kan man spørre, folk gir
ulike svar. Bentham er konkret: Det dreier seg om hva du føler. GODHET er glede
– pleasure – og fravær av smerte – pain. Jo mer GODHET eller mer glede enn
smerte eller lidelse, betyr mer GODHET. Glede – pleasure – er den enkle ting
som er god i seg selv. Bentham mente man kunne sette en tallverdi på GODHET –
pleasure- og at ulike gleder kunne
sammenlignes på den samme skalaen i samme kategori. Det man bør gjøre, er på
forhånd å avgjøre hvilken grad av GODHET en handling vil medføre. Man må ta med
i betraktningen hvor lang tid GODHETEN vil vare, hvor intens gledefølelsen er
og hvor sannsynlig det er at denne GODHETEN på sikt vil føre til mer GODHET,
«further pleasures». Deretter må man trekke fra alle elementer av smerte eller
lidelse og hva man da står igjen med, er lykke-verdien av den og den
handlingen. Jo mer GODHET, desto større nytte, «utility».
Hvordan GODHETEN – pleasure – oppstår er
irrelevant for Bentham. Dagdømming kan medføre like stor GODHET som å lese
Ibsen. Hva er vitsen med å skille, hvis begge disse handlingene faktisk gir den
samme GODHET? Det som teller er summen av den GODHET som skapes. En aristokrats
GODHET – pleasure – teller ikke mer – i kalkylen - enn en arbeiders GODHET.
(Jeg går ut fra at pleasure er noe annet og mer kvalitativt enn kun
tilfredsstillelse).
En sammenligning med Immanuel Kant kan
være av interesse. Kant mente at vi mennesker har plikter, slike som f eks at
det i enhver situasjon er galt å lyve. Bentham mente derimot at spørsmålet om
rett og galt her kommer ned til vurderingen av de sannsynlige resultater av
handlingen. Løgn er med andre ord ikke alltid galt. Handlingen eller løgnene er
riktig hvis den medfører større GODHET i sum enn hva å fortelle sannheten i konkrete
tilfeller ville ha medført. «Everybody to count for one, nobody to count for
more than one», sa Bentham. Alles GODHET var like mye verdt når man beregner
lykken ifølge calculusen.
Robert Nozick, 1938 – 2002, stiller
Benthams forutsetning om at lykken betyr alt, på prøve: Lager vi en
GODHETSMASKIN som mennesket kan gå inn i og hvor det kan oppleve «den største
GODHET», er det kanskje nærliggende å tro at alle ville gå inn i denne maskinen
for å bli værende der hele livet. Men slik er det jo ikke, sier Nozick. Og de
fleste vil umiddelbart være enig med ham i det. Vår største GODHET, vil jeg si,
er hverken å maksimere lykkefølelsen eller å minimalisere smerten og lidelsen.
Utilitarianismen oppsto som en motvekt
mot de ideer som ble nedfelt i Den amerikanske frihetserklæringen av 1776 og
Bentham var sterkt kritisk til erklæringen. Han avviste blank selve idéen om de
naturlige og uavhendelige individuelle rettigheter som erklæringen postulerte.
Avvisningen omfattet også erklæringen om at den enkelte har en naturlig rett
til å søke GODHET hvor nå mennesket enn så den, og hvordan mennesket nå enn kan
oppnå den. Heller enn å ettertrakte den individuelle GODHET, baserer
utilitarianismen seg på den forestilling at ethvert valg er mer eller mindre
effektivt enn ethvert annet valg sett i et nytteperspektiv. Ifølge Bentham er,
som allerede nevnt, en handling som er i samsvar med nytteprinsippet og derfor
– per definisjon - en GOD handling som man burde velge. «Nature has placed
mankind under the governance … of pain and pleasure». Det følger logisk at en
handling som bringer GODHET til et individ er mindre god enn en handling som
bringer lykke til fler.
