Nazifrisør Merete Hodne - for en fornærmelse mot menneskeheten å komme med noe sånt i en revy som var ment å skulle være morsom og ha humor!
Et lite hurtig-znap i dagens turbulens:
Stavanger tingrett mener at det er allright – på visse
betingelser og med visse begrensninger -
å bruke «nazifrisør» i en omreisende revy, (i hvert fall så langt).
Men prisen er at man må betale egne saksomkostninger, det
skriver Stavanger
Aftenblad.
Frisøren Merete Hodne forsøkte å få Torkelsen og Løgnaslaget,
som er ansvarlig for oppsettet av revyen, til å stoppe å bruke dette ordet og krevde
at det ble fjernet.
«Klovnen» Per Inge Torkelsen - kall ham gjerne «nazi-klovn»
for meg - forteller at det var deilig og en lettelse å få medhold av retten. Det
må være få lov til å spille revy uten fare for å bli sensurert av en hårsår
frisør fra Bryne, sier han.
Retten mener at beskyldningen mot Hodne kan være egnet til å
skade henne. Retten mener også at ordet kan oppleves både sårende og krenkende
på omdømmet, men mener altså at hun ikke kan gis medhold i at retten kan
pålegge Løgnaslaget å fjerne ordet fra forestillingen.
Merete Hodne hevder at betegnelsen nazifrisør kan skade
henne og undergrave hennes næringsvirksomhet slik at hun mister inntektsevnen
og sin.
Fra før kjenner vi her rettssaken mot Merete Hodne fordi hun
nektet å farge håret til konvertitten Charlotte Antonsen, alias Bayan, (nå Flavioni),
som møtte opp i frisørsalongen med hijab, noe som naturlig nok provoserte
Hodne, som er kjent for sitt antiislamske arbeide i bla SIAN og Norwegian
Defence Leage og muligens også Pegida.
For dette måtte Hodne betale en bot på 8000 kroner til
Bayan.
Det underlige er at hverken HRS med Hege Storhaug i spissen
eller Hans Rustad i document.no, begge islamkritiske nettsteder, ikke vil gå ut
og aktivt støtte Hodne i det valget hun tok, da hun nektet å behandle Bayan og
sendte henne uvoldelig, men bestemt, på dør. De tok avstand til selve
handlemåten og vel da også selve begrunnelsen og dette kan bety at de to nettstedene
betrakter islam som en religion, i hvert fall primært og hovedsakelig, og ikke
som en kult eller et «politisk parti», eller en primært politisk eller
kulturpolitiske drevet bevegelse.
Til dette må jeg bare uttrukke skuffelse overfor både HRS og
doccument/Hans Rustad. Og grunnen er at de foretar en tankemessig blunder, en tankefeil,
ved at de foretar et kategori-mistak.
De skjelner ikke mellom hummer og kanari. Det er som om de skulle tro at ånden
i begrepet «tidsånden» skulle være en størrelse de kunne gripe fatt som egen,
personlig agent eller størrelse ellet som et fenomen som kunne la seg måle og
veie isolert. Og det er klart at hvis man begår dette mistaket, så havner man
på feil side av den rette siden, både åndsmessig og historisk.
Man kan spørre om hvorfor de gjør det, altså tar avstand fra
Hodne, og hva den egentlige begrunnelsen bak et slikt forbehold kan bunne i.
Både document.no og HRS ser den fare islam representerer som en potensiell
meget stor samfunnsdestruktiv kraft på sikt. Og dessuten er jussen klar her:
Det kan ikke regnes for diskriminerende eller rasistisk å nekte å behandle en
kunde på rent politisk grunnlag. Hvis noen gjør det på religiøst grunnlag,
stiller saken seg motsatt: Det kan man ikke og hvis man gjør det, kan man
dømmes til bot eller fengsel. Det handler således om definisjoner: Er islam
politikk eller er islam religion? (Vi har tidligere behandlet dette spørsmålet
på en ganske omfattende måte her på bloggen andre steder men under etiketten).
Jeg skal gjøre meg noen bemerkninger om dette i det
følgende:
Det retten gjør når den ilegger Hodne en bot, er å tvinge
Hodne til å behandle kunden uansett hvilken intensjon kunden måtte ha for å
kreve å bli behandlet.
I seg selv er dette problematisk. Og det retten gjør er å
bøye seg for et krav som har utspring i islams tradisjon og dessuten i Koranen
selv, selv om Koranen ikke nevner hijab spesifikt, men bare at kvinner skal
tildekke seg.
Men ikke bare bøyer retten seg for et krav – fra islam, fra
sharia - om å føye og bøye seg, men også for at det samme kravet rettes mot Hodne
med en juridisk forventning om at kravet etterkommes. Hvis kravet ikke
etterkommes, venter straff, dvs bøter eller fengsel. Retten bøyer seg altså først,
så bøyer Hodne seg for retten. Islam kan derfor hanke inn full seier. Det er
ikke bare enkeltindividet Hodne som bøyer seg, det er faktisk staten Norge. (Islam
lukrerer med andre ord på at alle de vestlige land som har samme formuleringen
i sine rasisme- og diskrimineringsparagrafer, ikke klarer å se
kategoriproblemet og derfor alle begår den samme tankefeilen).
Og dermed innvarsles et helt nytt regime, en helt ny og
bindende tradisjon, legitimert av og påprakket borgerne av staten på bakgrunn
av en lovgivning staten har satt domstolene til å tolke, - men da uten at
Staten selv har gitt lovforarbeider, dvs premisser, som i utgangspunktet vill
ha kunnet gi retten en tydeligere veiledning og et tydeligere uttrykk for
lovgiverens egentlige mening og vilje. (Denne blir nemlig liggende i tåkeheimen
og kommer aldri i spill, slik den burde).
Det som i virkeligheten skjer er at islamsk lov – sharia –
innføres i Norge via domstolene (fordi norsk lov er uklar og ikke tar positiv
stilling mot å innføre ny positiv rett uten at denne blir direkte vedtatt som
positiv rett. Den nye positive retten trer dermed i funksjon «by default», dvs ved
at Stortinget selv opphever eneretten til selv å vedta den positive retten og
overlater dette til domstolene å tolke seg frem til, (- et tragisk feilgrep).
Vi kan si det så sterkt at Stortinget ved denne glippen eller unnfallenheten eller
kanskje til og med bevisst villede feighet eller uvitenhet faktisk har
promotert at det innføres en ny guddommelig rett her i landet, til fortrengsel den
positive rett som den norske rettsstat prinsipielt bygger på og forutsetter
skal gjelde, og som er i tråd med den judeokristne tradisjon og absolutt ikke
den islamske tradisjon, dvs den uforanderlige og evige sharia.
Islams rett – sharia – er dermed blitt gjeldende norsk rett,
(i hvert fall i navnet), ved at Stortinget har abdisert, ganske sikkert uten å
ha villet og ment å gjøre det, (en aldeles utilgivelig tabbe, spør vi folket).
Når Hege Storhaug og Hans Rustad nå ikke støtter handlemåten
til Hodne, kan det ha sammenheng med at Storhaug og Rustad ennå ikke – etter
sin åndelige omgang med islam i snart en mannsalder – for alvor ser at islam faktisk har en taktil
side, en kroppslig eller ent fysisk dimensjon, et konkret sverd i skjeden, kan
man si - at islam faktisk kommer i berøring med mennesker på en måte som
domstolen nå altså påbyr med hjemmel i Koranen, (som gis status av å være et
tyngre rettsgrunnlag enn norsk lov, dvs norsk lov som her virker «by default»,
fordi norsk lov ikke inneholder bestemmelser som regulerer hvordan borgerne
rent fysisk skal reagere på bruk av det politiko-religiøse plagget hijab).
Hijab- bruken gir dermed indirekte, men likevel faktisk hjemmel
for å straffe borgere som unnlater å bøye seg for ikke-norsk lovgivning, nemlig
islamsk lovgivning/praksis/tradisjon. Sharia trumfer med andre ord norsk lov,
en «trumf» ingen ved sine fulle fem vil påstå har vært intensjonen bak all den
lovgivning som sikrer demokratiet her i landet og landets suverenitet og dermed
retten til å vedta hvilken positiv rett som til enhver tid gjelde.
Ved å dømme Hodne, fratok i virkeligheten domstolen Norge
sin suverenitet og satte til side alle formålsparagrafer, intensjoner og
forutsetninger som faktisk ligger til grunn for all vår lovgivning fra
Grunnloven av til alle gjeldende enkelt-lover, lover vedtatt på rettlig
fundamnet av nettopp Grunnloven. Domstolen har dermed de facto og de jure gjort
seg – ufrivillig og indirekte tvunget - til lovgiver for egen regning og gjort
deler av sharia til et rettsprinsipp med høyest mulig rettsverdighet.
Det HRS og document.no mest sannsynlig ikke ser, eller ikke
vil innse, er at domstolen faktisk medvirker til at det begås en slags konkret legemskrenkelse av Merete Hodne når den
sanksjonerer plikt – under trussel om straff og bøter hvis ikke denne plikten
etterleves etter «motstanderens» ønske - for private og selvstendige næringsdrivende.
Å farge – eller klippe - Bayans hår medfører nemlig at Hodne
kommer i berøring med Bayans hår og hud, en berøring Hodne i utgangspunktet
ikke ønsker og som hun ved sin handlemåte faktisk insisterer på oppfattes av
henne som både som et fysisk og et mentalt overgrep, (eller beskadigelse), selv
om hun – eller hennes advokat - ikke formulerer dette eksplisitt selv.
At domstolen så
senere ilegger Hodne en bot for ikke å ville føye seg i praksis, innebærer
følgelig at domstolen og den norske stat dermed begår en legemsfornærmelse (av
mildere grad riktig nok) nettopp mot Hodne.
Det burde derfor være både staten og dostolen som burde
stilles under tiltale for under trussel om straff å ha tvunget Hodne til en
kroppskontakt hun under ingen omstendighet ønsker å utstå. Det er med andre ord
Hodne som burde ha vært tilkjent erstatning, ikke - den muligens kun for anledningen
skyld- konverterte Charlotte Antonsen,
alias Bayan, nå Falvioni.
En åpenbar analogi til dette er ytringsfriheten: Ingen kan
tvinge noen til å trykke propaganda mot eieren av medias vilje. Ingen kan komme
inn i en redaksjon å forlange at en eier av en avis, et magazin, e l skal
trykke innlegg som politisk eller religiøst er et angrep på eierens eget politiske
syn eller arbeide eller han eller huns religiøse tro. (I praksis tillempes
imidlertid dette mot den sedvane som gir en plikt til å trykke tilsvar, og da
mot en tilsvarende tilsvarsrett, men dete blir en annen skål).
Et fritt og selvstendig menneske skal med andre ord ikke bare
kunne tvinges til å formidle et politisk eller religiøst syn som han/han ikke
er enig i, men også til å betale for denne formidlingen. En konsekvens av dette
er at den selvstendige yrkesutøvere her skal kunne tvinges til å undergrave sin
egen virksomhet sett som levebrød. (Dette strider faktisk – i tendens – mor Locks
innsikt at retten til eiendom faktisk er en umistelig menneskerettighet). «Rettsstaten»
tiltar seg dermed en rett den ikke har og bryter mot et prinsipp som er helt
grunnleggende i ethvert demokrati: Legitimitetsprinsippet: Staten må ha en klar
hjemmel i lov eller sedvane skal den kunne regulere borgernes private
disposisjoner, både intrapersonlig og interpersonlig. Rettsstaten kan ikke
handle på impuls der og da. (Staten kan ikke styre via en slags impulsiv kulakk-logikk
hvoretter f eks en bonde må overlevere til de revolusjonære en eller flere
kuer, uten erstatning, alt etter de revolusjonæres mer eller mindre tilfeldige
behov underveis).
I tilfellet Merete Hodne krever imidlertid «rettsstaten» slik
den eksisterer og fungere nå at hun oppgir eller kan risikere å oppgi sin
virksomhet ut fra et tilfeldig behov fra en kunde som åpent fremmer et politisk
ideologi som forkles som en «uangripelig» religion. Å nekte å handle i det
konkrete med en slik person blir altså strafferettslig bedømt som
strafferettslig betingende rasisme eller diskriminering.
At dette er feil, en gedigen bommert, amoralsk og rungende umoralsk,
må stå klinkende klart for noen og enhver.
For en selvstendig næringsdrivende frisør er situasjonen nå
blitt en helt annen: En muslima kan med «rettsstatens» hjelp tvinge en
håndverker til å utføre en jobb denne ikke ønsker å utføre, - dette er kulakk-terror
i praksi i moderne tid! - fordi hun ikke vil bidra til å støtte muslimaens
agenda, ideologi, kult eller klart uttalte politikk (kamuflert som religion).
Jeg vil påstå at det ikke er sannsynlig at vanlige muslimske
kvinner som velger å gå i hijab noen gang ville ha oppfordret seg så
utspekulert og infamt som denne Charlotte har gjort. De fleste muslimaer jeg
kjenner er i tillegg ikke så dumme at de ville ha latt seg overtale til å
gjennomføre dette stuntet og denne flaue og krenkende provokasjonen, og at de på forhånd eller
etterpå vill ha tatt kontakt med Berglund Steen for å få grønt lys for enten
handlingen eller tanken, eller begge deler samlet. Berglund Steen har ved faktisk
å ha medvirket i denne saken bidratt på et generelt grunnlag til å fornærme den vanlige muslimske
kvinnes ærbarhet og personlige integritet, og dermed også til krenkelse av islam som religion, (via egen politiske agenda).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar