Nei til islam: Stefanus og staten - kristen eller humanistisk stiftelse?

Fins det noe forbehold fra statens side når staten gir pengestøtte til en organisasjon som sier den vil arbeide for trosfriheten, verden rundt?

Legg merke til at organisasjonen «in fråga» her, også reklamerer seg eller markedsfører seg som kristen. Og man kan spørre: Hva er viktigst for organisasjonen: Trosfriheten eller troen?

Vi lar Stefanus presentere seg selv, se under.

Nei, jeg tror ikke staten makter å ta noe forbehold, for her kan staten tale med to tunger, en tunge overfor nordmenn i Norge og en annen tunge overfor «utlandet» : Ja, visst er organisasjonen kristen, men det er sekundært og egentlig ikke noe å snakke om, for rettigheten trosfrihet må jo komme først, ikke sant? Det klinger bedre i utenlandske ører, tror man, man kommer lenger med å plassere trosfriheten øverst og kristendommen underst. Det er lettere å manipulere eller overbevise på den måten … Staten vil kunne henvise til at Grunnloven statuerer at landet bygger både på en humanistisk og kristen arv … så hva kan gå galt, når vi har det som mange vil kalle de humanistiske rettighetene med på laget?

Ville en muslimsk organisasjon hvis høyeste mål var å arbeide for trosfriheten verden rundt ha blitt møtt med skepsis, eller begeistring, av staten?

Hvem ville ikke ha motarbeidet en sik organisasjon? Ville staten Norge ha støttet den både moralsk og økonomisk? Hvem ville ikke ha motarbeidet en slik organisasjon med et slikt erklært formål?

Staten støtter organisasjonen Stefanus-alliansen, som jobber for «trusfridomen» nær sagt over alt, bortsett fra i Norge, (?). Men jeg tror organisasjonen nok jobber holdningsmessig for større trosfrihet for muslimer i Norge, (i form av godord for islam på den ene side og frykt for islamkritikk på den andre).

«Stafanus» balanserer på en hårfin line. Den jobber ikke primært for å utbre kristentroen, selv om den gir inntrykk, halvt skjult eller svært diskret, av å være en form for kristen organisasjon.

Den jobber for å støtte muslimer og andre som blir forfulgt av muslimske regimer og diverse mobbere rundt omkring, ja, den hjelper til og med muslimer i Russland med å skaffe seg og leie møteplass, dvs moskeer.

Ikke verst for en kristen organisasjon? Og så i Russland da … !

Stefanus løper en stor risiko ved å fronte seg selv som trosfrihets-organisasjon. Den har imidlertid kreert seg selv og sitt image eller varemerke med en akilleshæl som kyniske kretser vil vite å utnytte til fulle. Disse kretsene eller kreftene vil kunne hevde at organisasjonen setter opp et gudebilde og tilbyr dette bildet og ikke gud. Organisasjonen må da forsvare seg mot anklager om blasfemi og de konsekvenser dette kan få på lengre sikt og i en større sirkel av kulturell gruppe/stamme-doxologi. Når dette skjer, vil det etableres holdninger hvor ikke bare folk man forsøker å hjelpe, men også og da ikke minst det store flertallet av folk i gruppene/stammene, som fra før er ortodoxe, og som derfor holder seg til sin deen, som oppleves like sann og uforanderlig som naturen og naturlovene selv).

Dette vil så virke kontraproduktivt på organisasjonens eget hjelpe- og støttearbeid og dens herlige intensjoner, og sette ikke bare organisasjonen selv, men også alle andre – som f eks Den norske stat, ja, hele Vesten – i et enda dårligere lys enn Norge og Vesten har fra før i den ortodoxe verden vi nå engang snakker om her, (jfr Den store og lille Satan, som er Vesten). Det vil ikke hjelpe organisasjonen eller noen andre hvis den får rykte på seg for å være ateistisk, i den forstand at det ikke er den kristne Gud, den forsøker å misjonere eller arbeide for, men et rent ateistisk prosjekt som tar sikte på å spre vantro. (Ateisme og sekularisme foraktes og fordømmes som en særs aktiv form for angrep på «religionen» og guden selv).

Trosfriheten blir i dette perspektivet en åpen akilleshæl som det er svært lett å ramme, uten at Stefanus selv våger å se og innrømme dette – (fordi her har man med et spesielt fromt hovmod å gjøre, og dette spiller i bakgrunnen og påvirker enhver beslutning, holdning generelt og alle konkrete uttalelser man vil begrunne sin »uskyld» med, både overfor norske myndigheter, nordmenn flest og de det her gjelder: Den rettroende befolkning i de landene organisasjonen arbeider mot.

For hva er vel trosfrihet, hvis ikke deen-folket får utøve sin trosfrihet i fred og uten stadig å måtte forsvare seg mot «inntrengere» som Stefanus og organisasjonens absolutte krav på at trosfriheten, skal finne sted på organisasjonens spesifikt og implisitte vestlige premisser. Når deen-folket vil steine, diskriminere, forsterke sharia, eksekvere flere dødsdommer – har ikke dette noe med «trosfrihten» å gjøre?

Jo, selvsagt, vil deen-folket si. Hva har Stefanus med å komme her og blande seg inn i vår trosfrihet? Hvor har Stefanus sine hjemler – eller ufravikelige trosbekjennelse - fra? Fra «trusfridomen» i seg selv som jo nå trumfer guds plass som øverste autoritet og myndighet i Vesten (som da er å regne som en vantro sivilisasjon in toto og per se.

Deen-folket vil kunne si at Stefanus opererer under falskt flagg, hvis den sier at Gud – og den kristne tro - er organisasjonens eneste fundament og grunnlag. Og så vil man rette seg etter dette, i den fulle tro og overbevisning om at disse er sannheten selv, en sannhet de er villig til å dø for, (spesielt som martyrer).

Stefanus vil da kunne betraktes som en representant ikke for Gud, men for Vestens vantro, brutale kapitalisme og naturlige fiendskap mot deen-folket og deres gud. Sine hjemler for å se saken slik, vil deen-folket finne i sine egne hellige og evige skrifter som taler tydelig om dette.

Hvis Stefanus forsøker å redde seg med å bedyre at Gud er deres fundament, vil dette oppfattes som selve beviset på at Stefanus har en helt annen gud enn Stefanus hevder selv å ha. I begge tilfeller vil deen-folket (med sine imamer, fatalister og voldsparate fundamentalister (både på lokalt og statlig nivå) nemlig kunne si at Stefanus driver med løgn, (eller en slags billig to-guderi, dvs også triteisme, med visse modifikasjoner, riktig nok, ifølge deres egne urokklige skrifter og virkelighetsbilder), at det organisasjonen egentlig driver med, er mer eller mindre skjult imperialisme og at organisasjonens egne intensjoner ikke tjener annet som et skalkeskjul for at visse spesielt store hyklere i organisasjonen og dens støttepartnere får mulighet for å dyrke og feire seg selv, og sette seg selv opp som guds- og naturrettens ubestridelige enefortolkere, (krefter man som narsissister ikke tror på, fordi man kun innbiller seg på seg selv).

Og som om ikke dette skulle være nok: Stefanus’ dilemma og virkelig store tragedie, både aktuelt og i knupp, forsterkes ytterligere av den feighet og manglende tydelighet Stefanus legger for dagen når organisasjonen ikke våger å gå ut med uttalelser om at Sharia i seg selv er et angrep på «trusfridomen». Men dette uttales aldri, hverken implisitt eller eksplisitt, og i klartekst, - og her kan vi snakke om en virkelig irrasjonell frykt ikke bare for deen-folket, deres religion og tro og deres, men også for alle de vestlige som finner de beste grunner for å avvise hele deen-komplekset med deres gudsbilde i sin helhet.

Klart da at dette vil oppfattes som en spesielt farlig, undergravende, aggressiv form for vantro og gudløshet. Snarere enn å flikke på eller forskjønne Vestens eget image av seg selv som moralsk overlegen og mer human, sett med Stefanus øyne, vil Stefanus heller styrke den forakt og den plikt deen-folket vitterlig har til å hate «oss vantro» og «forsvare seg» klart fundamentert i deen-folkets konstituerende og konstitusjonelle religiøse eller guddommelige rettigheter, nemlig retten til å eksekvere sin tro, på sine egne premisser og med sin egen allmektige rett til nettopp å sette en stopper for all vestlig og derfor påprakket «trusfridom», uansett hvor mykt, stillfarende og servilt (klamt ettergivende) denne stilen og denne metoden fremmes av slike organisasjoner som Stefanus, (med hjelp til og med fra Den anglikanske kirke). Om vi på vår side aldri så mye måtte mene at vi går fri av anklager om skjult eller åpen imperialisme, er i denne sammenhengen helt irrelevant.

Jeg tror ikke Stefanus makter å forstå at dette fundamentalt dreier seg om Gud og hans vesen og essens, og vår tro, genuine og autentiske tro, og det store og dype alvor og ansvar som med nødvendighet må følge av enhver seriøs gudstro. Stefanus synes helt ute av stand til å forstå trosfrihetens tosidige dobbelthet og den utfordring dette i seg selv utgjør, både for de som våger å forstå, og de som makter eller ikke makter å forstå, spesielt på et kognitivt plan og grunnlag.

Det som imidlertid smaker ekstra bittert, er å se i hvor stor grad Stefanus bidrar til å spre selvforakt eller regelrett selvhat. Den «kristne» Stefanus kaster skyld på alle som ikke nærmer seg problematikken på samme premisser som den gjør selv og ikke driver med offer-innsanking for å kunne fremstå som bare ekstra mer etisk fortreffelige og uangripelig. Dette kaller jeg gjerne en slags følelsesutpressing i tabloid format, i den hensikt å skaffe seg et hypermagisk plussforråd i forhold til andre som ikke gidder å gi seg ut for å være bedre enn de er og som dessuten ser at det faktisk er mulig å velge andre midler for å oppnå et høyere og edlere og tilnærmet identisk felles mål. Vi andre skal ikke oppnå de samme høye idealer og bli som forbilder for folket, slik som Stefanus skal femstå, nei, et selskap som til og med og med får anseelse både utenlands og her hjemme i form av statsstøtte, gitt av søvngjengere på overflatisk søvnløst grunnlag.

Det ironisk ekle her er at Stafanus skal forbindes ut fra eget image med kristendommen, spesielt i forhold til «det moraltomme hjemmemarkedet» og den toleranse og godhet Stefanus synes å forutsette ikke har særlig gode kår her i landet (hvor så mange har mistet «den gamle troen». For en ironi!

Deen-folkets inntrykk av Vesten som en stadig svakere og stadig mindre attraktiv sivilisasjon, og en kultur i full forvirring, oppløsning og fritt fall, vil forsterkes jo mer Vesten beveger seg bort fra sin gudstro og tilhørighet i den judeokristne tradisjon. Dette inntrykket vil så materialisere seg i form av stadig større forakt hos deen-folket for Vesten generelt, og gi dem en følelse – som antas for å være sannhet - av å være både på den riktige siden av historien, og på den sterkestes side, alltid og for evig.

Foreløpig ser deen-folket ww på Vesten som en honningkrukke hvilket i seg selv tenderer til å dempe forakt og hat mot Vesten i sin helhet. Noen deen-folk konverterer sogar til kristentroen, eller blir ateister og vel fornøyd med det, her i Vesten. Men dette er det ingen grunn til å betrakte som noe annet enn som et midlertidig fenomen, en midlertidig løsning, (til f eks krigen er vunnet eller fienden nedkjempet). Vi ser også at hatet mot Vesten vokser innenfra i Vesten selv i takt med f eks Den norske kirkes stadig mindrevektige popularitet i befolkningen.

En kristentro som føler at den må skjule seg i det som for noen kan fortone seg som en mer tolerant og «snill» eller ensidig og endimensjonal humanisme, vil før eller senere havne i en kaotisk og gjerne anarkistisk retning og relativisme først, for så å ende i total nihilisme, der alle etiske standarder er nedbrutt og til slutt etter hvert, og raskt, og hvor makt utgjør all rett og rettighet.

Stefanus vil gjerne fremstå som både kristen og humanistisk hjemme, - helt i tråd med Grunnloven -, men mest med humanisme utad. (Dette vitner Stefanus i egne beretninger om).

Stefanus må derfor tale med to tunger, noe som kan tære eller slite ut organisasjonen innenfra, synkront med en parallelt løpende alminnelig oppløsning av alle holdbare verdier og verdisyn, alt elementer som i synergi bare vil fremskynde og forsterke en prosess mot generell resesjon, i en undergangsprosess som fort kan bli en permanent tilstand.

Jovisst kan det sies at Stefanus hjelper og støtter mange enkeltindivider også i mindre grupper, og i seg selv er det selvsagt ikke noe galt i dette. Stefanus synes å ha en klokkertro på egen betydning både på kort og lang sikt og ser seg antakelig som helt nødvendig både politisk, religiøst og etisk. Det er imidlertid grunn til å tro at hjelpetiltakene/misjonering ikke vil ha ønsket effekt på sikt, fordi man ikke makter å være klare nok på hva kristentroen egentlig innebærer. Kristendommen etterlates dermed til en slags stemoderlig eller halvhjertet behandling, og dette til og med begrunnet i at man ikke vil virke altfor krenkende eller være altfor offensiv overfor deen-folket! Om deen eller din:

http://neitilislam.blogspot.com/2015/01/om-hvorfor-det-gar-sa-galt-om-islam-og.html

Kode: Jo svakere vår deen (religion), desto svakere er vi og står vi, også som enkeltmennesker, og jo svakere vi er og står, jo mer overbevisende blir grunnen og incitamentet til å forakte oss stadig mer …

Uten at organisasjonen tar klart uttrykk for kritiske forhold som skyldes islam i seg selv, og islam som politisk og ideologisk trossystem, vil de som hjelpes etter hvert se at denne tilsynelatende beskjedenhet eller empatisk toleranse ikke vil hjelpe i større grad.

Hva skal de som hjelpes bort fra islam i dag tro så lenge Stefanus ikke viser noen tegn til å fordømme islam som sådan for fremtiden? Og hva skal de hjulpne, eller de som er i desperat behov av hjelp i deen-områdene, si om kristentroen, i det hele, når biskoper i Den norske kirke, som kan assosieres med staten Norge som representant for et system, går ut og støtter Hamas, mot Israel, Hamas som faktisk sympatiserer med ISIS som er islam på halsen?

Kan man regne med å bli betraktet som genuint kristne? Eller vil man foretrekke å bli oppfattet som mer manipulative, manipulerbare eller manipulerende, eller bevisst både manipulable og ubevisst umanipulable? - alt for å tilfredsstille internt intense behov for å bli likt og betraktet som svært fleksible og noble i sin utydelighet?

Å fremstå som hypertolerant, imidlertid, er ingen garanti for å bli likt og respektert. Man kan heller regne med å skape inntrykk av grov uforstand kombinert med vingling og motløshet, ja, nonsjalanse og nivellering både av egen og andres tro, kultur og sivilisasjon.

De som er hjulpet kan lett etter hvert gå seg til å tro at Stefanus egentlig ikke forstår grunnproblemet, men heller konsentrer seg om eksistensialer på det ytre planet og tror man kan komme frem til universelle kompromisser og vide konsensuser. De hjulpede (ofrene) vil ha helt andre erfaringer med islam som sådan og en helt annen erfaringsprodusert forståelse og personlig innsikt i islam enn det Stefanus kan tillate seg selv å forstå, agere på og ta inn over seg.

Tar Stefaus i det hele tatt den religionen og den troen de selv skilter med på fullt alvor? Misforstår de, eller legger de sine egne tolkninger til grunn, på tvers av all tidligere apologetikk? Ja, dette er spørsmål man kan vente seg å få svar på fra dem. Stefanus reklamerer med at de hjelper, og trosfriheten settes over eller på like fot med Gud og troen selv. (Stefanus står liksom kontinuerlig på en terskel der de ofrene de hjelper, skriver om, og faktisk premierer, stilles ut på «show», som i triumf, som om det skulle dreier seg om en auksjon: Den leseren synes mest synd på og emo-roser mest, gir mest emo-poeng både til offeret og Sefanus selv). Og dessuten: Når Staten Norge støtter Stefanus, kan det i seg selv oppfattes i muslimske miljøer som om det er Staten som forsøker å påvikre muslimer selv til å konvertere, eller «forsøker å sverte islam», vil de kanskje si. Dette setter oss alle i et underlig lys som kan utnyttes av krefter som vil oss ondt, og ja, som faktisk har en guddommelig plikt til å hate oss (samtidig som martyrdøden lover velsignelser i evigheten).

Det er som om det er umulig for Stefanus å ta poenget, når talibaner sier: Dere har klokka, men vi har tiden, på vår side. Se denne, og få med deg poenger: https://neitilislam.blogspot.com/2010/11/sosialister-flirter-optimistisk-med.html

Ser f eks grupper som «talibanene» kristendommen som kompatibel med islam? Svar: Neppe, det har jo vist seg i praksis. At jøder og muslimer i MØ ikke kan leve sammen, vier jo i hvilken grad de såkalt abrahamittiske religionene kan «convivenzia».

https://neitilislam.blogspot.com/2016/03/favntak-og-anfindsens-forsk-pa.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/she-is-in-danger-she-is-not-dangerous.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/paven-media-ateistene-venstresiden-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/12/nrk-har-mistet-kompasset-i-kompass.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/12/den-statsstttede-stefanusalliansen.html

Oppfølgningen av de som hjelpes er et tema jeg for min del ikke kan se behandles i Stefanus. Man synes å reise videre rundt neste sving for så å overlate de enkelte til sin skjebne og til hevnaksjoner i sine miljøer, isolering eller utestengelse, diskriminering både pre- og post factum, enten dette skjer i hjemlandet eller i land man migrerer til.

Selvsagt er Stefanus ikke interessert i eventuelle tilbakekonverteringer til f eks islam, (der dette er mulig). Hvor mange i gruppene som Stefanus har vist spesielt omsorg for, er fremdeles kristne, og hvilke typer kristne er de? Halvmuslimske – som fortsatt lever i frykt? Gudløse? Vantro?

Det legges fra Stefanus opp til en gedigen pluralisme eller synkretisme, alt samlet i en relativisme som livmor for desperasjon, emotivisme, forvirring og anarkisme, dvs systematisk kynisme, opportunisme og nihilisme. Det er som et førsteprinsipp i organisasjonens praktiske metodologi å hente seg laurbær for i første rekke å kunne etablere mest mulig pluralisme, relativisme og nihilisme.

I seg selv er pluralisme og relativisme i utgangspunkt attraktive eller nødvendige idealer, eller virkemidler i «rettferdige kamper», men når disse begrepene stivner i ren nytte-tenkning for usurpatorer, stivner de og syr flere lenker til tvangstrøyene enn hva de løser opp og setter i frihet. Der grensen mellom sunn og kreativ pietisme og libertinsk, materialstisk og absurd frivolitet, (som ofte misforstås som frihet), smuldres bort, der får vi letargisk tyranni, en trygg havn for de arrogante og selvsikre blaserte, poserende godhet, eller for hypermagikere -som bruker eller for anledninger skaper seg – ofre, som så fungerer for dem som klatrestativ for en illusorisk, ad extra-perfekt og selvskapt profil, myntet på egen selvforherligelse og de alltid og kronisk innbilt og «uangripelig moralsk overlegne». Deres «integritet» er avhengig av febrilsk motstand mot alt som kan trigge ubehag, dvs sann, riktig og rettferdig kritikk. Det blir patologisk. (Man ber folk om å be bevisst om å få lide mer, f eks). Hvilken gud tror man egentlig på i Stefanus?

Når man så i et slikt klima for det for seg at den beste islamkritikk er ingen kritikk i det hele tatt, skjønner man at noe er galt fatt og at de som hevder, agerer på og faktisk praktiserer dette, blir intolerante inntil det totalitære innad, mens de fremstiller seg selv som ekstra tolerante eller liberale innad i muslimske populasjoner. Man undertrykker i stor etisk harme islamkritikk her i landet for å kunne vinne fordeler ved å tause utenlands.

Disse bør «nytes» i «undring og forferdelse»:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/01/om-en-kronikk-en-kritikk-en-dramatikk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/vet-du-at-de-hater-deg-vet-du-at-du-br.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/har-johannes-morken-fatt-mer-enn-nok-av.html

Stefanus stiller aldri spørsmålet: Hvem er egentlig Gud? Er Gud og Allah den samme? Tror alle egentlig på den samme gud? Er Allah intolerant mens Gud er tolerant? Er Gud kjærlighet, eller er kjærlighet Gud? Mange mennesker i dag forstår ikke slike spørsmål og flykter fra dem umiddelbart etter de er stilt, eller bare nevnt. Man velger eller vraker ikke i dag mellom guder, men velger og vraker mellom de mennesker som kan tilby mer velstand og trygghet og de andre som ikke har tilsvarende tilbud. Åndelige «tilbud» henvises til det marginale; religiøs tror blir fideisme, fanatisme eller fundamentalisme.

Er Allah hellig? og Skal kristentroen alltid være mer tolerant og inkluderende? og

https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/emosjelle-dramtikere-uten-sans-for.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/8-syndene-og-synden-i-kristendom-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/dagen-gilje-og-knutby-hva-kan-gjres-mot.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/treenigheten-og-vare-dagers-totalitre.html

Se om kristen absolutisme, K R Samples: her:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/11/kristendommen-er-heldigvis-klart.html

http://neitilislam.blogspot.com/2012/11/samme-gud-samme-vei-samme-utgang_1.html

Pascal Bruckner, 2017:

I Vesten er religionskritikk en grunnleggende rettighet og ikke en sykdom. Spørsmål om islam beveger seg fra den intellektuelle, individuelle eller teologiske sfære, over til den strafferettslige og gjør enhver innvending eller tilbakeholdenhet om troen til et spørsmål om straff. Islamofobi skjuler dermed i realiteten offensiven ledet av salafister, wahabister og Det Muslimske Brorskap i Europa og Nord-Amerika for å re-islamisere muslimske samfunn. Et forspill til, håper de, islamisering av hele den vestlige verden.

Og: «Arme Europa. I går som i dag stiger det en liklukt fra henne, hennes fortid klistrer seg til nåtidens spedalskhet. Den vender stadig tilbake som symptom, hva enn hun gjør. … Vi betaler for uminnelige tiders besudling, vi er skyldige med tilbakevirkende kraft i grusomhetene våre forfedre eller andre begikk. Vi får si med salmesangen: ’O Gud, rens meg for de synder jeg ikke vet om og tilgi meg min nestes’.»

Her er en selvpresentasjon fra den norske stiftelsen Stefanusalliansen, som nettopp arbeider for trosfriheten hvor den nå enn burde styrkes og nettopp ikke svakkes.

«Vi har fått 5, 6 mill. britiske pund fra det britiske utviklingsdepartement (FCDO). Pengene skal bukes på vårt online-kurs om trosfriheten. (De visste at vårt kurs var det beste i verden).

Vi har utviklet denne plattformen over flere år … sammen med Nordisk nettverk for trosfrihet …

Kurset er 50 timer langt … og det er deltakere fra ulike trossamfunn og samfunnslag i mer enn 40 land.

… i land der det potensielt kan være konflikter mellom, eller diskriminering av, ulike religiøse grupper … målet er å skape en bedre situasjon, men også kunne bidra når det oppstår situasjoner der trosfriheten brytes …

Det store målet er trosfrihet for alle … og å se trosfriheten i sammenheng med andre menneskerettigheter …

… kurset er likt for alle, uansett kulturell bakgrunn … deltakerne skal utvikle egne kurs med tilpasninger tl den enkelte kultur … det er viktig å kontekstualisere og se på spesifikke utfordringer for hver religion … noen steder er f eks familierett viktig og vanskelig … mens f eks blasfemi kan være vanskelig i noen land, men ikke i andre …

Vi lager nye kursmoduler om kvinner og trosfrihet som vi synes er veldig viktig å få frem … dette støttes fra DU … det skal oversettes og tilpasses materiell til arabisk …

Kunnskap om trosfrihet trengs også i europeiske land, det henger jo ofte sammen med polariseringen: At man blir dårligere til å leve sammen og godta andres rettigheter …

Ja, slik presenterte Stefanus seg selv i en artikkel i NorgeIdag, 49-2020, av Eva Frydenborg. For snart 5 år siden , altså.

Hvordan har det gått? Hvordan klarer Stefanus å praktisere trosfriheten, og da ikke bare i det store utland, men også i Norge? Hvordan begrunner alliansen seg selv? Fortrenger den det kristne grunnlaget den selv springer ut av? Arbeider de egentlig for å skape en ny Gud, en overgud, en synkretistisk religion? Fins det totalitære tendenser i denne organisasjonen? Hvor tolerant er man? Forstår man hva man driver på med? Blir man kynisk brukt av krefter organisasjonen overhodet ikke er innstilt på å avsløre og få et sanndru forhold til? Kan organisasjoen like godt betraktes som venstreradikal og ateistisk som kriten og verdikonservativ?

I hvor stor grad arbeider organisasjonen i praksis for å promotere islam på «trosfrihetens grunnlag?

Er kanskje Stefanus blitt mer muslim enn kristen?

En samleartikkel her:

https://neitilislam.blogspot.com/2023/11/morken-samlet-til-na.html

Diverse meget relevante:

http://neitilislam.blogspot.com/2023/09/med-red-morken-pa-verdibrsen-nrk.html

http://neitilislam.blogspot.com/2022/02/per-haakonsen-et-forsk-pa-defamering-i.html

http://neitilislam.blogspot.com/2024/03/statsstttede-stefanusalliansen-mot.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/08/de-essensielt-lettlurte-og-hvorfor.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/08/den-kristne-hypermagi-og-den-vestlige.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/01/om-en-kronikk-en-kritikk-en-dramatikk.html

http://neitilislam.blogspot.com/2021/07/indisk-nasjonalisme-nok-en-gang-i-dagen.html