tirsdag 28. november 2017

Terrorangrep på muslimer av muslimer i Egypt



Ny marshall-hjelp med Allah’s og Vårt Lands hjelp, - fakta eller fiksjon?

I Vårt Land i går foreslås en nye Marshall-hjelp til hele regionen Midt-Østen, slik presentert, (litt forkortet og sammenfatter av oss):

Terror i Egypt: FN og førende vestlige land burde ideelt sett gå sammen om å lage en Marshall-lignende plan …. etter Fredagens terroranslag mot en moské på Sinai-halvøya …. Dødstallene har økt til over 300 i løpet av helgen. Det er første gang det gjennomføres terror i dette omfanget mot en moské i Egypt. Moskeen tilhører sufimuslimer, en minoritet, og som ofte er blitt anklaget av andre muslimske trosretninger for kjetteri. … Flere eksperter mener angrepene ble utført av lokale jihadist-grupper, … Midtøsten-forskeren Per Jönsson mener det er IS som står bak angrepet. Han tror det kan være snakk om et hevnangrep for gruppas tap i blant annet Syria og Irak. … Situasjonen i Egypt er preget av dårlig styre og undertrykkelse av flere grupper, som blant annet beduinene …har trolig ført til at lokale jihadister får støtte av lokalbefolkningen … den urolige situasjonen i Egypt vil ikke avta med det første. Enkelte vestlige miljøer har tatt til orde for å gi større offentlige bidrag og tydeligere støtte til kristne i regionen. Den samme diskusjonen kan oppstå rundt sufiene som også har harde kår i landet. Paradoksalt nok kan dette gjøre situasjonene for disse gruppene vanskeligere, ved at de blir misstenkeliggjort. Blant de kristne i Egypt blir det sagt at den beste hjelpen man kan gi landets minoriteter er å bidra til stabilitet og økonomisk utvikling for hele landet og regionen…. Ideelt sett burde FN og førende vestlige land gå sammen om å lage en Marshall-lignende plan for hele regionen. VL leder

Vårt Land tror på sosialistisk vis at Vesten kan få Egypt og hele regionen på fote, bare man har en plan og ikke bare en plan, men en nye Marshall-plan, dvs en plan med primært økonomisk tyngde bak, og da ikke bare i form av noe slanter her og der, for oppfordringer vil koste mye og vil måtte bli en permanent ordning, slik vi ser, men neppe slik Vårt Land, i sin yndige naivitet, liker å ville se det.

Men kan tilførsel penger forandre islam og muslimenes tro? Vel, noen vil «glemme» islam, som rotfaktor, hvis man bare gir den muslimske befolkningen hjelp, ja, trøst og bistand. Pluss kapital, pluss vestlig ideologi, - internalisert, så langt mulig. Da vil også muslimer med høy risikofaktor for å bli terrorister også glemme islam og bli normale og fredelige mennesker, akkurat som oss – dvs som oss Vestlige. Regionen kan bli pasifisert akkurat som Vesten ble det, innad, etter WW2.
Men slikt er infantilt å tenke og vi må undre oss over hvor naivt redaksjonen i Vårt Land kan få seg til å resonnere. Vi lar oss forundre over redaksjonen klokkertro på at økonomi skal frelse muslimer og umuliggjøre terror, også blant muslimene selv. Det ligger en forutsetning her som ikke baserer seg på moral, men på metamoral. Man forventer ikke muslimer skal ta seg sammen, individuelt, så å si, nei, man går ut fra som et aksiom at forskjellen mellom Vesten og islam er strukturelt betinget, det gjelder da om å endre strukturene og legge til rett, indirekte, for å utjevne forskjellene og dermed også spenningene mellom den islamske regionen det her er snakk om og Vesten. Og dette konseptet kan så tilbakeføres til klasseforskjeller, en typisk marxistisk tanke og en integrert agens i selve marxismen: Mennesket kan bare endres ved å endre de underliggende økonomiske forholdene, derfor denne nye marshallhjelpen, som ifølge Vårt Land derfor først og fremst må være av økonomisk, ikke ideologisk karakter, for ikke å snakke om religiøs karakter. Kristen misjon synes å være en fremmed tanke for avisen. Den ser bare muligheten for å endre regionen ved å begynne med det materielle. Det åndelige aspekt er totalt fraværende. Materialismen er løsningen, metoden og målet. Å tenke annerledes, at man kunne begynne å tenke åndelig først og så materielt, synes å være en fullstendig fremmed tanke for den kristne avisen. Eller tror avisen at muslimene skal bli kristne bare de får en bedre økonomi og dermed en bedre levestandard og livsverdi?
Den eneste tenkelig åndelige dimensjon som vil måtte integreres i det som Vårt Land kaller Marshall-plan, vil være at hele Midt-Østen legges åpen for vestlig påvirkning i form av forsøk på demokratibygging, men forutsetningen for at dette skal lykkes, er at man så å si vil måtte ty til mer subliminale eller suggesive virkemidler: Folk i regionen må hjernevaskes over lengre tid, rett og slett. Muslimene må med andre ord lære seg til å sette de vestlige grunnverdiene verdiene høyere enn de muslimske. Muslimene skal ledes til å tenke slik den amerikanske frigjøringserklæringen tenker, menneskeverdet skal ikke lenger determineres etter sharia og i prinsippet betyr dette at den muslimske Kairo-erklæringen fra 1980 må oppheves, hvilket er lite sannsynlig, for ikke å si umulig, og dette burde Vårt Land vite. Alt som faller utenfor sharia kan det ikke forhandles om, er et omkved mange lærde muslimer benytter seg av og ikke dyr seg for å bruke som absolutt premiss i såkalte interkonfesjonelt arbeid. (Vi husker erkebiskopen i England bøye seg for dette premisset; britene måtte derfor – uten å kny - innstille seg på at sharialover ble legitim britisk rett for fremtiden).

Dessuten: Hvor mye hjelp blir i dag allerede «fløyet» inn i regionen fra Vestlige land? Det dreier seg om milliarder av dollar, hvorav en stor del havner rett i lommene til korrupte muslimske tjenestemenn og organisasjoner. (Norge betler til og med lønningene til fengslede muslimske terrorister i Israel og disse, sies det, tjener opp til flere ganger mer enn den vanlige palestiner som lever et normalt liv uten å drive med terror).

Hvordan avisn Vårt Land så freidig kan få seg til å tro at en ny «Marshallplan» for MØ- regionen medføre det samme resultat som denne hjelpen medførte for europeerne og Europa er vanskelig å forstå. Vi kan ikke ta et slikt forslag på alvor. Det bygger på manglende forståelse for hvilke grunnleggende problemer strir med. Vi ar i MØ en kultur som har vært bygget på islam over en periode på over tusen år, men islam er ikke bare en tradisjon som kan endres: Islam er et komplett politisk-kulturelt system med guddommelig forordninger som ikke kan forandres, ja, ingen ytre påvirkning kan forandre islams grunnvoll og dermed kan heller ingen påvirkning utenfra forandre det menneskesyn, den virkelighetsoppfatning og de verdipreferanser som ligger innbak i islam selv. En Marshallhjelp kan ikke endre på dette. En Marshalhjelp vil heller bidra til å forsterke eller sementere de problemene som MØ allerede sliter med, sett ut fra vestlig standard, og dessuten skjerpe motsetningene, de ulike interesse og faren for permanente voldelig konflikter mellom øst og vest. Vi skal i det følgende forsøke å se det hele i et litt videre perspektiv, idet vi ikke kan fri oss fra å tenke at Vårt Land er ute i et spesielt ærend, nemlig dette å konservere eller øke Vestens antatte skyldfølelse og nevrotisk betingede tvangsforestillinger om at vi generelt må bidra med mer og stadig mer hjelp til en region som tenker helt forskjellig både om gud og hans skapninger, menneskene, enn islam gjør, ja, påbyr, med guddommelig hjemmel.

For å se Vårt Lands forslag om en ny Marshallplan i et visst fokus, se wikipedia:
International aid has played a major role in the Israeli–Palestinian conflict as the Palestinians claim it has been used as a means to keep the peace process going, and the Israelis that it is used to fund terrorism.[1] The Palestinian National Authority in the West Bank and Gaza Strip receives one of the highest levels of aid in the world. A dispute exists as to whether Palestinians or Israelis are the largest per capita beneficiaries of foreign aid. w

Det går an å spørre, selv om man ikke er en dåre: Hvor mange dollar skal overføres til muslimene i Midt-Østen for at deres velstand – målt i rene penger – skal komme opp på gjennomsnittsnivået i Vesten? Svaret er, tror jeg, at når man ser alle overføringene samlet, og da til alle mulig formål som f eks utdanning, helsesektor osv , så vil det fremstå som underlig hvis ikke gjennomsnittsborgeren i disse landene skulle ha like med å rutte med av penger som noen annen gjennomsnittsborger i f eks EU.

Et dokument som gir en løselig beskrivelse av situasjonen som vi forfattet i 2015, eller tidligere, lyder som følger:
Palestinerne får over 30%  i støtte av hva en israeler må tjene i året. Palestinerne utgjør ca 10 millioner menneske. De får 270 millioner dollar i støtte fra USA, ca kr 1350 000 000,-. Det blir 6750, - kr. pr palestiner pr år.
Palestinere under (tilnærmet) israelsk kontroll eller innflytelse, utgjør rundt 5 millioner mennesker. Disse får da en støtte fra USA på ca 2700 dollar i året = 13 500 kr i året. I tillegg kommer bidrag fra EU - og lille, rike Norge - til palestinerne.
"Gjennomsnittsinntekten" for en palestiner nærmer seg med andre ord gjennomsnittsinntekten til en israeler.

Israelerne har ca 10 millioner innbyggere. Gjennomsnittsinntekten i 2003 var 1462 dollar i måneden, eller 3400,- kr. Årsinntekt er: 40 800,- kr. (Obs: Dollaren har en helt annen pris i dag!)
http://www.jewishvirtuallibrar...Education/stats1.html
Palestinerne mottar altså "gratis" halvparten av hva en israeler må tjene i året på egenhånd. Slett Ikke verst, hvis israelerne i tillegg må skatte av pengene.
Bush økte hjelpen til palestinerne med seks ganger: He has proposed a sixfold increase in aid to the Palestinians, including $150 million in direct cash transfers to the PA (Palistinian Authorities):
I tillegg er det behov for mer:
The budget justification said the $150 million cash transfer would help the Palestinian government avert "an immediate fiscal crisis," while $130 million more in project assistance would help create "immediate employment opportunities" that would demonstrate "moderates can deliver jobs and provide hope for a better economic future."
I tillegg er det behov for enda mer:
An additional $40 million would be devoted to improving the administration of Palestinian ministries, $10 million would be used to provide security for experts overseeing the project assistance, $25 million is aimed at narcotics enforcement, and $25 million would be devoted to training Palestinian forces loyal to Abbas. Also, $20 million would be used to make "immediate improvements" in delivering health care at government clinics. The remaining $35 million would help refugees.
Hva gjør EU? Jo, EU støtter ....
"A peace organization financed with taxpayers money is guided by the Palestinian terror organization Hamas and supports the Iranian atom bomb."
The EU and the Dutch government thus indirectly finance Dutch opponents of Israel. A few months ago the Jewish Chronicle wrote that Israeli diplomats intended to raise claims with the Irish government that its Irish Aid Department was financing anti-Israeli NGOs some of which promote the demonization of Israel and boycott actions.
I tillegg hjelper svenskene til:
Swedish International Development Agency is also involved in financing extreme anti-Israeli groups.
Samtidig er det veldig vanskelig å vite hvor noe av pengene blir av:
... in 2004 Wall Street Journal op-ed writer Daniel Schwammenthal detailed how difficult it was to obtain information on the funding of the PLO by European governments. This, while the latter claimed their activities were transparent.
AND THEN there is the abuse by the Palestinian Authority of part of the many billions of Euros it gets in funding from the EU. Van Dam says: "There is no doubt that a substantial portion of European funding has served purposes such as corruption and terrorism."
I tillegg vet ikke palestinerene selv hvor noe pengene går, ikke en penny er igjen:
"I don't kvow" sier en: He added that at a meeting in the European Parliament the then Palestinian finance minister [and now Prime Minister Salam Fayad] was asked how European money was spent. He replied that he did not know, not a penny was left, and it had all gone to the pockets of fat cats.
Men noe gikk altså til avdøde.
Yasser Arafat's bank accounts. Once I was meeting the [then EU Commission vice president] Manuel Marin when he got a call from the German foreign minister who complained that $25 million, which Arafat got as 'special emergency funding,' had been transferred to the wrong account. It went into the general account and should have gone into his private one.
http://www.jpost.com/servlet/S...FJPArticle%2FShowFull
http://www.washingtonpost.com/...0/AR2007103001944.html

Man kan selvsagt ikke sammenligne situasjonen i MØ i dag med forholdene i verden etter ww2. Den varte i 5 år. I denne krigen mistet om lag 60 mill mennesker livet. Europa hadde mistet 20 millioner. Selv med overdrevne tall, kan ikke tapstallene i MØ de siste 40 årene måle seg med en slik katastrofe for menneskeheten. I tillegg var de materielle ødeleggelsene som følge av krigen det mangedoblede av hva de ødeleggelsene man kan registrere i MØ som følge av krigene der i løpet av disse årene. Illustrasjon: Før krigen hadde Tyskland før krigen 16 millioner beboelige leiligheter, i 1945 bare ca 9 millioner. Når man snakker om en ny Marshalhjelp for Midt-Østen regionen i dag, bør man dessuten ta med i betraktningen at Marshallhjelpen var tenkt å være sterkt midlertidig; den skulle effektueres innen en kanskje ikke helt nøye angitt tidsramme på forhånd, men det var snakk om å stable Europa på beina igjen og den tankemessige forutsetningen var at dette kunne skje på relativt kort tid. Slike taneforutsetninger er helt fraværende både i øst og vest hva angår hjelpen til MØ i dag. Den forutsettes på autopilot å skulle vedvare lenge, kanskje for alltid, hvis Vesten klarer å brødfø seg selv fremover, hvilket ingen kan 100% for gitt.
En viktig komponent eller funksjon av Marshallhjelpen var at den ikke bare var en økonomisk håndsrekning, men at den også inngikk i en massiv propagandaoperasjon som skulle underbygge vestlige idealer om demokrati og kapitalisme. Men heller ikke dette aspektet var avgjørende. Det avgjørende var at Marshallhjelpen også fremmet den judeokristne tradisjon, men da ikke eksplisitt. Tradisjonen ble imidlertid fremmet implisitt. Europa var for en stor del blitt nokså nazifisert, men Marshall og USA visste at europeerne hadde en kjerne av identitet som var viktigere og mer fundamentert enn nazismen, nemlig kristendommen. Uten kristendommen i bunn, som et fundament for den kollektive tenkemåte, som altså ikke var totalt utradert, ville Marshall neppe kunne ha forutsatt at det gikk an å finne en felles grunn mellom europeerne og amerikanerne. Disse snakket egentlig det samme språket og forsto hva det var snakk om på tross av alle materielle interesse-ulikheter. USA var tross alt tuftet på det Europeiske verdisyn, en felles metafysisk plattform som konstituerte konsepter og tankeprosesser, ikke minst hva menneskesynet angikk. Det sentrale var menneskesynet og mennesket som skapt i Guds bilde og likhet. Det ga enkeltindividet den høyest mulig kosmiske status. Og denne status – dette verdet -  var ukrenkelig.
Ikke slik innen islam og derfor heller ikke i MØ, bortsett fra i Israel.
Da Marshall lanserte sin plan for å få Europa på beina igjen, kunne han forutsette at den nazifiseringen som hadde funnet sted i Europa fra 1930-årene av, ikke hadde festet seg som det grunnleggende eksistensielle paradigme i menneskelivet av langt den største majoriteten i alle europeiske stater. Menneskene kunne på tross av alle indoktrineringsforsøk anses for å ha beholdt en kjerne eller grunnvoll i selve tenke- og trosmåten som ikke var befengt, men tvert imot fremdeles ren. Det dreide seg om synet på mennesket som individ og som en person med ukrenkelige kvaliteter og som et radikalt sett fritt vesen. Mennesket hadde feilet, men, ja, det var et uttrykk for en midlertidig tilstand. Mennesket kunne fortsatt forvandles, det kunne, for å bruke religiøse termer, gjenfødes eller frelses. Marshallplanen bygget dermed på et religiøst fundament, det kristne paradigme. Mennesket kunne stilles til ansvar, det kunne tilgis og inngis ny kraft, nye muligheter. Det var mulig å kvitte seg med fortidens synder. Og alt dette ga seg så utslag i praktisk politikk. I Tyskland valgte man derfor å satse på det frie markedet, i motsetning til i østblokklandene som satset på marekdregulering, femårsplaner osv. Den tyske kansleren Adenhauer overlot til borgerne individuelt å forme sine liv materielt og metafysiske uten innblanding ovenfra. Han satset på at tyskerne kunne tåle fri konkurranse. Frihandel. Mennesket ble forutsatt å kunne vite sitt eget beste. Den liberale frihet ville utløse sterke krefter og skape økonomisk fremgang for alle. Man kunne snart kalle Tysklands fenomenale utvikling for et under i seg selv, et Wirtschafswunder.  Mange andre europeiske land som gikk for en mindre liberal linje, ville snart kunne misunne tyskernes enorme fremgang både i vitenskap og økonomi, kort fortalt velstandsutvikling, en fantastisk høyning av livskvalitetene for de mange. Men uten de forutsetninger som Marshal la til grunn, implisitt, ville denne utviklingen nok aldri ha sett dagens lys. Vi så resultatet av den linje østeuropeerne og Sovjetunionen valgte: Berlinmurens falt i 1989, og maxismens fall med den. Østblokken «valgte bort» det grunnleggende menneskesyn hvor den enkelte var skapt i Guds bilde. Og hva er vel et menneske uten at det er skapt i «noens» bilde? Skapt i tomhetens bilde? Skapt i de blinde markedskreftenes bilde? Skapt i den historiske materialistiske dialektikks bilde? Østblokken forutsatte den enkelte og hver enkelt persons ubetydelighet, menneskets litenhet, ikke dets individuelle storhet og potensiale, dvs det absolutte menneskeverd som ikke kunne bevises annet ved et postulat om at mennesket var en skapning og ikke en opphopning av materie og tilfeldigheter over tid, lang tid. Kommunistenes ubeviselige postulat om mennesket – et postulat som sto i dirkete konfrontasjon og kontrast ble valgt som det grunnleggende imperativ og den grunnleggende maxime. Og det som viste seg mest fatalt var, at de trodde og ville få andre til å tro at et slikt menneskesyn i realiteten var vitenskapelig begrunnet. Det var et menneskesyn som skulle presses på ikke bare Østblokken, men hele verden, til en pris som bare måtte betales, i sannhetens navn! Vi ser en parallell til dette i dagens Europa: Vi skal alle tro at alle religioner, all religiøs tro, alle religiøse skrifter og ritualer er like gode, like sanne og like vakre. Tro er tro. Islamkritikere blir derfor ofte assosiert med fascisme eller nazisme og kalt «brune». De mulitikulturelle toppolitikere – som i dag altfor seint hevder at multikulturalismen har mislykkes – har forgapt seg og det er for sent å angre. Likevel prøver de fortsatt å forsikre sine velgere om at utviklingen skal «gå seg til», en løgn de i sitt vanvidd umulig kan virkelig tro på selv. Prognoser og tall taler imidlertid for seg selv på sitt eget ofte altfor innviklede språk og det er som Hege Storhaug og jeg selv, på helt selvstendig grunnlag i lengre tid har sagt at det kan komme en tid og den kan komme raskere enn vi våger å tro når Østblokkene i dag vil bygge en ny Berlin-mur, denne gangen ikke for å stenge sine egne borgere inne, men snarere oss selv, fra Vesten, ute, fordi kanskje til og med skremmende mange av oss nå vil forsøke å finne en frihavn heller enn å underlegge oss ideologiske strømninger - som vil frata oss friheten eller begrense den så til de grader at de mest frihetselskende ikke vil finne seg i det. Vi nærmer oss nemlig et nytt diktatur i Vesten: Det islamoservile, emosjonelt betingende diktatur eller despoti, en vanmakt av en styreform som vil bygge sin illegitime legitimitet på strømlinjeforming av emosjoner, et prosjekt som alle vil forstå er dømt til å gå i oppløsing, og da til en vanvittig høy pris, skal man klare å befri seg fra. For der det kreves korrekte emosjoner, der vil ikke en millimeter av det menneskelige indre og den innerste inderlighet i mennesket kunne tillates av de nye emosjonelt korrekte hegemonene og de som vil forsvare disse maktmenneskenes såkalte konsensus – en «enighet» om følelsenes prioritet fremfor realitetenes og kreativitetens prioritet -  med å bygge konsentrasjonsleire tilpasset vår tids og vår aktuelle kulturs egen «følsomhet», alt styrt ovenfra og ned med «elitens» velsignelse» og ut fra deres illusjoner, illusjoner som nå anlegges og faktisk begrunner som ontologiske realiteter denne elitens forestillinger og konsepter, dvs illusjoner feilaktig betraktet som sannheter ingen kan løpe fra uten å måtte den høyeste pris og måtte bøte med sine liv.   
I «Det emosjonelt korrekte og islamoservile diktatur» vil mennesket av eliten tildeles en verdi på nivå med den verdi en for øvrig tildeler attribuerer en celleklump som alt etter nykker og behov for sekulær fromhet, kan aborteres eller brukes for eget formål for eliten som ikke stort mer enn nyttige idioter, hvis man i det hele tatt tilregnes rett til et levelig liv overhodet. Mennesket er da ikke lenger et mål i seg selv, men et instrument i despotens kalde hånd. Mennesket under et slik regime blir da helle ikke sett på som genuint kreativt, snare tvert imot, det kreative – og gjerne juridiskreligiøse mennesket – blir da sett på som en trussel og ikke et nobelt aktivum, fordi jo emosjonene verdsettes høyere, som det absolutte, men da absolutt falske summum bonum. Det er i denne forbindelse interessant og se at det var i Vesten – og absolutt ikke i Østblokken eller under islam - at forestillinger om kreativiteten som et spesifikt eller spesielt gode ved selve mennesket ble gjort gjeldende som noe vesensbestmt, for bar kort å skissere: Da britene holdt på å tape kampen for å forsvare sitt land og sin egenartede nasjon og kultur mot nazistens angrep, var det først og fremst landets flygerkorps myndighetene satte sin lit til. Flyvåpenet ble den avgjørende forsvarsgren i den innledende fasen, men litt ett litt mistet så britene så mange flyvere at noe måtte gjøres for å rekruttere flere som kunne erstatte dem etter hvert som de ble drept i de rasende kampene som utspant seg i luften, for alle til å se. Hva skulle man gjøre? For å bli flyver krevde man nemlig en viss intelligens i den tro at jo mer intelligent, jo dyktigere til å overleve og flinkere til å skyte ned tyske fly. Nå sank imidlertid gjennomsnittsintelligensen hos flygerne og militæret regnet da med at forsvarsevnen ville reduseres tilsvarende. Situasjonen var fortvilt, for når man nå altså så at man mistet sine beste i stadig større antall, ville man miste desto fler når man tillot flere piloter som ikke var så intelligente. I denne desperate situasjonen var det at noen forskere oppdaget noe svært interessant: At det rent faktisk ikke forelå noen korrelasjon mellom dette å være intelligent – ut fra testene på denne tiden – og dette å overleve og dessuten dette å vinne i i selve luftkampene. Pilotene trengte med andre ord ikke å være så intelligente for å vinne, nei, det måtte komme an på en annen faktor, en faktor man til da ikke hadde tatt med i regnskapet. Men hva skulle man kalle denne faktoren? Jo, nettopp kreativitet. Kreativiteten kom plutselig til sin rett. Intelligensen var ikke lenger kronen på Skaperens verk. Fra nå av forsøkte britiske forskere å teste pilotkandidater samtidig både for intelligens og kreativitet. For en oppdagelse! Og jeg spør: Ville dette ha vært mulig å se for nazistene, kommunistene og islam? Jeg vil svare et kontant nei. Det var med andre ord bare i en judeokrisne tradisjon at man kunne oppdage dette. Britene kunne ikke utelukke at menneskets ikke bare var intelligent, men også – og kanskje mest - kreativt, dvs som skapt i Guds bilde og likhet, og var det ikke et absolutt gudsattributt at Gud nettopp er kreativ? Og var det ikke nettopp Gud som hadde kreert mennesket, skapt det, og var da kanskje ikke mennesket kreativt? I de konkurrerende ideologiene finne man ikke postulatet om at mennesket er skapt i Guds bilde. Resten sier seg nesten selv, spør man meg.

Da nazistene var slått i Tyskland i 1945 og De allierte hadde høstet den seier noensinne i krig, ble det ikke igangsatt en systematisk og organisert hevnaksjon på generelt nivå mot tyskere flest. De allierte visste at tyskerne var blitt dupert til å følge sin Führer. Tyskerne som folk ble ikke straffet som kriminelle forbrytere, selv om tyskerne som en større enhet ble ilagt stor erstatningsbyrde og et snes eller to ledende naziforbrytere ble ilagt strenge straffer for enten direkte ansvarlige for forbrytelser mot menneskeheten eller medvirkning hertil.
Verdenssamfunnet, som da hadde beseiret nazismen og fascismen, reagerte helt annerledes enn det gjorde like etter Den første verdenskrig i 1918. Da tenkte «verdenssamfunnet» via dets internasjonale organer at tyskerne som individer i fellesskap skulle betale skyhøy erstatning i form av klingende mynt for de ødeleggelser Tyskland, med den tyske keiseren som øverste ansvarlig, hadde påført den seirende part i krigen. Alle tyskere ble i prinsippet antatt like skyldige i krigen. Det var bare rett og rimelig at hele det tyske folk betalte for de tap Tyskland som keiserdømme hadde påført sine fiender. Folket – hvert enkelt individ - måtte svare for hva keiser Wilhelm hadde gjort. Etter Den andre verdenskrig nøyde verdenssamfunnet seg med å straffe de som var ansvarlig på høyeste plan. Tyskerne betraktet som en samling av selvstendige individer ble ikke holdt moralsk ansvarlig, i hvert fall ikke i juridisk forstand.
Hva var grunnen til at Verdenssamfunnet hadde lært av sine «feil» fra oppgjøret etter Den første verdenskrig mot tyskerne, og deres allierte, de såkalte aksemaktene?
Svaret ligger i det menneskesyn som var blitt herskende i den vestlige verden, et syn som sto i sterkest mulig kontrast til det grunnleggende verdisyn som lå til grunn for nazistenes holdninger og fremferd, og som førte til nazismens fall. Vesten så tyskerne først og fremst som mennesker, mennesker som kunne forandres og formes til å tenke annerledes. Marshallhjelpens uskrevne «konstitusjon» var forankret i det kristne menneskesynet, at alle er skapt i Guds bilde og at alle mennesker fundamentalt hadde et verd i seg selv som var ukrenkelig, men ikke så ukrenkelig at man ville forhindre reell konkurranse mennesker seg imellom på de ulike markeder. Menneskeverdet ble ikke primært fundamentert på likhet, men på den innsikt at mennesket var ulikt utstyrt med tanke på evner og muligheter, ja, med tanke på å hjelpe sin neste, som jo uforbeholdent var av samme kvalitative slag som en selv.  Vesten forutsatte at ulikheten utgjorde en fordel for fellesskapet, bare ulikhetene kunne brukes som stimulans i synergi: De fattige og de som ikke ville tilpasse seg nye forhold og dra nytte av dem, ville man alltid ha med seg, men Vesten ville i det større bildet fremelske både større livsverdi og større velstand for alle. Ved at man hold fast ved at det var «rettferdig» at de flinke og arbeidsomme kunne oppnå mer og bli bedrestilte, kunne den samlede velstandsøkning i Vesten finne sted. Kapitalismen i sum var bedre enn alle andre «systemer» og det var dette Vesten samlet la til grunn som et ideologisk premiss som legitimerte Marshallhjelpen. Den var en funksjon av den judeokristne tradisjon og dens menneskesyn, dens virkelighetsoppfatning og verdisyn eller verdensanskuelse.
Verdenssamfunnet – med spesielt Vesten som «foregangsfigur» eller rollemodell, ideal til å leve opp til  – utformet sin egen konstitusjon bl a i utformingen av Menneskerettserklæringen vedtatt av FN i 1948, en erklæring som fikk oppslutningen av hele verden, bortsett fra i den muslimske verden, som bare tilsynelatende uten forbehold godkjente erklæringen, (hvis man da ikke unnlot å stemme, jeg kjenner ikke fakta her, men mener  ha sett det et sted).  Den muslimske verden vedtok åpent og for hele verden til å se en egen såkalt Menneskerettserklæring i 1990. I denne ble det klargjort at sharia var selve basisen for alle sanne menneskerettigheter, ut fra islam selv, og som alle muslimer var bundet av fra fødsel til død, og ikke den vestlige erklæringen, som jo var basert på en menneskeskapt lovgivning, som riktig nok var avledet eller bedre, utledet, av den judeokristne verdensanskuelse med sitt absolutte postulat om det ukrenkelige menneskeverdet, som var uavhengig av hvilken tro man hadde.
Det tok altså rundt 40 år etter Den andre verdenskrig før verden skulle oppleve at den på ny var oppdelt i to sfærer, for å si det enkelt: I to sfærer med helt ulike kriterier for hvilke verdisyn menneskeheten burde og skulle ha som konstitusjon, moralske kompass, orienteringspunkt og objektiverbare mål, hva enten dette verdisynet eller denne troen – i ytterste konsekvens - baserte seg på kun en tro eller et hovedfokus på det dennesidige eller det dennesidige og det hinsidige livet. Den vestlige Menneskerettserklæringen tok utgangspunkt i det verdslige livet, i det dennesidige, og uttalte seg ikke om muligheten eller umuligheten for en frelse etter døden, slik vi finner den i kristentroe og dels også i jødedommen. I islam, derimot, trues mennesket med helvete og paradis, og jeg sier paradis, for også paradis er en form for trussel innen islam: Hvis du ikke er forseglet til å dø martyrdøden – til og med ved å drepe uskyldige - og ofre det liv og din eiendom for Allah’s og profetens sak -, ja, da er du «sikret» en plass i helvete, i hvert fall for en tid. (Men selv ikke martyrer har noen endelig garanti for å gå rett til paradis, det viser etterlatte papirer fra de terroristene som sto bak 9.11)
Innen islam, og da ifølge islam i seg selv, som unik tro de facto og i sin essens, ble troen på Allah lagt til grunn for «menneskerettigheten», og Allah er menneskets skaper, men da ikke som en Skaper som skaper mennesket i sitt bilde og til sin likhet, slik gudsbildet i den judeokristne tradisjon forutsetter og som er et trospostulat som bekreftes av Jesus Kristus selv. Jesus bekrefter det hebraiske gudsbildet og sier om seg selv at han ikke er kommet for å avskaffe Loven, men oppfylle den. Den loven som ble åpenbart av JHWH for Moses og jødene blir dermed å betrakte som fortsatt gjeldende, inkludert det verdisyn som ligger til grunn, dvs det menneskesyn, den virkelighetsoppfatning og det verdisyn som ligger til grunn i den judeokristne tradisjon.
Den egenartede muslimske Menneskerettserklæring avtegner et helt annet verdisyn, et helt annet gudsbilde, en helt annen virkelighetsoppfatning og en et helt annet menneskesyn enn det man finner i den judeokristne tro og tradisjon.  I den sistnevnte kategori, for å si det enkelt, oppfattes mennesket som grunnleggende fritt, til og med i kristne tradisjoner som vektlegger predestinasjon, i den andre, i den islamske tradisjon, oppfattes menneske som nærmest totalt bestem av Allah. Det Allah har bestemt står en gang for alle og kan ikke kritiseres eller omstøtes ensidig av mennesket.  Den fromme muslim er totalt prisgitt Allah og hans uforanderlige forbud og påbud. Allah er totalt ubundet og kan gjøre umoral til moral, hvis Allah vil. Allah er dessuten ikke bundet til noen skaperordning, alt som skjer er opp til Allah allmektige vilje til enhver tid og dette impliserer et helt annet syn på muligheten for genuin vitenskap, for hva er vitsen med vitenskap og avdekking av naturens lover hvis Allah selv kan omgjøre disse lovene år som helst og ut fra sin like vel uutgrunnelige vilje?
Judeokristen tradisjon forutsetter i kontrast til dette både naturens lovmessighet og mennesket frihet, den islamske tradisjon forutsette at menneskets tanker, følelser og handlinger ensidig er forutbestemt av Allah. Islam er predestinasjonens religion par excellence. Islam gjør enhver tale om samarbeide med Gud overflødig, ja, heretisk og derfor forbudt.

Frem til 1980 levde verden med disse to ulike trossystemer side ved side uten særlige problemer. Den muslimske verden opplevde et imidlertid et «kick» verden aldri hadde sett før: Oljen, som brakte araberne i Midt-Østen frem i rampelyset, ja, i sentrum av verdensbegivenhetene, først og fremst ved at Vesten gjorde seg avhengig av store oljeforsyninger fra Den arabiske halvøya og Irak og Iran.
Men samtidig som Vesten begynte å «krype» for disse araberlandene, begynte araber-muslimene å befeste sitt brohode ikke bare i Vesten, men til de grader også i verdens andre oljefattige muslimske områder, områder som da ble mer og mer avhengig av hva statene rundt oljens episenter i Midt-Østen foretok seg og hvilke verdisyn den forsøkte å befeste i befolkningen i disse områdene.  Saudi-Arabia var her en stor, rik og viktig aktør og saudi-araberne la ikke skjul på at de sto for en særdeles klar, konservativ sharia, en grunnlov som ikke kunne gi rom for å forhandle om og som baserte seg på de såkalte hudud-straffene med bl a avhugging av tyvers hender osv.
 Araberne kunne imidlertid på tross av denne i kraft av selve religionen islam zelotiske eller salafistiske pliktmisjonering» - dawa - på denne måten sikre seg stadig større innflytelse og makt ikke bare i de muslimske landene, men også i den vestlige verden, uten at Vesten kunne på politisk hold kunne gjøre noe særlig, hverken i form av oppfordringer til større humanitet av arabernes lovanvendelse eller direkte krav om å følge «Vestens» menneskerettserklæring. Arabernes inntogsmarsj på verdensarenaen skjedde etter gulrot og pisk-prinsippet. Man lokket med olje eller oljepenger og truet med sanksjoner av ulike slag, offisielt rent merkantilt-politisk eller rent praktisk ut fra internasjonalt godkjente standarder eller konsensus, først og fremst med å stanse oljeforsyningene. Under det hele lå imidlertid de sentrale araber eller muslimskstyrte landene
både ikke bare blant fattige muslimske land og områder, men også i det relativt sett mye rikere  og mer eller mindre konstant semi-kapitalistiske Vesten, med mer eller mindre variasjoner og i ulike mer eller indre dyptgripende fasonger.  Samtidig truet man med å stenge av forsyningene, hvis man ikke fikk den mer-innflytelse man mente man hadde krav på, og dessuten, og dette er det viktigste, hvilke vekstvilkår religionen skulle ha i både de muslimske landene og i Vesten.
Islam krever som alle vet misjonering, og om så med vold, selv om dette er vanskelig å svelge for vestlige politikere, kulturpersonligheter, vestlige media og til og med for den enkelte mann og kvinne «på gata», om man vil. Vestlige mennesker har i stadig større omfang forlatt gudstro som et fundament eller grunnkonsept for deres liv og levnet, både hva angår virkelighetsoppfatning, menneske- og verdisyn, selv om disse egentlig typisk og unikt kristne verdiene og konseptene fortsatt henger igjen i folks vaner og vanetenkning på det mer ubevisste plan. Den judeokristne tradisjon ligger der fortsatt som en mer eller mindre transparent og hyperaktiv «soft-ware» i folks bevissthet, og som en programvare som ennå ikke er helt avinstallert. Til og med selvhøytidelige ateister er mer fundamentert i kristen eller judeokristen tradisjon enn de tror, ja, det klarer ikke å kvitte seg med den uansett hor mye de skulle prøve, selv om de hevder nihilisme som det egentlige i selve eksistensen.

Men hvorfor fins det i Vesten så mye skyldfølelse eller skamfølelse på vegne av det nazistene – som jo var de som fikk størst påvirkning nettopp for tyskerne – gjorde av ugjerninger under Den andre verdenskrig? Hvorfor reiser det seg nå så mange røster i Europa mot å «dyrke» denne skyld eller skamfølelsen, på vegne av tyskere både som folk og individer? Hvorfor ønsker noen at europeere, også de som ikke hadde noe med nazismen eller nazistene å gjøre, å vedlikeholde denne skyld- og skamfølelsen for forbrytelser de selv er helt uskyldige i? Noen, som f eks filosofiprofessor Helge Høibråten, mener at «vi har godt av» å ha slike følelser og oppfatninger. Andre, som f eks den franske psykologen Pascal Bruckner, mener at vi bør kvitte oss med den, fordi den ikke lenger bør angå oss. Skyld- og skamfølelse på vegne av hva en generasjon før oss har gjort eller ikke gjort, bør høre fortiden til. Hvis vi lar oss diktere av skyld- og skam i nåtiden, så lenge etterpå, lar vi oss egentlig binde av illusjoner, illusjoner som hindrer oss i å forholde oss sant og autentisk til de problemer vi kollektiv, alle sammen, står overfor bl a i forhold til den store immigrasjonen som nå foregår, og som har foregått over lang tid, til Europa fra muslimske kulturer, nasjoner og interessesfærer.
I Norge har vi akademikere eller det jeg vil kalle kvasi-intellektuelle personer som f eks forskeren Sindre Bangstad som i flere bøker advarer mot å ikke ha skyldfølelse for det våre kapitalistiske eller imperialistiske forfedre har gjort seg skyldig i overfor Den tredje verden generelt, hvis da noen skyld i det hele lar seg etablere som et virkelighetsfaktum en gang for alle). (Jeg mener at forsker Bangstad er mer opptatt av sin intellektualitet enn han er av dagens reelle problemer, reelle problemer som av de islamoservile gjerne kalles nærmest bagatellmessige «utfordringer»).
Bangstad og mange av samme ge like, mener et ønske om å befri oss selv fra «skylden» er etisk forkastelig prosjekt – både mentalt og rent materielt, vil vi tro - og avslører et ønske som i prinsippet er et uttrykk for rasisme, etter den nye «antibiologisk» rasismedefinisjonen, en definisjon som faktisk er illegitimt suggererende, idet den forutsetter at den kulturelle rasisme, slik definisjonen lyder, de jure er mer avskyelig enn den biologiske definisjonen og dermed farligere og derfor mer bekjempelsesverdig, ikke bare holdningsmessig, men også med legal tvangsmakt utøvd av staten. Skyld betegner da ikke-skyld, ironisk eller paradoksalt nok. Hvis du føler skyld, så er du mindre rasistisk som person eller individ enn en person eller et individ som ikke ønsker å leve med skylden, enten den er innbilt eller reell. Hvis man i praksis kan sies å fortrenge denne rasismen, vil de videre ikke tjene deg til fordel, snarere tvert imot, du vil kunne anklages for mikroaggresjon hvorpå du blir ansvarliggjort for dine ubevisste tanker, dine ubevisste intensjoner. Du er dermed allerede dømt før du legger for dagen slik «rasisme», som den altså kalles, før du i handling eller med følelser for den saks skyld, skulle komme til å bli oppfatter som «mikro-aggressor». Hvis du da attpåtil blir dratt inn for domstolene, vil den med loven - dvs rasismeparagrafen -  i hånd, med høy sannsynlighet kunne dømmes for å ha begått en forbrytelse du ikke har begått forsettlig idet paragrafen forutsetter at den anklagede må bedyre eller bevise sin uskyld. Den tiltalte dømmes dermed for «uaktsomhet» ene og alene fordi den krenkede fremsetter påstanden om at han – helt subjektiv og med henvisning til sin religion - føler seg krenket, - både subjektiv og objektivt, for å si det sånn.

Men nå tilbake til tyskernes skyldfølelse, som antakelig mange tyskere føler reelt og andre tyskere som forsøker å slå kulturell og politisk mynt på denne tilstedeværende skyldfølelsen, enten den er reell eller mer beleilig. Mange tyskere bruker skyldfølelse eller mangel på sådan som en teknikk eller et instrument for å gi folk dårlig samvittighet og da for selv å kunne fremstå som bramfri eller «bedre enn», eller mer sympatisk, og da gjerne ved å skinne med en ledsagende uklanderlig adferd for øvrig, en oppvisning eller posering som kan forsterke inntrykket av etisk overlegenhet, i det håp at en ikke vil bli gjennomskuet eller analysert i de høyere sirkler, hvor man er klar over at å bruke psykologiserende forklaringsmodeller – som hele dette scenarioet faktisk innbyr til å gjøre - er gått ut på dato og regnes som svært klanderverdig å ty til i den politiske diskursen på det høyeste plan.

Hva var det som bidro mest til at De allierte, dvs Vesten – minus Sovjetunionen – etter Den andre verdenskrig turte å satse på å gi tyskerne en ny start etter krigen, på like vilkår som Vestens mennesker nasjoner for øvrig? Hvorfor foreslo og leverte amerikanerne å hjelpe tyskere til hekte igjen, både sosialt, økonomisk og politisk? Var det ikke mer naturlig å tenke at tyskerne nå etter grusomhetene som nazistene hadde stått bak og da en nazisme som faktisk på et gitt kritisk tidspunkt i Tysklands historie støtt opp under og til og med stemte for å avgjørende, demokratiske folkeavstemninger? Hvilke ideologisk overbygningen var det de opererte ut fra, eller hvilken filosofi, hvilket verdisyn, hvilken virkelighetsoppfatning og hvilken menneskesyn var det som konstituerte amerikanernes psyke eller mentalitet og fikk dem til å handle slik de gjorde og under likt et ansvar?
Vel hadde man ikke bare i den vestlige verden, men også internasjonalt utviklet gode statistiske metoder på «de store talls område», man kjente «historien» godt og likedan hvordan folkemassene kunne suggereres og føres vill, gitt visse omstendigheten, sånn omtrentlig, i hvert fall. Mennesket, så si, hadde lært seg å se tendenser og tegn i et større perspektiv utover det snevert lokale og mer individualistiske og psykologiske eller mentale perspektivet. Sosiologi, sosialøkonomi var kommet i fokus og utgjorde bakgrunnsteppet for samfunnstenkningen, men det mest avgjørende paradigmeskiftet i denne tenkningen var at det miljømessige perspektivet på hva som bestemmer hvem og «hva» et menneske er og hva det er som former det i sitt hjertes og grunnleggende struktur. Vitenskapen hadde lenge operert med to grunnkategorier for hva som definere et mennesket, nemlig arv og miljø. Fra slutten av den nittende århundre var det noe nær universell konsensus om at hovedingrediensen av det som bestemte et individs essens – hvem det var og hva som særmerket det fremfor andre – lå i genene, dvs i dets biologi, både individuelt og kollektivt.
Like etter krigen begynte imidlertid forskere og deretter filosofer og andre samfunns- og menneskeorienterte vitenskapelige disipliner å rette oppmerksomheten mot miljøet som den avgjørende faktoren i et menneskets utvikling henimot blomstring eller alternativet: destruksjon og fall. I så måte hadde ironisk eller demonisk nok nazistene, som snakket om høyere og lavere raser og som gikk inn for å kvitte seg med de «lavere raser», inkludert individer som var genetisk mindreverdige, et «forsprang» på resten av den vestlige verden. 
Mange strengt vitenskapelig funderte undersøkelser viste resultater som tydet på at miljøet kunne forklare alt mellom 50% til 80% av menneskets tanker, følelser, handlinger og holdninger. «Miljøet» gas følgelig en dominant forståelseshorisont når det gjaldt å styre samfunn i riktig retning, de fleste vitenskapsmenn og politikere fulgte opp på dette grunnlaget. Det gjaldt å forandre verdens miljøer generelt til beste for menneskene, skape nye vekstvilkår, nye muligheter, med nye metoder. Menneskeoppfatningen lå imidlertid ikke fast en gang for alle, den pendlet mellom den hovedsakig biologiske tilnærmingen til en miljømessig tilnærming. Selve grunnsetningen ble at «mennesket er et sosialt dyr», en setning vi kjenner så langt tilbake i filosofihistorien som til den greske tenkeren Aristoteles fra a 300 år f Kr i Hellas.
Samfunnet utvikles i dette perspektivet gjennom konflikter mellom motsetninger, motsetninger som med tiden med nødvendighet ville gå opp i noe kvalitativt nytt og omdanne samfunnsmessige  grunnvilkårene for menneskets blomstring henimot det perfekte, i en ny syntese, fremkommet etter en dialektisk fremprovosert prosess som trosse den determinisme som indirekte lå under den rent biologiske forklaring på menneskets grunnvilkår, både dets miserable grunnform og dens mulige forbedrede utviklingsmulighet.
Klarte «man» å endre miljøet grunnleggende, vill man også klare å forandre menneskeheten til det bedre, både kollektivt og individuelt. Ikke minst marxismen var klar på dette punktet. Marxistene mente at hvis man bare fratok kapitalistene sine produksjonsmidler, med organisert og systematisk bruk av vold, så ville mennesket snart kunne begynne å leve det glade liv nærmest uten anstrengelse, og uten å måtte konfronteres med begreper og utfordringer som sto kontrært overfor hverandre: Den fundamental usikkerhet i kontrast til den fundamentale trygghet, en tilstand som var absolutt nødvendig å etablere, skulle Utopia bli nådd, nær sagt uansett menneskelige oppofrelser, på et «vitenskapelig» eller objektivt og derfor sant og reelt grunnlag. Trodde marxistene. Men marxismen var ikke eneråden som «ideologi» i Vesten. Parallelt med marxismen voks det frem en individualiserende tenkemåte som skulle få stor betydning, dette til tross for at etablissementet, både det intellektuelle og det økonomiske eller politiske, stort sett tenkte ut fra grunnleggende marxistisk analyse. Vesten utviklet derfor en sterkt revisjonistisk marxisme, en marxisme som på overflaten kunne oppfattes og gjennomleves om mulig som enda mer liberal – eller kanskje mer tolerant - enn selv den mest ytterliggående liberalist ville kunne støtte og promotere. Det var derfor marxistene som stort sett støttet 68’generasjonen som stort sett besto av et kaotisk konglomerat av fredselskende «flowerpower» krydret med «free sex» og ellers alle tendenser som kunne bidra til å undergrave selve etablissementet, som bli ansett som kontraproduktivt på marxismen, som selve samfunnsfienden, en fiende som det på sikt ble oppfattet som en plikt å omstyrte, med alle midler, både i form av direkte fysiske konfrontasjoner og i form av mer subtile metoder, se vår artikkel om ekteskapet, nihilisme osv her.
Det kan også være nyttig å se denne utviklingen som en utvikling henimot fokus på individet til forskjell fra fokus på samfunnet, på miljøet til forskjell fra arven eller biologien, men denne tendensen kom først lenge etter at Tyskland var blitt et etablert demokrati og nazismen befant seg trygt på historiens søppelhaug. (Noe senere også kommunismen skulle få oppleve som sin fortjente skjebne på den samme søppelhaugen, (jfr Berlinmurens fall i 1989).

Før vi går tilbake til tiden like etter Den andre verdenskrig, vil vi her kort nevne at utviklingen i etterkrigstiden har gått fra et snevert fokus på mennesket som et «massemenneske» til et radikalt sterkere fokus på «mennesket i sentrum», først som individ, deretter langsomt på mennesket som person og personlighet. Denne tendensen ble gjenstand for stor oppmerksomhet først i og med studier foretatt av forskere og forfatter som f eks Christoffer Lasch som skrev en bok om narsissisme som ble populær fra rundt 1970-tallet, antakelig fordi så mange begynte å kjenne lusa på gangen, nemlig at folk flest var «fed up» av ideologier og moralsk opphøyde politiske idealer heller ville konsentrere seg på å opphøye eller «utvikle» seg selv og sine evner og potensiale på bekostning av andre.
Lasch pekte på at mennesker i Vesten nå primært bekymret seg om egen selvutvikling og en stadig sterkere interesse for egen person, til fortrengsel fra oppmerksomhet rundt objektive verdier, verdinormer og andre mer kvantitative størrelser. Mennesket var blitt mer selvhevdende og mer selvopptatt, hevdet Lasch. Med andre ord: Mer innkrøkt i seg selv og sitt, i sin solipsisme, kan vi si, eller sitt hovmod, slik kristne tenkere ville ha tenkt om dette fenomenet, særlig i Middelalderen hvor hovmod ble ansett for den største synd mot Gud, en «størrelse» som på dette tidspunkt var blitt fordrevet ut i utkantene av samfunnet og da til og med absurd nok en gud som nå ble betraktet som avgjort sadist heller enn allmektig frelser. I denne prosessen ble det viktig for akademikere og intellektuelle å utvikle nye begreper som passet inn i tiden, appellerte til selvsentrering som kunne danne kompass på veien videre mot et trygt og så risikofritt samfunn som mulig, a la Vesten. Snart ble gammeldags sympati erstattet av ordet empati, som skulle trenge dypere ned i psyken. Alle som ville bety noe i den offentlige diskurs begynte nå å saumfare muligheten for at mennesket kunne utvikle mer empati, idet man gikk ut fra som et ubestridelig postulat at og jo mer empati, jo bedre, jo skjønnere og mer moralsk høyverdig. (Se psykologen Paul Bloom i «Against Empathy» for meget interessante og valide motforestillinger).
Denne utviklingen krystalliserte seg tydeligst i forsøk på å skape et rasistfritt samfunn, et absolutert tolerant - antibiologistisk eller antibiologisk fokusert - samfunn, et multikulturelt samfunn, - kort sagt: Nok et utopisk paradis for utopistiske mennesker, for alle mennesker på jord, for «alle skal jo med».
Folkeraser fantes rett og slett ikke mer, (bort med dem!). Både raser og kjønn ble kort sagt og på bakgrunn av kjønnsforskning o l – sagt å være sosiale konstruksjoner. Miljøet fikk dermed topp-prioritet som vitenskapelig fundament og forklaringsramme på hvordan og hvorfor mennesker og samfunn ikke bare er, ontologisk, men også for hvordan mennesker og samfunn bør være. Det skulle ikke lenger hete f eks ikke lenger han og hun, men hen i et slikt politisk, vitenskapelig og kulturell kontekst. Unge menneske og andre kunne «plutselig» ikke bare i teorien bytte både biologisk og juridisk kjønn, med de borgerlige myndigheters velsignelse. Vi huske Simone Beauvoir: En kvinne er et konstrukt, et samfunnsprodukt. (Og slikt kan man jo gjøre noe med!)
Resultatet manifisterte seg etter hvert – og ganske raskt – altså i formell lovgivning angående disse tingene i alle de vestlige landene. Vi fikk rasismeparagrafer eller krenkelsesparagrafer til beskyttelse for minoriteter som homofile, lesbiske og andre, pluss nulltoleranse for såkalte hatefull omtale – eller til og med analyse - av fundamentalt intolerante religioner og religiøs praksis man kan finne i f eks islam, for ikke å si i islam proper, i selve islams essens, se andre artikler om dette her.
Med hjemmel i disse lovene kan kritikere nå dømmes for å ha krenket andre personer med mindre vedkommende – som anklaget - klarer å bevise at slik krenking ikke har funnet sted, - en enorm utfordring og et prinsipp sombryter tvert med det ellers gjeldende og helt grunnleggende demokratiske prinsipp om at ingen skal kunne skal kunne dømmes hvis det foreligger rimelig tvil om forsett som fundamentalt og universelt gjeldene kriterium for straffrihet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar