Som ingress for dette essayet, vil vi begynne med en liten collage med noen sitater fra tenkere som
har hatt stor innflytelse spesielt i Vesten.
Så følger noen tanker, eller sosialøkonomiske teser om «godheten»
fra vår egen, private side som ikke gjør anspråk på akademisk lødighet i
streng, formell forstand, men som det likevel har vært en spennende prosess å
gjennomtenke for vårt eget vedkommende, til et visst nivå.
Det har også ligget en viss tilfredsstille i selve dette å
jobbe med problemstillinger det i moderne diskurs det ikke snakkes mye om, i
hvert fall ikke i tabloidmedia, hvis overhodet noen steder. Problemet er at å
snakke om det eller ta det opp kanskje er for vanskelig i seg selv, kanskje
fordi det i utgangspunktet synes for lett til å drøfte og analysere. I
virkeligheten er dette kompliserte greier. Og det er farlig greier. Det kan stå
om vår fremtid hvordan vi «angriper» eller håndterer godheten. Kommer vi –
eller andre, eller oss alle - til med nødvendighet å destrurere den, uten at vi
egentlig vil det? Hvilken verdi vil vår godhet i dag ha om 20 år?
Problemet er altså godheten: Kan godheten måles? Hvordan vil
godhet arte seg under ulike forhold? Hva og hvem bestemmer prisen på godhet, og
hvordan etableres og fastsettes dens målbarhet? Og går den i det hele tatt an å
måle? Er den ikke like umulig å måle som kjærligheten er det? Og hva vil godhet
koste, på bekostning av hva, - og mangel eller knapphet på godhet, ikke som et
objekt, men som immateriell størrelse? Kan det tenkes at godhet kan ødelegge
oss? Kan vi gå tom for godhet? Hvor mye skal vi by for godhet, og ikke minst:
Hvor mye skal vi tilby av godhet og tilby den for, for at godheten ikke skal
inflateres bort fra markedet og bli erstattet av noe helt annet enn netttopp det
vi anser for godhet?
En advarsel til oss alle fra Max Weber som ingen i dag synes
å ville ta på alvor eller ville innkalkulere som en arbeidshypotese i sitt
daglige virke og sitt godhetsliv:
Ingen etikk i verden kommer utenom den kjensgjerningen at man
for å nå den «gode» hensikt i tallrike tilfeller må ta med på kjøpet moralsk
betenkelighet eller i det minste farlige midler, og muligheten, til og med
sannsynligheten, for slette bivirkninger. Heller ikke noen etikk i verden kan
avgjøre når og i hvilket omfang den etisk gode hensikt «helliger» de etisk
farlige midler og ugunstige følger.
Det fins ingen moralske algoritmer som ufeilbarlig vil
fortelle oss akkurat når sinnelagsetikken bør suspenderes, og heller ikke
akkurat hvilke midler som vil være tillatelige når den vel er suspendert. Det
fins her ingen annen instans enn moralsk dømmekraft. Denne svikter enkelte
ganger og da kan man selv bli representant for det onde, uansett hvor gode
intensjoner man måtte ha. Som en generell regel vil jeg hevde at sinnelagsetikken
kan suspenderes bare for å forhindre andre onder, ikke for å realisere idealer
om det gode. Dette vil sette grenser for den idealistiske ondskapen, slik vi så
den i totalitære regimer i den 20. århundre, (skriver Lars Fr. H. Svendsen, s
196).
Et fortidsminne som kanskje kan si mye om og til vår tids
godhetsapostler:
«Se bare på en hjemlig norsk totalitær tenker og, i det
minste et stykke på vei, makthaver, Vidkun Quisling. I en av sine mest
programmatiske taler forkynte han at det det dreide seg om, var to ting: å
forstå sin tid og å ville det gode», (s 254, i Øystein Sørensen: Drømmen om det
fullkomne samfunn).
Alexander Solsjenitsyn, 1918-2008, har et viktig bidrag,
bygget på konkret, smertelig erfaring:
«Kommunismen har aldri skjult at den forkaster alle
absolutte moralbegreper. Den håner det syn at godt og ondt er gitt en gang for
alle. Kommunismen betrakter moralen som relativ. Avhengig av omstendighetene
kan hvilken som helst handling, om den så innebærer drap på titusener,
betraktes som god eller ond. Alt er avhengig av klasseideologien slik den
defineres av en håndfull mennesker … Det regnes som upassende å bruke ord som
ondt og godt. Men om vi frarøves disse begrepene, hva gjenstår da? Vi kommer
til å syne ned på dyrenes nivå».
I våre dager foretrekker vi å være tolerante:
Joel Osteen’s, (amerikansk gladnihilistisk forkynner og godhetskarismatiker),
- svar på et spørsmålet om han var for eller imot likekjønnede ekteskap var:
“Som du vet, - jeg er for alle”
Men den berømte vitenskapsmann Karl Popper kom med denne
uttalelsen:
«Jeg overser ikke det faktum at det er irrasjonalister som
elsker menneskeheten, eller at ikke alle former for irrasjonalisme skaper
kriminalitet. Men jeg hevder at den som lærer at ikke fornuften, men
kjærligheten skal herske, åpner veien for dem som hersker ved hatet»
Kommentar: Slik jeg tolker dette er det ikke den kristne
kjærlighet Popper har i tankene, for den er i høyeste grad rasjonell, se vår
tidligere postering her på bloggen Ødelegger
kjærligheten kirken?.
Den kjærlighet han har i tankene er den som vil prale med
sin godhet uten tilknytning til Jesu person som Gud og Jesus historisk-objektive
offer en gang for alle til frelse for hver den som tror. En slik tro er en
fornuftstro og ikke en irrasjonell tro, en tro som henter sin kilde fra
mennesket eget indre eller fra «den troendes» ideologi, klan, familie, gruppe
av troende eller rase. En irrasjonell tro er en tro som elsker noen mennesker
fremfor andre og som skjelner mellom jøde og greker, kvinne og mann. En slik
tro er islam, for i islam fins det ikke rom for å elske dem som står utenfor
islam. Islam foreskriver forskjell på mann og kvinne i forhold til plassering i
himmelen, for eksempel. Den forhåndsdømmer ved å utelukke jøder, kristne og
ateister fra frelsen, noe hverken jødedommen eller kristendommen gjør. I kristendommen
overlates dommen til syvende og sist til Gud, til hans forutvelgelse, men ikke en
predestinasjon som kan leses ut på forhånd ut fra Allah’s og profetenes egne
ord. En slik religion kan derfor lett brukes som en hatreligion, en rasistisk
religion, hvis man legger gjeldende straffebestemmelser til grunn, loven om
forbud mot å uttrykke hat mot grupper og individenes religion. Islam i og med
sine hellige skrifter nedbygger individuelt og kollekt forsvar mot
totalitarisme og fascistoide strømninger.
Islam i seg selv bryter med norsk lovs intensjon, en lov som springer ut av den
judeokristne tradisjon.
Om godhet i form av alltid å ta de svakes parti: Den vil
ende i sin motsetning eller i fravær av genuin godhet:
Av og til har man oppleve mennesker som med stor intensitet
sier at de vil alltid ta de svakes parti og det er blitt en integrert del av
dem, at de skal mene dette og at de faktisk tror at alle beslutninger de tar - eller
hele den generelle holdningen de inntar og presenterer overfor andre - skal
underskrive på eller bevise denne maximen:
Jeg støtter alltid de svakeste, hvilket ofte ikke betyr stort mer enn at Du
skal gjøre det, for da støtter du meg samtidig som du støtter meg, - den beste
sak å støtte altså, sett i ett.
Det holder med andre ord ikke bare å holde for sant at man
alltid tar de svakes parti, det må i
tillegg være «de svakestes» parti. Hvis jeg da på noen måte kan
assosieres med de som er noe sterkere, bør jeg være på vakt og ikke si noe feil
eller innta et feilaktig standpunkt, hvis du nemlig støtter – eller kan
mistenkes for å støtte - de sterkeste, dvs ikke aktivt støtter de som tror seg
alltid å kunne befinne seg på de svakestes side, ja vel, da er du ute å kjøre.
Du kan lett havne opp som rasist, fascist nazist eller høyreekstrem, selv om du
vet at du ikke er det og aldri kommer til å bli det og heller aldri har vært
det, og kan bevise det.
Du kan endatil ene opp med å være ren darwinist eller
ateist, for mange darwinister mener at de står på de svakeste side og det er
også om å gjøre for mange ateister å få frem. De vil protestere vilt mot å bli
assosiert med de sterke som går løs på de svake, særlig de svake grupper, de
utenforstående eller dårligstilte her i samfunnet og verden for øvrig, særlig
sigøynere – nå kalt romere – eller minoriteter som homser, lesber og
tanspersoner. Disse gruppene regnes for svake og disse gruppene trenge «den
empatiskes» støtter jo mer ikkepositiv omtale de får eller noe som kan
oppfattes som mindre vilje til å støtte slike grupper med omvendt diskriminering.
Hvis man vegrer seg mot å gi slike grupper av mennesker en slags universell og
automatisk innkvoteringsrett til positiv særbehandling, er man på den gale side
og kan beskyldes for å motarbeide de svake og tjene de sterke, en aktivitet som
da øyeblikkelig forbindes med de verste ismene som tenkes kan. Automatisk og
«by assosication».
Det sier seg selv at en slik maxime ikke kan gjøres til et kategorisk imperativ, men likevel
tror den svakestes beste venn og kamerat at han/hun er i stand til å forholde
seg til sannheten, slik i hvert fall han ser den, om den er aldri så falsk.
Jeg har ikke tall på hvor mange mennesker jeg har møtt som
har inntatt denne grunnholdningen, for ikke si «dyden».
At det er så mange, kan bare illustrere den forskning på
narsissisme som er gjort de siste 20-30 årene. Den viser at vestens mennesker
av i dag i stadig større grad dessverre må kalles narsissister, i stadig større
antall.
Vi merker det kanskje ikke så tydelig i dagliglivet, men den
er der, den er registrert og analysert, jeg oppfordrer den som er interessert i
å studere dette på egenhånd, hvis man ikke allerede har gjort det, før man
leser det jeg skriver i det følgende.
Jeg skal ta noen eksempler som kan kaste lys over mitt
utgangspunkt for lenger ned i denne artikkel å skrive om «godhetsmarkedet».
Det første eksempel fra dagliglivet som mange vil kjenne seg
igjen i er følgende:
Du står i en eller annen forretning og forsøker å finne ut
mest mulig om den varen du er interessert i å kjøpe og forsøker å forhandle deg
til en god handel med en ekspeditør. Du er f eks i ferd med å lukte på et
produkt, kjenne på stoffet, måle lengden på ermer i forhold til dine egne armer
osv og hvor du da plutselig kommer et menneske fra en annen disk eller et annet
stativ i rommet og avbryter ved å stille ekspeditøren noe spørsmål angående en
helt annen vare, og alt skjer liksom ut av det blå.
Mennesket som her bryter seg inn i dine forhandlinger med
ekspeditøren viser med alle tydelighet både med kroppsspråk og stemme at dette
er helt i sin orden, at det er slik ting funker i dag og at dette er en helt
akseptabel oppførsel, og at ingen kan kritisere vedkommende for å komme å
brøyte seg inn på den måten vedkommende gjør.
Når man opplever slik kan man føle seg provosert og ha lyst
til å si noe, men de fleste vil holde munn og bite opptrinnet i seg, uten å
gjøre seg videre bemerket av hendelsen. Man tenker at dette tross alt dreier
seg om en detalj og tror kanskje til og med at inntrengeren jo her avslører seg
som svak, og at man derfor nettopp bør tolerere ham, for det er jo «du», kunden
som blir avbrutt, som da viser seg for andre i lokalet som den sterke, den som
er den «large» og elegante, den som egentlig er «den noble», og den som kan
koste på seg å være overbærende, og da så … da har man liksom fått et overtak.
Man er den psykisk sterkere, den mest dannede, den som har mest kontroll og
derfor den som fremtrer som mest edel, balansert eller likevektig. Og logisk
sett: Er du eller innbiller du deg å være den sterke, så skal du beskyte den
svake pr definisjon.
Men hvorfor tolerere dette innbruddet i forhandlingene
mellom de to partene? Hvorfor er det så vanskelig for oss å ta synlig og med
faste ord avstand til denne inntrengen? Hvorfor unnlater man å reagere?
Jeg tror det er fordi man mangler standarder eller
underliggende retningslinjer for hva og hvordan man skal reagere. Man velger å
forholde seg passivt fremfor å si noe, fordi man da tror at man er mer tolerant
enn den som forstyrrer. Man tror med andre ord at man selv – den rammede - er
den sterke og at man som den sterkeste automatisk da vil bli vurdert av øyne
som ser og ører som hører som den som i praksis hjelper den svakere. Man håper
og tror på bifall, og i vår kultur får man dette, som en slags belønning. Men
er det riktig å forholde seg på denne passive – tilsynelatende tolerante måten?
Hvorfor kan man ikke forvente at å reagere var det som ga flere plusspoenger,
ikke å gi etter? Hvorfor anses det faktisk som sterkere å forholde seg passivt
og underdanig enn å ta til motmæle og vise sin milde avsky? Hvorfor skulle det
å irettesette være mindre verdt enn det å la seg overhøvle og bite det i seg?
Svaret sier seg selv: Det er fordi vi ikke har standarder
eller på forhånd opptrukne toleransegrenser; og fordi de ikke er internaliserte
og en nødvendig og uadskillelig del av oss. Og dette gjelder de fleste av oss i
dag: Vi er en kuet befolkning og vi tror samtidig at vi allerede i
utgangspunktet er mer tolerante eller «gode» enn de fleste andre. Underbevisst
vet vi, imidlertid, at det ikke er slik, men i et forsøk på å skjule dette er
det derfor nødvendig å kompensere ved at vi påtar oss selv en stadig støtte
forpliktelse til å vise at vi i praksis virkelig er bedre enn alle andre, at vi
har råd til å vise mer godhet, selv om det resulterer i at de som faktisk
rammes av denne sykdommen faktisk er de som
avfatte bindene eller positive lover som gjør det til en plikt også for
andre enn oss selv som individer å bidra finansielt til å sikre godheten, ved
at den stadig må overbys.
Der toleransen knyttes til den umiddelbare narsissistiske
opplevelse av hva det vil si å være tolerant, der opphører toleransen fordi
grensene for toleransen blir flyktig eller flytende. Den mangler det notoriske
element eller dette at offentligheten kan gå god for den eller bekrefte den og
ta den som sin egen – selv om den er
aldri så offentliggjort - og en referanse til noe annet enn rent subjektive
oppfatninger eller preferanser knyttet til øyeblikket eller det vilkårlige
sted.
Ekte toleranse må derfor fundamenteres på et objektivt, ikke
et subjektivt eller subjektivistisk eller relativistisk grunnlag. Toleranse må
måles ikke opp mot den personlig smaks tyranni, nei, men mot den målbare
toleranses objektive fornuft, formalisert i et allmenngyldig forstått språkform
som bygger mer på formuleringen i en rettskraftig offentlig dom enn på
formuleringene i et gråtkvalt og sentimentalt avskjedsbrev eller et skriftlig
formulert frieri.
Toleranse er et relasjonsbegrep, riktig nok, men omfatter
ingen relasjon til hverken øyeblikkets vilkårlighet eller til flertallet der og
da sitt totalitære primat over den veloverveide konstitusjon bygget over
formulert innsikt nedfelt i empirisk konstaterbar tradisjon, dvs et avtaleverk
fremkommet over velprøvd tid, kronet i alt fra – sekundært - dagligdagse normer
og avtaler til overordnede forfatninger og/eller pakter.
Der toleransen begrunnes og anvendes populistisk, blir den
misbrukt. Den vil da være gjenstand for rent emotivt motivert manipulasjon og
rakne ved neste korsvei, neste impuls, neste ukontrollerte utblåsing fra hver
en mobb som må gi utløp for sin frustrasjon uten å ha fått eller klart å
tilegne seg den dannelse som skal til for å holde tradisjon og samfunn i gang
på en verdig, forutsigbar og kontrollerbar måte. Toleranse er ikke først og
fremst noe som oppstår eller skapes i en gitt, avgrenset situasjon. Toleranse
er ikke «godhet» som trumfer stivbente og for øyeblikket ikke brukbare verktøy
for forandring til fordel for en eller annen elite, hva enten denne er
fattigfolkets eller underklassens elite, eller den er overklassens mer
langsiktige og mer skjulte strategi i kulissene.
For å anlegge en analogi, som riktig nok ikke kan overføres
til mellommenneskelige forhold direkte og generelt, men likevel: I næringslivet
og i industrien på mange sektorer utarbeides det ofte konkrete avtaler på
grunnlag av omfattende premissdokumenter hvor det er trukket opp grenser for
hva som tåles eller ikke og hvor langt disse grensene kan strekke seg, man
avtaler såkalte toleransegrenser. I disse avtalene kan man f eks bli enige om
at en utbygger, f eks et boligbyggelag, av et større boligfelt må finne seg i
at det i noen hus eller leiligheter kan forekomme at et badegulv i stedet for å
helle inn mot sluket av en eller annen uaktsomhet eller misforståelse er
konstruert slik at sluken blir liggende høyere enn gulvhøyden i ytterkantene. I
slike tilfeller løser man problemet ut fra dokumentene som bestemmer toleransegrensene.
Begge kontraktsparter gjøres dermed økonomisk og juridisk ansvarlig for feil og
mangler ut fra en forhåndsavtale. Partene beregner begge risikoen og
innkalkulerer sluttprisen ut fra sannsynlighetsberegninger. Dette i seg selv
gjør kalkyler for øvrig mer sikre og garanterer i seg en fleksibilitet i
forhandlinger både under byggeprosessen og i etterkant.
I rent mellommenneskelig forhold som gjelder menneskerettighetene,
slik som rasisme, diskriminering og toleranse eller intoleranse, kan man
selvsagt ikke forhandle om grunnleggende rettigheter og plikter. De er
absolutte og jeg vil ta et eksempel fra strafferettens område: Man kan ikke på
forhånd avtale toleransegrenser eller slinger og slark når det f eks gjelder
voldtekt. Juridisk må man fastslå voldtekt eller ikke, på samme måte som man
ikke kan tenke seg at man er litt gravid. Man er enten gravid eller ikke. Her
fins ingen toleransegrense, ikke engang forhandlingsmuligheter om hvorvidt så
eller så er tilfelle.
Men dette betyr ikke at det i rent mellommenneskelige
forhold ikke kan eller ikke bør settes grenser, på forhånd, i en eller annen
kontraktsform eller ett eller annet underforstått formular, et fundament eller
et verdisyn man velger eller bestemmer seg å se tingene ut fra, mer eller
mindre ensidig. Man kan bestemme seg for at det fins universelle objektive
normer eller regler innvevd og integrert i de verdisyn – eller de troer - som
møtes eller kolliderer, man kan med andre ord velge å anlegge en slags
forhåndsfordom.
Men hvor finner vi standarden og hva innebærer den og på
hvilket grunnlag kan vi bygge den og gjøre den til f eks regler, forskrifter,
preskriptive normer og til bindene, positive lover?
Vel, disse sprøsmålene får ligge her og nå. Vi må videre til
«tesene»:
Godhet uten konsekvenser blir konsekvenser uten godhet.
Oppskriften på katastrofe.
Der godhetens verdi bestemmes av tilnærmet allmenn politisk
konsensus, vil godhetens motstykke, ondskapen, oppløsningen og nivelleringen av
alle verdier, bestemme godhetens pris.
Godheten har alltid en pris og en verdi, dvs alltid en pris
for utbyderen eller «selgeren» og en pris (som kan være gratis) for «kjøperen».
Men godheten vil selvsagt også ha en verdi for «selgeren» akkurat som den har
en verdi for «kjøperen». Prisen for godheten kan være identisk med verdien, -
da er «markedet» i balanse, begge betaler og mottar like høy verdi for samme
pris.
Men i og med markedet ikke bare bestemmes av tilbud og
etterspørsel, men også – agensielt - av
tid, ressurser og produksjon for øvrig, vil plutselig pris og verdi bli
inkommensurable størrelser.
Der godhetstilbudet består primært av immateriell verdi, vil
denne verdien synke rask der prisen for den materielle eller mesurable godheten stiger for tilbyder
eller «selger». Jo raskere prisstigning på den materielle godheten, jo raskere
reduksjon av utbudet av materiell – mesurabel
- godhet. (Med mesurabel mener
jeg her både affektiv verdi, konsensusverdi, politiske eller instrumentell
verdi eller sosiologisk verdi, dvs reell eller illusorisk mental verdi).
Vil verdien av den immaterielle godhet, i form av demokrati,
frihet fra frykt, rettferdig fordeling, f eks, stige der verdien og prisen for
den materielle godhet faller?
Etterspørselen etter godhet vil være størst og ha størst
tyngde der den materielle verdien av den – sett både fra «selger» og «kjøpers»
side – er gratis, tilnærmet gratis eller lettest oppnåelig.
Utbudet av godhet vil være størst der prisen «selgeren» må
betale for den er lavest, spesielt der den er «arvet» eller tilkommet nærmest
gratis (jfr olje).
Så lenge godhet kan garanteres, vil prisen på godhet og
verdien på godhet sammenfalle som resultat av naturlig synergi og da vil lykken
– spesielt lykkefølelsen – stige både for enkeltindivider og grupper, og
muligens for hele populasjonen (nasjonen), i hvert fall på kort sikt før
markedskortene eller markedskreftene undergraves av paradigmeskifter av ulike
slag og ulike kvaliteter, som f eks «ideelle» ikke-mesurable størrelser som
religion, menneskesyn, virkelighetsoppfatning og verdisyn, pluss makt eller
avmakt eller begge.
Godhet i dag bestemmes uten tilknytning til den markedsloven
som sier at prisen bestemmes av tilbud og etterspørsel. Godhet i dag knyttes
kun til den verdi etterspørreren av større godhet tillegger godheten (for
øyeblikket eller på relativt lang sikt) og tilbyderen er villig til å betale
for denne «tilleggelsen» eller attribusjonen, (eller: attribueringen).
Når tilbudet av godheten før eller siden reduseres – enten
fordi den reduseres ved «naturlig» deflasjon eller inflasjon – vil den
generelle verdien av godhet stige, fordi prisen på godheten blir høyere for
«selgeren», dvs hjelperen, den som sitter på distribusjonsmakten. Godhetens
volum og pris bestemmes derfor først av «selgeren»», primært. Sekundært vil den
bestemmes «by default» av «kjøperen» eller etterspørreren. Jo billigere godhet
som kan tilbys, jo høyere verdi. Jo dyrere godhet som kan tilbys, desto større
verdi for mottaker, men bare så lenge prisen mottakeren ikke overstiger et
visst nivå. Godhetens pris for utbyderen av godhet vil alltid være av størst
verdi for mottakeren når prisen utbyderen betaler er høyest mulig.
Godheten tilbys uten hensyn til den pris tilbyderen må
betale for godheten. Når prisen på godhet blir høy, (for godhetsprodusenten,
innbilt eller ikke), vil verdien for mottakeren reduseres. Blir prisen for høy,
vil verdien reduseres tilsvarende.
Loven om tilbud og etterspørsel sier at når det skorter på
en etterspurt – eller stadig mer skattet - vare, vil prisen på den stige. Dette
vil så føre til større produksjon av varen, flere eller flere og bedre enheter
eller varianter av varen, med påfølgende fallende priser, noe som forsøkes
kompensert ved rimeligere produksjonskostnader, inkludert lavere lønninger.
En vare – eller for den saks skyld: en tjeneste - kan være
et materielt objekt, et produkt som kan måles og veies, eller et immaterielt
begrep eller et konsept som blir reifisert,
dvs objektivisert, - eller oppfattet dithen at disse «størrelsene» har agens.
At de så å si virker i kraft av at de eksisterer og fungerer på samme måte som
om de skulle ha vært reelle personer med evne til å velge fritt og dermed
innflytelse nok til både å konstituere makt i seg selv og til å anvende sin
potensialitet i det store maktspillet, både lokalt og internasjonalt. (Jeg
mener islam har en slik agens, akkurat som kommunismen i seg selv, eller
nazismen hadde det, men ikke slik at dette i seg selv skulle frata aktørene
eller utøverne både subjektivt og objektivt ansvar, på noen som helst måte. En
annen ting er at – og det er verdt å merke seg – kommunister som rent faktisk i
kraft av sin egen ideologi er nødt for å tillegge kommunismen agens, samtidig
benekter at islam kan ha agens).
Spørsmålet blir: Gud eller avgud, altså, hvor avguden blir
en erstatning for originalen.
I det øyeblikk en immateriell «vare» blir objektivisert, følger dens verdi eller
pris – først - loven om tilbud og etterspørsel
Hvis godhet er en vare - eller tjeneste og/eller kapital
overhodet – får vi følgende ligning: Jo mer det skortes på av godhet, jo dyrere
er den og jo større godhetsproduksjon vil det strømme inn på markedet og med denne
stadig flere godhetspersoner, eller godhetsentrepenører. Godhet må da
produseres som en reifikasjon for å kunne «slå an» som «the real thing», hvilket reifikasjonen i seg selv aldri er.
Jeg bruker «reifisert godhe»t for å understreke at det her
ikke bare er snakk om lett gjennomskuelige illusjoner, men «hard facts in the form of hard fiction»
- for å si det med en nyskapning - eller neologisme - med ord - og da en fiction
som virkelig oppleves som mer virkelig enn virkeligheten selv, en godhet som oppleves
reell og betales for som reell, men som man kan klare seg uten, riktig nok
etter harde prøvelser, erkjennelse, ny innsikt eller syndserkjennelse, dvs at
man forstår og må betale for at man ha bommet på målet).
Betalingen for denne godheten er skyhøy i startfasen, da det
var vanskelig å fremstille godhet, vise godhet eller bli oppfattet som god og
interessant bare ved å fremvise rent formale, rituelle eller rent ytre og
ikke-internaliserte kriterier på godhet, i form av f eks utopiske drømmer,
løfter om fremgang og mer velstand, mer rettferdig fordeling av godene etc, et
faktum – som egentlig er en fetisj eller en reifikasjon - som tiltrekker
godhetsapostlene til stadig med illusjonsproduksjon i form av nominalistisk eller
ren nominell godhet. Og jo viktigere det blir å produsere en illusjon eller et
håp om godhet, og produksjon av plattformer for å kunne bidra med eller nyte
godt av godheten som fetisj eller reifikasjon - jo flere fantastiske
forestillinger om godhet vil det bli produsert, og alle vil konkurrere mer og
mer om prisen for eller konkurransen om å være best på samfunnsarenaen, teatret,
skueplassen, kort sagt markedet.
Det tragiske i dette er da at verdien av godhet på sikt i og
med markedslovens tvingende nødvendighet vil synke i verdi. Det komiske i det,
består i at det vil bli stadig mindre behov for godhet jo mer godhet som
produseres og dette selv om det reelle behovet for godhet, skulle stige.
Det horrible i det er dette: Jo mer det reelle behovet for
godhet stiger – i form av hjelp og støtte i form av f eks subsidier både fra
private, slekt, venner og det offentlige – jo mer nominell godhet vil bli
tilbudt, f eks i form av en konkurranse fra politisk hold om å kunne produsere
de mest vellykkede intensjonserklæringer om hvordan man kal sikre og øke
godhetsproduksjonen på sikt.
Godhetsproduksjonen forutsettes da å være at en illusjon av godhet
eller godhetsproduksjon som illusjonsproduksjon er identisk med reell godhetsproduksjon,
hvilket selvsagt ikke er tilfelle, men kun en illusjon, uavhengig av hva
konsensus måtte signalisere eller «påby eller tilby» på markedet, en illusjon
man da tilsynelatende velger eller i virkeligheten tvinges til å tro på, - i
denne sammenhengen kan det komme ut på ett.
Illusjonen kan like vel
ironisk nok øke markedsverdien av godhet, men da bare ved at illusorisk
godhetsproduksjon betraktes som eller oppfattes som et gode i seg selv, en vare
som tilskrives høyere verdi ved følelsesproduksjon i form av
følelsesprojeksjon, alt en nødvendig funksjon av manipulasjon, massesuggesjon
og selvbedrag fra alle – eller nesten alle - aktørenes side, «verdier» som
tilføres markedet både av tilbyder og etterspørrer, (i skjønn eller uskjønn
forening, alt etter hvordan man ser på det).
Varen i seg selv har da fått en affeksjonsverdi som trumfer
den reelle eller ideelle verdien, på kort sikt. Affekt og illusjon i seg selv
bidrar paradoksalt nok til at betalingen for godhet holdes skyhøy og kunstig i
livet. Godheten fremstilles dermed som et gode som «selgeren» må betale en høy
pris for å sikre seg eller erverve. Jo høyere offer for selgeren, jo høyere
mener han kjøperen bør verdsette hans offer. Og i mange relasjoner vil kjøperen
– ikke så helt vanskelig å forstå, kanskje - godta å betale prisen selv for
denne verdiøkningen på selgerens vare – dvs hans «godhet».
Denne prosessen, som egentlig er en verdifastsettelse
uavhengig av det naturlige eller frie markedet, men helt avhengig av et kunstig
eller konstruert marked – vil i seg selv på fantastisk vis få både selger og
tilbyder til å føle seg mer verdt, idet begge opplever å måtte betale mer for
godheten enn før. Begge vil i denne
skvisen imidlertid håpe på at prisen på godheten vil synke, slik at begge kan
høste inn en mulig merverdi senere. Begge parter har dermed felles interesse av
å opprettholde og styrke den godhetsfølelsen det medfører å føle at prisen og
verdien bestemmes av dem selv, så lenge hele spillet varer.
Reell godhet er sjelden vare til høykost for den gode, men
gratis for den trengende, dvs den som av den gode defineres som trengende, for
den trengendes eget pålydende. Nominell godhet er en vare som egentlig ikke er
verdt noe, og den er derfor – reelt sett - høykost for den trengende som selv
må bidra til økt nominell godhet, i realiteten i form av genuin
godhetsproduksjons negative motstykke.
Dette kan avføde følgende scenario: Den nominelle godhet er
billig å tilby for den gode. Den er rådyr å motta for den trengende.
Hvorfor? Fordi godhetens materielle forankring ikke er
ubegrenset, men bare midlertidig. Og fordi jo fattigere de som i utgangspunktet
tilbød mye godhet jo vil bli, vil de tilby eksponentielt mindre godhet jo mer
det materiell fundament svikter. Jo fattigere, jo gjerrigere, med andre ord.
Er det godhet å mene at vi ikke kan ha folkeavstemning om å innkvoterte
«syriaflyktninger» her i landet?
Svaret synes å være ja, via vårt konsensus-tyranni av i dag.
Det er bare om å gjøre å være hjertelig enige i dette, jo sannere og mer
virkelig blir det. Det er inhumant med folkeavstemning, blir det sagt. Ved at
man nekter folkeavstemning, jo høyere blir godheten og godhetfølelsen, dvs egen
følelse av stadig økende godhet, et fundamentalt symptom på en narsissisme som
ingen vil erkjenne foreligger.
Det oppfattes nå som ren og absolutt godhet ikke å initiere,
ikke være for, men tvert imot å være mot en slik folkeavstemning.
Og hvorfor? Jo, - og dette er tilsynelatende det helt
smarte, i hvert fall det mest «street-smarte»
som tenkes kan i dag, en strategi som utmanøvrerer alt og alle og målbinder de
fleste følelsesmennesker, nemlig:
Menneskerettighetene!
Disse rettigheten brukes ikke nå bare som instrument for å
ta mål og mæle fra folk, eller for å målbinde folk, men også som et magisk
middel, et tryllemiddel, eller heller: Et sovemiddel, en diazepam med styrke
nok til å slå ut kompani etter kompani fra by til by og fra bygd til bygd langs
tilrettelagte ruter over hele landet.
Og om det ikke er konkret diazepam, så oppfattes det som et stoff som injiseres ovenfra, fra
et illusorisk arkimedes-punkt utenfor «pasienten», dvs folk flest, eller
fornuften, om man vil.
(Vi forutsetter her for denne gangs skyld at folket er
fornuften, under den beste omsorg og de beste oppvekstvilkår, for øvrig, vel å
merke).
Det store, nye Vi ser ut til å ville all mulig godhet, men
denne kan bare infuseres hvis vi blir
en bunt av søvngjengere. For det er best slik for terapeuten, dvs det pro tempo politiske godhetsetablissement.
Godheten er blitt objektivisert eller reifisert. Den
tilhører ikke lenger inderligheten, det personlige møte mellom et Du og er Jeg,
nei: Godheten forføyes over nå av det nye presteskap av godhetstyranner.
Godheten er blitt et instrument og et våpen, noe vi kan
forføye over både i emotiv og rent materiell sammenheng på samme linje og med
samme magisk egenskaper som Menneskerettighetene er blitt det. (For ikke å
nevne: Menneskeverdet).
Menneskerettighetene og menneskeverdet er blitt amuletter de
gode kan smykke seg med og som antas kunne instrumentaliseres til fordel for
selvoppnevnte godhetsforvaltere. De er blitt både lokke-middel og trussel,
gulrot og pisk, mektige magiske, men like fullt illusoriske «kjernefysiske staver» eller anriket godhetsuran i hendene på de som forveksler
toleranse med feighet, dvs de som tror de kan virkeliggjøre toleranse via en
oppkonstruert godhet som kan minne om en ting eller et stoff, som befolkningen
skal holdes i sjakk med og som de nye magikerne bruker uten forbehold, uten
filosofisk belegg og uten etisk fundament.
Godheten er ikke lenge knyttet til inderligheten, den
knyttes til ytre midler, til et instrument og et maktmiddel man liksom både må
og kan brukes på en og samme tid mot inderligheten, dvs mot ærligheten og den
reelle medfølelse, den form for godhet som ikke fortaper seg i falsk, tillært
og overflatisk empati, (et ekstra
følsomt godhetsserum).
Menneskeverdet blir på samme måte som godheten tingliggjort
og absoluttert som tryllestøv eller tryllestav. Mennesket blir en gjenstand for
en byråkratisk ikkeorganisk og derfor ir-relasjonell oppbevaringsprosess uten
muligheter for reell, dyp eksistensiell lindring eller helbredelse, hverken
fysisk eller psykisk, eller sosialt og holistisk sett.
Godheten er alltid kyklopisk eller enøyd og ikke-varig. Den
er med andre ord kontingent og relativ.
Jo fattigere et land er, jo mindre godhet. Jo rikere, jo
bedre. Men godheten har sin pris for den rike så vel som den fattige, for
«selger» så vel som for «kjøper». For den fattige vil godhetens verdi synke jo
høyere pris den rike må betale for godheten.
Godheten har da både sin pris og sin verdi. Størst verdi har
den for de som bor i land fattig på godhet og for folk som vil ha en større del
av den rikes godhet. Men jo høyere pris de land som er rike på godhet må betale
for å kunne tilby sin godhet, jo mindre vil verdien på denne godheten bli for
de som etterspør godheten, (dvs det relative og ikke-varige overskudd av
godhet).
Permanent godhet eksisterer ikke, bare temporær godhet. Det
kjøperne etterspør er permanent godhet, det som altså – tragiskironisk - fins
kun temporært. Der godhetens pris (som er den verdi tilbyder attribuerer
godheten med, eller tilbyderen «skinner moralsk» med), eller prisen på den godhet
som tilbys (og effektueres), øker, vil verdien (for den som etterspør den) av godheten
minke, eller reduseres, henimot zero, hvis forholdene ellers ligger til rette
for det.
Godheten vil da ha vært selve drivkraften eller pådriveren –
i kraft av sin agens, eller entelychy
– hen imot forvirring, fortvilelse, konflikter og krig.
Fins det lenger noe som kan kalles realpolitkk? Den er visst
blitt det farligste som fins og derfor forsøker noen nå å fjerne den for godt.
I godhetens navn.
Stupiditeten vil ingen ende ta og det er den som tar tabbe
på oss til slutt, om ikke lenge. (NB: Ikke sagt av Jagland og hans like).
Godheten – gitt at den oppfattes noenlunde likt - i sum og
over tid i homogene samfunn vil alltid være større enn godheten i sum over
fortid i strikt heterogene samfunn eller populasjoner. I en startfase hvor
nysgjerrigheten og intimiteten øker, av naturlige grunner, og hvor eksotiske
varer eller tjenester øker og hvor tilbudene betraktes som spennende eller
forlokkene og som man bare er «nødt» for å utprøve eller erfare, og hvor
godhetsoverskuddet i den homogene populasjonen fremtvinger en ekstra givervilje
i den del av populasjonen som opprinnelig utgjorde flertallet og fordi
overskuddet tillater det, vil den samlede godhetsproduksjon stige fordi godhet
ofte medfører en synergieffekt i mange mellommenneskelige forhold og på mange
samfunnsområder, men denne effekten vedvarer kun så lenge som «de opprinnelige»
kan fremstå overfor sine medborgere som mer moralsk høyverdige. Så snart
realitetene ikke lenger tillater denne godhetsfølelsen – eller
overlegenhetsfølelsen - å øke, vil vi se en nedadgående spiral hvor det blir
vanskeligere og vanskeligere å legitimere sin overskuddsgodhet. (Det vil alltid
fins avvik i dette mønsteret, riktig nok, men aldri signifikante avvik).
Behovet for gratis eller billig godhet vil stige sterkt der
prisen «de gode» må betale for sin godhet eller sitt lille godhetsoverskudd,
vil øke sterkt, dvs når krisetider nærmer seg og det blir mer knapphet på tilbudsgoder.
En godhet man har mer enn nok overskudd til å «gi bort», vil
alltid ende med at man gir seg bort. Godhet skaper med andre ord ikke bare
avhengighet hos mottaker, men lik mye avhengighet for giverens vedkommende.
Der prisen eller kostnaden ved godhet – i en gitt populasjon
- er lav eller gratis, vil etterspørselen være høy. Der prisen er høy eller
stigende, vil både tilbud og etterspørsel minke.
Motsetningene mellom populasjoner innen nasjonale grenser,
enklaver, no-go-zones etc - eller
innen statsdannelser, som igjen er bundet til overnasjonale institusjoner, vil
øke i takt med prisen på den godhet den opprinnelige befolkningen må betale.
Jo høyere pris for godhet sett fra den trengendes side, jo
lavere etterspørselskurve, hvis realisme fra den trengendes side, men da
medførende økte spredte og organiserte forventninger, mer moralsk fordømming,
harme og mistenkeliggjøring og frykt i sum total. Og jo flere som gladlig vil
fremstille seg som offer, og som helt uten skyld i eller ansvar for egen tradisjon
eller trosretnings egne valg og omstendigheter.
Hvis den kurve som viser produksjon av godhet stiger mindre
bratt enn den kurve som viser den godhet som etterspørres, vil gapet mellom
faktisk godhet og den som etterspørres øke. Dette øker motsetninger, spenninger
og maktkamp både mellom populasjonene og i selve populasjonene. Jo større gapet blir, jo større sannsynlighet
for gjengopprør, partivold og regelrett revolusjon.
Godheten sikrer oss nå det verst tenkelige ettermæle.
Vår godhet i dag er en sagablott i morgen. For ikke å si
allerede i dag. Eller i går.
Et folk som destruerer seg selv med den største selvgodhet,
og den som om det var den største og fremste dygd å gjøre, blir fort stående
uten godhet i det hele tatt, frakoblet alle moral, både amoral og umoral.
Helt ufattelig det som skjer. Bare så synd at så få ser det
og at så mange foretrekker det ufattelige fremfor det lettfattelige. Vi blir
snart utarmet og fattige av dette. Det ligger jo i saken selv.
Godheten må bekjempes. Men hvordan? Med mer godhet? Noen som
tror dette? Rett svar: Ja. Spørsmål: Hvem da? Svar: Politikerne.
Våre etterkommere skal snart ut på godhetsmarkedet hvor
tilbudet av godhet stiger i takt med etterspørselen, men hvor produsenten er
gått tom for både produksjonsmidler og produksjonsvilje, dvs kreativitet og
åndelig kapital. Prisen på godhet vil derfor stige opp mot de himmelske høyder,
og derfor ende med kollaps i helvete.
Når til og med godheten tros å kunne kvantifiseres, eller
være et bevis på godhet tilknyttet personer eller grupper, tjener snart ingen
kalkyle eller prognose til noe annet enn nødvendigheten av å forkaste alle
kalkyler, og da står man igjen med godhetens motsetning og perversjon, med
ondskapen i ren form, med andre ord.
Framtidsutsiktene er ikke lyse. Og batteriene i lommelykta
vil snart slukne. Vi går snart tomme for «strøm». All over blackout følger, uten inntak av en dråpe av livets vann på
forhånd. Vi er intet unntak.
Hvordan bekjempe godhet? Er du gal? var det noe som sa. Du
må være ond. Nei, var det en som svarte. Jeg kjemper nettopp mot det onde.
Når naivitet forveksles med – eller tros å være: realisme
eller høyverdig eller god politikk - da vil naiviteten seire, fordi
forfengeligheten og prestisje alltid vil trumfe realisme, i hvert fall i en
begynnende fase hvor blodet ennå ikke har begynt å flyte i gatene. Naivitet og
godhet kan være synonyme.
Og verre skal det bli. Vanskelig å si til de
oppvoksende. Hvor langt skal det gå før
det blir verre?
Det blir verre etter hvert, om det skulle være noen trøst.
For hvem kan målbinde godheten?
Mange har snart ikke ord.
Ja, de kommer til å dømme oss hardt. Bare så synd at det vil
ta så lang tid. Kan et folk begå folkemord på seg selv? Ser sånn ut, ja.
Har Fremtiden i våre hender noe å fortelle oss her? Svar:
Nei, ikke på dette helt avgjørende område. Ingen vil se den eksistensiell
kollektive krise, bare den materialistiske side, bare den kvantitative og
kvantifiserbare eller målbare siden. Ensidigheten i dette perspektivet vil
resultere i materiell og material kollaps som direkte følge av metafysisk sammenbrudd,
eller oppløsning av all gudstro, (bortsett fra tro på Allah og profeten, vil
mange tro, og derfor velge å tro på).
Fremtiden blir fjernere og fjernere for stadig fler og fler
som lever i et kontinuum av nå og øyeblikk. Fortiden vil derfor innhente
oss tidligere enn det som var nødvendig.
Vi innhentes nå både av fortiden og fremtiden. Ingen samtid
kan hjelpe oss ut av dette dilemmaet.
Helt håpløst alt samma. Og de fleste ser det. Et mysterium i
seg selv. Man kan bli skuggeredd av mindre naivitet. Hva da med enda mer
naivitet? Mange gir opp i dag, man venter ikke til i morgen med det. Man er
allerede for oppgitt, utmattet og godhets-
eller gladnihilisert til å gjøre noe med det. Og vi vet det, eller har en
sterk anelse av det.
Håper realismen vinner. Selv om det er tvilsomt. Og selv om
naiviteten egentlig er svakere enn realismen. Vi klarer rett og slett ikke ta
opp kampen. Vi er allerede utmattet av godhet - og
islam, den største etterspørrer av «godhet» verden noen gang har sett.
Er du i behov av hjelp til å ta tilbake din kjæreste som forlot deg? hjelp til å løse dine infertilitet problemet og for å bli gravid? Hvis du har problemer med å bli gravid? Impotens, Gonorrheal, STI (seksuelt overførbare infeksjoner) Hjerneslag og Diabetes, Fibroid, å Få pengene tilbake fra den som skylder deg og nekte å betale, Jobb-kampanje, Astma etc.. Dr. Obodo kan hjelpe deg.. ta Kontakt med ham Snarest og alle dine problemer skal bli borte for alltid.
SvarSlettE-post: templeofanswer@hotmail.co.uk
WhatsApp: +(234)8155 42548-1