Med kondomer for fred?

Denne postering i flukt med innlegget i går: Det var en gang i fredstid at Vestlandet ble overskylt av kondomer, som man hvis man klarte å bryte hemninger man måtte ha og tok mot til seg å kjøpe dem i visse kiosker og på apotek. Kondomer var hygieniske midler, het det. Det skulle være sikkert, rent og konsekvensfritt, så å si.

Den generelle moralske standarden på Vestlandet den gang for lenge siden tilsa at det ikke var helt greit å bruke kondom. At man følte seg litt skyldig, hvis man skulle ha behov og mot til kjøpe, ble ansett som «det naturligste» av verden. Etter ti eller fjorten år ble kondomer en dagligdags affære og nå bryr det ingen at det henger kondomer på stativene ved kassen på senteret og ingen protesterer. Man skulle dermed tro at alt hadde ordnet seg, at kondomene hadde bidratt til å skape et mer tolerant og levelig samfunn. Kondomer ble sett på som et symbol på frihet og selvrealisering. Og derfor mente man, at det måtte være en god å utbre kondommens budskap ikke bare over det ganske land, men også i hele verden. Kondomer, mente man, var et glidemiddel man kunne bruke for å skape fred, og hindre sykdommer, et viktig bidrag. Men så trodde man da også at Afghanistan var å sammenligne med et sted å Vestlandet, en liten flekk på kartet med innbyggere som bare gikk og ventet på at kondomene snart skulle komme dalende ned fra himmelen, slik at de kunne frigjøre seg og få et nytt og bedre liv. Frigjøre seg fra mørkemennene, også kalt puritanerne eller pietistene. De var mot kondomer og ville ikke rokke seg. De rigget seg da også skarpt til motstand, men akk, etter en tid, trakk de seg stilltiende tilbake. Kampen mot kondomene var tapt, en gang for alle.

Som sagt, så gjort?

Vel, det mange måter å se det på, men kondommisjonen ble faktisk integrert i en annen misjon, i og med Vestens forsøk å å frigjøre Afghanistan og afghanere flest fra Taliban, «studentene», som de kalte seg. Noen vestlige trodde nok at «opplæringen» skulle gå greit. I et tankeeksperiment kan man lystig tenke seg hvordan det gikk:

Hva skal til for å fornærme muslimer?

La oss ta et hypotetisk tilfelle. La oss tenke oss at det om ikke lenge blir mer fred i Afghanistan og at Norge bidrar med å slippe ned tonnevis av fullvitaminiserte abortpiller ispedd antioxidanter over de fjerneste fjellområdene i landet.

La oss også tenke oss at dette på sikt ikke hjelper stort. Og at man så, for riktig å få resultater av bestrebelsene, sper på med noen tonn gratis kondomer med alle smaker og i allslags farver.

(Noen av disse heter f eks THE BIG GREAT DEVIL, MASSIV POWER, ROCKET HIGH osv., oversatt for statens penger og kirkens innsamlede midler og påskrevet med den nydeligste arabiske kalligrafi).

Disse slippes ned sammen med flygeblader med ønske om et riktig godt og langt liv uten kjønnssykdommer.

Man skulle tro at begeistringen ville spre seg i befolkningen og at gavene ville bli mottatt med stor ydmykhet og takk.

Samtidig skjer det historisk nye i Norge at Den norske kirke innstifter Det 3. sakrament i tillegg til de to vi har fra før, nemlig Dåpen og Nadverden. Man innstifter Det hellige ekteskap mellom homofile prester. Et spesielt utvalgt presteskap har med ett slag fått et sær- privilegium ved å ha velsignelse direkte fra Gud til å leve i det som tradisjonelt er blitt erklært synd i Den hellige skrift. Det skjer i gammel god antievangelisk og premoderne katolsk stil.   

Når det meste nå fortsetter å gå galt i Afghanistan, sender nå Den norske stat et par flylass,-  et med gifte mannlige homofile prester og et annet med gifte lesber til landet-,  i uniform, med pistol i beltet og med offiserers rang.

De slippes ut i fallskjerm over et vidt område for å forsikre befolkningen om at de kommer i fred og at alt bare  er godt ment.

De kan fortelle bygdefolket at det snart bare er Paven igjen her i verden som ikke ser på pillen som en velsignelse. Paven beskyldes dessuten for massemord på folk i Afrika fordi folk sprer AIDS når de ikke bruker kondom.

Prestene plasseres i telt rundt omkring i området. Mennene og kvinnene hver for seg, som det sømmer seg gifte par. Og dette viser seg til alles tilfredshet å gå bra. En stund, iallfall, til og begynne med. Men en kveld i solnedgangen kommer det en alvorsmann på besøk, en meget alvorlig imam i helskjegg.

-Tror dere på Allah? spør krigsherren.

-Ja, sier de norske prestene unisont og tilbyr ham litt alkoholfri vin …

-Er dere da muslimer? vil imamen vite. Han spør som utsending på vegne av sin klan.

-Nei. Men vi tror på Jesus. Og Jesus elsker alle, forsikrer sjefspresten.

-Profeten Jesus, ja? sier krigsherren glad. –Ham ser vi opp til! Allah være lovet!

-Vi tror på den tre-enige gud, sier nå en litt blekere sjefsprest, for å være korrekt akademisk.

- Jesus er også Gud, i vår lære, legger han til, litt usikker på om han virkelig tror på det han sier selv.

Krigsherren blir nå svært betenkt og drar seg tenksomt i skjegget.

-Allah har ikke sønner, sier han redd og rister seg fortvilt i turbanen. –Vet dere ikke det? Det står i Koranen, Allahs ord. Hvem er det egentlig som har sendt dere?

-Vi representerer Den Norske stats kirke. Vi er ansatt. Vi er bare noen enkle misjonærer, svarer nå den yngste av lesbeprestene. Tydelig i håp om blir forstått ut fra budet om at man skal elske sin neste …

-Men den norske kirke tror da heller ikke på Allah, sier krigsherren. –Allah vil ikke godkjenne at dere lar menn ligge med menn og kvinner med kvinner.

-Nei, og nei, legger han heftig til og vifter med pekefingeren i den klare fjelluften, som nå er blitt litt kjøligere, - dere er sendt fra Den store Satan, fastslår han med overbevisning og tyngde. 

Krigsherren har også hørt at Paven i Roma har kysset koranen for ikke lenge siden, og at Paven er en meget moralsk mann som avstår fra kjødelige forfriskninger. Det er mange bra mennesker blant de kristne, har han lært, for det står også i Koranen, selv om man ifølge samme bok skal holde seg for god til å bli venner med kristne.

-Vi tar i kjærlighet ansvar for menneskene slik de er i dag og bekymrer oss om de enkelte menneskers behov og tidens krav, bedyrer prestene.

Krigsherren forlater nå mutt stedet for å rådslå med sine imamer og generaler.

-Hvordan skal det gå hvis dette fortsetter? sier noen og løfter hendene over hodet.

-Dette er en fornærmelse og en hån mot oss, sier andre og ser ned i bakken.

-Nei, det er ikke noen bare en hån mot oss, det er også en hån mot Muhammed, Den hellige Koran og Allah, sier noen yngre talibaner forventningsfullt, bestemt og overbevist.

-Det er dødsstraff for dette, roper nå flere og fler. - Det står da klart i Koranen og de hellige skriftene.

Når det litt senere kommer krigsherrens råd for øret at de norske homofile prestene i tillegg til å pleie de norske soldatenes åndelige behov også har en plikt, i følge deres syndige religion, til å spre deres budskap og misjonere blant folk helt til alle folkeslag har omvendt seg, ja, da begynner man virkelig å mulle i forsamlingen.

-Vi må straffe dem i henhold til Allahs lov, blir det ropt. – Allah hu akhbar. 

Når man så i tillegg til alt dette får høre at misjonærenes høyeste ønske her i livet er å konfirmere så mange unge muslimer som mulig og deretter få gå lagt hendene på dem, blir det simpelt hen og forståelig nå nok og for mye for de fleste.

Massene henter nå sine våpen og begynner å brenne alt norsk og kristent de kommer over.

Har Islam rett å føle seg støtt? Bør staten Norge beklage?  Bør Norge forsvare seg med makt? Er – eller var - Norge i krig?