Det kan av og til virke befriende å
lire av seg noen haranger, hvis intensjonen ikke er å skade eller fornærme på
en ufin måte, men hvor harangen eller utblåsingen er et forsøk på å forstå.
Dette innlegget er av en slik karakter og altså ikke ment å såre eller
fornedre. Vi ønsker ikke å fjern-diagnostisere personer som er nevnt med navns
nevnelse. Vi ser likevel ikke bort fra at det jeg skriver kan lede tankene inn
på personligheter ved assosiasjon. Når jeg likevel tar risken på at dette blir
tolket i beste mening, så er det altså for å forsøke å tilnærme seg dette
viktige stoffet på en ny måte, ved å bruke modeller eller tankeforutsetninger
som ikke er allment kjente, men som jeg baler med selv å komme til rette med.
Jeg forsøker med andre ord primært å utvide min egen forståelseshorisont,
dernest, hvis overhodet mulig, å få andre til å se «tingene» på en litt utvidende
og gjerne provokativ måte. Jeg vet ikke om dette eksperimentet kan være til
hjelp i så måte. Men jeg tror det hjelper på når jeg lar det stå til og knytter
denne «analysen» til kjente personer som har operert i den offentlige diskursen,
og personer som i har gjort dette området til en profesjonsområde. Personene
som nevnes her behandles ikke slik at det gir dem full rettferdighet. Hensikten er å presentere dem som stereotyper
eller karikaturer. Min analyse forsøker ikke å beskrive disse personene som «fakta»,
men mer som roller eller funksjonsinnehavere. Det jeg forsøker er å presentere
disse personene i en mal som det kan være til hjelp å ha i bakgrunnen, som
tankeforutsetninger eller mentale bilder. Det jeg gjør er å forenkle for å oppklare.
Personene som sådanne er i grunnen helt irrelevante, selv om personligheten torde
være helt avgjørende for hvordan visse aktører på diskursområdet tenker,
handler og føler, hvordan de begrunner seg, hvordan de navigerer, intrigerer og
hvordan de med ulike midler forsøker å påvirke opinionen. Jeg sprø: Hvilke
tankeforutsetninger er det som driver disse personene? Spørsmålet er ikke først
og fremst hvilke verdisyn eller politiske ståsted disse personene har, selv om
dette er umulig å isolere, for alt henger jo sammen. Det dreier seg her om
vektlegging og fokus. Hvorfor agerer, resonnerer og gjør man akkurat det man
gjør? Hvilke tanke-bilder er styrende? Hvilke vinkler eller tilnærminger til
virkeligheten er det man uten å være seg disse besvisst ikk ser eller ike vil
se, - og hvorfor vil man ikke se det, eller hvorfor makter man det rett og
slett ikke? Hvorfor er det med andre så vanskelig å se og forholde seg til egne
blindvinkler?
Det er i dette perspektiv denne
posteringen eller artikkel er skrevet. De er ikke skrevet for å tyne noen, le
av noen, baktale noen, nedverdige eller krenke noen. Jeg tar imidlertid høyde
for at personene som nevnes nok kan følge seg støtt og dårlig omtalt eller
angrepet, ja, de vil nok hevde at jeg misforstår og postulerer stråmenn eller
hva det nå kan være. Eller f eks at analysen ikke har hold i virkeligheten, at
det dreier seg om fri fantasi. Det får nå være så, de jeg «analyserer» er
erfarne nok til ikke å ta på vei eller legge seg til å gråte. De vil antakelig
forstå at her dreier det seg å se virkeligheten gjennom et temperament. Det dreier
seg også om metafysikk, psykologiserende metafysiikk, en metode jeg for min del
savner i diskursen, som jo skal være så «objektiv» og fri for metafysisk
spekulasjon eller solipsisme som mulig. Etter min mening er det umulig å ikke
spekulere, (men man må ha filosofiske eller semantiske eller litterære eller
retoriske virkemidler i bakhodet for i det hele tatt å forsøke denne
tilnærmingen. Det hele skal ikke overlates til fantasien alene). Analysen jeg
kommer med er ingen eksamensbesvarelse. Den er ikke kjølig nøytral eller «vitenskapelig»
distansert analyse formelt korrekt oppbygd osv, den er heller en forskrekket
kommentar, for vitenskapelig nøytral er heller ikke den personene eller den boken
jeg setter som hovedmål å analyser på min måte. For den er også skrevet i og med et eget temperament, et personlig temperament
som nok er noe forskjellig fra mitt eget. Boken og personen det gjelder har
valgt side og dette preger forskningen hans og boken som helhet, ja, selve personligheten
hans. Forfatteren er mer meta-moralsk - (Nina
Karin Monsens term) - og politisk enn vitenskapelig. Hans fremstilling av
personer han tar for seg, er sterkt subjektivistisk preget. Det vitner om
fordommer mot disse personene. Om forfatterens hovedanliggende har vært å beskrive
seg sels eller gi uttrykk for at han selv er politisk korrekt en gang for all
fremtid, par exellence, vet jeg ikke. Men han legger selv opp til en slik
tolkning. Det i seg selv gjør hans tilsynelatende «store verk» - etter tittelen
å dømme - til en koloss på leirføtter. Ja,
til et skuebrød – eller levebrød - for komikere.
Jeg tar fatt på boken etter en
innledning som nok kan være en lidelse å lese og komme igjennom for folk som
ikke er spesielt interessert. Jeg forslår derfor at man ruller seg nedover i
artikkelen til man kommer fra anmeldelse og kritikk se av Sindre Bangstads bok:
Anders Breivik and the Rise of Islamophobia. Den er verdt å lese spesielt for
den som ønsker å se at den faktisk ikke er verdt å lese i det hele tatt, alt
stoff på nettet ellers tatt i betraktning. Foreløpig moral: Jeg ser litt
ufrivillig, men likevel med store forhåpninger, bjelken i mitt eget øye fremfor
flisen i de andres.
Før jeg går videre
vil jeg anbefale en nyere og meget aktuell artikkel hvor islamofobi-termen med
full rett blir fullstendig knust og maltraktert: American
Thinker
Hvorfor lar noen
presumtivt begavede mennesker med stort behov for å være god seg korrumpere av
floskler, troper, overflatiskheter og direkte dumheter? Hvorfor gjør man seg
snevrere mentalt, når man i stedet kunne frigjøre seg selv inn i et større
overblikk på tingene tilstand?
Hvorfor biter man på,
lar seg dupere og forføre av den i ett og alt utdaterte betegnelsen islamofobi?
Jo, fordi det
tilsynelatende er et hendig redskap i en ellers villrådig hånd, et hellig og
uangripelig våpen for sjeler som er kronisk tilbøyelig for servilitet, sjeler
eller personligheter som velger underkastelsens smigerens vei fremfor frihetens
vei. Man velger moralisme fremfor moral.
Bakgrunnstoff fra
bloggen: hypermagi
og emosjoner hypermagi
og hypermoral relativisme
og toleranse et farlig landskap
Den som trøster seg
til at betegnelsen islamofobi skal
åpne dører for dem, er feige. De skyter seg under den store «saken», hvor de
kan skryte på seg overbevisningen om å tilhøre de som har rett og som har
fremtiden foran seg. Betegnelsen er et sesam sesam, en sjibolett, et magisk verktøy, et kodeord, et løsenord, et symbol
som gir adgang til den indre krets og communionen
av «hellige». Det hele bygger på et luftslott, en illusjon, et fata morgana.
Islamofobi er blitt en fetish
eller et konsept for «troende» med behov et konstruert og for så vidt konkret
kraftsentrum de tror garanterer deres verdighet, deres verdi på diskursmarkedet.
Bare slik klarer de å tilføre seg og gripe fatt i en verdi som er «større» enn
dem selv. De trenger et stoff eller et serum som de tror sikrer dem spesifikke
fordeler gitt dem nærmest fra naturens side som et tegn spesielt myntet på dem
og deres «brødre», kollegaer eller stimulanter
som derfor gir dem en følelse av å tilhøre de utvalgte, de gode, de som kjemper
den rettferdige kampen mot de «villedede» eller mer eller mindre selvvalgt onde.
De forstår ikke Eric Froms budskap: Flukten fra friheten.
Islamofobi-ordet
tilfører «eieren» forløsende krefter, men uten at eieren ser at det han
bedriver, er forsøk på ren magi. Det avslører hans mentale og personlige
svakhet, en svikt eller en svakhet i selve personlighetsstrukturen hans, fakta han
bestreber seg på skjule, en strategi som undergraver ham selv, men som han selv
oppfatter som en styrkende indre kraft han kan kle sin moralisme i.
Han må fremfor alt
skjule sin private avmakt. Han vet ikke at han lever i konseptenes og
forestillingenes verden, men han har en anelse om det, på samme måte som den
som ser han ikke er så sterkt, må kompensere for å kunne fremstille seg som og
bli oppfattet som sterkere, ja, mer verdig, mer attraktiv – for ikke å si «mentalt
sunn». At dette behovet gir seg utslag i hovmod, faller aldri disse menneskene
inn. De tror at hovmod gir styrke. De vet ikke at hovmod står for fall.
De skaffer seg derfor
venner som opererer på det samme illusoriske fundament, venner med samme
mindreverdsfølelser, følelser de alle skjuler overfor hverandre, i den tro at
denne fordektheten i seg selv skal gjøre dem sterkere ved å samarbeide og stå
last og brast.
I stedet for forsøk
på å skaffe seg større selvinnsikt, må de til stadighet «fronte» overfor andre,
fremstå som urokkelig lojale, uangripelig intellektuelle, slik at de alle sammen
kan skape en stadig sterkere gruppe, et forbund som lett ender mer å kreve mer
og mer av de innvidde, et uhyre som vokser på deres egen oppfordring og som
stadig blir større og mer uforsonlig, rigid og fanatisk.
De tror at alle disse
elementene i strategien alle arbeider automatisk – og uanstrengt - til fordel
for dem selv. De ser ikke at strategien og alle oppofrelsene de yter skaper et stadig
mer sultent uhyre som vil bli stadig mer sultent og som vil kreve stadig større
ofre av dem, skal den enkelte og gruppens mål lykkes i å fremstå som vellykket,
mer anstendig, mer kunnskapsrik, mer god enn andre grupper og individer de
konkurrerer med på diskursmarkedet.
Målet for gruppen er
å bli sterk nok til å danne selve plattformen for en ny generell konsensus i
befolkningen. De føler seg som en nødvendig og sann avant garde, ja, til og med som et midlertidig onde, et onde som av
seg selv vil bringe mer godhet, bare de selv sikrer seg maktposisjoner som kan
lede prosessen og politikken videre i riktig retning. De blir ofte rent
emosjonelt betingede politikere og møteslaver. De vet at det ligger mye makt i
dette bare å møte opp og avgi stemme, uansett standpunkt. Vi ser at denne avant-garde-mentaliteten har bidratt til
å undergrave Den norske kirke ved kun å ha vært til stede der hvor motstanderne
holdt seg hjemme, (fordi man ikke gidder mer).
For å nå dette målet,
er de villige til å gå langt over alle streker og bekker, for å hente «åtgaum»,
respekt og beundring. De går ikke av veien for å promotere sterke
innskrenkninger av ytringsfriheten for å nå målet: Følelsen av å ha inntatt den
moralske høygrunn – den etiske overlegenhet - og den fulle tilfredsstillelse av
behovet for å kunne nyte stadig større aktelse driver dem fremover, ja, de vil
til slutt kreve en altomfattende og ubetinget aktelse fra publikums side, enten
man er for eller imot dem. De forventer underdanighet, de tror ikke på en
friere presse, et mer nyansert og mer dyptpløyende mediabilde. De trenger – imidlertid
- det de mener er folkemeningen bak
seg, i hvert fall et stykke på vei, for å komme i posisjon. Når de da plutselig
en dag innser at de ikke lenger har folk flest med seg, men at de vekker folks
avsky og «vantro» - begynner de tydeligere å ty til stadig mer sjofle midler – et
lett gjennomskuelige skuespill - for å forsterke det de tror er den naturlige
autoritet som liksom flyter fra selve det faktum at de selv eksisterer,- som de
barna og den umodne ungdommen de er - , og at dette faktum i seg selv gir
hjemmel for den absolutt makt, fordi de innbiller seg at de har absolutt
rett.
De ser ikke at
«revolusjonen» spiser sine barn, de ser ikke at tiden motarbeider dem, at folk
blir mer og mer bevisst maskepiet og spillet deres, og deres grådige behov for
å guddommeliggjøre sin infantilisme, ja, narsissime. Deres frykt for folks
forakt, er autentisk, og desto større denne frykten er, jo mer gjør de for å
skjule den usikkerheten og forvirringen som egentlig driver dem og motiverer
dem, anstrengelser som virkelig koster og tærer på dem og undergraver deres
selvrespekt innenfra, i den grad de vet hva sann selvrespekt er for noe. Men
skjule denne dobbeltsidige forakten for alle over lang tid, vil de ikke lykkes
med. Det kan gå dem vel en tid, ja vel, men vips, så er de ute av spill,
ubønnhørlig.
Mennesker som kun
forankrer sitt mentale liv i overflatisk kameraderi, er dømt til å feile og
«synde» grovt. (De mangler selvsagt enhver form for syndserkjennelse og har de
behov for en åndelig side i sitt indre, mentale katastrofeområde, gjør de
nærmest alt for å fortrenge det hele, forfengelige som de er, oppblåste,
skrytende, dorske og sosialt innsmigrende).
Det eneste de har å
sentimentalisere seg med og overleve på videre mot det fullstendige mentale
nederlag, er bitterhetens sødme. En sødme som bare vil gi dem medynk, men som
de desperat vil tro er et evig bifall, om folk bare hadde skjønt bedre og vært
mer ridderlige.
Jeg kaller disse
menneskene for hypermagikere annetsteds her på bloggen. De forsøkte å tilrane
seg makt og beundring ved å opptre nobelt på andres vegne, kun for skaffe seg
selv fordeler, innpass og status, og for å kunne sole seg i sine falske
selvbilder. Lenger rekker ikke disse menneskenes selvinnsikt seg og dypere
stikker det ikke. De kan ikke overtales til å gjennomskue ufrivillig
egenproduserte kroniske fasader og farser, egen ynkelighet og feighet. De har
manglet dømmekraft og moderasjon fra begynnelsen av. De har stengt seg fra all
dypere innsikt i tingene. De har ikke villet innse at deres iboende
undergangsvilje og selvdestruktive kraft har vært sterkere enn det sannhetsserum de har gjort seg avhengig av,
dvs illusjonene.
Hypermagikere vil for
alltid mangle mot og sann ridderlighet nok til å avsløre seg selv og innrømme at
det moralske og objektive nederlag det er å ha gått og brygget på og bygget opp
sitt selvbilde på er en notorisk og egenprodusert livsløgn. Det eneste de kan
trøste seg med er Ibsens: Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar
du livsgleden fra det. Denne frasen passer som fot i hose i dette
skremmebildet. De sitter fast i sin personlige elendighet, i eget avfall eller
nedfall, de ser ikke at godheten som de sitter og breier seg på i virkeligheten
er den sumpen de selv ikke via naturlige kanaler og trykkraft har maktet å
kvitte seg med. De er møkkabærere, bokstavelig talt. De gjemmer på og pleier
sin egen møkk som om den var gull verdt eller noe annet spesielt verdifullt,
ekskrementer de mener bør guddommeliggjøres og betraktes som perler som kastes
for svin. De ser ikke svineriet i sitt eget indre. Det hypermagikere virkelig trenger
er noe eller noen som kan frata dem livsløgnen, ja, de burde selv be om hjelp
til dette, men angsten hindrer dem, frykten for å bli uglesett eller fratatt
sin moralske «overlegenhet» er for stor.
Hypermagikere flest
er ikke gjennomsnittsmennesker, de oppfatter seg i hvert fall ikke som
gjennomsnittsmennesker selv. De burde derfor legge seg åpne for forsøk på å
avkle dem livsløgnen. Det er bare så synd at så få ikke-magikere orker å påta
seg oppgaven. Hypermagikerne benytter alle triks for å beholde sin posisjon i
det de anser for å være geniunt «korrekte» miljøer, blant de «riktig
serviliserte» opportunistene. De drømmer om å kunne bli plassert øverst på
pallen og hyllet av likesinnede.
Hypermagikere gjemmer
seg bak en selvpåført fasade, dvs en falsk fasade, bak et snikende rollespill
med dem selv i hovedrollen og hvor de da kan posere uanfektet i sin strålende
moralske glans. Noen ganger når de sine mål, og da får de helgenstatus i
miljøet. Og med denne statusen i ryggen er det at de kan håpe på å få karret
til seg mest mulig politisk makt. De regner med at de en dag vil ha autoritet
over alt fra prest til politi og de vet at folk vil la seg korrumpere av
prakten. Det som driver dem er faktisk drømmen om totaldominans, all makt, all
forgudelse.
Fasaden oppleves for hypermagikeren som noe autentisk og ekte, den
«virker» utad, naive mennesker tror umiddelbar på dem, de kan slappe av, de kan
hvile i sin faste overbevisning om at folk er dumme, at folk ikke vil avsløre
dem, og at det er fritt frem, de kan fortsette nærmest i det uendelige. Bare
tilfeldigheter gjør imidlertid at de kan holde på så lenge som de fleste av dem
gjør, eller tillates å gjøre, uten å bli avslørt som servile opportunister, -
og verre, kyniske bedragere og manipulatorer. Tilsynelatende innsiktsfulle og
kunnskapsrike sådanne. De spiller et høyt spill for galleriene i full
overbevisning om at de styrer over sinn og krefter – som magiker eller karismatiske
helbredere og onde hypnotisører gjør, en rolle som de oppfatter tilkommer dem
som en selvinnlysende rettighet de kan rå over. Vanlige folk like ikke
rollespill og intriger. Hypermagikerne elsker det og blir avhengig av den
fortreffelighet dyktigheten deres i spillet og skinnet gir dem. De er egentlig
overflatemennesker. De bør gjennomskues fortest mulig. Deres menneskeforakt
avkledd.
Alt dette gir
medlemmene – eller brorskapet - er følelse av uovervinnelighet. Sammen står man
sterkt. Samhold gir styrke. Urokkelighet lønner seg. Løgn kan tillates. Man
føler seg mer og mer privilegert, man tilhører et slags presteskap, men det man
fremfor alt forsøker å unngå er å gi en radikal eller fundamental eksistensiell
begrunnelse for hvorfor spesifikt deres
metafysiske grunnposisjonen – i tomheten og intetheten - skal være så mye mer å
foretrekke fremfor andre posisjoner. Et gyldig, fruktbar, modent, virkelig
innsiktsfull og befriende argument for posisjonen blinker med sitt fravær. Egentlig
vet de at de ikke kan makte å hjemle seg selv i noe annet enn troen på det
absolutte primat av en egendefinert overordnede relasjon i konsensusen. De vet
at de aldri kan forankre seg i objektiv sannhet, objektive standarder, hverken
syntetisk eller analytisk. Den totale relativisme er deres egentlige
«playground». De tror de vil gå av med seieren ved å gjøre seg mest mulig
intellektuelt eller akademisk «street-smart». De er ikke typisk narsissistiske,
de er for «smarte» til å gå i den fella. De snakker om ting utenfor seg selv,
om samfunnsoppgaver, om kampen mot «populister» og andre grupper de gjør til
fiender. Av og til oppviser de en altruisme som bare må kalles selvfornektelse.
Til og med deres utbasunerte selvforakt forventes å bli oppfattet av tilskuere som
altruisme, godhet. De frykter å bli kalt egoister eller egosentriske. De «gir
sitt liv» til bevegelsen og dens høye idéaler. De kan utvise den mest
selvoppofrende aktivitet. De vil ikke innrømme at de gjør det mot betaling,
ikke i klingende mynt, men gjerne i form av «slikking oppetter ryggen». At de egentlig er korrupte, er umulig å
oppdage, trøster de seg med.
De er som
stoffavhengige, de vet, får vi håpe, at de gjør og tenker og føler galt, men at
å rasjonalisere er et større gode og noe mer edelt enn å «bekjenne sin synd». Det
er det de er overbevist om er andres feil og mangler som ligger under og
dirigerer, motivere dem, men de vet at denne forklaringen er falsk, likevel fortsetter
de å lyve overfor andre og seg selv, samtidig som de oppfatter at dette
kannestøperiet forsterker «de hellige» båndene innad. «Hemmeligheten» må ikke
avsløres. Det er helligbrøde og medfører
utestengning, isolasjon, hvor de kan risikere å miste alt, dvs ansikt og
folder.
Sannheten for
hypermagikerne er den største trussel mot det egne «forgodtbefinnende» eller
anliggende. Sannhet betyr avblomstring og ulykke, sterkt ubehag. De frykter at
noen skal komme og rive av dem masken. De beskylder da folk med rette at det er
forkastelig å rive masker av noen. Vi river ikke masken av julenissen når han kommer
på besøk, bare for å avsløre at nissen er et helt normalt menneske og ikke et
skrømt. Det er ufint å rive av masker, sier de. (Og alle nikker). Det sier seg da at emosjonene kommer i
sentrum. Det gjelder å holde seg inne med de med samme emosjoner, selvforsterkende
emosjoner, det dannes fort en kollektiv mer eller mindre uttalt strategi ut av
det, en strategi med normer som ikke kan brytes, normer som gjelder absolutt
både innad og utad og som er ubrytelige og som danner grunnlag for alle former
for disiplinærstraffer hvis de brytes. Det kan foregå så subtilt at skuespillet
forvandles fra surt til søtt og fra skuespill til sannhet på et blunk.
De som våger å bryte
ut, blir forrædere, det legges opp til mottrekk og dehumanisering. Svikerne har
gått over til fienden, mener de da, i samlet tropp, idet de tar på seg sine
intellektuelle og akademiske masker, alle de som ikke følger appellene og
slagordene, de som skulle finne på – på saklig grunnlag - å kritisere bruken av
f eks betegnelsen islamofobi.
De lojale må da konstruere
stadig flere skremmebilder av dem de har stigmatisert som islamofobe, for å kunne opprettholde myten om egen fullkommenhet.
De blir stadig mer servile, ikke bare overfor hverandre, innad, men like mye
servile overfor islam som sådan, de må smiske mer og mer for muslimer generelt
og forsvare dem – eller tie – når det er muslimer som gjør noe som kan kalles
samfunnstruende og som blir samfunnsfiender på grunnlag av de guddommelige
befalinger de finner for sin undergravingsvirksomhet og sine åpne angrep på
samfunnet.
Det er en
selvinnlysende og like slu som grusom gruppedynamikk i alt dette, men selv
oppfatter de denne prosessen som en prosess hvor alt som skjer tjener til å
underbygge eget paradigme, dvs folkets eller minoritetenes interesser. De er overbeviste,
uansett, om at nettopp de befinner
seg historiens riktige side og fører ubønnhørlig og med stadig større styrke en
slags omvendt invertert «hellig krig» mot de vantro, dvs de som kritiserer
islam og driver saklig islamkritikk. De kan ofre alt for å skape et nytt, stort
VI. De vil forandre ikke bare de materielle vilkår, samfunnsstrukturer osv, de
vil ha deg med hud og hår, de vil eier sjela di, personligheten din og de gir
seg ikke før de stuper. De eier ikke skam i tradisjonell betydning av ordet. De
ofrer seg jo for den gode sak. Og da får det ikke hjelpe om man knuser noen
egg, for å kunne ta æren for omeletten.
I virkeligheten
dreier det seg for hypermagikeren om redusere
motstandere til egentlig uverdige individer, både individuelt og kollektivt.
Hypermagikere mer enn noen andre sitter fast i gruppetenkningens fallgruver. De
forsøker å klebe fast alle skeptiske eller kritiske enkeltmennesker i én
felles, større gruppe. De generaliserer, men ser det ikke, noe de for øvrig
kritiserer andre for å gjøre, og «ofrene» her er først og fremst dem de kaller islamofobe. De gjør enkeltmennesker til
islamofobe, til en samlet gruppe, et helt, for dem, truende miljøer. De ser da ikke
at de selv kommer farlig nær dette å drive rasisme eller lovforbudt
diskriminering. Av og til går de over alle grenser. Uanstendighet blir et
fremmedord for dem. Begrepet «anstendig» blir latterliggjort eller
bagatellisert. Men ved behov, ja se, da bruker de villig selv uanstendig om meningsmostandere og folk
som ikke snakker som et A4-ark.
Hypermagikere er
kontinuerlig, ja, kronisk, ute for å sikre seg maktposisjoner, øke selvfølelsen
og stadig høyne selvbildet eller imaget.
Kløktig intrigering er ingen hindring. Det er ingen selvbesinnelse å spore her,
de ligger under for et hysterisk og megalomant behov for sikkerhet, primært
selvsikkerhet. De makter ikke tilværelsens vissisityder
eller naturlige og ledige eller fleksible omskiftelighet. De er rigide først,
og bare uvillig fleksible og medgjørlige. De frykter å bli sett sammen med
«fienden».
De har ingen
«orkesterdimensjon» eller tone for det naturlig mangfold i seg, de må skape
dette mangfoldet selv, ved å dominere, for dominans er det autentiske mål, selve
motivet, for ellers rakner alt og de mister sin selverklærte legitimitet. De
har ikke sans for nyanser, for tålmodig lytting, for grundigere studier. De kan
samle seg opp en menge kunnskap, ha lest utrolig mange bøer og avhandlinger.
Men de er allerede i utgangspunktet overflatiske, rigide, de er ikke fleksible
og nysgjerrige, de hviler ikke trygt i seg selv. De er i høyden seg selv nok,
de går ut fra at jo større verdi for noen i kretsen eller klikken deres
innbilte selvbilde er, jo lettere vil omgivelsene både privat og offentlig la
seg føye og omforme til servile tjenere, ynkelige etterplaprere, forgudere –
dvs avgudsdyrkere.
De innbiller seg at
de har en naturlig rett til å skape virkeligheten om til et paradis på deres
egne premisser, i deres eget selvbilde. Men de slipper ikke unna ved å foregi at
de gladelig og autentisk bare underlegger seg «flertallet» for å kunne nå de
høyere, mer edle målsettinger, det ensidig strengt verdslige summum bonum.
De vet at de stilt overfor intet ikke kan begrunne sin innbilte kongestatus
eller forestilling om å være «guds» representanter og eneherskere på jord. Det
de med nødvendighet gjør, er å frykte seg selv og sine inntil margen. De
frykter mennesker mer enn Gud, konstant. De har bare spillets mestring som mål
og hensikt, deres eget, et spill de fremfører ikke bare mot andre, men også
overfor dem selv, uten stans, på ethvert sted, ja, helt inn i søvnen eller
søvnløsheten deres. De plages med mareritt hvor de mister sine masker, litt
etter litt og må stille seg nakne og egentlig forlatte til spott og spe. De har
en kronisk mental lidelse med seg i sekken: Angsten og frykten for å bli
avslørt. De ser kanskje ikke at drømmen om å skape Det nye store VI kun var
spillfekteri?
Og for å dempe eller
sublimere denne frykten, hva gjøres? Noe simpelt, bruk av lette redskaper,
verktøy de vet virker, de tenker
instrumentalt og i teknikker, mentale mekanismer, de gjør mennesker til
manipulerbare objekter uten å kny, og kler denne diabolske virksomheten i
slagord om å redde anstendigheten og verdigheten til – alle - mennesker. (For
alle skal jo med, enten de vil eller ikke, ikke sant?
De kommer med
appeller om mer menneskelighet, men undergraver selv det moralske fundament de
opererer ut fra ved å integrere i egen psyke de verste egenskaper de gjennom
stråmenn tegner av sine motstandere, motstandere de i hovedsak selv konstruerer,
generalsierer frem, fiender de bare må ha, for å kunne trives og utvikle seg
videre, som det heter.
Det ligger visst i
deres gener, skal man generalisere ut fra den intensitet og den stamina som
driver dem fremover mot det de går ut fra som en selvfølge for dem er den hele
og fulle behovs-tilfredsstillelse. Psykologisering er hypemagikerens trumfkort,
for psykologisering i seg selv bidrar til å redusere den som psykologiseres,
objektet for oppmerksomheten.
Psykologiseringens
hensikt er å rettferdiggjøre eller opphøye den som psykologiserer.
Psykologisering spiller på følelser som ligger latent i alle svake sjeler, folk
som er ute etter lettvinte løsninger og som nøyer seg med hobbypsykologiske
fjerndiagnoser og som frykter all dybde og all god og varm innsikt.
Psykologisering er et farlig våpen. Den danner premiss for det vi kan kalle emosjonenes
kommunitarisme, en kommunitarisme som i dag gjerne går
under navn av toleranse eller liberalisme. Denne toleranse og liberalisme
fremstilles som et universelt gode, som en objektiv verdi seg selv, for
hypermagikeren vil ikke innrømme at han bruker begrepene liberal og tolerant
som instrumenter han kan bruke til å forme de han gjør til objekter eller
instrumenter for eget bruk, i «det godes» tjeneste.
Hypermagikeren
forsikrer sitt publikum at liberalisme og toleranse er universelt bindende, de
skal komme alle mennesker til gode, helst i like stort monn overalt. Godheten
skal risle ned på alle mennesker med hypermagikeren som frelser eller
mellommann og den som i «realiteten» formidler godene.
Hvem, hva hvor og
hvorfor synes å være totalt irrelevante spørsmål i denne sammenhengen, de faller
bare hypermagikerne ikke inn, for hvis
de hadde stilt disse spørsmålene i fullt alvor, ville deres «maske» eller personae eller påtatte image rakne og
falle sammen som et beinrangel rett foran dem. Deres eget høye selvbilde ville sprekke
og de ville stå igjen som de feige svindlere og manipulatorer de egentlig er.
Det tragiske er jo at
hypermagikere i virkeligheten gjør alt de kan for å undergrave seg selv og
andre. De skjønner ikke at de ikke bare motarbeider seg selv, men også alle de som
virkelig er i behov for frelse. De nekter seg selvbesinnelse. De arbeider i
prinsippet i full seriøsitet for å bygge seg opp som uangripelige og beundret,
men alt de oppnår er det motsatte av hva de foregir å ville være. De mest naive
av disse menneskene tror fullt og fast på at de gjør noe godt for deres egen
gruppe eller for menneskeslekten som sådan. De ser ikke at de ikke bare lurer
seg selv, men også mange andre, men de ser heller ikke at mange ikke vil la seg
dupere av deres hybris. Det er disse som ikke vil la seg dupere av de fantasier
hypermagikerne anretter og forfekter. Saklig kritikk må stanses med alle midler
og sjofle knep, både på kort og lang sikt.
Hypermagikerne nekter
å forstå at betegnelsen islamofob brukt
om en person eller en gruppe er en stor og grov overforenkling og en teknikk
eller et instrument som de tror de er berettiget til å bruke som klistremerke
og stigmatum på meningsmotstandere
eller folk eller gruppe som de rett og slett ikke liker og selv om de ikke saklig
kan begrunne hvorfor de ikke liker dem de forsøker å forulempe eller stemple. Hypermagikere
går rundt med mentale bilder av seg selv, bilder som ikke tåler tilsmussing. Hypermagikeren
er redd for å bli besmittet. Han krever stadig mer avstand til kritikere og
meningsmotstandere, også folk med mer innsikt, høyere intelligens og mer
relevant kunnskap enn det han slv kan oppvise. Hypermagikeren er helt avhengig
av konstruerte mentale bilder både av seg selv og fienden. Fienden blir aldri
kalt et offer, men alltid en fiende.
Teknikken de bruker
er imidlertid ikke alltid tydelig for andre til å se eller oppfatte.
Hypermagikerne liker å operere i det skjulte like godt som i det åpne og
offentlig rom. De tier gjerne der de kunne ha talt, når de ser at å tie er
nettopp det som øker deres egenverdi, både i egne og deres nærmestes øyne. De
går ikke av veien for å forsøke å splitte og herske der dette synes mest
formålstjenlig. De opptrer gjerne som joviale, positive og selvsikre mennesker,
individer som kjenner etiketten og de underforståtte koder, gester, toner og
geberder. De overgår seg gjerne selv når det kommer til å spille fortreffelige
rollespill og sørger for å tilpasse seg takt og tone.
Gjennomgående røper
ikke oppførselen deres behovet for å skade og kontrollere eller fremmedgjøre de
utsøkte ofre, snarer tvert imot, de kan uttrykke stor medfølelse for folk de
vil skade eller sette ut av spill, det gjelder både politisk og det mer
privatrelaterte forhold, som f eks på arbeidsplassen eller i foreningsarbeide
osv. De kan komme med dypsindige forklaringer på hvorfor folk – dvs ofrene -
blir som de blir, de kan forsøke å forklare islamofobi
ut fra samfunnsmessige eller biologiske forhold, arv og miljø de de islamofobe selv egentlig ikke har noen herredømme
over og som de derfor ikke er skyld for selv. Slik får de sympatisører til å
bli mer avhengig av dem og jo større beundring for egen godhet og innlevelse de
oppnår, jo lenger er de villige til å gå for å få ytterlige bekreftelse på det
selvbilde de selv forsøker å forsterke og konservere.
Hypermagi er et symptom, et avhengighetssyndrom som stadig må mates
med flere og mer virkningsfulle impulser og stimuli. De trenger stadig påfyll for
å kunne fortsette kampen mot ofrene, ofre som blir stadig mer farligere, spesielt
ifølge hypermagikeren selv. Hypermagi kan muligens kureres partielt,
men neppe helt og varig, det kan nærme seg en klinisk tilstand. Og: Jo større
behov for å bli forgudet, jo større blir behovet for å fremstille de islamofobe – eller andre ofre – som stadig
mer farlige og nedrige enn dem selv, ja, mer og mer umoralske og forkastelige,
hvilket i seg selv krever beviser eller indisier som samles opp for bruk i den
fremtidige taktikk og strategi. Ikke rart at hypermagikeren gjør seg avhengig av sine støttespillere og begynner
å konkurrere med dem om å være mest prektig og mest – effektiv. Hypermagi innbefatter ikke sjelden
tendenser mot paranoia. Hypermagien
kan sies å være islamofobiens
komplementære motstykke, den ene er avhengig av den andre, men det syndrom som
underkommuniseres i media, er hypermagikerens hypermagi. Kritikken har rettet
seg mot konstruksjonen islamofobi og
ikke den reell «størrelsene» hypermagi og hypermagikere.
Betegnelsen – eller
fortegnelsen – islamofob og islamofobi blir brukt med stor letthet og uten
anstrengelse, ja, noen får en sterkt godfølelse av å bruke termen, den tilfredsstiller
behovet for å kunne skjelne mellom et vi og et dem. De ser ikke at både termen
og bruken i seg selv ikke bare diskvalifiserer dem selv som gruppe i diskursen,
men også dem selv som personer eller individer. De blåser seg selv opp til
overdommere i intrikate spørsmål og relasjoner, man er enten for meg eller mot
meg, alt for lojalitetens skyld, involverte personer blir tingliggjort og
fremstilt som pådrivere for destruktive og gjerne direkte onde krefter, krefter
som må nedkjempes, og midlene for å nå dette målet kan selvfølgelig variere
både i styrke og intensitet, men hvor mer djevelske motstanderne oppfattes som,
- av hypermagikerne - jo tydeligere blir det at voldsbruken ligger like foran
dørstokken.
Islamofobi er blitt et skremme-ord som også rettes innover i
kretsen som flittig bruker betegnelsen og går inn for å bruke den stadig mer og
mer intenst og målrettet. Man starter jakten på mulige forrædere innad, og jo
mer «vellykket» slike interne operasjoner eller forsøk på opprulling eller utrenskning
blir, jo mer villig blir flokken til å ta i bruk de sterkeste virkemidler.
Dette til tross for at det man står sammen om, er et mentalt nettverk av falske
virkelighetsoppfatninger og illusjoner. Man tviholder på eventyret om at man tilhører
den edleste ridderstand i diskursene, selv om «forholdne på bakken», viser det
motsatte av edle. De er i stedt prektige. Det utvikler seg innad i gruppen en
egen form for solidaritet og hvor jo sterkere behovet for å handle solidarisk
og få bekreftet solidaritet, jo mer kreves det at illusjonen forsterkes og
sementeres.
Betegnelsen islamofobi er et kodeord og brukes som
en «trigger-warning»: Her skal man ikke bo og være, det gjelder om å komme seg
bort, snarest mulig, før vemmelsen over de islamofobe
og deres vesen, går over i fistel eller blir kronisk. Man skal i moralsk harme
holde seg unna de man stigmatiserer, hvis ikke nødvendighet da dikterer
nødvendigheten av direkte konfrontasjon er umiddelbart til stede.
Betegnelsen brukes
dessuten som et «hendig verktøy» i det vi kaller psykologisering. Man forklarer
mennesker og fenomener ut fra den grunntanke at «alt» egentlig kan forklares
med dysfunksjoner i «pasientens» mentale tilstand, hans personlighet og
grunnholdning, og i hans «gruppe». Hypermagikerne vil like å tenke om seg selv
at de kjenner individenes og gruppes innerste tanker og refleksjonsnivå bedre
enn de selv gjør. Psykologisering er en form for reduksjonisme, en metode som
vil forklare et fenomen med noe annet. Hvis en ung og radikal ungdom i et muslimsk
miljø roper «Allah hu achbar», blir denne personen psykologisert og redusert
ved at hypermagikeren forutsetter noe annet som beveggrunn enn det ungdommen
selv mener de kan begrunne seg ut fra. Det forutsettes at når det ropes Allah hu achbar, så er dette ikke et
utsagn om at Allah er større enn, men kun et utrykk for denne ungdommens
frustrasjon og behov for oppmerksomhet. Man forklarer hans rop som et symptom
på at noe er galt fatt, at makter og myndigheter har kommet til kort og feilet
med å hjelpe ham, og at dette i neste omgang forklares med at det er
omgivelsenes feil som får ungdommen til å protestere mot en verden og mennesker
som er av en helt annen religiøs tro og gudsoppfatning enn dem selv.
Psykologisering er en
måte å unngå å ta det mennesket som psykologiseres på alvor. Man er ikke
interessert i hva ungdommen virkelig tenker og begrunner sine holdninger,
følelser og tanker med. Det er den som psykologiserer som alltid har rett. Det
er lett å se at det psykologiseringen illustrerer og avdekker, er at den som
psykologiserer i virkeligheten inntar en posisjon som gjør den som blir
psykologisert til noe mindre enn den som psykologiserer. Psykologisering er
hovmod i høyeste potens, et uttrykk for å gjøre andre til noe mindreverdig, til
folk det ikke er nødvendig å ta på alvor, mennesker det egentlig ikke er verdt
å lytte til, for ikke å si lære av.
Slik sett er det lett
å se at de som bruker «islamofobi» som et verktøy for å manipulere
meningsmotstandere og som et effektivt middel for indoktrinering eller
hjernevask, nettopp driver med psykologisering. En grunnforutsetning her er at
religion og religiøs tro, og dens implisitte gudsbilde, betraktes som
illusjoner og derfor noe man kan pedagogisere
seg bort fra, bl a ved å psykologisere. Derfor heves ikke stemmene i protest nå
hypermagikerne villig innrømmer at islamofobi
ikke må knyttes til reell psykisk sykdom, selv om fobi som sådan nettopp er et psykiatrisk diagnose.
Til stor tilfredshet
blant hypermagikerne rettferdiggjør man sin egen intellektuelle uredelighet –
som misforstås som edelhet - ved å vise
tilbake til at det her dreier seg om en grunnleggende tvetydighet. Man sier
høyt at det ikke er meningen å sykeliggjøre noen ved å bruke betegnelsen, og
slik tror man at man har ryggen fri. Man tror tvetydigheten i seg selv skal
spare dem for nærmere eller dypere og avslørende kritikk. Det betyr selvsagt at
hypermagikeren forsøker å galvanisere seg i den tro at en slik vending er helt
berettiget, det han nekter seg selv og andre å se, er imidlertid at dette
spillet skjer på andres bekostning og til skade for ofrenes ve og vel. Hypermagikere
flest «vet» imidlertid med stor
sannsynlighet innerst inne at dette er et skittent knep. Hypermagikerne setter
her nytten av betegnelsen opp som en høyere verdi i «kulturkampen» enn
sannhetsgehalten i betegnelsen og han rettferdiggjør gjerne denne innrømmelsen
offentlig og uten omsvøp, antakelig fordi han ser at misbruken av betegnelsen
uansett kritikk vil tjene hypermagikeren og hans medspilleres sak uansett. I
hvert fall på kort sikte. De ser nytten i tvetydigheten og bruker strategien
kynisk for å fremme egne ideologiske agendaer i full forvissning om at dette er
legitimt for egne formål, selv om det er bedrageri under dekke av anstendighet
og intellektuell redelighet!
Kan termen
«islamofobi» annet enn misbrukes?
Vi stiller spørsmålet etter å ha lest
Anders Behring Breivik and the Rise of Islamophopbia av sosialantropologen
Sindre Bangstad.
Tittelen i seg selv bærer bud om et
noe oppblåst selvbilde fra forfatterens side og en ikke aldri så liten paranoid
«holdning» til tingene, menneskene og virkeligheten i Europa i dag. Det er
ingen tvil om at forfatteren tar seg selv og sitt stoff på høyeste alvor. Han
synes imidlertid å mangle noen perspektiver. Han virker ensidig opptatt først
og fremst av å fremstille seg selv som legitim «overdommer», som den som sitter
på sannheten og autoriteten en gang for alle.
s 19 ff: I denne boken vil jeg bruke
termen islamofobi som en referanse
til en løsere (indiscriminate)
negative eller følelsesladet holdning til islam og muslimer.
Termen islamofobia er imidlertid en høyst omdiskutert term både innenfor
og utenfor akademia i Norge, slik som i resten av Europa.
Grunnen til at termen er så
omdiskutert eller kritisert er at den ikke er nøytral og at den har en tosidig
funksjon idet at den både er fordømmende og analytisk. Zuquete påpeker termens manglende klarhet med hensyn til hva den
referer til og Bowen gjør oppmerksom
på at den brukes svært løst og polemisk. Zuquet
oppfordrer derfor til begrenset bruk av termen i akademia.
Min egen bruk av termen bygger
primært på et pragmatisk valg selv om
termen i seg selv åpenbart ikke er ideell i og med at bruken av termen kan
medfører forsterkning av negative holdninger overfor muslimer og islam og fordi
den kan bidra til å patologisere slike
holdninger. Den kan også bli misbrukt og instrumentalisert
av muslimske aktører som ønsker å fordømme enhver negativ holdning som
«fobisk». Termen er like vel kommet til års alder og synes bedre egnet enn
andre tilgjengelige alternative termer. En parallell-føring med den langt mer
aksepterte termen antisemittisme kan
foretas. Det kan således være liten tvil om at antisemittisme har vært knyttet
til kritikken av staten Israel, men samtidig foreligger faren for at termen
også i forhold til kritikken av Israel kan misbrukes og instrumentaliseres der
det gjelder kritikken av landets ekspanderende bosettingspolitikk tatt i
betraktning den sakte vridningen mot høyre som er blitt registrert i de senere
år.
Mathias Gardell har definert islamofobia som «sosialt reproduserte
fordommer og avstandtaken til islam og muslimer og handlinger og praksiser som
angriper, ekskluderer og forskjellsbehandler muslimer fordi de blir assosiert med islam, (Gardell 2011).
Islamofobiens fundament er med andre
ord en form for essensialistisk tenkning omkring forskjellighet som også finnes
i ulike former i rasismen. Ifølge slik essensialistisk tenkning omkring
forskjellighet, tror man at muslimer handler og tenker på en viss måte på grunn
av sin religiøse tilhørighet. Ved å tenke «religio-sentrert», (Bayat 2007),
betraktes en muslim først og fremst som et religiøst vesen. Det følger da at
man kan bli offer for islamofobi uansett om man praktiserer islam eller ikke.
Gardells definisjon har den fordelen ikke bare å beskrive islamofobi, ikke bare
som en teori, men også som en praksis.
For Gardell representerer islamofobi en del av et «kunnskapsregime», et begrep hentet fra Foucault. Dette innebærer så
at man opererer med visse påstander (certain
assertions), trosoppfatninger og argumenter hva angår islam og muslimer som
gitte sannheter som i kraft av at de
blir repetert blir tillagt gyldighet kun fordi de samsvare med man alltid har
hørt og derfor «vet» noe om.
Den første bruk av termen kan tilbakespores
til 1910 da det ble brukt av et par franske myndighetspersoner i
administrasjonen av Vest-Afrika av Delafosse og Quueillien.
I akademiske sirkler ble termen først
brukt av Edward Said (1935-2003) som
i boken Orientalisme, 1985, beskrev
islamofobia som «fiendtlighet mot islam i den moderne Vesten. Islamofobi
baserte seg på de samme forestillinger som antisemittismen. Islamofobi som en generisk term kom først i vanlig bruk
rundt 1997 der det ble brukt i en britisk rapport kalt Islamophobia, den
såkalte Runnymede Trust, en rapport som legitimiserte termen (– men hvordan kan
Bangstad begrunne denne ordbruken her?) Rapporten omhandlet imidlertid ikke
nærmere definisjoner og avgrensninger av termen.
I islamofobiske kretser er termen
blitt diskreditert og media og akademia frarådet å bruke termen. Det er blitt
fremsatt visse fiktive historier om termens opprinnelsen at termen var en
neologisme oppfunnet av Det muslimske brorskapet – se Bawer – eller i Iran under revolusjonen av Tariq Ramadan – se
Storhaug og Kubaisi – eller av venstresiden under Rushdi-saken. Man argumenter
med at termen sykeliggjør eller patologiserer helt rasjonell frykt for islam og
muslimer og at termen bedrar til å delegitimere
legitim kritikk av religiøse praksiser og troen islam. For min egen del vil
jeg ikke avfeie bruken av termen, men tvert imot anvende den med varsomhet og
hensyn. … Islamofobe og radikale islamister er åpenbart veldig like i deres
respektivt essensialistiske
oppfatning og tolkning av islam og i deres forsøk på den polarisering de
forsøker å etablere. (Islam is peace – Islam is war). Diskursen er en gjensidig
forsterkning i hvert sitt hus.
Bangstad tar for seg Tybring Gjedde
og er ikke nådig med ham. Han trekker frem flere tilfeller hvor Gjedde loses
inn under rasismeparagrafen, og
islamofob-termen. Det vises til at Gjedde i 2011 tok med seg en journalist til
nabolaget til en moske «in order to whip up sentiment against it». Gjedde skal
leende ha sagt til journalisten at moskeen utgjorde et «fremmedelement i
nabolaget. Moskeen gjorde ham urolig for hva som kunne hende med landet
fremover. Han påsto at det foregikk en islamsk ekspansjon som en
skattefinansiert kulturell elite var ansvarlig for var på gang.
Bangstad forteller at Gjedde fremstår
som det Sunstein kaller «polariseringentrepenør». Han bruker Ahmadia-muslimene – som ofte er mer
sekularistisk tenderte enn andre muslimske grupperinger - som en «floating signifier» for å underbygge et
standpunkt om «islamic colonization»
av Norge og Europa og her trår Gjedde etter Bangstads overbevisning og mening inn
under betegnelsen islamofob.
Markøren «løselig» - se over - i utsagnet
«løselig negative holdninger mot islam og
muslimer», gjør det mulig for Bangstad analytisk å skjelne mellom legitim
og fobisk adferd og holdning relatert til tilstedeværelsen av islam og muslimer
i den vestlige europeiske kontekst. Dette at man simpelt hen misliker en økning
i antall muslimer i sitt nabolag, kvalifiserer ikke i seg selv for betegnelsen
islamofob, skriver han; hvis du derimot i tillegg påstår at muslimene flytter
inn som et ledd i en mer langsiktig plan for å kolonialisere eller islamisere
nabolaget, ditt land eller ditt kontinent og at alle muslimer potensielt er
voldelige, og at muslimske kvinner reproduserer for å etablere demografisk
dominans, da har du åpenbart begitt deg inn i grensetraktene for hva som er
islamofobisk tenkning.
Bangstad siterer to forskere for å
antyde et botemiddel mot islaofobi: Sosiologen Ali Rattansi, 2007, hevder at
islamofobi ikke nødvendig vis er rasistisk unntatt hvis den tar form innenfor
en kategorisering mellom «harde» og «myke» former. Nassbaum argumenterer for en systematisk kultivering av de «indre
øyne» eller evnen til å bruke fantasien til å forstå hvordan verden ser ut fra
andres religiøse tro og etnisitet. Bangstad mener at dette ikke holder fordi
den populistiske høyresiden i Europa ikke er det minste interessert i å sette
seg inn eller ta inn over seg de finere og mer komplekse tolkningene som fins
innen islamske miljøer selv.
s 110ff: Tybring Gjedde har i årene
før 22/7 fremstått som en foregangsfigur for ekstrem høyre-retorikk når det
gjelder islam og muslimer blant sentrale FrP tilhengere, skriver Bangstad, så
retthaversk, så retthaversk, vil jeg si.
FrP har vært det partiet i Norge som
i de siste 25 årene har vurdert muslimer som en «eksistensiell trussel».
Etter 22/7 fastholdt Gjedde sine
tidligere påstander – 2011 - om at Ap ønsket om å «rive landet i filler» og
«dolke vår kultur i ryggen» ved å tillate masseinnvandring og foreta
eksperimentering med det multikulturelle. Gjedde fremsto da som dissident
martyr for ytringsfrihet, s 112.
I mars 2010 sa Gjedde at hijaben ikke
kunne sammenlignes med et tøystykke, men å kle barna sine i hijab var like
forkastelig som å sette på dem en Ku Klux
Klan-hette. Norge bør innta en streng holdning til den islamiseringen som
foregår rett foran våre øyne.
Gjeddes partikollega Kent Andersen skrev på sin blogg i 2011
at det forelå slående likheter mellom de tre store ideologiene nazisme,
kommunisme og islam. Bangstad beskriver dette som en bevisst konstruksjon av
islam som mer en politisk ideologi enn en religion og at dette er sentralt for
mye av den islamofobe litteraturen om Eurabia
de siste årene. Andersen reiste også spørsmålet om «moderate muslimer» faktisk
eksisterer, som om det også eksisterte noe som lignet «moderate nazister». Det
er viktig for islamofobe å
understreke at det ikke finnes folk med bakgrunn i islam som man kan stole på,
ikke under noen omstendigheter, fordi ifølge disses taqiyya – den lovlige eller hellige løgnen legitimert innen islam –
i seg selv tvinger muslimer til å lyve om sin religion. Slik sett vil det for
de som ser verden på denne måten ikke finnes noen forskjell mellom gode og
dårlige muslimer. Andersen hadde tidligere assosiert Ap med kultur-quislinger.
Gjedde nekter å ta avstand fra påstandene til Andersen.
Det Bangstad unnlater å nevne i sin
bok, er at Gjedde faktisk trakk tilbake en del av sine formuleringer og
synspunkter i ikke altfor fjern ettertid, her Fra VG 1108 20011, her :
Dette – ikke sitert i Bangstad bok
- skrev blant annet Tybring-Gjedde om Arbeiderpartiet i den omstridte
kronikken:
«Hva var galt med norsk kultur, siden
dere er fast bestemt på å erstatte den med noe dere kaller flerkultur? Hva er
målet med å dolke vår egen kultur i ryggen? Hvilket land bruker dere som
rollemodell for det flerkulturelle eksperimentet?»
Angrer
Nå angrer Frp-toppen språkbruken. Han
skriver også at «vi har alle opp gjennom tidene ordlagt oss feil, sagt ting vi
burde formulert annerledes og ja, noe burde helt sikkert vært usagt».
Det kommer klart fram i
leserinnlegget at det er terrorhandlingene 22. juli som er en av grunnene til
at Tybring-Gjedde nå modererer seg noe.
«Å lese tidligere ordskifter i lys av
terrorhandlingene, er en vanskelig øvelse. Det kan lett oppfattes som upassende
og lite sensitivt» skriver han.
Helt flat legger han seg imidlertid
ikke: «Kronikken jeg skrev i 2010 står likevel fjellstøtt politisk», mener han.
«Det må fortsatt være lov å ha sterke
meninger og det må være lov å provosere. Vi må aldri komme dit at det å ha
'sine meningers mot' møtes av moralsk indignasjon og samfunnets kollektive
fordømmelse.» (Les også: Siv Jensen
angrer på ordbruk i debatter).
Flere brannfakler
Frp-toppen har også kastet inn flere
andre brannfakler i innvandringsdebatten. Fra talerstolen på Frps landsmøte i
2011 fyrte stortingsrepresentanten og Oslo Frp’s leder en voldsom salve mot
norsk innvandrings- og integreringspolitikk:
«I Groruddalen blir
blonde jenter mobbet og farger håret sitt mørkt, barn blir truet med juling
fordi de har salamipølse på brødskiven i matpakken, gutter med
innvandrerbakgrunn truer norske gutter med juling dersom de ikke får mer
spilletid på fotballaget, godteposer til barna ved markeringer i barnehagen
blir gjennomgått for gelatin - slike poser blir merket med bilde av en gris til
skrekk og advarsel. Om kveldene og i helgene stikkes biler i brann og ruter
knuses i skolebygninger. Dette er ikke noe den monokulturelle
stortingsrepresentanten Tybring-Gjedde finner på. Dette er en del av hverdagen
i flerkulturelle Groruddalen i Oslo».
I 2010 tok han til
orde for å markere jødeutryddelsen i norske skoler ved å be muslimske elever om
å bære David-stjerne. '
(Min kommentar: Bangstad antropologiserer
eller psykologiserer termen og sklir
unna religionen som sådan. Det er i seg selv forførende reduksjon og gjør
Bangstad til en reduksjonist. Konflikten eksisterer kun i form av
menneskelige relasjoner, dvs subjektive «størrelser», - en form for reifisering av ordene i seg selv - og
bruken relaterer seg dermed kun til relasjoner og ikke ontologiske tilnærminger. Religion – trossystemer og verdensanskuelser
i seg selv – frakjennes enhver agens. I det eksempelet han trekker frem
relatert til Gjedde, går han ikke av veien for å tilskrive Gjedde motiver
Gjedde neppe kan ha hatt, i hvert fall ikke primært, helt sikkert, nemlig dette
å – malingent - ville piske opp
stemningen mot muslimer. Gjeddes sannsynlige motivasjon var å drive
folkeopplysning og rette fokuset mot nye hendelser i lokalmiljøet, og dermed
også i nyhetsbildet, i og for seg altså et helt legitimt og prisverdig motiv. Det
faller da heller ikke Bangstad inn at de muslimene som sto bak byggingen av
moskeen kan hatt et mer langsiktig perspektiv i sikte, nemlig den av Allah og
profeten pålagte guddommelige plikt til å drive misjon, dawa, for islam, i hele sin bredde og dybde og da med alt av
ingredienser som forplikter enhver muslim på rent faktisk – sett i et teologisk/juridisk
perspektiv – normative læresetning som står kontrært på vestlig tenkning
omkring menneskeverd, likebehandling og demokratiske prinsipper rent generelt).
En islamkjenner, Robert Spencer, som
Bangstad ikke nevner i boken, merkelig nok, kan man si, peker på noe viktig ved
bruken inkludert misbruken av islamofobi og
knytter det til en mulig kommende statsminisiter i England: Corbyn.
Spencer: The term “Islamophobia” is a
vicious conflation of attacks on innocent Muslims, which are never justified,
and honest analysis of the ways jihadis use the texts and teachings of Islam to
justify violence and make recruits. The idea is to inhibit that analysis by
equating it with attacks on Muslims, or even claiming that it will lead to
attacks on Muslims. The end result will be that the jihad will advance
unopposed and unimpeded, while all its foes have been silenced.
Corbyn says: “I’ve held meetings with
Muslim women who have told me horrific stories of routine racist abuse on our
streets. If women are abused because they are wearing a headscarf, then it is a
wrong against them and it is a wrong against all of us.”
Yes, no woman should be abused simply
for wearing a headscarf. But Corbyn doesn’t say a word about the many women who
are abused for not wearing a headscarf. Do they have any rights? Does anyone
speak for them? And how does Corbyn know that this abuse is really even
happening, when there are so many incidents in which “anti-Muslim hate crimes”
turn out to have been faked by Muslims?
Corbyn again: “The rise of extremist
rightwing groups is a very serious threat not just to Muslims but to all
minorities, and in fact to all Britons, and to the interwoven fabric that holds
this country together.”
“Extremist rightwing groups.” About
jihad terror groups he was silent. her
jw
For å komme tilbake til Bangstad: Jeg legger her ved noen case-historier som vil vise hvor utrettelig,
nøysom og grundig Bangstad arbeider for å gjøre «avsløringene» sine så
detaljerte og grove som mulig, hvor overflatisk han er, hvor skadefro han er.
Grunnholdningen hans er at her skal det røykes ut fiender, farlige
samfunnselementer og dette perspektiver skygger for alle andre perspektiver og
mulige tilnærmingsmåter til hele sakskomplekset, et kompleks som i sannhet er komplekst,
men heler ikke dette makter Bangstad å få frem. Han durer frem med tunnelsyn,
som en utridd og altfor tidlig gammel hest med skylapper, ser seg hverken til
høyre eller venstre, men er som besatt på å fortelle hvor prektig han er, hvor
rett han er og hvor god eller snill han, som har de rette meningene, det
riktige verdigrunnlaget eller verdisyn, den rette politiske ideologi i bunn,
hvor liberal han er. I virkeligheten er Bangstad lite annet enn en simpel
parasitt på diskurslegemet og en person med evner og egenskaper som bare
tyranner og diktatorer ville ha vervet inn til å ta seg av drittjobbene.
Per Sandberg og Hege Storhaug påsto i
mai 2005 å ha informasjon fra det pakistanske miljøet om at 30 tusen
pakistanere i Norge hadde svoret en ed til et islam-ekstremistisk miljø i Oslo.
Det var bare 26 286 muslimer av pakistansk opprinnelse i 2002, fyrer
Bangstad løs idet han henviser til Østbye i SSB. s 126
Den konservative, forsiktige og
velmenende Knut Olav Åmås, som har jobbet i mange år som fetert
kulturpersonlighet i Aftenposten, har ifølge Bangstad hele to ganger anbefalt «eurabia-bøker» av Bruce Bawer. Bangstad
opplyser at Åmås avfeier kritikk av dette idet han kaller sine kritikere
«ultra-left-wing». s 139
I 2009 stemte 1000 (77%) personer i
en spørreundersøkelse Dagbladet foretok positivt på Storhaugs påstand om at sharia ville bli innført hvis muslimene
komme i flertall. Nazeen Kahn fikk 23% av «stemmene». Bangstad kritiserer her
Dagbladet – av alle – for å promotere eurarabia-teorier.
Han viser igjen til SSB som kan fortelle oss at bare 11% av befolkningen vil
være muslimer i 2060! s 140
Bangstad informerer om at Hege
Storhaug er «en sekulær lesbisk feminist» og man kan spørre hvorfor han nevner
dette? Det taler ikke til hans fordel at han gjør det, men vi skjønner likevel
koblingen: Bruce Bawer, som har hatt kontakt med Storhaug, er jo også homofil,
men poenget her, for Bangstad, er at Bawer også har hatt en – om enn minimal –
kontakt med terroristen Anders Behring Breivik, må vite. Breivik, på sin side,
påstår at Bawer kan være en belastning for det islamkritiske miljøet.
Bangstad fortsetter: Storhaug har
lenge vært tungt fordomsfull i sine uttalelser om muslimer. Storhaug og Rita
Karlsen, begge i HRS, setter ifølge Bangstad opp dansken Anders Fogh Rasmussen
som et ideal fordi han gikk inn for innstramminger i innvandringspolitikken. Storhaug
og Karlsen har også hatt kontakt med Helle Merete Blix, Walid Kubaisi, Lars
Hedegaard og Daniel Pipes, - alle svært suspekte personer, skal vi tro
Bangstad. (- jeg har ikke tid til å presentere dem nærmere her, men disse
menneskene må være høys suspekt i Bangstads optikk; han navner ikke et ord om
den respekt antakelig millioner av mennesker har for disse personene og deres
saklige islamkritikk).
Bangstad nevner også at nettstedet
document.no og HRS trykket artikler av Katrine Winkel Holm, datter av Søren Krarup. Winkel Holm «hyllet» Fjordman
og Bruce Bawer, hevder Bangstad, som tydelig er forskrekket. Han ser tydeligvis
islamofobi overalt han ønsker å finne den. Islomofobien blir på denne måten en
ernæringskilde han ikke klarer seg foruten, for å kunne eksistere i sitt – trange - miljø og blant sine kamerater og våpenbrødre i kampen
mot vindmøllene, som er det islamofobi-termen legger opp til, nemlig å kjempe
mot vindmøller. I 2009 hadde Hedegaard, i en samtale som ble tatt opp, kommet i
skade for å si at «når muslimer voldtar, fordi de har en rett til det ut fra
islam». Dette var nok for å dra ham inn for domstolene. Han ble frifunnet fordi
han ikke visste at han ble «avspilt».
Det må være en grov overforenkling
fra Bangstads side når han kritiserer Bawer for å ha skullet si og virkelig
ment og virkelig hatt intensjoner om seriøst å hevde at de virkelige ofrene
etter terroraksjonen på Utøya og i Universitetskvartalet i Oslo den 22/7 var
Bawer selv og hans venner blant islamkritikerne, fordi deres sak var blitt skadelidende pga Breivik. s 162
Bangstad er tydeligvis veldig fornøy
med å vise til visse moderne språkforskere som f eks Austin og Searl for å
begrunne at dette at «å snakke er å
handle på den materielle verden». Det han mener er at jo mer islamkritikk,
jo større er sjansen for mistenksomhet, aggresjonsoppbygging og til slutt
voldsbruk, hvis islamkritikerene «får holde på uhemmet». Som om dette skulle
være et ubestridelig faktum.
Å karakteriser en gruppe unge
muslimer som quislinger, er en
påstand som vitterlig finnes i en artikkel av Hege Storhaug i Aftenposten i
2011. Men som også Bawer gjør, som også har karakterisert visse venstreside-elementer
som «quislinger» - min tegnsetting –
er ikke å fremsette nøytrale påstander fri for implikasjoner for den
angjeldende, skriver Bangstad, i min oversettelse.
Man kan spørre seg om genresynet til Bangstad er helt comme il faut, eller om han rett og
slett lider av for store eller for mange blindvikler. Han skjønner tydelig vis ikke
at språkbruken her inngår i en videre og kanskje litt for røff polemikk for
enkelte lettkrenkelige og en språkbruk i denne konteksten som aldeles ikke
påkaller normert «bordskikk» a la
Bangstad. Han skjønner – for å si det kort og enkelt – ikke hvor «hjernevasket»
han er, hvor snill en løpergutt han for visse historiske ideologer og ulike
utgaver av ideologier han er og gjør seg til, ideologier som la beslag på hele
mennesket og til og med ville skape helt nye mennesker, mennesker som igjen
ville tjene det nye systemet bygget på disse selvsamme ideologiene.
Bangstad opptrer både som en mamma og
pappagutt i en kleit. Han er et flinkt oppmerksomhetssøkende barn som i ett og
alt hiver pusten etter bifall fra sin «overordnede, som han tror er like pene,
rene og flinke som han selv er eller vil så gjerne bli oppfattet som, alt for å
kunne heve seg opp over de slemme og uoppdragne barna som leker indianer og
cowboy eller røvere i Kardemommeby, ute på gaten, en gjeng han ikke vil
assosieres med, eller tilsøles av, slik at han alene kan høste mamma og pappas
gunst. Det lyser av moralisme fra Bangstad, en posisjon og en strategi som liksom
garanterer for flere stjerner i søndagsskoleboken.
Bangstad er prektigheten selv, uangripelig, plettfri, en ganske humørløs og
lite spirituell person, et individ som trøster seg med at det bifall han høster
fra sine selektivt utvalgte peers
alltid vil veie tyngre enn den kritikken og de karakteristika det bare ligger
så altfor nært å fremsette som en fortjent karikatur av ham.
Bangstad er ingen realist, han er en
slags partielt tonedøv anal og oral-positivist. Han ser for snevert på verden
og menneskene. Han vil ha samkvem med kun de rene og pene, de som slett
serviliserer eller føyer seg. Han ser ut til eksistensielt ikke å klare å
skjelne mellom etikette og etikk eller moral. Eier fyren genuin selvironi? Hva
med humor? Hva med sansen for det tragiske i seg selv? Ja, klarer han noen
sinne å le godt og av hjertens lyst? Jeg tviler. Bangstad er en typisk «kontorist»,
skjønt sammenligningen i seg selv er ufortjent, en forsker som burde passe
bedre som byråkrat i et dertil egnet polit-byrå
enn som et levende og robust demokratisk mennesker som deltar blant mennesker i
diskursene på folks premisser og i sitt miljø, ikke på hans premisser,
premisser han tryller frem for å kunne tekkes mamma og pappa ved å sladre, og
for slik å kunne opphøye seg over andre, hvem de nå måtte være.
Bangstad blir brukt som ekspert i
media. Han fremlegger statistikk og analyser, og en menge fakta. Men han synes
å lide kronisk av mangel på forståelse for at fakta ikke nødvendigvis er
identisk med sannhet. Han virker å leve forsinket på en tid eller i egen boble
hvor man trodde at marxismen ikke kunne være usann, fordi den jo var
vitenskapelig og at fremtiden dermed ga seg av seg selv, ved at man knuste noen
egg, for å lage omeletten, som var det klasseløse samfunnet, utopia. Antakelig
er imidlertid Bangstad oppegående nok til å forstå at han ikke kan gjenoppta i
rett kopi en strategi som vitenskapelig nok ganske sikkert vil koste det samme
antall uforskyldt døde som det marxismen i seg selv medførte i det forrige
århundre.
Bangstad kritiserer flere andre som
jeg må hoppe over her, blant dem selvsagt Ole Jørgen Anfindsen som driver Honest Thinking og som bla har skrevet
boken Selvmordparadigmet. Han
anklager Anfindsen for å være «biological
racist», (mrk: ikke kulturell
rasist), et klart nokså ubegrunnet forsøk på brunbeising av Anfindsen, som selv
påstår at han bare referer til fakta og forskning, på et heller vanskelig
område, vil jeg si.
Bangstad kritiserer selvsagt også Anfindsen
for å ha tatt med en artikkel av Fjordman – som jeg forutsetter de fleste
kjenner, og som aldri har oppfordret til bruk av vold, annet enn som en nokså
spak og heller hypotetisk henstilling om å bevæpne seg – i boken, noe som i seg selv for mange blir
oppfattet som om Fjordmann virkelig er nazist, noe det ikke finnes
dokumentasjon eller bevis for. (Hege Storhaug slipper heller ikke unna, også
hun har sitert fra boken til Fjordman. Det må her nevnes at Bangstad også ser
med stor forakt på en tidligere Ap-statsråd, feministen Karita Bekkemellom, som
har uttalt at hun er en beundrer av Storhaug. Bekkemellom ville – a propos - selv bruke tvang mot Den norske kirke hvis den ikke
etterkom å fremme Ap-s femi-politikk.
Nedenfor legges inn en del presumtivt
interessante og relevante innlegg i den debatt som har pågått om islamofobi,
krenkelser, diskriminering, rasisme osv.
UK Parliament asks
hard-Left and pro-jihad groups to create official definition of “Islamophobia”
Apr 26, 2018 4:31 pm
By Robert Spencer.
This will be the
official death of the freedom of speech in Britain, and the criminalization of
resistance to Sharia oppression and Islamization.
“Parliament Offers
‘Islamist’ Group Opportunity to Create Official ‘Islamophobia’ Definition,” by
Liam Deacon, Breitbart, April 24, 2018:
MPs are to write a report on identifying a
“working definition of Islamophobia”, appealing to hard-line Islamist and far
left, Soros-funded groups to contribute.
The All Party Parliamentary Group (APPG) on
British Muslims launched their “appeal for evidence” Monday, describing
“Islamophobia” as a form of “group based hatred or hostility” comparable to
racism.
Their letter does not acknowledge there
might be rational reasons to have reservations about rising levels of radical
Islam and the growing influence of Islam in the West generally.
The call for submissions also also only
mentions free speech concerns at the end, in passing, describing them as
“questions possibly outside the scope of this report”.
They aim to develop a definition of
Islamophobia that can be “widely accepted by Muslim communities, political
parties, and the Government”, the document adds.
Baroness Warsi, the parliamentary group’s
treasurer and one of its four elected officers, tweeted: “To effectively
challenge #Islamophobia we must comprehensively define it.”
She also sent the appeal for evidence
directly to the radical left wing “anti-fascist” group HOPE Not Hate — who just
last week were forced to distance themselves from an anti-Semitic supporter —
and the Islamist-linked Muslim Engagement and Development (MEND) group,
formerly known as iENGAGE, inviting them both to contribute.
The APPG on British Muslims was launched in
2010 but was forced to re-launch the following year after a Tory MP and Labour
Peer quit when “Islamist sympathisers” iENGAGE, which had repeatedly defended
extremists, were made the group’s secretariat and given parliamentary passes.
A report last year found MEND still
promotes “extremism”, harbours anti-Semites, and gives a platform to Muslim
grievance narratives and Islamist views, including promoting false claims of
“Islamophobia”.
And, in the last two months, they have been
slammed for “racist” attacks on a moderate a Muslim appointed to advise the
government on integration and an outgoing Metropolitan Police chief compared
them to a banned terror group.
Baroness Warsi also sent the appeal to the
Muslim Council of Britain, which is accused of working with extremists. The
government has also admitted they are linked to the Muslim Brotherhood, which
campaigns for a global, Islamist, sharia state, and are banned as a terror
group in some countries.
Tell Mama was likewise invited to give
evidence in her tweet. They are an “anti-Islamophobia” group which lost
government backing in 2013 after being accused of inflating and misrepresenting
statistics….
Aftenposten, Bangstad, Krohn:
I 2002 ble den norske nynazisten og Boot Boys-lederen Terje
Sjølie frifunnet for brudd på rasismeparagrafen (§ 135 (a) i straffeloven) av
Høyesterett. Sjølies antisemittiske og rasistiske utsagn falt under en nynazistisk
demonstrasjon i Askim på Rudolf Hess’ dødsdag i 2000. Med et tredvetalls Boot
Boys-sympatisører som vitner hadde Sjølie erklært at "Hver dag raner,
voldtar og dreper innvandrere nordmenn, hver dag blir vårt folk og land
plyndret og ødelagt av jødene som suger vårt land tomt for rikdom og erstatter
det med umoral og unorske tanker." Sjølie hadde i sin tale hedret Rudolf
Hess "for hans modige forsøk på å redde Tyskland og Europa fra
jødedommen", og karakteriserte Adolf Hitler som sin "kjære
fører," og fremholdt at forsamlingen skulle "følge i Hess' og Hitlers
fotspor" og ikke "vike fra deres prinsipper" for å skape
"et Norge bygget på nasjonalsosialismen". Talen ble avsluttet med
taktfaste "Sieg Heil!" og nazihilsener.
Møtt med applaus
Frifinnelsen av Sjølie i Høyesterett ble møtt med applaus
fra landets avisredaktører fra høyre til venstre. Den var forankret i hensynet
til ytringsfriheten, og kan betraktes som endepunktet for den utvidelsen av
ytringsfrihetens grenser som aktører innenfor norske politiske, juridiske og
akademiske eliter lenge hadde arbeidet for, og som blant annet ble nedfelt i
Ytringsfrihetskommisjonens NOU "Ytringsfrihet må finne sted!" fra
1999. Riksadvokat Tor-Aksel Busch argumenterte på sin side for at dommen ville
svekke vernet mot rasistiske og diskriminerende ytringer for minoriteter i
Norge.
Ble anket
Høyesteretts frifinnelse av Sjølie ble i 2003 anket inn for
FNs rasediskrimineringskommisjon (CERD) av blant andre Antirasistisk Senter og
de mosaiske trossamfunnene i Oslo og Trondheim. I 2005 erklærte
rasediskrimineringskommisjonen at Høyesterett hadde brutt med forutsetningene i
artikkel 4 og 6 av FNs rasediskrimineringskonvensjon fra 1965. Norske
myndigheter ble anmodet om å iverksette tiltak for å hindre at uttalelser av
den typen som Sjølie hadde kommet med i fremtiden ble beskyttet av
ytringsfriheten.
Frifinnelsen av Sjølie ble også kritisert av Europarådets
tilsynsorgan ECRI. Statsråd Odd Einar Dørum (V) lovte å rette seg etter
påleggene fra FNs rasediskrimineringskommisjon. Anbefalingene fra et statlig
oppnevnt utvalg under ledelse av professor Gudrun Holgersen, nedfelt i NOU-en
"Rettslig Vern Mot Etnisk Diskriminering", om å skjerpe strafferammen
så vel som gyldighetsområdet for brudd på § 135 (a) ble da også satt ut i livet
da lovteksten ble revidert i 2005. Det formelle rettighetsvernet mot rasistiske
og diskriminerende ytringer under § 135 (a) er blitt vesentlig bedre etter
frifinnelsen av Sjølie.
Delt dom
Sjølie-dommen var delt. Høyesteretts flertall, anført av
Ingse Stabel, innlot seg på en historisk revisjonisme og en trivialisering av
Sjølies hatytringer ved å anføre at "tilslutning til nazistisk
ideologi" "ikke uten videre" kunne "antas å omfatte aksept
av masseutryddelse eller andre systematiske og alvorlige voldshandlinger
overfor jøder eller andre grupper". Å si at dette er en problematisk
tolkning av hva det rent faktisk innebærer å uttrykke at Adolf Hitler er ens
"kjære fører", å rope "Sieg Heil!" offentlig, og å hylle
Hitler og Hess for deres "heroiske" innsats for "å redde Europa
fra jødedommen" vil være å uttrykke seg mildt.
Høyst diskutabelt
For det er vel slik at man kan forutsette at en mann som var
om lag 25 år på det tidspunktet uttalelsene ble fremsatt har forutsetninger for
å vite hva som hendte med europeiske og norske jøder (samt homofile og romaer)
som en direkte følge av nazistisk ideologi under Shoah? Når flertallet anførte
at ytringene var av politisk art, og dermed underlagt et særskilt vern,
fremstår det også som høyst diskutabelt. Da Oslo-politiet først henla saken mot
den nynazistiske Vigrid-lederen Tore Tvedt for hans uttalelser til VG i 2003 om
at jøder var "parasitter" som måtte "renskes ut" var det
med henvisning til Høyesteretts frifinnelse av Sjølie. Det krevde en iherdig
innsats fra blant annet Mosaisk Trossamfunn og Antirasistisk Senter for å få
saken opp for domstolene. Tvedt ble av Høyesterett funnet skyldig i brudd på §
135 (a) i 2007.
Bagatellisert
I senere tid har vi nok en gang opplevd at sentrale og
innflytelsesrike aktører i norske medier og akademia har bagatellisert eller
forsvart frifinnelsen av Sjølie. At ord ikke er handlinger og at en direkte
sammenheng mellom hatytringer og hatkriminalitet ikke lar seg konstatere synes
å ha blitt et mantra. Men én av dem som var til stede under Sjølies tale i
Askim i august i 2000 bar navnet Ole Nicolai Kvisler. Han var i månedene som
fulgte i nær kontakt med Terje Sjølie. I januar 2001 var Kvisler hovedmannen
blant tre nynazister fra Boot Boys som brutalt knivdrepte en forsvarsløs
femtenåring ved navn Benjamin Hermansen på Holmlia i Oslo.
Høyesterett synes i dom av 30. mars i år å ha senket
terskelen for pådømmelse av rasistiske og diskriminerende ytringer under § 135
(a). Utviklingen er i tråd med lovgivers intensjoner da paragrafen ble revidert
i 2005. Den demonstrerer også Høyesteretts uavhengighet i forhold til rådende
vinder i den liberale meningseliten. Statsminister Jens Stoltenberg har
etterlyst mer åpenhet og demokrati, men også mindre naivitet. Mer demokrati kan
bety at flere borgere engasjerer seg. La oss derfor ikke bare snakke om
ytringsfrihet, men også om ytringsrett og ytringsplikt.
Motytringer
I et liberalt demokrati som det norske har alle rett til å
ytre seg. Men slik vi ser det påhviler det også de mange blant oss som er opptatt
av å bygge en felles og god fremtid for alle borgere i dette land å komme med
motytringer når ytringsfriheten ikke lenger er "vakker", men derimot
brukes til å fremme hat, diskriminering og/eller vold. Vi anser også at vi har
en plikt til å ytre oss mot dette når gamle konspirasjonsteorier som Sions
Vises Protokoller tas frem i lyset av fremstående akademikere som professor
Johan Galtung. Eller når nye konspirasjonsteorier om Eurabia markedsføres av
Peder Are Nøstvold Jensen og andre.
Gule, verdidebatt: Karikaturer og
krenkelser
Charlie Hebdo kan neppe sies å ha krenket noens
menneskeverd, men har opplagt såret manges følelser. Det må vi leve med
uavhengig av livssyn eller politisk ståsted. Derfor denne reprisen på
forskjellen mellom menneskeverd og følelser stadig aktuell.
Publisert: 8. jan 2015 / 3457 visninger.
Krenkelser blir vi ikke ferdig med. Krenkelse av religiøse
følelser har stått sentralt i en rekke hendelser de siste årene. For mange
handler dette også om at det man holder hellig blir krenket. Det er også en
slik krenkelse på vegne av all verdens muslimer som attentatmennene i Paris
ganske falskt påberoper seg.
Det finnes et juridisk og menneskerettslig vern mot
krenkelser. Vi har både injurielovgivning og forbud mot å krenke noen gjennom
hatefulle, forhånende og/eller diskriminerende utsagn. Intet av dette beskytter
imidlertid det såkalt hellige mot krenkelser. Tidligere hadde vi en
blasfemiparagraf, men den er sovende (og avskaffet i den nye straffeloven av
2005 som ikke har trådt i kraft). Det er heller ikke følelsene som sådan loven
skal beskytte.
Dette innebærer at det kan være fornuftig å operere med et
skille mellom krenkelse forstått som sårede (religiøse) følelser og andre
krenkelser. Hvordan kan vi forstå et slikt skille? Et utgangspunkt kan være en
nærmere undersøkelse av hva som kan sies å bli krenket i ulike situasjoner. Vi
kan også spørre hvorfor vi har et juridisk (og moralsk) vern mot krenkelser.
Menneskerettighetene er til for å verne individer og
beskytte grunnleggende rettigheter. Derfor kan vi snakke meningsfullt om at
noen har fått krenket sin frihet, sin rett til liv og så videre, i strid med
menneskerettighetene. Enkelt og presist kan vi si at menneskerettighetene er
til for å beskytte menneskeverdet. Det er heller ikke vanskelig å se at på et
mer konkret nivå er det dette injurielovgivningen gjelder, om enn på
gammelmodig vis, mens den utvidede «rasismeparagrafen» nettopp ivaretar en
menneskerettighetsforpliktelse på en mer moderne juridisk måte.
Dermed ser vi et rasjonelt skille mellom krenkelser av
menneskeverd og krenkelser av (religiøse) følelser. Dette skillet blir også
tydeligere ved å bytte ut «krenke» med «såre». Det gir grammatikalsk god mening
å snakke om krenkede følelser, men det blir rart å snakke om å såre
menneskeverdet (eller ytringsfriheten og så videre). Krenke og såre er
synonymer i det ene tilfellet, men ikke i det andre. Denne distinksjonen
understreker dermed forskjellen på menneskeverd og følelser.
Derfor bør vi, når vi ønsker å uttale oss presist, nettopp
begrense talen om krenkelser til krenkelser av menneskeverdet, mens vi snakker
om sårede følelser.
Denne distinksjonen tydeliggjør også hvorfor det blir
meningsløst å skulle lovbeskytte religiøse følelser eller følelser i det hele
tatt. Følelser er ganske subjektive og varierer fra individ til individ, mens
menneskeverdet er en mer nøktern størrelse. Menneskeverdets mer «objektive»
karakter framgår nettopp av dets konkretisering i de omforente elementer det
består av og som menneskerettighetene verner.
Der er ganske umulig å beskytte individer mot å få sine
følelser «krenket» eller – mer presist – såret. Det skjer daglig, i ulykkelig
forelskelse, mangel på forfremmelse, personorienterte vitser fra kolleger og så
videre, og så videre. Og for noen er det en «krenkelse» at andre tror noe annet
enn dem selv eller stiller spørsmål ved deres livssyn. Et vern mot å såre noens
følelser, også religiøse følelser, blir derfor meningsløst. Det ville innebære
en autoritær begrensning av blant annet ytrings- og livssynsfriheten. Derfor er
lovforbud mot blasfemi formålsløst i dag. For det som er blasfemi for noen – og
sårer deres følelser – er andres inderlige overbevisning.
Det er rimelig at det vi lovregulerer begrenser seg til å
beskytte individers (og minoriteters) menneskeverd. Sårede følelser må vi
uansett leve med. Derfor må vi også lære oss å leve med det som sårer våre
religiøse følelser.
Ironisering og satire over, og spott og hån av innholdet i
ulike livssyn må vi med andre ord tolerere fordi vi har både ulike
livssynsmessige ståsteder og ytringsfrihet. Det som er hellig for noen, er
latterlig for andre. Dette er ikke til hinder for at vi opptrer hensynsfullt,
utviser folkeskikk og ikke går inn for å såre våre medmennesker unødvendig. Men
en slik hensynsfullhet skal ikke hindre krass religionskritikk, kunstneriske
uttrykk eller latterliggjøring av det latterlige.
Ved å rydde i begrepene vi bruker, blir problemstillingen
tydeligere. Distinksjonen mellom å krenke menneskeverd og å såre følelser er
også med på å tydeliggjøre toleransens grenser. Vi må leve med såre følelser
enten det handler om religion eller ideologi, men skal ikke tolerere at noen
får sitt menneskeverd krenket.
Charlie Hebdo har med sine karikaturer slått i alle
retninger. Mange - kristne, muslimer, politikere og andre - har blitt såret og
følt seg krenket. Noen sier at en del av magasinets karikaturer er rasistiske.
Det får de uttale seg om som har analysert dem nærmere. Karikaturer av avdøde
mennesker krenker neppe noens menneskeverd. Karikaturer av Muhammed må tåles -
også om vi blir provosert og såret.
Vil man ta igjen må det skje med ord og mottegninger. Uten å
krenke noens menneskeverd.
Lars Gule
-
Med rett til å krenke,
Publisert: 16.02.2014, Torstein Ulserød Torstein Ulserød, rådgiver i Civita.
Religiøse mennesker har et særlig vern mot verbale
krenkelser etter straffeloven. Samtidig sørger religionsfriheten for at
religiøse kan krenke andre så mye de vil, bare de kan vise til en religiøs
tekst.
7. februar ble islamisten Ubaydullah Hussein dømt til 120
dagers fengsel (60 av dem betinget) i Oslo tingrett for fire ytringer han har
fremsatt. Det dreier seg om to tilfeller av trusler mot journalister, ett
tilfelle av trusler mot et vitne i rettssaken mot mulla Krekar, og ett tilfelle
av hatefulle ytringer mot jøder i Norge. Hussein ble også frikjent på ett
tiltalepunkt: Det gjaldt et utsagn på Facebook om at en forfatter burde ha blitt steinet til døde, fordi hun er lesbisk.
Dommen har blitt godt mottatt, og nærmest bejublet, i norsk
presse. Aftenposten skrev på lederplass 8.2. at «konklusjonene heldigvis (var)
krystallklare», og at «dommen treffer godt.» Kaia Storvik i Dagsavisen skrev
samme dag et begeistret innlegg der hun uttrykte at «det er slik det skal
være».
Samtlige av ytringene Hussein var tiltalt for, er
avskyelige.
Det dreier seg om drapstrusler mot journalister og vitner i
en rettssak, med utgangspunkt i den forskrudde og hatefulle ideologien han står
for. Og det dreier seg om grove utfall mot jøder og homofile. I Husseins verden
er jøder «svin som må bekjempes», og «homofili skal straffes med døden».
Det er ingenting å si på at Hussein ble dømt for truslene
mot de to journalistene og rettsvitnet. Det var konkrete oppfordringer til vold
mot bestemte personer. Det er antagelig også slik at dommen treffer ganske godt
når det gjelder tiltalepunktene om hatefulle ytringer, hvis vi med det mener at
den er i tråd med lovgivning og gjeldende rettspraksis.
Men dommen illustrerer også hvor problematisk det er å
kriminalisere ytringer «bare» fordi de er krenkende. Dommen er derfor et godt
utgangspunkt for å diskutere om det er akkurat «slik det skal være».
Det selvsagte utgangspunktet i saker som dette er at vi har
ytringsfrihet i Norge. Ytringsfriheten er vernet av Grunnloven og diverse
menneskerettskonvensjoner, som for eksempel Den europeiske
menneskerettighetskonvensjonen (EMK).
Det er likevel på det rene at verken Grunnloven eller EMK er
til hinder for at lovgivningen legger visse begrensinger på ytringsfriheten,
men det kreves tungtveiende grunner. For eksempel kan ytringsfriheten
innskrenkes for å forebygge kriminalitet eller for å beskytte andres
rettigheter.
Derfor har vi straffebud som forbyr trusler om vold og andre
alvorlige integritetskrenkelser. Det er lite kontroversielt, og det er brudd på
to slike straffebud Hussein er dømt for på grunn av truslene mot journalistene
og rettsvitnet.
Men vi har også straffebud som forbyr ytringer av en annen
karakter, nemlig ytringer som krenker en bestemt gruppe. Disse finnes i
straffeloven § 135a, og det er denne bestemmelsen som rammer uttalelsene om
jøder og homofile. Straffelovens § 135a rammer den som fremsetter
«diskriminerende eller hatefulle ytringer» mot noen på grunn av deres
hudfarge/nasjonalitet, religion, homofile legning eller nedsatte funksjonsevne.
Denne bestemmelsen er ment å fange opp ytringer som ikke sannsynligvis
vil lede til vold, men som like fullt er avskyelige. De «nedvurderer en gruppes
menneskeverd», som Høyesterett har formulert det.
Det er det krenkende aspektet ved selve ytringen som er
kjerneområdet for § 135a, selv om oppfordringer til å begå andre krenkelser
(integritetskrenkelser) også inngår som et vurderingstema. Trusler om bruk av
vold vil for eksempel fort rammes av andre straffebud, slik dommen mot Hussein
også viser.
Det er selvsagt ikke slik at enhver ytring som kan oppfattes
krenkende, rammes av straffeloven § 135a. Bestemmelsen rammer kun ytringer som
fremsettes offentlig, og det er bare
«ytringer av kvalifisert krenkende karakter som vil bli rammet» etter
Høyesteretts praksis.
Det er lett å si seg enig i at utsagn av den typen Hussein
har kommet med om jøder og homofile er grove og krenkende. Det er likevel
problematisk at vi har et system som gjør slike ytringer til et strafferettslig
spørsmål.
Det hører til sjeldenhetene at noen dømmes for hatefulle
ytringer. De fleste dommene om dette handler om politiske ytringer, men
unntaksvis blir også rent sjikanøse utsagn påtalt og straffet. Eksempelvis ble
en mann i Stavanger, som i beruset tilstand hadde kalt en dørvakt «jævla
neger», dømt i Høyesterett i 2012.
Mannens oppførsel var selvsagt kritikkverdig. Men vi må
bygge mange nye fengsler, hvis rettsapparatet konsekvent skal slå ned på
verbale krenkelser av denne typen.
Selve innholdet i straffeloven § 135a legger dessuten opp
til et ganske vilkårlig vern. Det strafferettslige vernet er basert på en
minoritetsgruppetankegang der visse utvalgte grupper skal beskyttes mot
hatefulle ytringer. Andre har ikke noe slikt vern.
Problemet er ikke at andre (antatt svake) grupper ikke er
omfattet, det er selve tanken om at det skal være forbudt å krenke en gruppe
som er problematisk. Den viktigste minoriteten i samfunnet er ingen gruppe, men
individet. Derfor er det også problematisk at den nye straffeloven (som ennå
ikke er trådt i kraft) avskaffer ærekrenkelser, og dermed reduserer vernet for
det individet som ikke er medlem i noen gruppe.
Systemets fulle absurditet kommer til uttrykk når vi kobler
vernet mot hatefulle ytringer med den grunnlovsfestede religionsfriheten. Hvis
man i offentligheten for eksempel sier at homofile bør steines til døde, slik
Hussein har gjort, er det i utgangspunktet en straffbar ytring.
Hussein ble likevel frikjent for dette tiltalepunktet fordi
det var rimelig tvil, som det heter, om han hadde forstått sammenhengen. Han
hevdet nemlig at han trodde det var snakk om en lesbisk kvinne i et muslimsk
land. Retten la altså den forklaringen til grunn.
Man kan spørre om det virkelig er rimelig at det skal ha
betydning om uttalelsene rammer noen i et annet land. Tingretten mente det. Vel
så interessant er imidlertid følgende uttalelse i dommen: «Retten finner det
klart at det ikke kan straffes (..) hvis det var ment som en utlegning av
Koranen (..)»
Systemet fungerer altså slik: Religiøse mennesker har et
særlig vern mot verbale krenkelser etter straffeloven. Man har «ingen rett til
å krenke norske jøder», som dommen slår fast. Samtidig sørger religionsfriheten
for at religiøse kan krenke andre så mye de vil, bare de kan vise til en
religiøs tekst.
For å nyte et strafferettslig vern mot hatefulle ytringer er
det altså ikke nok å tilhøre en «utvalgt» minoritetsgruppe. Man må også bli
krenket av noen som ikke har et enda sterkere vern.
Er det «slik det skal være» i et liberalt demokrati? Jeg
syns ikke det. Ingen gruppe bør ha et strafferettslig vern mot verbale
krenkelser.
Det kan være smertefullt med ytringsfrihet, men
alternativene er verre. Det eneste riktige er at alle har lik rett til å
krenke.
«Kvalifiserte krenkelser» bør møtes med fordømmelse, ikke
straff. Vi skal være glade for å kunne
få vite hva aktører i norsk offentlighet egentlig står for, og at de ikke
pakker inn sine holdninger i uttrykk som ikke rammes av straffeloven. (Innlegget
er publisert hos Aftenposten 15.2.14)
Islam og ytringsfrihet, Alle
har krav på respekt for retten til å tro, men ingen har krav på respekt for
innholdet i sin tro, av Sylo Taraku,
rådgiver i tankesmien Agenda og forfatter av boken «Innvandringsrealisme», 19.
feb. 2013 11:22 11:47.
Ytringsfriheten er under press fra flere hold. Skal vi
lykkes i kampen for det frie ord, må vi vise besluttsomhet og ikke gi tvetydige
signaler.
Under den kalde krigen, da FN-konvensjoner om
menneskerettigheter ble utformet, prøvde de kommunistiske diktaturene å legge
inn flere begrensninger i ytringsfriheten. De argumenterte mot hatefulle
ytringer, men var kanskje mest opptatt av å kunne rettferdiggjøre
undertrykkelsen av regimekritiske røster i egne land.
Selvsensur
Nå arbeider diktaturer som er med i Organisasjon for
islamske land (OIC) for en uakseptabel innskrenking av ytringsfriheten. Denne
gangen er det «krenkelser av islam» som skal forbys. Nok en gang må vestlige
demokratier ta ytringsfriheten i forsvar.
Sylo Taraku
Det største presset mot ytringsfriheten kommer imidlertid
fra reaksjonene mot islamkritikk og blasfemi fra intolerante muslimer i Vesten
og i muslimske land. Det siste eksemplet kan være drapsforsøket mot Lars
Hedegaard i Danmark. Så langt har det ikke lykkes i å kriminalisere
islamkritikk i internasjonale og nasjonale lover. Men ekstremister har gjennom
vold og trusler langt på vei lykkes i å begrense ytringsfriheten i praksis.
Flere tegnere, regissører og andre kunstnere har åpent innrømmet at de bedriver
selvsensur når temaet er islam. Med det bestialske drapet på Theo van Gogh
friskt i minne, sa avistegneren Finn Graff det på denne måten: «Når reaksjonen
kan bli å få skåret over strupen, er grensen nådd».
For noen finnes det ikke en slik grense. Så lenge det er
lovlig, vil vi fra tid til annen oppleve ytringer som mange muslimer – men
slett ikke alle — vil oppleve krenkende. Reaksjonene har en tendens til å følge
samme mønster: Trusler, vold, opptøyer, demonstrasjoner, krav om unnskyldning
og straffereaksjoner. Hvordan skal vi komme oss ut av denne vedvarende
konflikten?
Viktigheten av årvåkenhet
Ett alternativ kan være å gjeninnføre blasfemilover for å
komme ultrakonservative muslimer i møte. Men det ville være å stille historiens
klokke tilbake uten å forebygge uroligheter og konflikter rundt ytringsfrihet.
Fanatikere vil antagelig være misfornøyde med straffenivået og kreve
dødsstraff. Det er uansett prinsipielt galt å gjøre det til et overgrep mot
menneskerettigheter å krenke religiøs eller politisk overbevisning. Vi må ikke
glemme at den politiske overbevisningen kan være like sterk og inderlig som den
religiøse.
Men Norge var på gli i dette spørsmålet. Så sent som i 2008
ønsket regjeringen å gi «et strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på
religion eller livssyn». Hva er «kvalifisert angrep på religion» ble ikke
definert nærmere. Forslaget ble heldigvis trukket tilbake etter protester fra
blant annet en gruppe profilerte intellektuelle. Det understreker viktigheten
av årvåkenhet fra det sivile samfunnet.
At rundt 3500
mennesker i Oslo kunne mobiliseres til en markering mot en amatørlaget
søppelfilm fra USA, lover ikke godt for ytringsfrihetens kår i Norge.
For å gjøre det vanskeligere for norske politikere å gi opp
kampen for ytringsfrihet, bør retten til religionskritikk garanteres
uttrykkelig i Grunnloven. Og i stedet for å gå i «dialog» om ytringsfrihetens
grenser i Vesten, må vestlige land øve betydelig press på aktuelle muslimske
land til å fjerne sine blasfemilover. Lover som har kostet mange menneskeliv og
rammet kristne minoriteter. En domstol i Egypt har nylig dømt in absentia sju
egyptiske koptere til døden for å ha deltatt i produksjonen av YouTube-filmen
«Innocence of muslims».
Et annet alternativ er å fortsette som nå. Det vil si ikke å
kriminalisere islamkritikk, men å vise forståelse for sinnet, eventuelt
beklage, slik den norske politiske og religiøse eliten langt på vei gjorde
under karikaturstriden i 2006, eller støtte fredelige protester mot
islamkritiske ytringer slik Oslo-ordfører Fabian Stang (H) og Oslo-biskop Ole
Christian Kvarme gjorde i fjor. De holdt appeller i demonstrasjonen «i
solidaritet mot krenkelse» som ble arrangert av Islamsk Råd Norge mot
«Innocence of muslims».
At rundt 3500 mennesker i Oslo kunne mobiliseres til en
markering mot en amatørlaget søppelfilm fra USA, lover ikke godt for
ytringsfrihetens kår i Norge. Selv om appellanter også tok avstand fra volden,
var hensikten å dele «muslimers fordømmelse og harme» over innholdet i filmen.
Kan ha en kontraeffekt
Harmen over denne filmen hadde da allerede krevd flere
menneskeliv. Ett av ofrene var den amerikanske ambassadøren i Libya. At en
langt mindre gruppe muslimer hyllet Osama bin Laden et annet sted i Oslo den
dagen, gjør ikke demonstrasjonen på Youngstorget mer spiselig.
Dersom muslimer i
Vesten ikke vil bli fremmedgjort i eget land, må de slutte å oppføre seg som
fremmede.
I ytringsfrihetens navn må slike demonstrasjoner tolereres,
men det er dermed ikke sagt at de må støttes. Når konteksten er opptøyer, trusler
og drap, må fokuset være å solidarisere seg med dem som rammes av volden, og
ikke med dem som rammes av ytringene. Slike demonstrasjoner skaper frykt,
ødelegger for muslimene og setter dem i en destruktiv offerrolle og
opprettholder presset på ytringsfriheten.
Budskapet mot vold blir ikke sterkt nok når raseriet rettes
mot ytringene og personene som har kommet med dem. Protester kan også ha en
kontraeffekt, nemlig å motivere flere til å vise at de ikke lar seg skremme til
taushet, eller til å gjøre muslimene «ferdigkrenket». Et eksempel på det er
initiativet «Everybody Draw Mohammed Day» på Facebook i mai 2010 som fikk over
100.000 medlemmer.
Det tredje – og etter min mening eneste - alternativet er å
forsvare ytringsfriheten konsekvent og besluttsomt samtidig som vi forventer at
konservative muslimer lærer å leve med religionskritikk og satire slik kristne
har gjort. Det som er hellig for muslimer, kristne, jøder og så videre, kan
ikke behandles som hellig av alle.
Alle har krav på respekt for retten til å tro, men ingen har
krav på respekt for innholdet i sin tro. Religionsfrihet og religionskritikk er
to sider av samme sak. Hellige tekster inneholder ofte krenkelse av andre
religioner. Dermed blir ytringsfrihet en forutsetning for religionsfrihet.
Dersom muslimer i Vesten ikke vil bli fremmedgjort i eget
land, må de slutte å oppføre seg som fremmede. I stedet for å alliere seg med
diktaturer i Midtøsten i kampen mot karikaturer og filmer i Vesten, slik mange
gjør, bør vi med muslimsk bakgrunn heller støtte de krefter i muslimske land
som kjemper for demokrati og (ytrings)frihet.
Vatikanet i FN: – Frihet fra religion
er ingen menneskerett.
Fikk klart svar fra Elizabeth O’Casey i den internasjonale
humanistunionen IHEU. Even Gran, Publisert: 13.03.2018 kl 06:00, Oppdatert:13.03.2018
kl 07:52
– Elizabeth O’Casey minnet delegatene om at det sitter folk
fengslet i Pakistan, Saudi Arabia og Iran bare fordi de har erklært seg som
humanister eller ateister. (bildet er fra et tidligere møte i Geneve). FOTO: FN
- Geneve
Under et møte i FNs menneskerettighetsråd i Geneve fredag 2.
mars nektet delegaten fra Vatikanstaten, Ivan Jurkovic, for at frihet fra
religion – altså det å slippe å få livet sitt styrt av religion – er beskyttet
av menneskerettighetene på samme måte som religionsfriheten – friheten til å ha
og utøve en religion uten å bli forfulgt.
– Begrepet «frihet fra religion», som ikke er dekket av
menneskerettighetene, avslører en nedlatende holdning overfor religion og er
utenfor mandatet til spesialrapportøren, slo Vatikanets representant fast i
møtet.
Kommentaren kom som en respons på framleggingen av en
rapport fra FNs spesialrapportør for religions- og livssynsfrihet, Dr Ahmed
Shaheed. I tråd med vanlig tankegang rundt dette hadde han litt tidligere i
møtet lagt til grunn at religionsfriheten også dekker retten til ikke å ha noen
religion.
– Menneskerettighetene beskytter individer, ikke religioner
Sist fredag, 9. mars, ble Vatikanets holdning imøtegått på
det sterkeste av IHEUs representant Elizabeth O’Casey, i et nytt møte i FNs
menneskerettighetsråd.
O’Casey minnet Vatikanets representant og resten av FN-rådet
om at menneskerettighetene er ment å verne individer, og ikke religionene eller
trossystemene som sådan.
– Frihet fra å bli tvunget inn i en religion er vernet av
menneskerettighetene. Frihet til å forlate religion, eller ikke å ha noen
religion i det hele tatt, er også beskyttet. Det samme er retten til å
kritisere religion, slo hun fast.
O’Casey mente uttalelsen til representanten fra
Vatikanstaten er kritikkverdig og farlig fordi den rettferdiggjør forfølgelsen
vi ser av ikke-troende i mange land.
– Det er mye hat mot ikke-religiøse som legitimeres av
statlige regler i kombinasjon med en manglende vilje hos myndighetene til å
straffeforfølge de som angriper ikke-troende, slo hun fast.
Aktiv forfølgelse av ateister i sju land
IHEU-representanten trakk fram at 85 land pr. i dag har
lover som diskriminerer ikke-troende, og at det er sju land som aktivt
straffefølger ikke-troende.
Hun minnet også FNs menneskerettighetsråd om at det sitter
folk fengslet i Pakistan, Saudi Arabia og Iran bare fordi de har erklært seg
som humanister eller ateister. I tillegg har det vært flere brutale mord på
sekularister og rasjonalister i Bangladesh, India og Maldivene.
– Hvor mange flere humanister, ateister og sekularister må
bli drept, fengslet og forfulgt før det internasjonale samfunnet skjønner at
religionsfriheten også inkluderer retten til ikke å ha noen religion, spurte
O’Casey.
Hun konkluderte med at rettighetene til ikke-religiøse
mindre i mange land vil fortsette å bli krenket, hvis ikke det internasjonale
samfunnet våkner og forstår at dette er et problem.
O’Casey takket FNs spesialrapportør Ahmed Shaheed for at han
på møtet uka før hadde korrigert representanten fra Vatikanet og holdt fast ved
at også frihet fra religion er beskyttet av menneskerettighetene.
Anklage-samfunnet
Velferdssamfunnet har skapt nye roller. Regler som skal
sikre mot diskriminering og overtramp, definerer posisjoner som krenket og
offer. Motpolen er krenkeren eller den som forgår seg. Det er innført eget vern
for varsleren, den som sier fra om regelbrudd, utnyttelse og
forskjellsbehandling. Vernet om den ene kan koste mye hvis forutsetningen er at
den annen part må svekkes. Det kan bli en kamp om å komme først i posisjon som
offer eller krenket. Bare da kan man anklage, og har langt større rettigheter
og friheter, skriver Ole Gjems-Onstad.
I rettighetssamfunnet dreier det seg ikke om å yte, men om å
kunne kreve, hevde sine rettigheter og anklage der man ikke får det man har
krav på. Anklagesamfunnet kan forlenge et autoritetsoppgjør. Et demokratis
likhetsideal gir ikke rom til forskjeller i rettssikkerhet.
Vernet om den krenkede
Utgangspunktet har vært et ønske om å sikre den svakes
rettigheter. Man har villet styrke den underlegne part gjennom
rettighetslovgivning. En del av prisen man betaler, er kanskje et
anklagesamfunn som kan true demokratiske idealer om likebehandling. Det er
vanskelig å styrke den ene parts rettigheter uten å la den andre komme
dårligere ut enn tilsiktet. Man glemmer at en sak har to sider og to parter. De
rettigheter man gir til den ene i en konflikt, må man ta fra den andre.
Det er et paradoksalt dilemma. I likhetens navn vil man
styrke den krenkede. Men hvor blir det av likheten og rettighetene til den som
kan bli dømt i prosesser med svekkede beviskrav?
Det har vært lett å avfeie den som har følt seg krenket:
”Hør her – det var ikke alvorlig ment. Du misforstår og reagerer for sterkt.
Det blir vanskelig når du er så tynnhudet.” Og sagt bak vedkommendes rygg: ”Han
har alltid vært vanskelig. Det blir stadig problemer med ham.”
Den norske lovgiver har ønsket å gjøre det lettere for
krenkede å nå frem med sine klager. Ny norsk lovgivning bygger på at den
krenkede skal bli hørt og trodd. De svake skal ikke lenger være alene.
Samfunnet har villet slå ring rundt dem. Det er forbud mot å diskriminere dem
som er sårbare på grunn av hudfarge, etnisitet, nasjonalitet, alder, kjønn,
seksuell legning.
Flere virkemidler er tatt i bruk for å beskytte krenkede.
Det legges nå større vekt på deres subjektive utsagn. Hva som derimot faktisk
skjedde og utløste det som ble opp-levet som krenkende, er mindre viktig. Diskrimineringsvernet
er effektivisert ved at krenkeren i visse tilfeller skal bevise at han ikke
gjorde noe galt. Det er som om den krenkedes påstander i utgangspunktet er
riktige.
Tilsvarende bygger arbeidslivets regler om varslere nærmest
på en forutsetning om at de alltid har rett når de roper ut at noe er galt.
Varslere er gitt strafferettslig beskyttelse mot gjengjeldelse eller reaksjon.
Hvordan føltes det?
Enhver har rett til ikke å bli diskriminert eller
trakassert. I arbeidsmiljøloven (lov 17. juni 2005 nr 62) er det inntatt et
uttrykkelig forbud mot trakassering på grunn av politisk syn,
fagforeningsmedlemskap, seksuell orienter-ing, funksjonshemming eller alder.
Diskrimineringsloven § 5 forbyr trakassering på grunn av etnisitet, nasjonal
opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn.
Ved vedtaket av trakasseringsbestemmel-sen i
arbeidsmiljøloven forklarte lovgiver at trakassering foreligger ”når en uønsket
adferd finner sted i den hensikt eller virkning å krenke en annens verdighet”
(Odelstingsproposisjon nr 49 2004-2005).
Så langt er det lite ekstraordinært i dette. Det å
trakassere betyr enkelt sagt å plage andre. At det forbys å belaste andre, er
ikke underlig. Det problematiske kan være hvordan man trekker grensen for
lovens forbud mot det å plage eller belaste andre.
Forarbeidene til de nye bestemmelsene om trakassering
foreskrev retningslinjer som fortjener å løftes frem. Vanligvis må man for å
bli straffansvarlig eller erstatningsansvarlig ha til hensikt å gjøre det som
er forbudt. Med andre ord: Man skal ha hatt til formål å trakassere den andre.
Men de nye trakas-seringsbestemmelsene forutsetter at det også foreligger
lovbrudd når det man gjør, oppleves trakasserende uten hensyn til om
handlingene var ment slik.
Departementet slo fast at den trakassertes subjektive
opplevelse skal være ”utslagsgivende” for om atferden anses som trakassering.
Man understreket at det ikke er mulig å oppstille objektive normer for hva som
kan oppfattes verdighetskrenkende. Derfor satte man det subjektive i høysetet.
Faglitteraturen i arbeidsrett diskuterer om man overhodet
kan oppstille en objektiv minstenorm for trakassering. Ut fra retts-praksis
mener man likevel det kan legges til grunn at en subjektiv opplevelse av å bli
trakassert ikke kan være nok til å konstatere at trakasseringsforbudet er
overtrådt. Den subjektive opplevelsen til den krenkede må etter en mer objektiv
vurdering ha en viss støtte i faktiske forhold. I ethvert fall må den som er
krenket, ha tilkjennegitt sin følelse av å være krenket, dersom andre ut fra
mer objektive normer ikke lett ville oppleve forholdet som krenkende.
Enklere uttrykt: Opplevelsen av å være krenket er ikke alene
tilstrekkelig til å få noen dømt for krenkelse. Den som sier han er krenket, må
kunne vise til noen ytre forhold. I hvert fall må han ha sagt fra at atferden
kjennes krenkende, men det subjektive skal stå sentralt. Man kan bli regnet som
en krenker, ikke primært ut fra det man sa, men ut fra hvordan det kjentes for
den andre som følte seg krenket og har tilkjennegitt dette.
Medie- og rettssamfunn
Mediene har ofte vært kritisert for å spille for mye på det
subjektive på bekostning av det objektive. En del rettsregler innen krenkelses-
og diskrimineringslovgivning synes å slå inn på noe av den samme vei. Den
subjektive dimensjon betones sterkere. Da må det objektive uunngåelig tones
ned.
Vil man legge større vekt på den krenkedes subjektive
opplevelse av å være krenket, må man gi mindre plass til en objektiv
beskrivelse av det som faktisk skjedde. Dommerens spørsmål kan bli mer lik
TV-reporterens: Hvordan kjente du det? Og mindre: Hva ble sagt eller gjort mot
deg? I rettssalen skal hva du følte, gå foran det som skjedde.
Den som anses som offer, får eget vern som motparten, den
anklagede, ikke har. Opplevde du deg krenket, blir det viktigere enn om utsagn
og handlinger som det reageres på, faktisk var krenkende eller om vedkommende
formidlet seg på en berettiget måte.
Skyldig inntil det motsatte er bevist
Parallelt med reglene om trakassering er det kommet mange
nye lovforbud mot diskriminering. Lovgiveren har ment at de som diskrimineres,
ikke har hatt et effektivt vern. De som diskriminerer, har sluppet unna med for
billige unnskyldninger: ”Det er helt tilfeldig at det i dette firmaet ikke ansettes
innvandrere, at det her ikke leies ut til handicappede etc.”
Fordelingen av ansatte i en virksomhet kan tyde på at
arbeidsgiver diskriminerer. Men i det enkelte tilfelle har det ut fra indisier
vært tungt å få medhold i at diskriminering finner sted.
Derfor har man i diskrimineringslovgivningen fått nye
bestemmelser om bevisføring. Mange diskrimineringsbestemmelser har reg-ler om
såkalt omvendt eller delt bevisbyrde. Først må klageren klare å bevise at det
foreligger en objektiv forskjellsbehandling: ”Denne arbeidsgiver kalte ikke inn
noen kvinner eller ikke-etniske nordmenn til intervju og vedkommende ansatte
heller ikke noen fra de gruppene.”
Å dokumentere objektiv forskjellsbehandling er vanligvis
enkelt hvis den rent faktisk har funnet sted. Da går bevisbyrden eller
utfordringen over på den som påstås å ha diskriminert. Den anklagede må be-vise
at forskjellsbehandlingen ikke skyl-des diskriminering: ”Vi ansatte ingen
innvandrere. Imidlertid hadde vi utlyst stillinger for regnskapsførere, og ingen
søkere med innvandrerbakgrunn hadde regnskaps-utdannelse eller praksis fra
regnskap.” Det foreligger bare diskriminering hvis de forbudte utvalgskriterier
har vært avgjørende. Man diskriminerer ikke hvis man lar være å ansette en
innvandrer uten regnskapskompetanse i en økonomiavdeling. Men er innvandreren
bedre kvalifisert enn andre søkere, er det ulovlig diskriminering å utelukke
innvandreren fordi han er innvandrer.
Regler om delt bevisbyrde gjør det lettere å få dømt dem som
krenker andre ved å diskriminere. Foreligger objektiv forskjells-behandling,
skal man kunne dokumentere gode, saklige grunner for å unngå å bli dømt.
I diskrimineringsretten er prinsippet delvis blitt: Skyldig
inntil det motsatte er bevist. Den norske lovgiveren står ikke alene. De nye
norske reglene om delt bevisbyrde bygger på EU-retten.
Også når det dreier seg om overgrep mot barn mv, har det
vært diskutert om man i strafferetten på dette område bør minske beviskravene.
Erfaring viser at det er vanskelig å få dømt overgriperne. Skal det fortsatt
godtas at synderne går fri? Eller skal man gjøre det lettere for de krenkede å
stå frem med sine historier? Det blir færre overgrep hvis de krenkede
oppfordres til å stå frem. Og det blir mer meningsfullt å anklage hvis
beviskravene reduseres slik at den krenkede vet at det ikke er alt for
vanskelig å vinne frem.
Høyesterett har åpnet for at det kan være riktig å senke
terskelen før noen dømmes ved mindre overgrep. Men man har fast-holdt at hvis
noen utsettes for anklager om virkelig grove overgrep, må man holde fast ved
prinsippet om kvalifisert sann-synlighetsovervekt.
Skyldig selv om intet lar seg bevise
I august 2008 fremmet barneombud Reidar Hjermann et forslag
som viser hvor langt man kan gå for å beskytte dem som krenkes eller kan bli
krenket. En del saker om seksuelle overgrep mot barn henlegges på grunn av
bevisets stilling. Dette betyr at politiet mener de påståtte overgrep ikke lar
seg bevise. Barneombudet foreslo at det likevel skal fremgå av politiattester
at man har vært anklaget for et slikt overgrep. Også saker som er henlagt på
grunn av bevisets stilling, skal fremgå av politirapporten.
Utspillet er kanskje det klareste eksempel på at en
fremtredende representant for det offentlige argumenterer for regler som helt
tilsidesetter hensynet til den som er anklaget. For barneombudet spilte det
øyensynlig ingen rolle at konsekvensene kan være dramatiske og livsødeleggende
for den det ikke lenger skal tas hensyn til.
Barneombudet fremholdt at det er nødvendig å fravike de
vanlige rettsstatsprinsipper om at man ikke skal straffes for saker der
anklagen ikke lar seg bevise. Hensynet til dem som påstås å være krenket, og de
som i fremtiden kan krenkes, må gå foran.
Forslaget til barneombudet ville gjøre det lett å ødelegge
livet til en som arbeider med barn og unge og derfor kan være avhengig av
politiattest for ansettelse. Et kjennetegn ved rettsstaten har vært et system
for å skille mellom sanne og falske anklager. Barne-ombudet vil at dette
grunnleggende skille mellom den begrunnede og ubegrunnede mistanke tas bort.
Dermed er det bare å an-klage ens fiender for overgrep. At den som fremsetter
påstandene, mangler bevis, redder ikke den anklagede. Barneombudet vil at
anklagen likevel skal fremgå av politiattesten.
Barneombudets forslag vitner om hvor ensidig tenkningen
rundt den krenkede kan bli. Den påståtte overgriper blir nærmest uten retts- og
yrkesvern fra det øyeblikk ved-kommende anklages.
Prisgitt anklagen
Barneombudets forslag om straff for anklager som ikke lar
seg dokumentere, er et uvanlig utslag av sort-hvitt-tenkning. At enkelte vil
skade og ønsker å gjøre andre vondt, er nærmest ikke en problemstilling.
Psykologiske mekanismer som projisering, paranoia, psy-kopati og spredning av
ondsinnede og usanne rykter eksisterer nesten ikke. De fleste anklager er
selvfølgelig ikke styrt av slike mekanismer. Det er derfor man trenger å kunne
skille, og så avvise de anklager som ikke lar seg dokumentere.
Det eneste legitime hensyn for barneombudet var det å
beskytte barna som gruppe. At et og annet anklaget individ kan få sin
yrkeskarriere knust, får heller være. I prinsippet begrunner den samme type
kollektiv tenkning rettsløshet for enkelt-individer under totalitære regimer
med kommunisme og nazisme. Der var angiveri en selvfølgelig del av systemet og
bidro til å opprettholde det. En stadig trussel om å bli anklaget bidro til å
holde befolkningene i sjakk. For å styrke anklagens stilling i samfunnet, var
det liten fare for den som fremsatte falske anklager. I stedet gikk mange i frykt
for å bli anklaget. Anklagen gjorde en rettsløs og prisgitt systemet.
Arbeidsgivere er pålagt en rekke plikter i forhold til
samfunnet og sine arbeidstagere. Bryter arbeidsgiver reglene, har arbeidstagere
lovbestemt rett til å varsle offentligheten om kritikkverdige forhold.
Arbeidsgiver kan reagere negativt når noen går til pressen
eller myndighetene. Arbeidsmiljøloven forbyr uttrykkelig arbeidsgiver å
gjengjelde slik varsling. Alle typer gjengjeldelse er forbudt: Oppsigelse og
avskjed (her gjelder generelt et sterkt stillingsvern), forbigåelse, utfrysing,
mang-lende lønnsopprykk osv.
Regler om delt bevisbyrde er innført: Arbeidstagere som har
varslet, skal ikke forskjellsbehandles ufordelaktig. Dette anses som ulovlig
(og straffbar) gjengjeldelse.
Retten til det gode liv
Det forsterkede vern av den krenkede henger sammen med en
rettighetstenkning som begynte i opplysnings- og revolusjonstiden i det attende
århundre. De kuliminerte med menneskerettserklæringene etter Den annen
verdenskrig. Ved århundreskiftet ble de inkorporert i norsk og flere andre
lands lovgivning.
Hvert menneske har visse grunnleggende rettigheter, hevdet
det attende århundres filosofer og revolusjonære grunnlovs-konsipister.
Filosofene John locke og Jean-Jaques Rousseau utviklet på hver sin måte idéen
om samfunnskontrakten og var blant dem som inspirerte de franske og amerikanske
revolusjonserklæringer. Alle mennesker har retten til sitt liv. Øvrigheten,
monarken, har ikke en legitim styringsrett til å krenke borgernes basale rettigheter.
Etter Den annen verdenskrig var ett av spørsmålene: Hvordan
unngå gjentagelse av nazistenes og japanernes redselsfulle opptreden? Hvordan
hindre at verden igjen utsettes for denne type overtramp?
Ideen om de absolutte rettigheter ble ved FNs opprettelse
nedfelt i menneske-rettserklæringer og noe senere i Den euro-peiske
menneskerettskonvensjon. I den norske grunnloven har rettighetstenkningen etter
hvert blomstret. Borgerne har ikke bare økonomiske og politiske rettigheter.
Grunnlovsfestet er også rettighetene til arbeid, til et sunt miljø, til å bli
bevart språklig, kulturelt og sosialt hvis man er same.
Etterkrigstidens velferdsstat er i økende grad tuftet på
rettighetstenkning. Det vil være krenkende, har man ment, hvis den enkelte skal
be om almisser fra det offentlige. Man skal ha rettigheter. Ytelsene skal ikke
være noe man ber om. Man skal ha lovbestemt og lovbeskyttet rett til dem.
I denne forbindelse er det etter hvert blitt tydelig at det
ikke bare trengs vern mot de store autoriteter. Vanlige borgere trenger også
beskyttelse mot andre alminnelige mennesker. Den krenkede må få hjelp til å stå
opp mot krenkeren. Problemet er at de andre ikke lenger er alminnelige
mennesker, når de er anklaget for overgrep. Da er de blitt krenkere, overgripere,
nærmest på linje med de gamle autoriteter – monarken, jordeieren etc. Deres
rettigheter må svekkes, for at de krenkede ikke skal stå for svakt.
Overgriperne er likesom sterke og ofrene svake. Disse forskjeller må
lovgivningen ta høyde for, er tankegangen. Den forskjellsbehandlingen dette
fører til, lar seg bare rettferdiggjøre hvis man forestiller seg at det ikke
lenger dreier seg om alminnelige mennesker på begge sider av anklagen. De
krenkede, anklagerne, er ”mer alminnelige” enn overgriperne og med større behov
for rettigheter.
Det naturlige, ukrenkelige menneske
Opplysnings- og revolusjonstenkningen had-de ofte i seg en
premiss om at mennesket dypest sett er godt. Der inne er det et rent, ubesudlet
vesen. Marxismen og utopiske idéretninger som anarkisme har hatt den samme
grunnholdning. Samfunnet, makten, autoritetene og de ytre forhold ødelegger det
rene menneske.
Den krenkede kan ha båret på et potensiale krenkelsen ødela.
Mye lovgivning om krenk-elser kan se ut til å bygge på en slik idé. Tidligere
var det makthaverne, kapitalistene, øvrigheten, som forstyrret den enkeltes
mu-ligheter. Nå er det også overgriperne og krenk-erne. Derfor må de stoppes.
Spillereglene må endres, slik at beskyttelsen blir effektiv.
Ved at overgriperne forutsettes å være sterkere, større og
mektigere enn de krenkede, ivaretar den nye rettighetslovgivning også et
autoritetsopprør. Det å gjøre det lettere å rive ned krenkerne, er å skape et
bedre utgangspunkt for å angripe autoritetene, de som oppfattes å stå i et asymmetrisk
forhold til en.
De nye reglene om at krenkerens subjektive opplevelse skal
tydelig vektlegges, samsvarer med en visjon om det rene mennesket før
krenkelsen. Den krenkede er en særlig god kilde, fordi vedkommende kan
representere en usminket, ikke-ødelagt og naturlig måte å se verden.
En annen idé synes også å ligge til grunn for en del av
viljen til å verne den krenkede sterkere enn før: Fordi verden er et sted der
mennesker krenkes, snakker også den krenkede sant. Overgriperne vil på sin side
dekke over sine misgjerninger og derfor vanligvis manipulere og snakke usant.
Skulle det som én krenket én gang sier, likevel være galt,
er det ikke dypere sett feil. Den krenkede erfaring er så ofte blitt overhørt.
Ender man en sjelden gang opp med å straffe en anklaget som ikke var skyldig,
veies det opp av at overgriperne så ofte har kunnet snakke seg ut av det hele.
Tanken er at verden blir et mer oppriktig, sannere og
rettferdig sted når krenkelses-erfaringen gis mer lyd og støtte. Skulle enkelte
uskyldig og feilaktig anklagede bli straffet og få sine karrierer eller liv
ødelagt, er det kanskje ikke så ille. Det kan bidra til å veie opp at
atskillige overgripere ned gjennom tidene har sluppet unna. Kollektivt, ut fra
en gjennomsnittsbetraktning, kan resultatet bli riktigere om man utformer
reglene slik at noen uskyldige dømmes.
Rettferdig avveining – fair balance
I Israel sier et ordtak: At du er paranoid, betyr ikke at de
ikke er etter deg. Tilsvarende må også en paranoid person kunne anklage andre
for overgrep og bli trodd. Samtidig må systemet ta hensyn til at ikke enhver
bebreidelse, klage eller anklage nødvendigvis er sann. Avveiningene er
vanskelige. Men det er en form for paradoks at f eks en del pasientrettigheter
nærmest kan være bygget på en forutsetning om at pasienten er frisk. Man kan
ikke frata mennesker sentrale rettigheter fordi de er syke. Samtidig må den som
påstår seg krenket eller diskriminert, også bli vurdert som en del av den
totalbedømmelse myndigheter eller dommere må foreta.
Når lovgiver skal vurdere hvor langt man skal ta hensyn til
anklager alene, kan man ikke se bort fra at en viss andel av befolkningen har
paranoide trekk. Man føler seg forfulgt og dårlig behandlet uten at det er
objektiv grunn for det.
Den europeiske menneskerettighets-domstolen i Strasbourg
skal i noen grad ha begynt å vektlegge et ”fair balance”-prinsipp – rettferdig
avveining. Menneskerettene har tradisjonelt beskyttet de mistenkte eller
domfelte. Man skal ikke kunne straffes uten etter dom. Tvilen skulle komme
tiltalte til gode om bevisene var for sterke. Man skal ha en rettferdig
rettssak med mulighet for å forsvare seg. Menneskerettighetsdomstolen har
vektlagt at menneskerettighetene også må beskytte ofrene.
I første omgang er det lett å være enig i et prinsipp om
”fair balance”. Uttrykket har en viss retorisk kvalitet. Alternativet er å
argumentere for det motsatte: Unfair balance. Problemet er at prinsippet om
fair balance kan bygge på en sirkelslutning der konklusjonen tas for gitt. Det
forutsettes nærmest at man vet hvem som er overgriper og hvem som er offer.
Derfor kan det tidvis bli et spørsmål om hvem som anklager først.
Misbruk av offerrollen
I et samfunn der anklagen om krenkelse får mer plass, må man
ta høyde for at dette også stimulerer de som ser forfølgelse og krenkelse der
de ikke er. Det betyr ikke at man skal mistenkeliggjøre den som føler seg
krenket. Men man må også lage prosedyrer som forsøker å sikre den nøkternhet
som er nødvendig for å kunne dømme. Man må innse at det er en utfordring å
skille mellom den falske, ondsinnete eller projiserte anklage og den sanne.
De vide rettigheter for den krenkede kan misbrukes.
Psykopater og andre med gode evner til å manipulere kan være eksperter i å
fremstille seg som offer. Den anklagede, som ofte er i ansvarsposisjon, sitter
lett igjen med Svarteper. Regler som endrer de tradisjonelle
rettssikkerhetsgarantier for den anklagede og kravene til objektive bevis,
skaper gode vilkår for manipulasjon og misbruk. Dette tar den nye
forsterkningen av ofrenes, varslernes og de krenkedes rettigheter for lite
hensyn til.
Det dreier seg om naivitet. Bare fordi man ønsker å skape en
bedre verden, kan man ikke lukke øynene for virkeligheten slik den faktisk er.
Muligheten for falske anklager har alltid vært utnyttet. De tidligere
inkvisisjoner ga rik grobunn til å bli kvitt naboer og rivaler man ikke likte.
Mange uvenner fikk sine pass påskrevet gjennom ubegrunnede anklager fremsatt
overfor regimene til kommunistene og nazistene. Også i Norge er det dommer der
det legges til grunn at falske anklager om seksuelle overgrep overfor
mindreårige er fremsatt som ledd i skilsmisseoppgjør.
Problemet er ikke i seg selv at ofrene og de krenkede gis en
bedre stilling, men de gunstige vilkår som gis den falske anklage, og som kan
utnyttes og manipuleres. Går man så langt som barneombudet ville, at den
ubegrunnede anklage skal bli stående på politiattesten, nytter det ikke å
forsvare seg. Det er for naivt og for historieløst å gjøre alle feil på nytt.
Noe må vi ha lært av de mange uskyldig dømte ned gjennom tidene.
Folkedomstolenes og følelsenes renessanse
At en anklage er fremsatt, betyr ikke at den er sann. En del
av kulturhistorien handler om hvordan man har gått fra primitive
av-gjørelsesprosedyrer som tvekamp frem til moderne domstoler, nettopp for å
kunne skille mellom de holdbare og de uholdbare anklager.
Tidligere har det vært et tegn på sivilisasjon at man
oppstiller regler, prosess- og beviskrav, som skal sikre mot at uskyldige blir
dømt. Anklagede skulle ikke kunne dømmes ut fra mistanke, anonyme og
udokumenterte beskyldninger, eller andres sterke følelser av at noe er galt,
eller at en urett er begått mot dem. Inkvisisjonsprosesser og heksejakt
tilfredsstilte ikke slike krav. Det gjør heller ikke de folkedomstoler som
vestlig sivilisasjon avviser, fordi den anklagede står så svakt.
Snudd bevisbyrde og andre svekkelser av etablert
rettssikkerhet under overskrifter som fair balance, bringer en ikke tilbake til
inkvisisjonsprosessene. Følelsene og an-klagene har imidlertid fått sterkere
posisjon i enkelte retninger innen moderne rettstenkning enn man kanskje
tidligere ville ha trodd. Paradokset er at det skjer under foregivende av å
gjøre rettsprosessene mer siviliserte og humane. Man mener å skru klokken
fremover, ikke bakover.
For inkvisisjonen, hekseprosesser, lynsje-mobbing og
folkedomstoler har følelser nesten alltid vært viktigere enn det objektive. Men
det avgjørende spørsmål bør stadig være: Er anklagen sann?
Det kan fremstå som om det sentrale har vært hvorvidt det
kjennes riktig å dømme. At lovgiveren og menneskerettsdomstolen kan dreie sin
forståelse av prosessreglene litt i en slik retning, burde være et større
tankekors enn det faktisk ser ut til å være.
Person (menneske) mot system
Det er i ferd med å bli en asymmetri i retts-systemet.
Anklagerens ord skal nærmest tilleg-ges større vekt enn den som anklages. Det
kan skyldes at man tenker asymmetrisk.
På den ene side står den krenkede. Det er én person, en som
føler og belastes og som alle kan identifisere seg med. På den andre siden er
overgriperen. Det er den ressurssterke og mektige. Litteratur om varslerens
rolle avspeiler asymmetrien enda tydeligere. Da snakkes det gjerne om den
”enkelte” – mennesket, personen – som står opp mot ”systemet”. Å styrke vars-leren
eller den krenkede er å gi større plass til det menneskelige.
Problemet er selvfølgelig at ”systemet” her opptrer gjennom
mennesker. Den anklagede og anklageren kan være like menneskelige, like
krenkbare, med det samme behov for vern mot å få sitt liv ødelagt. Ved å
upersonliggjøre den anklagede blir det ikke så problematisk at vedkommendes
rettsvern svekkes. Det blir som om man reduserer konflikter til et partsforhold
der det bare er en menneskelig side å ta hensyn til.
Krav viktigere enn ytelse
I lovgivningen er rettighetene vanligvis formulert som
ytelser man kan gjøre krav på. Noen ganger er det bare programerklæringer, som
retten til arbeid i den norske grunnloven. Men både for menneskeretter og
velferdsrettigheter har et sentralt poeng vært at det skal dreie seg om
rettigheter som kan formuleres som krav mot noen – mot det offentlige, staten,
samfunnet, autoritetene, de andre. Det er ikke nok bare å ha rettigheter på
papiret. De må representere fordringer som virkelig forplikter noen til å yte.
Det kommunistiske ideal var å yte etter evne og få etter
behov. Men rettighetstenkningen legger ikke vekt på det å yte. Legger man inn
krav om gjenytelser, er det ikke lenger en rettighet.
I rettighetssamfunnet er det ikke nok bare å ha behov. Man
må gjøre dem gjeldende. Man må kreve. Ens evne til å kreve er en kjerneegenskap
i rettighetssamfunnet. Det viktige er ikke å finne noen man primært kan
samarbeide, yte eller skape noe sammen med. Spørsmålet blir hvem man kan få noe
av. Den som skal kreve, må ha noen å rette krav mot. Ved å lete i det moderne
rettighetssamfunns regeljungel kan man finne den instans som kan være adressat
for ens forlangender.
Jo sterkere samtidens tenkning fokuserer på rettigheter,
desto vanskeligere kan det bli å vinne gehør for at man også må yte.
Rettighetstenkningen kan ta for gitt at det er noe å dele. Problemet er ikke å
frembringe en samfunnskake, men å sørge for at man får sin del av den. Dermed
blir rettighetstenkningen også statisk. Det man skal kreve, er der allerede.
Man behøver ikke ta ansvar for å skape det.
Anklage- og misnøyesamfunnet
Skal man kreve det man har rett til, må man også kunne
anklage dem som ikke oppfyller. Ut fra sin indre logikk kan et
rettighetssamfunn bli en arena for klagere og anklagere og et særdeles
vanskelig sted for dem som holdes ansvarlige. Det å være seg sine rettigheter
bevisst, innebærer å bli mer klar over hva man ikke har fått. Ivaretagelse av
egne rettigheter kan bestå i å kreve av dem som skal yte, og anklage når de
ikke gjør det.
I en verden der mange mennesker har et ytre, materielt og
helsemessig bedre liv enn vanlig noen gang tidligere i historien, er det på en
måte et paradoks at mange klager og er misfornøyde. Men rettighetstenkningen
ender lett etter sin egen indre logikk i et klage- og anklagesamfunn. Misnøye
kan være det beste utgangspunkt for å få gjennomslag for krav.
Det skapes også en todeling i samfunnet. Rettighetshavere og
rettighetsinnfriere. De siste er ofte ledere, autoritetspersoner,
samfunnsinstanser eller enhver som kan ansees å stå i et asymmetrisk forhold
til klageren. Misnøyen kan dermed igjen passe inn i et autoritetsopprør.
Rettighetssamfunnet har gitt den enkelte mange steder å gå
med sine krav. Tydelig formulert misnøye viser at man mener alvor. Stå på krava
overfor de ansvarlige, er blant tidens slagord. En klage kan gjøre kravet enda
mer effektivt.
Når den enkelte ikke får det man har rett til, er krenkelsen
der. Ens rettigheter tas ikke på alvor. Man behandles ikke ordentlig. Ens
verdighet trues. Rettighetssamfunnet skaper lett et krenkelsesunivers.
Lovgivningen sikter til dels mot å la disse forventningene bli innfridd.
Krenkelsene skal tas på alvor.
Anklagens teknologi
Internett og moderne kommunikasjons-teknologi gir muligheter
for desentralisert, mangfoldig og en brukerstyrt nedenfra-opp kultur (se Dyade
2/08 Brukerne skaper medierevolusjon). Men all ny teknologi er tveegget. Med
medie- og internettsamfunnet har gatens parlament fått en renessanse. Internett
har gjort det lettere å spre anklager og fordømmelser, selv om de er usanne.
Selv amerikanske presidentkandidater med sine enorme valgmaskiner har lært at
det er nesten umulig å forsvare seg. Hvordan slår man tilbake mot e-poster, sms
og blogger? Det å bekjempe anklager, kan være som å slåss mot trollet med et
uendelig antall hoder. Hugger man ett av, dukker det neste opp.
For den som har sett ”hatmails” – e-post med utagerende
anklager, er det som om internett er blitt et fritt frem for den som vil ramme
noen hardt. Det er lett og raskt å sende noe rett inn på skjermen til den det
gjelder.
I medieverdnen er en uke blitt lang tid. En sak som
innebærer en anklage, kan begynne på mandag. Etter noen dager dabber den av. Da
er den mediemessig uttømt og uinteressant. ”Ikke lenger del av nyhetsbildet”,
lyder journalistenes dødsdom når de avviser å trykke forsvar for dem som har
vært anklaget. Publikum kan ha trukket sine konklusjoner. Gjelder anklagen som
legges ut på nettet, en krenkelse, kan den ha en følelsesmessig intensitet som
nærmest gjør den sann. Ingen røk uten ild, vil man lett tenke.
Er anklagen ikke sann, kan de påstått krenkede i prinsippet
søke beskyttelse i injurielovgivningen. Den som påstår at en annen har krenket,
skal som hovedregel kunne føre bevis for at det man sier, er sant. Men å reise
ærekrenkelsessøksmål koster i de aller fleste tilfeller mer enn det smaker.
Kostnadene kan være betydelige. Man skaper mye oppmerksomhet mot anklagen.
Hvordan saken blir referert, ikke bare i de vanlige media, men i de mange andre
kanaler på internett, har man ingen kontroll over. Hele saken kan ta så lang
tid at ”alle” har glemt hva det dreiet seg om. Konklusjonen kan også få langt
mindre oppmerksomhet enn de opprinnelige anklager.
Den som anklages, har fått lovgivningen til dels mot seg.
Likhet for loven gjelder ikke like selvfølgelig som tidligere. For den som vil
anklage, har også teknologien styrket muligheten for å ramme.
Hvorfor er Macbeth så sint?
Da Lady Macbeth ble gal og begikk selvmord, krenket livet
Macbeth. Hans bitre ord er ofte sitert:
Life is a tale
told by an idiot
full of sound and fury
signifying nothing.
Macbeth var morder. Hvorfor har vi likevel sympati med ham?
Fordi vi identifiserer oss sterkt med ham, svarer litteraturkritikeren Allan
Bloom.
Macbeth er sint på alt det livet ikke ga ham, men som han
følte han hadde rett til. Han myrdet, fordi han syntes kongeriket skulle være
hans. Han protesterte mot den død som rammet hans hustru, og den
forgjengelighet som også skulle bli ham selv til del.
Macbeth var bitter, fordi livet er begrenset. Døden venter
og tar fra oss alt. Den spør aldri om rettigheter eller ønsker. Den bare krever
– det største offer - av oss.
Døden krenker så meget. Vårt behov for å være unike tar den
fra oss. Den hindrer at vi kan være sentrale lenger enn et lite glimt av en
uendelig tid. Den berøver oss kontroll og styring. Vi dør ikke med støvlene på,
friske og kjekke, men vanligvis syke, svekket og stakkarslige.
Hinsides protesten
Den som fødes, skal dø. Det gjelder konge og undersått, den
superrike og den lutfattige, den vakre, tiltrekkende og den ensomme,
frastøtende.
Overfor sykdom, død og gener kan man ikke protestere. Det
finnes intet klageorgan. Man må arbeide med sin evne til å være her, til å leve
med forgjengeligheten som en vanlig del av livet. Ethvert menneske utsettes for
påkjenninger. Livet er også skjebne. Oppgaven er ikke blindt å akseptere den.
Men man må også kunne forsone seg med det livet utsetter en for.
Det å ta inn over seg livets begrensninger, klarte ikke
Macbeth. Derfor måtte han ty til overnaturlige krefter og begå overtramp. Hans
anklage mot livet ble hans bane.
Man kan spørre om moderne rettighets-lovgivning bygger på
noen av de samme illusjoner som førte til Macbeths nederlag. Det er ikke alt
man kan få. En viss livsfrustrasjon må man leve med.
Som utgangspunkt for den videre diskusjon må det
selvfølgelige presiseres: Det er intet ideal å måtte leve med overtramp eller
krenkelser. Samfunnet trenger å beskytte de svake. Enhver som bringes inn i
verden, er en periode liten og forsvarsløs. Barn trenger beskyttelse, også
gjennom lovbestemmelser.
Også senere er man i forskjellige sammenhenger prisgitt
andre. Vernelovgivning er da nødvendig. Men rettighets- og verne-lovgivning kan
gå galt på flere måter. Her skal vi se på to utilsiktede virkninger.
Misnøyespiralen
På en del sentrale livsområder har man ingen rettigheter.
Det gjelder død eller syk-dom, hva enten det er en selv eller ens nær-meste.
Tilsvarende gjelder livets mange tilfeldigheter.
De fleste har dype behov for å bli elsket og ha tilgang på
sex. Men ingen av oss har rett til det. Det å bli forlatt av en partner kan
kjennes vondt. Men igjen er man utenfor rettighetssfæren.
Man har rett til behandling. Men man har ingen rett til å
unngå sykdom. Man kan håpe, man kan be, man kan mosjonere og gjøre sitt beste.
Men noen rettighet har man ikke. Her er det dypere sett ingen forskjell fra
mennesker i tidligere tider. Den eksistensielle utfordring er der på sin
ensomme måte for alle.
En av verdens mest kjente bøker om gruppe-psykoterapi
forteller at det eksistensielle utbyttet for mange deltagere står sentralt når
de vurderer den innsikten prosessen har gitt: Man konfronteres med den
menneskelige dimensjon. Livet er til tider urettferdig og urimelig. Uansett
hvor mye hjelp og støtte man får fra andre, er det i siste instans ens eget
ansvar hvordan man håndterer utfordringene og tilværelsen.
Menneskerettserklæringene og politikernes utsagn er ofte
generelle i hva de lover. Adressatene for løftene kan ledes inn i en
eksistensiell misforståelse. Velferdsstaten kan føre en inn i Macbeths
forvirring. Det blir som om politiske løfter skal kunne garantere for ens gode
liv. Man kan tro at mindre er opp til en selv. Dermed kan frustrasjonen, kravet
og anklagen bli enda større når ting ikke blir som man vil.
Rettighetstenkningen kan avle en ond spiral av misnøye og polarisering mot de
som skylder en noe. I velferdsstaten er det lett å antenne aggresjon mot
systemet, ledere og autoriteter. Det er som om man alltid har fått for lite. I
forhold til hva man er lovet og har trodd på, kan det også være sant.
Rives ned av pidestallen
Ofte vil de som anklages for overgrep, være i en form for
autoritetsposisjon: Foreldre, omsorgspersoner, prester, leger, eldre eller
ledere. Her reagerer samtiden nådeløst. Det handles til dels voldsomt, når den
som står i en ansvarsposisjon, svikter. At arbeidsgivere har mangler, tolereres
ikke.
Resultatet er en forsterket asymmetri. Den krenkede er så
liten, uskyldig og sårbar, mens krenkeren er så stor, ondsinnet og mektig.
Offeret forstås i sin misnøye. Den påståtte overgriper utsettes for sterk
indignasjon, klage og anklage – også før saken er avklart.
Kampen mot krenkerne kan inngå i et gammelt
autoritetsoppgjør. Det å detronisere autoritetene og stille dem til ansvar kan
tilfreds-stille dype, primitive behov i mennesket. I historisk perspektiv kan
styrkingen av offeret på bekostning av den anklagede ses som forlengelse av
nedbyggingen av de tradisjonelle autoritetsposisjoner som begynte med
opplysningstiden. Senere har autoritetsopprør vært en sentral strømning i det
moderne vestlige samfunn.
Mennesket har alltid blitt fristet av det å tenke
sort-hvitt. Det forenkler og gjør en komplisert verden mer oversiktlig. Man har
skilt mellom dem og oss, barbarer og siviliserte, gode og onde, syndere og
rene, venner og fiender, troende og vantro.
Kampen mot dem som begår overtramp, kan også ses som et
oppgjør med synden. De bringer det onde inn i verden og rammer dermed alle
uskyldsrene med sin krenkelse.
Et krenkelsesperspektiv gjør lett at man vil ta alle syndere
og kjempe for oppreisning. Indignasjonen overfor synderne vokser seg fort
sterk. Det som er gjort, er så galt. Ut fra et slikt synds- eller
fordømmelsesperspektiv på overtramp er det lite plass til skjønn eller
romslighet. Den som har forbrutt seg, synderen, fratas alle rettigheter. Et
balansert helhetsperspektiv blir borte. Er en detalj galt, blir alt galt. Den
som forsvarer de krenk-ede, blir ren, prektig og rettferdig. Ved å få synderen
dømt og straffet, sikrer man en bedre og renere verden slik George gjorde med å
beseire dragen.
Anklager – god presseøkonomi
I nyere tid forsterkes anklagen mot over-griperne gjennom
mediene. Få oppslag selger så godt som dem som ut fra indignasjon river noen
ned. Anklager gir god presseøkonomi. Det kalles ofte avsløringer når noen
anklages for overtramp. Angivere belønnes med heder og oppmerksomhet i kampen
mot ondskapen.
For pressen er gjerne den groveste forbrytelse ikke den som
gjelder enkeltpersoner, men skattesnyteri og de regler som angår fellesskapet.
Da er alle offer. Jo høyere opp i samfunnet regelbryteren befinner seg, desto
større er forargelsen og behovet for å rive personen ned. Den type følelser som
pressen forsterker i sitt jag etter oppslag, dramatikk og salg, har sjelden tid
til å vente.
Tidvis har anklager om den type regelbrudd ført til
fremstående personers fall fra viktige samfunnsposisjoner. Ikke sjelden, men
lang tid etterpå, etter en normal rettsprosess og faktaavklaring, er det kommet
frem at saken ikke var slik pressen fremstilte. Indignasjonen pressen spilte
på, har sin umiddelbare og uopprettelige konsekvens overfor den som anklages.
Senere korreksjoner kan få liten faktisk betydning.
Følelsenes rettsstat
Det er blitt så selvfølgelig politisk korrekt å styrke den
krenkedes rettsstilling, selv om det skjer på bekostning av
rettssikkerhetsgarantier for den anklagede. Ikke mange protesterer mot at den
krenkedes subjektive opplevelse nesten skal fortrenge det som objektivt
skjedde.
Man kan undres over hvor det er blitt av motforestillingene.
Overveldende dokument-asjon gjennom over 100 år med psykiatri og psykologi
viser at kanskje 5 % i en normal-befolkning har personlighetsforstyrrelser
eller andre alvorlige avvik. Ikke få av disse har projektive og paranoide
trekk. Personligheten former og kan fordreie det vi opplever. Alle kan fra tid
til annen misforstå eller projisere det de erfarer uten å være psykisk
påfallende. Et helt bibliotek kan fortelle hvor vanskelig det er å vurdere
vitneutsagn, og hvor forbausende unøyaktige de kan være. Atskillige henrettede
i f eks USA viser seg nå å være uskyldige ut fra nyere DNA-bevis, som er langt
mer objektive data enn de vitner, som i sin tid felte dem. Disse uskyldig dømte
fikk avsagt sine dommer etter rettsprosesser. Nå vil man på flere
samfunnsområder bygge ned stengslene for at noen blir uskyldig dømt.
Gjennom flere tusen år har man utviklet regler om hvordan
folk skal dømmes når de møter anklager. Man kan ikke bare gi anklageren rett.
Ikke bare klagerens følelser skal lyttes til. Den objektive dimensjon må
etableres før man dømmes. Det å absolutere den krenkedes erfaring er for
enkelt. Man skaper en ny gruppe offer, de som er uten særlig beskyttelse ut fra
sin posisjon som overordnet, som makthaver etc.
Man kan lynsje folk på grunnlag av følelser. En folkedomstol
kan henrette eller torturere fordi det kjennes så riktig. Men det burde en
moderne rettsstat være ferdig med. Det er den ikke.
Innbitt utopisme
Forsvarerne av det nye vernet om de krenkede og nedbyggingen
av rettssikkerheten for an-klagede opplever seg tilsynelatende som mo-derne,
når de river ned den rettssikkerhet som gjennom århundrer er bygget opp før
noen dømmes.
Ønsket om å verne den krenkede er styrt av så gode
intensjoner – det er så godt ment. Siden de velmente hensiktene er så
fremtredende, kan det være lett å tro at resultatet også må bli godt. Verden
blir enkel. Man overser at de fleste konflikter kan ha flere sider.
Man mener heller ikke egentlig å ramme krenkeren. Men man
vil så gjerne hjelpe den krenkede. Fokuset på offeret er blitt så stort at man
har mistet helheten. Man har glemt at de rettigheter i form av redusert
bevisbyrde mv man gir til én part i en tvist, må man ta fra den andre. Man
reflekterer heller ikke over at strevingen etter å bedre posisjonen for den som
er krenket, kan ende med å skape et nytt offer. Ønsket om å verne den krenkede
er styrt av så gode intensjoner – det er så godt ment.
Man er så ustoppelig i sitt jag etter å skape en bedre
verden, et idealisert univers nærmest uten krenkelser, at man knapt klarer å
forstå at selv de beste intensjoner kan ha negative konsekvenser. Det kalles
utopisme.
Bush og Guantanamo: Ingen beskyttelse for den anklagede
Undertiden ser man lettere hvor sårbare retts-vernsgarantier
er når de angripes av andre ut fra verdier som kjennes fremmed for en selv. Den
amerikanske Bush-administrasjonen satte til side det man kunne tro var dypt
rotfestede rettigheter i den vestlige verden: Ingen fengsling uten anklage og
ingen tortur. Guatanamo er blitt symbolet på doktrinen om at amerikanerne kan
fengsle på ubestemt tid og uten kjennelse av en domstol enhver ”fremmed” som er
grepet på slagmarken i ”the war on terror”.
For Bush var retten til å tilsidesette de an-klagedes
rettigheter en selvfølge. Kampen mot terrorister og behovet for å beskytte
amerikanerne rettferdiggjorde tilsidesettelse av menneskeretter og etablerte
grunnset-ninger i straffeprosessen. Men det er ikke i solskinnsdager man
trenger den type verneregler. Det er nettopp når følelsene råder.
Tilsvarende burde ikke ønsket om å be-skytte de krenkede
gjøre at man overser vernet den anklagede må ha rett til. Det er en kanskje
uventet, men likevel indre sammenheng, mellom på den ene side
Bush-administrasjonens suverene tilsidesettelse av tradisjonelle begrensninger
for fengsling og hard behandling av fanger og - på den annen side - endringen
av balansen mellom påstått offer og anklaget ut fra rettighetstenkning. Den ene
partens rettigheter er så selvfølgelige. Man er så sikker på sin rett, og så
indignert overfor den som har krenket en, at man ikke kan akseptere grenser.
Øye for øye – alle blir blinde
Den krenkedes personlighetsvern og retts-beskyttelse styrkes
– med en form for juridisk ekspressfart. Det lar seg altså ikke gjøre uten å bygge
ned vernet for den som anklages. Men det kjennes ikke godt å bli dømt for noe
man objektivt ikke har gjort, eller hvor saken er mer sammensatt. Ikke å bli
trodd ut fra svekkede beviskrav, kan kjennes belastende. Dermed kan krenkelsen
resultere i nye krenkelser. En slik spiral kan i lengden undergrave tilliten
til rettsstaten, respekten for demokratiet og de fellesverdier samfunnet har
bygget opp.
Prisen for ikke å ta hensyn til andre, kan være enda høyere.
Enkelte mener at moderne terrorisme begynte i egyptiske fengsler på 70-tallet.
Da torturerte det egyptiske sikker-hetspolitiet en rekke personer mistenkt for
islamistisk fundamentalisme. De torturerte lærte å hate, og har senere tatt
sitt sinne ut, ikke bare på de verdslige ledere i Egypt, men også på hele den
moderne verden.
Den som vil ta et øye for et øye, kan ende opp med at det
aldri slutter. Som Gandhi sa: Ta et øye for et øye, og alle blir blinde. At en
person kjenner seg urettferdig behandlet, kan ikke legitimere at en annen
behandles tilsvarende. Ett er å straffe dem som begår urett. Noe helt annet er
å ta sjansen på også å straffe mange uskyldige i kampen for å gjenopprette
verdens krenkelser.
Det er lett å gå i fellen. Amerikanernes virkemidler i
kampen mot terrorisme kan igjen illustrere. De fleste kan vel følelsesmessig
forstå hvorfor Bush nærmest erklærte en alt-er-lov-politikk i kampen mot
terrorisme. Amerikanerne var intenst krenket. Etter Den amerikanske borgerkrigs
avslutning i 1865 har amerikanere vært uvant med krigsofre i eget land. USAs
president ville ta igjen angrepet mot World Trade Center 11. september 2001.
Men resultatet ble at enda flere fikk behov for å ta igjen med amerikanerne.
Man ville bekjempe og få slutt på terrorisme. Men enhver fremgangsmåte tjener
ikke disse mål. Ved å tillate tortur og årelang, brutal innesperring uten lov
og dom skadet USA sympatien for sin egen sak. Verden ble ikke tryggere, men
farligere. Bilder fra Guantanamo og Abu Ghraib er gode verveplakater for
terrorister.
Krenkelser og overtramp skal motvirkes. Men verden blir ikke
bedre ved å starte en krenkelsesspiral, der den krenkede hjelpes til å frata
den anklagede sine rettigheter. Målet bør være færre krenkelser. Det å bygge
ned rettssikkerhetsgarantier øker dem.
Bush-administrasjonens kamp mot terror-isme illustrerte at
det å fjerne rettssikkerhet kan gjøre ondt verre. Men den samme
krenkelsesspiralen er vårt rettighetssamfunn på vei inn i når vi glemmer at
også den anklagede skal ha vern mot å bli dårlig behandlet.
Glede i utstøtelsen
Freud sa at mennesket står overfor en betydelig utfordring:
Som sosialt vesen å finne plass for sin seksualitet og sin aggresjon. Alle
samfunn har hatt sine aggressive kanaler. Man har funnet kategorier av
mennesker som kan støtes ut. De har vært spedalske, smittebærere, jøder,
fremmede, kvinner. Hvem som støtes ut, varierer, men ikke fenomenet, at
utstøting finner sted.
Vårt samfunn har kanskje valgt å sette inn heksejakten mot
krenkerne. Poenget er ikke at overgriperne skal slippe fri. Men argumentasjonen
for den krenkedes posisjon på bekostning av den anklagedes rettigheter er blitt
for intens og for ensidig.
Slik har det ofte vært. Et skremmende aspekt ved
inkvisisjonen er at mange av datidens beste hjerner var involvert i den. Fra
vårt ståsted finner vi den forferdelig. For mange med datidens øyne var den
betimelig. Man trengte beskyttelse mot kjettere, hekser og trolldom. Man kunne
ikke få dem dømt ut fra vanlige beviskrav. Tortur måtte godtas for å få frem
tilståelsen.
Vi aksepterer ikke tortur i vår kamp mot overgripere. Det er
på mange punkter langt fra rettighetssamfunnets kamp mot dem som begår
overtramp, og Bush-administrasjonens aksept av metoder som etter vanlige
folke-rettslige normer til dels defineres som krigsforbrytelser. Men i ofrenes
kamp mot krenkerne aksepterer vi trolig mer enn vi bør. Man har begynt å dømme
lettere enn man skal.
Vi må beskytte samfunnet og enkeltpersoner mot overtramp.
Men vi må også verne oss selv mot de mekanismer for utstøtelse som alltid har
vært en del av den menneskelige dimensjon.
Ikke anklage, men forsoning
Verden mangler ikke anklager. Kultur-kolli-sjonene er mange
og bitre. Fundamentalister, islamister eller personlige kristne betoner hvordan
andre kan krenke nettopp deres tradisjoner, hellige skrifter og kulturarv.
Alle vet hvordan anklagen kan ligge så nær, og hvor mye den
kan ødelegge. I parforhold, familie og privatliv, blant venner og kolleger:
Anklagen er en vei som sjelden fører frem. Mellom nasjoner og stormakter kan
anklager kjøre konflikter fast og sette verden i fare. I stedet for å legge
skylden på andre, må man forsøke å se sitt eget bidrag. Ved å velge
introspeksjon fremfor projeksjon kan man bidra med et grunnlag for forsoning.
Selvfølgelig er ikke alle konflikter slik. I noen tilfeller
må man være villig til å se i øynene at den annen part begår overtramp og vil
fortsette å gjøre det, hvis man ikke setter grenser, hardt mot hardt. Det kan
være blåøyd å invitere fundamentalister til dialog. Men det er viktig å trene
ens evne til å holde ting fra hverandre. Overdreven vekt på anklage og
projektive mekanismer kan føre enkelt-personer og samfunn inn i ødeleggende
konflikter.
Ved å verne om anklagerens posisjon i lovgivningen kan den
projektive posisjon bli idealisert. Det kan bli lagt for liten vekt på evnen
til forsoning, på det å godta innen visse rammer og det å komme videre.
Igjen er det viktig at den reelt krenkede blir hørt. Men
ikke enhver følelse av krenkelse, bør det tas hensyn til. Det gjelder særlig i
privatlivet. For de fleste er det lite å lære av lovgiverens betoning av
anklagerrollen. Mellom venner og samlivspartnere er det en modell som lett
ødelegger mer enn den gagner.
Sivilisasjon er et sårbart fenomen. De som svekker de
anklagedes rettssikkerhet, gjør det ofte i den gode saks tjeneste: I egne øyne
skader de ikke sivilisasjonen. De fremmer den. Det moderne vern om den krenkede
bygges ut for å skape balanse. I iveren etter å gjøre godt kan man ha alliert
seg med mer primitive behov og forenklede tenkemåter. Ved å sette andre
utenfor, kan ens egen plass av å være innenfor bli tryggere. Det å gjøre andre
til syndere, kan hindre at en selv stemples.
Lovgivningen om krenkelser har fått et litt for selvfølgelig
preg, og er blitt båret frem av en intens og klar visjon om hva som er
”riktig”. I en komplisert og sammensatt verden kan en kollektiv og høy grad av
”visshet” være et faresignal. Sort-hvitt-perspektivet kan være nærmere
fundamentalismen enn sivilisasjonen.
Demokratiets likhetsprinsipp
I siste instans er prioriteringen av den krenkede og det
svekkede rettsvern for den anklagede en demokratisk utfordring. Tror vi på det
likhetsprinsipp som ligger til grunn for demokratiet? Eller har vi mer sans for
en verden der det gjøres forskjell?
For diktaturene og fundamentalistene er forskjellsbehandling
ikke et problem. Da be-finner man seg i ideologiske verdner, der noen er
utenfor og andre innenfor med skiller mellom rene og besudlede, troende og
vantro, oss og dem, frelste og ikke-frelste, venner og fiender. Men dette er
ikke demokratiske ideal som i forhold til grunnleggende rettigheter vil at vi
skal behandles likt, selv om våre utgangspunkt er forskjellige.
For diktaturene følger det at man behandles forskjellig. Man
har i utgangspunktet ikke rett til noe som helst annet enn hva makten gir en.
Forventning om rettssikkerhet er et meningsløst ideal innen diktaturer.
I et demokrati er likhetsprinsippet derimot en grunnleggende
innvending mot enhver forskjellsbehandling når det gjelder retten til å være
uskyldig inntil noe annet er bevist. I et diktatur er den falske anklage del av
dagens orden. I et demokrati er den falske anklage noe enhver har krav på å bli
vernet mot. Ut fra et grunnleggende demokratisk likhetsideal kan det ikke
oppstilles et holdbart grunnlag for å la noen lettere bli dømt etter falske
anklager enn andre.
Det å svekke ens rettssikkerhet er et mer alvorlig inngrep
enn at man stilles bak visse minoritetsgrupper i utdannelseskøen. Kampen mot en
falsk anklage kan gjelde en form for ære - eller yrkesmessig være eller
ikke-være. Det kan gjelde et stempel man ikke noensinne klarer å komme vekk
fra. Moderne diskrimineringslovgivning kan føre til ny diskriminering. Men i en
demokratisk lovgivning hører forskjeller i rettssikkerhet ikke hjemme.
Farvel, liberalisme? Av:
Jonas Haugsvold 14. august 2018, 13:39
Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen har på trykk en stor
kronikk i Aftenposten 10.8.2018 som har fått overskriften «Farvel, demokrati?».
Røe Isaksen fornemmer en svekkelse av det liberale demokratiet, og finner det
ubehagelig. Den senere tids utvikling i land som Ungarn, Polen og USA gir grunn
til bekymring, hevder han, ikke slik at demokratiet byttes ut med diktatur over
natten, men at styreformen, slik vi kjenner den, kan forvitre bit for bit.
Det er prisverdig at en norsk minister tar opp demokratiets
vilkår til prinsipiell diskusjon, for demokratiet er, som Røe Isaksen korrekt
påpeker, en stadig pågående kamp og ingen fasit. Det er litt som selve livet, slik det beskrives i Karl Ove Knausgårds
romanserie «Min kamp»; noe som verken kan tilrettelegges eller arrangeres i
ordnede former. Røe Isaksen har også rett i at det liberale demokratiet er
noe mer enn et rent flertallsstyre, og at det finnes en rekke mekanismer som er
innrettet nettopp med det formål å hindre demokratiet i å utfolde seg. Man
heier på demokratiet, men glemmer at det nettopp var de kreftene som tok sikte
på å kontrollere demokratiet som vant frem etter Annen verdenskrig. Den
europeiske menneskerettighetsdomstolen og den tyske forfatningens forbud mot
folkeavstemminger, er begge gode eksempler på at demokratiet også kan oppfattes
som et problem.
Demokrati som ideologi
Svakheten ved Røe Isaksens tekst er at dette innbyrdes
motsetningsforholdet – mellom folkevilje og ulike former for kontroll av den
samme folkeviljen – ikke blir problematisert nærmere. Man må huske på at dette har
vært en grunnleggende kulturkamp i Europa i mer enn femti år. Makt- og demokratiutredningens sluttrapport
satte fingeren på det i 2003. Under punktet om maktens former legger utvalget
til grunn at «demokratiet blir utfordret når folkestyrets vilkår og spillerom
blir redusert» (NOU 2003:19). Det er til eksempel en stadig pågående
konkurranse om jussen skal beskytte borgerne mot politikerne, eller om
demokratene skal frigjøre seg fra juristenes aristokrati.
For å forstå konservative bevegelser i et land som Ungarn,
eller anti-establishment-bevegelser som Tea Party og Donald Trump i USA, UKIP i
England eller AfD i Tyskland, må man ha et øye for det faktum at det moderne
demokratibegrepet rommer en god porsjon ideologi. I dag blir det satt
likhetstegn mellom demokrati og begreper som setter enkeltindividet i sentrum. Det skjer gjennom stadige henvisninger til
likhet, frihet, rettferdighet, menneskerettigheter, solidaritet og humanisme –
verdiladede ord som kan fylles med nær sagt hva slags politikk som helst,
avhengig av hvor i det politiske landskapet du befinner deg og hvilke politiske
sympatier og antipatier du har.
Dermed blir demokratiet ikke bare en styreform, men også en
visjon for hvordan verden og samfunnet bør forstås og innrettes. Følgelig
inngår demokratibegrepet i den politiske maktkampen, og det kan også bli en
effektiv hersketeknikk. Den svenske kunstneren Lars Vilks har formulert det omtrent slik: Trusselbilder som springer
ut av spirende følelser eller ideologiske fantasier, bør man betrakte med en
viss skepsis. Det gjelder også det ofte brukte utrykket «en trussel mot
demokratiet», som synes å bygge på en oppfatning om at demokratiet kan trues av
at demokratiet får for mye demokrati. Vilks finner støtte i den logiske
empirismen. Da filosofen Arne Næss jobbet systematisk med demokratibegrepet
sammen med Stein Rokkan på slutten av førti- og begynnelsen av femtitallet,
oppdaget de blant annet at respondentenes eget ideologiske ståsted la føringer
på deres evne til å diskutere demokratibegrepet på en objektiv måte.
Det som nå skjer, er en demokratisk reaksjon mot den rådende
ideologi. Konsekvensen er at gamle partier og gamle medier taper terreng, mens
nye dukker opp. Påstanden er at vår tids uenighet i verdispørsmål ikke gjelder
demokratiet som styreform. Uenigheten gjelder visjonen om hvordan samfunnet bør
innrettes. Slike verdispørsmål kan aldri løftes ut av politikken, gjøres til
noe hellig og vedtas helt på siden av folkeviljen. Politikere som jobber i den
retningen, vil gå en tung tid i møte, i alle fall så lenge demokratiet består. Sakraliseringen av bestemte tenkemåter har
likevel fått utvikle seg, og det liberale demokratiet har selv utviklet
autoritære trekk i håp om å få innprentet de rette demokratiske holdningene hos
folk. Det at man nå går inn for å
straffeforfølge menneskelige følelser (hat), jf straffeloven § 185, er bare ett
eksempel. Som den konservative presten Søren Krarup har påpekt i sitt
forfatterskap, har demokratiet gått fra å være en funksjon til å bli et
livssyn, en bekjennende kirke. Et slikt samfunn vil nødvendigvis utvikle seg i
totalitær retning, hevder han.
Nasjonens rolle
I nyere tid har visjonen om det gode samfunn vært særlig
knyttet opp til spørsmålet om nasjonen og nasjonalstatens rolle. I dette
spørsmålet inngår også de betente temaene som religion, innvandring,
multikultur og overnasjonalt styre i form av EU og universelle
menneskerettigheter. Spørsmålet ministeren burde ha stilt i sin kronikk, er om
demokratiet bevares når uenighet om slike verdispørsmål reduseres til et
spørsmål om man er for eller mot demokratiet, eller om uenigheten inngår i den
demokratiske debatt.
For konservative består det gode samfunn i å holde gamle
autoriteter i hevd fordi det er formålstjenlig. For liberalistisk og progressivt innstilte mennesker består gjerne
visjonen om det gode samfunn i at det enkelte individ selv skal kunne velge seg
sine autoriteter. Målet er at mennesket skal få utfolde sitt indre potensiale
og realisere sitt sanne jeg. Med ideologiske briller blir demokratiet garantisten
for denne utopien. Alle tidligere autoriteter risikerer å ende opp som
undertrykkere som må bekjempes, det være seg mor eller far, læreren, presten,
staten eller majoritetsbefolkningen for den saks skyld. Det er fortsatt pensum
i NRKs dramaproduksjoner at den unge hovedpersonen tar et oppgjør med en eller
annen myndighetsperson som ikke evner å forsvare seg med argumenter, men som
baserer sin posisjon på gammelt hierarki. Man trenger heller ikke være spesielt
fantasifull for å ane at både nasjonalstaten og kristendommen nødvendigvis vil
ende opp som negative hindre i en slik demokratiseringsprosess.
At nasjonalstaten settes under press fra selverklærte
demokratiske krefter, blir et paradoks når man ser på den nære historiske
sammenhengen som er mellom folket og utviklingen av demokratiet. Historisk sett
var folket og nasjonen forløperen til demokratiet. Uten en felles identitet,
intet folk. Og hvis man ikke har et folk, kan man heller ikke ha noe
folkestyre. Slik tenkte man før. Med multikulturalismen – en ideologi som selv
ministerens eget «konservative» parti omfavner i sitt program – er
majoritetssamfunnets identitetsmarkører bevisst blitt forlatt. I noen tilfeller
blir de endog sabotert og direkte motarbeidet, ofte av hensyn til nye folkegrupper
som krever plass og retten til å utfolde sin egen identitet i tråd med
demokratiets ideologiske standarder. Folkebegrepet er tømt for retorisk
innhold, og demokrati er blitt et substitutt for fedrelandsbegrepet. Det nye
limet i samfunnet er en eller annen liberal moral. Nå er det ikke Norge, men
verden som gjelder.
Patriotene er byttet ut med demokratiske typer som vandrer
rundt med en grenseløs solidaritet innabords. De vemmes av å høre om en
amerikansk presidentkandidat som går til valg på å sette sitt eget land først,
og mange innbiller seg, i fullt alvor, at denne vår viktigste allierte er en
fascist. Hadde det ikke vært for at næringsministeren vår avviser den tyske
juristen Carl Schmitts innsikt i politikkens vesen sånn uten videre, kunne vi
jo et kort øyeblikk ha falt for fristelsen å tenke at distinksjonen venn/fiende
faktisk inngår i vår egen politiske virkelighet. Kan Torbjørn Røe Isaksen, med
hånden på hjertet, si at en stor del av det politiske og kulturelle
etablissementet ikke har utpekt Trump som demokratiets fiende?
Slik kan man fortsette: Røe Isaksen hevder det er et problem
at mediene mangler tillit og at deres legitimitet blir angrepet. Men hva
forventer han egentlig, når mediene slutter å drive journalistikk og selv ender
opp som politiske aktivister? Både dekningen av det siste presidentvalget i
USA, klimasaken og flyktningpolitikken er eksempler på områder der
dissenterstemmer konsekvent har blitt fremmet via såkalte alternativmedier, og
der det ikke er noen grunn til å tro at de gamle mediene hadde endret kurs
overhodet om de ikke hadde blitt utsatt for reell konkurranse på disse
politiske områdene, millionoverføringene hvert år til tross. Røe Isaksen er
opptatt av en demokratisk kultur. Men hvordan forklarer han da at typisk
kontroversielle temaer ikke lenger diskuteres innenfor våre fremste arenaer for
tenkning – universiteter og høyskoler – men flyttes ut av disse? Hvordan
klargjør han at de mest betente politiske diskusjonene ikke blir tatt i en
felles offentlighet, men utfolder seg ved kjøkkenbordene i private hjem?
Hvordan forklarer han at det finnes en haug mennesker i Norge som har helt
legitime politiske synspunkter, men som fortsatt ikke tør fremme disse
offentlig av frykt for represalier? De har gjeld, og må beholde jobben.
En halv Arild Asnes
Det er underlig at en oppegående og tenkende fyr som Røe
Isaksen ikke ser flere dilemmaer når han vurderer det liberale demokratiets
forutsetninger. Det skyldes kanskje at han selv forveksler demokrati og
liberalisme. Han ser demokratiet som en pakkeløsning, og glemmer at det er en
pakke med et komplisert og mangfoldig innhold. I tillegg tar han en halv Arild
Asnes 1970, slik vi møter romankarakteren i Dags Solstads bok med samme navn.
Røe Isaksen legger seg riktignok ikke ned på en divan i Jens Bjelkes gate,
lukker øynene og ser for seg hvordan det perfekte samfunn skal realiseres.
Tvert imot innrømmer han at han ikke sitter på noen løsning på demokratiets
utfordringer. Men han har likevel det til felles med romankarakteren Asnes at
han forstår demokratiet med utgangspunkt i hvordan han selv ønsker at det skal
se ut, uten å problematisere åpenbare motsetninger, og med de ideologiske
føringer det gir.
Det som i større grad burde vekke ministerens bekymring, er
en tendens i retning av at stadig flere synes å finne bedre representanter for
konservative verdier i utenlandske statsledere, enn i sine egne nasjonale
politiske representanter. Inntrykket er at mange politikere, og statsråder og
statssekretærer i særdeleshet, snakker som om de har mer til felles med sine
utenlandske kolleger, som de ofte og regelmessig møter i internasjonale fora,
enn med sine egne velgere her hjemme. Det er nok av dem som mener at løsningen
på de fleste politiske problemer finnes i utlandet. Avnasjonaliseringen av en
politisk elite kan vise seg å bli et større problem på sikt, enn det at den
ideologiske siden av demokratiet settes under kritikk.
Spørsmålet man sitter igjen med etter å ha lest kronikken
til næringsminister Torbjørn Røe Isaksen, er om det er den rådende
sosialliberalismen, og ikke demokratiet som styreform, som er satt under press.
Kan tilfellet være at det er en ideologi basert på overnasjonale prinsipper som
glipper for ministeren, og som føles ubehagelig når han sitter sammen med sine
internasjonale venner i København og funderer over hvordan vårt liberale
demokrati er skrudd sammen?
Jonas Haugsvold, document, 02518: Menneskerettighetene
som målestokk
Leser man i NOU’en oppdager man at utvalget er ekstremt
opptatt av å ivareta alle som føler seg krenket. Empatien harmonerer godt med
det den danske forfatteren Henrik Jensen har beskrevet som vår tids spekulasjon
i ulike asosiale offerstrategier, og hvor en vesentlig del av vår egen
skamfølelse i møte med offeret skyldes referansen til vårt eget indre offer. Vi er
oppdratt i å dele befolkningen inn i kategoriene «offer» og «potensielt offer».
Er du ikke et allerede, kan du bli det. Vurderingen av opplæringsloven skiller
seg på ingen måte ut i så henseende. Gjennom den 442 sider lange utredningen er
ordet «krenkelser» brukt 960 ganger. Utvalget
går inn for en nullvisjon når det gjelder krenkelser, ikke bare i skolegården,
men i hele samfunnet (NOU 2015:2, pkt. 1.2).
Ideen om det krenkelsesfrie samfunn gjenspeiles i dagens opplæringslov § 9A-3. Her står det at
«skolen skal ha nulltoleranse mot krenking». Lovforarbeidene etterlater
liten tvil om at det er de internasjonale menneskerettigheter som har satt
rammene for denne visjonen. Visjonen om et krenkelsesfritt samfunn er
menneskerettigheter i praksis, forteller utvalget. I NOU’en avsnitt om
perspektiver for arbeidet leser vi følgende:
Når elever krenkes (…) blir deres grunnleggende
menneskerettigheter brutt. FNs barnekonvensjon gir barn grunnleggende
menneskerettigheter som skal oppfylles. Utvalgets arbeid for å skape et trygt
psykososialt skolemiljø handler om å realisere menneskerettighetene. (pkt. 1.2)
Både utvalget og departementet har hele tiden vært klar over
at «krenkelse» er et upresist begrep og at innholdet nødvendigvis vil variere.
I NOU’en presiseres det derfor at lista for å sette inn tiltak er at
elevene opplever at hun eller han er krenket. Det er altså den enkeltes følelse
av å være krenket som blir avgjørende for om skolen plikter å sette i verk
tiltak og nærmere undersøkelser. Eleven får siste ord i saken. I NOU’ens pkt.
1.8.3 ryddes all tvil av veien:
Det er ikke noe krav om at krenkelsen har som mål å skade. Det er nok at
episoden eller hendelsen fører til en subjektiv opplevelse av ubehag for den
det gjelder, for at det skal utløses det utvalget foreslår som en
aktivitetsplikt for skolen. Alle elever som opplever krenkelser, må tas på
alvor, og alle krenkelser skal stoppes og tas tak i når de blir oppdaget. God
håndtering av enkeltkrenkelser er god forebygging av nye krenkelser, mobbing,
trakassering og diskriminering.
Det er lite som tyder på at departementet ser grunnleggende
annerledes på dette utgangspunktet, enn hva utvalget gjorde. Selv om det i
Solberg-regjeringens lovforslag tas forbehold for at ikke enhver form for
kritikk nødvendigvis er omfattet av begrepet, er det i lovforslaget direkte
uttalt at krenkelsesbegrepet skal tolkes vidt. Regjeringen følger dessuten
utvalget i synet at det er elevens
rettssikkerhet skolen skal konsentrere seg om, og ikke den enkelte lærer som
utsettes for urimelige beskyldninger fra misfornøyde elever.
Utopien realiseres
Det mest merkverdige er ikke politikere som dagdrømmer om et
perfekt samfunn, men at det synes å være tverrpolitisk enighet om et
slikt samfunn faktisk lar seg realisere, bare virkemidlene er gode nok.
Krenkelsesbegrepets omfang, mulig misbruk av rettighetene eller lærerens
rettssikkerhet er ikke på noe tidspunkt blitt problematisert – verken i
utvalgets utredning, i departementets lovforslag eller i Stortingets
innstilling.
Det er samtidig verdt å merke seg at de utskjelte aktørene i
denne saken – skoleledelsen og utdanningsdirektøren i Oslo – har forholdt seg
lojalt til det som vår lovgivende forsamling har bestemt. Den som ikke har
handlet slik alle har blitt enige om, er Malkenes. Han har utsatt elevene sine
for «krenkelser», og dermed også arbeidsgiveren sin for skam. Lovutvalget
påpeker (pkt. 13.2) selv viktigheten av at alle krefter drar i samme
ideologiske retning:
Utvalget mener at
i arbeidet med skolekultur er det nødvendig at ledelsen klarer å etablere og
opprettholde felles verdier og holdninger. Det er sentralt at elever, ansatte
og skoleledelsen har en felles forståelse av hvilke regler og rutiner som
gjelder. Utvalget vil understreke at en god skolekultur er et godt utgangspunkt
for å utvikle og opprettholde et trygt psykososialt skolemiljø, men at mer
spesifikke tiltak kan være nødvendige for å forebygge og å håndtere negativ
atferd som mobbing og krenkelser.
Fordi Malkenes er
opptatt av å få frem sannheten, kan han ikke bry seg om vedtatte konvensjoner.
Dermed setter han hele det ideologiske prosjektet i fare, og blir et problem for
en rektor som både er moralsk og rettslig forpliktet til å implementere ideene
fra Djupedalutvalget i sin egen skole.
Overflatisk kritikk
Hva så med de som tar sterkest avstand fra prosessen mot
Malkenes? Det har ikke manglet folk som ser problemet med den behandlingen
lærere har blitt utsatt for, men det er imidlertid tvilsomt om støtten til
Malkenes og kritikken mot skoleledelsen har potensial til å forandre noe.
Nestleder Eivor Everud (Rødt) i utdanningskomiteen i Oslo
kommune er en av dem som har engasjert seg i saken. Blant annet skriver hun på
Facebook at «noen må gå, og det er ikke Malkenes». Men ligger det noen ære i å
legge skylden for urimelighetene på andre, så lenge alle har vært enige om at
det skal reageres umiddelbart mot lærere som «krenker» elevene? Ved å gå løs på
nidkjære byråkrater som gjør jobben sin med å oppfylle lovgivers drøm om et
krenkelsesfritt samfunn, retter man baker for smed. I dette tilfellet er saken
klar. 30 skamløse elever ved Ulsrud
videregående skole har, med litt praktisk bistand fra skoleledelsen, selv
skrevet under på at krenkelsen er et faktum.
Heller ikke den frittalende skribenten Andreas C. Halse (SV)
treffer blink med sin støtte til lektoren. Når han sier at den politiske
ledelsen bør gi Utdanningsetaten klar og tydelig beskjed om at Simon Malkenes
ikke skal røres, oppfordrer han muligens bare til et nytt lovbrudd.
For andre støttespillere har det vært ja, takk begge deler!
Menneskerettsaktivisten Lars Gule gjør et originalt forsøk på
å få kabalen til å gå opp ved å peke på et teoretisk skille mellom det å være
krenket og det å bli såret. Førsteamanuensisen har imidlertid ikke gjort
hjemmeleksa si. Hadde han lest lovforarbeidene, hadde han også fått med seg at
jussen er klar: Skillet han opererer med har ingen betydning i praksis.
Fagdirektøren ved Norges nasjonale institusjon for
menneskerettigheter Anine Kierulf er
smartere, men har det til felles med Gule at hun gjerne vil ha i både pose og
sekk. I stedet for å gå inn og se kritisk på den rettighetstenkningen som
ligger bak opplæringsloven, unngår hun dilemmaet ved i stedet å etablere et
grunnlovsforbehold ved tolkningen av bestemmelsene i opplæringsloven kapittel
9a. Intensjonen er god, men prosjektet virker håpløst. For det første fordi en
beslutning på hvorvidt opplæringsloven er i strid med Grunnloven ikke skjer
gjennom en Aftenposten-kronikk, men først etter en grundig domstolsbehandling.
For det andre fordi Grunnloven også beskytter de menneskerettighetene som
opplæringsloven selv pretenderer å ivareta. For mange er ytringsansvar blitt
viktigere enn ytringsfrihet, og når hun lar være å problematisere den nære
sammenhengen mellom rettighetsindustrien og vår egen tids offerstrategier,
faller kritikken på stengrunn.
Grunnleggende problem
De som gjør seg høye og mørke på ytringsfrihetens vegne, og
kritiserer prosessen mot Malkenes, synes å mangle forståelse for at prosessen
er et resultat av den menneskerettighetstenkningen som våre folkevalgte, skolen
og etaten slutter seg til. De samme kritikerne promoterer gjerne
rettighetsideologien uten nevneverdige motforestillinger i andre sammenhenger.
Utfordringene i denne saken stikker langt dypere enn til at enkelte
ledelsespersoner har gjort noe dumt, slik flere av kritikerne nøyer seg med å
slå fast. Lærernes ytringsfrihet er ikke sikret før flertallet innser hvor
problemet i denne saken ligger begravet. Malkenes var ikke den første, og han
blir garantert ikke den siste læreren som opplever ubehageligheter for å mene
noe.
Robert Spencer in PJ
Media: Unarmed Woman Shot by Muslim Cop Was Killed by Islamophobia,
May 1, 2018 2:00 pm
By Robert Spencer 20 Comments
A fake narrative put
Officer Noor in a real job. My latest in PJ Media:
MPR News reported
last week that “attorneys for former Minneapolis police officer Mohamed Noor
filed a court document Wednesday saying that the officer intends to plead not
guilty on charges filed against him in the shooting death of Justine Ruszczyk
last July.” The document Noor’s attorneys filed “states that Noor intends to
rely on defenses at trial that include arguing that he’s not guilty, that it
was self-defense and that it was a reasonable use of force.”
Justine Ruszczyk
called 911 in Minneapolis in July 2017 to report what she thought might be a
rape. When police arrived, she approached the police car, and Noor shot her
dead. Afterwards, Noor refused for months to be interviewed by investigators,
although he spoke to friends about what happened and why. The more Noor and
those who know him spoke, the more it became clear: he didn’t act in
self-defense, contrary to his present claim. Justine Ruszczyk was a casualty of
“Islamophobia.”
Mohamed Noor is a
Somali Muslim. He was the first Somali Muslim on the Minneapolis police force.
In 2016, Minneapolis Mayor Betsy Hodges expressed her excitement about that
fact: “I want to take a moment to recognize Officer Mohamed Noor, the newest
Somali officer in the Minneapolis Police Department. Officer Noor has been
assigned to the 5th Precinct, where his arrival has been highly celebrated,
particularly by the Somali community in and around Karmel Mall.”
Hodges wasn’t excited
because Mohamed Noor had the skills necessary to become a fine police officer.
She was only excited because he represented a religious and ethnic group that
she was anxious to court. And it became increasingly clear — as we learned
about Mohamed Noor’s nervousness and jumpiness and lack of respect for women,
and from his own account of events that he relayed to friends (that he was
“startled” and reacted by opening fire) — that Mohamed Noor was not cut out to
be a policeman. He did not have the temperament for it, and if he hadn’t killed
Justine Ruszczyk, he would likely have done something similar at some point.
So why was he on
the force at all? Because he was the first Somali Muslim on the Minneapolis
police force. He was a symbol of our glorious multicultural mosaic. He was a
rebuke to “Islamophobes” and proof that what they say is false. Minneapolis
authorities placed a great deal of faith in Mohamed Noor. He was for them the
triumph of diversity, the victory of their worldview. But he has let them down.
Mohamed Noor is
not a jihad terrorist. This was not a jihad attack. He is just a trigger-happy,
panicky, reckless individual who held his job not because he was fit for it,
but because of what he symbolized.
In the wake of his
failure, Minneapolis multiculturalists made no effort to reconsider the errors
of judgment that led to Noor being hired as a policeman in the first place. On
the contrary, they doubled down.
Minneapolis Mayor
Betsy Hodges immediately recognized — as authorities do everywhere after jihad
attacks — that the real victim was not the woman who was killed, but the Muslim
community. She should have issued a statement saying that she recognized that
Mohamed Noor was not hired because he was competent, but because he was a
Somali Muslim, and that she sees now that Leftist social engineering on the
police force costs lives. She should have promised that from now on, police
officers will be hired based on their fitness for the job, not their religion
or ethnicity.
Instead, this,
from Hodges’ Facebook page:
To the Somali
community: I want you to know that you are a valued and appreciated part of
Minneapolis. I stand with you and support you. The strength and beauty of the
Somali and East African communities are a vital part of what makes Minneapolis
so strong and beautiful. I am grateful to be your neighbor.
This week a
Somali police officer, Officer Mohamed Noor, shot and killed a woman under
circumstances we don’t yet comprehend. Justine Damond’s death was tragic
and awful for
everyone. And I want to be very clear that Officer Noor, a fully trained
officer in the Minneapolis Police Department, won’t be treated differently than
any other officer.
Justine’s
death is a tragedy for our city. We cannot compound that tragedy by turning to
racism, xenophobia, and Islamophobia. It is unjust and ridiculous to assert
that an entire community be held responsible for the actions of one person.
That will not be tolerated in Minneapolis. If you are experiencing
discrimination, you can file a complaint at http://www.minneapolismn.gov/civil…/discrimination-complaint.
Mayor Hodges saw
her primary duties right after the killing of Justine Ruszczyk to be reassuring
Muslims and warning against “Islamophobia” — as if a non-Muslim officer had
shot an unarmed Muslim woman…
Turkey Calls on Europe to Criminalize
"Islamophobia" by Uzay Bulut, April 30, 2018 at 4:00 am
Given Turkey's
inhospitable treatment of non-Muslims throughout the ages, it is the height of
hypocrisy for its foreign minister to complain about Europe's attitude towards
Muslims, which has been the opposite of Islamophobic.
To refresh
Çavuşoğlu's memory, a review of Turkey's record is in order.
By proposing to
block all criticism of Islam on the grounds that it is "extremist,
anti-immigrant, xenophobic and Islamophobic," Çavuşoğlu is revealing that
he would welcome banning free speech to protect a religious ideology.
Jihad Watch:
Exposing the role that Islamic jihad theology and ideology
play in the modern global conflicts
Turkey’s Erdogan wants “Islamophobia” declared crime against
humanity, Apr 3, 2016 1:04 pm By Robert Spencer
“I am one of the first political leaders officially
declaring that anti-Semitism is a crime. I expect an official declaration that
Islamophobia is a crime against humanity as well. Islamophobia emerged from the
Western countries and this is a challenge that we all together need to
surmount.” Since honest discussion of how jihadis use the texts and teachings
of Islam to justify violence and supremacism is generally classified as “Islamophobia,”
such a declaration would have the effect of stifling all examination of or
opposition to the jihadis’ motives and goals. The jihadis could then advance
unimpeded and unopposed.
“Erdogan: Anti-Semitism is a crime, Islamophobia should be
too,” Jerusalem Post, April 3, 2016:
Turkish President
Recep Tayyip Erdogan in an interview with CNN ensured that Jewish citizens
living in Turkey will be safe, and slammed European countries for not heeding
his terror warnings.
When asked by CNN
correspondent Christine Amanpour about the heightened threat towards Jews in
Turkey, Erdogan firmly replied: “We have a very significant number of Jewish
citizens and they have always been safe and secure where they are in Turkey.”…
On the alarming
trend of anti-Semitism in Turkey and across Europe, Erdogan said: “I am one of
the first political leaders officially declaring that anti-Semitism is a
crime,” he said, adding “I expect an official declaration that Islamophobia is
a crime against humanity as well. Islamophobia emerged from the Western
countries and this is a challenge that we all together need to surmount.”
Erdogan also
slammed European member states for not heeding his terror warnings, saying: “We
have been calling the nations for a common stand against terrorism and many of
the European member states failed to attach the significance that this call for
action deserved.”
On the increased
number of European nationals fleeing their countries to fight for ISIS, Erdogan
added: “We have French fighters with ISIS, we have German fighters in ISIS, we
have Australian fighters in ISIS and 22 countries out of the 19 countries
feeding fighters into ISIS are EU member states. This is very meaningful which
is why we need to form a strong alliance with EU member states.”…
UK Parliament asks hard-Left and pro-jihad groups to create
official definition of “Islamophobia”
Apr 26, 2018 4:31 pm By Robert Spencer
This will be the official death of the freedom of speech in
Britain, and the criminalization of resistance to Sharia oppression and Islamization.
“Parliament Offers ‘Islamist’ Group Opportunity to Create
Official ‘Islamophobia’ Definition,” by Liam Deacon, Breitbart, April 24, 2018:
MPs are to write a
report on identifying a “working definition of Islamophobia”, appealing to
hard-line Islamist and far left, Soros-funded groups to contribute.
The All Party
Parliamentary Group (APPG) on British Muslims launched their “appeal for
evidence” Monday, describing “Islamophobia” as a form of “group based hatred or
hostility” comparable to racism.
Their letter does
not acknowledge there might be rational reasons to have reservations about
rising levels of radical Islam and the growing influence of Islam in the West
generally.
The call for
submissions also also only mentions free speech concerns at the end, in
passing, describing them as “questions possibly outside the scope of this
report”.
They aim to
develop a definition of Islamophobia that can be “widely accepted by Muslim
communities, political parties, and the Government”, the document adds.
Baroness Warsi,
the parliamentary group’s treasurer and one of its four elected officers,
tweeted: “To effectively challenge #Islamophobia we must comprehensively define
it.”
She also sent the
appeal for evidence directly to the radical left wing “anti-fascist” group HOPE
Not Hate — who just last week were forced to distance themselves from an
anti-Semitic supporter — and the Islamist-linked Muslim Engagement and
Development (MEND) group, formerly known as iENGAGE, inviting them both to
contribute.
The APPG on
British Muslims was launched in 2010 but was forced to re-launch the following
year after a Tory MP and Labour Peer quit when “Islamist sympathisers” iENGAGE,
which had repeatedly defended extremists, were made the group’s secretariat and
given parliamentary passes.
A report last year
found MEND still promotes “extremism”, harbours anti-Semites, and gives a
platform to Muslim grievance narratives and Islamist views, including promoting
false claims of “Islamophobia”.
And, in the last
two months, they have been slammed for “racist” attacks on a moderate a Muslim
appointed to advise the government on integration and an outgoing Metropolitan
Police chief compared them to a banned terror group.
Baroness Warsi
also sent the appeal to the Muslim Council of Britain, which is accused of
working with extremists. The government has also admitted they are linked to
the Muslim Brotherhood, which campaigns for a global, Islamist, sharia state,
and are banned as a terror group in some countries.
Tell Mama was
likewise invited to give evidence in her tweet. They are an “anti-Islamophobia”
group which lost government backing in 2013 after being accused of inflating
and misrepresenting statistics….
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar