Muslimer: "Rusa på frihet".

Åsne Seierstad har vær på landsbygda i Egypt og følt tempen på ”den arabiske våren” uten føleri, men med en viss distansert humor og ironi. (Morgenbladet i dag).

Hun gjør en bra jobb og visse ting blir åpenbart som før kanskje ikke var så åpenbart, men som likvel har ligget i kortene, slik vi har vært inne på i en tidligere postering her på Nei til islam, nemlig at ”våren” betyr mer islam og ikke mindre islam i Egypt (og ellers i den arabiskmuslimske verden).

Egentlig fins det ikke noe nytt under solen: Islam går sin vante gang for muslime. Nå føler muslimer i Egypt en egen, intens glede og et stort håp for fremtiden: Egypterne er rusa på frihet, skriver Seierstad. Man skulle nesten tro at kommunistene hadde overtatt styre og stell og innført frihet – eller utopia - for alle, slik marxismen lover.

Men, nei, nå er det islam det dreier seg om. Det er islam som frigjør muslimene i Egypt.

Men hva med Allah: Er det ikke egentlig Allah OG profeten det dreier seg om? Er det ikke ”disse to” som nå frigjør muslimene?

Jo, det er det, ifølge de som nå ruser seg på frihet.

Men hvem er Allah?

Gud?

Ja, det mener Åsne Seierstad. Det går frem av følgende. Men, sier vi: Nei, det er ikke Gud det dreier seg om, det er Allah. Og Allah vil ikke ha andre enn slaver. Slaver som underkaster seg. Allah kan ikke degradere seg selv til å ha venner. I motsetning til hva den kristne Gud gjør, Han opphøyer slaven til evig venn. Til velgende individ og fri person. 

(Her følger et lite utdrag fra Seierstads reportasje):

”” … trenger du en lås, en nøkkel, en spiker eller en øks?” Blant tilbudene dingler vakre skilt med koransitater i en svak, varm ørkenvind: ”Gud er lyset i himmelen og på jorden” står det på en trebit på døren. ”Oppheng for gardiner står dt på en annen!””

”Ved kafeen står en avvisselger med frie ord å selge”.

En gang til høsten skal egypterne gå til frie valg ”Insh’Allah – hvis Gud vil”, skriver Seierstad. ”Det viktigste er at Egypt blir styrt etter islam, sier en mann i fiskebutiken. –Det viktigste er at staten ikke bygger på religion.

Ytterliggående islamister spredde budskapet i moskeene om at den som var for islam skulle krysse av for den grønne ruten (på stemmeseddelen). For grønt er islams farge, får vi vite. (Liberalerene ”fikk” den røde ruten … )

”-Det er best å være forsiktig, sier en koptiske kristen. – Man vet aldri hvem som kommer til makten. (Da det etter revolusjonen ble utnevnt en kristen guvernør i Qena ble det så store demonstrasjoner at myndighetene måtte finne en annen.” En annen koptisk kristen sier: ”Jeg er ikke redd”. Han viser frem hånden sin og viser oss tatoveringen, rett ved pulsåren: Et koptisk kors … ”).

En salafist forteller at han før revolusjonen kunne bli stoppet på gaten på grunn av skjegget sitt og at han er blitt anholdt flere ganger. Nå har han fått et løft i livet: Det er frihet til å tro på hva han vil, se ut som han vil, gå hvor han vil …

Egypterne er ”rusa på frihet”, skriver Seierestad.  Hun spør en mann som hun tilfeldig kommer til å snakke med om hvorfor han ikke kan se henne inn i øynene når de snakker (han stiller på en mannslengdes avstand fra henne). Jo, det er fordi religionen fobyr ham det, svarer mannen. Han skal ha eksamen snart og da er det fint at han ikke har sett på en kvinne uten slør. Det kunne ha kommet til å distrahere tankene hans. (!)

Seierstad konstaterer at det er Det muslimske broderskap som nå seiler opp som Egypts mektigste politiske bevegelse. Og at den nye ”friheten” ikke forstås ”over Kairos kafebord”. Et lite glimt inn i en moske, hvor det er kommer 3 imamer fra Kario på besøk”. De møter et meget lydhørt publikum. En av dem sier: ”Jeg vil snakke til dere om kvinner … det mest verdifull vi har … og bak hver stor mann, står en stor kvinne …”

Sierstad kommenterer tørrvittig: ” - Alltid bak”, spør jeg Dr Galal som oversetter. ”–Ja, svarer Galal”.

Imamen instruerer  bla a at kvinner som har kort hår ikke kommer til Paradis. En mann forsøker å forklare: ” Tenk deg en konfektekse … noen er dekket i papir (telt altså) …  hvilke vil du velge?”

(Det forutsettes at alle vil velge de med papir utenpå, de er mest rene, har vært mest beskyttet).

En ung kvinne: ”Det er så herlig å være muslim … jeg unner dere å bli det”. En mann: Det er så mange som konverterer til islam i Europa nå. Om ti-tjue år er de fleste i Europa muslimer”.

Imamene fra Kairo blir behandlet som ”rockestjerne”, forteller Seierstad. Publimkum blir ”oppjaget i ansiktene” av deres misjonerende nærvær. Seierstad spør om dette skyldes et behov for å engasjere seg eller om det handelr om ”det indre lyset” islam har tent? Hun klarer ikke å ”finne ut av det” skriver hun.

En imam forteller henne:” Muhammed sa at selv om det var en av hans døtre som stjal, så måtte han kutte av henne hånden … ”. ”Dersom Gud mister troen på deg, må han straffe deg. Det gjør han ved å avsløre deg. … ”Det blir et problem for familen hvis en mann som stjeler settes i fengsel. Da er det bedre å kutte av en hånd …”. En lege sier: ”Det fins så mange moderne hjelpemidler nå … ”, (underforstått: Det er ikke så farlig å kappe av en hånd).

En sheik ytrer seg: ” Gud har hevnet seg på ugjerninsmennene (Mubaraks menn)”

En lokal, ung representant for partiet Rettferdighet som ble dannet en måned etter revolusjonen i vinter sier: ”Hovedproblemet her er mangelen på utdannelse og de som besvarer alle sprøsmål med Allah ber oss eller Koranen sier. Når noen her sier at Gud byr eller forbyr, så følger alle etter uten å tenke selv”.

En jusstudent: ”- Å drepe er aldri lett. Men om en kvinne for eksempel bringer skam over sin familie, så må hun drepes. Eller om hun mot familens vilje gifter seg ut av klanen. Da må man gjøre seg ferdig med henne. Helt ferdig”.

Kommentar og konklusjon:

Åsne Seierstad gjør en god jobb som journalist, men hun serverer en teologi som mildest talt er det rene illusjonsmakeri, i siste konsekvens et forføreri som enten hun er klar over det eller ikke kun tjener en ting og det er islam og undergarve kristedommen. 

Hun forsøker å innbille sine lesere at Allah og Gud er den samme Gud. Noe mer tragisk kan et menneske ikke gjøre. Det fører nemlig rett inn i avguderi, gudløshet og vantro. Det fører til slaveri, til servilitet og underdanighet. 

Hun vet tydeligvis ikke forskjellen på Gud og Allah og her er hun ikke alene: Så godt som hele mainstrammedia går i den samme fellen, dag etter dag, år etter år uten at noe synes å kunne stoppe eller korrigere denne trenden, en trend som egentlig er et misbuk av Guds ord og derfor synd i høyeste potens.

Ved bevisst å sammenstille Allah og Gud og fremstille det som om det her dreier seg om den samme Gud er bevisst å villede folk og samtidig drive aktiv misjon for islam og Allah OG profeten.

Ingen virksomhet kan være mer undergravende og destruktiv for et opprinnelig ikke-muslimsk samfunn.

En dag vil man kanskje ta det inn over seg og forstå det. Men da vil det sannsynligvis være for sent.

Hvor mange som da vil innse blunderen – for ikke å si denne synden – gjenstår å se. De vil helt sikkert gremme seg og angre på at de ikke satte mer pris på den frihet den kristne Gud hadde gitt dem, men som de ikke ville betale med noe for å forsvare.