Thomas Hobbes, påsto at mennesket i
naturtilstanden lever under konstant frykt og i frykt for en voldsom død og at livet
i denne tilstanden i menneskets liv var et ensomt liv, et fattig liv, et heslig
liv, et brutalt liv og hvor livet er kort.
John Lock beskrev en litt annen
ur-tilstand: Det er selvinnlysende at mennesket er født som skapninger med de
samme naturlige fortrinn og muligheter seg imellom. De har ikke noe naturlig
underdanighetsforhold til hverandre hvis ikke Gud - herre og mester over det hele – klart og
tydelig hadde satt én person over en annen og tilstått denne en utvilsom rett
til å herske – «right to dominion and sovereignty» over den annen. Hobbes gikk
in for et styresett ledet av en majoritetsforsamling av samtykkende. Skulle
styresmaktene overskride sin fullmakter, hadde borgerne rett til å oppløse
forsamlingen. Lock tegner et bilde hvor den absolutte hersker styrer i sin
fulle rett, tilnærmet uavhengig av majoritetsforsamlingen, hvis jeg ikke tar
feil.
Edmund Bruke, 1729-1797: Samfunnet gir
form til det felles beste. Disse består av de skikkene, normene og verdiene vi er enige om. Samfunnet består
imidlertid av noe mer enn bare de mennesker som lever nå. Også våre forfedre og
våre etterkommer utgjør samfunnet, som det er nå, faktisk. Alle politiske
strukturer er del av en «stor opprinnelig kontrakt i det evige samfunn». Til
syvende og sist er det Gud som er samfunnets garantist. Bruke forutsatte at
alle mennesker er født syndige, at arvesynden faktisk eksisterer. Han har ikke
særlig sympati for dem som gir samfunnet skylden for sin oppførsel. Han avviser
John Lock som mener at vi kan perfeksjoners gjennom utdanning, som om vi var
født uskyldige og bare trenger korrekt påvirkning. Vår individuelle
feilbarlighet er grunnen til at vi trenger tradisjoner for å stake ut den
moralske kursen. Her er han enig med David Hume som hevdet at vaner styrer menneskenes
liv. Samfunnet bør utvikle seg «naturlig» over tid. Han var mot den franske
revolusjonen i 1789. Han gikk mot Jean-Jacque Rousseau som mente at kontrakten
mellom borgerne og staten kunne brytes når som helst, ut fra folkets vilje.
Bruke er mer innstilt på skape «et bærekraftig samfunn».
Jeg må for å avslutte si litt mer om Bentham og hans «lykke-kalkulus».
Han mente at denne representerte en presis metode og en objektiv plattform å
diskutere etiske og politiske spørsmål på. Han mente at metoden nesten matematisk
korrekt kunne vise graden av den lykke hvert individ måtte oppleve. Lovgivere
kan på dette grunnlag på dette grunnlag skape en mest mulig spredning av
tilfredsstillelse, (i dagens klima vil noen si «godhet» i stedet for
«tilfredsstillelse»). Moral og nytte eller effektivitet henger uløselig sammen
for Bentham. Det gjelder om aktivt å skape lykke og glede og forhindre smerte
og lidelse. Han mente at det var best av lovgiveren å begunstige mange heller
enn de få. Like vel har sosialister i all ettertid alltid latt seg inspirere av
Bentham. Nå sier man: Størst mulig godhet
for flest mulig, for å omskrive The Principles og Morals and Legislation» fra
1789.
Bentham mente selv at fordelen med metoden hans var at den var så
enkel. Han vil unngå forvirring og feiltolkninger. Om dette kan det sies mye,
men ett kan i hvert fall sies og det er at hans kalkyle kan gjøres så
komplisert at den bare av denne grunn ikke kan anbefales som et guddommelig
credo og utgangspunkt for dagens politikk og tenkning en gang for alle for
øvrig. At lykke, tilfredsstillelse og unngåelse av smerte i dag blir erstattet
av «godhet», gjør ikke Benthams kalkyle mer anbefalelsesverdig, snarere tvert
imot. For å kunne fastslå indeksverdien for hver enkelt glede eller
tilfredsstillelse - pleasure – må man f
eks ta i betraktning seks forskjellige faktorer: 1 Intensitet, 2 varighet, 3 …
med hvilken sannsynlighet den vil inntreffe eller oppstå, 4 hvor raskt den vil
inntreffe, 5 i hvilken grad den er egnet til å produsere ytterligere
tilfredsstillelse eller tilfredshet, (nytte, lykke, pleasure), 6 i hvilken grad
den er ren, eller blandet med smerte, lidelse.
Oversatt til dagens form for lykke, tilfredsstillelse, nytte vil dette
i praksis si at GODHETEN kan etstimeres ut fra de samme kriterier Bentham satte
opp:
For å kunne fastslå indeksverdien for
hver enkelt GODHET, må man bl a og f eks ta i betraktning seks forskjellige
faktorer: 1 GODHETENS intensitet, 2 GODHETENS varighet, 3 … med hvilken
sannsynlighet vil GODHETEN inntreffe eller oppstå, 4 hvor raskt vil GODHETEN
inntreffe, 5 i hvilken grad er godheten egnet til å produsere ytterligere
tilfredsstillelse eller tilfredshet, (nytte, lykke, pleasure), 6 i hvilken grad
GODHETEN er ren, eller blandet med smerte, lidelse?
Når det gjelder godhetens varighet, er
det få stemmer i dag som stiller spørsmålet om dens varighet. Det kan bety at
diskursaktørene forutsetter at den vil vare evig, ja, at man må gjøre sitt
ypperste for å forevige sin godhet, og – sin egen og andres godhetsfølelse, dvs
lykkefølelse, en følelse som merkelig nok i dag ikke unnes særlig status.
Lykken er noe man faktisk bør unngå å strebe etter i dag, den lar seg jo lke
vel ikke tallfeste. I stedet har man «bestemt» seg for å erstatte lykken med
GODHETEN, som om den skulle kunne friste bedre og mer varige vekstvilkår enn
lykken noen sinne kunne oppnå, både for den enkelte og for «lovgiverne».
Vår elite som sverger til godheten i
dag, er mer primitive utilitarianere enn de selv er klar over. De kan prøve seg
på å forbedre Bentham lykke-kalkulus, slik John Stuart Mill gjorde, men de kommer
ikke langt med det. Han metode var mer nyansert enn Benthams, men bygget over
samme lest. Han forutsatte bl a at det ikke finnes noen «menneskelig natur», eller
noen naturlov og at mennesket heller ikke er «vesensbestemt». Han gikk også ut
fra at arvesynden ikke eksisterer. Han gikk dermed fem på, som det heter,
akkurat som våre dagers bedrøvelige elite går fem på, nærmest uhemmet, og helt uten
kognitiv motstand og da ikke bare motstand blant dem selv, men uten motstand også
i befolkningsdypet. Det lover ikke bra.
2: Mitt skriftstykke vasket for GODHET, bygget på de tradisjonelle
begrepene som lykke, glede og nytte:
JohnStuart Mill, 1806-1873: Samfunnet bør gi alle individer frihet til
å søke lykke. Det bør innføres lover som beskytter denne friheten, til å følge
sine personlige mål I ett tilfelle bør denne friheten imidlertid innskrenkes, nemlig
når én person handling motvirker andres lykke. Dette formuleres som
«skadeprinsippet». Ens eget beste gjelder med andre ord bare med et forbehold,
hvor ens eget beste, hverken fysisk eller moralsk, ikke er grunn god nok som
begrunnelse for den enkeltes frihet. Mill mente at lignelsen om Den
barmhjertige samaritan hjemler Mills egen gylne regel: Du skal gjøre mot andre
som du vil andre vil gjøre mot deg.
Hvordan ville Mill måle lykke? Bentham la til grunn varighet i sin
felicific calculus, Mill legger vekt på kvaliteten på lykken. Det er forskjell
mellom en enkel tilfredsstillelse av begjær og sansemessige nytelser, og lykke
som oppnås eller erfares ved intellektuell og kulturell beskjeftigelse eller
engasjement. Hans utgave av «lykkeligningen» fokuserer på høyere intellektuelle
gleder.
Hva er så essensen av «glede»? Han spør: Hva er det som hvert individ
søker å oppå? Hva skaper lykke? «Det eneste beviset det er mulig å gi på t noe
er ønskelig, er at folk faktisk ønsker det. Han skjelner mellom to ulike
ønsker, umotiverte ønsker – det vi vil ha som vil gi oss glede – og
samvittighetsfulle handlinger – det vi gjør av plikt eller nestekjærlighet,
ofte i strid med det vi selv umiddelbart har lyst til - og som til slutt gir
oss lykke. Forskjellen er «ønsket i seg selv» og «det vi ønsker som et middel
for å oppnå lykke. Lykken oppnås her først når handlingen resulterer i sin
dydige oppfylling.
Enhver begrensning av individets frihet til å søke lykke, er tyranni,
både kollektivt og individuelt. Individet settes i sentrum, over samfunnet. Det
som er viktig er at individer står fritt til å tenke og handle slik de selv
ønsker, uten innblanding, selv hvis det de gjør er skadelig for dem selv. Alle
råde fritt over sin kropp og sitt sinn. Hvis samfunnet lar individer leve på en
måte som gjør dem lykkelige, gjør det dem i stand til å nå sitt potensiale, dvs
være til gagn for samfunnet.
Mill går inn for å etablere en «oppløselig forbindelse» mellom
individets lykke og samfunnets beste. Folk vil bli motivert til å handle ikke
bare for sitt eget beste eller sin egen lykke, men også til fordel for det
samme for alle.
Jeremy Bentham, 1748 – 1832, ment at alle sosiale og politiske
avgjørelser burde tas med det mål å oppnå størst mulig lykke for flest mulig og
at den moralske verdien av disse kunne fundamenteres i deres nytte eller
effektivitet. Dette betegnes om den «utilitaristiske tilnærming». Lovgivere
skal rettledes av prinsippet om å skape en bredest mulig spredning av
tilfredshet, (lykke/glede/pleasure). Hvis alle kunne gjøres lykkelige, så er
det best. Må lovgiveren treffe et valg, gjelder det – moralsk riktig – å
begunstige mange i stedet for de færre. Det gjelder om å innta det synet som
beregnes å gi høyeste grad av glede. Alle kilder til glede har lik verdi. Gleden
ved et godt måltid har lik verdi som dette å delta i en filosofisk debatt eller
å lese poesi. Fullstendig lykke er tilgjengelig for alle uansett sosial klasse
eller evne.
Hva er lykke? kan man spørre, folk gir ulike svar. Bentham er konkret:
Det dreier seg om hva du føler. Lykke er glede – pleasure – og fravær av smerte
– pain. Jo mer glede eller mer glede enn smerte eller lidelse, betyr mer lykke.
Glede – pleasure – er den enkle ting som er god i seg selv. Bentham mente man
kunne sette en tallverdi på glede – pleasure-
og at ulike gleder kunne sammenlignes på den samme skalaen i samme
kategori. Det man bør gjøre, er på forhånd å avgjøre hvilken grad av glede en
handling vil medføre. Man må ta med i betraktningen hvor lang tid gleden vil
vare, hvor intens gledefølelsen er og hvor sannsynlig det er at denne gleden på
sikt vil føre til mer glede, «further pleasures». Deretter må man trekke fra
alle elementer av smerte eller lidelse og hva man da står igjen med, er
lykke-verdien av den og den handlingen. Jo mer glede, desto større nytte,
«utility».
Hvordan gleden – pleasure – oppstår er irrelevant for Bentham.
Dagdømming kan medføre like stor glede som å lese Ibsen. Hva er vitsen med å
skille, hvis begge disse handlingene faktisk gir den samme glede? Det som
teller er summen av den glede som skapes. En aristokrats glede – pleasure –
teller ikke mer – i kalkylen - enn en arbeiders glede. (Jeg går ut fra at
pleasure er noe annet og mer kvalitativt enn kun tilfredsstillelse).
En sammenligning med Immanuel Kant kan være av interesse. Kant mente at
vi mennesker har plikter, slike som f eks at det i enhver situasjon er galt å
lyve. Bentham mente derimot at spørsmålet om rett og galt her kommer ned til
vurderingen av de sannsynlige resultater av handlingen. Løgn er med andre ord
ikke alltid galt. Handlingen eller løgnene er riktig hvis den medfører større
lykke i sum enn hva å fortelle sannheten i konkrete tilfeller ville ha medført.
«Everybody to count for one, nobody to count for more than one», sa Bentham.
Alles lykke var like mye verdt når man beregner lykken ifølge calculusen.
Robert Nozick, 1938 – 2002, stiller Benthams forutsetning om at lykken
betyr alt, på prøve: Lager vi en lykkemaskin som mennesket kan gå inn i og hvor
det kan oppleve «den største lykke», er det kanskje nærliggende å tro at alle
ville gå inn i denne maskinen for å bli værende der hele livet. Men slik er det
jo ikke, sier Nozick. Og de fleste vil umiddelbart være enig med ham i det. Vår
største glede, vil jeg si, er hverken å maksimere lykkefølelsen eller å
minimalisere smerten og lidelsen.
Utilitarianismen oppsto som en motvekt mot de ideer som ble nedfelt i
Den amerikanske frihetserklæringen av 1776 og Bentham var sterkt kritisk til
erklæringen. Han avviste blank selve ideen om de naturlige og uavhendelige
individuelle rettigheter som erklæringen postulerte. Avvisningen omfattet også
erklæringen om at den enkelte har en naturlig rett til å søke lykken hvor nå
mennesket enn så den, og hvordan mennesket nå enn kan oppnå den. Heller enn å
ettertrakte den individuelle lykke, baserer utilitarianismen seg på den
forestilling at ethvert valg er mer eller mindre effektivt enn ethvert annet
valg sett i et nytteperspektiv. Ifølge Bentham er, som allerede nevnt, en
handling som er i samsvar med nytteprinsippet og derfor – per definisjon - en
god handling som man burde velge. «Nature has placed mankind under the
governance … of pain and pleasure». Det følger logisk at en handling som
bringer lykke til et individ er mindre god enn en handling som bringer lykke
til fler.
Thomas Hobbes, påsto at mennesket i naturtilstanden lever under
konstant frykt og i frykt for en voldsom død og at livet i denne tilstanden i
menneskets liv var et ensomt liv, et fattig liv, et heslig liv, et brutalt liv
og hvor livet er kort.
John Lock beskrev en litt annen ur-tilstand: Det er selvinnlysende at
mennesket er født som skapninger med de samme naturlige fortrinn og muligheter
seg imellom. De har ikke noe naturlig underdanighetsforhold til hverandre hvis
ikke Gud - herre og mester over det hele
– klart og tydelig hadde satt én person over en annen og tilstått denne en
utvilsom rett til å herske – «right to dominion and sovereignty» over den
annen. Hobbes gikk in for et styresett ledet av en majoritetsforsamling av
samtykkende. Skulle styresmaktene overskride sin fullmakter, hadde borgerne
rett til å oppløse forsamlingen. Lock tegner et bilde hvor den absolutte
hersker styrer i sin fulle rett, tilnærmet uavhengig av majoritetsforsamlingen,
hvis jeg ikke tar feil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar