Sosialøkonomiske teser om den tragiske godhet

Som ingress for dette essayet, vil vi begynne med en liten collage med noen sitater fra tenkere som har hatt stor innflytelse spesielt i Vesten.

Så følger noen tanker, eller sosialøkonomiske teser om «godheten» fra vår egen, private side som ikke gjør anspråk på akademisk lødighet i streng, formell forstand, men som det likevel har vært en spennende prosess å gjennomtenke for vårt eget vedkommende, til et visst nivå.

Det har også ligget en viss tilfredsstille i selve dette å jobbe med problemstillinger det i moderne diskurs det ikke snakkes mye om, i hvert fall ikke i tabloidmedia, hvis overhodet noen steder. Problemet er at å snakke om det eller ta det opp kanskje er for vanskelig i seg selv, kanskje fordi det i utgangspunktet synes for lett til å drøfte og analysere. I virkeligheten er dette kompliserte greier. Og det er farlig greier. Det kan stå om vår fremtid hvordan vi «angriper» eller håndterer godheten. Kommer vi – eller andre, eller oss alle - til med nødvendighet å destrurere den, uten at vi egentlig vil det? Hvilken verdi vil vår godhet i dag ha om 20 år?

Problemet er altså godheten: Kan godheten måles? Hvordan vil godhet arte seg under ulike forhold? Hva og hvem bestemmer prisen på godhet, og hvordan etableres og fastsettes dens målbarhet? Og går den i det hele tatt an å måle? Er den ikke like umulig å måle som kjærligheten er det? Og hva vil godhet koste, på bekostning av hva, - og mangel eller knapphet på godhet, ikke som et objekt, men som immateriell størrelse? Kan det tenkes at godhet kan ødelegge oss? Kan vi gå tom for godhet? Hvor mye skal vi by for godhet, og ikke minst: Hvor mye skal vi tilby av godhet og tilby den for, for at godheten ikke skal inflateres bort fra markedet og bli erstattet av noe helt annet enn netttopp det vi anser for godhet?

En advarsel til oss alle fra Max Weber som ingen i dag synes å ville ta på alvor eller ville innkalkulere som en arbeidshypotese i sitt daglige virke og sitt godhetsliv:

Ingen etikk i verden kommer utenom den kjensgjerningen at man for å nå den «gode» hensikt i tallrike tilfeller må ta med på kjøpet moralsk betenkelighet eller i det minste farlige midler, og muligheten, til og med sannsynligheten, for slette bivirkninger. Heller ikke noen etikk i verden kan avgjøre når og i hvilket omfang den etisk gode hensikt «helliger» de etisk farlige midler og ugunstige følger.

Det fins ingen moralske algoritmer som ufeilbarlig vil fortelle oss akkurat når sinnelagsetikken bør suspenderes, og heller ikke akkurat hvilke midler som vil være tillatelige når den vel er suspendert. Det fins her ingen annen instans enn moralsk dømmekraft. Denne svikter enkelte ganger og da kan man selv bli representant for det onde, uansett hvor gode intensjoner man måtte ha. Som en generell regel vil jeg hevde at sinnelagsetikken kan suspenderes bare for å forhindre andre onder, ikke for å realisere idealer om det gode. Dette vil sette grenser for den idealistiske ondskapen, slik vi så den i totalitære regimer i den 20. århundre, (skriver Lars Fr. H. Svendsen, s 196).

Et fortidsminne som kanskje kan si mye om og til vår tids godhetsapostler:

«Se bare på en hjemlig norsk totalitær tenker og, i det minste et stykke på vei, makthaver, Vidkun Quisling. I en av sine mest programmatiske taler forkynte han at det det dreide seg om, var to ting: å forstå sin tid og å ville det gode», (s 254, i Øystein Sørensen: Drømmen om det fullkomne samfunn).

Alexander Solsjenitsyn, 1918-2008, har et viktig bidrag, bygget på konkret, smertelig erfaring:

«Kommunismen har aldri skjult at den forkaster alle absolutte moralbegreper. Den håner det syn at godt og ondt er gitt en gang for alle. Kommunismen betrakter moralen som relativ. Avhengig av omstendighetene kan hvilken som helst handling, om den så innebærer drap på titusener, betraktes som god eller ond. Alt er avhengig av klasseideologien slik den defineres av en håndfull mennesker … Det regnes som upassende å bruke ord som ondt og godt. Men om vi frarøves disse begrepene, hva gjenstår da? Vi kommer til å syne ned på dyrenes nivå».

I våre dager foretrekker vi å være tolerante:

Joel Osteen’s, (amerikansk gladnihilistisk forkynner og godhetskarismatiker), - svar på et spørsmålet om han var for eller imot likekjønnede ekteskap var: “Som du vet, - jeg er for alle”

Men den berømte vitenskapsmann Karl Popper kom med denne uttalelsen:

«Jeg overser ikke det faktum at det er irrasjonalister som elsker menneskeheten, eller at ikke alle former for irrasjonalisme skaper kriminalitet. Men jeg hevder at den som lærer at ikke fornuften, men kjærligheten skal herske, åpner veien for dem som hersker ved hatet»

Kommentar: Slik jeg tolker dette er det ikke den kristne kjærlighet Popper har i tankene, for den er i høyeste grad rasjonell, se vår tidligere postering her på bloggen   Ødelegger kjærligheten kirken?.

Den kjærlighet han har i tankene er den som vil prale med sin godhet uten tilknytning til Jesu person som Gud og Jesus historisk-objektive offer en gang for alle til frelse for hver den som tror. En slik tro er en fornuftstro og ikke en irrasjonell tro, en tro som henter sin kilde fra mennesket eget indre eller fra «den troendes» ideologi, klan, familie, gruppe av troende eller rase. En irrasjonell tro er en tro som elsker noen mennesker fremfor andre og som skjelner mellom jøde og greker, kvinne og mann. En slik tro er islam, for i islam fins det ikke rom for å elske dem som står utenfor islam. Islam foreskriver forskjell på mann og kvinne i forhold til plassering i himmelen, for eksempel. Den forhåndsdømmer ved å utelukke jøder, kristne og ateister fra frelsen, noe hverken jødedommen eller kristendommen gjør. I kristendommen overlates dommen til syvende og sist til Gud, til hans forutvelgelse, men ikke en predestinasjon som kan leses ut på forhånd ut fra Allah’s og profetenes egne ord. En slik religion kan derfor lett brukes som en hatreligion, en rasistisk religion, hvis man legger gjeldende straffebestemmelser til grunn, loven om forbud mot å uttrykke hat mot grupper og individenes religion. Islam i og med sine hellige skrifter nedbygger individuelt og kollekt forsvar mot totalitarisme og fascistoide strømninger. Islam i seg selv bryter med norsk lovs intensjon, en lov som springer ut av den judeokristne tradisjon.

Om godhet i form av alltid å ta de svakes parti: Den vil ende i sin motsetning eller i fravær av genuin godhet:

Av og til har man oppleve mennesker som med stor intensitet sier at de vil alltid ta de svakes parti og det er blitt en integrert del av dem, at de skal mene dette og at de faktisk tror at alle beslutninger de tar - eller hele den generelle holdningen de inntar og presenterer overfor andre - skal underskrive på eller bevise denne maximen: Jeg støtter alltid de svakeste, hvilket ofte ikke betyr stort mer enn at Du skal gjøre det, for da støtter du meg samtidig som du støtter meg, - den beste sak å støtte altså, sett i ett.

Det holder med andre ord ikke bare å holde for sant at man alltid tar de svakes parti, det må i tillegg være «de svakestes» parti. Hvis jeg da på noen måte kan assosieres med de som er noe sterkere, bør jeg være på vakt og ikke si noe feil eller innta et feilaktig standpunkt, hvis du nemlig støtter – eller kan mistenkes for å støtte - de sterkeste, dvs ikke aktivt støtter de som tror seg alltid å kunne befinne seg på de svakestes side, ja vel, da er du ute å kjøre. Du kan lett havne opp som rasist, fascist nazist eller høyreekstrem, selv om du vet at du ikke er det og aldri kommer til å bli det og heller aldri har vært det, og kan bevise det.

Du kan endatil ene opp med å være ren darwinist eller ateist, for mange darwinister mener at de står på de svakeste side og det er også om å gjøre for mange ateister å få frem. De vil protestere vilt mot å bli assosiert med de sterke som går løs på de svake, særlig de svake grupper, de utenforstående eller dårligstilte her i samfunnet og verden for øvrig, særlig sigøynere – nå kalt romere – eller minoriteter som homser, lesber og tanspersoner. Disse gruppene regnes for svake og disse gruppene trenge «den empatiskes» støtter jo mer ikkepositiv omtale de får eller noe som kan oppfattes som mindre vilje til å støtte slike grupper med omvendt diskriminering. Hvis man vegrer seg mot å gi slike grupper av mennesker en slags universell og automatisk innkvoteringsrett til positiv særbehandling, er man på den gale side og kan beskyldes for å motarbeide de svake og tjene de sterke, en aktivitet som da øyeblikkelig forbindes med de verste ismene som tenkes kan. Automatisk og «by assosication».

Det sier seg selv at en slik maxime ikke kan gjøres til et kategorisk imperativ, men likevel tror den svakestes beste venn og kamerat at han/hun er i stand til å forholde seg til sannheten, slik i hvert fall han ser den, om den er aldri så falsk.

Jeg har ikke tall på hvor mange mennesker jeg har møtt som har inntatt denne grunnholdningen, for ikke si «dyden».

At det er så mange, kan bare illustrere den forskning på narsissisme som er gjort de siste 20-30 årene. Den viser at vestens mennesker av i dag i stadig større grad dessverre må kalles narsissister, i stadig større antall.

Vi merker det kanskje ikke så tydelig i dagliglivet, men den er der, den er registrert og analysert, jeg oppfordrer den som er interessert i å studere dette på egenhånd, hvis man ikke allerede har gjort det, før man leser det jeg skriver i det følgende.

Jeg skal ta noen eksempler som kan kaste lys over mitt utgangspunkt for lenger ned i denne artikkel å skrive om «godhetsmarkedet».

Det første eksempel fra dagliglivet som mange vil kjenne seg igjen i er følgende:

Du står i en eller annen forretning og forsøker å finne ut mest mulig om den varen du er interessert i å kjøpe og forsøker å forhandle deg til en god handel med en ekspeditør. Du er f eks i ferd med å lukte på et produkt, kjenne på stoffet, måle lengden på ermer i forhold til dine egne armer osv og hvor du da plutselig kommer et menneske fra en annen disk eller et annet stativ i rommet og avbryter ved å stille ekspeditøren noe spørsmål angående en helt annen vare, og alt skjer liksom ut av det blå.

Mennesket som her bryter seg inn i dine forhandlinger med ekspeditøren viser med alle tydelighet både med kroppsspråk og stemme at dette er helt i sin orden, at det er slik ting funker i dag og at dette er en helt akseptabel oppførsel, og at ingen kan kritisere vedkommende for å komme å brøyte seg inn på den måten vedkommende gjør.

Når man opplever slik kan man føle seg provosert og ha lyst til å si noe, men de fleste vil holde munn og bite opptrinnet i seg, uten å gjøre seg videre bemerket av hendelsen. Man tenker at dette tross alt dreier seg om en detalj og tror kanskje til og med at inntrengeren jo her avslører seg som svak, og at man derfor nettopp bør tolerere ham, for det er jo «du», kunden som blir avbrutt, som da viser seg for andre i lokalet som den sterke, den som er den «large» og elegante, den som egentlig er «den noble», og den som kan koste på seg å være overbærende, og da så … da har man liksom fått et overtak. Man er den psykisk sterkere, den mest dannede, den som har mest kontroll og derfor den som fremtrer som mest edel, balansert eller likevektig. Og logisk sett: Er du eller innbiller du deg å være den sterke, så skal du beskyte den svake pr definisjon.

Men hvorfor tolerere dette innbruddet i forhandlingene mellom de to partene? Hvorfor er det så vanskelig for oss å ta synlig og med faste ord avstand til denne inntrengen? Hvorfor unnlater man å reagere?

Jeg tror det er fordi man mangler standarder eller underliggende retningslinjer for hva og hvordan man skal reagere. Man velger å forholde seg passivt fremfor å si noe, fordi man da tror at man er mer tolerant enn den som forstyrrer. Man tror med andre ord at man selv – den rammede - er den sterke og at man som den sterkeste automatisk da vil bli vurdert av øyne som ser og ører som hører som den som i praksis hjelper den svakere. Man håper og tror på bifall, og i vår kultur får man dette, som en slags belønning. Men er det riktig å forholde seg på denne passive – tilsynelatende tolerante måten? Hvorfor kan man ikke forvente at å reagere var det som ga flere plusspoenger, ikke å gi etter? Hvorfor anses det faktisk som sterkere å forholde seg passivt og underdanig enn å ta til motmæle og vise sin milde avsky? Hvorfor skulle det å irettesette være mindre verdt enn det å la seg overhøvle og bite det i seg?

Svaret sier seg selv: Det er fordi vi ikke har standarder eller på forhånd opptrukne toleransegrenser; og fordi de ikke er internaliserte og en nødvendig og uadskillelig del av oss. Og dette gjelder de fleste av oss i dag: Vi er en kuet befolkning og vi tror samtidig at vi allerede i utgangspunktet er mer tolerante eller «gode» enn de fleste andre. Underbevisst vet vi, imidlertid, at det ikke er slik, men i et forsøk på å skjule dette er det derfor nødvendig å kompensere ved at vi påtar oss selv en stadig støtte forpliktelse til å vise at vi i praksis virkelig er bedre enn alle andre, at vi har råd til å vise mer godhet, selv om det resulterer i at de som faktisk rammes av denne sykdommen faktisk er de som  avfatte bindene eller positive lover som gjør det til en plikt også for andre enn oss selv som individer å bidra finansielt til å sikre godheten, ved at den stadig må overbys.

Der toleransen knyttes til den umiddelbare narsissistiske opplevelse av hva det vil si å være tolerant, der opphører toleransen fordi grensene for toleransen blir flyktig eller flytende. Den mangler det notoriske element eller dette at offentligheten kan gå god for den eller bekrefte den og ta den som sin egen  – selv om den er aldri så offentliggjort - og en referanse til noe annet enn rent subjektive oppfatninger eller preferanser knyttet til øyeblikket eller det vilkårlige sted.

Ekte toleranse må derfor fundamenteres på et objektivt, ikke et subjektivt eller subjektivistisk eller relativistisk grunnlag. Toleranse må måles ikke opp mot den personlig smaks tyranni, nei, men mot den målbare toleranses objektive fornuft, formalisert i et allmenngyldig forstått språkform som bygger mer på formuleringen i en rettskraftig offentlig dom enn på formuleringene i et gråtkvalt og sentimentalt avskjedsbrev eller et skriftlig formulert frieri.

Toleranse er et relasjonsbegrep, riktig nok, men omfatter ingen relasjon til hverken øyeblikkets vilkårlighet eller til flertallet der og da sitt totalitære primat over den veloverveide konstitusjon bygget over formulert innsikt nedfelt i empirisk konstaterbar tradisjon, dvs et avtaleverk fremkommet over velprøvd tid, kronet i alt fra – sekundært - dagligdagse normer og avtaler til overordnede forfatninger og/eller pakter.

Der toleransen begrunnes og anvendes populistisk, blir den misbrukt. Den vil da være gjenstand for rent emotivt motivert manipulasjon og rakne ved neste korsvei, neste impuls, neste ukontrollerte utblåsing fra hver en mobb som må gi utløp for sin frustrasjon uten å ha fått eller klart å tilegne seg den dannelse som skal til for å holde tradisjon og samfunn i gang på en verdig, forutsigbar og kontrollerbar måte. Toleranse er ikke først og fremst noe som oppstår eller skapes i en gitt, avgrenset situasjon. Toleranse er ikke «godhet» som trumfer stivbente og for øyeblikket ikke brukbare verktøy for forandring til fordel for en eller annen elite, hva enten denne er fattigfolkets eller underklassens elite, eller den er overklassens mer langsiktige og mer skjulte strategi i kulissene.

For å anlegge en analogi, som riktig nok ikke kan overføres til mellommenneskelige forhold direkte og generelt, men likevel: I næringslivet og i industrien på mange sektorer utarbeides det ofte konkrete avtaler på grunnlag av omfattende premissdokumenter hvor det er trukket opp grenser for hva som tåles eller ikke og hvor langt disse grensene kan strekke seg, man avtaler såkalte toleransegrenser. I disse avtalene kan man f eks bli enige om at en utbygger, f eks et boligbyggelag, av et større boligfelt må finne seg i at det i noen hus eller leiligheter kan forekomme at et badegulv i stedet for å helle inn mot sluket av en eller annen uaktsomhet eller misforståelse er konstruert slik at sluken blir liggende høyere enn gulvhøyden i ytterkantene. I slike tilfeller løser man problemet ut fra dokumentene som bestemmer toleransegrensene. Begge kontraktsparter gjøres dermed økonomisk og juridisk ansvarlig for feil og mangler ut fra en forhåndsavtale. Partene beregner begge risikoen og innkalkulerer sluttprisen ut fra sannsynlighetsberegninger. Dette i seg selv gjør kalkyler for øvrig mer sikre og garanterer i seg en fleksibilitet i forhandlinger både under byggeprosessen og i etterkant.

I rent mellommenneskelig forhold som gjelder menneskerettighetene, slik som rasisme, diskriminering og toleranse eller intoleranse, kan man selvsagt ikke forhandle om grunnleggende rettigheter og plikter. De er absolutte og jeg vil ta et eksempel fra strafferettens område: Man kan ikke på forhånd avtale toleransegrenser eller slinger og slark når det f eks gjelder voldtekt. Juridisk må man fastslå voldtekt eller ikke, på samme måte som man ikke kan tenke seg at man er litt gravid. Man er enten gravid eller ikke. Her fins ingen toleransegrense, ikke engang forhandlingsmuligheter om hvorvidt så eller så er tilfelle.

Men dette betyr ikke at det i rent mellommenneskelige forhold ikke kan eller ikke bør settes grenser, på forhånd, i en eller annen kontraktsform eller ett eller annet underforstått formular, et fundament eller et verdisyn man velger eller bestemmer seg å se tingene ut fra, mer eller mindre ensidig. Man kan bestemme seg for at det fins universelle objektive normer eller regler innvevd og integrert i de verdisyn – eller de troer - som møtes eller kolliderer, man kan med andre ord velge å anlegge en slags forhåndsfordom.

Men hvor finner vi standarden og hva innebærer den og på hvilket grunnlag kan vi bygge den og gjøre den til f eks regler, forskrifter, preskriptive normer og til bindene, positive lover?

Vel, disse sprøsmålene får ligge her og nå. Vi må videre til «tesene»:

Godhet uten konsekvenser blir konsekvenser uten godhet. Oppskriften på katastrofe.

Der godhetens verdi bestemmes av tilnærmet allmenn politisk konsensus, vil godhetens motstykke, ondskapen, oppløsningen og nivelleringen av alle verdier, bestemme godhetens pris.

Godheten har alltid en pris og en verdi, dvs alltid en pris for utbyderen eller «selgeren» og en pris (som kan være gratis) for «kjøperen». Men godheten vil selvsagt også ha en verdi for «selgeren» akkurat som den har en verdi for «kjøperen». Prisen for godheten kan være identisk med verdien, - da er «markedet» i balanse, begge betaler og mottar like høy verdi for samme pris.

Men i og med markedet ikke bare bestemmes av tilbud og etterspørsel, men også – agensielt - av tid, ressurser og produksjon for øvrig, vil plutselig pris og verdi bli inkommensurable størrelser.

Der godhetstilbudet består primært av immateriell verdi, vil denne verdien synke rask der prisen for den materielle eller mesurable godheten stiger for tilbyder eller «selger». Jo raskere prisstigning på den materielle godheten, jo raskere reduksjon av utbudet av materiell – mesurabel - godhet. (Med mesurabel mener jeg her både affektiv verdi, konsensusverdi, politiske eller instrumentell verdi eller sosiologisk verdi, dvs reell eller illusorisk mental verdi).

Vil verdien av den immaterielle godhet, i form av demokrati, frihet fra frykt, rettferdig fordeling, f eks, stige der verdien og prisen for den materielle godhet faller?

Etterspørselen etter godhet vil være størst og ha størst tyngde der den materielle verdien av den – sett både fra «selger» og «kjøpers» side – er gratis, tilnærmet gratis eller lettest oppnåelig.

Utbudet av godhet vil være størst der prisen «selgeren» må betale for den er lavest, spesielt der den er «arvet» eller tilkommet nærmest gratis (jfr olje).

Så lenge godhet kan garanteres, vil prisen på godhet og verdien på godhet sammenfalle som resultat av naturlig synergi og da vil lykken – spesielt lykkefølelsen – stige både for enkeltindivider og grupper, og muligens for hele populasjonen (nasjonen), i hvert fall på kort sikt før markedskortene eller markedskreftene undergraves av paradigmeskifter av ulike slag og ulike kvaliteter, som f eks «ideelle» ikke-mesurable størrelser som religion, menneskesyn, virkelighetsoppfatning og verdisyn, pluss makt eller avmakt eller begge.

Godhet i dag bestemmes uten tilknytning til den markedsloven som sier at prisen bestemmes av tilbud og etterspørsel. Godhet i dag knyttes kun til den verdi etterspørreren av større godhet tillegger godheten (for øyeblikket eller på relativt lang sikt) og tilbyderen er villig til å betale for denne «tilleggelsen» eller attribusjonen, (eller: attribueringen).

Når tilbudet av godheten før eller siden reduseres – enten fordi den reduseres ved «naturlig» deflasjon eller inflasjon – vil den generelle verdien av godhet stige, fordi prisen på godheten blir høyere for «selgeren», dvs hjelperen, den som sitter på distribusjonsmakten. Godhetens volum og pris bestemmes derfor først av «selgeren»», primært. Sekundært vil den bestemmes «by default» av «kjøperen» eller etterspørreren. Jo billigere godhet som kan tilbys, jo høyere verdi. Jo dyrere godhet som kan tilbys, desto større verdi for mottaker, men bare så lenge prisen mottakeren ikke overstiger et visst nivå. Godhetens pris for utbyderen av godhet vil alltid være av størst verdi for mottakeren når prisen utbyderen betaler er høyest mulig. 

Godheten tilbys uten hensyn til den pris tilbyderen må betale for godheten. Når prisen på godhet blir høy, (for godhetsprodusenten, innbilt eller ikke), vil verdien for mottakeren reduseres. Blir prisen for høy, vil verdien reduseres tilsvarende.

Loven om tilbud og etterspørsel sier at når det skorter på en etterspurt – eller stadig mer skattet - vare, vil prisen på den stige. Dette vil så føre til større produksjon av varen, flere eller flere og bedre enheter eller varianter av varen, med påfølgende fallende priser, noe som forsøkes kompensert ved rimeligere produksjonskostnader, inkludert lavere lønninger.

En vare – eller for den saks skyld: en tjeneste - kan være et materielt objekt, et produkt som kan måles og veies, eller et immaterielt begrep eller et konsept som blir reifisert, dvs objektivisert, - eller oppfattet dithen at disse «størrelsene» har agens. At de så å si virker i kraft av at de eksisterer og fungerer på samme måte som om de skulle ha vært reelle personer med evne til å velge fritt og dermed innflytelse nok til både å konstituere makt i seg selv og til å anvende sin potensialitet i det store maktspillet, både lokalt og internasjonalt. (Jeg mener islam har en slik agens, akkurat som kommunismen i seg selv, eller nazismen hadde det, men ikke slik at dette i seg selv skulle frata aktørene eller utøverne både subjektivt og objektivt ansvar, på noen som helst måte. En annen ting er at – og det er verdt å merke seg – kommunister som rent faktisk i kraft av sin egen ideologi er nødt for å tillegge kommunismen agens, samtidig benekter at islam kan ha agens).

Spørsmålet blir: Gud eller avgud, altså, hvor avguden blir en erstatning for originalen.

I det øyeblikk en immateriell «vare» blir objektivisert, følger dens verdi eller pris – først - loven om tilbud og etterspørsel

Hvis godhet er en vare - eller tjeneste og/eller kapital overhodet – får vi følgende ligning: Jo mer det skortes på av godhet, jo dyrere er den og jo større godhetsproduksjon vil det strømme inn på markedet og med denne stadig flere godhetspersoner, eller godhetsentrepenører. Godhet må da produseres som en reifikasjon for å kunne «slå an» som «the real thing», hvilket reifikasjonen i seg selv aldri er.

Jeg bruker «reifisert godhe»t for å understreke at det her ikke bare er snakk om lett gjennomskuelige illusjoner, men «hard facts in the form of hard fiction» - for å si det med en nyskapning - eller neologisme - med ord -  og da en fiction som virkelig oppleves som mer virkelig enn virkeligheten selv, en godhet som oppleves reell og betales for som reell, men som man kan klare seg uten, riktig nok etter harde prøvelser, erkjennelse, ny innsikt eller syndserkjennelse, dvs at man forstår og må betale for at man ha bommet på målet).

Betalingen for denne godheten er skyhøy i startfasen, da det var vanskelig å fremstille godhet, vise godhet eller bli oppfattet som god og interessant bare ved å fremvise rent formale, rituelle eller rent ytre og ikke-internaliserte kriterier på godhet, i form av f eks utopiske drømmer, løfter om fremgang og mer velstand, mer rettferdig fordeling av godene etc, et faktum – som egentlig er en fetisj eller en reifikasjon - som tiltrekker godhetsapostlene til stadig med illusjonsproduksjon i form av nominalistisk eller ren nominell godhet. Og jo viktigere det blir å produsere en illusjon eller et håp om godhet, og produksjon av plattformer for å kunne bidra med eller nyte godt av godheten som fetisj eller reifikasjon - jo flere fantastiske forestillinger om godhet vil det bli produsert, og alle vil konkurrere mer og mer om prisen for eller konkurransen om å være best på samfunnsarenaen, teatret, skueplassen, kort sagt markedet.

Det tragiske i dette er da at verdien av godhet på sikt i og med markedslovens tvingende nødvendighet vil synke i verdi. Det komiske i det, består i at det vil bli stadig mindre behov for godhet jo mer godhet som produseres og dette selv om det reelle behovet for godhet, skulle stige.

Det horrible i det er dette: Jo mer det reelle behovet for godhet stiger – i form av hjelp og støtte i form av f eks subsidier både fra private, slekt, venner og det offentlige – jo mer nominell godhet vil bli tilbudt, f eks i form av en konkurranse fra politisk hold om å kunne produsere de mest vellykkede intensjonserklæringer om hvordan man kal sikre og øke godhetsproduksjonen på sikt.

Godhetsproduksjonen forutsettes da å være at en illusjon av godhet eller godhetsproduksjon som illusjonsproduksjon er identisk med reell godhetsproduksjon, hvilket selvsagt ikke er tilfelle, men kun en illusjon, uavhengig av hva konsensus måtte signalisere eller «påby eller tilby» på markedet, en illusjon man da tilsynelatende velger eller i virkeligheten tvinges til å tro på, - i denne sammenhengen kan det komme ut på ett.

Illusjonen kan like vel  ironisk nok øke markedsverdien av godhet, men da bare ved at illusorisk godhetsproduksjon betraktes som eller oppfattes som et gode i seg selv, en vare som tilskrives høyere verdi ved følelsesproduksjon i form av følelsesprojeksjon, alt en nødvendig funksjon av manipulasjon, massesuggesjon og selvbedrag fra alle – eller nesten alle - aktørenes side, «verdier» som tilføres markedet både av tilbyder og etterspørrer, (i skjønn eller uskjønn forening, alt etter hvordan man ser på det).

Varen i seg selv har da fått en affeksjonsverdi som trumfer den reelle eller ideelle verdien, på kort sikt. Affekt og illusjon i seg selv bidrar paradoksalt nok til at betalingen for godhet holdes skyhøy og kunstig i livet. Godheten fremstilles dermed som et gode som «selgeren» må betale en høy pris for å sikre seg eller erverve. Jo høyere offer for selgeren, jo høyere mener han kjøperen bør verdsette hans offer. Og i mange relasjoner vil kjøperen – ikke så helt vanskelig å forstå, kanskje - godta å betale prisen selv for denne verdiøkningen på selgerens vare – dvs hans «godhet».

Denne prosessen, som egentlig er en verdifastsettelse uavhengig av det naturlige eller frie markedet, men helt avhengig av et kunstig eller konstruert marked – vil i seg selv på fantastisk vis få både selger og tilbyder til å føle seg mer verdt, idet begge opplever å måtte betale mer for godheten enn før.  Begge vil i denne skvisen imidlertid håpe på at prisen på godheten vil synke, slik at begge kan høste inn en mulig merverdi senere. Begge parter har dermed felles interesse av å opprettholde og styrke den godhetsfølelsen det medfører å føle at prisen og verdien bestemmes av dem selv, så lenge hele spillet varer.

Reell godhet er sjelden vare til høykost for den gode, men gratis for den trengende, dvs den som av den gode defineres som trengende, for den trengendes eget pålydende. Nominell godhet er en vare som egentlig ikke er verdt noe, og den er derfor – reelt sett - høykost for den trengende som selv må bidra til økt nominell godhet, i realiteten i form av genuin godhetsproduksjons negative motstykke.

Dette kan avføde følgende scenario: Den nominelle godhet er billig å tilby for den gode. Den er rådyr å motta for den trengende.

Hvorfor? Fordi godhetens materielle forankring ikke er ubegrenset, men bare midlertidig. Og fordi jo fattigere de som i utgangspunktet tilbød mye godhet jo vil bli, vil de tilby eksponentielt mindre godhet jo mer det materiell fundament svikter. Jo fattigere, jo gjerrigere, med andre ord.

Er det godhet å mene at vi ikke kan ha folkeavstemning om å innkvoterte «syriaflyktninger» her i landet?

Svaret synes å være ja, via vårt konsensus-tyranni av i dag. Det er bare om å gjøre å være hjertelig enige i dette, jo sannere og mer virkelig blir det. Det er inhumant med folkeavstemning, blir det sagt. Ved at man nekter folkeavstemning, jo høyere blir godheten og godhetfølelsen, dvs egen følelse av stadig økende godhet, et fundamentalt symptom på en narsissisme som ingen vil erkjenne foreligger.  

Det oppfattes nå som ren og absolutt godhet ikke å initiere, ikke være for, men tvert imot å være mot en slik folkeavstemning.

Og hvorfor? Jo, - og dette er tilsynelatende det helt smarte, i hvert fall det mest «street-smarte» som tenkes kan i dag, en strategi som utmanøvrerer alt og alle og målbinder de fleste følelsesmennesker, nemlig:

Menneskerettighetene!

Disse rettigheten brukes ikke nå bare som instrument for å ta mål og mæle fra folk, eller for å målbinde folk, men også som et magisk middel, et tryllemiddel, eller heller: Et sovemiddel, en diazepam med styrke nok til å slå ut kompani etter kompani fra by til by og fra bygd til bygd langs tilrettelagte ruter over hele landet.

Og om det ikke er konkret diazepam, så oppfattes det som et stoff som injiseres ovenfra, fra et illusorisk arkimedes-punkt utenfor «pasienten», dvs folk flest, eller fornuften, om man vil.

(Vi forutsetter her for denne gangs skyld at folket er fornuften, under den beste omsorg og de beste oppvekstvilkår, for øvrig, vel å merke).

Det store, nye Vi ser ut til å ville all mulig godhet, men denne kan bare infuseres hvis vi blir en bunt av søvngjengere. For det er best slik for terapeuten, dvs det pro tempo politiske godhetsetablissement.

Godheten er blitt objektivisert eller reifisert. Den tilhører ikke lenger inderligheten, det personlige møte mellom et Du og er Jeg, nei: Godheten forføyes over nå av det nye presteskap av godhetstyranner.

Godheten er blitt et instrument og et våpen, noe vi kan forføye over både i emotiv og rent materiell sammenheng på samme linje og med samme magisk egenskaper som Menneskerettighetene er blitt det. (For ikke å nevne: Menneskeverdet).

Menneskerettighetene og menneskeverdet er blitt amuletter de gode kan smykke seg med og som antas kunne instrumentaliseres til fordel for selvoppnevnte godhetsforvaltere. De er blitt både lokke-middel og trussel, gulrot og pisk, mektige magiske, men like fullt illusoriske «kjernefysiske staver» eller anriket godhetsuran i hendene på de som forveksler toleranse med feighet, dvs de som tror de kan virkeliggjøre toleranse via en oppkonstruert godhet som kan minne om en ting eller et stoff, som befolkningen skal holdes i sjakk med og som de nye magikerne bruker uten forbehold, uten filosofisk belegg og uten etisk fundament.

Godheten er ikke lenge knyttet til inderligheten, den knyttes til ytre midler, til et instrument og et maktmiddel man liksom både må og kan brukes på en og samme tid mot inderligheten, dvs mot ærligheten og den reelle medfølelse, den form for godhet som ikke fortaper seg i falsk, tillært og  overflatisk empati, (et ekstra følsomt godhetsserum).

Menneskeverdet blir på samme måte som godheten tingliggjort og absoluttert som tryllestøv eller tryllestav. Mennesket blir en gjenstand for en byråkratisk ikkeorganisk og derfor ir-relasjonell oppbevaringsprosess uten muligheter for reell, dyp eksistensiell lindring eller helbredelse, hverken fysisk eller psykisk, eller sosialt og holistisk sett.  

Godheten er alltid kyklopisk eller enøyd og ikke-varig. Den er med andre ord kontingent og relativ.

Jo fattigere et land er, jo mindre godhet. Jo rikere, jo bedre. Men godheten har sin pris for den rike så vel som den fattige, for «selger» så vel som for «kjøper». For den fattige vil godhetens verdi synke jo høyere pris den rike må betale for godheten.

Godheten har da både sin pris og sin verdi. Størst verdi har den for de som bor i land fattig på godhet og for folk som vil ha en større del av den rikes godhet. Men jo høyere pris de land som er rike på godhet må betale for å kunne tilby sin godhet, jo mindre vil verdien på denne godheten bli for de som etterspør godheten, (dvs det relative og ikke-varige overskudd av godhet).

Permanent godhet eksisterer ikke, bare temporær godhet. Det kjøperne etterspør er permanent godhet, det som altså – tragiskironisk - fins kun temporært. Der godhetens pris (som er den verdi tilbyder attribuerer godheten med, eller tilbyderen «skinner moralsk» med), eller prisen på den godhet som tilbys (og effektueres), øker, vil verdien (for den som etterspør den) av godheten minke, eller reduseres, henimot zero, hvis forholdene ellers ligger til rette for det.

Godheten vil da ha vært selve drivkraften eller pådriveren – i kraft av sin agens, eller entelychy – hen imot forvirring, fortvilelse, konflikter og krig.

Fins det lenger noe som kan kalles realpolitkk? Den er visst blitt det farligste som fins og derfor forsøker noen nå å fjerne den for godt. I godhetens navn.

Stupiditeten vil ingen ende ta og det er den som tar tabbe på oss til slutt, om ikke lenge. (NB: Ikke sagt av Jagland og hans like).

Godheten – gitt at den oppfattes noenlunde likt - i sum og over tid i homogene samfunn vil alltid være større enn godheten i sum over fortid i strikt heterogene samfunn eller populasjoner. I en startfase hvor nysgjerrigheten og intimiteten øker, av naturlige grunner, og hvor eksotiske varer eller tjenester øker og hvor tilbudene betraktes som spennende eller forlokkene og som man bare er «nødt» for å utprøve eller erfare, og hvor godhetsoverskuddet i den homogene populasjonen fremtvinger en ekstra givervilje i den del av populasjonen som opprinnelig utgjorde flertallet og fordi overskuddet tillater det, vil den samlede godhetsproduksjon stige fordi godhet ofte medfører en synergieffekt i mange mellommenneskelige forhold og på mange samfunnsområder, men denne effekten vedvarer kun så lenge som «de opprinnelige» kan fremstå overfor sine medborgere som mer moralsk høyverdige. Så snart realitetene ikke lenger tillater denne godhetsfølelsen – eller overlegenhetsfølelsen - å øke, vil vi se en nedadgående spiral hvor det blir vanskeligere og vanskeligere å legitimere sin overskuddsgodhet. (Det vil alltid fins avvik i dette mønsteret, riktig nok, men aldri signifikante avvik).

Behovet for gratis eller billig godhet vil stige sterkt der prisen «de gode» må betale for sin godhet eller sitt lille godhetsoverskudd, vil øke sterkt, dvs når krisetider nærmer seg og det blir mer knapphet på tilbudsgoder.

En godhet man har mer enn nok overskudd til å «gi bort», vil alltid ende med at man gir seg bort. Godhet skaper med andre ord ikke bare avhengighet hos mottaker, men lik mye avhengighet for giverens vedkommende.

Der prisen eller kostnaden ved godhet – i en gitt populasjon - er lav eller gratis, vil etterspørselen være høy. Der prisen er høy eller stigende, vil både tilbud og etterspørsel minke.

Motsetningene mellom populasjoner innen nasjonale grenser, enklaver, no-go-zones etc - eller innen statsdannelser, som igjen er bundet til overnasjonale institusjoner, vil øke i takt med prisen på den godhet den opprinnelige befolkningen må betale.

Jo høyere pris for godhet sett fra den trengendes side, jo lavere etterspørselskurve, hvis realisme fra den trengendes side, men da medførende økte spredte og organiserte forventninger, mer moralsk fordømming, harme og mistenkeliggjøring og frykt i sum total. Og jo flere som gladlig vil fremstille seg som offer, og som helt uten skyld i eller ansvar for egen tradisjon eller trosretnings egne valg og omstendigheter.

Hvis den kurve som viser produksjon av godhet stiger mindre bratt enn den kurve som viser den godhet som etterspørres, vil gapet mellom faktisk godhet og den som etterspørres øke. Dette øker motsetninger, spenninger og maktkamp både mellom populasjonene og i selve populasjonene.  Jo større gapet blir, jo større sannsynlighet for gjengopprør, partivold og regelrett revolusjon.

Godheten sikrer oss nå det verst tenkelige ettermæle.

Vår godhet i dag er en sagablott i morgen. For ikke å si allerede i dag. Eller i går.

Et folk som destruerer seg selv med den største selvgodhet, og den som om det var den største og fremste dygd å gjøre, blir fort stående uten godhet i det hele tatt, frakoblet alle moral, både amoral og umoral.

Helt ufattelig det som skjer. Bare så synd at så få ser det og at så mange foretrekker det ufattelige fremfor det lettfattelige. Vi blir snart utarmet og fattige av dette. Det ligger jo i saken selv.

Godheten må bekjempes. Men hvordan? Med mer godhet? Noen som tror dette? Rett svar: Ja. Spørsmål: Hvem da? Svar: Politikerne.

Våre etterkommere skal snart ut på godhetsmarkedet hvor tilbudet av godhet stiger i takt med etterspørselen, men hvor produsenten er gått tom for både produksjonsmidler og produksjonsvilje, dvs kreativitet og åndelig kapital. Prisen på godhet vil derfor stige opp mot de himmelske høyder, og derfor ende med kollaps i helvete.

Når til og med godheten tros å kunne kvantifiseres, eller være et bevis på godhet tilknyttet personer eller grupper, tjener snart ingen kalkyle eller prognose til noe annet enn nødvendigheten av å forkaste alle kalkyler, og da står man igjen med godhetens motsetning og perversjon, med ondskapen i ren form, med andre ord.

Framtidsutsiktene er ikke lyse. Og batteriene i lommelykta vil snart slukne. Vi går snart tomme for «strøm». All over blackout følger, uten inntak av en dråpe av livets vann på forhånd. Vi er intet unntak.

Hvordan bekjempe godhet? Er du gal? var det noe som sa. Du må være ond. Nei, var det en som svarte. Jeg kjemper nettopp mot det onde.

Når naivitet forveksles med – eller tros å være: realisme eller høyverdig eller god politikk - da vil naiviteten seire, fordi forfengeligheten og prestisje alltid vil trumfe realisme, i hvert fall i en begynnende fase hvor blodet ennå ikke har begynt å flyte i gatene. Naivitet og godhet kan være synonyme.

Og verre skal det bli. Vanskelig å si til de oppvoksende.  Hvor langt skal det gå før det blir verre?

Det blir verre etter hvert, om det skulle være noen trøst. For hvem kan målbinde godheten?

Mange har snart ikke ord.

Ja, de kommer til å dømme oss hardt. Bare så synd at det vil ta så lang tid. Kan et folk begå folkemord på seg selv? Ser sånn ut, ja.

Har Fremtiden i våre hender noe å fortelle oss her? Svar: Nei, ikke på dette helt avgjørende område. Ingen vil se den eksistensiell kollektive krise, bare den materialistiske side, bare den kvantitative og kvantifiserbare eller målbare siden. Ensidigheten i dette perspektivet vil resultere i materiell og material kollaps som direkte følge av metafysisk sammenbrudd, eller oppløsning av all gudstro, (bortsett fra tro på Allah og profeten, vil mange tro, og derfor velge å tro på).

Fremtiden blir fjernere og fjernere for stadig fler og fler som lever i et kontinuum av nå og øyeblikk. Fortiden vil derfor innhente oss tidligere enn det som var nødvendig.

Vi innhentes nå både av fortiden og fremtiden. Ingen samtid kan hjelpe oss ut av dette dilemmaet.

Helt håpløst alt samma. Og de fleste ser det. Et mysterium i seg selv. Man kan bli skuggeredd av mindre naivitet. Hva da med enda mer naivitet? Mange gir opp i dag, man venter ikke til i morgen med det. Man er allerede for oppgitt, utmattet og godhets- eller gladnihilisert til å gjøre noe med det. Og vi vet det, eller har en sterk anelse av det.

Håper realismen vinner. Selv om det er tvilsomt. Og selv om naiviteten egentlig er svakere enn realismen. Vi klarer rett og slett ikke ta opp kampen. Vi er allerede utmattet av godhet - og islam, den største etterspørrer av «godhet» verden noen gang har sett.