Kulakk-moral og manglende bevissthet i Merete Hodne saken

Nazifrisør Merete Hodne - for en fornærmelse mot menneskeheten å komme med noe sånt i en revy som var ment å skulle være morsom og ha humor!

Et lite hurtig-znap i dagens turbulens:

Stavanger tingrett mener at det er allright – på visse betingelser og med visse begrensninger -  å bruke «nazifrisør» i en omreisende revy, (i hvert fall så langt).

Men prisen er at man må betale egne saksomkostninger, det skriver Stavanger Aftenblad.

Frisøren Merete Hodne forsøkte å få Torkelsen og Løgnaslaget, som er ansvarlig for oppsettet av revyen, til å stoppe å bruke dette ordet og krevde at det ble fjernet.

«Klovnen» Per Inge Torkelsen - kall ham gjerne «nazi-klovn» for meg - forteller at det var deilig og en lettelse å få medhold av retten. Det må være få lov til å spille revy uten fare for å bli sensurert av en hårsår frisør fra Bryne, sier han.

Retten mener at beskyldningen mot Hodne kan være egnet til å skade henne. Retten mener også at ordet kan oppleves både sårende og krenkende på omdømmet, men mener altså at hun ikke kan gis medhold i at retten kan pålegge Løgnaslaget å fjerne ordet fra forestillingen.

Merete Hodne hevder at betegnelsen nazifrisør kan skade henne og undergrave hennes næringsvirksomhet slik at hun mister inntektsevnen og sin.

Fra før kjenner vi her rettssaken mot Merete Hodne fordi hun nektet å farge håret til konvertitten Charlotte Antonsen, alias Bayan, (nå Flavioni), som møtte opp i frisørsalongen med hijab, noe som naturlig nok provoserte Hodne, som er kjent for sitt antiislamske arbeide i bla SIAN og Norwegian Defence Leage og muligens også Pegida.

For dette måtte Hodne betale en bot på 8000 kroner til Bayan.

Det underlige er at hverken HRS med Hege Storhaug i spissen eller Hans Rustad i document.no, begge islamkritiske nettsteder, ikke vil gå ut og aktivt støtte Hodne i det valget hun tok, da hun nektet å behandle Bayan og sendte henne uvoldelig, men bestemt, på dør. De tok avstand til selve handlemåten og vel da også selve begrunnelsen og dette kan bety at de to nettstedene betrakter islam som en religion, i hvert fall primært og hovedsakelig, og ikke som en kult eller et «politisk parti», eller en primært politisk eller kulturpolitiske drevet bevegelse.

Til dette må jeg bare uttrukke skuffelse overfor både HRS og doccument/Hans Rustad. Og grunnen er at de foretar en tankemessig blunder, en tankefeil, ved at de foretar et kategori-mistak. De skjelner ikke mellom hummer og kanari. Det er som om de skulle tro at ånden i begrepet «tidsånden» skulle være en størrelse de kunne gripe fatt som egen, personlig agent eller størrelse ellet som et fenomen som kunne la seg måle og veie isolert. Og det er klart at hvis man begår dette mistaket, så havner man på feil side av den rette siden, både åndsmessig og historisk.

Man kan spørre om hvorfor de gjør det, altså tar avstand fra Hodne, og hva den egentlige begrunnelsen bak et slikt forbehold kan bunne i. Både document.no og HRS ser den fare islam representerer som en potensiell meget stor samfunnsdestruktiv kraft på sikt. Og dessuten er jussen klar her: Det kan ikke regnes for diskriminerende eller rasistisk å nekte å behandle en kunde på rent politisk grunnlag. Hvis noen gjør det på religiøst grunnlag, stiller saken seg motsatt: Det kan man ikke og hvis man gjør det, kan man dømmes til bot eller fengsel. Det handler således om definisjoner: Er islam politikk eller er islam religion? (Vi har tidligere behandlet dette spørsmålet på en ganske omfattende måte her på bloggen andre steder men under etiketten).

Jeg skal gjøre meg noen bemerkninger om dette i det følgende:

Det retten gjør når den ilegger Hodne en bot, er å tvinge Hodne til å behandle kunden uansett hvilken intensjon kunden måtte ha for å kreve å bli behandlet.

I seg selv er dette problematisk. Og det retten gjør er å bøye seg for et krav som har utspring i islams tradisjon og dessuten i Koranen selv, selv om Koranen ikke nevner hijab spesifikt, men bare at kvinner skal tildekke seg.

Men ikke bare bøyer retten seg for et krav – fra islam, fra sharia - om å føye og bøye seg, men også for at det samme kravet rettes mot Hodne med en juridisk forventning om at kravet etterkommes. Hvis kravet ikke etterkommes, venter straff, dvs bøter eller fengsel. Retten bøyer seg altså først, så bøyer Hodne seg for retten. Islam kan derfor hanke inn full seier. Det er ikke bare enkeltindividet Hodne som bøyer seg, det er faktisk staten Norge. (Islam lukrerer med andre ord på at alle de vestlige land som har samme formuleringen i sine rasisme- og diskrimineringsparagrafer, ikke klarer å se kategoriproblemet og derfor alle begår den samme tankefeilen).

Og dermed innvarsles et helt nytt regime, en helt ny og bindende tradisjon, legitimert av og påprakket borgerne av staten på bakgrunn av en lovgivning staten har satt domstolene til å tolke, - men da uten at Staten selv har gitt lovforarbeider, dvs premisser, som i utgangspunktet vill ha kunnet gi retten en tydeligere veiledning og et tydeligere uttrykk for lovgiverens egentlige mening og vilje. (Denne blir nemlig liggende i tåkeheimen og kommer aldri i spill, slik den burde).

Det som i virkeligheten skjer er at islamsk lov – sharia – innføres i Norge via domstolene (fordi norsk lov er uklar og ikke tar positiv stilling mot å innføre ny positiv rett uten at denne blir direkte vedtatt som positiv rett. Den nye positive retten trer dermed i funksjon «by default», dvs ved at Stortinget selv opphever eneretten til selv å vedta den positive retten og overlater dette til domstolene å tolke seg frem til, (- et tragisk feilgrep). Vi kan si det så sterkt at Stortinget ved denne glippen eller unnfallenheten eller kanskje til og med bevisst villede feighet eller uvitenhet faktisk har promotert at det innføres en ny guddommelig rett her i landet, til fortrengsel den positive rett som den norske rettsstat prinsipielt bygger på og forutsetter skal gjelde, og som er i tråd med den judeokristne tradisjon og absolutt ikke den islamske tradisjon, dvs den uforanderlige og evige sharia.

Islams rett – sharia – er dermed blitt gjeldende norsk rett, (i hvert fall i navnet), ved at Stortinget har abdisert, ganske sikkert uten å ha villet og ment å gjøre det, (en aldeles utilgivelig tabbe, spør vi folket).

Når Hege Storhaug og Hans Rustad nå ikke støtter handlemåten til Hodne, kan det ha sammenheng med at Storhaug og Rustad ennå ikke – etter sin åndelige omgang med islam i snart en mannsalder –  for alvor ser at islam faktisk har en taktil side, en kroppslig eller ent fysisk dimensjon, et konkret sverd i skjeden, kan man si - at islam faktisk kommer i berøring med mennesker på en måte som domstolen nå altså påbyr med hjemmel i Koranen, (som gis status av å være et tyngre rettsgrunnlag enn norsk lov, dvs norsk lov som her virker «by default», fordi norsk lov ikke inneholder bestemmelser som regulerer hvordan borgerne rent fysisk skal reagere på bruk av det politiko-religiøse plagget hijab).

Hijab- bruken gir dermed indirekte, men likevel faktisk hjemmel for å straffe borgere som unnlater å bøye seg for ikke-norsk lovgivning, nemlig islamsk lovgivning/praksis/tradisjon. Sharia trumfer med andre ord norsk lov, en «trumf» ingen ved sine fulle fem vil påstå har vært intensjonen bak all den lovgivning som sikrer demokratiet her i landet og landets suverenitet og dermed retten til å vedta hvilken positiv rett som til enhver tid gjelde.

Ved å dømme Hodne, fratok i virkeligheten domstolen Norge sin suverenitet og satte til side alle formålsparagrafer, intensjoner og forutsetninger som faktisk ligger til grunn for all vår lovgivning fra Grunnloven av til alle gjeldende enkelt-lover, lover vedtatt på rettlig fundamnet av nettopp Grunnloven. Domstolen har dermed de facto og de jure gjort seg – ufrivillig og indirekte tvunget - til lovgiver for egen regning og gjort deler av sharia til et rettsprinsipp med høyest mulig rettsverdighet.

Det HRS og document.no mest sannsynlig ikke ser, eller ikke vil innse, er at domstolen faktisk medvirker til at det begås en slags konkret  legemskrenkelse av Merete Hodne når den sanksjonerer plikt – under trussel om straff og bøter hvis ikke denne plikten etterleves etter «motstanderens» ønske - for private og selvstendige næringsdrivende.

Å farge – eller klippe - Bayans hår medfører nemlig at Hodne kommer i berøring med Bayans hår og hud, en berøring Hodne i utgangspunktet ikke ønsker og som hun ved sin handlemåte faktisk insisterer på oppfattes av henne som både som et fysisk og et mentalt overgrep, (eller beskadigelse), selv om hun – eller hennes advokat - ikke formulerer dette eksplisitt selv.

 At domstolen så senere ilegger Hodne en bot for ikke å ville føye seg i praksis, innebærer følgelig at domstolen og den norske stat dermed begår en legemsfornærmelse (av mildere grad riktig nok) nettopp mot Hodne.

Det burde derfor være både staten og dostolen som burde stilles under tiltale for under trussel om straff å ha tvunget Hodne til en kroppskontakt hun under ingen omstendighet ønsker å utstå. Det er med andre ord Hodne som burde ha vært tilkjent erstatning, ikke - den muligens kun for anledningen skyld-  konverterte Charlotte Antonsen, alias Bayan, nå Falvioni.

En åpenbar analogi til dette er ytringsfriheten: Ingen kan tvinge noen til å trykke propaganda mot eieren av medias vilje. Ingen kan komme inn i en redaksjon å forlange at en eier av en avis, et magazin, e l skal trykke innlegg som politisk eller religiøst er et angrep på eierens eget politiske syn eller arbeide eller han eller huns religiøse tro. (I praksis tillempes imidlertid dette mot den sedvane som gir en plikt til å trykke tilsvar, og da mot en tilsvarende tilsvarsrett, men dete blir en annen skål).

Et fritt og selvstendig menneske skal med andre ord ikke bare kunne tvinges til å formidle et politisk eller religiøst syn som han/han ikke er enig i, men også til å betale for denne formidlingen. En konsekvens av dette er at den selvstendige yrkesutøvere her skal kunne tvinges til å undergrave sin egen virksomhet sett som levebrød. (Dette strider faktisk – i tendens – mor Locks innsikt at retten til eiendom faktisk er en umistelig menneskerettighet). «Rettsstaten» tiltar seg dermed en rett den ikke har og bryter mot et prinsipp som er helt grunnleggende i ethvert demokrati: Legitimitetsprinsippet: Staten må ha en klar hjemmel i lov eller sedvane skal den kunne regulere borgernes private disposisjoner, både intrapersonlig og interpersonlig. Rettsstaten kan ikke handle på impuls der og da. (Staten kan ikke styre via en slags impulsiv kulakk-logikk hvoretter f eks en bonde må overlevere til de revolusjonære en eller flere kuer, uten erstatning, alt etter de revolusjonæres mer eller mindre tilfeldige behov underveis).

I tilfellet Merete Hodne krever imidlertid «rettsstaten» slik den eksisterer og fungere nå at hun oppgir eller kan risikere å oppgi sin virksomhet ut fra et tilfeldig behov fra en kunde som åpent fremmer et politisk ideologi som forkles som en «uangripelig» religion. Å nekte å handle i det konkrete med en slik person blir altså strafferettslig bedømt som strafferettslig betingende rasisme eller diskriminering.

At dette er feil, en gedigen bommert, amoralsk og rungende umoralsk, må stå klinkende klart for noen og enhver.

For en selvstendig næringsdrivende frisør er situasjonen nå blitt en helt annen: En muslima kan med «rettsstatens» hjelp tvinge en håndverker til å utføre en jobb denne ikke ønsker å utføre, - dette er kulakk-terror i praksi i moderne tid! - fordi hun ikke vil bidra til å støtte muslimaens agenda, ideologi, kult eller klart uttalte politikk (kamuflert som religion).

Jeg vil påstå at det ikke er sannsynlig at vanlige muslimske kvinner som velger å gå i hijab noen gang ville ha oppfordret seg så utspekulert og infamt som denne Charlotte har gjort. De fleste muslimaer jeg kjenner er i tillegg ikke så dumme at de ville ha latt seg overtale til å gjennomføre dette stuntet og denne flaue og krenkende provokasjonen, og at de på forhånd eller etterpå vill ha tatt kontakt med Berglund Steen for å få grønt lys for enten handlingen eller tanken, eller begge deler samlet. Berglund Steen har ved faktisk å ha medvirket i denne saken bidratt på et generelt grunnlag til å fornærme den vanlige muslimske kvinnes ærbarhet og personlige integritet, og dermed også til krenkelse av islam som religion, (via egen politiske agenda).

Hva hvis det hadde vært en muslim som hadde blitt beskyldt for det samme som Listhaug

Skuespilleren Kristoffer Joners slibrige angrep på Sylvi Listhaug ligger i samme båt som Thorkildsens angrep på Merete Hodene som "nazifrisør"