Denne posteringen er en oppfølger til denne:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/05/stefanus-og-staten-kristen-eller.html
Bør for de spesielt interesserte, leses i sammenheng! Se også:
https://neitilislam.blogspot.com/2023/11/morken-samlet-til-na.html
Vi sakser fra siste nummer av Magasinet, Stefanus-Alliansen,
nr 4 juni 24:
Rhana (44) var ei overgitt muslim då ho i 1997 hadde ein draum om Jesus.
– Gud lærte meg til å seia «Eg elskar deg,Herre». Etter draumen vart eg berre nominell
muslim.
Men ho våga ikkje fortelja nokon om opplevinga. Då ho seinare arbeidde for eit ektepar
frå eit anna arabisk land, såg ho at ein liten kross hang frå spegelen i bilen deira. Rhana
spurte om trua deira …
– Dei fortalde at Jesus døydde på krossen for syndene våre. Eg bad og gråt. I vaken tilstand
viste Jesus meg tre krossar, hans i midten skein. Eg byrja å tru på krossens realitet, som
muslimar fornektar, fortel Rhana, som vart døypt i ei gruppe med Jesus-truande med
muslimsk bakgrunn.
På eit avsett område i hovudstaden Muskat er det bygt ei protestantisk, ei ortodoks og ei
katolsk kyrkje. Dit strøymer tusenvis av kristne gjestearbeidarar frå ulike asiatiske land. Dei
som aldri vil få statsborgarskap i Oman, kan fritt oppsøkja kyrkjer og visa trua si.
Langt vanskelegare er det for folk som er borgarar av Oman. Rhana har aldri våga å
oppsøkja ei kyrke, det kan skapa vanskar både for henne og kyrkja
…
Men etter tre år blei Rhana kontakta av politiet igjen, og ho fekk høyra at dersom ho ikkje slutta, ville ho mista arbeidet.
– Eg har ikkje mista jobben, men eg er heller ikkje forfremma.
… Ein gong gav ho ein bibel til ein som bad om det. I nytt møte med ei politikvinne fekk ho beskjed om ikkje å gjera det fleire gonger.
– Eg elska spørsmåla frå politiet. Eg blei spurt om kvifor eg trudde på tre gudar. Eg bad om visdom og
svarte politikvinna at ho sjølv både er politi, kone og mor. Gud er éin Gud med tre rollar: Far, Son og Den heilage Ande. Eg takkar Gud fordi eg klarte å seia dette. …
Rhana fekk ingen fleire reaksjonar. Men kyrkjefellesskapet vart borte. Han som leia det, måtte dra frå landet.
No var Rhana åleine. …
Kommentar: Søtt, ikke sant? Men like fullt seriøst, ikke sant? Her er det lidelse ute og går. Her står det skjebner på spill; at Stefanus kjemper for «trusfridomen», kan kanskje hjelpe på og mange i dag vil være enig: Mer støtte til (martyren) Stefanus!
Men Stefanus bringer ingen forslag om hvordan denne friheten best kan sikres, på annen måte at det passer redaktøren og stiftelsen god å sitte i Norge og skrive om det, skrive om enkeltkasus, på trygg avstand. Det eneste metafysiske eller ideologiske grunnlag stiftelsen har å skilte med, ser ut til være stiftelsen forankring kristentroen, og da med statsstøtte.
Selvsagt hjelper ikke en slik metode andre enn islam og muslimene, og de muslimske landenes eliter, hvor stiftelsen forteller om «brudd» på den, ifølge Stefanus, guddommelig gitte og helt forbeholdsløse og ufravikelige universelt betingede juridiske rettigheten til trosfrihet.
En vinkel på dette kan være å spørre: Hvilken form for
kristendom er det stiftelsen – ved redaktør - forsøker å fremme? Vi hører at
kvinnen i fokus her, bringer følgende:
Eg blei spurt om kvifor eg trudde på tre gudar. Eg bad om
visdom og svarte politikvinna at ho sjølv både er politi, kone og mor. Gud er
éin Gud med tre rollar: Far, Son og De nheilage Ande. Eg takkar Gud fordi eg
klarte å seia dette.
Kommentar: I og med at Stefanus og Magasinets redaktør bringer dette til torgs, tar Stefanus faktisk stilling til – og promoterer - et høyst problematisk teologisk spørsmål, et spørsmål hvis svar man gir på det, kan avgjøre om hvorvidt man er kristen eller ikke.
Stefanus presenterer en teologi som helt uten videre skal oppfattes som et helt comme-il-faut kristent dogme, hvilket det selvsagt ikke er. Denne teologien kalles modalisme og er for lenge, lenge siden blitt avvist som vranglære av kirken.
Dette vet antakelig ikke redaktøren noe om. Eller det passer hans selvbilde og behov for selvforherligelse litt for godt.
For de aller fleste i dag vil saken ha en fullstendig
perifer betydning og fremstå som fullstendig irrelevant for hvordan kristne
skal leve og tro på i dag. All kritikk av stiftelsen her, kan derfor avvises og
på a priori grunnlag fordømmes som ondsinnet kritikk, ja, til og med som
straffbart hat. Hvilket selvsagt det ikke er. Dette dreier seg om helt
uproblematisk og ut legitim kritikk, ja, samfunnskritikk, en kritikk
myndighetene selv oppfordrer befolkningen til å bedrive, for stadig å kunne
styrke demokratiet og dets livsvilkår både her i landet og utenfor.
I det følgende litt relevant kristen dogmehistorie, en historie folk i dag, godt hjulpet av DnK selv, ikke ser noe poeng i, dessverre, - og desto lettere vil det bli for de islamske plussvarianter å misjonere mer blant oss enn vi kan håpe på å få gjort blant dem, slik Stefanus i sin naivitet håper på skal være tilfelle:
Gnostikerne med sin vranglære sa: Ved din nåde alene har vi tilegnet oss kunnskapens lys. … Du har gitt oss forstanden (intellect, nous), fornuten (logos) og kunnskap (gnosis). Forstand så vi kan erkjenne deg, fornuft til å søke deg, bevissthet om at vi kan glede oss ved å kjenne deg.
Den kristne takksigelse er ikke myntet på en kunnskap som
egentlig er en kunnskap om ens egen guddommelige natur, en indre erfaring av
Gud i ens eget væren eller vesen, men fordi de har mottatt en overflod av
nådegaver fra den inkarnerte Logos, Ordet, eller fra Herren som har vendt
tilbake til sin herlighet.
Fra mandeisk teologi: … dualismen baserer seg på kosmologiske forestillinger og hvor frelsen beskrives tilsvarende i mytologisk terminologi. En dynamisme knyttet til frelseshistorien er fullstendig fraværende samtidig som de moralske aspektene trenges tilbake i bakgrunnen, selv om dette ikke er helt fraværende. Moralske formaninger baseres for det meste på en undersøkelse av sjelen og dommen over de ugudelige mens disse stiger opp mot himmelens verden av lys. Odes of Salomon bruker metaforer om lys og mørke for å beskrive den mystiske forening med Gud og det motsatte: Fremmedgjøringen overfor Gud. Lyset er den kunnskap som kommer fra Gud og som forener med Gud.
I jødisk litteratur, i Testaments of the Twell Patriarchs, tales det også ofte om kontrasten mellom lys og mørke, men her går man ikke ut over moralske formaninger, og hvor man ikke sies å tenke i kosmiske prinsipper.
Det nærmeste man kommer dette, finnes i Qumrantekster hvor det beskrives en form for kosmisk dualisme idet «Lysets prins holder sin beskyttelse over alle rettferdige, og disse vandrer på lysets stier, mens mørkets engler leder urettferdighetens barn (children of wickedness).
Men til forskjell fra gnostisismen er dette ingen kontrast
to absolutte prinsipper, siden Gud står over de gode og onde ånder. Konflikten
mellom åndene og de menneskene som blir ledet av dem foregår på det moralske
planet. Han skapte lysets og mørkets ånder og på disse bygget han alle sine
gjerninger. I den grad de utvalgte synder, hører deres misgjerninger til
mørket, men dog slik at Gud hjelper dem og gir dem lys. … fra kilden til hans
kunnskap har han latt skinne frem; mine øyne så hans undre og mitt hjerte ble
opplyst av mysteriene om hva som har vært og hva som komme skal … visdom som
ligger skjult for mennesker; jeg vil prise deg, O Herre, for du har opplyst
(illuminert) mitt ansikt mot din pakt. For du er for meg et evig lys, du har
satt mine føtter på fast grunn … ved din herlighet har mitt lys skint, for ved
lys ut fra mørket har du opplyst meg.
Dette er fundamentalt forskjellig fra hva vi finner hos apostelen Johannes i vår Bibel. Her finner vi intet om omvendelsen av «mørkets barn» som skal tilintetgjøres i den kommende eskatologiske krig. Lysets barn finner trygghet ved å overholde loven og ved å isolere seg fra resten av verden.
Fremfor alt mangler den guddom som bringer lyset til mennesker. «Rettferdighetens lærer» kan riktig nok tale om at hans illuminasjon er en nåde fra Gud som gir ham større innsikt i Skriften, slik at han på sin side kan opplyse andre. Du viste deg for meg i din styrke og ditt perfekte lys … du lærte meg … måtte han gjøre dere hellige blant hans folk … mange.
Dette er noe helt annet enn formidlingen av guddommelig lys og liv ved Logos. Den opplyste læreren, som også føler seg tynget av kjødets vekt, hører fullstendig til i den menneskelige sfære. I Johannes er det Logos som bringer opplysning, åpenbaring, liv og frelse, i Qumran er det Gud selv eller Loven (Thora). I den eskatologiske krigen sender Guds «lysets prins» eller Mikael, men et himmelsk sendebud som kommer i kjød, er en historisk hendelse, og et sendebud som selv er «verdens lys», er ukjent i Qumran. …
Kontrasten i forhold til gnostisismen blir klar i dette: …
til de som mottar ham i tro, disse ga Logos dem kraft til å bli Guds barn … de
blir Hans barn ikke via kunnskap (gnosis) …
Se denne «must’n»:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/05/treenigheten-dens-utrolige-letthet-i.html
… Den modalistiske inkarnasjon skaffer verden en
forhenværende guddom, hva der i alle tilfeller er noe annet enn det Johannes
vil si med ordet kjød. Kristi menneskevesen er oppgitt til fordel for en slags
simulasjon. Dette er hovedsaken for Tertullian
overfor Praxeas. På den annen side er han klar over at
transfigurasjons-forestillingen også ødelegger den guddom som på sett og vis
var modalismens hjerteanliggende. «Det som forvandles til noe, slutter å være
det det var, og begynner å bli noe det ikke var». Resultatet blir en Kristus
som opphører å være menneske uten å oppnå å bli menneske! Inkarnasjonen er «filosofert
i stykker».
Det latinske substansia
svarer noenlunde til det greske fysis,
«natur», (henholdsvis guddommelig natur=guddom og menneskelig natur=manndom,
eller til det mer abstrakte usia,
«vesen». Tanken er nærmest at den at nettopp fordi Kristus er Guds Sønn «av
natur», er inkarnasjonen nådesbeviset uten like idet han frivillig hengir seg i
offeret.
«De er alle tre Én, en enhet i substans; vi beholder
imidlertid mysteriet idet vi via fordelingen fra Enhet til Trinitet plasserer
dem i suksesjonen Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. De er tre, ikke i
tilstand, men i grad; ikke hva gjelder substans, men i form; ikke med hensyn
til autoritet, men i hvordan de fremtrer; og alt dette fra en substans og i en
tilstand (and of one state), og fra en makt, idet Han er Én Gud, fra
hvem disse gradene, formene og fremtredelsesmåtene blir forstått, under navnet
Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd» (Hill s 34).
Appolinaris, d
375. Kristus er vitterlig blitt menneske, men problemet er egentlig hvor lite
en kan slippe unna fra det med. Skriften kaller Kristus det himmelske menneske,
noe som ikke taler til fordel for en «vesentlig» manndom. Kristus kom i
menneskets skikkelse. Han ble funnet som et menneske, 1 Kor 15, 45 ff, Fil 2.
7, Rom 8. 3. Den logospsykologiserende fase. Hvor står et at K hadde en
menneskelig ånd? K er bare et besjelet menneskelegeme! Aristoteles hadde sagt
at «to fullkomne ikke kan være ett», og når kirken har satt seg utover dette,
har den gjort inkarnasjonen til et tankekors!
Bjarne Skard: s
76: Kunne en kalle den doketiske Kristus det illusoriske menneske, og den
modalistiske Kristus det foreløpige menneske, så kan en kalle den
apollonianske frelser et kvasi-menneske. I dette menneske er «åndens» plass
evakuert til fordel for den himmelske gjest, dvs guddom og manndom er skjøvet
inn i hverandre, «blandet», slik at hele vekten blir liggende på den første.
Alt lyder slagordet: Bare én natur har den inkarnerte logosguddom! Monfysitismen
melder sin ankomst! En pågående agitasjon forplanter seg fra menighet til
menighet over hele Østen.
s 85: Skard siterer historikeren Paul Elmer More:
«Mellom det faste punkt å anta Kristi fulle guddom og det faste punkt å
betrakte ham som blott og bart menneske, mellom det overrasjonale punkt på den
ene side og det rasjonalistiske punkt på den andre, finnes det bare ikke ingen
fast grunn å stå på, men like sikkert som en mener seg å ha funnet en slik
mellomstasjon hvor fornuft og tro kan forlikes, like sikkert vil fornuften
smått om senn ta makten, inntil det ikke er annet tilbake av den opprinnelige
tro enn den pure humanitarianisme. Vi kan protestere mot dette alternativet –
og storparten av arianerne gjorde det i oldtiden, som «liberale teologer» gjør
det i dag – men historien viser at det er uomgjengelig. For en generasjon som
så dramatisk hadde opplevd nettopp dette alternativet, fremstår Nicenum i det
gjenerobredes gland, og etter å ha vært gjennomdrøftet og gjennomkritisert som
neppe noe annet aktsykke har vært det, opplever det sin seiersdag på konsilet i
381, som gir det uforandrede symbol sin stadfestelse, og etter beste forståelse
i den opprinnelige mening av houmousin.
Kommentar: «Stefanus» virker helt uvitende om disse tidligere og for lengst avgjorte teologiske diskusjonene innen kristentroen. Derfor kan redaktøren forhold seg så nonchalant som han gjør i forhold til vranglære. Vranglære og uvitenhet gjøres dermed av redaktøren til et instrument han må antas å bruke for å fremheve seg selv som spesielt forståelsesfull, empatisk, from og «spiselig». Han skjønner ikke at han i praksis misjonerer for vranglære og at han til og med skryter av det.
Metoden befester selvsagt muslimenes vrangforestillinger om hva som er genuin kristen tro er. Redaktøren bekrefter kvinnens rett til å tro at hun er kristen ved å fremme et ikkekristent trosgrunnlag.
Samtidig presenterer redaktøren kvinnen som et offer for
manglende trosfrihet, her i et (liberalt) muslimsk land. Ved å akseptere
kvinnenes vranglære, oppnår redaktøren så å tilrane seg en mermakt overfor
publikum som han ikke har krav på, fordi han gjør henne til et potensielt helt
uberettiget offer for troende som kan påpeke både kvinnen og redaktørens egen vranglære
her i landet. På denne måten forsøker
redaktøren å fremstille seg selv som moralsk overlegen, (basert på en metode
jeg andre steder på bloggen kaller hypermagisk,
pluss servilt betinget emosjonelt korrekt).
Følgende kan kanskje kaste såpass lys over dette temaet, ved å se på teksten:
https://biblehub.com/text/john/1-18.htm
John 1:18 ► |
|||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
Text Analysis
|
https://biblehub.com/text/john/1-18.htm og https://biblehub.com/john/1-18.htm
Kommentar: Her over ser vi – forhåpentlig – at Jesus er Gud, kort sagt, og ikke en modalistisk Gud slik Stefanus later til å tro. Se spesielt teksten merket med rødt nedenfor hvor det sies at Jesus er den enste fødte Gud. Dvs «The only Son, God, … ». Det går ikke an å tenke og relatere til det som Stefanus forkynner: “Gud er éin Gud med tre rollar: Far, Son og Den heilage Ande. Eg takkar Gud fordi eg klarte å seia dette».
Gud er
ikke politi den ene dagen, kone den andre og mor den tredje. ”… since God is existence,
that existence must be utterly without limit, for there is no principle of
limitation in a being thus self-existent. Limitation is a deficiency of existence,
something lacking to fullness of existence. … God I infinite. What is not
infinite is not God … God must contain in Himself all the perfections we find
in things … they will be in Him in a way immeasurably higher …”, (Frank Sheed,
Theology and Sanity).
Men Stefanus og godmodige folk flest vil ikke kunne forstå feilen eller vranglæren i det Stefnus skriver og forkynner i dag. Det skyldes bla a en nifs fobi for dogmatikk, - og islamkritikk - ikke bare blant folk flest, men også inne i viktige og kanskje fullstendig dominerende posisjoner i DnK selv. Jeg tror dette kan undergrave Vesten selv, på sikt, og vi er godt på vei, spesielt fordi vi både ikke vet hva vi har og heller ikke vet og skjønner hva vi får.
Flere oversettelser eller innfallsvinkler:
New International Version
No one has ever seen God, but the one and only Son, who is himself God and is
in closest relationship with the Father, has made him known.
New Living Translation
No one has ever seen God. But the unique One, who is himself God, is near to
the Father’s heart. He has revealed God to us.
English Standard Version
No one has ever seen God; the only God, who is at the Father’s side, he has
made him known.
Berean Standard Bible
No one has ever seen God, but the one and only Son, who is Himself God and is
at the Father’s side, has made Him known.
Berean Literal Bible
No one has ever yet seen God. The only begotten God, the One
being in the bosom of the Father, He has made Him known.
King James Bible
No man hath seen God at any time; the only begotten Son, which is in the bosom
of the Father, he hath declared him.
New King James Version
No one has seen God at any time. The only begotten Son, who is in the bosom of
the Father, He has declared Him.
New American Standard Bible
No one has seen God at any time; God the only Son, who is in the arms of
the Father, He has explained Him.
NASB 1995
No one has seen God at any time; the only begotten God who is in the bosom of
the Father, He has explained Him.
NASB 1977
No man has seen God at any time; the only begotten God, who is in the bosom of
the Father, He has explained Him.
Legacy Standard Bible
No one has seen God at any time; the only begotten God who is in the bosom of
the Father, He has explained Him.
Amplified Bible
No one has seen God [His essence, His divine nature] at any time; the [One and]
only begotten God [that is, the unique Son] who is in the intimate presence of
the Father, He has explained Him [and interpreted and revealed the awesome
wonder of the Father].
Christian Standard Bible
No one has ever seen God. The one and only Son, who is himself God and is at
the Father’s side —he has revealed him.
Holman Christian Standard Bible
No one has ever seen God. The One and Only Son— the One who is at the Father’s
side— He has revealed Him.
American Standard Version
No man hath seen God at any time; the only begotten Son, who is in the bosom of
the Father, he hath declared him.
Aramaic Bible in Plain English
No man has seen God at any time; The Only Begotten God Who is in the bosom of
The Father, he has declared him.”
Contemporary English Version
No one has ever seen God. The only Son, who is truly God and is closest to the
Father, has shown us what God is like.
Douay-Rheims Bible
No man hath seen God at any time: the only begotten Son who is in the bosom of
the Father, he hath declared him.
English Revised Version
No man hath seen God at any time; the only begotten Son, which is in the bosom
of the Father, he hath declared him.
GOD'S WORD® Translation
No one has ever seen God. God's only Son, the one who is closest to the
Father's heart, has made him known.
Good News Translation
No one has ever seen God. The only Son, who is the same as God and is at the
Father's side, he has made him known.
International Standard Version
No one has ever seen God. The unique God, who is close to the Father's side,
has revealed him.
Literal Standard Version
No one has ever seen God; the only begotten God who is on the bosom of the
Father—He has expounded [Him].
Majority Standard Bible
No one has ever seen God, but the one and only Son, who is at the Father’s
side, has made Him known.
New American Bible
No one has ever seen God. The only Son, God, who is at the Father’s side, has
revealed him.
NET Bible
No one has ever seen God. The only one, himself God, who is in closest
fellowship with the Father, has made God known.
New Revised Standard Version
No one has ever seen God. It is God the only Son, who is close to the Father’s
heart, who has made him known.
New Heart English Bible
No one has seen God at any time. The only Son, who is at the Father's side, has
made him known.
Webster's Bible Translation
No man hath seen God at any time; the only begotten Son, who is in the bosom of
the Father, he hath declared him.
Weymouth New Testament
No human eye has ever seen God: the only Son, who is in the Father's bosom--He
has made Him known.
World English Bible
No one has seen God at any time. The only born Son, who is in the bosom of the
Father, has declared him.
Young's Literal Translation
God no one hath ever seen; the only begotten Son, who is on the bosom of the
Father -- he did declare.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar