Hva betyr myte?

Mennensket er en myteskapende skapning, et oppvakt og selvforfinende, engstelig og til tider brutalt  sosialt dyr. 

Vi klorer øynene ut på hverandre, vi river hverandre i filler – og noen nyter det der andre vemmes. Mennesket dreper og sluker sine egne når det er siste sjanse for å overleve, vi har åtselet i oss. Vi dreper hverandre også uten grunn, uten forklaring, hjemmel og begrunnelse. Vi er fortapte allerede før vi fødes. Vi næres og melkes for så å dø. 

Men vi lærer oss fort til å smile og være hyggelige mot hverandre. Vi er ikke fødte som renvaskede eller tomme  tavler. Vi er født med et aktivt, megetvirkende mørke i oss. Vi er en junusmaske av natur. Vi er født med blinde øyne både i ansiktet og i bakhodet. Vi ser masken over de andres uttrykk og føler deres øyne i nakken når vi snur oss. Vi ser bjelker hos andre, ikke fliser i oss selv. Vi er grunnleggende forstyrret, avskåret og forstyrrede, forvirrede som leter og ser i  natt og tåke. 

Men våre drømmer er ofte varme, våte, vakre og storsinnede. Vi er bevisstheter som styres av vårt underbevisste. Vi ligger i strid med vår dobbelsidige natur -  vår dobbelte genstruktur - og livet selv. Vi er i krig mot all heslighet, urenhet og all uhumskhet som kunne skade vårt gode navn og rykte.  Vi legger oss på rygg for løgnere. Vi lar oss heller forføre av bedragere enn stå ut med egen ensomhet, følelse av utilstrekkelighet, frykten for isolasjon og degradering. 

Vi ønsker å være noe, bety noe for andre. Vi er helt avhengig av de andre. Men vi vil helst at alle andre skal være avhengig av oss. Vi planlegger for egen storhet. Vi omgir oss med lyse visjoner og noen av oss glemmer skyggen i oss. Vi betrakter oss selv som lys, som rene og ubesudlede. Men vi glemmer gjerne vår naturlig medfødte evne til frykt og selvbedragersk flukt.  Vi tør ikke kjenne på den angst vi er utstyrt med. Vi fortrenger den mulighet vi bærer med oss for grusomhet. Vi er nådeløse uten helt å være klar over det og noen må materialisere dette, for i det hele tatt å kunne overleve øyeblikket. 

Man begår ugjerninger hvis eneste hensikt synes å være å glemme eller glatte over det faktum at mennesket i sin tilværelse grunnleggende virkelig er svakt, skrøpelig, ynkelig og fordervet. 

Vi renser oss ikke ved å ofre oss selv, men ved å ofre andre; vi opphøyer oss inn i en høyere orden, vi søker mot toppen av hierarkiet, den ene og eneste forsamling av likeverdige vi finner verdige våre egne forestillinger og egne visjoner. Vi trenger bekreftelse på egen fortreffelighet. Vi trenger absolutte forsikringer om verdighet og verdi, men vet innerst inne at dette kan ingen gi oss, ikke engang oss selv eller våre aller nærmeste. 

Ikke engang håpet kan forsikre oss. Ikke engang om vi ofrer vårt eget liv for våre søsken. Vå innbilte status som frelser vil før eller siden falme. Vi kommer før eller siden til å bli glemt. 

Mennesket er det fortreffelige dyr som kommer til kort. Grunnleggende til kort. Det naturlige for oss er å vrake Gud. 

Vår tomhet er tyngre enn tyngdekraften. Vi stiger gladelig inn i luftabllongene og fyrer opp gassen. Vi utholder ikke jordelivet. Vi velger livet i ballongen. Vi gjør oss heller til myte enn lar oss avmytologisere. Vi klatrer oppover på likhaugen for å nye den siste friske luft øverst, nærmest takluken eller luftventilen.

Ja, vi lar myten ta oss, dra oss oppover. Vi tar farvel med bakken, vi tåler ikke de andres følelser, de andres behov. Vi lukker ørene for vår nestes hjertebank. Vi frykter våre egne pulsslag. Vi foretrekker myten og lar den tale for oss, vise oss hvem vi er. Noen av oss klarer ikke annet enn myten. Den er sjelden helt selvskapt. Den springer ut av en kollektiv forestillingsverden. Vi lukker oss inn i en grand historie som forklare alt og som gir oss mot, mål og derfor mening. Myten blir den eneste sannhet og den eneste reelle virkelighet. Vi hentes ut av vårt materielle jeg, vårt materialistiske VI; et metafysisk vakuum fylles litt etter litt. Vi stiger med ballongen. Vår horisont utvider seg. Vi puster i frisk luft. Vi nyter vektløsheten og opplever oss selv som et evig urbilde, en inkarnasjon av frihet, en tilstand som ikke kan rammes eller besudles.  

Vi tar gladelig guds plass. Materien kan ikke innhente oss. Myten og metafysikken er vårt nye hjem, vår himmelske bolig, den som ikke kan rokkes. Myter kan ikke drepes. Myter kan leves. Myter er evige, sanne, det eneste gode og varige og ja, evig skjønnhet, en skjønnhet som ikke kan overgås og heller ikke transcenderes. Mennesket er sannelig et lidende vesen. Vår natur ser selvmedlidelse. Vi må kommandres til å elske vår neste som oss selv. Vi må skremmes til det. Idet helvete opphører å være en realitet for oss, forsvinner alle gudsfrykt, all gudstro. 

Vår eneste mulighet er å erobre, undertrykke og glemme frykten, angsten og realitetene ved å overgå realitetene. Vi dømmer og dømmes til å gjøre oss større enn, mektigere enn, vakrere enn. Vi glemmer at bare Gud kan skape, elske, være Den som er den Han er og som kan si: Jeg er den som er. For bare Gud er Lys. Bare Gud er logos. Bare Gud er allmektig og god.

Men vi vil ikke se dette. Vi foretrekker å gå inn i myten, som tross alt er større enn oss. Vi ønsker å inkarnere myten, ved å de-karnere vår egen materie. Ved å avkle oss vårt kjød. Vi tåler ikke mellomtilstanden, vi tåler ikke bare å være guds medarbeidere. Vi føler oss usikre, ja, fundamentalt usikere på Guds løfter om frelse. Vi tåler ikke tanken at vi er befengt med synd og syndeskyld. Det eneste vi kan forankre oss i er vårt eget behov for sikkerhet, for vår egen absolutthet. 

Det vi frykter mest av alt er vår relativitet, for det forutsetter dialog, gjensidighet – andre personer, virkelige personer.   Vi foretrekker diskurs fremfor dialog. Vi tåler og tør ikke å leve ekte med den erkjennelse at Gud rent faktisk lar det være en gåte for at Han er allmektig og god, samtidig som det onde griper tak i oss, river oss ned, fortumler oss og gjør oss desperate, -  og den forkskrekkelighet at det store intet ser ut til å vinne i det store dramaet som pågår, både inne i oss og utenfor.

Vi tåler ikke alt dette. Med mindre vi åpner for hjelp. Med mindre vi åpner for frelse, tilgivelse, forløsning og forsoning. Konkret, jordslig frelse, en frelse som er den myte som har fordrevet alle myter fra himmel, ideverden, den som filosofer har kalt det ene virkelige. Vi må derfor begynne å lære oss å leve på nytt, i frelsens evangelium, ikke i apokalypsens skremmede elendighet, selv om apokalypsen kommer til å skje, selv om apokalypsen er det dypeste av alvor. Vi må våge å tro: Skje Din vilje, ikke min. Vi må lytte med det største alvor og ta dette innover oss når Herren ber: Komme Ditt Rike.

Vi må våge å tro at: Der er vi ikke nå. Aldri – ikke ennå. Vi må tørre å se at Frelseren ikke er noen myte, men at Han er realitet, konkret realitet, konkret sannhet, og viktigste av alt: Begrenset sannhet – for oss. At mysteriet må overlates til – og ligger i og hos Gud.  Men at vi likevel må leve i det, her og nå, med fryd, ydmykhet og undring. Vi må erkjenne og vite at det er ofret for oss en gang, det kosteligste av alle offer. At det ene offer allerede er foretatt, gjennomlidd en gang for alle. At vi skal slippe å dø det ene offer på nytt og nytt. At vi har en Messias, ikke en myte. Bare da kan vi hindre at behovet for myten i oss selv blir blir den eneste virkelighet og finale årsak for oss, i oss, over oss, under oss.

Vi trenger en Gud for å holde oss på plass. Vi trenger ”grande” historier fra virkeligheten mer enn eventyr og legender for å bevare samholdet, samforståelsen og den gode, trygge følelsen. Hver enkelt av oss fremstår som individer eller personer, eller noe midt imellom. Noen tar ledelsen, går foran og blir skinnende eller lysende småkonger, elskede eller hatet. Andre blir bleke avskygninger av forgangen storhet, visjoner som ble for store og tunge å realisere. Som et faktisk, genetisk kollektiv er vi sterke og føler oss uovervinnelige samtidig som både gruppen og den enkelte har lett for å knuses i og gjort til et sandkorn i det daglige liv, eller i høyden: Et pust i det kosmiske siv. Vi er sårbare og derfor trenger vi styrke. Vi er dødelige, derfor trenger vi evig liv.

Som et kollektiv av kontraktspartnere elsker vi hverandre og lærer vi respekt, men samtidig bygger respekten på sin motsetning: Frykten for forræderiet, nedverdigelsen, forakten og hatet.  Dette er ufravikelig og obligatorisk, dett er dramaet, tragedien og komedien, og det er operetten og operaen. Det er menneskehetens lodd og ufordring. Og i alt dette styres vi av frihet samtidig som vi tilraner oss den og tror den er blitt vår personlige eindom som vi kan forføye over kostnadsfritt og på egen premisser. 

Men oppe i alt dette er vi er helt avhengige av frelse, en Mellommann, en Midler, en Messias . Vi er mellomvesener, utløst mellom himmel og jord. Vi ”henger” mellom myte og virkelighet og det er villet av Gud. 

Vi er aktører i Guds plan. Vi er helt og full trællbundne og mangler alt. Vi er helt og fullt ut frie mennesker og makter alt. Vi er ”såre” gode, skapninger. Vi vet at vi har gudsbildet i oss. Vi glemmes aldri av Kjærligheten. Det er ofret for oss. Gud ble menneske og lot seg gjennombore for våre synder. Han vil at alle skal bli frelst. Vi har defor visshet der de mytomane må ha og nøye seg med en sikkerhet de ikke kan klare seg uten. De makter intet ut over dramaets elendighet, tragediens bestandighet. Vi ser at vi er utfridd samtidig som vi er bundet, at vi samtidig er syndere og frelst, eller at vi er delvis frelst og delvis fordervet og uten håp. De utholder ikke deltheten, men bestalter seg selv ensidig oppfattet som hele eller hellige. 

Vi vet at livet er et annet sted samtidig som det er her og nå og i himmelen, at vi ikke er grunnleggende og radikalt alene, eller forlatte og utlvert til intet. De vet ikke dette, vil ikke vite av det: De lever i en umulighet, nemlig i fremtiden eller i en fremtid som har fortiden foran seg. Vi lever her og nå, i mellomtilstanden, i den virkelige verden. Vi styrkes og trøstes av erkjennelsen at vi aldri kan bli allmektige eller altseende, de forskrekkes av tanken og flykter, fra seg selv og andre, inn i seg selv og i sin skinnverden, som de mistar for virkelighet og sannhet. 

Vi ”forfølges” av en helende Frelser som ønsker å dominere oss i kjærlighet, de lar seg dominere av demoner som forfører og følger dem inn i myten. De snevrer seg inn i egenkjærligheten, vi lar oss – ideelt sett - oppløse eller forløse i Kjærligheten. Vi makter ikke mye, men vi makter å se vårt behov for ydmykhet. De tror de makter alt men bemektiger seg ikke annet enn narcissime. 

Vi tror på Agape - Han som kommer utenfra oss selv og Han som ikke tåler synd - og VI blir gitt den gave å tro at vi er reddede, tross alt, og på tross av alle selvberginsoperasjoner; de legger seg frivillig i Eros’ lenker i full overbevisning om at Eros er redningen, dvs dem selv, deres eget, deres myte som de virkeliggjør egenhendig og derfor illusorisk ”allmektig”.  Men denne allmakt er ikke annet enn ”fullkommen” avmakt.

Men hvem er så VI? Skal vi blåse oss opp nå og tro at ”vi er noe”, at VI er bedre enn Dem? Skal vi la hovmodet ta oss og nyte oss selv i selvtilfredshetens lys? Kan vi rose oss selv?

Nei, Gud forby. Vi har bare et fortinn fremfor andre som ikke vil erkjenne det:  At vi er syndere og at vi alle står sammen i og kontinuerlig begår den, - SYNDEN. Vi vet at vi er syndere. De vet det ikke. Ikke ennå. 

Vi tåler å være redde, for vi har gudsfrykt. Vi vet at Gud er redningen og at Herren har og er det redskap som skal redde oss og alle Han vil og som til slutt vil Ham. Vi vasser nå i møkk og mørke, men vi har mot nok til og vet at vi har lyset og bildet i oss og foran oss og over oss og under oss og at Mesteren, vår Herre, mestrer alt og kommer oss i møte. 

Vi vet også at Jesus kjente Judas sinn og hjerte. Vi vet derfor også at til og med Gud Herren kan bedrøves. At Han må utholde alt. Men også at han holder alt han har lovet. Selv dette å bli vred. Selv dette å måtte dømme og fordømme. Vi vet og forstår at Gud også bruker det onde og Den onde i sin frelsesplan, til frelse for oss. 

Vi vet at Gud tillot forræderi den verdenshistoriske gang, akkurat som Han ofret seg den ene empirisk-historiske gang. Desto mer vet vi at Han nå og aldri senere ikke vil bruke oss og gjøre oss til forædere.  Vi er forskånet for det en gang for alltid. For også slik har Gud elsket oss. For også slik forsvarer og verner Gud oss. Vi vet at ingen har større kjærlighet.

Og: At Gud er kjærlighet. Ikke at kjærlighet er Gud.

Slik sett blir synden og syndserkjennelsen det glade budkskapet, kjærlighens første og mektigste bud.

Så gled dere da!  Vi vet imidlertid og forstår nå at vi må ”ta” denne mannen og straffe ham; men det vi i tillegg må gjøre, det er også å ta myten og undergrave den. Vi må ”kvitte” oss med muligheten for mytedannelse og mytespinning. Vi må ikke åpne oss for fortapelsen. Vi må ta virkeligheten og dermed sannheten tilbake. Vi må lære av vår evige Herre og Mester. 

Vi må forstå at Mesteren ikke er noen myte og at evangeliene ikke er noen oppdiktede skrøner konstruert for undermålere, - ikke bare litteratur, men åpenbaring for syndere som ikke har annet behov eller annen vilje eller annet ønske - eller noe annet valg - enn dette å tro på Herrens under, utvelgelse og løfter.