Allah - hvem sier du han er? Allah skapt av Muhammed?

Hva er forskjellen på islam og kristendom?

Mange forsøk på kort å besvare dette spørsmålet har sett dagens lys, jeg vil innledningsvis bare nevne ett fyndord som har vært i omløp en stund nå, og hvis opphav er ukjent for meg, kan være til hjelp for å forstå «det grunnleggende» og til å reflektere over spørsmålet om hva islam er i sin grunnkjerne, hvis noen slikt finnes:

«I kristendommen sendte Gud sin sønn til jorden for å dø for å redde menneskeheten. I islam ber Allah sine tilhengere om å sende ut sine sønner for å dø for ham og for å tjene hans mål».

I denne posteringen, som er mer en collage enn en systematisk fremstilling å regne, og egentlig ment for skrivebordsskuffen, eller smykkeskrinet, om man vil, mer enn for offentligheten – som det meste som legges ut her på bloggen – skal vi forsøke å nærme oss problematikken ved å sitere hva en del lærde mennesker sier og skriver om en del viktige emner som både enkeltvis og sett i sammenheng forhåpentligvis kan hjelpe oss til å danne oss et mer systematisk bilde av hva alt dette dreier seg om og dessuten gi oss anledning til å komme med noen personlige merknader og kommentarer underveis. Hensikten er dessuten å vise at bildet er sammensatt og å hinte om at «saken» er av den type som krever fordypning og grundige studier over relativt lang tid før man kan si at man har forstått noe av helheten uten å være overflatisk, illegitimt fordomsfull eller ute i helt andre ærender enn å forsøke å forstå og se sannheten, rett og slett.

Vi skal også behandle en teori om navnet Allah som muligens kan revolusjonere spesielt Vestens syn på islam generelt, og Allah spesielt, men også mange muslimers syn på samme. Teorien er ikke velkjent i akademiske kretser, så vidt jeg vet, men den er blitt fremsatt av et menneske som har skrevet mange islamrelaterte bøker og som nyter en viss verdensberømmelse. Jeg mener jeg kan bevise at jeg selv var kommet frem til samme teori som vedkommende før hun selv fremla den i en av sine bøker, en biografi om profetene Muhammed. Spørsmålet om hvem som var først ute er imidlertid av underordnet interesse for meg personlig. Det viktigste er at så mange som mulig blir stimulert til å undersøke og finne ut av islam så mye som mulig, før man trekker forhastede slutninger på tynne grunnlag. Vi kommer tilbake til dette under.

Det er ikke til å komme utenom: Skal vi ha noe håp om å kunne se en tydelig, grunnleggende og radikal forskjell, må vi ned på grunnfjellet, «ned» til Gud, «ned» til Allah, dvs ned til selve gudsforestillingen, til det gudskonseptet islam og kristendom fundamentere seg på og hvordan disse uttrykker seg i disse religionenes skrifter og hvordan disse påvirker troen, tankene og handlingene som flyter av de trosbekjennelsene som foreligger og hvordan disse er blitt tolket til ulike tider.

Vi må ta utgangspunkt i hva islam og kristentroen sier om seg selv mer enn i hva vi sier om islam og den kristne tro. Vi kan ikke simpelt hen ta våre dagers tolkning og eventuelle omskriving av grunnpilarene for troen for god fisk. Vi kan ikke uten videre forutsette som et aksiom eller et virkelig gyldig postulat at Allah og Gud er den samme guden med den begrunnelse at dette er det pragmatisk riktige å gjøre og det eneste som funker hvis menneskeheten skal ha håp om fremtidig forbrødring og fred for alle fremtid. Vi må med andre ord gå fra et bør til et er.  Fra ønsketenkning til realisme og spørre ikke bare hvem vi sier Gud eller Allah er, men hva Gud eller Allah selv sier at de er.

I Bibelen åpenbarer Gud, dvs JHWH, sitt navn til et mennesket, til ett menneske, Moses. Gud delegerer her noe av sin makt til mennesket, kan vi si, i og med at det forutsettes at den som kjenner navnet, også kjenner personens makt, eller «frivillige» avmakt, kan vi si. Den judeokristne Gud kan sies å ha bundet seg til skaperverkets iboende lover og dette avslører Guds natur eller karakter. Allah, på sin side, kan ikke sies å a bundet seg overfor sitt skaperverk og sine troende på samme måte, snarere tvert imot. Allah’s hånd kan ikke bindes, det ville stride mot Allah’s «person», i den grad Allah kan assosieres med «person». (Allah kan aldri kalles «Fader», f eks, det ville bety shirk, en dødssynd i islam).

JHWHE – eller den judeokristne Gud - forblir imidlertid den ukjente Gud, deus absconditus, i hvert fall partielt. Mennesket må innse at selv om navnet er «røpet», kan det ikke herske over Gud, men åpenbaringen kan gjøre tilgangen eller relasjonen til ham lettere, mer håndfast, mer personlig. Det blir mulig å inngå en pakt med Ham, en personlig relasjon, samtidig som betingelsene for dette forholdet tydeliggjøres i den hensikt å gi det troende menneske flere konkrete, faste holdepunkter å begrunne forholdet på. Radikalt sett muliggjør dette menneskets frelse fra dom og evig fortapelse. Gudsforholdet blir «lovregulert», man vet hva man har å forholde seg til og livet blir plutselig mindre vilkårlig, mindre truende og frykt og angstskapende i seg selv. Mennesket vet fra nå av å kjenne det sentrale fokuset livet bør innrettes etter. Men: Mennesket er ikke til for sabbatens skyld, men sabbaten til for mennesket. Dette gjelder både i jødedom og kristendom. Loven er til for menneskets del, ikke mennesket til for lovens. Men gjelder dette også innen islam?

Det er flere vinkler inn til de grunnleggende problemene med å definere hva islam er og ikke-er. Før vi går videre kan ta en kikk innom hvordan muslimer behandler og betrakter Koran for det vil fortelle oss mye om hvilket gudsbilde som er fundamentalt for islam og for muslimene:

«Jeg har ennå ikke møtt en enste vestlig person som forstår hva Koranen egentlig er. Den er ikke en bok i vanlig mening og den kan ikke sammenlignes med Bibelen, hverken Det gamle eller Det nye testamentet. Den er i seg selv selve uttrykket for den guddommelige vilje, (dvs Allah vilje). Hvis du ønsker å sammenligne den med noe i kristendommen, må du sammenligne den med Kristus selv. Kristus var det guddommelig uttrykk blant menneskene, åpenbaringen av Allah’s vilje. Det er hva Koranen er. Og hvis du ønsker en sammenligning mellom Muhammeds rolle i islam og andre enn Kristi rolle i kristendommen, så er det bedre å sammenligne med Maria. Muhammed var et redskap for den guddommelige vilje på samme måte som Maria var det. Det fører ingen steds hen å påpeke mulige fremmedord i forhold til arabisk i teksten. … Koranen er guddommelig inspirert», - (eller kanskje en åpenbaring av Allah selv? Min kommentar). That’s the important point. (Yusuf K. Ibish, i Geisler s 98)

«Guds (Allah’s) ord i islam er Koranen; i kristendommen er det Kristus … for å strekke denne analogien litt videre kan vi peke på det faktum at Koranen, idet den er Guds ord, tilsvarer Kristus i kristendommen og formen denne boken har, som i likhet med innholdet er diktert ovenfra, sammenfaller med Kristi legeme. Koranen form er det arabiske språk som religiøst betraktet er like uatskillelig fra Koranen som Kristi legeme kan adskilles fra Kristus selv. Arabisk er et hellig språk på den måten at det er en integrert del av Koranens åpenbaring sammen med lyden av det og det uttrykket som gis gjennom de rituelle handlingene i islam». (Sayed Hosein Nasr, ibid s 98)

Kommentar: En bok tilskrives i islam altså omtrent samme verdi som en person. Hva dette innebærer kan ikke undervurderes, ja, forskjellen er sås stor at den som ikke ser det, kan bar gi opp å forstå oe om vesensforskjellene mellom islam og kristendom, for forskjellen er ikke bre tydelig, den er enormt viktig og gjelder det enkeltes menneskes eksistens på det dypeste, mest inderlige og personlige planet. Forskjellen kan sies å utgjøre forskjellen mellom et Jeg og et Du og et Det og et jeg. Forskjellen går på om den troende tror på et gudebilde og en avgud, eller en personlig, allvitende Gud som i kraft av forsynet bryr seg om enkeltmenneske og konkret griper inn i den troendes liv. Et «DET» kan ikke gi løfter, kan ikke høre bønner, kan ikke tilgi synder. Et «Det» kan sammenlignes med den sorte, kalde og livløse stenene i Ka’ba som den fromme muslim må kysse for å kunne føle seg ubundet av sine tidligere synder.

Fra The Sacred Foundations og Justice in Islam, The teaching of Ali ibn Abi Talib, den fjerde kalifen, fra 656 e Kr under islam og den kalifen de fleste shiamuslimer setter høyest av «de rett veilede kalifene» og som ble drept, muligens i et komplott mot ham, i 661 e Kr:

Sann kunnskap bor i menneskets hjerte eller i vår åndelige kjerne av selve vår eksistens. Muslimsk teosofi begynner med at Koranen lærer at den guddommelige pust er den samme ånd som bli inngytt i vår adamittiske leire: «Allah blåste inn i ham (noe av?)  sin ånd» og denne guddommelige ånd er vår fitra, vår primordiale og innebygde åndelige natur, som i seg selv bekrefter eller vitner om opprinnelsen til denne i Koranens fortelling om Pakten med Alast … dette at vi er utstyrt med en innebygd kunnskap om dens»fiduciary» forpliktelser, Amanah, eller den gudommelige tillit som konstituerer vår individuelle raison d’etre. Dette er det primordiale selv som profeten mente da han sa at ethvert barn er født med fitra inntil dets foreldre gjør det til en kristen, en jøde etc … . Det er et Selv som allerede vet hvem dets skaper er, dvs virkelighetens ultimate integritet, tawid, før det er skapt. Det er ånden, ruh, hvis egentlig kvalitet (faculty) er aql eller Intellekt, ikke bare diskursiv fornuft eller sansekvaliteter. Dette er da hjertet eller det bevissthetssentrum, som beskrives i hadith qudsi slik: Min jord og min himmel kan ikke romme meg, men i min slaves hjerte befinner jeg meg».

I sura lviii:222 leser vi at troen er innskrevet i menneskers «hjerte». Og dette er det hjerte som ikke bare rommer det som er guddommelig i oss, men også det som Koranen benevnes som «sykt», «lukket» eller «rustent». Det er i denne tilstanden det vitende hjerte – vår samvittighets sentrum – nå som «fallent» menneske med hjelp av gudommelig nåde, må strebe etter å våkne opp fra.

Denne oppvåkningen kommer både som illuminasjon og som en liquefaction av hjertet, samtidig som dets mørke som følge av uvitenhet fortrenges og hvor fernisset av dets eksistensielle hardhet myknes som følge av åndens ømme kjærlighet.

Sannhet er da en oppvåkning til bevissthet om Nærvær og en Selv-erindrende helhet eller hellighet som gir en følelse av det hellige, en sakramentalt ladet alt-inkluderende og gjennomsyret bevissthet om det allestedsnærværende av Allah’s ansikt, og slik at bevisstheten blir opplyst og svalt (fuktet) av bevisstheten om Skaperen.

Den relasjonelle kunnskap (gnosis), som den troende altså var utstyrt med allerede før Pakten med Alast, blir da forpliktende for den fromme muslim som en eksistensiell bekreftelse, slik vi finner i shahada, den islamske trosbekjennelsen, som sier at det ikke finnes noen gud annen enn «The God». Sagt esoterisk: Ingenting er reelt hvis det ikke skjelnes eller oppfattes eller erkjennes som en manifestasjon av Absolutt integrert virkelighet.  Sannhet er med andre ord teofani. s 9

-

Fra imam Ali’s første preken: «Det første steget i religionen er å akseptere, forstå og erkjenne Ham som Herre. … Den perfekte form for tro på Ham i hans enhet, er å bli klar over at Han er så absolutt ren og over naturen at ingenting kan tillegges Ham eller trekkes fra i Ham, i Hans væren. Dette betyr imidlertid at man ikke kan skille mellom Hans Person og Hans attributter og Hans attributter må ikke differensieres eller bli skilt ut fra Hans Person». s 15

Sammenhengen mellom Sannhet og Rettferdighet baserer seg på den universelle doktrine at «mennesket er skapt i Guds bilde» og at implisert i dette er at mennesket er «Guds representant på jord». s 20

Rettferdighet er ett med Allah’s natur: Jeg bærer vitnesbyrd om at Han er rettferdighet og at han handler rettferdig. Hvis Allah da handler rettferdig som følge av Hans sanne (og ene) natur, som er ren rettferdighet, vil det spirituelle menneske handle rettferdig ut fra et ønske om å tillempe seg Allah’s natur og da ikke bare i form av lydighet mot Allah’s befalinger, og aldri ut fra behovet for en eller annen verdslig belønning. s 96

Ali blir omtalt som inkarnasjonen av Den universelle Sjel og som en emanasjon av Gud, (dvs Allah). s 112.

Han blir også hyllet som inkarnasjonen av Allah’s attributter som nådig, tolerant, tilgivende og gavmild. Han blir i persisk tradisjon også dyrket som en muslim som utøvet de dyder som Bergprekenen taler om i Matt 5. 39. s 117.

En mann kommer til profeten og forteller at han sett at slik og slik har foregått i det og det huset, dvs han har sett en fremmed mann sammen med sin kone i huset.

Profeten snur seg vekk fra mannen og svarer ham ikke. Mannen gjentar imidlertid hva han nettopp har fortalt. Han forlanger at rettferdighet skjer.

Da ser Muhammed stengt på ham og spør: Så du det med egne øyne? Ja, svarte mannen, han hadde da det.

Da henvendt Muhammed seg til Prinsen over de troende, Ali, og befalte ham å gå til huset og se korrekt.

Ali gikk så til huset, åpnet døren og gikk inn idet han lukker begge øynene, men likevel går en rund rundt i hele huset, før han forlater huset, fremdeles med begge øynene lukket.

Da han kom tilbake til profeten sa han: Jeg sverger ved Allah at jeg ikke så noen i huset.

Ali snakket dermed sant og det var derfor Muhammed sa: «Jeg er kunnskapens by og Ali er den port».

Denne hadithen sammenlignes så med Jesu Kristi moralske formaning: «Døm ikke, så skal dere ikke dømmes, forakt ikke og dere skal ikke bli foraktet, tilgi og dere skal bli tilgitt» s 122 f

En annen illustrerende fromhetsfortelling om hvor prektig Ali kunne være:

Ali forteller profeten at det var kommet noen folk for å få treffe ham personlig, de hadde med seg en annen muslim, og da de så meg, stoppet de og hilste og jeg spurte dem hva de hadde på hjertet.

-En mann og en kvinne har begått utroskap og vi er kommet for å avlegge vitnesbyrd om dette overfor Allah’s profet slik at de kan bli steinet, slik loven foreskriver, sa en av dem.

-Ta dere i akt, sa jeg, trekk vitnemålet og finn andre ting å beskjeftige dere med, ting som kan telle til deres fordel både i dette liv og det kommende. Hva er dere egentlig ute etter?

-Men, protesterte de, Allah’s befalinger krever at de skyldige jo skal tåle 100 slag under pisken.

(De viste til sure xxiv:2).

Jeg sa til dem: Ja, jeg tror på Allah’s ord og jeg kan bekrefte profetens ord, men hvis dere ombestemmer dere og legger et blindt øye til denne saken, og trekker tilbake anklagen, vil den åndelige belønningen bli desto større. På denne måten ville jeg advare dem og ikke tillate dem adgang til å møte profeten.

Da jeg hadde fortalt alt om dette til profeten, sa han: «Din handlemåte er eksemplarisk overfor Allah og en tilfredsstillelse for meg selv. Du vil få din rettferdige lønn for dette, både her i dette livet og i det neste … fordi du dekket over den synden som var begått av de to muslimene og nektet å flerre opp sløret over dem, vil du bli kledt i Paradisets draperier.

Forfatteren her nevner nå kanskje litt brydd at det ikke er ukjent at Ali i shia-islamsk tradisjon blir feiret som en mann med en utrolig frodig seksuell potens.). 

Michael Cook: The Koran

Tradisjonell islam har vært uvillig til å innse at åpenbaringen reflekterer miljøet den er gitt i, (i motsetning til f eks i hinduismen hvor det lett ble forutsatt at de hellige skriftene aldri kunne bli konstruert dithen at de kunne referere til en historisk person eller et historisk sted).

Tradisjonell islam kunne aldri gjøre spranget fra ideen om at skriften var et produkt av samfunnet den ble til i fra ideen om at skriften utfordret dette samfunnet på en helt ahistorisk måte. Og dette vil neppe forandre seg i uoverstigelig fremtid.

Et par unntak kan nevnes: Muhammad Ahmad Khalafallah var hjelpelærer ved Cairo University i 1947. Han hadde lært Koranen i landsbyen hvor han kom fra og skrev en hovedoppgave om Koranens narrativ som et kunstverk. Å se på Koranen som litteratur var i seg selv ikke betraktet som et farlig frafall, problemet var mannens påstand om at det litterære aspektet ved Koranen delvis utelukket tekstens historiske sannhet. Men det Khalafallah ønsket var å beskytte Koran mot historistisk kritikk fra orientalister og misjonærer. De førstnevnte, mente han, forsto ikke noe av fortellerstil og fortellerteknikk i Koranen. Kolleger ved Azhar-universitetet i Kairo betraktet imidlertid hovedoppgavens konklusjon som et angrep på selve Allah’s ord. Koranen, som en av motstanderne hans sa, forteller sannheten i tilfelle konflikt med historiske fakta, at historien med andre ord lyver og Koranen har rett. Det fulgte noen hektiske måneder med mye hets og mange trusler mot K.

I 1992 fulgte en annen runde da Nasr Hamid Abu Zayd søkte jobb som professor ved Cairo University. Zayd var en ivrig kritiker av fundamentalistene som han mente representerte overtroiske krefter og myter. Hvis Koranen var en tekst med et budskap til araberne på 600-tallet, så måtte den nødvendigvis bli formulert i et språk som tok hensyn de historisk spesifikke aspekter på den tiden. Den burde betraktes som et «kulturelt produkt». Zayd hevdet at han på ingen måte tok avstand fra Koranens guddommelige opphav, men han hevdet likevel at vi ikke kunne underlegge avsenderen av Koranen noen vitenskapelig granskning; teksten må i dag leses lingvistisk ut fra kulturens historiske kontekst og dette er den eneste måten vi kan bruke for å forstå budskapet i dag. Hva fundamentalistene hadde gjort var å forandre Koranen fra å være et budskap til å bli et ikon, til en inkarnasjon av Allah’s ord sammenlignbar med den status Jesus har ifølge kristen dogmatikk. Zayd be tvunget til å flykte fra Egypt sammen med sin kone, som han ved dom ble fraskilt fra av en islamske domstol med den begrunnelse at en kvinne ikke kan være gift med en ikke-muslim. En av begrunnelsene for å erklære Zayd som apostat var at han benektet troen på jinnene, idet han henviste denne troen til den historiske konteksten på 600-tallet. s 44 ff.  

Cook bringer flere eksempler som viser at det i islam ikke ligger noen hindringer i veien for å betrakte selve boken Koranen som hellig: Den sitter på sin kursi, dvs trone i himmelen, og derfor mår den virkelig fromme muslim sitte på gulvet når han leser i den, der den riktig nok snarere ligger oppslått i dette lille stativet som er formet som en liten krakk i kryssform. I flukt med dette er det utenkelig å tillate seg å sitte oppå en Koran. Ja, i Afghanistan ble det under den første perioden da Taliban tok makten utstedt forbud mot papirposer laget av resirkulert papir i frykt for at dette kunne inneholde papir tatt fra Koraner som var blitt kastet eller var kommet på avveie.

Paul Grieve, Islam:

Jesu ord i Det nye testamentet anses ikke å være Jesu ord direkte, bare indirekte, og som referater av hva Jesus sa, av hva han følte og hvilken visdom han forkynte og den sannhet hans ord åpenbarte. Nedtegningene om Jesu liv ble først til lenge etter at Jesus døde og disse ble forfattet av ulike mennesker som snakket ulike språk. Dette kan åpne for feiltolkninger. Koranen derimot blir i islam oppfattet som det ufeilbarlig, uforanderlige og direkte ord fra Allah fra begynnelse til slutt. s 7 f.

Koranen forteller at Jesus vil vise seg som et tegn på Dommedag. Han vil forberede veien for en universell bekreftelse på islams sannhet. Shia-islam trekker mye på jesustradisjonen. Shia-imamer sies å imitere Kristus og å være født med perfekt kunnskap og den siste imamen i rekken ble tatt opp i guddommelig «okkultasjon» slik at han skulle slippe å dø den endelige død. (Som allmektige, levende, Kristus, sitter de altså på sin tronstol i himmelen på samme måte som Kristus).

Arabere sier om det arabiske språket at hvis bare noe blir sagt på et på en vakker måte, så er også ordene sanne. For Muhammed følgesvenner ble repeteringen av åpenbaringene og selve lyden av ordene deres liv og inspirasjon, idet kadensen nesten ble like viktig som innholdet. Dette var Allah’s egen stemme på deres lepper og Allah’s temme som runget i ørene, akkurat på samme personlig intense måte som når katolikker kjenner Jesu sakramentale kropp og blod i forvandlet form til brød og vin som legges på tungen under communionen. s 78.

I sure 2. 97 fortelles det at ordene i Koranen er blitt bragt ned på hjertet til Muhammed ut fra Allah’s vilje. s 80.

Den første suraen i Koranen, al-Fathia, Åpningen, kan i islam sammenlignes med bønnen Fader vår i Det nye testamentet s 83.

Koranenes stemme ligner for det meste en uidentifiserbar stemme som tiltaler Muhammed i 3. person og dette stemmer med Muhammeds egen erfaring da åpenbaringene kom ned til ham, fra «et sted» utenfor ham selv. Ifølge islam tros det at dette «faktisk» var Allah’s stemme som snakket gjennom Muhammed til menneskeheten, via Gabriel som mellommann. s 85

Muhammed brukte ordet rasul i Shahada for å beskrive sin misjon. Rasul betyr imidlertid ikke profet, slik det vanligvis blir hevdet, men kun «budbringer».

Mange kristne tror at de gjennom personlig bønn kan komme inn i en slags hjertesamtale med Gud eller komme inne i Guds nærvær, som om dette skulle være en dagligdags affære. I kontrast kan de muslimske bønnene fremføres bare ved å følge visse foreskrevne fysiske bevegelser og talte ord. Å utføre ritualene tjener til å høyne både kroppens og sinnets konsentrasjon eksklusivt mot Allah og dedikert kun til Ham, uten distraksjoner utenfra. Bønnens form kan derfor ikke være tilfeldig eller foretas på innfall og for en muslim kan bønnen ikke aksepteres uten at den forskrevne rutine blir fulgt til punkt og prikke. s 100

Shia-muslimene er like avhengig av mullaene deres for tilgang til sannheten og frelsen som katolikkene er av sakramentene som kun kan administreres av presteskapet. s 275

-

George Dardess: Do We Worship the same God – Comparing the Bible and the Qur’an:

Koranen blir ansett som den reneste og mest direkte form for Allah’s budskap til menneskeheten. Muslimer behandler den som et fysisk tegn på Allah’s nærvær blant oss: Tegnet på Allah’s nærvær, ikke i form av legeme og blod, men i ord som blir proklamert og nedskrevet. I Koranen taler Allah direkte til menneskeheten uten noen mellomkommende stemme og uten «forteller» eller menneskelig taler, ikke engang Muhammed egen stemme. For muslimene høres kun Allah og Allah alene, like tonefriskt og levende som da Allah sendte ned de samme ordene Muhammed ble pålagt å resitere for 1400 år siden. For muslimer inneholder Koranen Allah’s stemme slik den taler til menneskene i dag like mye som den vil tale til den siste person levende som hører den. For muslimer betyr det å høre denne stemmen det samme som å tre inn i en relasjon til Allah som vil bringe blomstring både her i denne verden og den kommende. Effekten er ikke ulikt det som skjer katolikker når eukaristien, brødet og vinen, mottas under kommunionen. Men det må tas et forbehold: Hellige som Koranen og de konsakrerte elementene måtte være som tegn, så er de likevel ikke identiske, (og heller ikke likeverdige, min kom). Begge anses av respektive trossamfunn som kostbare gaver fra Allah til menneskene, de er likevel gaver av ulikt slag og det er av denne grunn at Koranen – (eller nytingen av dens åpenbarende stemme?) – ikke kan betegnes som et sakrament, som utmerker seg ved å være Kristi legeme og blod. Den katolske kirke er ikke i posisjon til å bekrefte at Koranen formidler Guds – (ikke Allah’s?) – nåde. Hverken Vatikan II eller senere pavelige uttalelser hevder dette. Muslimer vil aldri kunne si at Allah’s nærvær blir formidlet til dem på samme måte som Kristi nærvær blir formidlet til oss under brød og vin. Men at formidling skjer, vil hverken katolikker eller muslimer benekte. (s 28 f).

Zachary Karabell: Peace be upon you

Oppmuntret av fremgangsrike kalifer – spesielt abassidekalifen al-Mamun som skapte beit hikma, Visdommens hus - begynte filosofer i den muslimske verden å diskutere om Koranen var Allah’s (God’s) uskapte ord  eller skapte ord av Allah. De som trodde at Koranen var skapt ble kjent som rasjonalister og de andre ble kalt tradisjonalister. De trodde at Koranen var en ren emanasjon fra – eller «av» - Allah (the pure emanation of God!). De gikk imot å bruke gresk filosofi for å belyse Koranens mening og de unngikk diskusjoner med «bokens folk», dvs jøder og kristne. For dem var Koranen en del («part», sic!) av Allah (God)! ?  og derfor uangripelig, uforanderlig og ikke gjenstand for menneskelig fortolkning. Rasjonalistene, mutazalittene, var uenig. De følte at ideen om en uskapt Koran lå mistenkelig nær den kristne forestillingen om tre-enigheten, en forestilling de tolket som flergudsdyrkelse eller dyrking av mer enn En gud, og dette var frafall. Ikke bare var Koranen skapt av Allah (Gud), og derfor adskilt fra ham, men den kunne også, som Allah’s skaperverk, bli gjort til gjenstand for granskning og fornuft som instrumenter for å forstå den bedre. Den kunne tolkes og mennesket hadde rett til å bruke fornuften for å kunne bli bedre kjent med Allah’s (Guds) vilje. s 47.

(Karamell er selvsagt muslim, men dette forhindrer ham ikke å gå islam mer inn på klingen enn mange ikkekristne i Vesten er villig til å gjøre. Vi har tidligere omtalt professor Leirvik presentasjon av et forsøk på dialog mellom islam og kristentro. Leirvik er nøktern, ikkeprovokatorisk og unødig «bleik», vil vi si, og følgende aspekt ved den dialogen som Karamell vil nok Leirvik aldri tøre å gjøre til et anliggende, nemlig dette, oversatt av meg fra Karamells bok: «Kalifen spurte så Timoteus om han trodde at Koranen var guds ord (mrk. word of God, ikke Allah’s word). Dette var, for å si det mildt, et farlig spørsmål. Timoteus kunne ikke eksplisitt si NEI, for det ville være å overskride en farlig og mulig fatal (dødsfarlig) grense. Selv ved kalifens hoff, som offisielt skulle være et sted for fri meningsutveksling og (den største) toleranse, ble det forutsatt at kristne ikke kunne angripe sentrale islamske læresetninger», (s 42 i Peace be upon You»). Se mer om dialogen på bloggen her

Malise Ruthven: Islam:

Navnet Allah er en enkel sammentrekning av «al-Ilah», dvs Guden (the God). (Kan man forresten si «the allah», allah’en? min kom). Koranen vitner selv i sure 39.4 om at hedningen brukte dette navnet til å beskrive en «overgud». Som en abstrakt term var det vanlig blant de premuslimske stammene: Alle måtte referere til sin spesielle gud som «the god», guden. En mer universell bruk oppsto når stammene kom sammen i haram rundt Ka’ba. Det underliggende konseptet om «the god» må ha transcendert den spesielle tilknytningen til stammene. «The god» blir «The God», troen på at En enkelt Gud sto over de andre delgudene og denne Guden refereres da i Koranen også til Allah som «Herre, rabb, over Ka’ba», bokstavelig: Herre over Huset. s 92

«The God» i Koranen er heller mer abstrakt enn den gud som fremstilles i Bibelen. Farskap f eks blir direkte benektet. Pronomenet huwa (ham) er en grammatikalsk nødvendighet, ikke en kjønnsindikator. I Koranen tiltaler Allah ofte Muhammed i 1. person både entall og flertall, mens han befaler tilhørere til å tiltale ham i 2. person entall: De vil svare: «Grenseløs er Du i Din herlighet».» «Det var utenkelig for oss å ta for oss andre enn deg selv», sure 25.18. Det er det overveldende nærvær til denne guddommen, som både unik og ukjennelig, (dvs skjult, min kom), som gjør seg selv erfart i hvert eneste sure i Koranen. Allah er supra-personal heller enn abstrakt upersonlig. Det faktum at han tiltaler Muhammed med bruk av alle de tre grammatikalske pronomenene, øker følelsen av det overveldende og overtalende nærvær som fyller tekstene helt ut. Som Izutsu sier: «Gud (Allah) i den koranske Weltanschauung består ikke av hans selvopphøyde (eller selvtilfredse?) ensomhet, men i dette han han involverer seg på det dypeste i alle menneskelige relasjoner». s 94

Ergun&Emir Caner: Islam bak sløret:

Enkelte kristne akademikere ser forskjellen mellom Gud og Allah ene og alene som en språksak. Norman Geisler og Agdul Saleeb gjør i sin ypperlige bok Answering islam et poeng som vi med all respekt tar sterkt avstand fra:

«Allah er personnavnet for gud i islam. Vi ser ingen forskjell … på «Allah» og «Gud» i vårt språk. Det er som en velkjent muslimsk forfatter uttrykker det: «Al Lah» betyr «guddommen» på arabisk. Det er den eneste gud og innebærer at en rett oversettelse bare kan gi den eksakte meningen med uttrykket «Gud». For muslimen er «al lah» ingen annen en Moses’ og Jesu Gud».

Filosofi, logikk og etymologi bestemmer Geisler og Saleebs respons, hevder Caner-brødrene. Gjennom historien har muslimer med uttrykket «Allah» ment et evig og absolutt vesen. Konseptet ligner på det man møter hos kristne apologeter, som Thomas Aquinas, år de uttrykker beviser for Gud. Når Geisler og Saleeb fortsetter, siterer de Kenneth Craig, som bemerker: «Det arabiske ‘ilahun betyr «en gud», og de er likt de hebraiske og arameiske ordene for guddom».

Men spørsmålene om opprinnelse og hensikt gjenstår: Så Muhammed islam som en oppfylt og redigert jødedom og kristendom? Eller var målsettingen en fullstendig revisjon av religion i det hele tatt? Betraktet han kristne og jøder som utilsiktede tilbedere av Allah, den ene sanne gud, eller var de hedninger og akafir, vantro? Selv om han kopierte redigerte utgaver av gammeltestamentlige historier og Jesus natur, er det helt klart at han betraktet Moses’ og Kristi etterfølgere som Satans barn, ikke adskilte brødre.

Mange arabisktalende kristen bruker det persiske uttrykket khudu for Gud i stedet for å skape forvirring ved å kalle Allah med Guds navn.

I diskusjoner med velmenende, men unøyaktige kristne benytter vi oss ofte av en rekke retoriske spørsmål for å vise hvor latterlig det er å identifisere Allah med Jahve:

Er Allah treenig? Hvis ikke, taler vi ikke om samme Gud.

Har Allah en Sønn? Hvis ikke (se sure 19.90-93), taler vi ikke om samme Gud.

Er Allah den stedfortredende Forløseren og Guds Lam som tar bort verdens synder? Hvis ikke, taler vi ikke om samme Gud. s 89-93.

-

«In 1992, Islamic assassins had gunned down my good and brave friend Farag Foda, a professor and columnist, a human-rights activist, and an outspoken critic of the Islamic militants. The murder had shocked Cairo and terrified intellectuals... Egypt's most popular preacher, Abdel Hamid Kishk, a blind sheikh who constantly attacked both the government and its official religious establishment...had been telling his audience that Muslims who entered paradise would enjoy eternal erections and the company of young boys draped in earrings and necklaces. Some of the ulema, the religious scholars at al-Azhar University, the governments seat of Islamic learning, had disagreed. Yes, they said, men in paradise would have erections, but merely protracted, not perpetual. Other experts disputed the possibility of pederasty in paradise. "Is this what concerns Muslims at the end of the 20th century?" [Farag] Foda asked in a column in October magazine. "The world around us is busy with the conquest of space, genetic engineering and the wonders of the computer, while Muslim scholars," he wrote in sadness and pain, "were worried about sex in paradise."... he was killed». Judith Miller her

«Denne store religionen baseres ikke på åpenbart sannhet, men heller på en manglende evne til å etablere forbindelseslinjer med den utenforliggende verden. I kontrast til den universelle vennligheten som flyter av buddhismen, eller den åpenhet for dialog som finnes i kristendommen, innebærer islamsk intoleransen en form man ikke er seg bevisst, for dem som gjør seg skyldig i den; selv om de ikke alltid forsøker å påtvinge deres egen sannhet på andre med makt, er de likevel – og dette er mer alvorlig – ikke i stand til å akseptere andre som andre. Den eneste måten de kan beskytte seg selv på mot tvil og ydmykelse er å «negativisere» de andre, som da oppfattes som bekreftelser på at de andres tro og livsmåte er ulik deres egen. Islamsk brorskap er det motsatte av en ikkeinnrømmet forkastelse av vantro; islam kan ikke benekte en slik avstandtaken siden dette ville være ensbetydende med å innrømme at vantro eksisterer ut fra sin egenverdi (eller: har sin egenverdi, in their own right). (Claude Levy Strauss, 1955, TristeTropiques).

«Hva de ti bu er for jøden, eller Jesus oppstandelse for de kristne, er islamsk fysiske makt for muslimene. (Daniel Greenfield, SMA-info s 91, nr 2, 2016).

«Jeg ville ha gått inn for et skille mellom islam og islamisme hvis Muhammed hadde vært pasifist, og hverken hadde ført kriger eller fordrevet folk fra deres hjem. Jeg vill ha gått med på at IS misbruker Koranen hvis det hadde stått «elsk din fiende» eller den som er uten synd kast den første stein» i Koranen. Men hvorfor snakker man om misbruk når det vitterlig fins 206 passasjer i Koranen som forherliger krig og vold? I Koranen fins det 25 direkte drapsordrer fra Gud (Allah) som meddeler de troende, som drep dem eller hugg hodet av dem. Hvorfor hevder man da at IS feiltolker islam? Gudskrigerne fortolker ingen verdens ting. De gjør bare i praksis det som utvetydig står i Koranen». (Abdel Saward i Den islamske fascismen s 201).

«I motsetning til hva visse ateister tror, fører imitasjon av Kristus og imitasjon av Muhammed en person i ulike retninger», Robert Spencer. «Endatil en fattig imitasjon av Kristus – som er det den kristne i høyden kan oppnå – er å foretrekker fremfor en fremragende imitasjon av Muhammed». s 9 i Christianity, islam and atheism av William Kilpatrick.

«Also shown was a snippet of formal prayers at Mecca, Islam’s holiest city. As Muslims circumambulated around the Ka’ba, the following supplications were blasted on a megaphone, chanted to by Islam’s devotees:

    O Allah vanquish the unjust Christians and the criminal Jews, the unjust traitors; strike them with your wrath; make their lives hostage to misery; drape them with endless despair, unrelenting pain and unremitting ailment; fill their lives with sorrow and pain and end their lives in humiliation and oppression; inflict your tortures and punishments upon the unjust Christians and criminal Jews. This is our supplication, Allah; grant us our request!» Hentet fra bloggen til R Ibrahim, her

«Islams søvn varte lenge. Islam var nær ved å dø. Mye er skjedd i verden uten den. Alt gikk tapt for den. Men da dens søvn tross alt ikke varte lenge nok, ble dens gjerninger i fortiden ikke fullstendig ødelagt. Men de var blitt gamle. Den kultur, dens kunstskatter og oral var dekket av støv, men den sovende holdt med alle krefter fast i den. Nå er han våknet og vi opplever denne oppvåkningen. Muhammedanernes øyne er nå vidåpne. Den sovende islam har befridd seg fra nattens drøm. Dens ånd er igjen friks. Han har kikket på sine «tavler» og i et program står det for hans øyne. Et veldig program.

Muhammedanerne forblir helt gjennom en muslim, selv når han ikke lenger holder fast på sin tro. Slik er han ulik mange kristne som kun er kristne i navnet, eller som går i kirken kun ut fra tradisjon. Muslimen er i den gra muhammedaner at hans religion bestemmer hans liv, selv nå han fornekter den. Han vil leve som muslim likegyldig av hva som kjer og hvilke løsninger han finner når han bygger opp igjen sin islamske bygning. Han vil alltid forbli en ekte muslim.» s 29 i Marius Baar: Vesten må velge, 1980, etter J P Roux, L’slam au Proche).

«Allah er avledet av det hebraiske ordet Elohim, 1 Mos 1.1, som er et av Guds navn. Allah var allerede før Muhammeds tid en av de 363 avgudene i Kaabaen, islams hovedhelligdom. Denne ene avgud har fortrengt de øvrige 364, men han fortsatte å være en avgud, som ble tilbedt i Ka’ba. Den som kysser stenen, får sine synder tilgitt og kommer muligens (sic!) til Paradis.

Følgende beretning vil muligvis tydeliggjøre dette:

Da Muhammed i 570 f Kr. ble født i en av husene i Mekka, var den sorte stenen, Ka’ba, Arabias religiøse midtpunkt. I Ka’ba’s store gård sto 365 gudebilder. Man æret all slags guder der. Men den virkelig gud, stenens gud, overstrålte alle de andre i berømmelse. Han var gudenes gud, og selv om man ikke ofret mennesker til ham, bare kameler, så var han så mektig at han sørget for å gjøre Mekka uinntakelig.

Muhammed jaget bort de 365 avgudene. Hans gud, Allah, var den eneste gud, men han beholdt Ka’aba som helligdom og bekreftet også at den sorte sten hadde makt i seg til å suge opp i seg synder. Muhammed gjorde det til en plikt for alle troende å gjøre en pilegrimsreise til denne hellige stenen. I sure 22. 26-27 foreskrives det at den troende har plikt til å valfarte til Mekka minst en gang i livet.

Allah er derfor ikke en gud som har åpenbart seg, men en gud som Muhammed selv skapte. En islamkjenner sier det slik:

Problemet i Midt-Østen er et religiøst problem og der ligger islams hjemland. Folkenes sjel er preget av islam som religion. Alt før Muhammed tilba man i Ka’ba  i Mekka en hedensk demon. Ved en hedensk offerfest i Mekka trådte Muhammed frem for folkemengden, pekte på Ka’ba og ropte: La alla illa allhu! (Der er ingen Allah bortsett fra at Allah er ham!) Allah var den øverste av de demonene som ble dyrket i Ka’ba. Uttalelsen til Muhammed ble imidlertid endret til La illahilla Allah, det fins ingen gud uten Allah, som er den islamske trosbekjennelsen.

Ka’ba var islams første helligdom. Den egentlig kjerne i islam ligger i denne bindingen til Allah, den øverste demon. De mennesker som hengir seg til denne, blir bundet av Satan.

Islam er derfor en religion som alltid må gå mot Kristus som den korsfestede, oppstandne og tilbakekommende Herre. Den er en uttalt antikristelig religion, en løgnens religion, en grenseløs fatalisme og likeså en ubegripelig fanatisme.

Av dette fremgår det klart at Muhammed ikke fikk noen åpenbaring fra Gud, men at han selv utvalgte seg en av de 365 gudene som var stilt opp i Ka’ba. Valget falt altså på Allah, den høyeste ånd som fortrengte de andre 364 og sammen med dem også jødenes og de kristnes Gud, fordi de ikke kunne identifiseres med Ka’bas ånd. Og de pilegrimer som valfartet til Mekka, bøyde seg for denne ånd, som alt før islam bodde i Ka’ba. De dyrker altså ikke Skaperen, men den sorte stenen som ånden bor i. Ikke den som har et møte med Gud, kommer til Paradis, men den som har et møte med den sorte sten i Ka’ba.

Muhammed har i islam degradert den gammeltestamentlige lære om Guds enhet på en forkjært menneskelig måte. Allah er for muhammedanerne en sjelløs, ubevegelig og ubarmhjertig gud.

En slik gud tåler kun sitt eget bilde. For ham er mennesket en rettsløs slave uten valgmuligheter. Denne gud fordrer underkastelse og tilbedelse av alle skapninger. Han er den fullkomne egoisme, en grusom kjærlighetsløs tyrann som kun krever. Denne gud er et fatum (en skjebne) og islamsk falske lære fører uvegerlig til en stivnet og mørk skjebnetro. s 52 ff

dr Nathan Wood: «Ettersom den verden vi lever i, er Guds verk, så er det nærliggende at denne verden også avspeiler Guds vesen. Når Gud er Én og har åpenbart seg i en trefoldig skikkelse, må vi kunne finne noe lignende i hans skaperverk og det lar seg vise. La oss begynne med tiden. Det er kun én tid. Ingen fikk den ideen at det er tale om 2 tider, men denne tiden kjenner vi som fortiden, nåtiden og fremtiden. Hver gang vi tenker på den og taler om den, skjer dette i denne tredelingen.

Til tiden hører så rommet. Det fins kun étt rom og ingen kan tenke seg et annet et ved siden av og likevel beskriver vi og beregner dette rommet med hjelp av tre dimensjoner. Ingen av de tro dimensjonene er selvstendige, alle tre tilhører rommet, alle tre må være der for at rommet kan være der.

Eller hvis vi tenker på menneskene, så er hvert menneske et i seg selv innelukket, selvstendig vesen, og likevel lærer Bibelen oss at mennesket er ånd, sjel og legeme. Legemet alene er ikke mennesket og ånden alen så absolutt ikke et menneske. DE, sammen med sjelen, er like nødvendige. De danner til sammen et menneske.

Som det siste nevnes materien. Vi finner den i tre tilstander: Fast, flytende og luftformet. Som det best kjente eksempelet, kan vi nevne vannet som forekommer som is, væske og vanndamp. Kun étt stoff altså, men i tydelig forskjellige former. (Fra Bibelen og moderne vitenskap, Henry Morris, 1956.

Ref s 58 i Baar).

«Også vi er enige i at Gud har skapt alt ved Ordet og Fornuften og Kraften. Dets innerste vesen er Ånden, i hvem Ordet er når det taler, Fornuften når den ordner og Kraften når den handler. Vi lærer at kommer fra Gud og er født av Ham. Derfor kalles Han Guds Sønn og er forenet med Guds vesen; også Gud er jo ånd.

Som strålen utgår fra solen, er den en del av det hele, og solen selv er samtidig i strålen fordi strålen tilhører solen. Substansen bli ikke delt, men utvidet. Som lys tennes av lys, utgår ånd fra ånds og Gud fra Gud. Den opprinnelige substans forblir hel og ubeskåret selv om det kommer flere stråler ut av den. Slik er det også med den som er utgått fra Gud – Gud og Guds Sønn – og begge er én. Såldes er ånd av ånd og Gud av Gud forskjellige bare med hensyn til mål – i orden, men ikke i vesen. Den har ikke fjernet seg fra sin opprinnelige kilde, men er utgått fra den, slik det var profetert om, har altså denne stråle av Gud senket seg ned i en jomfru» (I Tertullian: Forsvarsskrift for de kristne, s 92, 2012, Dagfinn Stærk).

«Allahu Akbar – Gud er større, er en frase som kalles takbir og som impliserer at Gud er større enn alt annet som kan navnsettes (named).

Allah – Gud, tilbedt av muslimer, kristne og jøder til forskjell far alle andre guder og som åpenbarte seg selv i Koranen, som i Koranen selvbeskrives som Hans bok. Han defineres i Koranen som skaper, opprettholder, dommer og hersker over det materielle univers og i menneskets erfaring. Han har rettledet historien gjennom Abraham … Koranen bekrefter Allah allmakt, men åpner for menneskets frie vilje. Han blir tilbedt i Ka’ba i Mekka som «høygud» (high god), over alle de tidligere gudene før islams komme. Han var den eneste guden i Mekka uten å være representert av et gudebilde … mange muslimske teologer hevder at Allah’s attributter er metaforiske heller enn virkelige (real), og dette fordi det er strengt forbudt ut fra frykt for at Allah skal assosieres med noen annet, (hvilket er shirk som fortjener dødsstraff). ( s 16 i Dictionary of islam av John L. Esposito).

Karen Armstrong i «Mohammed»:

s 45 Noen arabere trodde at al-Lla, som ganske enkelt betød «Guden», (the God), var den samme guddom som ble dyrket av jøder og kristne. De var imidlertid smertelig klar over at «Han» ikke hadde nedsendt dem en egen åpenbaring eller en egen Skrift, beregnet spesielt på dem.

s 50 Muslimer møter en barakha i Guds hellige ord i Koranen. Som med med eucharistien, (communionen eller nattverden i protestantisk språkdrakt), representerer denne en realpresens av det guddommelige Ord midt blant oss; i dette har Gud uttrykt seg selv i menneskelig form.

Robert Morey i Islamic Invation, s 211 ff,: I henhold til en rekke inskripsjoner ble navnet Sin brukt om Måneguden, men hans tittel var al-ilah, dvs guddommen, (the deity), sjefsguden, blant gudene, eller «guden», (the god), forkortet til Allah i førislamsk tid, et navn araberne brukte også på sine barn. Under Muhammeds lære ble Ilah til Allah, Guden, (the God), eller Allah, «the supreme beeing» eller Det høyeste vesen.

Muhammed forutsetter at araberne visste hvem Allah var, dvs at Allah var måneguden, den første blant gudene. Muhammed bestemte at Allah ikke bare er størst, eller den største, men den eneste gud. Han sier, underforstått: Jeg tar ikke fra dere hvem eller hva dere nå tror på. Jeg tar bare fra dere Allah’s kone og døtre. Muhammed slo dermed to fluer i en smekk. Al-Kindi påpekte tidlig at islam og dens gud ikke kommer fra Bibelen, men fra hedningesamfunnet Sabeanerne. De tilbad ikke Bibelens Gud, men Måneguden og hans døtre al-Uzza, al-Lat og Manat. Allah ble slik sett ikke overført araberne fra de kristne eller jødene.

Armstrong: s 69: Ved begynnelsen på 600-tallet hadde de fleste arabere begynt å tro at al-Llah, deres høygud, var den samme Gud som den de kristne og jødene tilba. Konvertitter til kristendommen kalte da også Gud for al-Llah.

s 70: Ibn Ishaq forteller: Før Muhammed begynte sin gjerning, bestemte noen medlemmer av Quraysh-stammen, som Muhammed tilhørte, seg for å trekke seg tilbake fra tilbedelsen i Ka’ba og for å finne sann religion. De inngikk pakt med hverandre og fortalte sine frender at de hadde korrumpert troen til deres stamfar Abraham, og at steinen de gikk rundt ingen betydning eller verdi hadde; den kunne hverken høre eller se, og hverken skade eller hjelpe. «Finn dere selv en religion», sa de, «for ved Gud, dere har ingen. Og så dro de rundt omkring i landet og søkte Hanifriyyh, Abrahams religion.

s 98: Det fins ingen doktrine om Gud som definerer hvem han er i islam, bare «tegn» på en sakramental natur og hvor da noe av ham kan bli erfart. … når muslimer resiterer Koranen, blir de bevisst om sin egen væren mer enn om en objektiv frelseshistorie. De gjør et forsøk på å skape deres egen indre erfaring av strevet for å komme tilbake til kilden og på den måten for å unne bekjempe det onde i dem selv. Al-Arabi, d 1240, snakker om imaginasjonen som en gudegitt evne til å skape en personlig teofani eller gudsmanifestasjon av Gud i verden rundt oss.

s 100: Muhammed krevde ingen tilslutning til en trosbekjennelse eller spesifikt teologiske «meninger» (slik vi finner i kristentroen om Guds natur etc, det forutsettes ganske enkelt at han eksisterer som den eneste Gud). Doktrinell tenkning, anvendt på den transcendentale virkeligheten til al-Llah, kan bare være gjettverk – eller blendverk - , zanna. En vantro er ikke en som nekter å tro på al-Llah’s eksistens, men en som ikke er takknemlig overfor Gud.

s 101: Koranen er ikke en bok beregnet for personlig, nitid granskning eller nøye gjennomlesning, (private perusal), men en tekst som skal synges i den liturgiske tilbedelsen. Og det var Koranen som sikret – eller hindret – at al-Llah ble en fullstendig fjern gud «out there». (!)

s 126: Koranens vers – ayat – var «tegn» som besørget et sakramentalt møte med Gud. Koranen er like sentral for muslimenes åndelighet som Jesus, Guds ord, er for kristne.

s 131: Koranen ser alle historiene den referer til, som f eks beretningen om Noah, som «tegn» eller symbolske fortellinger om Guds forhold til menneskene mer enn som faktabeskrivelser.

s 250: Den politiske suksessen til umma, (det muslimske folket eller forsamlingen av hellige og troende), «hadde nesten, sic, blitt et sakrament for muslimene», sic!. Den var et ytre tegn på Guds usynlige tilstedeværelse blant dem. Politisk aktivitet fortsatte å være et hellig ansvar. Det muslimske imperiet ble et tegn på at hele menneskeheten kunne blir «redeemed», eller forsonet.

s 263: Muslimene ser sunna som en type sakrament: Sunna hjelper dem å utvikle den gudsbevissthet i det daglige liv som Koranen (pluss tilleggene i sunna) foreskriver. Noen hadither er Guds egne ord og disse understreker at Gud ikke er et metafysisk vesen «der ute», men på en måte identisk med den troende muslims «værensgrunn», - «ground of beeing». Ytre handlinger, likt med de kristne sakramentale midler, (nådemidler), er ytre tegn på den inder nåde og må vernes med respekt.

s 264: Ummas suksess hadde en sakramental verdi.

s 268 Etter åpenbaringene fortelles det at Muhammed «fortettet» «L-lyden» i al Llah slik at al-Llah for å skille ut det islamske gudskonseptet fra det hedenske gudskonseptet, og denne bruken er mer korrekt enn det velkjente «Allah», skriver Karen Armstrong.

Kommentar: Dette er etter min mening virkelig interessant. Armstrong går ikke nærmere inn på denne idéen, hun bare nevner den så vidt i en fotnote i biografiens hennes om Muhammed og om den er allment akseptert i lærde kretser, vites ikke. Men forklaringen synes plausibel. Jeg har selv vært inne på tanken, men er ikke sikker på om jeg har denne idéen fra Armstrong eller om jeg selv har tenkt tanken helt på egenhånd, (noe jeg velger å tro).

Hvis forklaringen er riktig, forklarer dette mye og rydder unna mange spørsmål som det er så mye om at det ville kreve et helt livs studium å komme gjennom det angående navnet Allah, dets etymologi og bruk osv og angående selve gudskonseptet.

Tradisjonelt har forskningen gått ut fra at Allah var hovedguden eller overguden i gudegalleriet i ka’ba og dette tas for et faktum, hvilket det er, hvis Allah den gang ble uttalt på nøyaktig samme måte som muslimer i dag uttaler Allah. Det interessante poeng er at hvis Muhammed ikke bare ga monopol til Allah, uttalt tradisjonelt den gangen og altså på «gamlemåten», men til en ny uttalelse med et nytt lydbilde av Allah, så vil dette bety at selve gudsforestillingen blir endret, ikke bare uttalen. Muhammed innfører dermed en helt ny gud, en gud han selv gir navn og kommanderer sine tropper til å kopiere. Slik sett vil man da måtte forkaste en del spekulasjoner, som f eks at Muhammeds far skulle ha vært en Allah’s tjener, abd ul allah, eller Abdallah, altså en tjener av den Allah Muhammed introduserte. Det stikk motsatte ville være tilfelle! Allah er nemlig ikke Allah, e l, slik muslimer uttaler navnet i dag, men bare Allah, et navn med en annen intonasjon og dermed også en annen mening. Det er da snakk om to ulike guder. Muhammeds Allah er en helt annen gud enn den overguden araberne tilba i ka’ba før Muhammed.

Den islamske trosbekjennelsen lyder: La ilaha illa allah. La betyr ingen, ilaha kommer trolig fra ilahun, en gud. Illa eller il betyr uten eller bortsett fra. De fleste forskere mener nå at Allah er en kombinasjon av to ord, al, som er den arabiske determinanten «the», (på engelsk), og ilaha, gud, noe som medfører at al ilaha eller al illah, må bety guden og at dette så med tiden ble til allah. Ordrett sier trosbekjennelsen da at det er ingen gud uten guden. Vi kan derfor lett tenke oss at Allah, gud, blir avløst av Allah, guden.

Hva innebærer dette, eller rettere: Hva kan dette innebære? Vi klipper fra noe vi tidligere har skrevet på bloggen her (viktig! a must read!)

Det samme problemet oppstår i islamsk teologi i relasjon til islams hoved-dogme, tawhid, nemlig påstanden om eller bekjennelsen at Allah er en, og den eneste Allah. Denne «tawid» består i at den troende selv må attribuere Allah’s enhet, at Allah tilskrives dette at Allah er «Herre», ar-Ruboobeeyah, at alle Allah’s attributter må styrkes og opprettholdes, al-Asmaa was-Sifaat, og at selve tilbedelsen av Allah må fundamenteres i enheten i selve tilbedelsen.

Muslimer tvinges etter dette til å skape Gud, til å fastholde ham i ett begrep, et begrep som ikke referer til Guds ontologiske status eller vesen. Islam påbyr religion, dette at det er mennesket som skaper guddommen, ikke guddommen som skaper verden. (Og er det ikke nettopp dette som er politikk, i praksis?) Det samme gjelder Muhammed selv: Ved å velge ordet Allah som betegnelse på Gud, har han skapt en «ny gud» ved å reservere alle gudsforestillinger til selve navnet Allah. Allah som lydbilde representerer gud, et ord og et bilde altså, som ikke er derivert, som ikke kan ha flertall (fordi Allah slik Muhammed brukte ordet bryter de semantiske og grammatikalske reglene i det arabiske språket selv), eller for å si det på en annen måte: Når et ord ikke kan tillegges kjønn eller ikke kan åpne for flertallsform av ordet, overlates både ordet og dets pretenderte innhold til den troende selv. Troen må fylle Allah, ikke omvendt, slik det forholder seg i kristendommen hvor det er Gud – via Helligånden – som fyller mennesket.

I flukt med dette kan vi problematisere det forhold at noe sies å være godt, at f eks et litterært verk kan være godt. Hvis det er godt, har det et vesen. Men hva beror dette vesenet på? At 9 av 10 sier at det er godt? Sier vi ikke da samtidig at det er godt fordi 9 av 10 sier det er godt? Men sier en slik verdidom noe om hvorvidt verket er godt i virkeligheten, at dets vesen eller essens er dette å være godt? Vel, de aller fleste vil etter lettere refleksjon at slik er det det, det forholder seg ikke slik. Godhet kan ikke bestemmes ved flertallsvedtak i denne sammenhengen. Sier man at man synes det er godt fordi andre mener det er godt, har man faktisk ikke fattet at dette dreier seg om et vesensspørsmål, ikke om et spørsmål m hva man kan være enig om ved nettopp å bortse fra vesensproblematikken. Vi står da tilbake med dette at Gud må skapes og der dette innebærer at mennesket selv som en konsekvens av dette må skape gudssamfunnet, eller gudsriket på jord, på samme måte analogt muslimer avkreves å fastholde Allah’s enhet, en enhet som da ikke kan fastholdes ontologisk, men må skapes sosiologisk eller antropologisk, (jfr teokrati i motsetning til hva som uttrykkes i den kristne bønnen: Komme Ditt rike! - dvs ikke MITT rike).

Å forsøke å begripe en tings essens, eller et materielt fenomens essens, er en sak, en annen sak er det å begripe et forhold som forholder seg til seg selv, dvs en relasjon som «snakker» eller definerer seg selv i dette forholdet, enten direkte dogmatisk eller proposisjonalistisk eller i proposisjons form, eller indirekte, som f eks ved å definere seg selv i et narrativ, en større fortelling hvor definisjonen eller avgrensningen er en sammen-slutning som ikke nødvendigvis er identisk for alle de dette narrativet henvender seg til og appellerer til.

--

Er islam både splittet og hel?

Islam vil for utenforstående, og særlig for de som faktisk trues med å bli angrepet, men som ikke vil tro at de er under angrep, alltid fremstå som et vesen uten essens, dvs som splittet, og gjerne som tydelig tvetydig og derfor ikke så farlig, men, objektivt sett og følgelig derfor svak, eller noe likegyldig og ikke verdt bryet i seg selv.

Muslimer har da – både tilsynelatende og reelt, ingen felles kjerne, intet maktsentrum, hverken innbilt eller reelt, ingen sterk og samlet ledelse, ingen fører som kunne ha gjort dem uovervinnelige, i egne øyne.

Sluttkommentar: Det er med stort vemod at vi registrer at «the runaway nun» Karen Armstrong – jeg tror hun har forlatt den kristne tro for godt, har jeg hørt noen si - forsøker å gjøre islam mer lik kristentroen ved at hun benytter ord som «sakrament» om visse essensielle islamske begreper, som om det bare eksisterer irrelevante gradsforskjeller hva gjelder selve trosgrunnlaget, gudskonseptene og den frie nådes realitet. «Sakrament» er imidlertid et fremmedord i islam, det innebærer at Gud utstyrer mennesket og troen med visse verktøy, visse konkrete eller håndfast nådemidler, ordinances, og instruksjoner eller befalinger, fra Gud selv, og ikke fra Allah, om hvordan disse skal brukes og hva de innebærer for den enkelte kristne. Det ligger i dette et «teknisk» aspekt som understreker at bruken gir det resultat den lover. At frelsen gjøres «viss» på forhånd, med andre ord, et umulig konsept innen islam. Sakramentene forutsetter et mellomledd mellom Gud og mennesket, en Midler eller Frelsesmidler, ja, et offer en gang for alle, - en uhyrlig tanke innen islam som forutsetter og «befaler» at det ikke finnes noe «mellomledd» mellom Allah og den enkelte troende og heller ikke noen forsoning eller noe sonoffer eller noen nåde proper overhodet. Og dette faktum burde Armstrong ha tatt høyde for i stedet for å bruke kynisk forvirrende for å fremme den agenda hun, med så mange andre underlagt det samme paradigme, så tydelig er ute etter, nemlig å konstruere en ny syntese, en syntese det ikke finnes tekstlig grunnlag for, hverken i islam eller i kristendommen, akkurat som det ikke finnes noe grunnlag i Bibelen for å snakke om «abrahamittiske religioner», slik den vestlige, liberale teologiske elite har forsøkt å innbille folk de siste hundre år, eller så, antakelig i den tro at dette skal løse flere problemer både lokalt og internasjonalt enn den skaper. Denne elite skjønner ikke at de selv representerer og utgjør selve problemet og ikke løsningen. De ser ikke at de bringer forvirring og øker den, heller enn å redusere den og gjøre forskjellene tydelige og klare.

For det er forskjeller, vesensforskjeller og vesensforskjell mellom islam og kristentro, det dreier seg om inkompatible «troer». Tenk bare på Matt 16.16, med omkringliggende vers i Det nye testamentet, og hvor apostelen Peter svarer på et spørsmål fra Mesteren og Menneskesønnen selv om «hvem sier du at jeg er»? Som alle vet, svarer Peter på en måte det aldri vil bli mulig for en muslim å besvare på samme måte, med samme trosinnhold, samme gudsrelasjon og med samme ord. Det samme spørsmålet kom aldri fra Allah til Muhammed. Men, som vi har sett ovenfor, måtte Muhammed likevel svare, på en måte, og dessuten sin egen måte, ved altså å konstruere et nytt navn på Allah med den implikasjon at alle allah-troende i realiteten må besvare spørsmålet på samme måte som Muhammed gjorde. Vi kan også si at Muhammed da ikke hadde noen reell gud å svare til, noen personlig gud å forholde seg til. Det ligger da fortvilende nært å si at Muhammed gjorde «Allah» til et instrument han selv kunne bruke for anledningens skyld, til sitt eget forgodtbefinnendes skyld og for sin egen vinnings og sin høyst private politikks skyld.

(Dette temaet er imidlertid så stort at vi må la det ligge til en annen gang å gå nærmere inn på det, og da i håp om å vinne større innsikt og bedre forstad på og begrep om alt dette).

Se for øvrig om islam og essens og bl a agens her