«No God but God» - eller No God but Allah, eller No Allah
but God?
Vel, man kan lurer og lure og lure, - svaret er imidlertid
klart og det er at tittelen «No God but God» er like besnærende som villet
villedende for et engelsktalende, ja, internasjonalt publikum, men amerikanerne og
oss andre, spesielt våre bedrøvelig «prominenser av i dag», synes å gi blaffen,
de trykker «No God but God» på forsiden av boken med samme navn og tar tittelens
innhold for pålydende, - i besvimt tilstand, den uforbeholdne naivitets og
likegyldighetens tilstand, slik jeg ser det. En tilstand som preger den
kulturkamp som råder grunne og hvor islam per se heies frem, på den
judeokristne arv og tradisjons bekostning.
Vi er i ferd med å miste taket på vår identitet som
sosialdemokrater, (som de fleste er enig om at vi har, på en måte). Vi slipper
islam inn, åpenlyst, og ikke via bakdøren.
Tittelen selger og spin-offen’en går til islam. Islam per se
gis og får en gratis neonlysende billboard reklame plassert over alt i US hvor
boken selges, år etter år, enten det er i butikken eller på nettet. Forlagene
gir Allah gratis reklame og skjønner ikke at de blir lurt trill rundt. De tror
de er galvaisete mot islam, genetisk vaksinerte fra fødselen. Men, akk, nei,
slik er ikke virkeligheten og realitetene.
Allah kunne nesten ikke ha fått en bedre gratis reklame og
dermed markedsføring, selv om dette misjonsfremstøtet – som det objektiv sett
er, uavhengig av god tro eller teologisk uaktsomhet fra forlagets side - men
samtidig blir den judeokristne Gud nedgradert, fremstilt som a par med Jesus Kristus. Og JHWE. Den
judeokristne Gud, som for øverig er Kjærlighet, hvilket Allah ikke er, - bare
let i Koranen.
Men alt dette spiller visst ikke noen rolle for forlaget. Kødder
dem? De gir pokker for money in the
pocket. Det spiller vel heller ingen rolle for førsteamanuensis Lars Gule
som likeså godt fastslår med en slags «pavelig myndighet», og i sin ekle
monotone megalomani, at Allah er en
generisk term og ikke et egennavn eller personnavn. Han spiller dermed
på islams lag, men han skjønner ikke viktigheten av dette, betydningen, altså,
og realitetee, hverken på kort eller lang sikt. Han synes å være mer
interessert i å dekonstruere oss for å kunne re- de- eller nykonstruere oss, på
han egen og islams premisser. Slik også vår kjære Ap-mann og Gahr Støre vil,
idet han vil at vi skal bli et stort, nytt VI. (Et spesifikt støre nytt Vi, som jeg har kalt det, i
visse anledninger).
Reza Aslan er en moderne, verdensberømt vestlig og muslimsk
skribent. Han blir intervjuet bl a på CNN av Manpour og slipper til med sine
analyser av forholdene i den islamske verden. Han skriver svært besnærende om
islam og folk som leser ham vil få inntrykk av at islam – og muslimer flest -
ikke har noen problemer med å forandre seg eller tilpasse seg Vesten og den
moderne vilkår og forutsetninger. Her følger min oversettelse fra hans bok, fra
et kapittel hvor han beskriver islam på en måte som vil lyde som søt musikk i
vestlige ører og som vil gi vestlige akademiker spesielt et inntrykk som bare
vil forsterke deres forestillinger om at islam er «fredens» religion og at
Vesten derfor ingen ting har å frykte:
Aslan, oversatt av
oss, legges inn idet vi forsøker å avsløre Aslans underliggende anliggende ved
simpelt hen å gjengi hva han skriver, i det håp at folk og lesere er i stand
til å gjennomskue Aslans mål, reelle anliggende og underliggende premisser, og
disse er like stygge som forførende, noe man kanskje ser, hvis man ikke vil la
seg dupere og hvis man kan litt om kristendom og har opparbeidet seg en viss
kapasitet for hermeneutikk:
Ifølge shia-islam
illustreres forholdet mellom en profet og en imam opp gjennom historien gjennom
ulike personer. Abraham kan ha blitt gitt Pakten av Gud, men det var Isak og
Ismael som imamer som fullendet eller oppfylte den. Moses kan ha åpenbart Den
guddommelige loven, men det var Aron som brakte den inn i Det lovede landet.
Jesus kunne preke Frelse, men det var Peter som bygget Kirken. På samme måte
ses Muhammed som profetenes segl som å ha åpenbart Guds budskap til araberne,
men det var opp til Ali, hans legitime etterfølger, å realisere budskapet.
Shiaenes
trosbekjennelse reflekterer dette: Det er ingen gud annen enn Allah, Muhammed
er Allah’s budbringer og Ali er Allah’s (guds) utøver (wali).
Som den som realiserer Allah’s (guds) vilje, er imamen,
likesom profeten, ufeilbarlig og uten synd, for «synd ville ødelegge kallets
verdi. Imamene ble derfor da også skapt ikke fra støv, men fra evig lys. (Aslan
s 182.
Fire år etter massakren i Karbala samlet en gruppe, som
kalte seg tawwbun – eller «angrende
syndere» - der. De hadde farget
ansiktene sine svarte og revet i sund sine klede. De ville sørge over Huseins
død og for hans familie. Dette var en uformell seremoni ment for ikke bare å
vise respekt for Husein, men også en handling (eller et offer) for å sone for
at de hadde mislykkes i å hjelpe ham mot ummajadenes styrker. De samlet seg for
å vise offentlig at de hadde syndet og samlingen var en kollektiv handling som
skulle være et middel for å gi seg selv forlatelse for deres syder. (Aslan s
178).
Koranen tok i begynnelsen et standpunkt til alkohol som var
ganske nøytralt. Det heter i sure 2. 219 at det ligger en stor synd i det
(alkohol, gambling), men at det finnes visse fordeler i nytelsen, men at synden
likevel er større enn nytelsen! Noen år senere kom en ny åpenbaring til
Profeten som riktig nok ikke satte noe absolutt forbud, men likevel kom med en
sterk oppfordring til å komme til bønnen i moskeen edru og ikke beruset, sure
4. 43. Noe senere igjen, kom den endelige åpenbaring som forbød alle nytelse av
alkohol og gamling overhodet, sure 5. 90. Nytelsen ble nå fordømt av Allah som
Satans gjerninger og sammenlignet med den største syn, shirk, som betyr å assosiere Allah med noe annet enn ham selv.
(Aslan s 168).
Rasjonalistiske muslimske teologer går gjerne ut fra at
mennesket hadde en perfekt fri vilje til å handle enten godt eller dårlig
(syndig). Frelsen lå med andre ord i menneskets – eller den troendes – egen
evne til å oppnå. Det ligger jo nær å tenke fornuftig: Allah kan ikke være så
urettferdig at han vil at noen skal tro og noen ikke tro og så straffe den ene,
men ikke den andre. Tradisjonalistiske teologer mente derimot at slike tanker
forutsatte at Allah ble tvunget til å handle i samsvar med fornuften, og dermed
på en menneskelig måte. Ifølge Ash’ari var dette shirk, altså dødssynd. Allah
må være den som skaper ondt og godt, det lille og det mye, det som er utvendig
og det som er innvendig, det som er søtt og det som er surt, hva som er likt og
hva som er mislikt, det som er vakkert og det som er stygt, og hva som er først
og hva som er sist. (Dette er den hanbaliske
trosbekjennelse, den mest innflytelsesrike i verden i dag).
Rasjonalistene kunne ikke bli enige om hvordan man skulle
tolke guds attributter. De var begge enige om at Allah (gud) var evig og unik
og godtok bare svært motvillig tanken på at Koranen faktisk beskriver guds
attributter i menneskelige termer. Rasjonalistene forklarte dem med at det var
nødvendig å bruke poetisk språk, mens tradisjonalistene benektet enhver
symbolsk forståelse av Koranen (åpenbaringen). De mente at når Koranen talte om
Allah’s ansikt og hender, så skulle dette ikke assosieres med mennesket hender
og ansikt, men beskrivelsen av slike attributter måtte likevel tas bokstavelig!
De sa: Bila kayfa! Ikke spør hvorfor! Allah har hender, sa Abul Hasan al-Aha’ri (873.935), fordi det simpelt hen står skrevet
i Koranen, (f eks sure 55. 27 – din Herres ansikt vil vare ved for alltid). Han
mente at fornuften var viktig, men at den likevel måtte ha en underordnet
stilling i forhold til Koranen og sunna.
Slike formuleringer opprørte Rasjonalistene, særlig Ibn Sina eller Avicenna, (980-1037).
Han betraktet attributtene som kun «veiskilt» hvis oppgave var å minne
mennesket hvordan mennesket oppfatter Allah, ikke hvordan Allah er i seg selv.
Attributtene kunne umulig eksiterer fra evighet til evighet samtidig med Allah,
men må i stedet tilhøre skaperverket. Mutasziliten Wasil ibn Ata, (d. 748), hevdet at å attribuere evige egenskaper
til Allah selv, ville være ensbetydende med å hevde at det fantes mer enn ett
evig vesen. Denne påstanden ble imidlertid avvist av tradisjonalistene i ulama
som hevdet nettopp at Allah’s attributter er integrert i Allah’s vesen. Hans
attributter er fra evighet av, sa Abu
Hanifa, som etablerte Hanafi-skolen, den største lovskolen innen islam i
dag. «Alle som sier at attributtene er skapt eller har sitt opphav (i noe
utenfor Allah’s vesen) er en vantro», og altså en grov synder. (Aslan s 154
ff).
Umayadekalifene var veldig fornøyde med den forestillingen
at Allah hadde predeterminert dem til å herske, for slik fikk de bedre tak på
ummaen. Ifølge den prominente teologen Hasan al-Basra (d 728) måtte en dårlig
eller syndig kalif adlydes, fordi denne var blitt plassert på troen av Allah.
Ahmad ibn Hanbal, (780-855), mente likedan, at Allah hadde absolutt kontroll
over alt menneskelig, men han mente samtidig at mennesket hadde ansvaret for å
reagere enten positivt eller negativt på alle omstendigheter, fordi disse var
skapt eller tilrettelagt av Allah. Ibn
Rushd, (1126-98) fremsatte teorien om «to sannheter» hvoretter religion og
filosofi ble stilt i motsetning til hverandre.
Kharijitene mente at
da Ali møtte Mu’awiya med sin syriske arme i Kufan i 657 og gikk med på
forhandlinger, så begikk han en synd, til tross for at han kunne vise til sure
2. 193 som befaler at hvis fienden trekker seg tilbake eller vil inngå
fredsavtale, så må også den andre parten, dvs muslimene, avlutte
fiendtlighetene. (Aslan s 135).
Da kampen måtte gjenopptas, og Ali kom inn i moskeen i Kufa
for å be, kom det opp til hans side en karijit ved navn ibn Muljam som sa til
ham: «Dommen er opp til Allah å fatte, ikke til deg» og dermed stakk han et
forgiftet sverd inn i Ali’s kropp, hvorpå Ali døde to dager senere. Noen få år
tidligere hadde Ali i en preken sagt at «en dydig mann blir anerkjent for det
gode som fortelles om ham og den hyllest Allah har bestemt ham til å motta fra
andre». Karijitene var helt oppslukt
av å bestemme hvem som var ekte muslim og hvem som ikke var det. Alle som brøt
Koranens påbud og forbud eller som brøt med Profetens eksempel på noen som
helst slags måte, ble ansett som kafir og utstøtt fra Ummah. De hevdet at
frelsen kommer fra Ummah alene.
Da Abu Bakr startet
Ridda-krigene, begrunnet han dette med at de stammene som tidligere hadde
sverget lojalitet til Muhammed ikke bare hadde sverget eden til en dødelig
sheik, - den første blant likemenn - men til et udødelig samfunn med Allah og
at en tilbaketrekking skulle betraktes både som en forrædersk handling og som
en synd! (Aslan s 118).
s 101: Muhammed forsto helt klart at det var tydelige
teologiske forskjeller mellom islam, jødedom og kristen tro. Men han så disse
forskjellene som en del av Allah’s plan, som kunne ha skapt ett samlet samfunn,
hadde han villet, men som faktisk skapte hvert samfunn (ummah) med sine egne budbringere, sure 10. 47. Allah sendte derfor torah’en til jødene, den inneholder rettledning
og lys. Til de kristne sendte han Jesus, som bekrefter torah’en. Til siste sender han koranen til araberne og den bare
bekrefter de tidligere åpenbaringene. Allah ønsker tydeligvis å gi hvert
bok-folk «deres egne lover og en egen sti og livsvei, sure 5. 42-48. Muhammed
mente likevel at jødene og de kristne hadde funnet på nye åpenbaringer som var
heretiske og bygget på uvitenhet og feil. Spesielt gjaldt dette
treenighetslære: Allah er evig og har aldri født noen, og heller ikke er han
født av noen, sure 112. 1-3. Denne suren representerer imidlertid ingen
fordømmelse av kristendommen som sådan, men refererer seg til den bysantiske
trinitariske ortodoksi, en posisjon som ikke var enerådende på den arabiske
halvøyen. Fra begynnelsen av sin virksomhet æret Muhammed som den største av
Allah’s budbringere. Store deler av Evangeliet er gjenfortalt i koranen, om enn
i en noe avkortet form, inkludert Jesu fødsel av jomfru Maria, sure 3. 47, hans
mirakler, sure 3. 49, hans identitet som Messias, sure 3. 45 og forventningen
om at han skal komme igjen for å dømme menneskeheten i endetiden, sure 4. 159.
Hva koranen ikke aksepterer er troen på ortodoks treenighetslære som hevdet at
Jesus selv er Gud. De som trodde dette, ble ikke en gang ansett som et bokens folk:
De er vantro som sier at Allah er en av tre, for det fins bare en gud: Den ene,
sure 5. 73. Muhammed trodde at ortodokse kristne hadde forvansket Jesus
opprinnelige budskap idet Jesus selv aldri hadde gjort krav på å være
guddommelig og aldri krevd tilbedelse, sure 5. 116-18. Jesus hadde tvert imot
befalt å tilbe Allah, som er både min og din gud, sure 5. 72. Samtidig langet
Jesus ut mot de jødene i Arabia som hadde sviktet sitt samfunn med Abraham,
sure 2. 130. De hadde blitt betrodd torah’en, men hadde unnlatt å følge den,
sure 62. 5.
For å understreke,
skriver Aslan, så fromt og uskyldig: Dette var ingen fordømmelse av jødedommen
… , men bare en fordømmelse av jødene fordi de hadde brutt sin pakt med
Allah, sure 5. 113. Muhammeds klagemål i koranen var ikke rettet mot jødedom og
kristendom, som han mente var nesten identiske med islam. «Vi
tror på det som er blitt åpenbart for oss akkurat på samme måte som vi tror på
det som er blitt åpenbart for dere. Vår gud og deres gud er den samme og det er
overfor ham vi underkaster oss», sure 29. 46. … De jøder som han trodde hadde
sviktet pakten med Allah og de kristne som hadde forvansket skriftene var å
regne som vantro eller apostater og disse skulle man ikke gjøre seg til venns
med, fordi de håner muslimenes åpenbaring og tro. Muslimer skal si til dem: Oh,
bokfolk, hvorfor liker dere oss ikke? Er det fordi vi tror på Allah og det som
ble sendt ned til oss, og hva som ble sendt ned til dere tidligere, og fordi de
fleste av dere er ulydige? sure 5. 57-59. … Muhammed trodde at han fulgte i
fotsporene til de tidligere profetene; han var med andre ord som en Jesaja som
kalte jødene en syndefull nasjon, et folkeslag dynket i overtredelser og
etterkommere av folk som har gjort ondt, Jesaija 1. 4. Han var også som en
Johannes døperen som langet ut mot «brood of vipers» og som antok at deres
status som Abrahams sønner ville redde dem fra dommens dag, Luk 3. 7-8. Han var
da også som en Jesus som lovet dom for hyklere som for tradisjonens skyld hadde
gjort Allah’s ord tome, Matt 15. 6. Er det ikke, når alt kommer til alt, slik
en profet forventes skulle være?» (Aslan 101 ff).
s 103: Muslimske lærde avviste etter Muhammeds død tanken på
at de kristne og jødene tilhørte ummah. De fikk betegnelsen vantro. De
gjenfortolket åpenbaringen slik at Koranen skulle oppfattes som en overstyring
av torah’en og evangeliene, i stedet for som et supplement til dem. De forsøkte
å etablere en tydelig, egen identitet for muslimene mye på samme måten som de
kristne tidligere gradvis hadde distansert seg fra jødiske praksiser og ritualer
ved å demonisere jødene som de som hadde drept Jesus. De lærde muslimene sto
derimot i skarp motsetning til hva Koranen lære. Muhammed oppfordret aldri til
å splitte opp disse religionene, snarere tvert imot: Til de jødene som sa «de
kristne tar feil», sure 2. 113, og til begge grupper som hevdet at «ingen andre
enn de kristne og jødene kommer til himmelen», sure 2. 111, tilbød Muhammed et
kompromiss: «La oss komme til enighet om det vi er enige om, vi tilber ingen
andre enn Allah og setter ingen annen ved has side og at vi ikke tar noen andre
til vår Herre enn Allah», sure 3. 64. Koranen gjentar gang på gang og minner
muslimene hele tiden på at hva de hører ikke er et nytt budskap, men en
bekreftelse av tidligere budskap og skrifter, sure 12.111. Koranen forutsetter
faktisk at alle åpenbarte skrifter kan utledes fra en enste bok som ligger
skjult i himmelen, Alle bøkers mor, Umm
al-Kitab, sure 13. 9.
s 85: Ibn Taymiyya,
(1263-1328), hevdet at det å drepe ikketroende som nektet å konvertere til
islam stred mot Mohammeds eksempel og dessuten gjorde vold på det viktigste
prinsipp i Koranen om at det ikke er noen tvang i religionen, sure 2. 256.
Koranen sier tydelig: «Sannheten kommer fra deres Herre, tro det eller ikke,
sure 18. 29. Koranen spør da også retorisk: «Kan man tvinge folk til å tro mot
deres vilje?», sure 10. 100. Tydeligvis ikke! Koranen byr derfor de troende til
å si: «Deres religion for dere, for meg min», sure 109.6.
s 84: Det er et
faktum at visse surer i Koranen påbyr muslimene å « drepe polyteistene hvor de
måtte befinne seg, 9. 5 og «føre striden videre til dem som fornekter troen, 9.
73 og spesielt å bekjempe « de som ikke tror på Allah og den siste dag», 9. 29.
Man må da imidlertid huske på at disse surene rettet seg spesifikt til
Qurays-klanen og deres hemmelige forbundsfeller i Yatrib og det er disse som
kalles polyteister eller hyklere og som daværende ummah lå i en fryktelig krig
med.
Se for øvrig her på bloggen:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar