Ateisme og intelligens

Ateister flest sier at de ikke TROR, og/eller  at de har fravær av gudstro. Grunnen de oppgir er  at det ikke finnes beviser for Gud. Forutsetningen er at de ville måtte tro på Gud hvis Gud kunne bevises. (!)

Ateister forlanger da idiotisk nok at Gud skal måtte bevise seg, for at de skal kunne ha tro.

Ateister vil derfor sjelden gi mer enn 0 poeng (tilslutningsintensitet)  på en skala fra 0 til 5 på følgende påstander:

At det fins en supranatural virkelighet  er  mer sannsynlig enn usannsynlig
 
At verden og livet er blitt skapt er mer trolig enn at de er blitt til av seg selv
 
Bibelens beretninger sannsynliggjør - og viser veier - til Gud
 
Det er mer trolig at mennesket har en sjel enn ikke

Gudstro utvider menneskets horisont 
 
Gudstro utvider  menneskets helhetsforståelse og harmoni

”Mirakler”  har aldri noe med Gud å gjøre (fordi Gud ikke eksisterer)
 
Gudstro gir bedre mening og tydeligere mål enn dette å benekte  guds eksistens
 
Gud kan ikke være allmektig når han ikke øyeblikkelig gjør alle mennesker lykkelige og perfekte og fjerner alle lidelse og alt ondt
 
Gud må være til fordi tanken kan tenke et uendelig mye mektigere vesen enn det man kan tenke seg frem til
 
Det må være en Skaper rett og slett fordi vi ikke kan skape oss selv

Ateister flest vil ikke – eller kan ikke - innse eller forstå at de røper høy ”trosintelligens” eller suggesibilitet ved å benekte påstandene gjengitt ovenfor.   Grunnen er at de ikke kan bevise at påstandene er usanne, falske eller kontradiktoriske.  Deres avisning bygger derfor på rene ønskedrømmer, forestillinger, illusjoner og overtro.

Ateister flest vil imidlertid underskrive på og gå god for og holde fast ved følgende påstander:

Vi vet at Gud ikke er til
 
Å tro på Gud er å late som om ...
 
Både troende og Gud har bevisbyrden for at han eksisterer
 
Fortellingene i Bibelen bygger på overtro

Bare vitenskapen kan gi endegyldige svar på hvorfor og hvordan livet ble til
 
Folk blir dummere når de blir kristne
 
Vitenskap og guds- eller skapertro er uforenlige
 
Ateister tenker mer fritt og selvstendig enn kristne  og andre gudstroende
 
Ateister er mindre lettlurte  enn kristne
 
Fornuft og selvstendig tenkning hindrer irrasjonelle handlinger  
 
Uten bevis for Gud kan ingen tro på Gud
 
Alt materielt har skapt seg selv gjennom lang tids naturlig og selektiv utvikling
 
Det er hevet over enhver tvil at Jesus ikke  sto opp fra  de døde
”Mirakler” (i den grad de skjer) har alltid fysiske, men hittil ukjente årsaker, aldri guddommelige årsaker
 
De som tror på Gud, gjør det fordi de er egoister og trenger ”krykker ”
 
At det fins orden og mønstre i den fysiske verden vitner om at det ikke står en gud bak
 
Det er nesten ingen forskjell mellom aper og mennesker
 
Det er mer sannsynlig at en storm i et vannglass skulle kunne frembringe en sykkel over en periode på millioner av enn at gud skulle stå bak - under konstante og ellers like vikår
 
Gudetro kan alltid tilbakeføres til  gener og/eller oppvekstvilkår

All fornuft tilsier at Gud ikke er til

Når en troende blir ateist, blir han samtidig mer fornuftig og klokere

Ateiser har stort sett høyere moral og håp for menneskeheten enn kristne har
 
Følelsesmennesker blir lettere troende enn de som lar fornuften styre
 
Fortellingene om Jesus er oppdiktede eventyr  
 
Gudstro og vitenskap utelukker de samme konklusjoner på eksistensielle spørmål

Ateister vil ikke eller evner ikke å se at de ved å underskrive på påstandene faktisk utviser høy grad av tros- eller forestillingsevne, en evne som kan betraktes som overtro. Grunnen er at påstandene de så ivrig vil underskrive på og bekjenne seg hverken kan bevises vitenskapelig eller formallogisk, akkurat som de ikke kan motbevise at Gud eksisterer

Ateister kan derfor sies i høyeste grad sies å bygge sin virkelighetsoppfatning på illusjoner, hvilket de tragikomisk nok benekter. Hvilket er oss en gåte. Likevel påstås det av ateister at ateister er mer intelligente enn f eks kristne.

Ateister benekter  Guds eksistens – de lever i, av, på  og med fravær av tro. Eller? Basert på Luthers lære om hva det vil si å ha en gud, vil ateistene måtte erkjenne at de har en ”gudstro”, hvilket fremgår av følgende, som ateister vil måtte bekjenne seg til:

Hva vil det si å ha en gud, eller hva er gud? Svar: Døden og intet  - naturalisme og meterialisme - er det som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å ha døden og intet  - eller kun sitt eget - er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på dette av hele sitt hjerte. Det er er …  bare hjertets tro og tillit, som gjør både død og avgud … Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud.

Hva vil det si å ha en gud, eller hva er gud? Svar: Ateisme – dvs. en selv eller mennesket - er det en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å være ateist  er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på ateismen av hele sitt hjerte. Det er er …  bare hjertets tro og tillit, som gjør både ateismen og avgud … Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud.

Det kristne svaret er:

Hva vil det si å ha en gud, eller hva er gud? Svar: En gud er den som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å ha en gud er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på ham av hele sitt hjerte. Det er er …  bare hjertets tro og tillit, som gjør både Gud og avgud … Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud.

Bygget over ideer funnet her 

(Legges inn 6.03.11: Trond Berg Eriksen anmelder en bok i Morgenbladet skrevet av en av "firerbanden". Han kommer inne på tro og vitenskap og nøler ikke med å kalle Sam Harris for en "vitenskapsovertroende", et hallelujamenneske, en type som kan ligne svært mye på de ateistene vi har omhandlet her på bloggen, som tror at de ikke tror, men som faktisk tilhører et trossamfunn. Noen av dem vil ha svært mye å lære av følgende):

Halleluja. Harris har ingen anelse om at sannheter kan være av langt flere slag enn det skillet mellom kjensgjerninger og verdier som han vil redusere til ett regime. Om man virkelig godtar forfatterens forutsetninger, vil for eksempel alle kunstartene forsvinne i den samme klosettskålen som Harris tømmer religionen og moralen i – forstått som personlige overbevisninger.

For heller ikke litteraturen, billedkunsten og musikken ville være «sanne» på den rette måten ut fra de kriterier Harris oppstiller. Hans religionskritikk har den samme strukturen som offentlige kampanjer mot røyking. Få møkka vekk – så sunnheten, sannheten og den store nevrofysiologiske harmonien kan skinne uhindret, roper han. Han synger halleluja for en vitenskap som kan fortelle oss at det er bedre for alle å være rike og friske enn fattige og syke. Ved nærmere ettersyn bombarderer han oss med banaliteter. Gjerne det. Men slik registrerer han seg i praksis som en som tilhører et eget trossamfunn, nemlig de vitenskapsovertroendes.

Morgenbladet