Ufarliggjøring av det farlige

Følgende illustrerer det intellektuelle mantraparadigme i den regjerende akademiske floskelverden i dagens urolig klima:

Det er ekstremt misvisende å hevde at islam er en farlig religion.

Vi må være ekstremt forsiktig med å hevde at dette er den sanne islam.

Hellige skrifter må alltid tolkes. De kan være farlig i hendene på «fanatikere» som bruker skrifter til å legitimere vold.

Du kan gjøre akkurat det samme med kristendommen og jødedommen.

Dette sier forskningsprofessor Gregory M. Reichberg ved Institutt for fredsforskning (PRIO) til den kristne avisen Dagen 25.04.15..

Henrik Syse, filosof og seniorforsker ved det samme instituttet sier sammen med Reichberg:

Hellige skrifter må leses på «den rette måten». (!!) (For øvrig den samme blanding av trylle- og sovemiddel som Bakkevig benytter, se tidligere postering her på bloggen).

Reichberg: Et stridstema er hvorvidt profeten Muhammed tidlige ytringer, som at det ikke er noen tvang i religionen, blir overkjørt av senere uttalelser som heller mot å rettferdiggjøre bruk av vold i en religiøs kontekst.

Shia-muslimer mener at det kun er den 12. imam kalt Mahdi som kan beordre offensiv, hellig krig. De vil derfor protestere mot IS-lederen (Baghdadi) som hevder han har autoritet til å erklære hellig krig.

Vi skal ikke ta for gitt at radikale gruppers talspersoners måte å bruke koranvers på er normativ, bare fordi de ser veldig religiøst overbeviste ut. Det fins andre, konkurrerende læremiljøer.

Noen shiaer sier at fornuft er kilden til sharia og at fornuft dermed skal brukes i tolkningen av koranvers. Vi kan altså ikke ha noen enkel forståelse av dette. (!!)

Og så kommer Lars Gule inn på arenaen:

- Noen aktører vil si at det ikke lenger bare handler om ressurser i Nord- og Sør-Sudan, eller indre strid mellom etniske eller sosiale grupper i et muslimsk land, men at folk opplever seg motivert av religion. Man må gå nærmere inn i materialet for å kunne si om det da er retorikk eller om det ligger religiøse realiteter bak fremveksten av islamske grupper. Gule mener det er viktig å ta aktørene på alvor, før man kan avsløre om det bare er løgn og andre motiver. – Men i utgangspunktet bør vi ta på alvor det de sier når de forklarer motivasjon med religion, sier Gule.  (!!)

Kommentar: Gule åpner seg – fantastisk nok – for den dimensjon i menneskets totaldimensjon som heter «religion» og som forutsetter personlig gudstro, (men selvsagt ingen åpning for en Personlig Gud). Han opererer ikke som troende, snarere tvert imot, hans meddelelse er derfor platt, bare tilsynelatende nøytral, - i virkeligheten dermed både totaliserende og partisk, eller sterkt illegitimt fordomsfull. En ateist kan ikke uttale seg om troen, som om han vet bedre enn den troende selv, det gjelder overfor både muslim og jøde som overfor kristentroende.

Skjønner han dette? Nei, jeg tror ikke det. Han tror floskler – som er det definisjonenes hans er - er sanne og ufravikelige og uavhendelige «rettigheter» han fritt kan benytte seg av, enda så unyttige og lite eksistensielt helsebringende de er.

Han skjønner ikke hva tro er, på det dypere personlig planet og han er derfor hildet, dvs helt uegnet til å uttale seg. Han bør derfor gi seg selv munnkurv, i all anstendighets navn. Men vil han? Nei, han vil nok ikke slutte med å være lirekassemann, han er blitt avhengig av å selge «liring», noe han lirer av seg, med andre ord, dvs definisjoner og synpunkter uten tyngde og helt uten substans.

Gule er «det fødte» overflatemenneske, til tross for sitt seriøse åsyn, som attpåtil bare er bedrøvelig.

Gule skriver dessuten i dag, den 25. mars, i Dagbladet, (fortette av meg), overskrift:

Regjeringens definisjoner av radikalisering gjør oss alle til voldelige ekstremister.

Det han så skriver viser at Gule er en uforbederlig kverulant, at han er blitt besatt av innbilt selvstorhet og at han ikke er i stand til å innta andre innfallsvinkler til fenomenene enn sine egne.

Gules langsiktige delmål er å undergrave enhver gudstro. Han forstår ikke at han derved undergraver seg selv og sitt langsiktige prosjekt. Han er like fob overfor Vesten og legitim islamkritikk som overfor islam. Ved å av-essensialisere islam forsøker han – som så mange andre, som vi har sett - å gjøre islam mer «stueren» enn kristentroen, hvilket er en tro han hater spesielt. Islam er ufarlig fordi islam ikke kan essensialiseres. Islam er ikke noe å bry seg om, annet som en snill utfordring på snillhetsplanet og på det ønskeplan som tror at islam skal bli som oss og vi som dem og hvor vi kan leve lykkelig sammen helt til våre dagers ende. Vi skal klare å reformere  islam og oss selv via verslige midler. Som mennesker skal i nå den fullkomne syntesen: Den endelige konsensus. (Hvilket er en ren illusjon å bygge på uten Gud).

Gule skrier: «Radikalisering forstås av regjeringen en prosess der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå politiske, ideologiske eller religiøse mål.» «Voldelig ekstremisme forstås som aktiviteten til personer og grupperinger som er villige til å bruke vold for å nå sine politiske, ideologiske eller religiøse mål.»

Definisjonene gjør både regjeringen og de fleste mennesker i Norge til voldelige ekstremister, mener Gule. Og hvorfor? Jo, fordi «Regjeringen er villig til å bruke vold for å nå sine politiske, ideologisk eller religiøse mål når vi har et militært forsvar som til og med benyttes aktivt i utlandet».

Han mener at hvis man mener at dette handler om legitim bruk av vold for å nå bestemte mål, og derfor ikke berører den nevnte definisjonene, så viser bare hvor uklar definisjonen er. «For det er ingen avgrensing mot legitim eller lovlig vold i definisjonene».

Gule mener seg å lodde dybdene i regjeringsmedlemmenes hoder, han sier: Noe av problemet er at regjeringens definisjon binder «vold» og «ekstremisme» sammen på en underforstått selvfølgelig måte, som om dette skulle være to sider av samme sak. - Men det er det jo ikke, skriver han, og vi kan uansett ikke vite noe om det uten en definisjon av ekstremisme. Han mener at regjeringen ikke vil fokusere på (ekstreme) meninger, men utelukkende på (ekstreme) handlinger, dvs. det som kan utgjøre en trussel mot liv, helse og samfunnets grunnleggende verdier og statens infrastruktur.

Gule mener derfor at det er behov for en avklaring av hva som gjør noen former for voldsbruk akseptable og andre former forkastelige - eller altså «ekstrem», slik regjeringen mener. Dette kan gjøres ved å tydeliggjøre hva som er ekstremt.

Gule forslår så sin egen definisjon av ekstrem og ekstremisme slik at regjeringen kan bli mer virkelighetsnær, ifølge ham selv: Det normativt ekstreme kan defineres som et sterkt avvik fra omforente og godt begrunnede moralske, etiske, juridiske og politiske normer. Ekstremisme i denne sammenhengen handler derfor om en mer eller mindre systematisk uttenkte og vedvarende, altså teoretisk og/eller ideologisk-filosofisk forankrede, oppfatninger som avviker sterkt fra våre best begrunnede og godt omforente moralske, etiske, juridiske og politiske normer. De normene som utgjør vårt felles og globalt aksepterte sentrum, er menneskerettigheter og demokrati.

Dette innebærer at man er normativ ekstremist dersom man framsetter ideer, meninger og har holdninger eller gjennomfører handlinger som innebærer at man krenker noens menneskeverd, innskrenker deres menneskerettigheter og/eller vil innskrenke demokratiet. Vil man bruke vold for å nå mål som innebærer at menneskeverd og menneskerettigheter krenkes og demokratiet trues, er man en voldelig ekstremist.

Med denne forståelsen av hvordan ekstremisme kan og bør forstås (defineres) for å fange inn det mangslungne fenomenet politisk og religiøs ekstremisme, blir det også klart at uttrykket «radikalisering» ikke er opplysende. For den prosessen som uttrykket radikalisering er ment å beskrive, fra ikke-ekstreme til (voldelig) ekstreme posisjoner, blir ikke opplyst av uttrykket radikalisering. Kanskje tvert imot.

Gule mener altså at «ekstremisering» - som er et begrep han selv innfører - er bedre enn «radikalisering» fordi den beskriver  en prosess fra en ikke-ekstrem til en ekstrem posisjon. Så må man avgjøre om ekstremiseringen i det enkelte tilfellet omfatter en voldsbejaende ekstremisme. Ekstremisering er et mer sakssvarende begrep, mener Gule, da ekstremister forstås ikke best som radikale eller ved at de har gjennomgått en radikalisering. Derimot er det snakk om (voldelige) ekstremister hvor det er behov for å forstå hva som har ført dem inn i og gjennom en ekstremiseringsprosess

Kommentar: Gule mener altså at det må legges inn forklaringsmomenter i selve betegnelsene, eller så funker de ikke «best», som han uttrykker det, (sikker på selv å vite hva som er best). Han ser ikke at dette allerede forutsettes i regjerningens betegnelse «radikal». Han mener at det beste er å forklare mer enn beskrive. Dermed sikrere han seg et ord med i laget ved å gi seg selv mulighet for å velge tilnærmingsmåte (og dermed forevigelse av egne ekstremistdefinisjoner, noe som er kommentert andre steder her på bloggen):

Ved å forklare i stedet for å beskrive, sikrer han seg, tror han,  en definisjons -  og forklaringsmakt, en makt som da er fundamentert i en materialisme eller en relativisme som er «best» - ifølge ham selv -  og som da best kan begrunne hans verdifundament, et fundament som vil underkjenne all gudstro, idet han forutsetter at det ikke fines noen gud og dermed heller ingen absolutt moral, (for et kan han nødvendigvis ikke gjøre som ateist) eller en Gud hvis karakter det er å være moralsk forpliktet på sitt skaperverk og den naturlige lov mennesket forstår via guds alminnelige åpenbaring.

Dette aspektet er fullstendig fjernt for Gule og dette tjener selvsagt hans egen sak, tror han, en sak  som er å beskytte mot en islamkritikk som kan føre ut i ekstremisme mer enn å beskytte mot essensiell islam, en sak som hans motstandere med rette anser som en slags krisemaksimering som vil forandre et samfunn som har bygget på en judeokristen tradisjon til fordel for en ateistisk stat som til sist bare vil tjene islam bedre på bekostning av våre egne tradisjoner og vårt eget kristne verdifundament

Også norsk konvertitt, muslima Nora S. Eggen, kommer inn på scenen, i Vårt Land, 23. mars 2015. Hun er Islamforsker ved Universitetet i Oslo og skriver bl a:

Det er viktig å klargjøre for seg selv og andre hva man snakker om når man snakker om «islam». Beskriver man eller analyserer man hvordan ulike aktører legitimere sine argumenter ut fra kilder, begreper og forestillinger hentet fra islams autoritative kilder, eller vektlegger man forståelsen av tradisjoner som på ulike måter knytter an til disse kildene? Eller forsøker man å slå fast hva som er den ene, legitime og riktige islam? At noe «har noe med islam å gjøre» kan altså både bety at det er «legitimt og riktig i henhold til islam» og at «det blir hevdet å være legitimt og riktig i henhold til islam». Man må derfor avklare for seg selv og andre hva man mener med ordene man bruker før man med sikkerhet og overbevisning slåt fast at noe har eller ikke har noe med islam å gjøre. (!!).

Kommentar: Hva skal man gi for dette? Hun ligger i samme fold som Syse, Reichberg og Gule. Hvordan Eggen kan utholde det akademiske kunstgrep å forbli muslim, kan jeg vanskelig forstå. For hva tror hun egentlig på? Noe uten essens, slik man skulle tro, ut fra det hun selv skriver om islam og dermed også om sin tro, eller mangel på sådan?

Jeg mistenker at det i bunn og grunn ikke her dreier seg om gudstro. Det det dreier seg om er makt både på det personlige og/eller individuelle planet og makt sett i et større, samfunnsmessig perspektivet. Det dreier seg om identitet i ideologi mer enn i gudstro, eller Allah-tro.

I tillegg til «vanlig» forfengelighet, ego, angst, narscissisme, frykten å mislykkes, frykten for å være illojal, skammen ved tanken på å ha tatt feil, lengselen etter å erstatte gud og på den måten kunne forvente eller kreve å motta uinnskrenket tilbedelse og evig ukrenkelighet. Pluss, pluss.