Skamfull av å være norsk

Jeg smågikk litt på en perrong

på en t-banlinje i Oslo og ventet på at toget skulle ankomme. Jeg var nøyaktig 14 minutter for tidlig ute og å den andre siden av perrongen kunne jeg se en svart, slank og velbygd mann, over middels høy i hvite sommerklær stå og vifte med armene, samtidig som han svaiet litt.

Han snakket til noen på oversiden av stasjonen og jeg så ikke hvem han snakket til og jeg forsto ikke hva han sa. Jeg så imidlertid at han ikke var veldig full. Men at han var litt snakkesalig, var klart.

Plutselig løper mannen opp en trapp og deretter kommer han over gangbrua over dobbeltsporene og så løper han fort  nedover trappene til der jeg sto, en 15 til 20 meter unna. Mannen hadde liksom  hatt meg i syne hele tiden og jeg følte meg ikke helt komfortabel. Dessuten var det nå bare han og meg på perrongen. Han stirret intenst på mutt belsutsomt. Han hadde tydelig oe på hjertet. Og jeg følte et visst ubehag, samtidig som jeg forberedte meg på å måtte forsvare meg.

-Are you a jew, begynte mannen å rope, mens han veivet med armene og svaiet videre.

Han kom mot meg. Jeg trodde først jeg skulle spasere unna i motsatt retning, i håp om at han ville gi seg og miste interesse, men den gang nei. Han kom etter meg, stadig nærmere, men  da han var ca 10 meter unna snudde jeg meg mot ham og begynte å gå rett ot mot ham med faste skritt idet jeg ser rett på ham og uten å si et ord. Han må ha sett alvoret jeg la i dette.

-Are you a jew, gjentar mannen, litt spakere i stemmen nå. Det ser ut for at noe spakner i ham. Han venter tydelig ikke denne reaksjonen fra min side. Faste skritt rett mot ham. Og jeg var helt uredd. Det tok litt av piffen fra ham og jeg følte jeg hadde vunnet første runde.

Jeg spurte meg selv: Ser jeg ut som en jøde? Vel jeg har en tanke bølget hår. Jeg har brune øyne, litt buet nese og dessuten har jeg briller og ser vel ut som om jeg kunne  ha tilhørt en sydeuopeiske familie. Jeg er minst 10 cm lavere enn denne sorte mannen jeg har foran meg.

Jeg tenker: Jeg viker ikke en tomme. Jeg fortsetter å gå sakte mot ham, mens jeg ser ham rett i øynene.

Mannen stopper og stusser. Jeg fortsetter. Han virker ikke redd. Og jeg er ikke redd. Hvor får jeg motet fra?

Jeg begynner å tenke, stille spørsmål. Hva om jeg var jøde? Hva ville mannen foreta seg? Ville han dreper meg?

Mannen og jeg var alene på perrongen nå, men jeg så i øyenvikene at det kom et par mulig passasjerer. Det var nå ca 3-4 minutter før toget kom.

Hvorfor dette spørsmålet: Er du jøde? Og hvorfor akkurat her og nå. I Norge. I fredens og rikdommens land. I toleransens høyborg. I det tryggeste landet i verden?

Var det en nazist og rasehater jeg hadde foran meg? I hvert fall ikke nazist. En umulig kombinasjon. Men rasehater? Hva hadde denne mannen mot jødene? Sto det frykt å lese i øynene hans, fordi jeg tilhørte en spesiell, avgrenset menneskegruppe? Eller var dette bare et forsøk fra mannens side å vise sin avsky for landet og nasjonen Israel?

Nei, det sto ikke frykt i mannens ansikt. Det var ingenting annet enn forakt, vemmelse. Og en slags selvsikkerhet, med belønning i sikte, bifall fra klanen, gruppen, kameratene. Dette var et menneske som var skråsikker på ett eller annet i hans mentale grunnvoll. Han hadde pekt meg ut som et legitimt offer, en måltavle det var verdt å angripe.

Det var umulig å tenke annet enn at mannen virkelig hatet jøder, at han så en trussel i dem, at de ikke var verdt annet enn forakt. Hva ville han gjøre med meg? Drepe meg?

Vel, han var ikke overstadig beruset, men litt svaiende og jeg var klink edru og klar i toppen. Og jeg var ikke redd. Ja sa, så høyt og kar jeg kunne:

-Jeg er norsk.

Mannen liksom våknet og stivnet til. Ansiktet forandret trekk, fra å lyse av aggressivt hat til nå å ha en god handel å se frem til, en mulighet for gjensidig, nesten kameratslig utbytte.

Jeg stirret ham fortsatt rett i øynene, på en komplett nøytral måte, uten å vise neon form for følelse, jeg tror jeg så ut som et menneske som konstaterte et faktum, som en irettesettelse, som en objektiv sannhet, men ikke nedlatende, bare iskaldt og rett fram, høyt og tydelig, og uten å vise noe tegn på svakhet eller frykt.

Men mannen tok alvoret oppi det hele, min selvsikkerhet ble for sterkt for ham. Han trodde meg på stedet og han innrettet seg umiddelbart.

Han sa: - Norway is good, Norway must be spared, Norway must be spared. Norwegians good peaple, good people  …

Jeg følte plutselig en kvalme over å være norsk. Jeg hoppet på toget, satte meg lettet på første ledige plass  og så meg ikke tilbake.