På NRK kveldsnytt
sist torsdag var Jonas Gahr Støre og Erna Solberg i en ordveksling om
radikalisering.
Begge mente at det
var viktig å forsøk å stoppe radikaliseringen, enten den nå skjer på det som
kalles høyre eller venstresiden.
Det positivt mest
oppsiktsvekkende i det Erna sa var at Allah er et personnavn eller et særnavn
og ikke generisk navn eller samnavn. Vel, hun sa det ikke direkte, men logikken
og konteksten tilsier at hvis hun vil være eksplisitt på dette, så er det
nettopp helt klart og tydelig hva hun sa eller i hvert fall mente.
Men ingen i media
eller på nettet har så langt sagt noe om betydningen av dette og hva det
innebærer å se og skjønne nettopp at Allah er et personnavn. Folk og
kommentatorer synes helt immune, eller allergiske, overfor problemstillingen.
Den angår oss ikke, - og derfor skal den heller ikke angå eller gjelde for
andre.
Sannheten er at å
skjelne mellom særnavn og samnavn her er helt avgjørende for hvordan vi forstår
og oppfatter islam og muslimer, hver enkelt av dem. De fleste muslimer vil ta
sterk avstand fra oppfatte Allah som et samnavn og runnen synes å være opplagt,
uten at jeg komme nærmere inn på dette akkurat nå og her.
En nordmann, en
amanuensis med kontrafobisk, innbitt
frykt – han ser det ikke selv, så ikke spør ham - for islam, nøler imidlertid
ikke et sekund når han liksom «fastslår» på sin Face at Allah er et generisk navn. Man kan spørre seg
hvorfor han gjør det og hvorfor han begir seg inn på denne høyst innsnevrede intellektualistiske
leken, eller strategien, og mitt svar er at han tror det vil tjene saken hans,
ideologien hans. Og den ideologien – han er jo dessuten ateist – går jo som de
fleste vil ha fått med seg på aktivt i tale og skrift å fremme islam og muslimenes
interesse her i landet og Vesten generelt.
Men kan vi nå
fremover se at Erna vil gå til felts mot slike misoppfatninger av hvem Allah er
som Gule forfekter? Kan vi forvente dette av henne, i og med at nå faktisk har
sagt eller indirekte innrømmet at Allah er et personnavn og ikke et generisk
navn?
Mitt svar er: Nei. Vi
kan ikke forvente at Erna legger seg i sælen for å få folk og media til skjønne
hvilken enorm betydning det har for folk og fremtid å kunne skjelne og skille
mellom Gud og Allah. Men, men, det kan komme en annen dag.
Tilbake til dagens
kommentar om seansen mellom Erna og Jonas Dagsrevyen i går, i korte trekk og
for ikke å gjenta hva som ellers sies og skrives om dette i Media:
Solberg påpekte at muslimer opplever mye «hverdagsrasisme»
og dette må vi slå ned på. Vi burde arbeide aktivt internasjonalt for å stenge
ned nettsteder som gir en plattform for radikaliseringen.
Støre var tydelig på at «vi» må inn i skolemiljøene,
barnehavene, slik at vi kommer tett innpå …
Støre gjorde det klart at det er forbudt i Ap å bruke ord
som «snikislamisering» og programleder stilte Solberg mot veggen idet Solberg
jo har gitt folk som ikke går av veien for nettopp å bruke ord som
«snikislamisering». Solberg snakke seg bort fra spørsmålet på en etter min
mening ryddig måte.
Men så kom det noen ord ingen ser ut til å merket seg og som
jeg ikke har sett noen har kommentert på de mest leste nettstedene, ord som for
meg fikk meg til å hoppe i stolen, men som for de aller fleste gikk hus forbi,
som om ingenting hadde skjedd.
Men før jeg kommer til poenget her, vil jeg peke på det
faktum at media generelt omtaler Allah som Gud, det gjelder i NRK så vel som i
de andre kanalene og i avisene. Media går ut fra som en selvfølge at Allah og
Gud er identiske. (Det læres vel da også i dogmatisk form i skoleverket og i
byråkratiet, ja, også i fagforeninger og på styremøter kanskje til og med i
Norges Bank, - og på Børsen).
Media hekter seg helt tydelig på hva som står i de fleste
leksika at jo, Allah betyr Gud. De tar med andre ord tak i denotasjonen av begrepet Gud og gir konnotasjonen av begrepet fløyten, av en eller annen grunn.
(Konnotasjonene av et begrep er alle de assosiasjoner begrepet gir og det som
gir begrepet et spesifikt, personlig og normerende innhold). Man skulle tror at
det var livsviktig for mediene å fortelle folk at Gud og Allah er den samme. De
tenker vel at det er en nødvendig forretningsmessig forutsetning at hvis media
ikke gjør det, vel, så vil de tape anseelse, markedsandeler og – penger og
profitt.
Det ligger nær å tenke at media her bevisst forsøker å legge
føringer på sitt publikum, at media, kanskje uten at de fleste mediamenneskene er klar over det selv,
faktisk har en agenda og da implisitt opererer på et primært
ateistisk-ideologiske, eller sosialistisk grunnlag. De har med andre ord et
slags metafysisk grunnlag for hva de driver på med, man skulle til og med kunne
tro at Media hadde overtatt rollen som en allestedsnærværende og allvitende
Gud. Det vil da også ofte passe mediamenneskene
godt at de kan identifisere Allah med Gud og Gud med Allah. (Begge er førøvrig,
for hardbarkede sosialister, en illusjon som det er best å kvitte seg med,
fordi det jo er farlig og skadelig å tro på illusjoner!).
Alt dette sier noe om gudsbildet og relasjonen mediamenneskene måtte ha eller ikke-ha
til Gud. De vil at virkeligheten skal være slik de oppfatter den, eller
rettere: konstruere den. Å «vite» blir liksom guden deres, en gud de gjerne vil
identifisere seg med alle lovlige middel pådytte andre. De vil ikke se og ta
inn over seg at identiteten mellom Gud og Allah er en konstruksjon og derfor en
avgjort like stor og inderlig illusjon å bygge på, som den illusjonen de hevder
andre, og da spesielt kristne, selv tror på.
Media ser ikke at de har et problem. At det bør ligge svær
og reell bekymring under. En bekymring de ikke bekymrer seg med.
Hva var det så Erna sa og som fikk meg til å hoppe i stolen?
Jo, hun sa at – alle - «nordmenn som tror på Allah» bør beskyttes … osv
Hele ordvekslingen mellom Støre og Solberg gikk ut på at
«vi» måtte sette inn tiltak mot radikalisering, at «vi» bør komme tettere innpå,
som Støre sa, i skolene, i barnehavene og hvor det nå måtte være. (I seg selv
ganske urovekkende uttalelser. Støre viser her de mer eller mindre
bevisstgjorte totalitære krefter som gjemmer seg under i all sosialisme).
«Vi må beskytte
nordmenn som tror på Allah».
Tygg litt på det. Den er «lur», en «stemmefanger» av rang.
«Dix point». Den er i tillegg oppsiktsvekkende, selv om den ikke vekker den
minste oppsikt. Utrolig nok, i min optikk. Og dessuten er den uttrykk for klar
logikk, av slags: Hvis Solberg hadde sagt at «vi må beskytte alle nordmenn som
tror på Jesus», ville de fleste se et absurdistisk teaterstykke. Eller: Vi må
beskytte alle som tror på Kristus og Muhammed. Dét ville ha vært helt i tråd
med gjengs konsensus: Full religionsfrihet. Alle skal beskyttes mot alle. Alle
troer og alle religioner er like og – skal likestilles. Noe annet paradigme
skal for alle praktiske formål i prinsippet være forbudt. For prinsippets
skyld. Ikke for Guds skyld.
Og, «by the way»: Der det snakkes om beskyttelse, forutsette det objektiv og utvilsom trussel, fare, ja,
og høyst sannsynlige og kanskje til og med nært forestående og konkrete,
systematiske og kontinuerlige angrep. (Selv om det her snakkes om kulturell beskyttelse, ikke bent frem militær beskyttelse, selv om dette også
ligger under). Torsdagens sensommerdebatt fikk dermed et anstrøk av
krigslignende tilstander, her og nå, og fremover. Vi ble foreskrevet et like
ufravikelig som urovekkende fremtids-scenario, et scenario og en lett
forståelig uro, som forøvrig ble godt dempet inntil det ikkeeksisterende av en
ellers fin og gemyttlig koreografert sensommernatt.
Det er første gang en
politikere her i landet som har ytret noe lignende. I hvert fall i Media og
i beste sendetid. Men dette går altså
hus forbi overalt. Ingen ser ut til oppfatte at det Erna Solberg faktisk her
gjør, er å gjøre seg til den første politiker som i klartekst forutsetter at
Allah og Gud er to helt ulike «størrelser» og derfor inkompatible og komplett
fremmede overfor hverandre, (slik det jo også fremgår av Koranen selv).
Kom Solbergs
uttalelse som en forsnakkelse? Psykologen Sigmund Freud skrev en del om
forsnakkelser. Han mente at de røpet noe genuint om hvordan den som forsnakker
seg «egentlig» tenker eller føler og at forsnakkelsen derfor sier mye om hvem
den personene som forsnakker seg «egentlig» er.
Hvor om allting er: Små forsnakkelser er ofte morsomme og
lett å tilgi. Alle begår før eller senere slike forsnakkelser. Men jeg tror
ikke Solberg forsnakket seg på «tradisjonelt» vis i dette programmet, nei, hun
forsnakket seg ved å henvise til noe i underbevisstheten hennes som – kanskje
nærmest av seg selv – har fortalt henne at Allah og Gud ikke er den samme. At
det ikke kan stemme når noen hevder det motsatte. Jeg tror med andre ord at det
ikke først og fremst var politikken som fikk henne til å formulere seg slik hun
gjorde, nei, det var den underbevisste «matematikken» i det hele som nærmest
plumpet frem, som et lysende sannhetskorn i et nanodelts sekund, på scenen, i den store fortryllende mediaverden.
I seg selv viste dermed Erna Solberg at det er noe sunt, godt og realistisk som
arbeider i henne som forteller henne hva som er fake og hva som ikke er det.
Selv mener jeg at jeg
så et glimt av selvforskrekkelse i Solbergs øyne idet det glapp ut av henne
en setning som altså impliserer at Allah og Gud ikke er den samme Gud. Det var
som om hun tok seg i det, idet hun fortsatte i debatt-tralten med Støre som
før, kanskje i det håp at ingen ville la seg merke med forsnakkelsen og i den
faste overbevisning at folk likevel ikke gidder å bry seg. At likegyldigheten
her gjøres til et høyt ladet og meget potent og politisk aktivum, får nå så
være, og forbli på disse politikernes kappe.
Jeg tror vi skal vente lenge på at neste politiker vil
«forsnakke» seg så sant som Erna Solberg gjorde torsdags kveld, midt på lyse
sommeren.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar