Essens eller ikke-eksistens, - det er spørsmålet.

Har islam essens? Hva er islams vesen?

En klar stemme som har deltatt i verdidebatten på Vårt Land, men som nå har trukket seg, sier noe relevant:

«Aviser som Vårt Land som aktivt går ut like etter et massedrap av tegnere og sier de ikke vil trykke de samme karikaturene fordi det krenker muslimer, gjør skam ikke bare på de døde og deres innsats for den friheten vi tar for gitt, men også på hele vår kultur. Vårt Land bidro på sin lille måte til å undergrave grunnsteinene i vår vestlige sivilisasjon. Takk for følget». (Alexandra Irene Larsen).

Hvorfor er dette relevant for vårt anliggende her? Jo, fordi avisen forutsetter at islam har «essens», en påstand som i dag angripes fra flere hold, og fra «autoritativt» hold, (se nedenfor).

Først et forsøk på klargjøring av visse relevant begreper som i og for seg er ulike, men som like fullt utgjør en helhet.

(Jeg gjør oppmerksom på at følgende innledning først og fremst er en slags selvlæringslek med tanker og begreper slik de brukes på hobbyfilosofisk nivå og ikke ment som lærestoff i filosof, men snarere som en stimulans til selvstendig tenkning). Vi viser for øvrig til en tankevekkende, brilliant kronikk på document.no her

Hva er det vi ikke-muslimer tilskriver islam som vi ikke bør, fordi «islam ikke er sånn og sånn», - men bare kanskje «sånn og sånn»?

Vel, her er vi inne på sofismens vesen, et vesen som i dag tilsynelatende har tatt strupetak på debatten og som derfor ubevisst dikterer mye av hvordan vi tenker og hvordan holdninger i dag bygges. Våre debattanter i dag synes ikke å være klar over at det allerede for 2500 år siden, via bl a Aristoteles og Platon, ble viktig nettopp å nedkjempe sofismen, eller begrense den til den hylla den bør befinne seg på i dette bildet. Men dette er i stor grad dessverre glemt i dag.

La oss ta utgangspunkt i et postulat: Siden våre sanseorganer opplever verden forskjellig – lukt-smak-hørsel-syn – så kan verden ikke oppleves som en helhet, for hvilket organ har vi for å bedømme hva som er helt, når et slikt organ ikke eksisterer, eller kun eksisterer som ett av flere sluttprodukt  vår bevissthet eller vår mentale struktur?

Hvordan kan vi da si at «verden» har et vesen? Hva er det essensielle ved verden? Har ikke hvert organ «krav» på å se virkeligheten som den er og hvorfor skal eventuelt et overordnet organ, som bare hypotetisk eksisterer, ha en slags forrang på å definere virkelighetens sanne vesen? (Se artikkel hvor «sjelen» drøftes her)

Vi kan si at islam som en levende organisme bestående av alle ulike allah-troende individer - har ulike «sanseorganer»  - og derfor har vi – eller må ha - ulike forestillingsbilder av islam, islam har derfor ikke ett «sanseorgan», men fler, - islam har altså intet vesen i seg selv, islam skal derfor – paradoksalt nok – regnes for  mindre enn summen av sine organer.

Islams funksjon varierer fra sted til sted og fra tid til tid, islam har derfor slik sett heller  intet vesen (annet en dette relative vesen, som ikke er noe reelt vesen).

Islam oppfattes forskjellig av forskjellige individer, både muslimer og ikke-muslimer  - derfor intet vesen.

Islam oppfattes ulikt i ulike situasjoner eller tilstander. Et eldre menneske vil oppfatte islam på en måte, et yngre menneske på en annen, - derfor intet vesen.

Islam kan oppfattes som sann, rettferdig  og god – eller motsatt - betinget av tradisjoner og miljøer med ulike lover, regler og normer, - derfor intet vesen.

Alt etter hvilken tilnærmingsmåte man «sanser» islam på, vil islam anta et forestillingsbilde som varierer med brilleglasset vi ser med, om det er farget, om det er «solskinn» der og da etc – derfor intet vesen.

Islam kan oppfattes ulikt av ulike mennesketyper med ulike lidenskaper, temperament og impulser, - derfor intet vesen.

Islam kan samtidig - eller islams organer hver for seg - oppfattes både som en aggressiv ideologi og som en passiv eller fredelig religion hvis «sekundærvesen» begrenser seg til ritualer (eller gymnastikkøvelser f esk), - derfor intet vesen.

Siden islam ofte oppfattes som et lite engasjerende, lite-aktuel- for- meg-prosjekt» og som et generelt, flertydig og utydelig fenomen, har islam i seg selv intet vesen, det fines ingen «islam proper», - derfor: Islam har ingen «natur» eller essens og intet vesen.

Islam kan hverken oppfattes som «lett» eller «tung» fordi det ikke finnes noen standard islam- som -sådan kan måles etter eller bestemmes ut fra. Islam har derfor intet vesen. Ingen kan bestemme hva som er lett eller hva som er tungt i seg selv. (Men dette er jo et synspunkt som nettopp understreker islams vesen, eller en viktig komponent i islams vesen).

Vi skal nå se på hva og hvordan noen relativt betydelig toneangivende personer i mediabildet markedsfører, «skilter» og promoterer sitt forhold til islam:

«Kjernen i rasisme er forskjellsbehandling på bakgrunn av en persons antatte eller tilkrevede tilhørighet til en bestemt gruppe, der denne rangeres som mindre verdt enn egen. De psykologiske mekanismene – fordommer i form av generalisering, avindindividualiserende stereotypier, essensialisering – er de samme enten det gjelder diskriminering på basis av hudfarge, religion, etnisitet, klasse, kjønn eller seksualitet» (Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi,  Klassekampen 26. november 2013).

«Hvis man spør om hva for eksempel sunni-islam egentlig sier om vold, vil spesialister si at adverbet egentlig er misvisende fordi det innebærer at det nødvendigvis finnes en essens innenfor hver enkelt religion. Den tankegangen leder ofte galt av sted. Alle religioner har historiske uttrykk som til enhver tid er preget av mennesker og omstendigheter, og dessuten er krig et veldig komplekst tema i seg selv» (Henrik Syse, filosof, Vårt Land 1. september 2014).

«Oppmerksomheten om hva «islam» er viser at behovet for å sette klare merkelapper og trekke tydelig grenser har også nådd Norge» … dette har ført den moderne debatten om islam inn i et destruktivt spor. Den har i stor grad blitt redusert til å definere hvem som er innenfor og hvem som er utenfor … Utviklingen kan kontres gjennom å lære opp folk til at det er et uendelig antall måter å være muslim på … « (Torkel Brekke, professor i religionshistorie, Vårt Land, onsdag 27. august 2014.)

«Kjell Magne Bondevik nedsatte «verdikommisjonen som et av de store prosjektene i sin tid somstasminister. Kommisjonen skulle identifisere verdier som samlet bred oppslutning i det norske samfunnet. Disse verdiene ville det i neste omgang være viktig å forsvare og for å bevare et godt samfunn. Bondevik argumenterte for betydningen av et bredt og solid felles verdigrunnlag i samfunnet. Han kalte dette verdifellesskap. Laird Iversen påpeker at det viste seg vanskelig for Verdikommisjonen å definere disse felles verdiene. Den fant rett og slett få konkrete verdier som nordmenn var særlig enige om». (Uenighet er vårt verdigrunnlag, Vårt Land, 5. november 2014).

Forsøk på klargjøring av visse grunnmetaforer eller sentralbegreper:

Hypostase: Underlag eller substans. Individuell substans, person. Hypostasering: Å tingliggjøre, betrakte noe som en selvstendig ting. Platon hypostaserer begrepene, sier man. Han oppfatter dem som selvstendig eksisterende ting med underliggende eller implisitt agens, vil jeg si.

Jeg tenker: Et vesen er levende skapning! Eller mer tingliggjort: Det vesentlige ved tingens vesen!

En bestemmelse som må foreligge for at man skal kunne snakke om tingen som foreligger, som akkurat den den artsmessig og - individuelt sett-  gjelder. Det motsatte av tingens vesen er tingens tilfeldige egenskaper, attributter eller bestemmelser. Tingens vesen er dens innerste natur. Det er kanskje det sant værende i og med tingen, og foran og etter den, i motsetning til selve foreteelsen, slik den fremtrer, som selve fenomenet.

Essensia er også et begrep relatert til en tings vesen eller substans! Men det oversettes også med ousia, på gresk, dvs. substans. En tings vesentlige kjennetegn i motsetning til dens tilfeldige kjennetegn. Kjennetegn som gjør den til det den er, i motsetning til dens nødvendig- i motsetning til tilfeldige - eksistens, eksistensia, ikke bare til dens tilfeldigheter! Også tenkte ting har essensia om de ikke har eksistensia. Distinksjonen anses ofte for bare å gjelde bare for endelige ting: Guds eksistens kan ikke skjelnes fra Hans essens og denne tanke ligger til grunn for det ontologiske gudsbevis: Eksistensen hører i Gud nødvendigvis med til Guds vesen. (Dette er utlagt som Thomas av Aquinas’ grunnleggende «standpunkt» i debatten i Middelalderen omkring gudsbevisene og da i motsetning til Anselms ontologiske bevis. Jeg mener Thomas faktisk forutsetter Anselms bevis og Thomas kan derved ikke brukes mot Anselm, - en fantastisk oppdagelse for mitt vedkommende som jeg ikke kan komme videre inn på her).

En ting kan altså være noe som bærer med seg noe vesentlig, og noe av dette vesentlig må da utvilsom også være eller innebære noe ikke-noe, noe som altså like fullt er høyst til stede, og som har et «vesen», en aktivt virkende dimensjon, eller en symbiotiske aktiv- og inaktiverende kontraritet, et absolutt, men likevel altså ikke-noe.  Men her kan det både påstås ontologi og komplementaritet. Det ene kan ikke tenkes uten det annet. Det kan minne om det faktum at vi ikke kan tenke oss en man uten en kvinne, ontologiske menn uten ontologiske kvinner eksisterer ikke a posteriori, men a priori, vil Kant kanskje kunne si, de eksisterer bare empirisk kun nanomidlertidig, sett med Guds øyne, for å si det sånn, om han så måtte ville - en umulighet å favne epistemologisk, for oss.

Men kan vi tenke oss et ikke-noe ved siden av, eller integrert i Gud? Hvis ja, er det onde en del av Gud. Dvs villet av Gud. (Eller hører det med til Guds karakter – og vesen eller essens?) Spørsmålet er vel i vår sammenheng her og nå heller: Gud kan ikke tenkes foruten intet. Dvs at spørsmålet ikke kan være noe annet enn en påstand, en gjetning, en følelse, eller en mangel på opplevelse, erfaring, beskrivelsesmulighet.

Men en påstand er i praksis et verb, nemlig dette å attribuere eller tilregne, en aktiv handling rettet mot noe som i dette tilfellet altså ikke er, et noe eller ikke-noe som ikke har substans og vesen, men som likevel har eksistens. Nødvendige bestemmelser kalles attributter, i denne sammenhengen, og tilfeldige bestemmelser betegnes accidenser.

(Jfr også læren om substanser, teoremer, aksiomer, påstander, postulater etc, - emner vi ikke kan ta opp her).

Hvis man sier – og mener seg sikker på – at islam ikke har noen essens, noen natur, så sier man at islam ikke bare har et ikke-noe, men at islam faktisk ikke er, dvs ikke kan vesenbestemmes ontologisk. Islam kan da bare bestemmes nominalistisk, ad hoc, - islam blir og er aldri noe annet en den konsensus om hva den er til enhver tid. Ontologisk fins da ikke islam, annet enn som et kompositum med aksidensielle deler eller strukturer. Man kan med andre ord ikke ha kunnskap om hva islam er sett i vesensperspektiv. Islam kan derfor bare bestemmes deskriptiv, dvs relativistisk. Islam kan ikke betegnes som «noe» absolutt; islam har da heller ingen normativ substans.

Uff, kan vi si, dette er håpløs metafysikk, formal diskurs, og derfor irrelevant for oss i dag og (at dette blir for vanskelig for oss i dag, og det kan vi være enig i, men en slik erkjennelse løser imidlertid ikke problemet, i den grad dette er et problem. I seg selv er dette et problem man lukker øynene for i dag!).

Men sier vi at islam ikke har og er noen essens, kan vi gjøre islam til akkurat det vi vil, dvs i konteksten av hva en forsamling av «de seirende» til enhver tid vil bestemme seg for å mene eller ikke-men om «vesenet».  Makt er konsensus er rett, med andre ord, og da har man surret seg inn i totalitær – og svak eller avmektig - relativisme, helt kontrært på hva islam som konstitusjon selv sier hva den er. (Men mer om dette nedenfor).

Men hva er ikke-noes vesen? Hva er islams substans? Og hvilken religion – hvilket livssyn – ha vel ikke sitt ikke-noe?

Vel, kristendommen har sitt ikke-noe, men ikke-noe presenteres i kristentroen som noe som ikke har eksistens, og det som ikke har eksistens, det er pr definisjon av det onde, ja, det onde selv. Det bidrar ikke med noe, det relaterer ikke til Gud, det er fortapt. Det er den totale ikke-personlige.

Islam inkluderer ikke-noe som villet av Allah. Allah har derfor det onde i seg, Allah er avhengig av det, det nytter ikke å bortforklare dette, hvis man da ikke tar hensyn til at i islam utelukker tanken på intet. Helvete eksisterer i islam - i og i form av - evigheten. Muslimer har bare et midlertidig opphold i helvete. Ikke-noe eksisterer derfor ikke. Det er evig aktivt virkende og uten det, ingen mulighet for dom, evig dom, enten til paradis eller helvete. Men aldri til intet. Muslimen slipper ikke unna hverken paradis eller helvete. I kristendommen snakkes det om den tilstand som vil komme og der Gud er alt i alle. Dette gir en annen vinkel enn den islam gir, men apokatastasi-læren er omstridt i kristendommen. Det går utmerket an for en kristen å hevde eksistensen av den evige pine for de som ikke vil relatere til Gud og motsetter seg hans nåde, men de kristne skriftene åpner for en tolkning hvor alle skal bli frelst, helt til slutt.

I kristendommen er ikke-noe tenkt relasjonelt, ikke ontologisk, som noe ikkeeksisterende, og da som et eksisterende onde. Dette ikke-noe er et fravær av gudsrelasjon. I islam er dette fraværet fraværende og grunnen er at Allah betraktes som kompositt, men likevel monolittisk, som en monade uten mulighet for ikke-væren av noe, som både kan være og ikke være. Allah er en singularitet. Religionsvitere har ikke nølt med å kalle dette en panteistisk oppfatning. Selv har jeg trukket frem en gnostisk tekst som gir en beskrivelse av guddommen som faktisk kan minne om en fenomenologisk beskrivelse både av Allah og profeten. De fungerer og er som Torden, se her, inkarnert metaforisk, manifistert som en spenningstetthet som utløser seg i et mulig evig selvdestruerende og rekapitulerende panta, en altslukende og samtidig altoppbyggende gjennomstrømming i og gjennom verden, men ikke som i kristendommen kommet i kjød, som en konkret identitet og en person, som menneske og Gud, slik Jesus Kristus Frelseren kom, men som et prinsipp som med nødvendighet «oppfører» seg som det må og som illustrerer selve tilværelsen som et vesen eller en kraft som gjennomsyrer alt og «utvikler» seg både som livsknusende og som livoppbyggende kraft, ikke ulikt de kreftene som utspiller seg i all sin spenningsfylde og i dialektisk form i kraft av et ikkeoverskridbart og lukket system som i «Livets tre» i Kabbalah, den jødiske mystikken.

En kvinnelig norsk professor i religion forsøker å «bestemme» seg for hva islam er: (Fra: Er muslimske kvinner undertrykte?, Roald s 43):

«Norske muslimers forhold til sharia er derfor like mangfoldig som blant muslimer i verden for øvrig. Det som imidlertid har slått meg når det gjelder muslimer i Norge, er hvordan sharia til sjuende og sist blir stående som en slags ide om det rettferdige samfunnet, på linje med den engelske sosiologen  Bobby Sayyids tanke om «islam» som et «paraplysymbol» som for muslimer representerer det gode og det rettferdige. I møtet mellom muslimer og det norske samfunnet oppstår nye tanker om hva islam er og hvilke islamske regler som er viktig å følge og hvilke som kan legges til side. Som diskusjonen viser, har muslimenes møte med nye kulturer historisk sett ført til utvikling av det islamske budskapet så vel som en utvikling i synet på den islamske lovgivningen og dens funksjoner i samfunnet. I det moderne samfunnet kan denne utviklingen fremstå forskjellig i ulike deler av befolkningen. … noen vil ta avstand fra alt det norske samfunnet står for.

s 17 ff: Svaret på hva islam er, beror på om man bruker normative eller deskriptive religionsdefinisjoner. En normativ definisjon forutsetter at islam er «Guds religion» og at den har eksistert i alle tider. En deskriptiv definisjon nøyer seg med å konstatere at islam er en religiøs retning stiftet av den arabiske profeten Muhammed.

Blant muslimer fines det en tendens til å reifisere eller tingliggjøre menneskelige og mellommenneskelige forhold. Det vil si at man med utgangspunkt i islam forklarer sosialt konstruerte fenomener som noe som er «naturlig» eller «guddommelig gitt». Muslimer fra forskjellige deler av verden, fra ulike samfunnsklasser, med ulike utdannelsesbakgrunn og orientering eller av forskjellig kjønn, kan definere islam svært forskjellig og like fullt begrunne sine handlinger med at de re «naturlige», eller sin og andres tilværelse som noe «guddommelig gitt».

Mange forskere snakker om flere «islamer», disse har en kontekstuell religionsdefinisjon. … Jeg tror imidlertid at de ulike islamske uttrykkene viser til en fleksibilitet i det islamske budskapet, og selv der de lærde er uenige og har forskjellige oppfatninger av islamske begreper, er det snakk om ulike forståelser av de religiøse tekstene enn at de snakker om forskjellige typer av islam. Den engelske sosiologen Bobby Sayyid har definert begrepet islam som «en overgripende betegnelse» (master signifier) på de verdiene som muslimer anser som «gode» eller «opphøyde» (Sayyid 1997:42-48). For mange muslimer i Norge blir for eksempel demokrati, likestilling mellom kjønnene og likestilling mellom mennesker fra ulike samfunnslag «islamske» verdier. Denne fleksibiliteten i den islamske tankegangen har skapt et mangfold som viser seg ved at kulturspesifikke uttrykk får sin plass innenfor en islamsk ramme. I tillegg har historiske endringer av verdier medført endringer av hvordan tekstene tolkes.

--

 Her tar vi så med noen betraktninger av en anonym forfatter jeg fant på HRS,  her:

Den svenske islamforskeren Jan Hjärpe har utviklet begrepet «den islamske kurven». Hjärpe forklarer hvordan en «kurv» blir fylt av religionen. Dette er en kurv og ikke en tett bøtte, siden mye kan forsvinne og nye ting kan komme inn. Han mener at en del av innholdet i kurven alltid finnes der latent. Det er ikke alltid man har bruk for hele pakken. Man henter fram det som er relevant for den situasjonen man befinner seg i.  De religiøse begrunnelsene ville igjen forsterke praksis og denne praksisen ville virke bestemmende for hva man tok ut av kurven.

Mange oppfatter Islam som en aggressiv religion, mens andre igjen mener at Islam kan er en fredens religion. Det kommer an på hva man tar ut av «kurven» og hvordan man tolker dette.

Flere muslimer tar likeverd, godhet og fred ut av kurven. De er det heldigvis mange av. Andre igjen plukker ut noe helt annet og formidler gjerne dette videre.

Sharia

Hva så med sharia? Går det an å tolke dette bort?  Professor i religionsvitenskap og muslim Anne Sofie Roald skriver om dette i boken «Er muslimske kvinner undertrykt?» (s 37):

I stedet for å være et fiks ferdig regelverk, finnes det stort rom for tolkninger innenfor rammen av sharialoven. […] Denne fleksibiliteten gjenspeiles av betydningen av ordet ’sharia’ – ’veien til vannhullet’, det vil si menneskets vei til Gud, som er livets kilde. Det finnes flere veier til samme vannhull. […] Kjønnsrolleforskeren Zia Mir-Hosseini mener at sharialoven aldri har vært ment å skulle være annet enn leveregler for den enkelte troende muslimen.

--

Vi fortsetter vår tilnærming:

Ta en løk! Du kan pille den av, lag på lag og til sist finner du kjernen, som ikke er noen kjerne, men tomhet. Da kan du lett komme til å tenke ikke bare logisk, men empirisk, eller induktivt eller deduktivt, syntetisk eller analytisk.

Alle frukter, planter eller frø har en kjerne.

Løken har derfor en kjerne.

Løken har ingen kjerne.

Altså: Løkens kjerne er noe vi uansett må forutsette, eller attribuere til løken.

Løkens essens er at den ikke har noen kjerne. Det gjør den ikke til en ikke-frukt, ikke-plante eller ikke-frø.

Vi kan anvende samme skjema på religioner. For å ta islam:

Alle religioner har en kjerne, en essens, som gjør dem til vesentlig forskjellige fra hverandre og derfor til gjensidig selvutelukkende, eller inkompatible. De er alle perifere i relasjon til hverandre, i hvert fall sett i et visst perspektiv! Men uansett: De er alle unike, men tilstreber i det de har felles alle et felles sentrum.

Alle religioner har sine avvik eller sine sekter som hevder at de integrerer essensen i religionen.

Alle religioner er sammensatt av sentrale eller primære temaer parret med mer perifere eller sekundære temaer. Tar man bort uvesentlige eller perifere komponenter fra en religion, nærmer man seg en ny størrelse som utgjør en essens som til syvende og sist er identisk med de andre essensene i andre religioner hvorpå man finner den ene essens som er summen av alle de andre essensene.

Alle religioner er derfor en komponent i selve Religionen, som er summen av hver enkelt religion.

Men er ikke da Religionen som en løk som altså er uten kjerne og essens?

Og videre: Hvis Religionen må attribueres essens, eller kjerne, eksisterer da Religionen ontologisk, eller bare attributorisk?

Er Religionen med andre ord noe som eksisterer objektivt, og som man må oppdage eller få åpenbart, eller er den bare en funksjon av våre projeksjoner, ønsker, behov og frykt, sentimentalitet, sløvhet, lathet, - eller pure kjærlighetsoverskudd? – eller bott og bart en utstrekning eller forlengelse av vårt fundamentalbehov for å elske, beskytte oss, eller en tilskyndelse i utfolding i et evig stort gi og ta, dele, få og bli gitt? 

For å komme tilbake til løken: Den har ikke bare En kjerne, men flere, fordi kjernene ikke sitter i sentrum av løken, men nederst på hvert løk-blad. Løkens kjerne er ikke bare 1, men flere i en, men ideen kjerne er til stede. Løken er derfor sammensatt av mer eller mindre «metafysisk» helt identiske småløker, fastholdt av løken og kjernens ide. Løken som helhet, har likevel en essens, en kjerne. Og det er fra denne kjernen, som består av flere kjerner, både materielt og idealt, løken får sin essens, sin berettigelse og sin unike eksistens. Den står ut fra noe, som er det eksistens betyr. Den har essensnivåer, kan man si, ontologisk, men denne ontologiske tilstand er et begrep, en ide som eksisterer utenfor selve løken som bare tildrar seg en oppsplittet kjerne, som en causa materialis, for å snakke med Aristoteles. Man skjønner at det er tull å snakke om at løkens eksistens kommer forut for løkens essens, men derfra går det ikke an å slutte at løken ikke har essens. Det samme gjelder mennesket. Det holder ikke å vesensbestemme mennesket ved å frata det essensen eller altså ved å påstå at eksistensen kommer forut for essensen, selv om mennesket er vesensforskjellig fra løken. Bare via analogi kan vi si at mennesket ikke har noen kjerne, og da bare i relasjon til løken, en sammenligning av inkommensurable vesener!. Metaforisk vil mennesket imidlertid utmerket godt kunne «fungere reifisert» som en løk. Menneskets Selv er nemlig som dets vesen uten kjerne, dvs essensløs.

Med islam blir alt dette veldig mye enklere selv om islam hverken er et levende vesen eller en ting. Islam er derfor noe samtidig som den ikke er noe.

Problemet blir imidlertid ikke «borte» av seg selv med dette idet det er lett å tvære dette ut i en uendelig regress eller tåpelig spekulasjon uten praktisk nytte for formålet.

En digresjon her kan være på sin plass: Det samme problemet oppstår i islamsk teologi  i relasjon til islams hoveddogme, tawhid, nemlig påstanden om eller bekjennelsen at Allah er en, og den eneste Allah. Denne «tawid» består i at den troende selv må  attribuere Allah’s enhet, at Allah tilskrives dette at Allah er «Herre», ar-Ruboobeeyah, at alle Allah’s attributter må styrkes og opprettholdes, al-Asmaa was-Sifaat, og at selve tilbedelsen av Allah må fundamenteres i enheten i selve tilbedelsen.

Muslimer tvinges etter dette til å skape Gud, til å fastholde ham i ett begrep, et begrep som ikke referer til Guds ontologiske status eller vesen. Islam påbyr religion, dette at det er mennesket som skaper guddommen, ikke guddommen som skaper verden. Det samme gjelder Muhammed selv: Ved å velge ordet Allah som betegnelse på Gud, har han skapt en «ny gud» ved å reservere alle gudsforestillinger til selve navnet Allah. Allah som lydbilde representerer gud, et ord og et bilde altså, som ikke er derivert, som ikke kan ha flertall (fordi Allah slik Muhammed brukte ordet bryter de semantiske og grammatikalske reglene i det arabiske språket selv), eller for å si det på en annen måte: Når et ord ikke kan tillegges kjønn eller ikke kan åpne for flertallsform av ordet, overlates både ordet og dets pretenderte innhold til den troende selv. Troen må fylle Allah, ikke omvendt, slik det forholder seg i kristendommen hvor det er Gud – via Helligånden – som fyller mennesket.

I flukt med dette kan vi problematisere det forhold at noe sies å være godt, at f eks et litterært verk kan være godt. Hvis det er godt, har det et vesen. Men hva beror dette vesenet på? At 9 av 10 sier at det er godt? Sier vi ikke da samtidig at det er godt fordi 9 av 10 sier det er godt? Men sier en slik verdidom  noe om hvorvidt verket er godt i virkeligheten, at dets vesen eller essens er dette å være godt? Vel, de aller fleste vil etter lettere refleksjon at slik er det det, det forholder seg ikke slik. Godhet kan ikke bestemmes ved flertallsvedtak i denne sammenhengen. Sier man at man synes det er godt fordi andre mener det er godt, har man faktisk ikke fattet at dette dreier seg om et vesensspørsmål, ikke om et spørsmål m hva man kan være enig om ved nettopp å bortse fra vesensproblematikken. Vi står da tilbake med dette at Gud må skapes og der dette innebærer at mennesket selv som en konsekvens av dette må skape gudssamfunnet, eller gudsriket på jord, på samme måte analogt muslimer avkreves å fastholde Allah’s enhet, en enhet som da ikke kan fastholdes ontologisk, men må skapes sosiologisk eller antropologisk.

Å forsøke å begripe en tings essens, eller et materielt fenomens essens, er en sak, en annen sak er det å begripe et forhold som forholder seg til seg selv, dvs en relasjon som «snakker» eller definerer seg selv i dette forholdet, enten direkte dogmatisk eller proposisjonalistisk eller i proposisjons form, eller indirekte, som f eks ved å definere seg selv i et narrativ, en større fortelling hvor definisjonen eller avgrensningen er en sammen-slutning som ikke nødvendigvis er identisk for alle de dette narrativet henvender seg til og appellerer til.

--

Er islam både splittet og hel?

Islam vil for utenforstående, og særlig for de som faktisk trues med å bli angrepet, men som ikke vil tro at de er under angrep, alltid fremstå som et vesen uten essens, dvs som splittet, og gjerne som tydelig tvetydig og derfor ikke så farlig, men, objektivt sett og følgelig derfor svak, eller noe likegyldig og ikke verdt bryet  i seg selv.

Muslimer har da – både tilsynelatende og reelt, ingen felles kjerne, intet maktsentrum, hverken innbilt eller reelt, ingen sterk og samlet ledelse, ingen fører som kunne ha gjort dem uovervinnelige, i egne øyne.

Og dette representerer i seg selv en fristelse for dem som objektivt sett kan føle seg truet. Man tror fullt og fast på at eget samhold, egen samlede autoritet og egen ledelse er sterkere, mer utholdende. Man undervurderer kort sagt fienden ut fra en illusjon om overlegenhet. Det man ikke tar med i beregningen, sett i et litt større perspektiv, er at det innen disse fragmentene i islam da foregår en kamp på død og liv innad om å samle kreftene for å gjøre islam som sådan sterkere.

Interessemotsetninger står mot hverandre og det foregår en stadig kamp mellom fraksjoner, ikke bare om makt, men også om religion og selve spørsmålet: Hvordan oppnå Paradis? Hvordan unngå å vekke Allah’s vrede og bli vraket? Hvordan kan jeg bli en ekte muslim? Hva mer kan jeg gjøre?

Vel, terror i Allah’s navn er foreskrevet som en plikt. En muslim skal ikke bare ofre livet, men også sin eiendom. Han skal drepe sa sant det tjener islam, Allah og profeten. Ja, han har plikt til å drepe, i spesifikke tilfeller, et faktum som skiller ut islam som helt unik i forhold til alle andre religioner. Man kan følgelig si at det er denne plikten som tydeligst utgjør islams hypostase, dens fundament, dens vesen og essens.

Terror er slik sett innbakt i islam og innbakt som en nødvendig forutsetning for at den sterkeste, dvs den mest brutale, skal seire. Den innebygde splittelsen, fragmenteringen og fragmentasjonen i seg selv er derfor en del av islams vesen og dens monolittisme, dens vesen – et reifisert eller tingliggjort «vesen» folk i Vesten som burde vite bedre ikke evner å se i dag, i en situasjon hvor arven fra Sartre og eksistensialismen dessverre lever videre i beste velgående, og hvor eksistensen kommer forut for essensen. Eksistensialismen i seg selv er et boverk mot å se islam som islam er, dvs islams vesen. For eksistensialister tror at eksistensen kommer før essensen. Islam som reifisert fenomen kan forme seg som islam selv vil. Den er overhodet ikke bundet av sin essens.

Men nå tilbake til metaforene nevnt over: Paraplyen og Kurven.

Det er for det første ikke vanskelig å forstå at Roald og Hjærpe velger å fremheve disse bildene på hva islam er, gitt deres grunnholdning, nemlig at det er «forbudt» å essensialisere islam og ut fra de interesser de i så måte måtte ha av et slikt «forbud», se andre steder på bloggen, her:

Men når dette er sagt: Driver de ikke selv nettopp med en form for essensialisering?

Jeg vil mene det, ja, og det de gjør er kun å innynde seg overfor etablissementet og muslimene ved å fremheve det uskyldige ved islam, den dimensjon av islam proper som fremtrer spiselig for oss og som kan roe oss ned og få oss til å føle oss komfortable. Slik sett ikke bare ufarliggjør disse personene islam, de forgyller og forskjønner den, ved å skjule islams egentlig vesen på et dypere plan og i en mer flerdimensjonal modell og da en modell som bedre kan få frem vesenet i hele dets grunnleggende og skrekkinngydende dybde og bredde.

De fremhever islams fascinosum på bekostning av islams tremendum og blir derfor stående igjen med mindre enn halvparten, dvs en del av hver havdel. De forsøker å illustrere summen ved å addere – og konstruere - halvparten av delene. Et prosjekt som alle vil se er like horribelt i seg selv som sterkt villedende ikke bare overfor studenter med spesiell interesse av og i og for dette, men for befolkningen generelt. Universitetene er fremdeles som alle vet kraftige premissleverandører for den alminnelige diskurs og det som skjer der, de har stor innflytelse over tid og er verdt å ta i betraktning og på alvor.

Ta først paraplyen: Et sympatisk og tiltrekkende bilde. Livet er vått, vi samler oss under paraplyen og hutrer litt sammen, det er så yndig, så malende uskyldig, jeg beskytter meg. Og legger en paraply over andre, om det trengs der og da, - noe mer søtt bilde  og noe mer naturlig og bekvemt å gjøre, kan knapt tenkes, i all uskydighet. Her tilfredsstilles ikke bare ett individ, men muligens også fler. Hvem kan si noe på det? Hvem vil ikke søke ly? Hvem vil ikke invitere de hutrende inn under paraplyens beskyttende vinger? Eller er det en parasoll det er snakk om? Akk, desto mer idyll. Solbeskyttelse, creme de la creme  – faktor 6. Og legg merke til: Paraplyen er ikke en ting eller et fenomen som er integrert i holderens kropp, eller forankret i hans sjel eller personlighet. Den er en statisk størrelse, en mekanisme man kan bruke for anledningen, nærmest i enhver situasjon og for ethvert formål, i ekstreme tilfeller også som et våpen! I så måte ligner paraplyen – som redskap -  på islam. Det fins millioner av muslimer som bruker islam analogt med parasollen eller paraplyen. Islam angår dem bare så måtelig. Man har avstand til den. Den er totalt reifisert. Den er kanskje god mystikk og et middel for god helse, og familien eller klanen, i tillegg, men det er liksom det hele. Allah er og blir fjern, den totalt andre, en upersonlig monade. Man trøster seg med at man tross alt har noen rutiner her i verden, hvis da dypere eksistensielle spørsmål skulle dukke opp og uroe sjelen, ritualer som gjør verden trygg og holder menneskene samlet om noen få, enkle ting. Så: Grei skuring. Hvorfor ikke? Det kan ikke skade. Vi gjør ikke noe galt. Og dessuten: Vi vil ikke havne i helvete … 

Men legg merke til: Det er eieren som bestemmer over paraplyen, ikke omvendt. Bildet understreker at eieren ikke må forveksles med paraplyen, hverken som beskyttelse eller aktivt våpen. Det må ikke gis et hint om dette dobbeltforholdet, derfor er paraplyen en svært hendig metafor: Den kan overhodet ikke forbindes med noe farlig, noe aggressivt. Islam blir plassert i et jordisk paradis der alle er snille med hverandre og alle vil jo hjelpe hverandre under en regnværsbyge og det til og med uten anstrengelse og baktanker, for alle vil ønske velkommen og jo ønske seg velkommen og se seg velkommen under paraplyens myke og beskyttende fold. Islam er fredens, idyllens og barmhjertighetens hus, må vite, nestekjærlighetens sanne tro og religion.

Snakket vi om essensialisering? Vel, det var nettopp det vi nå har sett et eksempel på, et godt forsøk på å essensialisere islam – metaforisk, riktig nok - ved nettopp å forsøke å unngå å essensialisere, det var det Roald og han hun siterer forsøkte seg på, ved å motsi seg selv og undervurdere sin studenter, alt strev antakelig med tanke på en kommende, forventet og fremskyndet convivezia, strålende flerkultur og mulitkultikultur, et typisk sosialdemokratisk, nestekjærlig prosjekt, med andre ord, og helt i takt med tidens tanke- og verdiparadigme. Et prosjekt han gjerne vil gå i front for og garantere for, med hevet pekefinger: Gud forby den som essensialiserer islam, for det er farlig, det. Poenget turde stå klart: Den som vil forby essensialisering, essensialiserer.

Hvorfor forsøke å skjule dette?

 

Men hva med kurven?

En kurv er en lett ting å bære og en gjenstand som kan brukes til å løse mange varierte oppgaver. Den lekker, riktig nok, men dette oppveies av lettheten og luftigheten. Men den holder ikke vann, spesielt ikke livets vann. Det er rart at ikke Hjærpe ser humoren og svakheten i dette. Men illusjonen holdes fast: En kurv er noe mennesket kan bruke og da nesten kun til fredelige formål og en kurv er ikke akkurat noe dødelig våpen og heller ikke representer den noen varig trussel. Vi assosierer frukt og grønnsaker med den, i stedet, noe sunt, godt og forfriskende. Den er en god og hendig bruksting, den letter arbeidet, den rommer stoff og volum og kan derfor brukes som et mål – og en standard - på markedet og i alle menneskelige relasjoner. Og hva mer, det er ikke kurven som bruker oss, eller påvirker oss i vårt innerste, men vi som bruker kurven, som herrer over den, akkurat som vi bruker en stumtjener. Vi kan med beste samvittighet kaste den når den ikke lenger duger og skaffe oss en ny, eller en helt annen beholder av et annet slag og som er både rimeligere og mer slitesterk. Men den angår oss egentlig ikke som menneske. Den er like upersonlig som paraplyen eller parasollen. Den er en ting. Vi trenger ikke engang å reifisere den. Og slik skal vi også betrakte islam: Den kan forandres til det bedre og den kan fritt velges og vrakes. Som om muslimer fritt kan velge å forlate islam til fordel for en annen tro og helt uten kostnader og hvor man vil bli forstått og godtatt for dette på det grunnlag man har valgt. For islam er jo bare en kurv.

En slags konklusjon eller en slags analyse:

Venstresides drømmere bruker visse alfa-muslimer som strategiske støttetropper og mulige stormtropper for å kompensere for egen taffatthet.  De vet at de er kraftløse, men håper på vekkelse, ny kraft, ny overbevisning. Og nye seire. De vil gjenopplive fortidens triumfer. Gjenoppleve «forfedrenes» bragder. De er vår tids fundamentale sentimentalister. De lider av kronisk nostalgi og vil ha flest mulig med seg på det. De tror fortsatt at de administrer et eksperiment de er dødt for å vinne. Og de tror de skal klare det uten å betale for det. De vil ha alt gratis. De mottar derfor med stor takk all den drahjelp de kan tigge seg fra andre.

De har komplekser fra den gang venstre og høyresiden kjempet en blodig gatekrig mot hverandre i håp om å kunne være den beste til å tilrane seg herredømme og dominans. Og hvor venstresosialistene tapte kampen mot nazistene og måtte se Hitler komme til makten i all sin gru.

De er til stede i verden, men på en spesiell måte, på en helt annen måte enn før TV ble altfundamenterende. De er ikke lenger til stede i Logos, i det skrevne ord, i boken eler det boklige eller fornuften. De er derimot til stede, direkte, i bildet og et bilde de enten mer eller mindre bevisst kan suge til av ulike grunner og ut fra ulike ideologiske overbygninger. De kan samtidig bli oppslukt av disse bildene, et flimmer og et kaos de i kraft av å være mennesker konstituert av fornuft og et vidt speker av menneskelige evner og tilbøyeligheter av samme grunner og motiver. De lever i en verden der det er bildene som styrer og krever. Bildene krever umiddelbar reaksjon, umiddelbar internalisering og i denne prosessen fester det seg en følelse av å være autentisk, uforbeholden, direkte, ærlig og fri, dvs ikke styrt av bakenforliggende og gjerne skumle, selvdiggende personlige eller klassebetingede motiver eller impulser.  Man får ironisk nok en følelse eller «trygghet» - av å være seg selv - av å virkeliggjøre et ideal om å ære objektiv, av å kunne fatte beslutninger og treffe valg ut fra et fundament bygget på en altruisme som da oppfattes å stå motsetning til dette å tufte sine livsvalg på logisk baserte prinsipper, på Logos, og på en sannhet det kan koste langt tid og kreve mye krefter å oppdage over tid. Bildet – med sitt løfte om umiddelbar og dirkete tilfredsstillelse - har med andre ord fortreng boken med sitt krav på leseren til dypere innlevelse og overveielse. Følelser, preferanser, emosjoner har dermed utkonkurrert tålmodigheten, erkjennelsen av at modning bare kan skje over tid i en arbeidskrevende og lengre læringsprosess. Bildet krever ingen personlig formidler, mellommann eller megler. Bildet appellerer til synet, boken til hørselen. Med bildet forsvinner Guds ord og stemme og avgudsdyrkingen – de menneskeskapte idoler - kan dermed begynne eller fortsette i det uendelige. For Media er et idol og dermed et menneskeskapt fenomen uten noumena, uten overskridelsesmuligheter, uten metafysikk, uten forankring i den levende og personlige Guds karakter og vesen.

Med et slikt overordnet rammeverk for den personlige livsutfoldelse og de valg av estetisk, etisk og religiøs modus vi må treffe, er det ikke rart at mennesket har måttet forandre seg, tilpasse seg og ta inn over seg – bokstavelig talt – og alt dette skjer både bevisst og ubevisst, så klart, men mest ubevisst.

Det er ikke slik at Media nå betraktes som en ting, noe utenfor en selv, noe en kan distansere seg fra, noe man kan bruke som et middel for erkjennelse, nei, Media er nå selve opplevelsen, rammen og verdigrunnlaget.  Det er ikke Media som er budskapet, det er de Media- og bildeavhengige avgudsdyrkere  som er det. (Og dette dreier seg også om en avhengighetsavlende musikk i alle former, for musikken reifiseres like lett og (tilsynelatende) yndig som bildet eller Media).

Media er som sagt ikke lenger Mediet, media i seg selv, som et menneskeskapt avgudsbilde, som  nå har integrert og internalisert i deres personlighet, ikke bare media isolert sett og som en bruksgjenstand. Media er nå blitt den nye gud, en gud som ikke en gang er noe substitutt for den gamle, nei, denne guden er den som overgår alle tiders guder og alle tiders evigheter og det er denne som nå bestemmer våre valg, vår tenkemåte, våre emosjoner og følelser.

Men ikke bare det: Media former vårt livssyn, vår verdensanskuelse, vårt menneskesyn, vårt verdisyn og vår livsverden. Media er blitt både skriftestol og frokost, vår seng og vårt toalett. Den guddom vi nå henter all virkelig trøst og styrke fra, ikke bare i all nød og fordervelighet og i alle anfektelser, nei, Media dikterer det meste av oss i alle livssituasjoner, bestemmer når, hvor og hvordan vi skal tenke, føle og agerer. Media er nå blitt den gud vi venter oss alt godt fra. Og vi kan ikke tenke oss å leve foruten.

Men er ikke dette å overdrive litt? Jeg vil svare nei, det dreier seg om et understatement. Spør mennesker i dag om hvem det stoler hundre prosent på, hvem ungdommen tror det er som kan fortelle dem sannheten, hva de tror kan redde verden, hvem som ikke er falsk og som er ærlig tvers igjennom og ikke til å tvile på og de fleste vil si: Media. Men hvorfor akkurat Media? Jo, fordi Media er blitt dem og de selv er blitt Media og dette gir dem en følelse av uangripelighet og uovervinnelighet.  Deres emosjoner og følelser ER Media. Deres empati bestemmer hva Media er og hvordan Media sal tolkes. (Jfr markedsundersøkelser, personlighetstester, terapeutiske tilbud). Media er redusert til virkemidler hvorved de kan konstruere en ny verden, en verden i deres eget bilde og en verden hvor alt føyer seg etter deres eget, og hvor dette nye frelsende middel nettopp er Det nye Media, hypostasert til den ypperste av alle ideelle rollemodeller. Kort sagt: Narcissisten er det nye frelsende budskap selv. Og budskapet er med andre ordet Meg, men da som et individ som oppfatter seg selv som alt annet enn narcissist. Og det attpåtil en objektiv, nøytral narcissist, stilt overfor verden i sin helhet. Narcissisten er dermed blitt en slags journalist opphøyd til universell referent og overdommer. Slik media ser verden er slik jeg ser verden og det kan ikke være annerledes.  Jeg er trygg, uangripelig og uovervinnelig: Jeg ser jo sannheten, ja, JEG er sannheten. Jeg tilhører eller er assimilert eller integrert inn i en struktur som i seg selv er virkeligheten og sannheten selv og derfor absolutt sikker. Jeg er med andre ord trygg, fundamentalt trygg. Jeg kan derfor ikke være noe annet enn tolerant, liberal, rettferdig, antirasist og ikke-fob. Jeg står på en måte utenfor verden og en virkelighet som egentlig ikke er Meg.  Jeg besitter med andre ord både en posisjon og en kunnskap som ikke tilhører denne verden, men som står over verden, men samtid er likevel verden nettopp MIN. 

Dette innbyr imidlertid til en splittelse i eget mentale univers, ens egen grunnleggende metafysikk. Men dette vil ikke narcissisten se, det kunne jo gi en erkjennelse som ville undergrave ham selv som trygg på seg selv og sin posisjon og som absolutt nøytral og tolerant overdommer.

Media er uimotståelig, men hvorfor? Jo, fordi det skjuler eller tilintetgjør enhver mindreverdsfølelse, enhver større skavank, mangel eller ufullkommenhet. Den nøytraliserer og demper et vanskelig og kaotisk følelsesliv  og fremstår som et sant og virkelig nøytralt, altseende, tolerant alternativ. Det er så allmektig som noen kan komme, det kan ikke kritiseres, for Media forteller jo bare sannheten. Media er ikke dømmende og stiller ingen etiske krav på deg. Media er tusenkunstneren som ser virkeligheten og retter seg etter den, uten illusjon, uten risiko for å gå i fella. Media garanterer suksess. Så hvorfor ikke la det flytte inn i hele seg og la det ta over, nei, bønnfalle det om å overta? Hvorfor ikke la det overta og skape min nye identitet? Og hvem vil vel ikke bli utstyrt av en gudsnåde som guddommeliggjør oss og setter oss fri fra den vanskelige friheten vi nå engang er disponert for? Media forsyner oss med guddommelige attributter og forvandler oss og til sist tvinger oss å bli det dette avgudsbildet er. Media er ikke bare en reifisering, det er komplementært sett også en teofisering av tingene, en karismifisering av et uoppnåelig ideal! Media er med andre ord et tveegget fenomen, det er flerdimensjonært og egentlig utydelig, før det kan slå kloa i sjelens primærbehov som er behovet for å bli guddommelig og ikke helt lett å identifisere eller bestemme over. Media får oss til å tro at vi kan gjøre oss guddommelige ved selv å produsere forutsetningene for at vi skal kunne bli det og overta. Det er i grunnen like enkelt som «kompisert». (Unnskyld neologismen, den er lekende, ikke truende eller farlig, eller uttrykk for aggresjon eller sinnslidelse!)Men vi biter alle på, i alle fall for en stund, og for noen blir det en uhelbredelig besettelse, for andre et irritasjonsmoment å erkjenne, før man omvender seg eller på mirakuløst bringes ut av det av Jesus Kristus selv.

TV og  «de» er til stede ikke som tilskuere, men som deltakere, men da som nøytrale observatører med det formål å bli utvalgt til å være moralske og materielle overdommere, de mest etisk høyverdige, både i nærmiljøet og globalt. De foregir å elske tanken på eller ideen om å kunne bli de egentlige, reelle beslutningstakere. Og de er overbeviste om at dette fortjener velsignelse, fra folket, som de egentlig ikke kjenner, men som de konstruere i sine hoder, for å kunne ha noe å holde seg til, om ikke annet, en illusjon, med andre ord, men dette forhindrer ikke de revolusjonæres oppfatning av seg selv som de mest fortreffelige av alle mennesker. Da kan ikke leve uten forestillingen om å være best og ha mest rett. Derfor må de også være på kontinuerlig jakt etter metoder som kan gi dem maktposisjoner som kan forsterke selvbildet, for å kunne bli uerstattelige. De tror at deres blotte nærvær i media, som tilskuere, skal kunne forandre verden. For det som presentere i media er selve virkeligheten for dem. Og dette er en virkelighet som trenger dem, deres tilstedeværelse, som altså består i å være en aktivist som egentlig er helt passiv, bortsett fra i følelsenes og opplevelsenes verden. Og ved å befinne seg i denne sfære eller denne illusjon er det at de foretar sine sjakktrekk og legger sine strategier. Deres rettferdighetsfølelse og deres følelse v å være nærmest godheten, sannheten og skjønnheten, gjør dem overvinnelige i egne øyne. De kan ikke ta feil. Det gjelder bare om ikke å tråkke i salaten. Det gjelder om å holde seg mest mulig i skinnet, dvs kun delta som tilskuer, i media, gjennom skjermen, som de tror er virkeligheten. I virkeligheten sitter de i skyggens land. Men de makter ikke å fri seg fra den. Mørket er blitt deres indre lys, den eneste trøst de har, deres egentlige fundament.

 De tror de har med den virkelige verden å gjøre. De tror de kan fjernstyre begivenheten og få folk til å tenke, føle og tro annerledes, og på deres egne premisser. De er sofaimperialister, nøytrale misjonærer. De vil at godheten skal seire, men det er også alt de vil, alt de kan, alt de behøver å gjøre. De tror at alt skal ordne seg bare de følger med i media, ved at de forholder seg passive skal verden forandre seg til det bedre. De inntar reporterens, medias og journalistikkens synsvinkel og tror at denne vinkelen i seg selv er et universalmiddel til å løse alle konflikter. Vinkelen er magien, deres abstraksjoners jordnære kraft, den agens godheten her i verden trenger for å kunne virkeliggjøres ved deres hjelp, deres individuelle, høyverdig krat, - deres magi, som de innbiller seg gjør em uovervinnelige.

Det skulle en krig til og millioner av ofre til før marxistene igjen kunne føle seg ovenpå og sikre i sin sak. Men 40 år eter krigen går Sovjet i oppløsning og kommunismens sak er sterkt svekket. Hva skulle man gjøre for å opprettholde drømmen? Det nyttet ikke lenger å overbevise vanlig folk om at marxismen var den eneste vei fremover. Det eneste man kunne håpe på var at samfunnsutviklingen nærmes a seg selv skulle frembringe nye muligheter, nye konfliktlinjer, nytt optimalpunkt for revolusjon. Men denne gang med mer smidige og allment mer aksepterte eller sivilisatoriske virkemidler enn i mellomkrigstiden. Man skjønte at folk var lei av alle forsøk på med «boka» i hånd å skulle «befri» en arbeiderklasse som nå utmerket på egenhånd og uten marxismen kunne makte å skape levelige vilkår for både seg selv og andre.

Radikalvenstre eller voldsvenstre  – de revolusjonære, om de ennå fins – ønsker å krisemaksimere, en velkjent doktrine og et sikkert verktøy for folk som føler seg ovenpå og sikre i sin sak, om enn grunnlaget er aldri så spinkelt og virkelighetsbeskrivelsen aldri så lemfeldig og forkjært.   De vil skape kaos først, for i kaos tror de seg sterke, og så kan de lett overta. De tror det må være sånn. De tror de har retten på sin side. De har forestillinger om at den «vitenskapelige marxismen» ikke kan feile, fordi den forteller hele sannheten om hva som og hva som bør gjøres.

De skyver disse potensielt anvendelige muslimene foran seg og venter bare på at de før eller siden liksom skal komme dem til hjelp, (for senere å kunne avkreve gjentjenester i form av stemmer og andre former for støtte, spesielt «moralsk støtte»), alt for å kunne skremme et borgerskap, som nå i dag bare vagt og så vidt ennå eksisterer  og som eksisterer kun fordi vanlige folk slumrer seg til dumhet eller altfor følsom  empati, mot hvem det nå måtte være, og alt etter som. De forakter vanlige folks takknemlighet for demokratiet slik vi kjenner der. Samtidig som de vil fremtre som anstendige og gjerne ikkevoldelig i så godt som i alle hjemlige interessekonflikter så vel som i internasjonale større konflikter.

De misunner fortsatt nazistene i 1930-årenes Tyskland som viste seg å kunne overgå marxistene når det gjaldt bruk av trusler og systematisk vold og uro på gateplan og ellers.  Selv er de tilbakeholdne nå og avventer i form av direkte og indirekte støtte til islamistiske grupper. Selvsagt forsøker de samtidig å gi islamkritikere skyldfølelse for alle verdens misære og fattigdom. Islam fremstilles som fragmentert og svak. Islam har ingen essens, heter det, - og dette er et aksiom blitt -  og den som fremhever nettopp islams essens, det som skiller islam fra alle andre religioner, nemlig vold sett som plikt  – oppfattes som aggressorer og umoralske, ja, gjerne fascistoide og farlige. Islams tekster som hjemler for voldsbruk og alle former for terror avvises som medvirkende og utløsende årsaker til at mange lettradikaliserte muslimer våger og tør, og oppfatter det som en religiøs og juridisk plikt å drepe og ellers straffe med de grusomste metoder i henhold til sharia og hadith.

Selvsagt tar revolusjonsvenstre sterk avstand fra alle halshugginger, alle brenning av levende mennesker etc, men de våger ikke å forklare hatet og metodene islamistene bruker på et dypere plan. De våger ikke å åndsmakten i undergangskreftene. De tviholder på en dialektisk materialisme for denne er det verktøy som fortsatt og ennå gir dem en viss identitet som kan appellere til unge, overflatiske, kunnskapsløse og lettpåvirkelig sinn som hater alt eget, alle tradisjoner og som nå er mer utålmodige, rastløse enn noensinne før i historien og mindre ansvarsbevisste enn noen generasjon før dem har vært, oppflasket som de på å få instant eller øyeblikkelig tilfredsstillelse, i sin kroniske narcissistiske rus, som delvis er blitt stimulert av skoleverk og media og hvor foreldrene betraktes som passe og umyndige og fullstendig ute av stand 

--

Hva er islam? Vel – en fragmentert størrelse som fragmenterer fragmenterte fragmentører. Både lek og lærd er inne i samme prosess: Fragmenter islam! -  og islam fremstår som noe annet, en håndterlig eller ikke håndterbar «dimensjon» i livet som vi ikke slipper unna og som vi må leve med og i forhold til på ubestemt tid, dvs for alltid, i den tro at denne «substansen» skal forandre seg av seg selv, til vår egennyttes formål og til enhver tid til vår disposisjon.

Det er et selvbeleilig konsept – og et avhengighetsskapende sovemiddel - da å tenke at islam ikke har noe med islam å gjøre. Eller at islam er litt islam, overalt, til enhver tid. Det passer oss best å trøste oss med en slik innpåsnikende, forførende, kurtiserende, kokketerende og selvinnyndende oppfatning. Det skal hjelpe oss til å roe ned og det skal fungere som et middel mot hjerteproblemer og allslags usunt og stygt eller uestetisk stress.

Å se det på følgende måte oppfattes i dag som noe skummelt, noe som helst ikke bør nevnes, noe man skal frykte og motarbeide: Enten vi vil eller ikke, enten vi er muslimer eller ikke:  Islam lever sitt eget liv. Islam har sin egen ufravikelige konstitusjon hvis vesen foregis å stå utenfor tid og rom. Den er sin egen agens, sin egen reifikasjon og derfor reell, ja, mer reell enn «forholdene på bakken». Vi frykter islams essens og tror at dens eksistens kommer før dens essens. Islam har ingen essens, er aksiomet og tabuet, en hellig og farlig kraft som ikke må røres, derfor kan VI alle sammen forandre islam og gjøre den til noe vi kan fordøye med fornøyelse og lykkefølelse og forføye over og «essensbestemme» til enhver tid, selv om slik essens forutsettes å ikke-eksistere – alt etter våre øyeblikks nykker og behov, til enhver tid, tror vi, parallelt med at den kollektive angst  – og den deler vi likt med muslimene – forsøkes smeltet sammen til noe fordragelig, et nytt elskelig og høyst smukt, levende og personlig kosevesen, en organisme hvis deler ikke motarbeider seg selv og ikke kan motarbeide seg selv.

Vi tror vi bygger et solid forsvarsverk og en voll eller et bolverk rundt oss for å kunne forsvare våre grunnleggende verdier. Ja, det er slik kritikere av islamkritikere tenker – og handler.

Men det byggverk de oikofobe  konstruerer og det de gjør så gladelig og så selvoverbeviste og »bevisste», er et byggverk av fromme ønsker, og en innbilt, men da oppfattet som en godartet struktur basert på lego-prinsippet, en pågående holdningsskapende kampanje som ikke er stort mer enn et tidsfordriv for barnehaver og hobby-legoister, oppstilt på en lang rekke på en tredemølle.

 For et skaperverk vi står overfor! Menneskehetens endelige triumf over Skaperen. Hvilken illusjon!

Konseptet er mer selvdestruerende en den prosess Adam og eva satte i gang i Paradisets have, selvdestruerende, mens vi ennå lever litt på Guds nåde, - de fleste uten å vite det.

Men ok, tenker mange, vi går i oppløsning, da, vi trenger jo fornyelse, vi trenger et nytt «støre Vi». Vi trenger å detonere, eksplodere og implodere, før vi reiser oss igjen, som en fugl Føniks, men da etter vår tid, etter vår misære, etter våre feilsteg og våre synder, etter at vi har satt i gang en destruksjonsprosess som ikke kan stanses, fordi vi har mistet koden som kunne fortelle oss hvem vi engang var og som vi engang ville være, dvs til vår essens, den som skiller oss fra alle andre essenser, den som er vår, dvs Kristus, det ene nødvendige og unike  offer en gang for alle overalt.

Vi velger forskrudd og i islams vesen under påskudd av at essensen ikke virker og er til annet enn som et symptom på en noble, eksotisk, i grunnen ufarlig og uskyldig løgn, som kan kureres, av oss først, så i fellesskap med muslimer som til enhver tid og under ethvert himmelstrøk bestemmer islams eksistens på den egen nødvendige essens. Islam vil alltid fremtre, fremstå og forekomme oss, oppfattes av oss som eksistens først og så som kun en mulig essens, forkledd som en operasjonell definisjon, uten at vi gjennomskuer den relativitet vi derved projiserer ut fra oss selv og vårt fundament, eller det som er igjen av det, etter drapet på Kristus, innvarslet og konstatert av Nietzche og beskrevet av Dostojevskij,  som plastisk. Vi tror vi kan forandre islam og forutsetter dermed islams esssens, men benekter samtid denne essensen, eller at essens det hel tatt eksisterer ontologisk. Islam er varm og føyelig leire for oss, et sett med legoklosser, et fascinerende og utfordrende puslespill eller et parti sjakk, «no big deal».

Ikke bare antakelig eller som antakelse, men grunnleggende fordi vi frykter, ikke bare oss selv, som vi er blitt fremmedgjorte for, irrasjonelt eller ikke. Islam oppfattes om en remedie som vi kan fylle vår selvskapte tomhet med, et kjærkomment skjebnenes lune. Det eneste vi ikke kan essensialisere, er vårt hovmod, vår tro på at det vi selv som skaper islam og ikke omvendt, islam som skaper og former oss. Vår sekulariserte paradigme tvinger oss, det er ikke noe vi velger, likevel er vi ansvarlige. Vi har forvekslet form med innhold og vise versa. Vi er forvirrede, men finner at vi må like det, fordi det kan oppfattes som kreativt, skapende, levende, ikkefastlåst og derfor modent og myndig. Vi påkaller oss ettertidens dom. Den blir rettskraftig om noen øyeblikk. Den må sones i tårer, vondter, vold og blod. Mens islam vil overleve og agere videre som en lek til guders fornøyelse og underholdning.

--

Når muslimer hevder at islam er en fredelig religion, så har de rett. Men terroristene har også rett når de hevder at de utøver vold i islams navn. Islam er gjenstand for både fredelige og voldelige fortolkninger. Dette innebærer at både terrorister og fredelige muslimer har rett i sin forståelse av islam, se:

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Opphengt-i-arefull-fortid-7895081.html

-

De fleste terrorister er muslimer

Det er riktig at de fleste muslimer ikke er terrorister, men de fleste terrorister i vår samtid er muslimer. Terroristene hevder med stolthet at de er muslimer, og med rette.

De oppstår i en muslimsk sosiokulturell sammenheng, akkurat som Nazi-Tyskland og fascistene i Italia oppsto i den kristne sosiokulturelle sammenheng. Terroristene representerer kanskje ikke alle muslimer, men å ekskludere dem fra muslimenes samfunn eller islam, er i strid med fakta.

Når muslimer hevder at islam er en fredelig religion, så har de rett. Men terroristene har også rett når de hevder at de utøver vold i islams navn. Islam er gjenstand for både fredelige og voldelige fortolkninger. Dette innebærer at både terrorister og fredelige muslimer har rett i sin forståelse av islam. Derfor er hovedspørsmålet ikke om islam er en fredelig religion eller ikke. Hovedspørsmålet er om muslimer som sier at islam er en fredelig religion er villig til å kjempe mot de muslimene som tror på et voldelig islam? Denne kampen vil avgjøre om islam i bunn og grunn er en fredelig eller en voldelig religion. Dette er en kamp som de islamske samfunn må føre.

Kommentar: Her peiles det på «tolkinger» av islam, ikke på hva islam er i seg selv. Innfallsvinkelen er relativistisk eller postmoderne, ja, terapeutisk, som om dette skulle fortelle noe om essensen i islam, dvs spørsmålet om islam har noen essens og hva denne i så tilfelle består av.

Kronikkforfatterens interesse er tolkningen av islam, og som tolker forutsetter hun at alle må velge innfallsvinkler til islam. Vantro må velge på hvilken måte man vil forholde seg til islam på, dvs tilislams tekster og islam praksis, ja, til hele spekteret av hva islam er for noe i sitt vesen og i sin begrunnelse og funksjon.  Hun forutsetter ikke-eksistens av essens og føyer seg dermed inn under en meget utbredt oppfatning i akademia eller akademias paradigme. Akademia blir derved gjort til en sosiologisk, moralsk og rettslig instans, en instans som da må berømme henne for denne innfallsvinkelen. Hun frikjennes for sin manglende forståelse av islams essens allerede i utgangspunktet.

Men hva er det – hvilke åndskrefter er det – som bringer denne innfallsvinkelen, denne relativismen, eller nominalismen, om man vil? Hva er det som får denne instansen til å tro på at denne tilnærmingen er riktig, at den så å si er blitt en naturnødvendig og selvinnlysende forutsetning eller fordom for å kunne ha et realistisk og sant forhold til problemkomplekset som sådan?

Jo, paradigmet i seg selv bærer med seg og innebærer et stort bedrag i seg selv og ikke bare et hvilket som helst bedrag, nei, her gjelder det også om selvbedrag og massesuggesjon, det et fritt og selvstendig menneske må forsøke å unngå for enhver pris innenfor det etisk forsvarlige og etisk tilbørlige. 

Etablissementet det her er snakk om har nemlig den største interesse av at islam forblir en helhet hvis enkeltheter eller deler er mye viktigere enn helheten, dvs essensen, «den metafysiske nanofysikk» som ligger under og som fundamenterer tros- og holdningsbyggverket over, med andre ord alt det som konstituerer alle påfølgende verdivalg i følgerekken. Det fins ingen nødvendighet i dette paradigmet, bare kontingenser eller tilfeldige utslag som kunne ha vært annerledes . Praktisk talt betyr dette at «paradigmet» mener at islam kan forandre seg, eller tilpasse seg eller for å si det kort: Bli bedre, og om ikke noe helt annet, så i hvert fall noe moderert annerledes, i begge tilfeller noe kvalitativt bedre. Men forutsettes det da ikke nettopp at islam virkelig har en essens? (Vi vil ikke påstå at vi kan løse dette paradokset eller dilemmaet uttømmende her, men nøyer oss med å reise spørsmålet).

Delene er med andre ord ikke summen av delene for dette etablissementet. Summen finnes ikke, faktisk eller ontologisk sett. Delen er selv essensen, en forestilling som selvsagt er selvmotsigende, fordi den forutsetter at A kan være ikke-A på en og samme gang og på samme måte. Paradigmet forutsetter da også en inderlig ateisme hvor islam som sett og trodd som åpenbaring er totalt fraværende. Hvis man utgår fra at åpenbaring er illusjon, slik man må i dette paradigme, har man imidlertid fratatt seg legitimiteten til å uttale seg, man har allerede i utgangspunktet felt en metafysisk dom, en dom som forutsetter ateisme. og dette er metodologisk ikke mulig, skal paradigmet ha troverdighet som vitenskapelig sannhetssøkende. Man lar ateisme trumfe tro og der dette skjer, skjer en fordømmelse – både dirkete og indirekte - ikke bare av troen, men også av den troende. Kronikkforfatteren forutsetter dermed at der er som det bør være å være nedlatende eller forkastede. Det kan være et subtilt og for mange et helt nærmest usynlig eller uskyldig utgangspunkt for et folkemord på troen først og så et forsøk på annihilasjon av de troende dernest, i sin ytterste konsekvens.

Et lite innblikk i Guillou: Det er moskeene som er truet, ikke synagogene.

    Efter att mer än ett dussin moskéer i Sverige utsatts för mordbrand och andra attentat har polismakten beslutat att ta till exceptionella krafttag.

    Man har posterat stridsutrustade specialpoliser med särskilt häftiga tyska kulsprutepistoler utanför landets synagogor och judiska skolor.

    Samtidigt dånar en våldsamt aggressiv debatt på landets liberala ledarsidor om antisemitismen i Sverige. Inte, således, om den dominerande formen av svensk rasism som riktar sig mot araber och muslimer.

    Nu, mina damer och herrar, träder vi in i den svenska politiska debattens helvetesrum. Ty varje försök att analysera eller förstå mekanismerna bakom denna uppochnedvända ordning utlöser traditionellt nya avgrundsvrål från liberalerna.

Man merker at Guillou nyter å sette fingeren i øyet på det han kaller det liberale Sverige. Men samtidig er situasjonen såpass alvorlig at det han sier får en egenvekt. Hvem er det han solidariserer seg med, og hvem er det han håner?

    För dem, som vill framställa Sverige som ett antisemitiskt snarare än islamofobiskt land, är varje lögn och överdrift ett av det höga ändamålet helgat medel.

Och just den nazistiska historien har gjort antisemitismen till den mest föraktliga, och därför minst frekventa, formen av rasism i vårt land.

Vansinnesutbrottet i den liberala pressen blir ändå absurt nog ett bevis på hur omöjlig en antisemitisk hållning är i Sverige.

Via: https://www.document.no/2015/02/gamle-reflekser-dor-ikke-sa-lett/

Hva er islamofobi? Hva er islam og hva er fobi? Og hvem er i så fall islam-o-fob? Jo, ifølge Guillou (heretter kalt G) alle som er islamofobe. Og spør man G om hva islam er, vil han si: Islam har ingen essens. De som essensialiserer islam lider av islamofobi, fordi de essensialiserer, en betegnelse som knapt sier noe om virkeligheten, men mer om fobi for islamofobe og for islamofobi. G’s kamp er legitim bare i den grad disse spøkelsene eksiterer, altså de som anliter seg på en illusjon, nemlig islam proper, islam som essens, i den grad den  overhodet fins.

G ser ikke at han essensialiserer islamkritikere. (Kall det gjerne «generalisering!). Han evner ikke å se at han ikke bare betrakter islamkritikere  som «en størrelse» som må bekjempes, dvs tilintetgjøres, og som han derfor  nettopp må essensialisere eller dikte opp. Han er en ridder som kjemper mot vindmøller.  Han må dehumanisere de såkalte islamofobe, en størrelse som ikke er noe annet enn en villet og velberådd menneskeskapt konstruksjon, en innbilt fiende, men et for ham altså nødvendig fiendebilde, en nødvendig konstruksjon, skal han ha håp om å kunne legitimere sin – innbilt eller oppkonstruerte - noble kamp.  Det er slik han vil stagge kritikk av islam og kritikk av realisme i innvandringspolitikken. Han gjør islamkritikere til hovedfiender som må bekjempes nær sagt for enhver pris og med alle midler, hellige midler, i hvert fall på verbalplanet. Han trenger derfor medarbeidere, medansvarlige og disse er muslimer. Han trenger dem som medløpere, medsammensvorne og derfor medansvarlige, for hans eget formål, for å kunne mate sitt eget troll. G er mer en villig til å ofre muslimer for dette formål. Han gjør kynisk muslimer (og islam proper)  til instrumenter for å fremme sin egen person, samtidig som han ofrer jødene, for ytterligere å kunne oppnå sitt egentlige mål, nemlig selvforherligelse, sitt behov for å erstatte Gud og sette seg selv opp som allmektig, en som fortjener den ultimate tilbedelse . En prosess som med nødvendighet krever offer, og ikke bare ett offer, nei, stadig påfyll med nye og friske, fullkomne ofre. For narcissismens vesen eller essens er at dens sult og grådighet, og fråtsing, aldri kan bli tilfredsstilt  uten ofring av andre, uten tilføring av ny næring, nytt blod.

Men det blir verre: For å lykkes med sin egotripp, må han også essensialisere seg selv, og som ikke dette var nok, også essensialisere islam og muslimer. Han tillegger islam ikke-essens og fratar dermed muslimer vesenstilhørighet, ja, tro. Han undergraver så deres tro, i den tro at de skal overta hans egen. Han føler seg bedre – suprem? Han vil at de skal bli avhengige av ham, både mentalt og fysisk. Han vil ha hele dem, et typisk essensialiserende anliggende. Han vil - i virkeligheten, ontologisk og objektivt – de-essensialisere dem for at de kan essensialiseres inn i hans egen innbilte ikke-essens, dvs frata dem essens, og dette innebærer både identitetstyveri og tyveri eller grov parasittisme på personlighetsstruktur.

En uhyrlig nihilisme er på gang, med andre ord. For uten essens, er alt tillat, det er nihhilismens essens, en essens det er påtrengende for nihilister å skjule, fordekke, bortforklare. Og dette er jo syndens vesen, i sin essens. Det nærmeste man kommer er når Gud nærmer seg. Nihilister lyver akkurat som Adam og Eva gjorde, bare mer og mer intenst en vanlige syndere gjør det, hver dag. Forskjellen er: Hvem reiser opp den vanlige kristne hver dag? Jo, det er Gud. Uten Gud, ingen oppreising!

Integrering betyr for G at muslimer skal integrere seg i hans private ikke-essens. Han tror at muslimer flest vil foretrekke dette, altså å bli av- eller deessensialisert, fremfor å forbli seg selv og slik de oppfatter og definerer seg nettopp ut fra det som konstitueres deres essens, deres egenart og opplevelse av identitet, den essens som er å være muslim bundet både metafysisk og juridisk til islam, den tro eller din som gir dem fundament, mening og mål både her i livet og i det kommende, deres essensiale virkelighetsoppfatning og sanne eller autentiske identitet  - og ikke noe annet.

Høres dette urimelig ut? Forsvarer ikke G muslimer og islam? Og vil ikke islamkritikere ut fra dett måtte støtte G’s prosjekt? Han ville jo desturere islam og er det ikke det islamkritikere nettopp sikter mot?

På en måte, kan slike spørsmål forstås, men poenget for en islamkritiker er at muslimer selv må nærme seg tingene og selv ta valget, bygget på bevisst og autensti refleksjon uten forsøk på manipulering utenfra, uten påvirkning eller diktat  fra ett narcissistiske sinn som kun foregir edle  motiver og noble mål. For narcissismen er alltid psykologiserende og derfor selvbetjenende og uten reelt fundament. Det reelle fundament er å finne i en teo-juridisk tilnærming, slik jeg har pekt på og foreslått som en vei ut av det vanvittige vanføre teoriene om islamofobien har ført oss inn i. Vi må bevisstgjøre oss at det altså fins en annen og bedre tilnærming, en tilnærming mot det reale og reelle.

Døving og Bangstad mener at for at noe kan kalles rasisme, så må tre prosesser inngå:

1. Å dele inn en befolkning i ulike kategorier, der noen gis negative essensielle trekk.

2. Å redusere et individs identitet til de gitte ­negative karaktertrekkene for en kategori.

3. Å bruke de negative karaktertrekkene som argument for underordning og diskriminering.

Etter krigen kunne det se ut som antisemittismen var gitt dødsstøtet. Men vi vet nå at den lever i beste velgående, og er i ferd med å blomstre opp.

I den arabiske verden har antisemittismen først fått utbredelse etter krigen. De negative ytringene om jøder i Koranen mener de to forskerne ikke har spilt så stor rolle. Det har vært mye mindre jødehat i den muslimske enn i den kristne verdenen. Det blomstret først opp etter opprettelsen av staten Israel.

Antisemittismen kan bidra til en forståelse av hva rasisme er, mener de.

– Antisemittismen er et konglomerat av fiendtlige fordommer, der både biologi, religion og kultur eller mentalitet utgjør det rasisistiske argumentet, skriver de.

Islamofobi

Mange av disse
rasistiske trekkene mener Døving og Bangstad kan gjenfinnes i islamofobien. Det gjelder for eksempel at muslimer er evig fremmede, og ikke kan integreres i vestlig kultur. De tillegges uforanderlige felles egenskaper som kvinnefiendtlighet, at de er voldelige og udemokratiske og at de har lov til å lyve om sine sanne hensikter. Og det skapes konspirasjonsteorier om at de vil ta makten, som for eksempel teorien om Eurabia.

Islamofobi er et omstridt ­begrep, og det er et nytt begrep. Det er først i dette århundret det har fått noen utbredelse, ikke minst på grunn av FNs tiltak for å bekjempe islamofobi.

En av grunnene til at begrepet kritiseres, er at store islamske organisasjoner prøver å få gjennomslag internasjonalt for at enhver kritikk av islam er ­islamofobi. Døving og Bangstad påpeker at begrepet kan brukes­ til å hindre intern menings­utveksling innen islam, til å ­beskytte makthaverne i muslimske land og til å stanse berettiget kritikk mot islam.

Selve begrepet fobi kan skape inntrykk av at man mener det er en sykdom eller psykisk forstyrrelse som man kan helbredes fra. De to forfatterne påpeker at det også gjelder et akseptert begrep som homofobi.

Noen innvender at en muslim bare kan konvertere, og dermed er det å være muslim ikke noen egenskap som man bare har. Døving og Bangstad innvender at man ikke velger hvilken kultur man vil være født inn i, og at de ofte vil bli betraktet som muslimer selv om de skulle forlate troen.

Rasistisk

De mener at det er godt dokumentert at det finnes en rasistisk ideologi rettet mot muslimer, og som man kan betegne som islamofobi.

Det er ikke nok å uttrykke seg negativt om islam eller ha fordommer mot muslimer for at noe kan kalles islamofobi.

– Islamofobi forutsetter et nivå av generalisering og essensialisering som ikke nødvendigvis er til stede i enhver negativ holdning til muslimer, skriver­ de to, og nevner tre nødvendige kjennetegn: Uriktige eller sterkt overdrevne negative forestillinger om muslimer eller islam, essensialisering og konspirasjonstenkning.

– Det er et avgjørende sentralt element i alle former for islamofobi å definere hva islam er og ikke er for muslimer selv, uavhengig av hvordan muslimer i Norge eller andre steder måtte forstå den troen de forsøker å leve i pakt med. Islamofobi kjennetegnes av at islam ses som synonymt med vold, terrorisme, ufrihet og forsøk på å underlegge seg andre, skriver de.

Islamofobiens budskap

Et typisk trekk er at man setter likhetstegn mellom­ islamisme og islam­ generelt.

– Å tillegge muslimen uforanderlige og truende egenskaper, er islamofobiens budskap og funksjon. Å tillegge menneskegrupper en uforanderlig og ­negativ essens er da også et kjenntegn på rasismens underliggende logikk, skriver de.

http://www.vl.no/samfunn/rasisme-er-mer-enn-rase-1.318047

--

Kommentar: Du er som virkelig eller potensiell rasist veldig ille ut hvis du kjenner deg igjen i følgende utsagn eller påstander:

Islam betraktes som en monolittisk blokk som er statisk og umulig å forandre

Islam betraktes som den adskilte Andre

Islam betraktes som underlegen Vesten, og som barbarisk, irrasjonell, primitiv og sexfiksert.

Islam betraktes som voldelig, aggressiv, forbundet med terrorisme og engasjert i en kamp mellom sivilisasjonene

Islam betraktes som en politisk ideologi

Kritikk av Vesten fra muslimsk side avvises kontinuerlig som uberettiget og irrelevant

Vesten praktiserer systematisk ekskludering av muslimer fra samfunnsgodene generelt

Anti-muslimske holdninger betraktes som normale og naturlige.

Punktene over er ment å skulle beskrive konkrete, reelle og fordomsfulle utslag av det som i dag betegnes som islamofobi i Vesten. De er utformet av EUMC, et senter for studier av islamofobi med base i Wien.

Kan Europa reddes fra de som tar disse punktene, som ikke er noe annet enn et formidabelt angrep på alt som kan kalles europeisk eller vestlig, som sitt grunnlag for sine holdninger til og meninger og forestillinger om politikk, religion og kultur i dag?

Kan Europa reddes for Islam?

Det er ikke langt fra dette å konstatere noe som (tilsynelatende) sant og gyldig til dette å skjule den egentlige agenda man har og dermed det egentlige budskap.

Det burde stå klart for enhver hva de ti punktene nevnt i innledningsinnlegget innebærer, nemlig at:

Islam SKAL IKKE betraktes som en monolittisk blokk som er statisk og umulig å forandre

Islam SKAL IKKE betraktes som den adskilte Andre

Islam SKAL IKKE betraktes som underlegen Vesten, og som mer barbarisk, irrasjonell, primitiv og sexfiksert enn Vesten.

Islam SKAL IKKE betraktes som voldelig, aggressiv, forbundet med terrorisme og engasjert i en kamp mellom sivilisasjonene

Islam SKAL IKKE betraktes som en politisk ideologi

Kritikk av Vesten fra muslimsk side SKAL ALDRI avvises som uberettiget og irrelevant

Vesten SKAL ALDRI praktisere systematisk likebehandling av muslimer mht. samfunnsgodene generelt

Anti-muslimske holdninger SKAL ALLTID betraktes som U-normale og U-naturlige.

Hvis den generelle islamisering av Vesten fortsetter med samme styrke og intensitet som den har gjort til nå de siste tre generasjoner, vil det snart være forbudt å uttale følgende:

Islam KAN betraktes som en monolittisk blokk som er statisk og umulig å forandre

Islam KAN betraktes som den adskilte Andre

Islam KAN betraktes som underlegen Vesten, og som barbarisk, irrasjonell, primitiv og sexfiksert.

Islam KAN betraktes som voldelig, aggressiv, forbundet med terrorisme og engasjert i en kamp mellom sivilisasjonene

Islam KAN betraktes som en politisk ideologi

Kritikk av Vesten fra muslimsk side KAN betraktes som uberettiget og irrelevant

Vesten praktiserer ikke systematisk ekskludering av muslimer fra samfunnsgodene generelt

Anti-muslimske holdninger KAN betraktes BÅDE som normale og U-naturlige.

(Denne siste uttalelse forbeholdes de forvirrede, de som "eliten" har klart å hjernevaske gjennom hele etterkrigstiden).

Følgende er i dag strengt forbudte uttalelser som ingen politiker, intellektuell, troende eller ikke-troende TØR uttale i dagens situasjon, (bortsett fra de få og brave og de som ikke er selvhatende islamofile ):

Islam BØR OG MÅ betraktes som en monolittisk blokk som er statisk og umulig å forandre

Islam BØR OG MÅ betraktes som den adskilte Andre

Islam BØR OG MÅ betraktes som underlegen Vesten, og som barbarisk, irrasjonell, primitiv og sexfiksert.

Islam BØR OG MÅ betraktes som voldelig, aggressiv, forbundet med terrorisme og engasjert i en kamp mellom sivilisasjonene

Islam BØR OG MÅ betraktes som en politisk ideologi

Kritikk av Vesten fra muslimsk side BØR ALDRI avvises som uberettiget og irrelevant

Vesten BØR OG MÅ praktiserer systematisk LIKEBEHANDLING av muslimer mht. fordeling samfunnsgodene generelt

Anti-muslimske holdninger BØR OG MÅ betraktes som normale og naturlige.

Et menneske - blant mange andre -som tar disse spørsmålene på alvor har skrevet følgende som en motvekt til den realitetsforstyrrede holdning og helt ut forskrudde virkelighetsoppfatning som den anti-islamofobe ”intellektuelle elite” nå forfekter som et forsvar mot islam:

This definition is obviously intended to preclude any possibility of meaningful discussion of Islam. As it happens,

1. That Islam is static and unresponsive to change is evident from the absence of an internal, orthodox critique of jihad, sharia, jizya, etc. As Clement Huart pointed out back in 1907, “Until the newer conceptions, as to what the Koran teaches as to the duty of the believer towards non-believers, have spread further and have more generally leavened the mass of Moslem belief and opinion, it is the older and orthodox standpoint on this question which must be regarded by non-Moslems as representing Mohammedan teaching and as guiding Mohammedan action.” A century later his diagnosis still stands: it is not the jihadists who are “distorting” Islam; the would-be reformers are.

2. That Islam is separate from our Western, Christian, European culture and civilization, and “other” than our culture and civilization, is a fact that will not change even if Europe eventually succumbs to the ongoing jihadist demographic onslaught.

3. Whether Islam is “inferior to the West” is a matter of opinion, of course. That Islam cannot create a prosperous, harmonious, stable, creative, and attractive human society is not. Whether Islam is “barbaric, irrational, primitive and sexist” is at least debatable; but that many of its tangible fruits are so, is all too painfully visible.

4. Islam is seen by so many as “violent, aggressive, supportive of terrorism” not because of some irrational “phobia” in the feverish mind of the beholder, but because (a) of the clear mandate of its scripture; (b) of the record of its 14 centuries of historical practice; and above all (c) of the timeless example of its founder.

5. “Islam is seen as a political ideology,” and it should be seen as one, because its key trait is a political program to improve man and create a new society; to impose complete control over that society; and to train cadres ready and eager to spill blood. This makes Islam closer to Bolshevism and to National Socialism than to any other religion. It breeds a gnostic paradigm within which the standard response to the challenge presented by “the Other,” i.e. non-Muslim societies and cultures, is implacable hostility and violence, or violent intent.

6. Criticisms made of the West by Islam should not be rejected out of hand; they should be understood. Its chief “criticism” of the West-and of every other non-Islamic culture or tradition-is that it is infidel, and therefore undeserving of existence.

7. A priori hostility towards Islam should not be “used to justify discriminatory practices towards Muslims.” Quite the contrary, an education campaign about the teaching and practice of Islam should result in legislative action that would exclude Islam from the societies it is targeting - not because it is an intolerant “religion,” but because it is an inherently seditious totalitarian ideology incompatible with the values of the West.

8. And finally, while anti-Muslim hostility is not a priori “natural or normal,” the desire of non-Muslims to defend their lands, families, cultures and faith against Islamic aggression is “natural and normal”; but the elite class is actively trying to neutralize it.

As the demand for Sharia-based communal self-rule is made with increasing frequency in the banlieus of Paris and the grim West Midlands council estates, Europe’s elite class is ready to throw in the towel. Dutch Justice Minister Piet Hein Donner-a Christian Democrat!-sees the demand as perfectly legitimate and argues that sharia could be introduced “by democratic means.” Muslims have a right to follow the commands of their religion, even if that included some “dissenting rules of behavior”: “Could you block this legally? It would also be a scandal to say ‘this isn’t allowed’! The majority counts. That is the essence of democracy…”

Se for lengre artikkel her:

http://gatesofvienna.blogspot.com/2008/05/counterjihad-vienna-2008.html

Appendix og kildehenvisninger:

(Se på slutten nedenfor om hva som ble skrevet av bl a og document og Vårt Land

https://www.document.no/2015/01/pegida-vare-nye-nazister/

På Verdidebatt:  Feigt, Vårt Land, Publisert 12 januar:

Vårt Land proklamerte med sørgelig selvhøytidelig pondus at de som kristen avis velger å bruke ytringsfriheten til å ikke trykke muhammedkarikaturer etter massakren på Charlie Hebdos tegnere i Paris. For dette kunne nemlig såre muslimer. Hvilken fatalt feig feilvurdering. Hvor har redaksjonen vært de siste ti årene? Hadde ikke disse og mange tidligere drap og drapsforsøk av tegnere skjedd, så kunne man tatt debatten om hva som krenker og ikke. Nå er det for sent.

Når mennesker drepes for å publisere karikaturer, er det et poeng i seg selv å publisere karikaturene. Å forsøke å få det til at de som nå publiserer slike gjør det for å håne og krenke unødig, er intet annet enn dypt umoralsk.

Fordele risiko. Samtlige aviser i Europa burde jevnlig trykke karikaturene for å fordele risiko og vise at alle tar ansvar for våre grunnleggende sivilisatoriske rettigheter. Hvorfor har Charlie Hebdo stått alene, mens tegnere i årevis har levd med politibeskyttelse? Hebdo utforsket ikke «ytringsfrihetens grenser», slik noen vil ha det til. Vårt Land forstår ikke at religionskritikk er en selvfølgelig ytringsretrett.

Og hvorfor stoppe med tegninger, Vårt Land? Det er da mye annet som krenker muslimer i vår kultur. Korte skjørt, gutter og jenter som omgås for mye, liberaliteten generelt. Det er kanskje krenkende for muslimer at Vårt Land kaller avisen sin kristen?

Hva om konservative kristne drepte dem som støtter vielse av homofile - ville Vårt Land vært like forståelsesfull og ikke skrevet mer om likekjønnet ekteskap for ikke å krenke? Det siste man burde gjøre var å etterkomme krav om selvsensur fra muslimer som truer med vold. Man burde om mulig stå fast i sin tro på framskrittet og lære dem den tradisjon av ufarlig selvkritikk og maktkritikk som Vesten har. Media må være sitt samfunnsansvar bevisst, og vokte det frie ord med omhu.

Skam. Aviser som Vårt Land som aktivt går ut like etter et massedrap av tegnere og sier de ikke vil trykke de samme karikaturene fordi det krenker muslimer, gjør skam ikke bare på de døde og deres innsats for den friheten vi tar for gitt, men også på hele vår kultur.

Vårt Land bidro på sin lille måte til å undergrave grunnsteinene i vår vestlige sivilisasjon. Takk for følget.

---

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat10/thread11551273/

Simonnes svarer:

Mobbing eller satire? Publisert 9 januar:

Satiren retter seg oppover, mot makten. Den er et middel til å knuse makt. Mobbing retter seg mot den svake.

Onsdagens tragiske terrorangrep mot satirebladet Charlie Hebdo har fått noen ytringsfrihetsforkjempere til å gå av skaftet i hyllest av dem som har valgt provokasjon og satire som publisistisk levebrød.

Den lille redaksjonen er blitt ytringsfrihetens martyrer. Da kommer også de store ordene fra alle som kjemper for retten til den frie ytring. Når ordene blir store, kan også noen viktige nyanser forsvinne. De som skal forsvare verdiene, kan fort bli enøyde i iveren. Ingen liker å bli kalt for fundamentalist. Ytringsfrihetsfundamentalistene liker det aller minst.

Når satiren nå opphøyes, skal vi tenke på de verste virkningene. Et avgjørende spørsmål blir da: Hva er forskjellen på mobbing og satire? De fleste har svaret klart. Satiren retter seg oppover, mot makten. Det er et middel til å knuse makt. Mobbing retter seg mot den svake. Den brukes til å trykke ned folk som allerede ligger i søla.

Kan vi alltid ta for gitt at vi alltid vet hva som er den sannferdige posisjonen til en gruppe? Behandlingen av jødene før krigen er et godt eksempel på hvordan maktposisjonen ble feiltolket. Det er en hårfin balansegang mellom hva som oppleves som satire og hva som kan oppleves som mobbing.

Vanskelig øvelse.

I den vestlige verden er opphøyelsen av de som krenker, blitt en oppvisning i at man står for de rette demokratiske verdier. Å være forsvarere av ytringsfriheten samtidig som man stiller spørsmål ved virksomheten til dem som har valgt provokasjon og satire som levebrød, er blitt en vanskelig øvelse. Det er så lett å bli misforstått.

Jeg mener det er misforstått å tro at man utviser stort mot om man publiserer mest mulig og søker å opptre mest mulig provoserende. Det er ikke på denne måten man viser seg som ytringsfrihetens forsvarer. Det er en del av ytringsfriheten å holde fast ved sine prinsipper og det man mener er riktig. Jeg forstår ikke at det kan karakteriseres som feigt.

Terror mot ytring.

Provokasjon har vært Charlie Hebdos forretningsidé. Bladet har slått i mange retninger, og har betegnet seg som antireligiøst. Kristen og muslimsk makt har fått sitt pass påskrevet, til glede for noen og til forargelse for andre. De publisistiske virkemidlene har vært så sterke at mange journalister og redaktører har veket tilbake for å kopiere metodene.

Så utsettes den lille redaksjonen for det verst tenkelige. Islamistisk terror mot retten til den frie ytring har vært satt opp som skrekkscenarioet. Den brutale og krigerske atferden til al- Qaida, IS og Taliban har skapt frykt i en hel verden. Angsten stiger til nye høyder.

Den naturlige reaksjonen hos mange er å sette hardt mot hardt, ikke bare militært, men også publisistisk. Nå må vi vise hvor skapet skal stå. For noen er svaret å trykke karikaturer og tekster som vi ellers ikke ville ha trykket.

Jødefrykten.

Det er i kritiske situasjoner som dette at vi skal hente hjelp fra historien. Det er nå vi må evne å holde hodet kaldt.

«Den største forbrytelsen» av Marte Michelet er kanskje den viktigste av fjorårets bøker. Den verbale uthengingen av jødene på begynnelsen av 1900-tallet la grunnlaget for nazistenes forfølgelse og utryddelse av folkeslaget. I sin bok viser Michelet hva som kunne bli publisert av anstendige nordmenn i anstendige publikasjoner. Satire og nedsettende vitser var en del av dette bildet.

Rett etter 1. verdenskrig var det hos mange en klar oppfatning at jødene var en maktgruppe som fortjente å bli herset med. Vi vet nå hvor feil det var.

Jo mer man forakter og frykter en gruppe, jo større glede har man av at den blir krenket. Muslimfrykten anno 2014 har noen likhetstrekk med jødefrykten for 100 år siden.

Red. anm.: Denne versjonen er oppdatert.

Nettleder, se http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread11550457/#post_11550457

--

Vi lever i en tid hvor forvirringen hos de som burde vite og forstå bedre, og som har påtatt seg å være (avlønnede) folkeopplysere, er større enn noen gang. For bare å ta to eksempler på forvridd tankegang og perspektiv kan være:

Det var ikke muslimske politimenn som bisto med deportasjonen av den andre verdenskrig. Mange muslimer var det heller ikke i Nasjonal Samling. (Rune Berglund Steen).

Berit Aalborg i Vårt Land mener følgende påstand er en kortslutning: Det fantes ingen jødiske terrorister i mellomkrigstiden, men det finnes muslimske terrorister i dag.