Muhammed Usman Rana har skrevet en bok: «Norsk islam,
hvordan elske Norge og Koranen samtidig». Samtidig er det kommer ut en bok som
heter: Islamsk Humanisme, hvor Rana er en av bidragsyterne. Bøkene overlapper
hverandre og den siste vil bli kort omtalt i en annen postering, men bokens
hovedtemaer vil bli berørt enten direkte eller indirekte i denne anmeldelsen av
boken til Rana.
Vi skal nå omtale boken, bl a fordi vi ikke har sett
anmeldelser som holder mål av den i media, dette inkluderer en anmeldelse av Eskil
Skjeldal i VL.
Vi skal forsøke å sette boken i et litt større perspektiv og
gå litt dypere enn hva media synes villig til å gå. Først legge vi ut en
samling sitater fra boken som kan gi et visst helhetsinntrykk og som kan fange
inn selve tenkemåten, tilnærmingen og de begrunnelsen Rana bringer til torgs med
egne ord. Sitatene vil kunne gi et godt grunnlag for å danne seg et brukbart
bilde av hvordan en norsk muslim tenker og gjerne vil fremstå som for publikum
og i det offentlige.
Deretter forsøker vi å sette Ranas betraktinger inn i en
litt større sammenheng hvor vi tar opp forholdet til ulike religiøse retninger,
vinkler og verdisyn, og deres relasjon til visse begreper som stat, individ
sett ut fra både islam og i et vestlig perspektiv.
Ranas bok har en viss likhet med boken Favntak av Ole Jørgen
Anfindsen, en mann som har satt seg inn i problematikke, som tror at Allah og
Gud er den samme og som, etter vår mening, forsøker å skape en synkretisme av
islam og kristendom. Anfindsen kan ikke ses på som en ortodoks kristen, han
trøster seg med flere muslimer og deres religiøse tanker og hyller vestlige
forskere som bl a går til frontalangrep på f eks det kristne treenighetsdogme,
og som dertil tviler på om Jesus er guddommelig eller Gud. Åpenheten for islam,
Allah og profeten synes dermed nesten uunngåelig. her
Til slutt legger vi til en appendiks med henvisninger og
referater som kan tjene til å utvide horisonten.
Sitater:
Rana synger den norske nasjonalsangen før han deltar som
spille på fotballkamper, og så ber han muslimsk bønn …
Å kle av seg, på en scene , i en film e l, er å inngå
kompromiss med egen selvrespekt.
Norge er, sett fra muslimenes side, ne trangsynt med hensyn
til hva islam skal være!
Forteller om en amerikaner som konverterte til islam og som
påsto at dette gjorde ham til bedre menneske. Mannen døde i 1916.
Skyskraperne på Manhatten kunne ikke ha blitt bygget uten
Rahma Kahns, d 1982, bidrag, en muslim,
selvsagt og nevnt av Obama i en tale.
Det er viktig at Norge bevarer pluralismen og forbli et
liberalt og inkluderende land!!
Thybring Gjedde og Amundsen misbruker sekularismen for å
provosere frem motsetninger.
Atatyrk var en totalitær forsvarer av den ekstreme form av sekularismen.
Kvinner fikk ikke lov å bruke hijab på statlige universiteter, mens kvinner
fritt kunne bruke den i USA!
Kristnes religiøsitet er vag og vekker særlig oppsikt i det
norske ordskifte. Å leve i tråd med Bibelen er fremmed for majoriteten.
Skeptisk til nøytralitetsargumentet … !
Ideen om «den norske islam» krever en overordnet forståelse
av den liberale staten. Må ikke be om lovforbud … men det er umusikalsk av
muslimer å reagere på muhammedkarikaturene!
Det harmonerer dårlig med islam at muslimer deltar i
demonstrasjoner med drap, trusler og ramponering.
Profeten Muhammed lot ikke henrette motstandere i Medina som
fornærmet ham! Han tok ikke sjikane tungt!
Motstandere kalte ham Mudhamman
som betyr «den klanderverdige».
Aggressive muslimer de siste 10 årene har vært med på å
skape et livsgrunnlag for blasfemi mot islam.
Det vakte sterke følelser hos Rana da det norske flagget med
riksløven ble brent og tråkket på under karikaturstriden.
87% av alle muslimske ekstremister har ikke religiøs
utdannelse. Det må åpnes flere muslimske skoler!
Skoler bør tillate tildekkende badedrakter slik at
kjønnsdelt undervisning ikke blir nødvendig!
Vil ikke gjøre det til en prioritert oppgave å bekjempe
kjønnsnøytralt ekteskap.
Er homofili uislamsk? Vel, profeten tilga en drukkenbolt!
Ansiktstildekning bør problematiseres i Norge …
Niqab-debatten viser at europeerne er usikre på sin
identitet!
Siterer Hans Skjervheim og tar ham til inntekt for egen
grunnholdning, vil jeg si: Absoluttering av verdiliberalitet resulterer i total
illiberalitet!
Sunni-islam: Ikke nødvendig med ansiktstildekning. Sure
24.31 er hjemmel for å betrakte bruk av hijab som en religiøs plikt og de de
fleste lærde er enige om dette, men Tariq Ramadan påpeker at ingen kvinne skal
tvinges til å bruke den. Dette må legges til grunn for norsk islam, forteller
Rana.
Lojaliteten til politiets verdier skifter ikke om betjenten
har på seg turban! IKEA og Oslo Universitetssykehus har laget sin egen hijab
for ansatte!
Feil å ta hijabbærende kvinner i Norge til inntekt for å
være tilhengere av Det muslimske broderskap!
Tariq Ramadan: Ingen kvinne kan tvinges til å bære hijab!
A-møbler på Alnabru spraket en «tilslørt», men bøyde av for
press fra SMED, senter mot etnisk diskriminering.
Skeptisk til at «troll sprekker» i møte med lyset!
PST’s ulovlige overvåking i 2013 førte til redusert tillit
fra muslimsk hold.
Det gjelder om ikke å gjøre ekstremisme fristende på
«markedet».
Sufismen – en middelvei – representerer den islamske
åndeligheten og er et nyttig verktøy for å hindre radikalisering.
«Letter to Baghdadi», underskrevet av 100 islamke lærde
bærer et godt budskap, iflg Rana, (men se om dette annetsteds her på bloggen,
og hvor det vises at det kan reises mange spørsmål om troverdigheten i dette
dokumentet), her
Imamer må intensifisere den teologiske og ideologiske
krigføringen mot de ekstreme.
Saddam Hussein rettferdiggjorde drap på shiamuslimer fordi
de ikke var muslimer …
Profeten advarte mot ekstremisme (ghulluw)! (Mot khwaritene).
PST’s bruk av ordet «islamisme» i stedet for
fundamentalisme, er høyst kritikk verdig.
Plassering av islamske bønnerom ved siden av et kristent
kapell helt OK? Vel, Kalif Umar ville ikke be i Gravkirken i Jerusalem, etter å
ha erobret Palestina, fordi han ikke ville sette en presedens for at Gravkirken
var en islamsk eiendom med tanke på å skåne kommende generasjoner! (Spørsmål:
Blir bønnerom i Norge nå ansett for å være islamsk eiendom?).
Holme, tidl PST sjef, beklager overfor Rana i en radiodebatt!!
Brann i det islamske hus! Verdens muslimer befinner seg i
dyp krise. Pyromanen er muslimene selv, men tennvæsken og fyrstikkene kommer
fra flere ulike sider. Hvordan kan vi bidra til at denne brannen ikke sprer seg
til Norge? Her er sufismen en motvekt!
Utviklingen av en norskmuslimsk identitet er det kraftigste
virkemiddel mot ekstremisme.
Hirsi Ali og Wafa Sultan har ingen stor rolle i utviklingen
av vestlig islam, (iflg Esposito!).
Imam Muhammad Magid, i USA, oppfordrer muslimer til å verve
seg til FBI for å forsvare USA mot terror!
Amerikansk sekularisme er på mange måter islamsk, (siterer
Adhani).
Rana støtter Menneskerettserklæringen, men sier ikke noe om
at han støtter den islamske menneskerettserklæringen, som er noe halt annet,
dvs Kairoerklæringen.
Muslimer opplever fortsatt problemer, fordi Qaradwi tillot
selvmordsbombing!
Kolonitiden er grunne til at det ikke er flere kvinner i
ledende teologiske posisjoner i de muslimske land.
«Mange tror feilaktig at hunder er et urent dyr i religiøs
forstand», forteller en norskættet konvertitt til Rana, en kvinne ved navn
Matteson, da han var i USA.
Muslimer som mener at Vesten og islam er komplett
inkompatible, bør dra hjem igjen til det landet de kommer fra.
«Å gå tilbake direkte til tekstene» er latterlig galskap»,
iflg Rohdus, en amerikansk muslim Rana har intervjuet.
Det er ingen tvang i religionen! (Nei, tenke det gitt).
Ingen apostat ble dødsdømt av profeten selv!
Hudud-straffene i Pakistan er juridisk monstre! Osmanerne
unnlot å praktisere dem i 600 år.
Islam kan kontekstualiseres.
Intimiteten mellom enkeltmenneske og GUD hindres når
religion blir politikk.
Norge er islamsk (Hamza Yusuf)! (Mange av Ranas trosfeller
tror at sekularismen er antitesen til islam).
«Ingen kan forandre essensen av islam – vi må fornye, ikke
reformere! (Yusuf). Vi må ikke glemme at selv om islam inneholder noe politikk,
så gir ikke islam oss et politisk system …
Rana er ikke nådig i sin kritikk av HRS og document, for der
drives det dobbeltsnakk og delvis løgn og forutsettes at Vesten og islam
representerer uforenlige systemer. Det er derfor en utfordring å utvikle
konstruktiv samtale!
Mener at islam ikke trenger noen reform. Skandinavia de mest
muslimske land i verden.
Hamza Yusuf: «islam er ikke en ideologi, politisk, islam er
en åpenbaring om pliktene overfor sin Skaper.
«Mikrostyring» har intet grunnlag i islams historie.
Kan norsk islam akseptere førekteskapelig sex, moderat
alkoholinntak og homofil praksis? Svaret er: Nei!
Ingen ønsker å endre eller reformere islam, bare hvordan
muslimer tenker (T. Ramadan).
Ramadan, Yusuf og Murad har alle de hellige tekstene som
utgangspunkt og rettesnor for utviklingen av vestlig islam.
Arrangerte ekteskap er ikke forankret i islam, (men i
pakistansk kultur).
Det er konsensus blant tradisjonalistiske teologer om at de
hellige tekstene må kontekstualiseres og at man må fordømme litteralistisk
tilnærmelse.
Rana siterer Ibn Qayim (13. århundre) og Al-Qarafi: «Den som
avgir rettslige kjennelser til folket utelukkende basert på det som er
formidlet gjennom de hellige tekstene, uten å ta hensyn til ulikheter i
skikker, bruksområder, tidsepoker, steder og andre betingelser, har forvillet
seg og forviller andre. Hans forbrytelse mot religionen er større enn en leges
forbrytelse som behandler folk uten å ta hensyn til ulikheter og menneskelig
variasjon fra det han leser i sin medisinske lærebok. Han er en uvitende lege
og den andre en uvitende rettslærd men sistnevnte er mer skadelig». Slutt.
Hvordan reagerer
muslimer i Vesten – som tenker å bli værende i Vesten - når det stilles
spørsmål ved deres tro på at Koranen er Allah’s åpenbaring?
Vi kan tenke oss flere reaksjonsmønstre: Blind servilitet og
taus tro på Koranen, rasjonell skepsis omring spørsmålet om gud overhodet
finnes og som en følge av denne skepsis en nokså anonym form for islamsk
livsstil, radikal avvisning av den islamske trosbekjennelse, læresetningene og
troen på en gud eller på det overnaturlige overhodet, - eller man åpner seg for en mystisk
tilnærming som kan beskytte den enkelte ved å fortrenge de vesentlig teologiske
eller filosofiske problemer gudstro i seg selv for mange kan innebære.
Eller: Man blir en blanding av muslim, sekulær og universalist,
en norsk muslim som forkynner en Norsk islam og som vil at stadig flere skal
blir akkurat det: Norske muslimer! (Og svenske muslimer, danske muslimer,
sveitsiske muslimer, tyske muslimer, øst-tyske muslimer, engelske og irske
muslimer og du-vet-ikke - hva-muslimer?)
Eller: Man kan appellere til menneskehetens uavvendelig og kollektive
trang til og behov for mystisisme, et overordnet trossystem med en felles
guddom som rager over alle andre lokalguder og religioner i en slags syntese.
Mystisismen kan dermed ble et slags lim som holder trossamfunnene og individene
eller de enkelte troende sammen i en slags underforstått konsensus, på tross av
alle ortodoksier eller ortopraksiser. Jo flere mystikere, jo mer fellesskap og
jo mer samforståelse, med andre ord, og dermed også mer toleranse og mindre
rasisme, hvordan man nå definerer rasisme. Dette synes å ligge under som et
dyptfølt ønske, en visjon med førsteprioritet, som et førsteprinsipp. Man ser
et universelt og kollektivt behov for å bryte ned grenser, oppheve motsetninger
og en sterk vilje til å forme en ny fremtid basert på den forutsetning at alle
mennesker jo har like stort menneskeverd, et konsept som strider mot islams innebygde
og uforanderlige dualisme, et skille
mellom de og oss og hvor muslimer ut fra Allah og profetens ord selv ikke
tviler på den guddommelig rett enhver muslim har til å kreve seg forfordelt og
generelt bedre behandlet i forhold til ikke-troende. Men også denne dualismen i
islam ties det om i Ranas bok og boken om Humanisme i islam.
Hva kan man si om konseptet
«stat» i tradisjonell islam? Vel, dawlah
er et begrep som pareres av hukuma
som referer til en gruppe av individer som står for det utøvende aspekt av
staten (dawla). Disse begrepene ble utviklet under påvirkning av vestlige ideer
om statsstyre. Opprinnelig hadde hukuma å gjøre med utøvelsen av rettferdighet,
og hadde primært med juss – eller allerede foreliggende guddommelige og
uforanderlige lov, sharia - å gjøre. Myndighetsmakt eller regjering proper ble
subsumert under betegnelsene wilayya, sultan eller imarah. Staten eksisterte
ikke som en institusjon med lovhjemlet identitet, men myndighet eller regjering
ble legitimert fordi Allah ville det, i kraft av de hellige skriftene.
I moderne tid betyr disse konseptene administrasjon,
politisk autoritet eller rett og slett styre eller myndighet.
Abd al Raziq, d 1966, hevdet at islam i seg selv ikke
autoriserte noen spesifikk styreform. Muhammed Rashid Rida, d 1935, proklamerte
at kalifatet var et rent spirituelt fenomen, ikke et juridisk fenomen, (se under).
Abu al-Ala Mawdudi, d 1979, hevdet at det i prinsippet ikke
eksisterte noen forskjell mellom stat, samfunn og maktutøvelse eller regjering:
Alt er en del av den større islamske orden forankret i sharia.
Men hva med shura,
sure 3. 159? Jo, shura er en oppfordring til profeten Muhammed hvor han
tillates å konsultere med sine nære tilhengere og denne suren blir av mange muslimer tatt som guddommelig hjemmel for å
etablere demokrati, men da et demokrati med Allah og profeten som ufravikelig
fundament.
Umma(h) er et
sentralt islamsk begrep, eller heller en betegnelse eller en beskrivende og
ikke normativ term i seg elv Umma er
et konsept som brukes til å skille muslimer fra en omverden av ikke-muslimer.
Ifølge Koranen betegner umma det
folket Allah har sendt en profet til eller til folk generelt som blir gjort til
gjenstand for en guddommelig «frelsesplan», (plan of salvation). Tilhører man
eller sverger til umma, er man med
andre ord muslim og kan gjøre krav på å bli behandlet som en under sharia.
Dermed får umma en viktig preskriptiv
side, ikke bare en deskriptiv side og kan derfor ikke betraktes som et helt
uskyldig ord eller en genuin nøytral term eller en helt fordomsløs betegnelse.
I flukt med dette vil vi nevne Sir Mohammed Iqbal som hevdet at islam ikke bare var en religion, men
også en bestemt sosial ordning. Han arbeidet med og lyktes med å få
etablert Pakistan – «de renes land» - som selvstendig stat i India.
Sufienes grunnproblem:
Doktrinen om tanzih som sier at Allah
er unik, infinitt, og på ingen måte lik skapningen og skapningene, det finitte.
Men hvordan kan disse størrelser «møtes», hvis overhodet mulig? Et svar er at
sufien må rense seg fra alle forutintatte forestillinger om Allah, alle mulige
bilder av Allah, hvis Allah eller hans guddommelighet skal kunne åpenbare seg
for den enkelte sufi. På 1800-tallet ble
derfor mange sufier innforstått med at de i stedet for å søke enhet med Allah,
måtte søke enhet med profeten Muhammed selv, i stedet for Allah, fordi enhet
mellom to radikalt ulike ble ansett for umulig.
Ikke rart da at Rana understreker Muhammed som de fineste
menneske og den ultimate rollemodell!
Litt mer om sufisme
og sufier:
Grunnlaget for morallovene kan i islam ikke grunnes i
Allah’s vesen, karakter eller natur. Morallovene må avledes direkte av forbud
eller påbud fra Allah slik de er åpenbar i Koranen og de andre skriftene.
Det står bare en gang i Koranen at Allah er hellig, men
denne hellighet består ikke renhet eller feilfrihet, men i transcendens.
«Hellig» betyr ifølge Beidhawi,
1300-tallet - , at Han er totalt fri for noe som kunne gjøre Ham mindre enn han
er. (J.N.D Anderson).
Al-Ghazzali, d
1111,: Allahs rettferdighet kan ikke sammenlignes med menneskers. Et menneske
kan bli beskyldt for å handle urett om han f eks overtar en annen eiendom. Men
Allah kan ikke handle urett. I Sin Allmakt kan han overøse mennesket med
plager. Og om han skulle gjøre det, ville det ikke svekke hans rettferdighet.
Men Han belønner dem som tilber Ham for deres lydighet. På grunn av sin godhet
og Sitt løfte, gjør Han det. For de fortjener det ikke, og trenger det ikke.
Det er intet Han kan tvinges til å utrette. Det er umulig å fine urett hos Ham.
Og han har på ingen måte noen som helst forpliktelse overfor menneskene.
Ahmad Galwash, en
moderne apologet: Å forstå rett «Allah’s kjærlighet» er en meget vanskelig sak.
En filosofisk retning benekter helt at mennesket kan elske et vesen som ikke er
av dets egen rase. De definerer derfor Allah’s kjærlighet bre som lydighet mot
ham. Men det er ikke slik … Følgende bønn lærte den arabiske profet sine disipler:
«Å Allah, gi meg å elske Deg og dem som elsker Deg, og alt det som bringer meg
nærmere Din kjærlighet og gjør Din kjærlighet mer dyrebar for meg enn kaldt
vann til den tørste som ferdes i ørkenen … « (Hadith?)
Warraq s 399 ff:
Sufienes store innsats var at de hevdet at sann religion ikke har noe med
ortodoksiens lære og lov, et system som bare begrenser menneskets religiøse
horisont. I mystikernes visjon finnes ingen himmelske belønninger og helvetes
straffedommer, Allah’s skrevne ord ble opphevet av en direkte og intim
åpenbaring. I stedet for å regjeres av frykt er mystikeren mer opptatt av
kjærligheten til og kunnskapen om Allah og frigjøring fra selvet.
«Gudstjenesten regnes som en hjertets tjeneste, og ikke som ytre regler som må
følges blindt.
Jo mer sufismen beveget seg i retning av panteismen, jo mer
produserte den «en rekke verker som under skinn av ortodoksi og fromhet i
virkeligheten erstattet islams forestillinger om en personlig Allah (!) – oversatt
«Gud» - og et framtidig liv med forestillinger som var uforenlig med noen av
disse, og som ble støttet av en korantolkning så søkt at den var både latterlig
og respektløs. Den mest berømte av disse er diktet til Ibn al Farid, d 1235, og en avhandling til Ibn Arabi, d 1240, … Ordspråksjuveler.
Teoriene til disse tenkerne kunne til tider skape farlige
situasjoner og var årsaker til opptøyer … der sistnevnte bok beskrives som et
verk av større vantro enn dette å være jøde, kristen eller avgudsdyrker.
Av de kommentarene til Koranen som dette verket inneholder,
er det nok å nevne kommentaren til historien om gullkalven. Ifølge Ibn Arabi … klandret Moses sin bror for
at han ikke hadde godkjent tilbedelse av kalven, siden Aron burde ha visst at
intet annet enn Allah – oversatt Gud – på noen måte kan tilbedes og at kalven
derfor (i likhet md alt annet) var Allah – oversatt Gud.
Sufienes filosofi hadde som konsekvens at grensene mellom de
forskjellige religionene ble utvisket – og at islam selv ikke betraktes som noe
bedre enn ren avgudsdyrkelse, eller som en av Ibn Arabi’s elever sa det: «Koranen er rett og slett flerguderi».
Arabi selv skrev at hjertet hans var et tempel for avguder, et Ka’aba for
pilegrimer, Moselovens tavler og Koranen; bare kjærlighet var hans religion.
«Jeg er hverken kristen, jøde eller muslim», synger en annen mystiker.
Abu Said: «Inntil moské og madrasa er helt utryddet, vil
ikke dervisjene ha fullført sin oppgave. Inntil tro og vantro er helt like, vil
intet menneske være en sann muslim».
Vil en norsk muslim, og da fortrinnsvis en norsk sufimuslim,
kunne gå god for en islam som er mer inkluderende, tolerant og mer appetittlig
enn en islam – i Norge, så vel som over hele kloden - enn en islam og en muslim som ikke er norsk?
Vel, al-Ghazali,
som ble sufi i sine modne år, var i hvert fall ikke tolerant. Han
kjetterforklarte alle muslimer som mente at verden var evig og altså ikke
skapt. Likeså alle de som ikke trodde på legemets oppstandelse. Slike var
vantro og burde henges, fordi vantro er den største av alle synder.
Litt søtere og mer spiselig er sufiuttalelser som dette: «Tingen
vi snakker om, kan aldri bli funnet ved at vi søker den; men den som søker, kan
likevel oppdage den», sier Bayzis al Bistami,
d 874.
Nok en sufi-sviske: Noen kritiserte en lærd sufi for at de
fortellingene han kom med ble tolket av noen på én måte og av andre på en
annen. «Dette er presist verdien av dem», svarte sufien. «Du ville selv aldri
kunne tenke deg en kopp som du drakk melk av ikke kunne brukes til å drikke
vann av, eller en tallerken som du ikke kunne spise annet enn frukt av … Hvor
mye mer anvendelig enn disse tingene kan språket være til å skape føde?
Spørsmålet er ikke hvor mange måter jeg kan forstå dette og hint på, eller
spørre om hvorfor jeg ikke bare kan se det på én måte, spørsmålet er heller: Hva
kan den som spør tjene på det han
finner i fortellingene?». (RG s 128).
Abu al-Mughith
al-Husayn ibn Mansur ibn Muhammed al-Hallaj, d 922, var en sufi fra Persia
som hevdet at han hadde hatt en ekstatisk opplevelse av bli ett med Allah: Ana al-haqq, dvs Jeg er Sannhet, dvs Allah. Han
påberopte seg en større autoritet enn den kalifene hadde, takket være hans
«eierskap» til guddommelig nærvær eller tilstedeværelse. Han blir av mange
sufier holdt for å være en sann martyr. Han ble henrettet på en grusom måte i
Bagdad.
Man skulle kanskje tro at Hallajs skjebne ville virke absolutt avskrekkende på mystikere
innen islam og da med umiddelbar virkning, men dette skjedde ikke. Med tiden
fremsto det andre sufier som f eks kunne uttale at «Jeg er den allmektige» osv,
altså i første person entall. Uttalelsen kan oppfattes som blasfemisk, siden
bare Allah er allmektig, og dette vil så medføre dødsstraff. Men dette skjedde
ikke, mystikeren kunne slippe unna ved å bruke det vi vestlige i dag vil si er
et knep og noe riktig stort tull eller en uhyrlig bortforklaring, han kunne si:
Det er ikke jeg som sier dette, det
er Allah, (angivelig da gjennom denne mystikeren). Hvis noen sa: «Det fins
ingen gud utenom meg», så var dette et sitat fra sure 21. 25 i Koranen og ikke
blasfemi, ifølge Junaid, elev av al-Muhasibi,
d 837. (Ruthven s 227).
Ser man på hvordan Koranen er utformet, kan en frikjennelse
av denne «blasfemikeren» begrunnes ved at Allah selv, i Koranen, ofte sier til
Muhammed: «Si!» - det og det. Hvis det ikke står «si», vil det kunne oppfattes
som om Muhammed selv står ansvarlig for uttalelsen, helt uavhengig av Allah, men
også dette vil da være blasfemi. Da Koranen ble samlet valgte man derfor å
sette inn ordet «si» som en imperativ uttalelse gitt av Allah selv og problemet
var dermed løst, gikk man ut fra.
Er sufier egentlige
monister eller panteister eller begge deler, minus litt eller mye?
Først: Monisme er
en metafysisk teori som påstår at det som finnes, finnes som en fundamental
virkelighet fra hvilken alle andre værender er attributter, eller modus, hvis
de da er virkelige i det hele tatt.
Så: «Alle tenkende og religiøse muslimer er mystikere» sier
en stor autoritet på området, professor D.
B. MacDonald. «De er panteister alle sammen, men en del av dem vet det
ikke». (Colin Chapman s 155).
For så å sitere Robert
Brow:
Absolutt panteisme
sier at alt som er, er Gud (Allah?).
Modifisert panteisme:
Gud (Allah?) er selve den virkelighet eller det ene prinsipp som står bak
naturen.
Modifisert monisme:
Gud forholder seg til naturen som sjelen forholder seg til kroppen.
Absolutt monisme:
Bare Gud er virkelig. Alt annet er illusjon.
Hvilken type sufi eller mystiker Rana er, er vanskelig å få
tak i ut fra boken. Et annet spørsmål
er: Hvilken stat eller statsform er det
Rana har i tankene når han snakker om «staten»? Er det først og fremst en muslimsk stat han tenker på, eller
henter han sine forstillinger og grunnlaget for sine teorier eller konsepter
fra Vesten? Heller ikke dette gis det noe klart svar på i boken, mye blir
derfor hengende i luften og budskapet blir tvetydig. Det er da kanskje også
hensikten, hvis Rana ensidig forsøker å skape inntrykk av at hverken islam
eller den form for sufisme truer Vesten og at ingen trenger å uroe seg, fordi
«islam er fred» og ingen verdens ting av verdens elendighet kan «godskrives»
islam per se.
For om mulig å avdekke Ranas underliggende tenkemåte om
mennesker, og hans grunnleggende verdisyn og holdninger til individene og
kollektivet, kan vi ta utgangspunkt i følgende og så forsøke å fantasere om
hvilke åndskrefter det er som påvirker ham mest og hvilket underliggende
sekulære eller metafysiske ideer som er og vil bli bestemmende for hans
konkrete valg i vanskelige dilemmaer i fremtiden:
Om det vestlige
konsept av stat, individ og mennesker:
Tomas Hobbes
betraktet verden og konkluderte med at den var et farlig sted. Alle er i
utgangspunktet likeverdige, på den måten at det er faktum at nesten enhver kan
drepe en annen under de riktige forholdene. Motivet for slike drap kan nesten
være hva som helst, men grunnen kan spores i motstridende interesser. Når en
mann sterkt ønsker eller har behov for det samme som en annen, kan han finne
grunner til å drepe den annen. Alle mennesker i naturtilstanden er følgelig
redd for å bli drept av et medmenneske. Under slike forhold kan man trygt si at
livet er «et ensomt sted, fattigslig, motbydelig, brutalt og kort».
Løsningen ligger i å søke noe felles som kan inngyte respekt
i alle, slik at orden kunne etableres. Vi trenger derfor å kvitte oss med den
likeverdighet i naturtilstanden vi har til å drepe hverandre i bytte med en ny
type likeverdighet. I denne nye tilstanden vil alle bli underlagt den samme
makten til Leviathan, et annet ord
for en veldig sterk statsmakt, som enten kunne være representert ved et
menneske, eller et styringsorgan. Poenget er at det som tidligere ble umulig i
naturtilstanden, fordi alle måtte lide under frykt og usikkerhet, nå kan
sublimeres i form av organisert forutsigelig industri, jordbruk og sjøfart. Leviathans oppgave var å se til at dette
kunne skje. Betalingen for å skjøtte denne oppgaven skikkelig, er at Leviathan får samlet alle makt i et
sentralt styringsorgan eller hos en despot. Når konsensus om dette er nådd, vil
beslutningen tas en gang for alle og problemet vil da ikke oppstå igjen. Men da
vil despoten også kunne trosse lover han selv har utstedt, rett og slett fordi
despotens vilje jo da er loven selv. Det følger da at det ikke kan finnes
talefrihet for borgerne, heller ingen trykkefrihet og ingen religionsfrihet og
grunnen er at disse rettighetene utgjør et altfor stort maktpotensiale til at
de kan overlates til borgerne selv å håndtere. Leviathan vil derfor bestemme hvilken informasjon folket skal gis og
hvilken religion det skal ha og vi har da Orwell
1984, den totalitære stat.
Fins det noen vei ut av dette? Vel, Jean-Jaques Rousseau har et mer optimistisk syn på mennesket og
menneskets natur og det naturlige selv. Det fins mennesker som vil overleve
sammen ut fra naturgitte disposisjoner, de er ikke oppslukt av unaturlige
behov, så å si, det eneste de virkelig trenger er mat når de er sultne og et
lunt krypinn hvor de kan hvile og hygge seg. De er av naturen Noble Villmenn, de trenger egentlig ingen forpliktelser påtvunget
dem ovenfra, fra Leviathan. Den noble
ville utvikler industri osv uten behov for sentralregulering. Dette gjelder
også på det rent kulturelle området: Kultur betyr utvikling av ulikhet mellom
den enkelte og gruppene. I naturtilstanden, derimot, er vi like. Ønsket må
derfor bli at vi utvikler et samfunn der likhet blir avgjørende. Mennesket må
derfor engasjere seg i å forme samfunnet i relativt små grupper slik at alle
kunne ta del i det politiske livet og slik at folkeviljen kunne bli realisert,
men da slik at ingen gruppe vil kunne skaffe seg totalitær dominans over andre
grupper. Dette forutsetter imidlertid at noen må tvinges til å delta i
folkeviljens utøvelse, slik den vil. I dette spillet må noen ekskluderes og
konkurranse fra f eks katolisismen vil ikke bli tålt. Det må i stedet utvikles
en «sivil religion».
Hobbes og Rousseau var slik sett enige om at det bør
etableres et sentralstyre som er så sterkt at det kan regulere hva folk skal
tro.
John Lock var
imidlertid av en litt annen støpning og en mann med en litt annen
erfaringsbakgrunn og livsinnstilling, (uten at vi kan gå nærmere inn på denne
her).
Lock har hatt en mye større innflytelse på den Vestlige
tankegang og samfunnsutvikling enn Hobbes og Rousseau har hatt. Han nektet å gå
med på disses premisser om at menneskets naturtilstand var så til grader likt
på helvete som de beskrev den som og som et sted mennesket trengte å bli reddet
fra nær sagt for enhver pris. «Hobbes had man as super-predator with largely
human desires, but subhuman etics. Rousseau saw him as perhaps the best of the
animals with animal-type needs and desires and satisfied with his habitat
offered him. Lock saw the human beeing in nature as a human, not an advanced
animal, with an awarenes of God and his natural law» (Political Thought, Hunter
Baker).
Der Hobbes folk samtykker en gang for alle om en
ugjenkallelig pakt som sikrer beskyttelse for ens liv, vil Locks folk samtykke
i en forløpende pakt som sikrer deres beskyttelse med tanke på å nyte livet,
friheten og sin eiendom. Til enhver tid kan Locks folk tilbakekalle samtykket
for så å vende tilbake til en pre-politisk tilstand i naturtilstanden. Staten
skal bare ha myndighet i den grad den kan gjøre menneskenes liv bedre og under
beskyttelse av ideen om menneskets iboende og uavhendelige rettigheter.
Hobbes og Rousseau var begge innstilt på å regulere folks
religiøse tro. Lock derimot ser ikke for seg en stat eller et styre som har
myndighet eller legitimitet til å gjøre dette, det faller utenfor «kontrakten».
Mennesket har i naturtilstanden frihet til å søke Guds sannhet og tilbe Gud ut
fra sin samvittighet. Menneskets rettigheter kommer fra Gud, ikke fra staten,
og dessuten, hvis staten skulle mislykkes i å beskytte og bevare disse
rettighetene, så har folk rett til å be Gud om seier hvis det skulle bli
nødvendig med revolusjon.
-
Hvilken stat er
det så Rana og forfatterne bak Islam og Humanisme vil ha? Vel, det sier de ikke
klart. Mye kan tyde på at det er den «typiske» vestlige statsdannelse og det
vestlige stats-konsept de ønsker seg – håpefullt - å «videreutvikle», eller
parasittere på.
(Digresjon: Det
fins imidlertid noen muslimer som er klarere på dette punkt enn andre muslimer,
vi gjengir noen strofer fra document.no ifb med forslaget om å tilby muslimer i
Norge lån på islams – dvs Allah og profetens - premisser:
« Moderne
islamsk finans vokste fram delvis som en moderne reaksjon mot vestlig politisk
og økonomisk dominans. Tanken om et alternativt finansielt system kan føres
tilbake til sentrale tenkere i perioden 1930-1950, som den omstridte Maulana
Maududi. Tenkere som Maududi mente at islam måtte bygge sitt eget økonomiske
system uavhengig av både kapitalismen og kommunismen, og han fikk stor
betydning i hele den islamske verden». Også dette: … den fremste islamske mørkemannen i
Pakistans historie er Maulana Maududi (1903-1979). Maududi, som var født i
India, stiftet og ledet det religionsfascistiske partiet Jamaat-i-Islami i
1941, et parti med mål om å detaljstyre samfunnet etter shariaprinsipper på
alle nivå. Maududi formulerte seg blant annet slik om islams grunnprogram: «Islam ønsker å utslette alle stater og regjeringer overalt
på jordens overflate som er motstander av islams ideologi og program, uansett
hvilket land eller nasjon som styrer det.»
(HRS).
Det er tilslørende
når Brekke omtaler reaksjonær islamisme som «moderne». Det er å gå de
reaksjonære kreftenes ærend. Brekke – som ikke synes å ha noen problemer med å
omtale Hege Storhaug som en rasist – nøyer seg med å bruke «omstridt» om
Maulana Maududi. Det forteller også noe om dømmekraften til Brekke». document)
Den stat som Rana ser – må se - for seg som et indre bilde,
må være den statsform og det statskonsept som fikk sin utforming og sin terminologi
på 1400-tallet i Europa, ikke det konsept som nedfeller seg i den islamske forestillingen
om umma osv, som beskrevet ovenfor.
Det var da også i denne perioden begrepet individ fikk sin faste og
selvfølgelige plass i europeernes tanke- og forestillingsverden. Begge
begrepene, - stat og individ – , henger sammen som erteris og kan ikke
adskilles i virkeligheten, bare i den spekulative tanke, ispedd umoden skepsis.
Uten staten, intet individ, med andre ord, og herved også ingen utvikling mot
det verdisyn, den virkelighetsoppfatning, det verdisyn og det menneskesyn de
fleste europeere har med seg fra barnsben av, så å si, og som inngår som en
naturlig og levende bestanddel i europeerne kollektive psyke den dag i dag, og
som altså nå de demokratisk innstilte muslimene vil kopiere og gjøre til sitt
eget.
Uten en stat er det også vanskelig å tenke seg at det kunne
utvikle seg en allmenn, prinsipiell positiv rett i Europa, dvs forutsetninger
for å fatte bindende, menneskeskapte lover, lover som trumfet sedvaner og
vilkårlige beslutninger fattet av lokale høvdinger eller despoter. I dansk-norsk
lov kom det inn en paragraf som sa at «Lover skal holdes» og dette er en
refleks av denne tankegangen: Kongen sto ikke over loven. I islam, derimot,
står Allah og profeten over all positiv rett og dette gjelder absolutt, (men
dog moderert under Vestlig påvirkning).
Et annet viktig begrep i denne sammenhengen er ordet
«person» brukt som en betegnelse på et ikke-personlig kontraktsforhold. Det
viser seg nemlig at det i islams historie ikke finnes noen idé som tilsvarer
det romerske «juridisk person». I kristendomshistorien fikk dette begrepet
avgjørende betydning for utvikling og effektivisering av handelsvirksomhet
generelt og senere kapitalismen spesielt. Her spilte kirken som «mal» en viktig
rolle. Kristus, som jo var død, men likevel levende, og kirken var midlere
eller mellommann mellom Gud og mennesket, altså fullmektiger. En juridisk
person kunne på tilsvarende måte ta på seg ansvar for et kollektivt bundet av
avtaler seg imellom, men da slik at de enkelte ikke individuelt måtte svare for
hva den juridiske personen hadde bundet seg til.
I kontrast til dette finnes det ikke noe konsept om eller
noen personlig ansvarlig mellommann eller noen kollektiv eller individuell
juridisk eller ontologisk/teologisk fullmektig mellom den enkelte muslim og
Allah. Den enkelte står direkte ansvarlig på dommens dag. Det fins ingen
«juridisk person» som kan sone eller forløse ham overfor Allah’s «personlige»
dom. En slik «mangel» i islamsk teologi, en mangel på invitasjon til abstrakt
juridisk tenkning, vil med nødvendighet spille over på det praktiske liv og
menneskers gjøren og laden i det daglige. Denne mangelen kan så bidra til å
forklare Vestens overlegenhet både vitenskapelig og økonomisk. Uten «juridiske
personer» ville den vestlige tenkning om hva en stat er for noe heller ikke ha
vært det den er i dag. Så Rana kan godt si: Og takk for det. Han kan ikke takke
islam for staten og den konstitusjonen han setter sin lit til i fremtiden, skal
det lykkes å skape en typisk velintegrert norsk islam. Det same gjelder
forfatterne av Islam og Humanisme, som jeg omtaler i en annen postering.
Det er – uansett - ingen tvil om at Rana bejaer den
europeiske ide om hva en stat er for noe og det finnes intet i boken hans som
skulle tyde på at han og hans like vil forkaste denne ideen når muslimene engang
skulle komme i flertall og noen grupper blant dem, skulle gå for å avskaffe
staten, for så å innføre det islamske kalifatet, og ved å gå til bake i tiden
til et samfunn som vi f eks ser i full operasjon i Saudi-Arabia i dag. Rana er
født med det europeiske stasideal i hodet, akkurat som nordmenn flest er født
med ski på beina. Det ligger i blodet.
Et viktig og alvorlig spørsmål oppstår da: Er denne
politiske, religiøse og kulturelle preferansen Rana foretar egentlig islamsk? Og
er den kompatibel med islam per se? Er den ikke snarer og tvert imot svært
u-islamk? Tvinger islam per se Rana til å snakke med to tunger? Befinner Rana
seg i en slags spagat-tilstand der han står med begge beina i hver sin leir? Og
utgjør ikke dette i seg selv en fare for å bli utmattet, på den ene side, eller
at han må foreta seg noe dramatisk for å kunne bevare sinnsroen og identiteten
som norsk muslim, på den andre? Vil han ikke på en eller annen måte måtte befri
seg selv fra denne svært spenningen som nå virker i ham kreve en utladning, en
omvendelse, frivillig eller under påtrykk i den ene eller andre retningen?
Rana drøfter ikke dette spørsmålet, noe som kan gi visse
assosiasjoner til strutsepolitikk og fortrengning. Eller rett og slett frykt for hva som måtte
komme, spesielt fra muslimsk hold, hvis noen skulle, via det islamske rettsprinsipp
takfir, finne på å kalle Rana for
apostat og gjøre ham til en kuffar,
en vantro.
Hvilket menneskesyn kan vi at Muhammed hadde eller hvilket
grunnleggende og underliggende menneskesyn er det som avtegner seg i Koranen,
og som både er Allah’s og Muhammed ord?
De fleste vil kjenne dette igjen i Hobbes beskrivelser og
premisser, slik vi har skissert over. En viss likhet med Rousseau kan også
spores, særlig når det gjelder antakelsen om at menneskes «må tvinges til å tro».
Det viser seg også – i våre øyne – at Muhammeds menneskesyn
ligger langt fra John Locks menneskesyn. Så hvordan kan dette ha seg? For oss
er det ingen tvil: Lock forutsetter at mennesket er skapt i Guds bilde og
likhet, i «imago dei». Rana kan ikke forutsette at mennesket er skapt i guds
bilde, det ville være shirk, å
tillegge Allah «partnere», en dødssynd i islam, men se appendiks, hvor det vil
fremgå at krefter innenfor islam forsøker å tilpass islam til judeokristen tro
her.
Men hva med Rana’s menneskesyn? Det ligner unektelig på Lock’s
syn. Vi vet ikke om Rana er klar over dette. Men uansett røper Rana, ved at han
nærmest guddommeliggjør Muhammed, at det foreligger en objektiv og indre selvmotsigelse
i Ranas virkelighetsoppfatning, en uforløst spenning som ligger der i psyken
hans, fordi han har internalisert vestlige og kristne grunndogmer eller
verdisyn. Han ser ikke at hans konsept av stat er skapt av kristen antropologi,
teologi, metafysikk og dogmatikk. Han tilskriver sin virkelighetsoppfatning,
sitt menneskesyn og sitt verdisyn primært til islam og foregir at det er islam
som har muliggjort den stat og individtenkning han bygger på. Men siden han
antakelig ikke er seg dette bevisst, slipper han da også å takke kristendommen.
Objektivt sett gjør han seg derfor til parasitt på den kristne tro, i den (uaktsomme?)
tro at islam trumfer nettopp kristendommen, som han står i all gjeld til.
Den staten, eller det bilde av hva en optimal stat skal være,
som Rana og forfatterne av Humanistisk islam forutsetter som et fundament for
islam, kan ikke eksistere i islam proper. Grunnen er at den islamske staten
ikke tuftes på at mennesket er skapt i Guds bilde. Mennesket er kort og godt
ikke skapt i Allah’s bilde og forutsetningen for å skille mellom stat og
individ faller dermed bort eller svekkes sterkt. Materialisering av begrepsparet
individ og stat var og er ikke mulig ut fra islamsk teologi, antropologi og
juss (fiqh), dette uansett om den
islamske umma hadde hatt identiske materielle
fremvektsvilkår som den Vesten har hatt. Like materielle betingelser ville ikke
ha kunnet garantere utviklingen av begrepene stat og individ i den muslimske umma, dette desto mer som islam – per se
- setter en stopper for konseptet om individet som person, pluss dette å
konstituere sammenslutninger som juridisk ansvarlige personer. Mennesket er en
slave under Allah (ikke Gud) i islam og Muhammed, det strålende eksempel og den
beste rollemodell, er den fullkomne slave, men likefullt et menneske, hverken
mer eller mindre. Og jo tydeligere, mer uttalt tilbedelsen og mer intens
hyllingen og etterfølgelsen av Muhammed blir, jo mer vil dette kunne bli dømt
som uttrykk for vantro, dvs flerguderi. At de aller fleste muslimer vil benekte
dette, særlig sufimuslimer, rokker ikke ved dette «metafysiske» faktum. Tvert
imot: Det forsterkes av det.
Hva er så en stat i islam?
Det er påfallende at når ekspertise omhandler termer som kalifat, kalif, umma og hukumah, så er
betegnelsen stat fraværende, bortsett i omtalen av hukumah, men dette har sin årsak i den påvirkning islam måtte
fordøye fra kristen terminologi og kristne eller vestlige konsepter. Hukumah er et sent begrep i islam og kan
ikke knyttes til opprinnelig eller autentisk islam i utgangspunktet.
En kalif beskrives som en fullmektig eller en visekonge
eller forvalter. Enhver muslim beskrives som kalif overfor Allah, (ikke Gud).
Det påligger derfor kalifen å fremme Allah’s vilje ved å etablere et samfunn
som reflekterer menneskets verdighet og rettferdighet, på islams premisser.
Mennesket er utstyrt med tilstrekkelig intelligens, styrke og guddommelig
veiledning til å klare oppgaven. Adam var den første kalif som ble oppnevnt og
David i Bibelen blir også kalt kalif. Sufiene kan kalle sine ledere for
kalifer. Rent språklig betyr kalif
etterfølger.
Tittelen kalif ble tidlig brukt av islamske herskere i den
muslimske verden og innebar politisk og militær makt i «the muslim community». De ble først utpekt ved valg, senere ble
tittelen og posisjonen arvet. Kalifatets oppgave er å sørge for at de islamske
lovene blir implementert, at det opprettes et forsvar og en strategi for å spre
islam, inkludert fordeling av kapital og formue. Kalifatet er imidlertid intet
åndelig embete annet enn på det symbolske planet. her ogConstitution of
Medina.
Hukumah betyr
styre til forskjell fra dawlah, stat
eller dynasti, her , ("cycle, time,
period of rule") . Styresett
som sådan faller inn under betegnelser som wilayah,
sultan og imarah. Staten eksisterte
ikke som en institusjon med juridisk identitet. Styresettet ble legitimert ved
at det var forordnet av Allah og profeten. I våre dager betyr disse ordene administrasjon,
politisk autoritet og rett og slett «styre».
Appendiks:
Moreover, Locke derived basic human equality, including the
equality of the sexes ("Adam and Eve") from Genesis 1:26–28, the
starting point of the theological doctrine of Imago Dei.[65] To Locke, one of
the consequences of the principle of equality was that all humans were created
equally free and therefore governments needed the consent of the governed.[66]
Only when Locke had derived the fundamental aspects of his concept of man and
ethics from the biblical texts – life, equality, private property, etc. –, did
he examine as a philosopher which consequences they had in the abovementioned
way. Following Locke, the American Declaration of Independence founded human
rights partially on the biblical belief in creation: "All men are created
equal, (...) they are endowed by their Creator with certain unalienable rights,
(...) life, liberty, and the pursuit of happiness." Locke's doctrine that
governments need the consent of the governed is also central to the Declaration
of Independence.[67] from wiki
Do Muslims believe in man being created in the image of God?
Do you believe that man is created in the image of God?
Muslims do not believe man is created in the image of God’s
essence. God does not physically look like human beings or have the inherent
limitations of humanity. He does not have arms and legs as we do, nor is He of
flesh and blood. The Qur’an reveals that God is not like any of His creatures
in essence. [QUR’AN, 112:1–4]
On the other hand, God has created human beings with
attributes
similar to those of His own, but in a very limited fashion.
This is highlighted in the verse, “…I have made him (Adam) complete and
breathed into him of My spirit…” [QUR’AN, 15:29] Notwithstanding the fact that
Islam clearly rules out any assertion that may suggest the divinity of any
human being, it also allows that the human being possesses the perfect and
infinite attributes of God in a limited and finite fashion, so we can get to
know God. her
Norsk islam er sufi-islam?
-
For å avslutte for denne gang med noen betraktninger av Mike
A. Robinson:
”A unitarian god does not possess the eternal diversity in
his nature to account for the diverse and neccessary laws (the Law of
non-contradiction distinct from the Law of Identity, and the particulars in the
cosmos (people and things).
Islamic theology cannot account for nor explain the problem
of unity in diversity (the one and the many). Letham opines that Islam is a
”militant and monolithic unifying principle, with no provision for diversity”.
A uni-personal being lacks the capasity to account for eternal and temporal
particulars”.
”Let me ask you a question: if God is just a monad, a singel
person God, where did love come from? Who did Allah love before he created the
angels or men? Love needs an objekt … ”
”The Muslim cannot account for logic, love, absolute morals
and knowledge”.
”Allah is described as wholly and completely incomparable,
transcending and beyond all things, as there is nothing that is analogous about
him. Correspondingly, he then cannot be anything, and he is nothing, and cannot
exist by definition”.
”A unitarian god does not possess the eternal diversity in
his nature to account for the diverse and neccessary laws (the Law of
non-contradiction distinct from the Law of Identity, and the particulars in the
cosmos (people and things).
Islamic theology cannot account for nor explain the problem
of unity in diversity (the one and the many). Letham opines that Islam is a
”militant and monolithic unifying principle, with no provision for diversity”.
A uni-personal being lacks the capasity to account for eternal and temporal
particulars”.
”Let me ask you a question: if God is just a monad, a singel
person God, where did love come from? Who did Allah love before he created the
angels or men? Love needs an objekt … ”
”The Muslim cannot account for logic, love, absolute morals
and knowledge”.
”Allah is described as wholly and completely incomparable,
transcending and beyond all things, as there is nothing that is analogous about
him. Correspondingly, he then cannot be anything, and he is nothing, and cannot
exist by definition”.
”If Allah is the only eternal being, and nothing exist that
is analogous to him, nothing can share anything in common with him in his
beeing and attributes; hence an eternal book in Paradise cannot exist”.
”An unknowable and unidentifiable strict unitarian God
cannot be the indispensable foundation for the unity of experience.
Van Til warns that ”the only alternativ to thinking God as
the ultimate source of unity in human experince, as it is furnished by laws or
universals, is to think that the unity rests in a void. Every objeckt of
knowledge must, therefore, be thought of as being surrounded by ultimate
irrastionality”.
”If one denies the Triune God, the World must be encircled
by irrationality, but that is not possible. Islam's doctrine of god leaves room
neither for diversity, diversity in unity, nor a person grounding creation, for
Allah is a solitary monad with unity only.”
”Without Yahweh one cannot account for anaything, including
the claims of various religionists. God the Father, Son and the Holy Spirit is
the precondition for logic, morality, mathematics and everything else in the
cosmos”.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar