Vi mener at islam er politikk sett i utvidet
begrepsbetydning. Vi mener at Vestens definisjoner og vår lovgivning på
relevante områder er for snevre og håpløst utdaterte. Vi mener derfor at dommen
mot Merete Hodne i «hijabsaken», ført mot henne av den norske stat sammen med
«Bayan», den norske piken som konverterte til islam og som etter vår mening
provoserte Hodne, må oppheves og Hodne frikjennes, nettopp fordi islam primært
er politikk, ut fra en slik her foreslått utvidet begrepsbetydning, eller
begrepsoppfataning, og en ny, mer adekvat nyparadigmatisk definsjon av islam
som sådan. Vi tror at lovgiverne våre var naive da de vedtok dikrimeringloven.
De lukket øynene fra den fulle innebyrd av islam som sådan og så ikke det rent
politiske aspektet i islams mulige funksjonsradius og sidestilte i stedet islam
med dagjeldende og rådende generelle definisjoner av hva en religion er og
ikke-er. Dermed la de terrenget åpent for en likebehandling av alle troer som
det ikke er grunnlag for, i og med at definisjonene var for snevre. De så ikke
at loven i seg selv åpnet smutthull som diskrimerte muslimer positivt og ga dem
en fordel i og med selve skriftgrunnlaget, som den gang ble opfattet ikke som
en absolutt størrelse, men som en premiss som av seg selv nærmest naturnødvendig
ville endre seg til «vår» fordel og skape et bredere grunnlag for en verdiessig
felles grunn å stå på for å kunne utvikle og styrke demokratiet slik «de»,
altså våre lovgivere, så det, den gang.
Vi må understreke at et slikt mistak og en slik senever
horisont fra våre lovgiveres side har lagt grunnmuren for den ulykkelige
situasjon bl a Europa har kommet i som følge av at våre politisk og akademisk
korrekte elite var blendet av en slags relativ utopisme på bekostning av en mer
praktisk eller realistisk tilnærming. Hadde lovgiverne den gang hatt en mer
realistisk forståelse av hva islam er og hva denn politiske religionen
innebærer, ville de neppe ha gitt islam den fordel imigrasjonsmessig islam har
fått i dag. Mens andre imigrasjonsgrupper kan holde sin religion privat og ikke
har noen guddommelig plikt på seg for å «syrne hele deigen», må faktisk
muslimer drive totalitærr politikk på islams premisser, selv om det eksisterer
et moratorium for muslimene i utgangspunktet, og fordi dette er, som ordet
sier, bare midlertidig. Islam forplikter enhver muslim til å følge de
«profetiske» forskrifter og forordninger – forbud og påbud - som gis av Allah,
og den strategi som er trukket opp av det påstått mest eksemplariske menneske i
verdens historie, profeten Muhammed, i islams hellige skrifter.
Ingen annen religiøst forankret religiøs gruppe eller imigrasjonsgruppe
har en slik for hver enkelt troende påpliktet plan å utføre enn muslimene. Islam
står derfor i en særstilling som betinger særbehandling av muslimer for å
«rette opp» eller utgjevne det overtaket islam har i forhold til andre «troende
og andre troer». Tro i islam tilhører en helt annen «ontologisk» kategori i
islam enn i andre gudstroer. Islam bør derfor diskrimineres positivt negativt,
dvs ved å begrense islams tilgang til visse av de goder våre demokratier
tilbyr, ofte på bekostning både av vår egen befolkning og de andre
imigrasjonsgruppenes bekostning sett på lengre sikt.
Islam som begrep og faktisitet må derfor avgrenses eller
tydeliggjøres innsnevrende eller utvidende, i forhold til andre «religioner»,
alt etter hvilken vinkel man blir tvunget av omstendighetene til å anlegge som
et utgangspunkt for en generelle tilnærming til selve problematikken og da som
normerende premiss i kommende lovgiving, som for øvrig må ha til hensikt å
rette opp ulikhetene og skape en mer rettferdig justis på dette området nettopp
ved å bidra til å skape en annen konsensus vedrørende hva islam er og ikke er. Islam
bør med andre ord bli gjenstand for positiv diskiminering nettopp for å fremme
større rettferdighet, akkurat som kvinner for en stund siden fikk nyte godt av
selektive inkvoteringsregler fordi de i utgangspunktet stilte svakere av
grunner de selv ikke var skyld i, fordi islam nå stiller i en divisjon som gir
den et forsprang eller en fordel andre troer – uforskyldt, kan man si - ikke
har. Å ta som premiss at islam primært må betraktes som politikk mer enn ren
gudstro, i forhold til diskrimineringsloven, betyr da ganske enkelt at islam
positivt diskrimineres til egen ulempe for da legalt å kunne gi andre troer en
fordel som vi som demokrati bør anse som et bidrag til å utgjevne ulikheten og
redusere den urettferdighet det impliserer at islam ses på som en religion på
like linje og som likeverdig de andre relgionenen som nyter lovens beskyttelse
mot diskriminering.
Forspranget som islam er gitt til nå, i og med
dikrimineringslovens formuleringer og forarbeider, og som retten derfor må
forutsette det er helt legitimt – de lege
lata - at islam skal ha, må utgjevnes og kompenseres for i et de lege ferenda, slik loven burde være. For å bruke terminologi fra travsporten: Islam
bør ilegges et løpstillegg med den begrunnelse at islam som relgion fra "før
start" har større sjanser for å vinne – i hvert fall i et sett i et kortere
perspektiv - i og med sine innbakte og uforanderlige guddommelige forordninger
som gir islam både i et rent politisk, men også i et maktpolitiske spill, store
fordeler, bla fordi islam i seg selv foreskriver vold som virkemiddel for en imperialistisk
forordnede misjon.
Vi skal forsøke å begrunne og forklare noen grunnelementer i
dette i det følgende, idet vi viser til at det er helt unaturlig og langt fra
selvinnlysende å hevde med noen akademisk redelighet i bunn, at kristendom mer
eller mindre primært er politikk eller dette å sidestille eller endog
identifisere kristentroen med politikk, mens det burde være det mest naturlige og
selvinnlysende av alt å se islam proper som politikk eller ideologi proper, og
ikke noe annet, hverken mer eller mindre. (68’erne brukte slagordet: Alt er
politikk, den gang, men i dag vil de samme nekte for at islam er politikk!!, er
litt av et tankekors).
Defineres islam som en religion på likefot med f eks
kristendommen, er dette et uttrykk for både manglende vilje og manglende evne
til å se virkelighten i et større spektrum, enn ut fra det lokalt opportune, og
ikke et globalt prinsipielle, ut fra dybder hvor islams potensialer kommer
tydeligere til skue og hvor den da kan beskrives mer slik den faktisk er og
beveger seg og selv sier den er.
Det er intellektuelt uredelig, feigt og farlig å forutsette
og tro eller oppfatte at islam er en religion i selve grunnbetydningen av
begrepet religion, slik religion tradisjonelt er blitt oppfattet som, ved å
legge hovedvekten på den rent «åndelige», eller private side, den plikten i
form av den større jihad, plikten muslimer foreskrives å ha til
selvforedling.
Kristentroen forutsetter en personlig gudsrelasjon, ikke en kollektivistisk
underkastelse, (som i islam). Vi kan se det som et uttrykk for
godhetsopportunisme, falsk pluralisme, fask toleranse i og med det faktum, som
vi vil påstå det er, at islam primært ikke er politikk og at kollektivitet
som selve fundamentet i islam underkommuniseres eller tabuiseres.Man utholder ikke tanken på at islam faktisk er en uforanderlig og absolutt overordnet konstitusjon, til forskjell fra alle andre konstitusjoner
Vi kan og bør kanskje heller snakke berettiget slagordmessig
om islam som en ideologi forkledd som religion,
men heller ikke dette er en adekvat formulering. Den blander – fortsatt - sammen
to elementer eller krefter som opptrer som uforenlige selvmotsetninger eller
selvdestuerende selvmotsigelser og som derfor fiksjonaliserer eller illusjonerer virkeområdet for islam som
politikk med en ideologisk nødvendig og uadskillelig overbyging.
Sett i et - fremdels universelt gyldig - formallogisk
perspektv: A kan ikke være A og ikke-A på en og samme gang. Islam er motsatsen
til dette aksiomet, nemlig politikk og tro i udelelig forening. Hvis vi sier at
islam er A og ikke-A på samme tid, ser vi at islam kan brukes instrumentalt som
et påskudd for å fremme splitt og herskmetoder på et fundamentalt nivå. Islam
vil da kunne hevdes å være selve det middel som står til rådighet for de troende
– spsielt de frommeste - muslimer, selve middelet som helliger målet: Islamsk
maktovertakelse helt i henhold til islams misjonbefaling og hvor alle midler
bekskrevet i de hellige tekstene må tas i bruk med belegg i guddommelig
autoritet slik den er nedfelt i disse skriftene. Slik diskrimeneringloven ble
tolket av tingretten i Hijabsaken, legger den til grunn en ontologisk
forståelse av islam som tilsier at A ikke kan være ikke-A, men da ser retten
ikke at islam fremstiller seg selv nettopp som et A som integrer og
identifiseres med et ikke-A. Retten ser med andre ord ikke at den fremmer syn
på islam som ikke er i samsvar med grunnleggend islamsk ortodoksi. Rettens grunnsyn
og det den mener er lovens klare mening og pradigmatiske forutsetning,
impliserer imidlertid at hvis man følger loven om selvmosigelser, dvs at A ikke
kan være ikke-A, og appliserer dett aksiomet på saken selv og ikke først og
fremst formelt juridisk, så vil retten indirekte bekrefte at islam ikke er noe i det hele tatt, men
tvert imot som et intet, og dermed et onde! Retten ser ikke at den burde ha drøftet det
jeg vil kalle sin prima facie-logikk!
Dens formål er lydighet, men spørsmålet: Lydighet overfor hvem? stilles ikke,
det underslås, og dette betyr da igjen at retten forsømmer sin plikt til
selvstendig drøftelse, som et selvstendig statsorgan underlagt
maktfordelingsprisippet. Retten ser ut til å forutsette det formaljuridisk som
et førsteprinsipp, men dette er en deduktiv
juss, ikke materiell juss og den juss
som i dag har førsteprioritet i rettsanvendelsen. (Vi skal ikke gå videre inn
på kompleksiteten i logikken og det store filosofiske perspektivet her, men
likevel komme med noen flere utfyllende og mer eller mindre relevante elementer
i det store bildet nedenfor).
Først en betraktninger av professor Øystein Sørensen, som alle vet hvem er:
«Islam er en religion
med et gudsbegrep, med hellige skrifter, teologisk funderte trosforestillinger
og ritualer. Islamisme er en politisk
ideologi i den forstand at den kan tilby et knippe mer eller mindre
systematiske forestillinger om hvordan samfunnet i vid forstand bør styres og
organiseres».
«For islamister selv finnes det uansett ikke noe skille
mellom islam og islamisme. Religionen er politikk, politikken er religion,
eller i det minste en nødvendig følge av religionen. … Islamisme baserer seg på
en tolkning av islam … de politiske resonnementene og de konkrete politiske
løsningene i islamismen kan analyseres og vurderes uten at man går nærmere inne
på de religiøse, teologiske dogmene som legitimerer løsningen».
«… drøfter hvordan islamismen kan forstås som en politisk
ideologi og hvilket forhold den har til religionen islam. Et sentralt poeng er
at mens det på den ene siden er viktig – særlig analystisk – å skille mellom
islam som religion og politisk bruk av religionen, er det samtidig viktig å
forstå sammenhengen mellom ideologien og religionen», (sitater fra «Islamisme, ideologi og trussel»,
Dreyer).
Professorens hensikt og hans anliggende med sine analyser og
formuleringer er utvilsom av nobelt slag, men treffer han blink, sier han det
viktigste? Vel, den som leser får forstå ut fra sine premisser, men vi mener
han og de andre bidragsyterne i boken jeg refererte til ovenfor, stiller seg
unødvendig utenfor til selv problemets kjerne. Det kan ha med manglende
forståelse for at islam har essens og
agens å gjøre, men det kan også bero
på et utilstrekkelig eller mangelfullt syn på hva et menneske er, i sin essens. (En uverderlig og utfyllende
inspirasjonskilde vil her være Bibelen!)
Bokens bidragsyteres forklaringsfokus retter seg uten unntak
mot samfunnsvitenskapene for å hente forklaringsmodeller, og det er her deres
kardinalsynd begås, etter vår mening. De vil ikke se mennesket både som et grunnleggende religiøst og juridisk
menneske og ser derfor ikke Koranen som en
essensiell konstitusjon, et sett av det vi i nødvendig og legitimt utenforskap
i forhold til islam proper kan beskrives både som en troskonstitusjon og en
juridisk konstitusjon samlet og udelelig i sin helhet, uten mulighet for
oppdeling eller adskillelse.
Snakker vi om islam, snakker vi altså om en symbiose, ikke primært som en attribuert syntese, en organisk helhet som
selvdefinert presenteres som en essens uten mulighet for analysering, i dette
begrepets opprinnelige mening, en slags singularitet som ikke kan gjentas eller
forandres, men som ligger der som et uforanderlig fundament som det ikke KAN
forhandles om, til forskjell fra vestlige konstitusjoner som alltid impliserer
mulighet for tilpassing, forandring over tid sett i forhold til nye «fakta på
bakken i medmenneskelige relasjoner, kollektivt og individuelt». Islam er ikke
«kontraktsfæhig», mens Vesten er det. Dette utgangspunktet er det da også som
konstituerer de ulike menneskesyn i islam og i den judeokristne tradisjon.
Etter vår mening er en muslim ikke lenger en muslim hvis
han/hun bare gjør deler av konstitusjonen til sitt livs- og trosgrunnlag. Det
er med andre ord ikke mulig bare å spise en del av «kaken». Idet du er født som
muslim, eller tar den første biten av islam som konvertitt, så kan du ikke være
muslim hvis du nekter å spise hele kaken, (ikke nødvendigvis sluke hele på en
og samme gang), dvs hele islams fundamentale og sentrale trosgrunnlag, et
grunnlag som i seg selv er en nødvendig forutsetning som man må individuere –
eller integrere som en helhet i sin personlighet - for å kunne kalle seg
muslim, ifølge islam selv. (Se vår fremstilling av det religio-juridico
mennesket her
).
Er så islam en
religion?
I rettssaken mot Merete Hodne gikk retten ut fra en
ufravikelige premiss om at islam er en religion og dermed basta. Sakens
konklusjon ble dermed låst allerede i utgangspunktet til denne påstanden. Hodne
ble dømt nærmest på autopilot, med likestillingsminister Bjurstrøms velsignelse.
Det synes dessuten å foreligge en nærmest unison rettsoppfatning i befolkningen
om at Hodne måtte dømmes og at dommen derfor var i sin skjønneste orden og helt
i pakt med vanlig rettsfølelse.
Men å gå ut fra en slik absolutt premiss vitner ikke bare om
uvitenhet, men også en svekket evne til å ta inn over seg realiteter og viljen
til å se hva islam er i sin totalitet ut fra en vesensdefinisjon. Både retten
og folket ser imidlertid ut til å være fanget eller indoktrinert av tidsåndens
følelsesparadigme der det gjelder mer om være god enn sann og virkelig. Man har
tatt opsjon på at tingene faktisk ikke er som de er, men at de er som vi mener
de bør være og det er slik man plotter mot seg selv og faktisk sørger for å
undergrave hele det kulturelle eller sivilisatoriske fundament Vesten bygger på
er og vokst frem fra, et fundament som har vært en absolutt og gitt
forutsetning for Vestens suksess, inntil nå.
Skal man tro visse
retninger innen moderne teologi de siste 50 årene, bør man ikke betrakte islam
som en religion, og heller ikke kristendommen bør da også betraktes slik,
for så vidt. Det har vært om å gjøre for mange prominente teologer i mange
svært innflytelsesrike kretser både i de rent politiske miljøer og i
universitetsmiljøer å understreke dette og påvirke oss til å legge
religionsbegrepet på hylla en gang for alle.
Hvorfor?
Vi kan f eks ta Cantwell
Smith: Han mener at «religion» kom i bruk i en kultur der pluralisme
begynte å bli et problem. Ulike kulturer skulle avgrenses mot hverandre og vi
fikk altså begreper som islam som en mer eller mindre klart avgrenset religion,
og likedan med hinduisme, buddhisme etc. Dette prosjektet er det n på tide å
avvikle, mener Smith, og grunnen skal være begrepsbruken ikke passer på de
faktiske forhold!
Men hvorfor det? Jo, fordi ulike «religioner» er sammensatte
historiske bevegelser! Han vil derfor
erstatte religion med noe han kaller kumulativ
tradisjon! Men hvorfor? Jo, fordi religionene jo ikke står stille, mener
han, men tilpasser seg og utvikler seg i takt med tiden, og forholdene på
bakken, så å si.
Religionene kan derfor ikke sies å være uforanderlige og
derav har vi store vansker med nettopp å definere hva religion som sådan er for noe i såkalte vesensdefinisjoner. At det
er vanskelig å definere religion er uvesentlig, for Smith. Han mener vi heller
bør bruke sjangerbegreper, slik vi snakker om kunst, moral og forskning.
Begrepet sannhet bør ikke brukes i religiøs sammenheng og
heller ikke brukes om innholdet i religiøse dogmer eller trospåstander, mener
Smith et alia. Vi bør heller begynne
å snakke om ekthet, ektheten i menneskets tro. Sannheten skal da måles på den
ekthet den troende legger for dagen, ikke på religiøse grunnsetninger, på
teser, for det er dette som skaper motsetninger og ufred. Det gjelder å unngå
fastlåste fronter. Men skal da f eks muslimer og kristne kaste vrak på
ufravikelige trosbekjennelser og uoppgivelige trospåstander hva angår den
frelseshistoriske fortellingen, påstander som både holdes for sanne og som
bekreftes av personligerfaring, tro og tillit til budskapet? (Smith: calls on
professionals in the field of religion to become a part of that story, to enter
imaginatively into what it means to be a particular Buddhist, Hindu, Muslim, or
Jew, rather than teaching the "isms" or the "ologies).
Kriteriet «ekthet» som selve substansen i sannhetsbegrepet
kan minne om eksistensialistene på andre halvdel av 1900-tallet som påsto at
eksistensen kommer foran essensen. Det virker som om Smith ganske enkelt har
overtatt og overført disse begrepsparene fra menneskesynet til religionssynet,
fra filosofien til religions- eller idéhistorien. Religionen forbys da å ha
essens, den kan bare ha eksistens. Den betraktes som primært fri, adskilt fra
enhver fas, uforanderlig substans eller essens. Mennesket former religionen,
ikke omvendt og dette blir da et absolutterene postulat som kan brukes av hvem
den nå enn måtte være til det formål det nå enn måtte være. Religionen utsettes
dermed for behov for dekonstruksjon for å kunne bli avløst av konstruksjon
eller rekonstruksjon, dvs til forgodtbefinnende, hvis det skulle passe seg slik
og være opportunt. Det er ikke vanskelig å se at godhetsapostlene vil være som
fisken i vannet i dette paradigme. Relativism
rules absolute, med andre ord. Det er tid for de nye keisere, de gode som
henter beundring først og fremst ved å beklage for all dumhet og grusomhet som
ble gjort i tidligere tider av onde ideologier og religioner, spesielt da
kristendommen.
Cantwell Smith
vil så gjerne fri oss fra skinnuengihet,
men det spørs om at han i stedet stiller opp som et redelighetskrav at vi
dialogiserer oss frem til permanent skinnenighet
i stedet, og dette kan jo ikke betegnes som annet enn uekte tro og falskhet og
hvor da den ektheten Smith jo nettopp etterlyser, slår om i sin hyklerske
motsetning: Jo mer falsk du er, jo bedre, og jo mer sann du er, desto verre.
Kommentar:
Men slik kan vi ikke ha det, eller kan vi det? Ser vi på diskrimineringsloven
som Merete Hodne i første rettsinstans ble dømt etter, ser Cantwell Smith’s syn
på saken å være dominerende, ja, så dominerende og hegemoniske at tankegangen,
ønskemålet (som selvsagt ble styrt av tidens ateistiske venstreparadigme) og
forhåpningene hans ser ut til å være avleiret normativt både i selve lovteksten
og i rettens tolkning av den: Islam forutsettes å være en religion ut fra en
nominell definisjon eller en tautologi: Islam er en religion fordi islam er en
religion ut fra konvensjonell
vanetenkning, nærmest på et følelsesmessig grunnlag, et grunnlag man
mistar for å være en vesensdefinisjon! Islam defineres som religion på emosjonelt
grunnlag. (Det som er viktigst er å ha dialog, ikke sannhet).
Islam som religion bygger dermed på en deduktiv tilnærming,
ikke på en induktiv. Islam a priori
er en religion uavhengig av enhver a
posteriori-tilnærming. Eller sagt på en annen måte: Islam betraktes ikke
som et system, et i praksis juridisk og/eller ideologisk bindende system for
troende, et kontraktsystem og da gjerne mer enn et metafysisk system som også
selvsagt binder andre troende sammen, slik man ser det når troende istemmer den
samme trosbekjennelse og som forplikter på enighet om systemets transcendentale
forankring.
Lovens filosofiske grunnlag og dommens praktiske premisser
følger med andre ord Cantwell Smiths synspunkter: Sannheten i religiøse
kontekster skal ikke referere seg til det teologiske innholdet i religionen,
men til troens ekthet, hva nå enn dette måtte bety. Det viktigste er dialog,
ikke «avgrensninger» ut fra tradisjonelle trospåstander. Sannheten fins ikke
innen religionen, men i dialogen mellom dem.
Ut fra dette blir det tatt for innlysende at islam ikke
primært ifølge loven ikke kan subsummeres under begrepet ideologi eller
politisk system. Domstolen øyner selvsagt at islam har politiske
ramifikasjoner, menn dette forutsettes å være sekundært og dessuten irrelevant.
«Det åndelige» aspektet trumfer det praktiske, det området hvor utøvelsen av
religionen viser seg nettopp som implementering av politikk og dertil en
politikk som dirigerer den enkelte troendes adferd ned i minste detalj helt fra
i dagliglivet til den enkelte til livet blant utøverne på beslutningstoppen. De
samme påbud, forbud, tillatelser, advarsler og anbefalinger gjelder like mye
for kalif som for troende på bunnen av samfunnet. Men dette ser man altså bort
fra. Slik blir det lettere å få juridisk og sosialt ram på Hodne. Øvrigheta vil
for alt i verden ikke tillate seg å se på islam som et gedigent stort «politisk
globalt parti». Hadde man gjort det, ville det ha vært mye lettere å frikjenne
Hodne og avvise saken som domstolen og offentligheten uvedkommende.
For 68’erne var alt politikk og politikk alt. I dag ser vi
at dette er snudd på hodet når det gjelder islam. Islam må ikke forbindes med
politikk, mens kristendommen fremdeles betraktes som Vestens mer eller mindre underliggende,
men likevel eksplisitte politiske alibi av folk som Cantwell Smiths og hans
samtidige bare så altfor gudsforlatte posisjoner.
Lars Akerhaug,
(ref. boken jeg refererte til i innledningen): «Ved å insistere på at det er
islam, ikke islamtolkningen, som er problemet, går islamkritikerene i en fell,
for da bekreftes samtidig virkelighetsoppfatningen til de bokstavtro om at de
vantro uansett aldri kommer til å akseptere dem. Og ettersom det kanpt føres
noen annen form for islamkritikk i nrks offentlighet, er det naturlig å anta at
også journalister og intelektuelle er preget av denne polariseringen, der man
enten godtar islamkritikerenes argumenter eller stiller seg avvisende til dem.
Av dette følgerr det også som et naturlig standpunkt at den islam
islamkritikerne representerer, har lite med islam å gjøre, ettersom «moderat
islam» er noe annet». Dette er imidertid en form for sikrelarguementasjon,
skriver Akerhaug, som kan synes logisk, men gir liten mening. Deen forutsetter
at det kan trekkes et absolutt skille mellom moderat og ekstram islam, mens
virkeligheten er … at disse overgangene er glidende. Til tross for svært ulike
syn på mangt, deler islamistene en oppfatning av hva et idealsamfunn er. Men de
er også i stor grad enige om sosiale normer og regler, selv om det er uenighet
om hvor strengt loven skal tolkes … dette er imidlertid ikke nok til at man kan
snakke om et fundamentalt skille mellom «moderat» og «ekstrem» islam».
Kommentar:
Det kan være grunn til å være enig med mangt Akerhaug her sier, men det han
unnlater å gjøre, er å nærme seg islam ut fra en essensialistisk tenkemåte.
Akerhaug, som de andre, tenker i biter som de fosøker å sette sammen til en
enhet, etter eget behov og eget paradigme, et forsøk som aldri kan ende opp
annet enn i å ikke se skogen for bare trær. Motviljen, kan vi si, mot å se hele
islam som en essens, en udelelighet, en kompakt natur, trumfer ønsket og viljen
til å befri ikke bare ikke-muslimer fra islam, men også muslimene. Mer eller
mindre falsk eller skjult og ubevisst ønske – og intensjon - om å være eller
bli oppfattet som tolerant, får prioritet fremfor det som burde være aller
viktigst, nemlig å avsløre islam som et system som i seg selv er undertrykkene,
voldelig og uforanderlig og som derfor bør søkes undergravd i sin helhet. Det
hjelper muslimer lite om å gå inn for mekka-islam og se bort fra medina-islam
så lenge islam i seg selv tillates legitimitet. Det er intolerant overfor alle
mennesker som lider under islam eller trues og undertrykkes av islam ikke å
forkaste islam som helhet, (både mekka- og medina-islam og både såkalte moderat
islam såvel som ekstrem islam).
Vi mener med andre ord at den beste hjelp vi kan gi muslimer
worldwide det er å foralte islam i sin totalitet, et ønske som nok riktig nok
kan kalles utopistisk og urealistisk, men som likevel er verdt «å servere», om
ikke for annet enn for å vis holdning. Det fins imidlertid en rekke
«prominente» muslimer som nå kritiserer islam og innstendig maner til
nytolkning og forkasting av teokratiske tendenser med utspring nettopp i islam
selv. Disse muslimske islamkritikere velger å fortsette med å kalle seg
muslimer og det bør de ikke gjøre. Når vår «islamkritiske elite» så begynner å
hylle disse kritikere, som om de grunnleggende skulle være på bølglengde og for
å jobbe mot det samme mål for meneskeheten, på de samme premisser, ja, da kan
begynne å lure, men dette skjer, vi viser til f eks en artikkel i HRS nedenfor.
Det HRS her ikke ser, er at islam er en jerhånd i en silkehanske. Man vil ikke
se at mekka-islam alltid vil være avhengig av medina-islam, at den ene ikke kan
utelukke den andre. At et pasifistisk og fredelig islam alltid vil stå i fare
for å oppslukes av det krigerske islam. De muslimske islamkritikerene vil med
andre før eller siden nettopp måtte ty til medina-islam for å kunne
opprettholde eller promotere mekka-islam. Det ligger i islams natur at mekkamuslimer
vi måtte ty til «sin fiendes» - dvs medinamuslimenes - metoder for å kunne
fremme nettopp mekka-islam. De vil ikke se at Nawas før eller siden vil
innhentes av et islam som han i dag ikke vil vedkjenne seg. Sagt på en annen
måte: Vår islmkritiske elite vil ikke se og ta inn over seg at alt dette til
syvende og sist og mest radikalt handler om menneskesyn og gudsbildet, om
hvilken gud vi skal tilbe: Allah eller Jesus. For det er det som er spørsmålet:
Det er dette som er «To be or not to be». Det dreier seg ikke bare om en krig
mellom ideologier eller ideer, mellom interessegrupper, mellom fattig og rik, det
dreier seg om hvem vi tror på kan frelse oss i radikal forstand. Vi viser i
denne forbindelse til følgende:
Nawas
og Harris , youtobe
videor relatert til Nawas og Hirsi Ali , Douglas Murry, Nawas og
Hirsi Ali
Se følgende om hvor fornærmet Nawas blir når han blir satt opp på en liste over islamkritikere hvor han benevnes som antimuslimsk ekstremist, noe han selvsagt benekter at han er. Han liker tydeligvis ikke å bli satt i bås med Pamela Geller, Ayan Ali Hirsi og Robert Spencer. Nawas er kritisk til "umoderne islamtolkning", men insisterer på at han er muslim, ja, antakelig ekte muslim, dertil, om enn ikke forst og fremst blant de mest moderne eller moderate muslimer, hvem nå de nå enn kan være. Slik vi tolker ham, kjemper han mot grupperinger innen islam hvis egne metoder, både militært og i den daglige"tralt" for muslimer ww, han er nødt for å anvende mot dem hvis han og hans kumpaner ønsker seg en kalifs makt over hele eller det mest innflytelsesrike umma:
https://www.jihadwatch.org/2016/10/muslim-reformer-maajid-nawaz-enraged-about-being-on-splc-hit-list-of-anti-muslim-extremists-with-real-bigots
Det er som Adonis sier
i boken Vold og islam: «Det finnes ikke en moderat islam og en ekstremistisk
islam, en sann islam og en falsk islam». Det samme sier også f eks det tyrkiske
overhodet Erdogan: Moderat islam finnes ikke. Islam er islam.
Men hør nå på hva Walid
Phares sier:
Jihadistene har utviklet et klart syn på hvordan de ser på
religion og hvordan de ser på andre troer.
De radikale islamistene har utviklet et annerledes rammeverk
som grunnlag for sin definisjon idet man setter opp en separat kategori fra hva
resten av islam tradisjonelt har gjort. Konstruksjonen av denne filosofisk egenartede
strukturen består av ulike komponenter. I den mest fundamentale litteraturen,
inkludert Ibn Taymiya. Hassan al Banna, Abdel Wahab, Sayyid Qutb
og andre finner vi at ett konsept overstyrer alle andre definisjoner: «al
Islam huwa deen wa dawla», hvilket betyr: Islam er en religion og en
stat.
Det radikale islam paradigme har tolket islam som ulikt alle
andre religioner på den måten at det omfatter «a way of life», sosial
organisasjon, forestillinger om krig og fred, juridiske retningslinjer etc. I
islamistens øyne kan ikke islam som fenomen sammenlignes med noen annen tro.
Den er større enn kun religion. Sheik Yousef Qardawi forteller på al Jazeera at «islam huwa awsa’ min al deen al
islami»: Islam er mer omfattende enn islam som religion. Islam er et
helt integrert system, «nazamon kamel wa mutakamel». Islam
kan derfor, ifølge salafistene, ikke innføyes i et annet overordnet system og
dette grunngis med at islam faktisk er det overordnede system. Formulert
i politiske termer kan ikke islamistene se islam som et subsystem innenfor
eller underlagt et overordnet system fordi den islamske åpenbaring består av
Allha’s direkte ord, så hvilket større system kan finnes? En autoritet innen
sunni-islam sier det slik: Muslimer skal ikke styres av andre enn muslimer. (W.
Phares, The War of Ideas s 78).
Går det an å definere
religion? Vel, hva vil den enkelte troende kunne gå med på av plassering i
et større semantisk-kulturelt paradigme? Så mye turde være klart: En muslim vil
neppe ha noe problem med å si at han har en religion og at han tilhører og ja,
praktiserer, sin religion. Det er snakk om ortopraksis,
ikke ortodoksi, hva man gjør, ikke
hva man tenker og formulerer. Koranen definerer da også klart at islam er selve
«religionen», (det er ingen tvang i religionen, står det!).
En kristen derimot, vil neppe ha problemer med å utdefinere
seg selv og sin tro fra definisjonen religion. Troen knytter seg ikke til
et sett av regler, påbud, forbud osv. Det sentrale er den personlige relasjonen
til personene i Gud, samlet, så å si, i Jesus Kristus, som er både person og
Gud.
En kristen vil følgelig ikke ha noe problemer med å hevde at
han ikke kan gå til domstolene med krav om å få dømt aktører på markedet som
nekter ham å benytte seg av tilbud av varer og tjenester hos disse aktørene fordi
han anser nektelsen som diskriminering av ham på religiøst grunnlag. (Han vil
lettere kunne si at han blir diskriminert på politisk grunnlag). Domstolen må
derfor – i teorien - forutsette som et premiss i loven at den kristne ikke kan
dømmes på grunnlag av at han føler seg fornærmet på sin tros vegne. Slik loven
er i dag, vil derimot en muslim kunne forlange i hvert fall å få saken prøvet
av retten med hensyn til dikriminering pga religion. I Hodnes tilfelle tilstår
til og med domstolen muslimen retten til å føle seg krenket på sin religions
vegne.
Men innebærer ikke dette at det ligger innbakt en forskjellsbehandling
i selve lovteksten, som må tas for gitt og tolkes ut fra lovgivers positive
intensjon?
Problemet hadde vært enkelt løst hvis den kristne insisterte
på at det var hans religion som var blitt fornærmet. Da måtte en muslimsk aktør
som nektet en kristen (demonstrativt) prydet med et kors å bli klippet i sin
salong dømmes til bot eller fengsel for ulovlig diskriminering ut fra dagens
lov. De fleste vil ganske enkelt forstå
at domstolen ikke kan frikjenne de
muslimske aktører som nekter å klippe kristne på det grunnlag at nektelsen var politisk motivert, (slik Hodne hevder).
Det synes innlysende – og uten tvil - at nektelsen må ha et religiøst grunnlag,
ellers blir det hele for latterlig og absurd. I Hodnesaken kan det med all
rett sies at Hodnes nektelse ikke utvilsomt skjedde på politisk grunnlag,
(hvilket altså betinger frifinnelse).
Men her er en forskjell: Islam er en ikke-symbolsk religion
mens kristendommen – eller kristentroen – er en symbolsk religion.
Kristendommen skjelner f eks mellom selve bruken av et kors som symbol og selve
troen. En som bruker et kors som smykke blir ikke kristen av den grunn. Islam
skjelner ikke mellom hijab-bruk og religion.
Det ene følger av det annet. Det henger sammen som erteris.
Troen i kristendommen kan deles opp i deler, en teoretisk
eller metafysisk og transcendentalt rettet side, kan man si, men siden islam er
ortopraksis, og ikke ortodoxi, betyr det at det egentlig ikke går an å snakke
om forskjell mellom bruk og tro, dvs mellom bruk av gjenstander og symbol. Gjenstandene og selve bruken av dem er islam,
ikke som et symbol som en potensiell sammensatt del av en helhet.
Symbol betyr noe som er kastet eller satt sammen til en
enhet, fra den tilstand å være delt til det å bli eller være helt eller enkelt.
Det kristne korset som gjenstand er et symbol på en relasjon, hijaben, derimot,
som gjenstand, er et symbol på et system eller en totaliserende ideologi.
Korset symboliserer demokrati, hijaben er uttrykk for teokrati. Korset viser
til det åndelige regimentet, hijaben til det verdslige og åndelige som en enhet
som ikke kan skilles. Den kristne kan dermed forankre sin identitet og
personlighet i to livssfærer. Han tilhører begge to, like radikalt, men kan distansere
seg fra den ene sfæren uten å miste sin frelsesvisshet i tro. Muslimen har
ingen annen mulighet enn å identifisere seg med én sfæren, han kan ikke velge
mellom sfærer. Islam betyr sammensmelting mellom tegn og ord. Kristendom
innebærer muligheten for å skille. Det sier seg selv at kristendommen ikke
muliggjør fornærmelse eller personlig krenkelse på samme grunnleggende måte som
islam. Ikke rart da at islam må kreve underkastelse ikke bare i form av
abstrakt tro, men også i et verdslig tegnsystem som ikke kan brytes eller
splittes. Islam opererer ikke med ett-tall og nuller. Islam forutsetter kun
ett-tall. Islam i seg selv kveler dermed verdslig kreativitet. Internett kunne
ikke ha blitt skapt i det islamske univers. Islams grunnholdning og dogmatiske
utgangspunkt er Ett eller Én. Kristendommen åpner for 0 og dermed «de mange»
satt i pragmatisk bruk rettet mot det materielle området som ligger utenfor det
religiøse. I islam fins ingen samforent pluralitet i guddommen og dermed heller
ingen mulighet for relasjonalitet i dypere mening. I kristendommen er derimot
tre-enigheten nettopp radikalt relasjonell og tillater derfor relasjon til «de
mange» i skjønn forening med den Ene.
Et lite innstikk, for
assosisasjonsdybdens skyld her og nå, før vi går videre under: En grotesk
historie fra virkeligheten:
En palestinsk far har nettopp mistet sin datter som har
valgt å utføre en selvmordsaksjon mot Israel.
Han sier:
-Hvis jeg hadde visst hva hun drev og planlagte, så ville
jeg ha fortalt det til jødene. Jeg ville ha stoppet henne.
Intervjueren tror selvfølgelig at mannen elsker sin datter
og at han er bestyrtet over massemordet som rammet uskyldige. Men så fortsetter
faren:
”I vår religion er det forbudt å avdekke kvinnekroppen, også
om det gjelder en pike og det til og med i hjemmet. Hvordan kan en pike tillate
sin egen kropp å bli sprengt i biter slik at bitene kunne bli plukket opp av
jødene? Dette er absolutt forbudt … ”.
- Massemord og pikens selvmord er ikke hva saken dreier seg
om, skriver Bynum, i Allah is dead, men
at pikens kroppsdeler kan ses av fremmede menn, og det attpåtil jøder …
I islam blir moral betraktet som lydighet overfor islam og
som at det gode i seg selv er det som er godt for islam. Individet ofres hele
tiden til fordel for islam.
-
Rebecca Bynum i Allah
is dead: Hvis vi retter angrepet ensidig mot islam som et rettssystem og
ikke tar opp spørsmålet om islam som religion, vil vi tape kampen før den er
begynt.
Religion er den sterkeste kraft i mellommenneskelige
forhold. Religion er «den første årsak» fordi religionen utgjør basisen for et
delt livssyn. Fra denne basisen vokser det frem kultur og fra kultur sosiale
strukturer og fra dette politiske systemer. Vår kultur er forankret i moral og
moral er i sin tur forankret i fundamentale livssyn og disse igjen avledes fra
religion.
Religion må fremme verdier og relatere til begreper som
sannhet, godhet og skjønnhet og disse da i kombinasjon i den guddommelige
kjærlighet som høyeste virkelighet. Religion må fokusere mer på verdier fremfor
det materielle og det fysiske og peke ut over tanke og logikk og henimot det
som overskrider den sansbare virkelighet. Men dette betyr ikke at religion per
se er irrasjonal, den higer en åndelig virkelighet sett i lys av sannhet,
godhet og skjønnhet og ser disse som den ultimate kilde for livets ordninger
slik at logikk alene ikke kan trumfe verdi. Sannheten må f eks måles
bevissthetsinnhold og ikke omvendt slik at sinnet bestemmer hva som er sant og
dette er da selve essensen i religion. Når mennesket blir alle tings mål, har
vi forlatt religionens sfære og tatt skrittet inn i det ideologiske riket.
I tillegg til å opphøye menneskets vilje til gudommelige
nivåer, fornekter ilam faktisk at det finnes noen verdi som overgår islam selv.
Islam fungerer som et gudssubstitutt fordi islam presenterer seg selv som guds
vilje for menneskeheten en gang for alle. Religion, slik den normalt oppfattes,
ser Guds vilje som en sak det er opp til hver enkelt. I islam fremstilles gud
vilje som et sett av regler som skal regulere livet ned til den minste detalj.
Islam fremhever det materielle på bekostning av det åndelige så til de grader
at verdier ofte blokkeres fra bevisstheten, se eksemplet med faren som
fordømmer datterens selvmordsaksjon ovenfor.
Religion må fremme moral både for den enkelte og for
sivilisasjonen i det hele. Sivilisasjons fremgang må måles på dens moralske
utvikling.
Islam forsinker eller snur en slik utvikling fordi den er
avhengig av vilkårlige regler som settes over åndelige verdier og fordi islam
mangler en overordnet moralsk struktur.
Alle mennesker står under press fra to sider i en
mellomposisjon mellom to pasjoner, i et spenningsforhold mellom sentimentalitet
og brutalitet. Mellom disse polene er området for utvikling av kultur som
forteller oss hva vi bør føle og hvordan vi bør handle og oppføre oss i gitte
situasjoner. Kulturen foredler våre emosjoner og oppfordrer oss til
selvkontroll og det kan ikke finnes kultur uten selvkontroll.
Kulturens ryggrad er moralen og det som rett er. Uten
kulturell moral mangler balansen mellom tendensen mot sentimentalitet og
brutalitet, og det er denne mangelen vi ofte ser i praksis innen islam. Dette
ser vi f eks når muslimer gråter over døde barn på Al Jazeera samtidig som man
banker opp sine koner og barn uten hemninger. Islam fremmer selvkontroll bare i
den grad den tilpasser seg til islam. Ofte ser man at nettopp dette fremstilles
som moralsk samvittighet, spesielt når det inngår i strømlinjeformingen eller
tukten av muslimske kvinner. Man ser ikke forskjellen på underkastelse og
moral. Men disse er ikke identiske.
Islam kollapser moralsk fordi islam trosgrunnlag bygger på
at hva som er godt for islam er godt i seg selv og fordi profetens ord og handlinger,
som ofte ikke kan anses for å være typisk og uforbeholdent moralsk gode. Islam mangler derfor en sann
moralsk struktur som kan holde den oppe. Resultatet er at muslimsk kultur ofte
havner i barbari og ukontrollert emosjonalisme uten hemninger.
Det utrolige er at nettopp disse manglene får vestlige
eliter til å behandle muslimer som barn som ikke kan forventes å utøve
tilstrekkelig selvkontroll.
Islam definerer moral som underkastelse under islam. Følgen
er at den høyere moralske natur muslimer er utstyrt med i utgangspunktet blir
undertrykt eller fornektet fordi det ikke finne noe høyere enn islam.
Religion bør være til hjelp for det enkelte menneske å
streve etter høyere verdier, noe som er religionens egentlige funksjon. Alla
sann religion fremmer rettferdighet, behovet for å kjenne universell sannhet og
behovet for å se skjønnheten i hver enkelt.
Individets egenverdi blir ofret på hvert eneste livsnivå
innen islam. Hele livet betraktes som en test på hvor villig muslimen er til å
ofre personlig lykke, (dvs søken etter sannhet, godhet og skjønnhet).
med tanke på livet etter døden. Forsøk på å forlate islam
straffes med døden og dermed begrenses ideer og forestillinger som kan
oppfattes som et angrep på islam selv. Det kollektive blir alltid ansett som
viktigere enn det individuelle som må undertrykkes og her ser vi hvordan påbudt
bruk av hodeklede nettopp undertrykker individualiteten.
Religionen må være en kilde til visdom og hente inspirasjon
fra gamle skrifter hvor søkende mennesker kan hente veiledning til åndelig
vekst.
Islam definerer imidlertid alle kilder til slik vekst som
foreldede. Religiøse tekster fra tiden før islam vitner kun om uvitenhet eller
mangel på kunnskap. Gammel innsikt blir derfor avvist og kulturelle
minnesmerker, gamle kunstverk eller kulturelle uttrykk, litteratur og musikk
ofte ødelagt.
Muhammed selv regnet seg som den siste profet og regnet seg
som en etterkommer av Abraham. Islam påstås å være en abrahamittisk religion,
men alle skrifter som bevares innen jødedom og kristendom blir regnet som
irrelevante, noe som i seg selv burde diskvalifisere betegnelsen abrahamittisk
på islam. Likevel blir altså islam i Vesten oppfattet som abrahamittisk av
elitene, ja, til og med av pavekirken. Det fins ingen historiske belegg for at
Abraham og Sara vandret 750 miles til fots gjennom ørkenen til Mekka. Derimot
fins det belegg for å si at etterkommere av Ismael ble boende i området rundt
dagens Hebron i Israel. Jødene har derfor heller aldri betraktet Muhammed som
den siste og endelige profet.
Religion bør fremme fred og sosial harmoni, empati,
toleranse og tilgivelse, inkludert forestillinger om menneskeheten som et
universelt brorskap med likeverd som basis. Islam, derimot, er et budskap om
plikt til å føre kontinuerlig krig mot vantro eller ikkemuslimer. Den
guddommelig forordnede krigen mellom islams hus, fredens hus, og resten av
verden impliserer i praksis også en vedvarende krig innen selv islam. Flere
muslimer drepes av andre muslimer i dag enn av ikke muslimer. Det fins seriøse
utlegninger i dag om at islam i løpet av de siste 1400 årene den har eksistert
har medført mer enn 270 millioner mennesker.
Religion burde styrke familien ved å fremme gjensidig
kjærlighet og respekt mellom ektefeller og barn. Islam tillater og oppfordrer
til polygami, en institusjon degraderer kvinnen og forsterket ulikheten mellom
kjønnene. Små jenter betraktes ofte som mindre verdt enn guttebarn.
Religion burde lede mennesket frem til forståelsen av et
transcendent mål og en universell standard for mål på forsoning. Religion må
holdes adskilt fra sosiale og politiske institusjoner i de samfunn religionen
eksisterer innenfor. Religionens funksjon bør være å vise til en høyere
realitet og ikke som et verktøy for å opprettholde status quo. Islam i seg selv har i seg ett formål og det er å
forevige seg selv som et lukket system. Dette er islams høyeste mål. Islam
forlanger at den troende skal ofre seg for å fremme dette målet, dvs for å
fremme spredningen av islam selv.
Islam kan ut fra alt dette for mange fremstå som en religion
og spør man muslimer hva de tror på, svarer man ofte at de tror på å be fem
dager om dagen, faste i Ramadan og dra på hajj
til Mekka etc.
Noen selvstendig vurdering og begrunnelse for ritualene hos
den enkelte muslim går ut på at man gjør slik og slik fordi profeten Muhammed
gjorde det og fordi det står i Koranen, hadith
og sunna.
De fleste muslimer er overbevist om at islam er en religion.
Men i Vesten er lovene basert på den forståelse av hva religion er som sier at
lovenes formål skal være å opphøye verdier som fremmer moral, beskytter
individet, bevarer visdom, fremmer fred, styrker familien og fremhever et
transcendent formål.
Den dansk-iranske professoren Mehdi Mozzafaris berømte
definisjon på islamisme lyder urovekkende nok slik: ”Islamismen er en religiøs
ideologi med en holistisk totalitær tolkning av islam og med erobring av verden
med alle midler som endelig mål.” her
Vansker med å definere nøyaktig hva religion er, er legio: Definisjoner
på nettet
Hva med
kristendommen, er den en religion?
Far and away the clearest delineation between
"religion" and Christianity is drawn by the Swiss theologian, Karl
Barth, who was without a doubt the greatest theologian of the twentieth
century. In his voluminous Church Dogmatics, Barth wrote that
"the revelation
of God is the abolition of religion." 4
"It is always
the sign of definite misunderstanding when an attempt is made to systematically
coordinate revelation and religion...to fix their mutual relationship. 5
"In
opposition to all 'religionism' the proclamation of the grace of God is
introduced as the truth..." 6
"Religion is unbelief. It is a concern of...godless man." 7 "Religion is clearly seen to be a
human attempt to anticipate what God in His revelation wills to do and does do.
It is the attempted replacement of the divine work by a human
manufacture." 8 "It is a
feeble but defiant, an arrogant but hopeless, attempt to create something which
man could do. In religion man bolts and bars himself against revelation by
providing a substitute, by taking away in advance the very thing which has to
be given by God. It is never the truth. It is a complete fiction, which has not
only little but no relation to God."9 "What is the purpose of the universal
attempt of religions but to anticipate God, to foist a human product into the
place of His word, to make our own images of the One who is known only where He
gives Himself to be known."10 "The revelation of God denies that any
religion is true. No religion can stand before the grace of God as true
religion."11 French sociologist,
legal scholar and theologian, Jacques Ellul, in like manner affirms that, "There is no path leading from a little
bit of religion (of whatever kind) to a little more and finally to faith. Faith
shatters all religion..." 12 "The opposition between religion and
revelation can really be understood quite simply. We can reduce it to a maxim:
religion goes up, revelation comes down. 13 "The central fact of the revelation of
the God of Abraham, Isaac and Jacob, the God of Jesus Christ, is that God
descends to humankind. Never in any way, under any circumstances can we ascend
to God, howsoever slightly." 14 The American Episcopalian priest, Robert
Capon, has an inimical straight-forward way of explaining the difference
between religion and Christianity. "Almost all people, inside as well as
outside the church, find that the notion of grace stands in contradiction to
everything they understand by religion."15 "The gospel of grace is the end of
religion, the final posting of the CLOSED sign on the sweatshop of the human
race's perpetual struggle to think well of itself. For that, at bottom, is what
religion is: man's well-meant but dim-witted attempt to approve of his unapprovable
condition by doing odd jobs he thinks some important Something will thank him
for. "Religion, therefore, is a
loser, a strictly fallen activity. It has a failed past and a bankrupt future.
There was no religion in Eden and there won't be any in heaven; and in the
meantime Jesus has died and risen to persuade us to knock it all off right
now."16 "I want you to set
aside the notion of the Christian religion, because it's a contradiction in
terms. You won't learn anything positive about religion from Christianity, and
if you look for Christianity in religion, you'll never find it. To be sure,
Christianity uses the forms of religion, and, to be dismally honest, too many
of its adherents act as if it were a religion; but it isn't one, and that's that.
The church is not in the religion business; it is in the Gospel-proclaiming
business. And the gospel is the good news that all man's fuss and feathers over
his relationship with God is unnecessary because God, in the mystery of the
Word who is Jesus, has gone and fixed it up Himself. So let that pass."17
Islam er ingen
religion:
The status of Islam should be clarified if the debate on how
to defeat terrorism is ever to bear fruit. Islam, I would argue, is not a
religion in the common acceptation of the term as a community of believers
dedicated to the loving worship of the Divine, the sanctity of life, and the
institution of moral principles governing repentance for sins and crimes,
making life on earth a stage toward a higher reincarnation, an ineffable peace,
or a confirmatory prelude to eternity in the realm of a righteous and merciful
God.
In fact, Islam is an unrepentant politico-expansionist
movement clothed in the trappings of religion and bent on universal conquest by
whatever means it can mobilize: deception (taqiyya), social and cultural
infiltration, or bloody violence, as its millennial history and authoritative
scriptures have proven. (See Koran 13:41, which is meant literally despite the
attempt of apologists to launder its purport: “Do they not see that We are
advancing in the land, diminishing it by its borders on all sides?”)
There are several ways in which Islam differs from all other
major religions. For starters:
It sanctions
militant proselytization, mandating forcible imposition on other peoples by
coercion, threat and overt violence (Koran 8:39, 9:29, etc.), a practice unique
among religions today.
It punishes
apostasy with death (Koran 4:89; Hadith, Bukhari 9.84.57), also a practice
unique among religions today.
It countenances no
separation between church and state, that is, it cannot render unto Caesar what
is Caesar’s. The scope of its ambition is khilafil, that is, the establishment
of a Caliphate requiring that a state—ultimately a universal state—be ruled by
Islamic law. As Muslim scholar Jaafar Sheikh Idris explains, “Secularism cannot
be a solution for countries with a Muslim majority or even a sizeable minority,
for it requires people to replace their God-given beliefs with an entirely
different set of man-made beliefs. Separation of religion and state is not an
option for Muslims because it requires us to abandon Allah’s decree for that of
man.”
The “religion” itself
takes precedence over the transcendent values it should strive to attain: the
flourishing of the individual soul, the love of God’s Creation, the grace and
miracle of life, the conversation with the Divine, freedom of conscience and
the inviolability of personal choice in determining one’s redemption. Instead,
it elevates conformity to a set of stringent rules, down to the smallest
detail, as a prerequisite to salvation, whose effect is primarily to perpetuate
the faith itself at the expense of the individual votary. Admittedly, this is a
literalist practice common to most restrictive and comparatively minor
orthodoxies, but regarding the massive following enjoyed by Islam and its
susceptibility to violence and the subjugation of other faiths and peoples to
its hegemony, we are remarking a radically greater economy of scale and the
havoc it can wreak.
The propensity to
violence is not an aberration but an intrinsic element of the Islamic corpus.
As Lee Cary has written, Islamic terrorists are “legacy, Koranic literalists”
who use terror “to enforce a dogma that defines behavioral practices that
comply with the Koran and [defines] the regulations of daily life.” The
much-bruited notion that there is such a thing as “Islamism,” a form of
extremism that has nothing to do with Islam proper, or is a perversion thereof,
is a pure canard, another in a series of timorous progressivist memes bleaching
the blood out of the Islamic ideological jalabiyya. Islam, not “Islamism,”
promises paradise for martyrs and jihadis killed in battle (Koran 3: 157), thus
palliating and even inciting feral attitudes and fanatical actions—a patently
non-spiritual way of earning beatitude.
As Howard Kainz
points out in an illuminating essay, “Islam and the Decalogue,” Islam reverses
the Golden Rule, which is central to Judaism, Christianity, Hinduism, Buddhism
and Confucianism (Koran 48:29, 2:191, 3:28, etc.). For this reason, Kainz
concludes, “Islam may best be understood,” not as a religion, but “as a
world-wide cult.”
The standard rebuttal that all faiths have at one time or
another shown themselves prone to violence and repression misses the essential
point. All the major religions have reformed themselves, reducing or
eliminating the all-too-human tendency to sanctimonious oppression—and none of
these faiths, let us remember, endorsed oppression as a universal creedal or
Divine imperative. Such is not the case with Islam, a communion that since its
inception in the 7th century has seldom strayed from its sanguinary path of carnage
and subdual. Its incendiary prescriptions and commands, as many scholars have
noted, are open-ended and contain no “sunset clause.” They are perpetual and
mandatory, feeding what essayist Bill Kassel calls “religious-themed
barbarism.”
Others might argue that world-historical numbers are
sufficient to constitute the legitimacy of a belief system. An umma comprising
a billion-and-a-half adherents is no trifling matter. Numbers, however, do not
in themselves determine what qualifies as an ethically reputable, socially
harmonious or spiritually viable religion or political grouping. Nazism and
Communism counted in the millions of devout believers, but no reasonable person
would consider such covenants as morally justifiable. Not coincidentally, both
of these totalitarian movements found a natural home in Islam: Communism in the
pan-Arab nationalist movement (see Eric Davis, Memories of State, and the
purpose of the Eisenhower Doctrine) and Nazism in a canonical Islam already
richly manured with anti-Semitic beliefs and tropes. With respect to the
latter, we recall the Grand Mufti of Jerusalem Haj Amin al-Husseini’s infamous
collaboration with Hitler to further the aims of the Axis powers and facilitate
the Nazi “final solution” of the “Jewish question.” Islam plainly shares the
same septicemic tendencies and imperial ambitions as its two erstwhile
political allies, as it does their popular appeal.
Islam is, consequently, not a “religion of peace,” as our
weak-minded and complicit “leaders”—politicians, intellectuals, academics and
journalists—tirelessly and tiresomely claim. “Islam is not terrorizing the West
because it can,” writes Raymond Ibrahim, “but because it is being allowed
to”—legally as well as sentimentally, we might add. In the name of avoiding so-called
slanderous stereotypes and of promoting “diversity,” the powers-that-be refuse
to recognize that Islam is, in effect, a triumphalist political theology of
conquest and colonial subordination wherever and whenever it manifests itself,
and has shown itself to be largely immune to doctrinal retrofitting.
In response to an article I recently posted on PJ Media,
titled “How to Defeat Terrorism,” a number of commenters objected to the litany
of harsh measures I proposed to check the depredations of Islam, on the grounds
that they violated the provisions of the First Amendment. Among the freedoms it
guarantees, the First Amendment specifies that “Congress shall make no law
respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise
thereof.” If, these skeptics fear, one creates an exception to the Constitution
and allows the government to certify what clerics are permitted to preach, such
an intervention could be misused in the future against any person or
institution the authorities deem unacceptable. This caveat must be acknowledged
and taken into consideration, but, as we will see in the ensuing, the issue is
not as definitive as it might initially appear.
Rebecca Bynum, publisher and managing editor of the New
English Review, has brilliantly analyzed the doctrinal nature of Islam in
connection with the extent and the limits of the First Amendment in her
masterful 2011 study Allah Is Dead: Why Islam Is Not a Religion. The book is a
must-read for anyone interested in examining the theological-and-political
orientation of Islam, in particular for anyone who is unclear or apprehensive
about the legislative purview of the First Amendment. The fundamental questions
Bynum addresses are whether or not Islam “should rightly be classified as a religion,
let alone an ‘Abrahamic religion’ or one of the ‘world’s great religions,’” and
whether or not the Constitution protects freedom of religion “but only within
certain bounds.”
An important precedent, she continues, involved the status
of polygamy in the Mormon faith, a usage rejected by the federal government,
which threatened Utah with military invasion unless it repudiated the practice,
the Supreme Court having ruled in 1878 that it is not just to tolerate polygamy
in the name of religious freedom. The ruling read, in part: “The government
cannot make laws regarding religion, but can reach actions when the principles
are a violation of ‘social duties or subversive of good order’.” The state
complied, officially banning polygamy in the territory. As a result, “[T]he
Mormon Church now has protection under the religious liberty clause, but it did
not while…its members practiced polygamy.” Curiously, although polygamy is
permitted in Islam (Koran 4:3, Bukhari 62.2,6), the government has not moved to
prohibit it among its Muslim citizens as a violation of moral and religious
principle. What’s not good for Mormonism is apparently good for Islam, the
historic interpretation of the First Amendment be damned.
Sponsored
The Founders, Bynum asserts, “clearly meant to define
religion in a Judeo-Christian context.” Islam, however, “is self-segregating,
fosters ideas of Muslim supremacy and thereby sows seeds of social discord.”
What kind of religion, we might ask, degrades women as second-class citizens,
approves anti-Semitism, preaches hatred against “infidels,” sponsors terrorist
attacks on an almost daily basis with Koranic warrant, and wishes to impose
Sharia, “a parallel legal system based on inequality,” on its Western host
countries?
Furthermore, as we have seen, Islam insists on territorial
sovereignty and does not distinguish between theology and politics, which is
why its definitional status as a “religion” is or should be moot. Its rituals,
edicts, directives and precepts impact culture, politics and society as a whole
on both the macro and micro levels. Bynum gets to the heart of the matter: “If
Islam continues to be classified as a religion and given the full protection
and benefits religions receive in America, then we will be helpless to contain
it.”
Similarly, Charles Moore’s argument in The Spectator
concerning terror-embattled France—that “it must close the gulf between church
and state”—pertains equally to us. I would modify his statement by suggesting
that the gulf should not be closed, as in Islam, but it must certainly be
narrowed, which is probably what he meant to say. “[W]hat happens,” he asks,
“when, in the name of one religion, men in France enter the temple of another
and slit the throat of a priest, as happened this week near Rouen? The
historical justification for laïcité [secularism] has been that it is necessary
to ensure peace and liberty for believers and unbelievers alike. It does not
seem to work in modern France, where the political resistance to the discussion
of religion is such that a policy against Islamism [sic] cannot be formulated.”
It doesn’t work here either. “Free societies,” observes Bret
Stephens in The Wall Street Journal, articulating a historically validated
truism, “cannot survive through progressive accommodations to barbarians.” In
the same vein, Ibrahim alludes to the statistical reality of Islam’s rule of
Numbers (which refers not to the world-wide Islamic census, but to the rise of
violence proportionate to Muslim immigration figures): “The more Muslims grow in
numbers, the more Islamic phenomena intrinsic to the Muslim world—in this case,
brazen violence against ‘infidels’—appear.”
I would therefore agree with Bynum that, as historically and
scripturally constituted, Islam is not entitled to the protectionist provisions
of the First Amendment. Its exclusion would solve the problem of potential
abuse of the Amendment’s terms and stipulations. Islam’s tenets and articles of
belief, undeniably unjust, tyrannical and socially disruptive in their
practical effects and moral implications, should be construed constitutionally
inadmissible, in line with the determination of the Supreme Court in its 1878
decision. Indeed, the issue is far graver today than it was a century and a
half ago.
Bynum’s final chapter furnishes a compendious list of
categories that define the true nature of religion, and makes it clear that
Islam does not pass muster. As she summarizes, “Just because Muslims are
convinced Islam is a religious faith, doesn’t mean the rest of us have to
accept it as such under our laws, laws that were meant to foster religions that
exalt value, advance morality, nurture the individual, preserve wisdom, promote
peace, strengthen the family and have a transcendent purpose.” I can’t but
assume that Chief Justice Waite, who delivered the opinion of the 1878 court,
would have concurred.
As Bynum writes in her more recent (2014) The Real Nature of
Religions, “the belief system of Islam is currently the final bastion
sustaining war and conquest as a religious obligation” (italics mine). Its
spiritual nature and moral vision are antithetical to both the idea and the
ideal of a genuine religious communion. On the contrary, its drive and
aspiration are khilafil. As a result, I believe it is fair to say that Islam,
which she describes as “the duck-billed platypus of belief systems,” is a
theological-political hybrid intent on domination—the conversion, taxing
(jizzya) or annihilation—of the non-Muslim world, defined in Islam as the
Dar-al-Harb (House or Land of War). It’s there in the holy books for anyone to
read. It’s there in the calls from the minbar and the khutbah for anyone to
hear. It’s there in the diktats of the ulema for anyone with the stamina to
comb the literature to find. It’s there in the historical annals for anyone to
study. It’s there among the bodies of the murdered and the mutilated for
anyone, who has the stomach for it, to witness.
To conclude. In the words of the Supreme Court judgment, the
“principles” of Islam are a violation of “social duties and good order.” As
such, Islam does not merit the legal shelter of the First Amendment. Measures
to limit its influence—a halt to unvetted immigration, restrictions on
subversive preaching, dead-bolting dissident mosques, de-licensing inflammatory
imams, prohibiting the establishment of no-go zones, invigilating Muslim
schools, preventing Muslim conversion tactics in prisons, and decreeing Sharia
in contravention of common law and incompatible with pluralistic Western
democracies—are fully justified.
We can be sure that as things now stand the Democratic Party
(like the Liberal Party in my own country) will do nothing of significance to
combat the growing demographic weight of Islam and the terror that flows from
it—as National Post columnist Rex Murphy says, “The attacks come at such
speed…[w]e need a terror spreadsheet”—but will continue to cater to the Muslim
voting bloc while engineering the collapse of the classical liberal traditions
that have guaranteed our freedoms and prosperity. Progressivism and Islam go hand
in hand—until, that is, the day when Islam is strong enough to destroy its
collaborator. Refusing to meaningfully resist the Muslim incursion into the
body social can lead only to the formation of a dhimmified culture, at which
point it may be too late to reclaim our patrimony. Islam is a civilizational
enemy that has no business claiming asylum under the aegis of the First
Amendment and our political establishment has no business giving Islam a
constitutional waiver. If Pope Francis is correct when he proclaims that
“religions don’t want war,” then Islam is not a religion.
Commenting on the Danish People’s Party’s call to shut down
Muslim immigration, American Thinker editor Thomas Lifson writes: “As the West
grapples with the threat of violent jihad, I suspect we will be seeing more
consideration of whether Islam is merely a religion or rather a totalitarian
political doctrine.” Let’s hope he’s
right.
Ovenstående lånt fra:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar