Kjærligheten, godheten og Livets Tre

Mennesker kjenner forskjellen mellom godt og ond. De fleste gjør derfor det meste for å bli oppfattet som gode. Man kan personlig ikke tenke seg muligheten av å «være» eller gjøre det onde. Og man skyr tanken på ikke å være på den rette siden, den korrekte siden. Den siden som er uangripelig og plettfri.

Bibelen forteller at mennesket skaffet seg kunnskapen om ondt og godt gjennom å spise av det treet som Gud fortale dem nettopp inneholdt denne – dualistiske - kunnskapen. Tidligere var det bare Gud selv som hadde denne kunnskapen og denne kunnskapen ville han ha for seg selv. Han forbød derfor Adam og Eva og spise av dette treet. Forbudet ble klart forstått, men like vel «måtte» imidlertid så mennesket synde, sett i Guds absolutte perspektiv, sett i det bibelske perspektiv. Gud hater synden. Det fikk enorme konsekvenser for menneskeheten. Vi lever, som St Augustin sier, med en arvesynd, også kalt ursynd e l, kollektivt belastet. Og alle mennesker lider kronisk under denne. Mange vil protestere, selvsagt, men de har som regel et overflatisk forhold til livets realiteter og ikke minst til teologi proper. I bibelsk teologi er det bare Gud som kan frelse mennesket ut av denne sin selvvalgte ur-tilstand.

Å ville ha kunnskap om ondt og godt – ved å spise av treet - var altså en villet synd. I dag hoverer vi med denne kunnskapen og spotter de innsikter om mennesket som Bibelen bygger på. Noen tror, med en sikkerhet som bare begrenses av sin egen fanatisme, at de vet hva som er det gode å tenke og gjøre, de er skråsikre på egen godhet, de står alltid for «det gode», ja, de er selv «de gode». Og vissheten om dette er stor og grundig. Det korrekte har skaffet seg et ubrytelig brohode, ser det ut for. Ja, vi er allerede invadert og okkupert, av de selverklært «syndfrie». Hvem vil så «kaste den første sten?», kan man spørre, for er ikke alle syndere? sier de som ikke vil vite av synd, som tror at synden ikke eksisterer!

Hovmod er et ord og et begrep som er et utryddelsestruet konsept i dag. I virkeligheten blir synden større jo «bedre» man gjør seg, eller jo bedre man tror om seg selv og ens egen naturlige, tilegnede eller tillagte godhet at man virkelig er syndefri og overhodet ikke påvirket av arvesyden, - aldri, (fordi den jo ikke eksisterer). Man skulle derfor tro at jorden nå var fylt opp av Kjærlighet, men slik er det jo ikke. Vi trenger derfor Kjærligheten mer enn noen sinne. Vi «må» derfor tro at den er like nær som vi er nær oss selv. At vi helt naturlig er integrerte i selve kjærligheten. Vi skaper oss selv i kjærlighetens bilde, vi anser oss utstyrt med den som om den var det naturligste av verden. Vi ser gjerne ikke at bedraget er like naturlig som den kjærlighet vi selv definerer og utstyrer oss med. Vi ser straks at dette innbyr til kommende katastrofer. Hvor skal vi så gå for å komme «hjem»? Hvor finner v håpet, troen og Kjærligheten, den som ikke kan svikte, og som er uten synd og lyte?

Spesielt vestens mennesker av i dag – tror at – de har kunnskap om godt og vondt. Denne falske kunnskapen holdes for å være et sikkert fundament for egen frelse, i dag oppfattet som sekulær frelse, frelse i det psykososiale paradigme. Det holder visst, for moderne, sekulariserte mennesker flest. Det sekulære menneske har nok med sin egen «godhet».

Problemet er at de – dvs vi, alle – faktisk tror at vi er gode, men i evangeliene står det at bare én er god, dvs Gud, (også Jesus Kristus og Den hellige Ånd).

Det fins fremdeles åpninger for å finne ut av dette, komme hjertet og sannheten nærmere. «The real thing» eksisterer og er faktisk til – for oss, også inkludert alle de som tror de er for gode for det – paradoksalt nok.

Vi trenger derfor å nærme oss sannheten og kunnskapen på en annen måte enn den tilnærmingsmåte som til nå har hatt det tankemessige hegemoni. Vi snakker om tanker i motsetning til falske eller overflatiske og instrumentalt brukte, mer eller mindre påtatte fremmanipulerte emosjoner).

Vi må forsøke å se «det hele» med visse supplerende innsikter, visse andre tankeforutsetninger. Vi må supplere det rådende paradigme som fortsatt henger fast i det Sosiologiske, det Antropologiske og Psykologisk paradigme, (SAP, som jeg kaller det annetsteds på bloggen). Vi må «ta et skritt til siden», så å si, og dra med oss dette paradigmet eller perspektivet eller tilnærmingen inn i et nytt paradigme som jeg kallet Det juridico-religico paradigme. Vi har «glemt» at mennesket vesensnødvendig eller naturnødvendig også er et juridisk-religiøst menneske, ikke bare et «homo-økonomicus» eller f eks et «homo faber» menneske. (Jeg utdyper dette perspektivet i flere andre artikler her på bloggen og vil utdype det ytterliggere i kommende posteringer). Vi må videre til vårt anliggende her og nå:

Men det må likevel tilføyes at det jeg vil kalle min kjepphest her på bloggen, dreier seg om den erkjennelse at antropologien, psykologien og sosiologien trenger en vitamininnsprøyting skal den fortsatt være aktuell og kunne bidra praktisk og politisk i den store debatten som nå pågår og som for mange virker mer forvirrende enn klargjørende og sunn.

Den vitamininnsprøyting vi tar til orde for er, at vi utvider disse vitenskapsgrenene med et juridico-religico perspektiv og begynner å se dette perspektivet som en bidragende eller ledsagende nødvendighet for å forstå – eller bedre forstå - hva som foregår.

Det juridico-religico aspekt må så å si innlemmes som en bevisst valgt premissleverandør i diskursen. Vi må over i en utvidet hermeneutikk. Diskursen må forankres i noe «høyere» enn i seg selv. For debattene er blitt et selvtilstrekkelige, ja, de er blitt til nesten urokkelig lukkede systemer eller paradigmer, et system vi tilsynelatende ikke har noe mulighet for å transcendere og som derfor for mange vil oppfattes som en tvangstrøye.

Men å transcendere dette paradigme, er nettopp det vi må, skal vi forstå bedre og om mulig kunne skape en bedre tilværelse og et mer meningsfullt liv til alle. Og det er uavvendelig at vi må dette. Vi må begynne å se at enhver tilnærming til dagens utfordringer og problemer trenger «et tillegg», en tilleggskraft, en dypere tilnærming til og en større åpenhet for de de dypere tingene, de «tingene» våre hjerter gjerne til daglig og på markedet ikke vil være bekjent av i festlige lag, i dag, men som like vel hjertet ikke vil miste, uten at man av en eller annen grunn vil og kan miste seg selv som menneske helt og fullt og tvers igjennom, stilt overfor de vesentlige livsspørsmål og de tankeforutsetninger vi må innse at vi har og disse tankeforutsetningenes potensiale som redskaper vi kan bruke for å kunne yte vårt bidrag til et «summum bonu», i hvert fall et mer helhetlig sekulært summum bonum, i første omgang.

Til syvende og sist beror alt på Skaperen, og Skaperens nåde, via Jesu Kristi stedfortredende offer en gang for alle. Vi går ut fra at Skaperen trenger villige medarbeidere, uten at dette nødvendig vis betyr og innebærer et flammende politisk eller kulturelt engasjement, særlig ikke et spesifikt engasjement til fordel for én side i politikken. Vårt forsøk sikter mot å gi oss selv og andre bedre forutsetninger for å treffe politiske valg og kunne forsvare disse valgene på en begrunnet og veloverveid måte. Gud vil imidlertid ikke velgepolitisk  parti for oss. Det valget vårt ansvarsområde og vår måte – og de virkemidler - vi velger å utføre våre forvaltningsoppgaver på til enhver tid. Vi påbys dette ganske enkelt av Vår Alles Skaper.

Vi har de siste årene sett en tendens til at det verste man kan tenke er at noen tenker om en at man ikke er god. Det streves virkelig mye, på begge sider av aksen, for å kunne fremstå som «god». Er man ikke «god» er man «ute». «God» er blitt en svøpe mer enn en dyd, ja, det motsatte av dyd. Vi lever i konstant frykt for ikke å være god, ja, helst bedre enn …

Det er urovekkende: Hvor lange kan borgere flest fortsette med dette oppjagede og selvdestruktive prosjektet? Før eller siden vil luften gå ut av «godhetsballongen» og hva venter da? En katastrofe vi ikke har sett maken til på lenge, vil mange si, og ikke helt uten god begrunnelse. Vi får her overlate scenarioet til fantasien, vårt anliggende i denne artikkelen er spørsmålet: Går det an å flytte godheten, emosjonene, fobiene, og de mer eller mindre reelle og mer eller mindre vonde fordommene som rir oss inn i et litt annerledes og mer fruktbart spor? Hvordan kan vi md andre ord bedre forsøke å forhindre katastrofen, eller finne verktøy som på forhånd allerede nå kan lindre de verste konsekvensene av vår tids eksistensielle, verdimessige, politiske, kulturelle og logiske og begrepsmessige forvirring, samt «psykososiologiske» frustrasjon og sanne fortvilelse?

Vi har herved da stilt spørsmålet, men hva er løsningen? Svaret er at vi må forsøke noe nytt og annerledes, vi er jo så glad i tenke - som Marx gjorde - , at det» fra nå av ikke kommer an på å tolke tilværelsen, men å forandre den». Jeg vil i dette forsøket på avklaring gå tilbake til tradisjonen, og til gudstroen. Jeg vil tilbake til jussen og religionen, til troen, godt forankret i det juridiske og det religiøse, sett i en videre kontekst. Jeg vil ta «distansen», tanken og kall det gjerne den filosofiske refleksjonene tilbake. Her følger et forsøk, altså, og forsøket består i flere enkelte deler, som til sammen kan illustrere noe av helheten og konsistensen i problemstillingenes samlede - og samlende - kompleksitet.

Vi vil ta utgangspunkt i Kabbala og Livets Tre. Kabbala har fått en unik renessanse i vår tid, mange popidoler forteller stolt om at de driver med Kabbala. Kabbala viser seg å gi innsikter, mange foretrekker kabbala fremfor kristen tro. (Trenger det forresten å eksitere enn streng motsigelse her?)

Livets Tre i kabbala representerer – og ER -  et av to helt spesifikke trær som sto i Edens have. Dette treet kan gi evig liv, hvis man «spiser» av det. Adam og Eva kunne spise så mye de ville av Livets Tre i Paradis, før de tok valget, før ble fordrevet. Før arvesynden ble lagt på oss. Med kabbala forsøker man å trenge inn i Edens Have hvor dette treet fremdeles står. Vi ønsker evig liv, fremdeles. Vi angrer på at vi «spiste oss» til kunnskapen om godt og ondt. Straffen fra Skaperen er at vi i utgangspunktet ikke får lov til å spise av Livets Tre, som gir evig liv, et liv bare Gud har sammen med de hellige, de frelste, kan vi si, spørsmålet er altså: Hvordan kommer vi dit? Er det ikke allerede i startgropen helt umulig å oppnå?

Livets Tre i kabbala er i prinsippet et flytdiagram spekket med hebraiske betegnelser, gudsattributter og ord som det gjelder å trenge inn i via ulike meditative og mer aktive og noen ganger magiske teknikker. Kabbalister vil mene at de får del i evig liv, ved å beherske teknikken og forstå dybdene i «hele bildet». Man forsøker å tilegne seg Guds egenskaper, for å kunne leve evig – og allmektig – akkurat som JHWE. Fristelsen er at vi tror vi kan «tilrane» oss Kjærligheten, som er Gud, i den kristne horisont.

Inge kabbalist vil imidlertid stå frem å hevde at han han allerede nå har evig liv, at han er blitt evig, som JHWH selv, om han prøver aldri så mye. Her ligger en indre motsetning i kabbala, en eksistensiell nøtt, som mange kabbalister ikke så lett å gi et enkelt svar på. Man fortsetter bare å «spise» av treet, og «klatre» om man vil, i det, for slik stadig å kunne vinne mer innsikt, kall det gjerne gnosis, ikke bare i livets og hjertets dybder, men også i forstanden, fornuften og intelligensens dybder.

Er kabbala forenlig med kristen tro? Mange gir et positivt svar, de fleste kristne vil imidlertid stritte mot og svare nei. Men hva hvis det viser at en kristen høvding som St. Paulus selv virkelig var en kabbalist?

Svaret jeg forsøker å gi er, at Paulus kan ha kjent til den hebraiske kabbalaen. Jeg forsøker å vise dette i det følgende ved å lime inn på treets ulike sefiroter Pauluses egne ord om Kjærligheten, i Kjærlighetshymnen i 1 Kor 13. her

Det vil kanskje forekomme noe underlig for mange troende kristne å forbinde Paulus med Livets Tre og Kabbala, hvis man da ikke ser at Paulus utlegning om kjærligheten faktisk var en transcendering av kabbala og Livets Tre, ikke nødvendig vis er forkastelse. Paulus sprenger rett og slett kabbalas grenser ved å gi Livets Tre et helt nytt innhold, et innhold som konsentrere alt om Jesus Kristus, Paulus’ og vår alles Frelser. Innsikten har ligget der hele tiden for Paulus, nå illustrerer han hva det hele går ut på med sin Hymne til Kjærligheten, (se min tegning eller illustrasjon nederst).

Frelseren befinner seg som en levende og høyst nærværende troskraft i midten av Treet, i Tipharet. Det Paulus gjør og forstår er at alle de egenskapene han nevner i salmen har sin trygge plass på de forbindelseslinjer mellom sefirotene som er tegnet inn på Livets Tre. Slik utfyller eller presiserer han hva treet egentlig består av, dets eksistensielle utfordring, dets egentlige funksjon og oppgave. Hans poeng er at treet gis gratis uten gjerninger, vi kan si uten meditering og «klatring» i treet, hoppingen fra den ene sefira til den andre, og kombinasjoner av sefirotene, i vår «streben» etter mer gnosis, mer innsikt, - mer forløsning, forsoning og frelse. Paulus går strake veien om nåden, inn til nåden, den vei og det mål som er gratis og som foreligger, som et dekket bord som alltid står klart for sine gjester. Arbeidet er allerede gjort, vår skyld er betalt. Vi har Livets Tre, akkurat som vi har dåpen. Jeg vil presisere om en liten stund, nedenfor.

Kjærligheten, slik Paulus ser den, kommer til liv og agens idet den i Paulus’ ord, bilder og begreper til slutt konvergerer i selve hjertet av treet. Og hjertet – svikefullt som det er ifølge Det gamle Testamentet beskrives, - både med og uten Kristus, vil vi si - , er ingen ringere og ingen annen enn den levende og konkrete Kristus selv, kommet i kjød og blod.

Når Paulus og kristne derfor går til communion eller nattverd, er det av Livets Tre de spiser, og drikker. Det treet som gir evig liv, det liv Kristus selv har lovet sine troende, i sin nåde. De troende har ved å spise Treet evig liv. Spisingen av treet skjer i agapen, kjærlighetsmåltidet, som det heter i Det nye testamentet. Måltidet er med andre ord selve måltidet og måltidet og selve maten, og drikken, alt er Jesus Kristus. Menneskets godhet foreligger da som et objektivt faktum utenfor seg selv, utenfor mennesket selv. Det sier seg da selv at mennesket kan ikke være godt uten å delta i kjærligheten, i agapens øyeblikk. Agapen gir mennesket alt, dvs kjærligheten. Den er til stede, her og nå, den er kommet, den er en del av Guds vesen og substans. Den er her og nå, men ikke ennå. Den er Gudsriket.

Det er imidlertid ikke slik som mange kristne tror, at man permanent kan helliggjøre seg ved å spise og så automatisk bli mer og mer like den kjærligheten Paulus på sin uovertrufne måte forespeiler i 1 Kor 13, - i selve hymnen av alle hymner til Kjærligheten. Kjærligheten er ikke den enkelte kristnes, den kristne eier ikke kjærligheten. Måltidet er en forsmak. Kjærligheten er den som skjenkes av Kristus selv, som selve Livets Tre, kjærlighetens tempel og bosted, ja bostedet og templet selv, som evig oppstanden og derfor allmektig. Den som tror han eier kjærligheten, lever på en livsløgn. Men det er nettopp det som skjer i dag, på bred front, at «de gode» tror de eier kjærligheten, ved å kringkaste for en hel verden at de i sinn og skinn, og raus handling, egentlig er gode og representerer kjærligheten selv. Noen går så langt som til å proklamere at de er uten synd, til og med i miljøer eller menigheter som kaller seg kristne.

Kabbala?

I kabbala, både den jødiske og hermetiske kabbala, som også kan kalles den kristne mystikken, er det en ting som står i fokus mest av alt, og det er Livets Tre, ikke det treet som ga Adam og Eva kunnskap om godt og ondt, da de spiste av det, stikk i strid mot JHWE eller Guds uttrykkelige forbud. Å spise medførte den sikre død – over tid, selvsagt. Men før de døde, ville de da ha tilegnet seg Guds egenskaper. Samtidig som de var fullstendig klar over at de selv ikke var Gud. Man kan med litt velvilje si at Adam og Eva var de første empirikere eller naturforskere. De ville ha fakta om verden,  de ville ha erfaring, de vill lære om livet og eksistensen, de ville ha retten til å velge selv, slik at de kunne bli enda mer lik Gud, dvs allmektig.

(En liten faktarute: De hebraiske navnene vanligvis gitt til de ti sefirot er keter (krone), chokma (visdom), binah (forståelse), chesed (godhet*), gevorah (styrke), tiferet (skjønnhet), netzach (triumf/dominans), hod (storhet/empati), yesod (grunnvoll) og malkhut (herskende/suverenitet). I tillegg er det ofte at et ellevte sefira kommer fram på treet, det kalles daat og denne kilde, sefirot, katalysator er i egntlig forstand det som ligger under alt, det er eksistensens, skaperverkets og emansasjonenes sfære skulte side).

Nåde kan ut fra Livets Tre sies å flyte aktivt og målrettet fra Guds krone og Gud selv i ett evig øyeblikk – gjentatt i nanoøyeblikk fra nanoøyeblikk - ned i visdommen, og logisk – men ikke nødvendigvis kronologisk - over fra visdommen over til og inn som en integrert del i Fornuften eller Logos og derfra – på samme måte - ned i Skjønnhet(en) som igjen via Den hellige Ånd eller Daa’t er i treenighet og par med Barmhjertigheten, som er den sefira eller det beger eller den akkumulator som fundamenterer Guds selektivt distribuerte NÅDE på malkhut-planet, dvs i menneskets materiell og sjelelige billedplan, dvs i menneskets medfødte, men sterkt svekkede gudsbilde som via Guds aktive kjærlighet i nåde gjør vår utvelgelse sikker og for evig trygg, idet vi ikke kan motstå Guds nåde og dessuten slik at bare Guds utvalgte kan stå i nåde og ha visshet inntil sikkerhet på at den opprinnelige gudsrelasjon før syndefallet gjenopprettes for evig og alltid.

Kristus er i dette gedigne perspektivet Guds nåde i aktiv kjærlighet sammen med Den hellige Ånd, og vi blir frelst ved Kristus, som er Livets tre, som vi får spise av. Kristus fremtrer på treet i form av Paulus- Kjærlighetshymne. Den forteller i korthet at mennesket selv ikke kan forføye over kjærligheten, dvs Gud. Ingen kan oppfylle de bud og løfter denne salmen tilbyr og krever. Den kan ikke være noe annet enn en forsmak, som tidligere nevnt. Men for en forsmak? Måltidet lover syndfrihet. Det er en gave som overstiger all den kjærlighet mennesket selv kan makte å prestere.

Det er Jesus selv som er «tålmodig og overvinner alt», som det står. Jesus er den som ikke er stykkevis og delt. Og dette får altså gjestene del i Kristi eget gjestebud. Der han tilbyr seg selv og gir det han lover, syndenes forlatelse. Det er det gode budskapet, evangeliet. Han vet at så snart vi så forlater gjestene og bordet og går hjem til vårt eget, så går det ikke lang tid før vi snubler, glemmer eller til og med forkaster dette glade budskap. Det som står fast er imidlertid at Jesus invitasjon står ved lag. Den som vet han synder eller har syndet, har fortsatt en mulighet til å motta neste invitasjon. Synderen vet at det bare er i gjestebudet han kan være viss på å ha frelsen, syndenes forlatelse, forsoningen, forløsningen. Og det er i dette at han er «frelst», ikke i dette at han selv kan skryte av å presentere kjærligheten selv, at han altså selv er den som utholder alt, aldri er oppfarende osv, slik det står i salmen. Han vil alltid vite – med visshet – ikke at han først og fremt er frelst, men at han er en synder i det øyeblikk han forlater «bordet». Derfor vet han også at han skal være ydmykt.

Litt mer om Livets Tre, se illustrasjoner under på slutten:

I 1 korinter 13 om Kjærligheten, plasserer apostelen Paulus Kjærligheten på «flytdiagrammet» LIVETS TRE, antakelig som et supplement, en korreksjon og en radikal protest mot snevre eller utilstrekkelige kabbalistiske eller gnostiske «gjerningsforestilinger» eller tolknings- og tanketendenser i hans samtid, både blant hans egne kristne trosbrødre og i folket.

Paulus møter JHWE – Gud – i Livets Tre. Men JHWE da som inkarnasjon og som, symbolsk eller reelt sett, selve det Levende Tre, selve Livets Tre, treet i den av Adam fordrevne Edens Have, treet som gir evig liv, og som mennesker til alle tider før all evighet alltid vil søke å tilegne seg, ofte på magisk, mekanistisk og derfor rent ukristelig vis.

Paulus nærmer seg et levende og personlig aktivt Livets Tre. Han knytter sin hymne til de ulike sefirot eller veier mellom de guddommelige egenskaper som angis eller fikseres på flytdiagrammet. Uten Paulus hymne overført på treet, vil treet alltid visne. Uten den levende Gud – Jesus Kristus – ville Paulus aldri ha kommet på eller fått inspirasjonen til å skrive Hymen til kjærligheten slik vi finner den i 1 Korinter 13 i Det nye testamentet, i Bibelen.

Jeg skal forsøk så kort som mulig å forklare hvorfor: Jesus Kristus fyller og oppfyller hele det kabbalistiske tre og presiserer samtidig hvem – ikke hva - Jesus Kristus er, som menneske, person og Gud, åpenbart i kjød og som en treenig Personae, (en koinonia, ad extra og ad intra).

Paulus tilnærming kan ses som en utdypende tolkning av hvordan kong David fremstilte JHWE, Gud, i 1. Krønike bok, en tekst kabbalister fremdeles bruker som en mal når guds attributter legges inn i «flytdiagrammet», som her fremstilles som en ramme rundt Pauli hymne til Kjærligheten, som jo er Gud selv, dvs Jesus Kristus inkarnert og levende og som ett med – men ikke identisk med - selve Livet og alle guds attributter på treet, det gjelder både i livet her og livet sammen med Jesus i evigheten.

Paulus bruker det greske ordet agapen om Kjærligheten. På engelsk oversettes kjærligheten ofte som «charity» og ikke platt og sentimental eller sexualisert med «love».

Charity er, som alle opplever, et mindre følelsesladet ord enn «love», charity er et begrep som appellerer mer til intellektet og det usentimentale og kloke distanserte enn til emosjonene og rent umiddelbare magiske forestillinger idet charity jo appellerer også til "fornuftig giverglede" – sammen med alle de andre attributtene på treet - mer enn til sentimental og ubegrenset, spontan, svevende og ofte selvsentrert «love», bygget primært på emosjoner og disses foregivende magiske – og destruktive og selvdestruerende  - potensialer.

Paulus bruker agape også om Communionen eller Nattverden. Det skulle tyde på at Paulus ser og relaterer seg nettopp til «nattverdsmåltidet» i seg selv som Kjærligheten selv, altså måltidet sammen med Kristus i kjød og blod selv, - det nærmeste man kan komme et menneske, for ikke å si Gud selv, dette at det er menneskene selv som troende individer og personer som spiser og deler og at det er denne delingen og spisingen i seg selv som utgjør Kjærligheten, altså agapen.

Dette må imidlertid ikke oppfattes som om måltidet er identisk med kjærligheten, dét ville være å misforstå det hele og omgjøre all sann og praktisk tro til vantro. Agapen gitt som det ultimate konsept, må innebære noe mer enn bare det sosiale aspekt, måltidet og elementene i seg selv. Vi må også ha in mente at Jesus aldri påsto at han og Faderen er identiske. Det han sier er at Han og Faderen er ett, og det er noe helt annet.

Jesus befaling og utsagn er sakramentalt: Dette er mitt legeme, dette er mitt blod, om nattverdselemente brød og vin. Her gjøres ordet til «kjød». Det burde være «det letteste» av verden å se at communionen eller nattverden både er noe nærende, synlig, sosialt, smakfullt og håndgripelig, på en gang, samtidig som måltidet også virkelig og konkret er noe eller representere noe radikalt og gjennomgripende mer, - en usynlig, men likevel en større virkende virkelighet eller sannhet, enn hva den konkrete eller materielle siden av måltidet er isolert og per se. Slik blir communionen eller nattverden noe mer enn bare en menighets eller forenings hverdagslige eller sekulære sammenkomst, inkl «board and breakfast», som det heter  – uansett i hvilken høyverdig felles interesse dette måtte skje i og hvis hensikt er selvforherligelse, individuelt eller kollektivt.

Agapen i tipheret – selve senteret på diagrammet, for å snakke litt teknisk - på Livets Tre, kan aldri fundamenteres på menneskefrykt, dvs vantro.  Livets Tre som agape i tipheret er alltid Guds kjærlighet rettet mot oss, og skjenket oss av Ham, ikke som en mystisk kraft, men som en person eller et større JEG i relasjon til et ringere DU, dvs den av nåde sant troende. I agapen eller tipheret møtes «det hele», i summum bonum, dog foreløpig som et for oss konseptuelt coinsidentia oppositorum. Kjærligheten slik Paulus beskriver den i sin salme, gis som et nådemiddel, et løfte, en formaning eller sikkert tegn, på det som skal komme, - jfr «komme Ditt rike» - det som ligger foran, i form av personen som tar opp i seg alt og derfor er kjærligheten som en gang skal bli alt i alle, allerede virkende her og nå.

Kabbalister og andre som tror at selvforedling – kall det rettferdiggjørelse eller helliggjørelse - bare kan komme etter harde forsøk med foreliggende metoder på ny-åndelighetens og det emosjonelt korrekt betingede narremarked, vil forfeile seg. Metodene for å oppnå dette, metoder som ironisk altså flittig brukes for å kunne realisere seg selv bedre, og med det mål om mulig bli mer gude- eller jesuslik, vil ut fra Paulus hymne til Kjærligheten neppe klare å sette hymnene i sin rette kontekst, med mindre de omvender seg, eller bedre: Blir omvendt.

Konteksten for kjærlighetshymnen er primært de gnostiske gjerningsmiljøer og de trosforestillinger Paulus selv møtte på alle sine reiser for å utbre evangeliet og det glade budskapet om den inkarnerte og oppstandne, Jesus Kristus. Men Pauli kontekst den gangen er ikke stort forskjellig fra den kontekst Hymnen til kjærligheten møter og adresserer i dag. Konteksten er kanskje til og mer «pregnant» i dag mer enn noen gang tidligere. Ordene og begrepene de «hedningene» Paulus den gang møtte, og som han måtte forholde seg til med livet som innsats, er nok forskjellige fra dem som brukes i dag, men de underliggende konseptene er de samme og derfor kanskje mer vanskelige å gjennomskue og avsløre i dag enn da. Det gjelder om å se, som Paulus, at Livets Tre i flytdiagrammets skikkelse er mer frigivende og derfor mer gratis og «nåderikt» enn det mange vil tillate seg selv å se og erkjenne, for ikke å si «bruke». Troen må fundamenteres på Kristus som selve Livets Tre og på Agapen eller Tipheret. For frelsen og nåden tilføres oss utenfra oss. Ikke ved egne gjerninger, som Paulus sier. Det er agapen selv som muliggjør en formidling mellom mennesker og Gud, ikke våre egne prestasjoner, prestasjoner som ender i illusjoner og hovmod. Mennesket er syndig, mennesket er ikke Kjærligheten. Kjærligheten er uoppnåelig for mennesket, uten via Treet, kan vi se, uten Skaperen og nåden formidlet av Kristus, gratis. Fordi han led vår stedfortredende offerdød.

Paulus hymne plassert på Treet bidrar på utmerket vis til å fri oss fra falsk kjærlighet i form av snever, selvkretsende og «innkrøkt» sentimentalitet og emotivisme. Paulus likestiller tipheret på Treet med agapen, kjærlighetsmåltidet. Med dette «retoriske» eller pedagogiske  begrepet «flytter» Paulus den i dag akk så overflatiske bruk av «termen» kjærligheten bort fra den over-fokuserte og overoptimistiske bruk av denne falske kjærlighet som i dag ikke er blitt stort annet enn en tom betegnelse, en trøstesløshet, og derfor bare et nominelt ferniss eller kyrass, sett i relieff av den reelle og objektive virkelighet vi heller burde se og forholde oss til  i dag, nemlig den kjærlighet som strømmer enveis fra Agapen og Tipheret, Gud selv.

Kjærligheten er ikke hyper-euforisk og/eller hypermagisk fokusert, slik den oppfattes og «praktiseres» av alt for mange både kristne og ikke-kristne i dag. (Mange lærde er i dag personlige hypermagikere uten å vite det!, se om dette andre steder på bloggen).

Kjærligheten er i dag blitt nærmest institualisert «malm og klingende cymball», - stoff og sirkus - , som Paulus beskriver, men den rådene oppfatning av kjærligheten er ikke Kjærlighet, skal vi se det hele med Paulus.

Tror den troende at han kan bemektige seg eller ta eierskap på kjærligheten, for slik i større eller mindre grad selv å bli identifisert med den, gjerne grovt opportunistisk og emosjonelt betinget, faller man for en slem fristelse; man ønsker ikke bare å bli Gud lik, men higer og jager også etter å bli gjort moralsk uangripelig og dermed også til forbilde for mange, coram homnibus, som det heter, og dermed også kronisk uangripelig – og korrekt - overfor Gud, coram deo, helt for egen maskin. Man vil bli «god», nær sagt koste hva det koste vil. Den som tror han er identisk med «godheten», kan gå over lik for å bekrefte og få bekreftet dette. Han vil bruke de uedleste av midler for å oppnå de uedleste private lavmål, bare det tjener til å «blåse seg opp», som Paulus nevner.

Men dette er selvsagt ikke Kjærlighet. Den enkelte troende bemektiger seg da Kjærlighet og gjør den til sin egen, han tar eierskap på noe man ikke kan ta eierskap over, kjærligheten.  Man handler da også i kraft av å være magisk «god» på vegne av andre man mener er «trengende», og som man «hjelper» primært for å fremme egen sak og kunne fremstå «som kjærligheten og den gode og korrekte selv». Man går til kyniske angrep på andre som reiser tvil om godheten i alt dette. Kjærlighetsfristelsen og godhetsfristelsen blir da en «ond fristelse» som man bokstavelig talt faller for, og faller på, og innretter sitt liv etter, det gjelder overalt, til og med i : Menigheter/forbund/foreninger/partier/institusjoner og i «nasjon» og på universitetene.

Kjærligheten – derimot - er aldri et emblem, et symbol, en vare eller magisk amulett eller smykke den enkelte troende kan «individuere» seg med eller identifisere seg med. Denne «kjærlighetsfristelsen» er hovmodets fristelse og hovmod er som kjent blitt ansett for å være en dødssynd i kristen optikk, eller etikk.

Enkelt sagt: Det Paulus gjør ved å knytte kjærligheten konkret til Livets Tre er - med alle dets begrepsfestede og i utgangspunktet bare statiske og lite fleksible eller potensielle dialektiske gudsegenskaper -  er å gjøre det mer fleksibelt, mer i «spenn og spenning» og derfor mer reelt levende og derfor mer forståelig, praktisk «nyttig», nært og meningsfullt og befriende for mennesker som i hverdagen som ikke makter, kan, ønsker og vil være asketer, munker eller guruer av ulike slag. Dvs «gode», korrekte osv.

For Kjærligheten er bare Jesus Kristus, Tipheret og Agapen, dem alt i ett – med Faderen. Den kjærligheten som skal bli alt i alle.

Min høyst personlige tolkning av Livets tre: Treet er Jesus Kristus. Før Jesus kom til verden, hadde mennesket ingen adgang til Haven og Livets tre, JHWE jaget menneskene ut av Paradis fordi de syndet og for at de ikke skulle kunne spise av Livets tre og dermed kunne leve evig. Han satte to engler med sverd til å vokte inngangspartiet.

I og med Jesu komme, fikk menneskene atter tilgang til å spise av Livets tre. Det skjedde ved at Gud så å si kom ut fra Paradis og inn i menneskene liv, inn i hverdagen, så å si, for å tilby menneskene på ny å kunne spise av Livets tre, slik at de kunne få evig liv, og bli som Gud, lik ham. Det skjer i måltidet, det er både Guds rike her og nå, og i det kommende.

Jesus tilbyr dermed menneskene seg selv, han inviterer til bords. Han er samtidig Guds inkarnasjon og helt uten synd. Derfor er agapen ikke bare kjærlighetsmåltidet, den er selve gudsrelasjonen, og hvor brødet og vinen da virkelig ER Jesu Kristi Gud.

Gud er kjærlighet, står det i Bibelen. Det passer veldig godt i denne tolkningen. Paulus, som ikke kjente hverken moderne eller kristen og jødisk kabbalah fra Middelalderen, men som nok var vel bevandret i JHWE’s alle navn, egenskaper og attributter, ekstrapolerer så ut fra denne kunnskapen han har mottatt i sin hymne om kjærligheten på treet. Det er gjort i ren nåde fra Gud.

Paulus vet at kjærligheten bare fins der, i, med og på treet, det levende treet, Jesus. Han vet at mennesket må spise av treet under agapen for å få kjærlighet og tilgivelse. I seg selv er mennesket intet, bortsett fra seg selv som synder, uten Kristi verk på korset og uten Kristi invitasjon til kjærlighetsmåltidet og uten hans stedfortredende lidelse og død.

Intet menneske kan derfor hevde at de eier kjærligheten, at de har kjærligheten, at de er «gode» eller har rett til å føle eller emovere at de er nettopp «gode», uten gjennom Jesus og gjennom erkjennelsen at bare Jesus er kjærlighet, og derfor god. Kjærligheten er en «usentimental affære», kan vi si.

Mennesket i seg selv vet ikke hva kjærlighet er engang, pga syndefallet har det knapt heller lenger noen vektig kunnskap om godt og ondt, fordi syndefallet innebar at mennesket – i hvert fall delvis, hvis ikke helt - ,mistet gudsbildet og gudelikheten i seg, slik at forstanden og til og med følelsene og emosjonene ble svekket. Til og med menneskets fornuft er svekket som følge av synden. Vi har derfor da også bare vage forestillinger om hva som er godt og hva som er ondt. Bare Gud har «full oversikt». Men det vi kan få vite, er at vi kan bli gitt Kjærlighet. Og kjærligheten er, som Paulus, noe langt viktigere og langt mer vesentlig enn viten om «godt og ondt». Eller troen på at en er god, spesielt troen på at man skulle være mer god eller bedre enn andre.

Muslimer er fratatt å nyte Livets tre i kraft av islam selv. I islam fantes det ikke to trær i Edens hage, slik som i Bibelen, bare ett, og om dette treet er det samme som nevnes i Bibelen, kan man diskutere. Poenget er at muslimer nektes å spise av det treet som gir evig liv, nemlig Jesus Kristus. Muhammed var sikkert veldig forøyd med dette konseptet, som han nok diktet opp selv, det ville sikre ham en sterkere posisjon både blant fiender og venner. Samtidig kan denne unnvikelsen signalisere at Muhammed fryktet Kjærligheten. Den ville jo ta fokuset bort fra ham selv. Koranen forteller da historier om Jesus person som overhodet ikke «rekker opp» i forhold til Bibelen og den kristne tro. Muhammed ser ikke Kristi egenskaper og sanne vesen som verdens frelser, som finnes i sin fylde i tipheret med de omliggende sefirot, eller tve-veier og doble kilder, for ikke å si altgjennomstrømmende kraftsentra, som vi får del i.

Og alt dette i tro, håp og kjærlighet, vel vitende at diagrammet av treet, med deres av ekstrapolerte tekst fra Kjærlighetshymnen kun er synlige tegn på en usynlig virkelighet, en mer-virkelighet, en mer-sannhet, en mer-skjønnhet, en mer-godhet, og på et mer-alvor som sjelden oppleves «på torget» eller markedet av i dag.

Jeg har på utradisjonelt vis også lagt inn navnene på de ulike bøyningene av de hebraiske verbene i figuren nedenfor. Jeg har plassert bøyningsnavnene i de ulike sefira. Det har gitt en merinnsikt i hva Guds eget språk, hebraisk, innebærer og, for meg, gitt hebraisk ikke bare som språk, men også som innhold, enn merbetydning jeg ikke vil være uten. Jeg har sett bøyningsnavnene lagt inn på den syv-armede lysestaken, menoraen, men dette var etter at jeg selv fikk ideen å plassere dem på Livets Tre, etz hajim.

Før jeg avslutter må jeg nok en gang komme inn på konseptet: Det juridico-religico mennesket. Dette fordi det kan illustreres ikke bare via Treet, Måltidet og Kjærligheten og Kjærlighetssalmen., men også via den kristne dåpen.

Både communion - eller nattverd -  og dåpen innebærer to helt nødvendige førsteprinsipper, beskrevet som forholdet mellom Hochma og Binah, på treet, mellom Visdom og Intelligens, nemlig det juridisk og det religiøse aspekt i denne helheten. Dåpen beskrives slik:

1 Peter 3. 21 Baptism, which corresponds to this, unow saves you, not as a removal of dirt from the body but vas an appeal to God for a good conscience, wthrough the resurrection of Jesus Christ,

På norsk oversatt slik: … dåpen. Den er ikke en avleggelse av kjødets urenhet, men en god samvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse, …

Nøkkelordet her er «pakt», hvilket er et juridisk begrep, et begreper som forutsetter troen på at mennesket er fritt og ansvarlig, at det kan inngå avtaler og at avtaleinngåelsen er oppriktig ment, og oppfattet som bindende. Samtidig med jussen i det, forutsetter pakten også «troen» i dette, og troen da sett som det religiøse aspekt.

Etter dette blir både dåpen og commuionen ikke bare et spørsmål om emosjonell eller følt tro, men også om en juridisk overlegning. Det forutsettes en – frigjørende samvirkning mellom intellekt og emosjon. Denne foreningen er det som da gir frelsende «tillit» eller tro.

Selvsagt kan man spørre om nyfødte kan «ha tro» og inngå en «pakt» med Gud, om ikke dåpen forutsetter og krever en «voksen beslutning». Men dette spørsmålet er etter min mening av sekundær betydning. Det viktigste tore være at Gud innbyr oss til å delta både i comnuion og dåp som juridico-religico mennesker og ikke mennesker som kun drives til sakramentene ut fra mer eller mindre autentisk følte emosjoner eller behov for å kunne glimre som «godhetsapostler», som det heter. Det juridico-religico aspektet høyner menneskets status i skaperverket og gjør det nobelt og verdig, et aspekt det gis i, av og med nåde i Kristus selv.