Jeg smågikk litt på en perrong
på en t-banlinje i Oslo og ventet på at toget skulle
ankomme. Jeg var nøyaktig 14 minutter for tidlig ute og å den andre siden av
perrongen kunne jeg se en svart, slank og velbygd mann, over middels høy i
hvite sommerklær stå og vifte med armene, samtidig som han svaiet litt.
Han snakket til noen på oversiden av stasjonen og jeg så
ikke hvem han snakket til og jeg forsto ikke hva han sa. Jeg så imidlertid at
han ikke var veldig full. Men at han var litt snakkesalig, var klart.
Plutselig løper mannen opp en trapp og deretter kommer han
over gangbrua over dobbeltsporene og så løper han fort nedover trappene til der jeg sto, en 15 til 20
meter unna. Mannen hadde liksom hatt meg
i syne hele tiden og jeg følte meg ikke helt komfortabel. Dessuten var det nå
bare han og meg på perrongen. Han stirret intenst på mutt belsutsomt. Han hadde
tydelig oe på hjertet. Og jeg følte et visst ubehag, samtidig som jeg
forberedte meg på å måtte forsvare meg.
-Are you a jew, begynte mannen å rope, mens han veivet med
armene og svaiet videre.
Han kom mot meg. Jeg trodde først jeg skulle spasere unna i
motsatt retning, i håp om at han ville gi seg og miste interesse, men den gang
nei. Han kom etter meg, stadig nærmere, men
da han var ca 10 meter unna snudde jeg meg mot ham og begynte å gå rett
ot mot ham med faste skritt idet jeg ser rett på ham og uten å si et ord. Han
må ha sett alvoret jeg la i dette.
-Are you a jew, gjentar mannen, litt spakere i stemmen nå.
Det ser ut for at noe spakner i ham. Han venter tydelig ikke denne reaksjonen
fra min side. Faste skritt rett mot ham. Og jeg var helt uredd. Det tok litt av
piffen fra ham og jeg følte jeg hadde vunnet første runde.
Jeg spurte meg selv: Ser jeg ut som en jøde? Vel jeg har en
tanke bølget hår. Jeg har brune øyne, litt buet nese og dessuten har jeg
briller og ser vel ut som om jeg kunne
ha tilhørt en sydeuopeiske familie. Jeg er minst 10 cm lavere enn denne
sorte mannen jeg har foran meg.
Jeg tenker: Jeg viker ikke en tomme. Jeg fortsetter å gå
sakte mot ham, mens jeg ser ham rett i øynene.
Mannen stopper og stusser. Jeg fortsetter. Han virker ikke
redd. Og jeg er ikke redd. Hvor får jeg motet fra?
Jeg begynner å tenke, stille spørsmål. Hva om jeg var jøde?
Hva ville mannen foreta seg? Ville han dreper meg?
Mannen og jeg var alene på perrongen nå, men jeg så i
øyenvikene at det kom et par mulig passasjerer. Det var nå ca 3-4 minutter før
toget kom.
Hvorfor dette spørsmålet: Er du jøde? Og hvorfor akkurat her
og nå. I Norge. I fredens og rikdommens land. I toleransens høyborg. I det
tryggeste landet i verden?
Var det en nazist og rasehater jeg hadde foran meg? I hvert
fall ikke nazist. En umulig kombinasjon. Men rasehater? Hva hadde denne mannen
mot jødene? Sto det frykt å lese i øynene hans, fordi jeg tilhørte en spesiell,
avgrenset menneskegruppe? Eller var dette bare et forsøk fra mannens side å
vise sin avsky for landet og nasjonen Israel?
Nei, det sto ikke frykt i mannens ansikt. Det var ingenting
annet enn forakt, vemmelse. Og en slags selvsikkerhet, med belønning i sikte,
bifall fra klanen, gruppen, kameratene. Dette var et menneske som var
skråsikker på ett eller annet i hans mentale grunnvoll. Han hadde pekt meg ut
som et legitimt offer, en måltavle det var verdt å angripe.
Det var umulig å tenke annet enn at mannen virkelig hatet
jøder, at han så en trussel i dem, at de ikke var verdt annet enn forakt. Hva
ville han gjøre med meg? Drepe meg?
Vel, han var ikke overstadig beruset, men litt svaiende og
jeg var klink edru og klar i toppen. Og jeg var ikke redd. Ja sa, så høyt og
kar jeg kunne:
-Jeg er norsk.
Mannen liksom våknet og stivnet til. Ansiktet forandret
trekk, fra å lyse av aggressivt hat til nå å ha en god handel å se frem til, en
mulighet for gjensidig, nesten kameratslig utbytte.
Jeg stirret ham fortsatt rett i øynene, på en komplett
nøytral måte, uten å vise neon form for følelse, jeg tror jeg så ut som et
menneske som konstaterte et faktum, som en irettesettelse, som en objektiv
sannhet, men ikke nedlatende, bare iskaldt og rett fram, høyt og tydelig, og
uten å vise noe tegn på svakhet eller frykt.
Men mannen tok alvoret oppi det hele, min selvsikkerhet ble
for sterkt for ham. Han trodde meg på stedet og han innrettet seg umiddelbart.
Han sa: - Norway is good, Norway must be spared, Norway must
be spared. Norwegians good peaple, good people
…
Jeg følte plutselig en kvalme over å være norsk. Jeg hoppet
på toget, satte meg lettet på første ledige plass og så meg ikke tilbake.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar