She is in danger, she is not dangerous: Free Merete Hodne now!

Den store tyske kirkereformator, doktor Martin Luther, blir i våre dager, - 500 år «etter» - , dehumanisert og oppdemonisert og bekreftet i media som antisemitt, og vi må derfor her og nå si: At det nå får være som det vil, vi gidder ikke krangle, her og nå, men vil bare tilføye at hans samtid neppe så ham slik, og altså som en antisemitt slik vi forstår antisemittisme i dag, med våre rasismeparagraf som nå gjør rasisme, for alle til evig tid, til et gen- og familie-uavhengig fenomen. Sosio trumfer med andre ord bio i dag, og vil vel gjøre det fremover, vi ser ingen tegn til nyansering i pk-paradigmet her. (Bio betyr forresten varme, bare for å ha nevnt det. Sosio kan derimot lettere assosieres med sosiopathi, kulde og ensomhet).

Vi sakser fra nettet:

Modern civilized man has forgotten the true teachings and culture of Islam. Islam is a "response" to God's Incarnation which took c. 600 years to perfect -- but Satan finally got it right, and his "response" is still very effective to this very day.

Dr. Martin Luther correctly identified the "Messenger" of this anti-Christian, anti-human and anti-God philosophy as: "Satan's Disciple, Mohammed".

The creed of Islam is expressed by the affirmation that "There is no god but god, and Mohammad is his prophet." This creed, exalting an unnamed "god," is to be expressed several times a day by the pious Muslim.

The anthropomorphic nature of Islam startles most religious scholars. Heaven is described in Mohammad's "holy book" in very human terms and Hell is described as a place of intense heat, scalding water, and very hot winds. The faithful Muslim is promised a Heaven of beautiful gardens, wine, and abundant sex.

The sacred law of Islam indicates that Islam is more than a "religion" in the Western sense of that term. That is, Islam certainly deals with ritual and worship and doctrine but also regulates the total behavior of the individual as (1) a member of a family, (2) a member of society, and (3) a citizen of a State. Where Islam dominates, it controls religion, culture, and politics!

The idea of the "separation of Church and State" is totally incomprehensible to a pious Muslim. Islam is a total way of life; within Islam all institutions are "religious." The State itself is just another religious institution; its constitution and laws, of necessity, are assumed to be based upon the Shari'a (the religio-moral values of Islam). Shari'a includes all human action: public and private law, national and international law, details of religious ritual and ethics of social conduct. Every action (or inaction) falls under one of five categories of Shari'a: (1) What is commanded (by god); (2) What is recommended (by god); (3) What is legally indifferent (to god); (4) What is condemned or censured (by god); and (5) What is strongly and positively forbidden (by god). And this is all grounded in what the pious Muslim believes to be "immutable divine revelation."

It is the PIOUS and DEVOUT Muslim who is the enemy of both humans and God. It is ONLY when Islam becomes "active" (i.e., plays an active role in the life of the individual, and subsequently in all culture and politics) that the people who believe in "Satan's Disciple, Mohammed" become inhumane and purely Satanic in their behavior, culture, politics and thought. And, as Satan's "bible" informs his "faithful," a non-believer is NOT human -- so there is no penalty for murdering him.

This article is partly based on the final chapter of Dr. Trifkovic’s latest book, Defeating Jihad, which was published by Regina Orthodox Press (Boston) on March 1, 2006.

Vi spør: Ville Martin Luther ha vært enig med oss i at islam er politikk primært og dernest og sekundært religion?

Vi har dommen mot Merete Hodne i tankene, igjen. Domstolen som dømte henne kunne ikke se at islam «er politikk». Islam må da sies i hvert fall å være primært «tro» og ikke «politikk», slik vårt samfunn kan sies å se islam, og slik samfunnssynet her kommer til uttrykk i domstolens avspeilingen av hva samfunnet synes, tror og mener, som grunnlag for samfunnets rettsfølelse og våre rettsprinsipper.

Det store spørsmål er om ankeinstansen om noen måneder fra nå av så vil følge førsteinstans og fortsatt dømme Hodne, og dermed da indirekte frikjenne den unge «konverterte» kvinnen som provoserte henne med sin forordnede «tildekning», sitt hård-dekkende skaut, sitt halvdekkende hodeplagg, sin hijab.

Ankedomstolen må bestemme seg for om den vi premiere dårskap på bekostning av reell frykt, jåleri fremfor modenhet, ung dumhet fremfor voksen innsikt, slaveri, kvinnediskriminering og urettferdighet fremfor reell rettferdighet og personlig og sann frihet for troende av begge kjønn og alle konfesjoner.

Alt står og faller på om «vi» klarer å se islams dårskap, og den medfølgende og innebygde undertrykking og brutalitet som vil utfolde seg på sikt, i og med islam proper, og om vi klarer å skimte islam som en «aktiv størrelse eller agens» som er i «utvikling» - i realiteten paradoksalt: i evig regresjon – mot realiseringen av et verdisyn og et samfunn som slår helt kontra på den vestlige verden og den judeokristne tradisjons verdensbilde, grunnleggende verdisyn, fundamentale virkelighetsoppfatning og det unike menneskesyn som forankres i dette å være skapt «i Guds bilde og likhet», hvilket er utenkelig at mennesket er ifølge islam, (selv om flere muslimer kan snakke om mennesker som «guds barn»).

Vi domstolen – og dermed indirekte folket - kunne se eller skimte at islam er politikk? At islam faktisk kan betraktes som ett stort politisk parti, både lokalt og i verdensmålestokk? Vil domstolen unne seg å se at en blekksprut rent faktisk er avhengig av og består av mange bevegelige, men likevel fastlåste fangarmer, utgått fra én kommandosentral, uttrykt i metaforen én central, processing unit, én CPU?

Nei, vi tror ikke det. Tiden er ikke inne for det, vi har ennå ikke kjent blekksprutens mange armer dekket med sugekopper snøre seg til rundt halsen og våre akk så vakre, men så skjøre eller fragile lemmer. Vi kan koste på oss å tenke nominalistisk, ikke begrepsrealistisk. Vi anser oss selv uansett fortsatt for å være vesensbetinget autonome, og tilnærmet uangripelig, på alle nivåer, i alle settinger, både kulturelt og politisk.

Vi lever fortsatt i troen på den absolutte legitimitet av egen selvapoteose, vi har identifisert oss med en ny, uangripelig guddom, dvs nøytralitetens, toleransens og antirasismens treenighet og vi ER nå denne treenighet, idet vi er selve inkarnasjonen av den, slik vi har inkarnert oss i den.

Så hvem kan angripe eller rokke oss? Ja, hvem i det hele tatt vil kunne finne på engang bare å tenke på å forsøke seg på å «ta rotta» på oss? Det sier seg selv at dette nye, stor «vi» er udødelig, evig, og uten synd. Jeg hadde så nær sagt også helt uten og helt fri fra all skam. Vi har seiret over synden, vi trenger riktignok relativ frihet, men ingen radikal frelse, vi trenger intet forsyn, men desto mer er vi frivillig avhengig av sannsynlighetsberegning. Og dette å underlegge oss mennesker i en konsensus som oppleves som relativ, men som ontologisk jo selvsagt er helt absolutt (og objektiv!). At vi skulle ha noe felles annet fundament enn vårt «plikt» til autentisk autonomitet, faller oss ikke inn. At vi skulle representere et «parti» overfor islam, er derfor å tenke som en styggedom. Men å se på oss selv som slavehandlere og imperialister, som fortjener evig straff, ja, se det, det er helt allright og som det være skal.

Men dette forhindrer ikke at muslimer selv gladelig kan se på seg selv og sin gruppe som et parti, ja, muslimer har helt fra de begynte å komme til Europa for 40 år siden faktisk blitt oppfordret til å se seg selv som et parti. Vi klarer ikke engang stille oss et mistankens spørsmål, om hvorvidt islam er et parti eller ikke.

Er det sant? Vil noen spørre. – Tuller du? For dette kan du da ikke forklare, det fins ingen empiri, du spekulerer, driver metafysikk, og dessuten fornærmer du muslimene, det er like før du blir ansett for å være en uhelbredelig rasist … du fortjener et liv i isolasjon. Du er en demoniserende demon osv osv (Jeg kan ikke annet enn le av at jeg i det hele tatt klarer å fantasere opp disse indre bildene … )

Jeg synes jeg hører stemmene og ser uttrykkene, jeg føler hvordan de tenker, dvs den avskyen de så korrekt nå kan slå på, som med en bryter, inn seg selv, en avsky de opplever som «lys» og som de blir opplyst med og opplyst av der langt inne i deres solipsistiske narsissisme, som gjør dem uangripelige og absolutt moralsk overlegne alle andre(ja, tro det eller ei).

Men, tilbake til tråden, - jo, muslimer kan noe vi ikke kan, nemlig å se på seg selv som «et parti» og det til og med ikke bare i navnet, men også i gavnet, - en tanke som vil være helt fremmed for det fleste av oss, inkludert domstolen.

Vi har tidligere vært inne på tanken om islam som et parti her, men vil nå bare tilføye at tanken langt fra er ny. Vi kan bare referere til en bok som ble gitt ut i 1983 og hvor Kari Vogt var redaktør: Religion og menneskesyn. Her heter det i kapittelet «Islam som livsform»:

«Oppfatningen av islam som en samfunnsordning innebærer at en muslim bør være medlem i et muslimsk fellesskap. Den berømte fundamentalistiske islam-ideologen Mawlana Abdu-l-Ala Mawdudi (som virket i Pakistan til sin død høsten 1979) uttrykte det i sin bok Fundamentals of islam i 1975: «Hvis dere vil leve som muslimer, lev som et enhetlig parti … og etter at partiet deres har blitt dannet, vil dere ikke kunne leve som muslimer hvis dere forlater partiet».

Dette henger sammen med at islam legger større vekt på religionen som livsmønster enn som et spørsmål om dogmatiske eller teologiske synspunkter. (Står det i Vogts kommentar). Dette gir seg også uttrykk i en større toleranse overfor sekter enn tilfellet tradisjonelt har vært, f eks i den kristne kirke».

Legg merke til den innskutte forklaringen som blir lagt til som en tolkning eller presisering av Mawdudis formulering og appell til muslimene. Den norske student og leser skal nødes til å tenke på Vestens intoleranse heller enn å fokusere på at islam sett som et parti faktisk kan innebære langt større intoleranse, rasisme og vold i praksis, gitt kommende innfrielse av visse premisser.

Det virker som om redaksjonen er redd for å tenke slik, og da er det bedre med formaninger til de kristne enn å utvise realisme mht hva islam er og hva islam vil innebære. Studenten oppfordres her i virkeligheten til å lukke øynene for visse farer, visse potensielt truende perspektiver. Det er med andre ord snakk om en ønsket koreograferert, estetiserende pedagogikk som aktiverer en kommando eller kategorisk imperativ til «selective blindness», som forfatter og psykiater Darlrymple snakker om.

Jeg vil påstå at hvis man ikke ser dette, så er man mentalt mye blind og at man da lider under blindvinkler som i hvert fall delvis er presset på oss oven ifra og delvis selvvalgt, ut fra pur feighet og menneskefrykt, i og med at vi gir etter for og underlegger oss sosialt og følelsesmessig press, - fra «vårt eget», som fremmedgjør seg og ikke lenger vil være eller tilhøre «vårt eget». I seg selv er dette bruk av subtil hersketeknikk og vi skal formelig manipuleres eller hjernevasket til å tro av vi – som kjenner vårt eget – pr definisjon faktisk er forbryterske imperialister. Vi skal fratas det naturlige imperativ vi nå engang har som mennesker til å ta vare på vårt eget.

En strategi for den eliten som ønsker å frata oss vårt eget, og ja, som kanskje ikke engang vet eller forstår at vi virkelig har noe eget og noe vi derfor som frie og «egne» - og ikke livegne – har, som en naturgitt størrelse og en slags medfødt evne, er å konstruere opp den ideologiske forestilling det er å betrakte islam, jødedom og kristendom som tilnærmet én religion, som ett vesen per se. De har derfor laget termen De abrahamittiske religioner for å understreke likheten og avsvekke det de antar er forestillingen om hver enkelt religion som unik og essensielt ulike. De ønsker ikke å se og forsøker for enhver pris å unngå å se at hver og en av disse tre religionene ontologisk faktis er tre ulike og ikke en, sammensatt men lik. De ønsker seg med noen ulike motivasjoner å konstruere opp en treenighet av en ny religion, altså en synkretistisk religion, idet de seg at samfunnet er blitt globalt og at det er helt nødvendig, i deres øyne, at «globaliteten» som eksistensiale gis ideologisk styrt forrang fremfor «lokaliteten». (Merk her at kristendommen i dette perspektiv kan anses for å være fundamentert i en «lokalitet», betyr ikke at kristendommen som sådan ikke er universell, og ikke like universell som unik!).

Betegnelsen De abrahamittiske religionene er slik sett ikke noe annet enn et forsøk på å skape en helt nye religion, og om dette og hvorfor det vil mislykkes, har vi skrevet om her (om Anfindsens «uskyldsrene» forvirring, som vi kan kalle det).

Selvsagt tiltrekker forestillingen om Den abrahamittiske religion seg allslags krefter på venstresiden i dagens selvdestruktive diskurs rundt omkring på nettet og i de tradisjonelle debattfora. Og grunnen er nettopp at denne konstruksjonen anses som like enkelt som nyttig med hensyn til å undergrave samfunnet vi har, ved å skape et NYTT VI, en «kongstanke» for gudløse sosialister og ateister som ikke skjønner at de i sitt ytre og indre heller ligner på og inkarnerer Skriket på broen av Munch enn på Kristus, selve fundamentet for all vestlig sivilisasjon og det beste vi har av tradisjon og sårt tilkjempet kultur og frihet. Sosialister ser ikke noe vrangt og galt i at vi mister grunnfjellet i oss. De ser det heller som en fordel idet de har gjort seg avhengig av å «forandre verden, ikke å tolke den riktig».

Den viktigste illusjonen forestillingen om De abrahamittiske religionene har skapt, er at all religion egentlig handler om kultur, og dertil at all kultur er relativ, og at denne relativiteten er det eneste sanne fundament for convivenzia som finnes, hvilket jo blir en ren løgn, når man først erkjenner og gjennomskuer utgangspunktet, nemlig antakelsen om lik essens i (falsk) treenighet.

Det turde også være viktig å få med seg at islam som system opp gjennom islams historie både av muslimer så vel som ikkemuslimer hele tiden, siden islams begynnelse, jo nettopp er blitt ansett for å være politikk mer enn religion. Det forutsettes som en selvinnlysende ting og som et faktum alle er enig om. Ibn Khaldhun, den berømte nordafrikanske sosiolog på 1400-tallet, f eks, forutsetter at det påligger enhver muslim og islam i selve seg å føre kontinuerlig jihad mot vantro, under dekke av å tilsvare den kristne «fredelige misjon uten sverdet», og hvis ikke dette ses som en integrert del av et system som primært er interessert i å etablere politikk, fremfor subjektivt rettet tro og religion, vel, da ser man ikke mye, og går da glipp av like mye …

Til slutt noen ekstra tanker:

Noen – i sin blinde iver etter å støtte forestillingen om de abrahamittiske religioner som «egentlig» én egentlig eller pristin religion - tar utgangpunkt i det genealogiske og knytter religionen og troen til en person, en stamfar, og det er for disse den hovedsak som legges i og ligger i uttrykket "abrahamittisk". Man knytter da også religionen islam til Muhammed via Ismail – ikke Abrahams andre sønn Jakob - og da også til historien eller bedre: legenden -  om han og hans mor Hagar, en «historie» som mildest talt er komplett usannsynlig, i denne sammenheng, noe mange muslimer selv innrømmer og derfor ikke vektlegger.

Om denne legenden tier selvsagt både GT og NT, noe som i seg selv burde få varsellampen til å blinke. Det er lett å se behovet for å problematisere her, noe som forskere som

Dodd og Malise Ruthven gjør, og den sistnevnte setter til og med parentes rundt uttrykket når han bruker det.

Problemet kan kokes ned til følgende: Betegnelsen blir mangelfull og gir det feilaktige inntrykk at det er større likheter mellom den judeo-kristne teologi og islam enn det de vesentlige ulikhetene mellom dem skulle tilsi.