Kamil Azhar skriver «I god tro» i Klassekampen den 28.
november om Identiteskrisen, dvs den muslimske identitetskrisen i Norge i dag,
men først er han innom Midtøsten, som han har avlagt et besøk og hvor han som
pakistansk-norsk muslim forundres over at folk
han treffer så ofte spør han om han er muslim der, eller ikke. Han
forundres over at dette liksom skal være så nødvendig å spørre om (he,he).
Med like stor forferdelse har han nå (endelig?) oppdaget at
det samme spørsmålet rettes mot ham også her, i stigende grad. Han er riktig
nok stolt over å tilhøre Norge, som i motsetning til Pakistan ikke krever angitt
i passet hvilken religiøs bakgrunn man har.
Norge gjennomgår en kollektiv krise, mener Kamil. «Hva annet
kan man kalle det når noen ungdommer blir så fremmedgjort at de reiser til
andre land for å krige?» spør han seg. (Legg merke til formuleringen: «når noen
ungdommer». Han unnlater behendig å nevne at det er muslimsk ungdom han har i
tankene … ).
Kamil er såre enig med Fafo-forsker Olav Elgvin som ikke
forstår hva kategoriseringen «muslim» har å gjøre i en undersøkelse om
muslimers forståelse av rettssystemet (i Norge).
Vel, ham om det. Det blir for latterlig til å kommentere, så
vi må videre …
Kamil får en mail fra en muslimsk venn: «Jeg er sprøyte lei
av muslimer». «Ved å bruke en merkelapp som f eks norsk muslim, bidrar du til å
befeste forskjeller og underkaste deg andre menneskers tanker om merkelappen,
heller enn å bli møtt kun som et medmenneske som tilfeldigvis tror på Gud eller
har foreldre fra Pakistan».
Fint formulert, eller hva? Utydelig eller tvetydig, spør du
meg. Hva betyr det, hva menes?
Flere kritiske og avslørende tolkninger og vinkler på dette
er fullt mulig. Men det blir for kjedelig å gå i dybden og nærmere inn på det,
bl a fordi det kan minne om bevisst tåkeprat for å villede. Det som er om å
gjøre for Kamil synes å være å få fortalt leserne at en muslim er mer menneske
enn muslim, i hvert fall i Norge.
Men hva sier islam om dette å ikke være muslim? Vel,
mennesket er født som muslim ifølge islam. Å være muslim er derfor identisk med
dette å være menneske. Kristendom og jødedom, derimot, fratar mennesket
egenskapen av å være menneske. Alt annet enn islam fratar mennesket status som
fullverdig menneske i Allah’s øyne. Det er logisk da å tenke at bare muslimer
er mennesker. Ifølge noen sunnimuslimer er forresten heller ikke shiamuslimer
mennesker, men det blir en annen skål.
Hvorfor vil Kamil da være menneske først, og så muslim?
Han gir selvsagt intet svar på dette, og han stiller heller
ikke spørsmålet, forståelig nok. Det ville ikke passe seg i Klassekampen.
Heller ikke i noen moske i hovedstaden, vil vi tro. I hvert fall ikke for
tiden. For tiden er ikke moden for det. Det er jo Kamil selv et bevis på i
kraft av det han skriver og unnlater å skrive eller spørre seg selv og leserne
sine om.
Han føler at den muslimske vennen hans har rettet en
forstyrrende anklage mot ham, skriver han. Samtidig innrømmer han at det er
vanskelig å komme unna historier hvor unge muslimer viser seg å være splittet
mellom dette å være muslim og samtidig norsk.
Han skriver videre at «norsk muslim» betyr noe annet for ham
enn for hans nabo. Det er derfor stadig noe nytt å lære om den norske muslimen.
Fantastisk tolerant og empatisk, ikke sant?
Vel: Å beskrive mangfoldet i den norskmuslimske identiteten
er ikke et forsøk på å befeste forskjellene, men heller fylle forventningene
med et bredere innhold, skrives det. Det er gjennom en offentlig brytning av
våre identiteter og merkelapper vi innser hvor lite disse egentlig sier om hvem
vi er. Slik kan vi kanskje finne hverandre som medmennesker i et større
fellesskap? spør han.
Men hvem er spørsmålet først og fremt rettet til? spør jeg.
Jeg aner at spørsmålet i første rekke rettes til nordmenn flest og da slik at
det impliserer at det er muslimer som er ofrene her i denne sammenhengen. Det
er nordmenn som må slutte med merkelapper for at det skal kunne gå seg til. Det
er nordmenn som må lære seg at muslimer først og fremst er mennesker, ikke
først og sist muslimer, eller norsk-muslimer.
Avslørende er spørsmålet: Kan vi kanskje finne hverandre?
Bare ved å stille spørsmålet viser han at han mener at
muligheten kan – eller bør - gås glipp av. Og hvem skal han da skylde på, hvis
den så sårt etterlengtede kollektive «menneskeliggjøringen» mislykkes? På sine
muslimske brødre, på moskeene, på Allah, profeten og Koranen?
Eller like mye på begge eller alle parter?
Svaret gir seg vel av seg selv. Men Kamils kronikk var et «godt»
og snedig, tilsnikende forsøk på indirekte eller implisitt å få leserne til å
tro at det primært er muslimer som har eiendomsretten til begrepet menneske og
dette å være menneskelig. (Og offer). I kraft av om ikke dette å være
norsk-muslim, så i hvert fall i kraft av å være muslim, for å være muslim er å
være det ubesudlede menneske, til forskjell fra dette å tilhøre gruppen andre halv-
eller kvartmennesker og verre, som er blitt besudlet eller korrumpert av alt annet
enn islam proper.
Å invitere nordmenn og andre ikke-muslimer til å være mer
medmenneskelige, betyr ikke noe annet enn å invitere til å bli muslim. (Det
skal skje på en menneskelig eller mer medmenneskelig måte, må vite.)
Men det er dette folk ikke forstår og ikke vil snakke om. Vi
duperes av setninger som Kamils venn skriver i e-mailen som nevnt ovenfor:
«En muslim er en intetsigende fellesbetegnelse og beskriver
like stor variasjon på levemåter som mellom meg og en hottentott».
Det er akkurat slik en etnisk nordmann forventes å skulle
tenke. Ja, nordmenn stiller faktisk absolutte krav til andre nordmenn om at det
er slik man SKAL tenke, og hvis man ikke tenker slik, ja, da er man mistenkelig,
potensielt farlig og umoralsk.
Kamil og hans venn retter fokuset mot «levemåter». Ikke mot
islam. Det er nemlig mye lettere og mer formålstjenlig for øyeblikket å bruke
ulike «levemåter» som et parameter og variabel, og da som et instrument, men
som ikke er noe annet enn en verbal omgåelse eller eufemisme for islamsk
misjonering og forførelse.
Begrepet islam må ikke brukes direkte eller umiddelbart og
usminket, hvis man skal vinne gehør og sympati for islam i den naive norske
befolkningen. Man går omveier fra begrep til betegnelse, noe som for øvrig innpasser-
og tilpasser seg assosiativt til de mentale, indre bilder nordmenn som nordmenn
har tilegnet seg til de grader at de er den eneste struktur eller paradigme det
overhodet er mulig å tenke innenfor blant nordmenn av i dag.
I en kronikk i Klassekampen den 24. november d.a får vi syn
for segn for det som over er skrevet: Kamil tenker virkelig innenfor skjemaet «Vi»
mot «Dem», dvs dualistisk. Men han
serverer dette «opplegget» - denne misjonsmetoden - på en måte som kaster blår
i øynene på nordmannen, som tror at Kamil normativt og ontologisk tenker
akkurat som dem selv i dette sosiokulturelle – men ikke-religiøse - perspektivet.
Nordmenn føler en slags ro og en stolthet over å være ikke-troende og når da muslimer
kommer og snakker med samme begreper i det samme perspektivet, slår nordmannen
seg til ro med at muslimen heller ikke er troende og at muslimen derfor er like
«ufarlig», eller saklig, liberal og tolerant eller human og stolt som han selv. Og da per definisjon og værensmessig
komplett integrert og faktisk mer vestlig innstilt enn de vestlige selv, de som
har kristendommen som tanke- og følelsesmessig - og derfor holdningsmessig - fundament. Muslimer tenker – med slike briller
påsydd - faktisk mer ideelt fordi de fortoner seg som mer individualistiske enn
de vestlige selv er. Og dette må jo beundres og premieres, tenker en gjennomsnittlig
nordisk julenisse.
Kamil skriver at det nå er de negative elementene blant muslimske
ungdommer som får brorparten av medieoppmerksomheten, når det gjelder
spørsmålet om lojalitet.
Disse ungdommene har etter 9.11 vokst opp i et vakuum og
vært omgitt av retorikken enten er du med oss eller så er du mot oss helt fra
de var små. Alle unge muslimer vet at de må stå til rette for alle typer islam
og muslimer. De blir stilt til ansvar for smått og stort. De måtte ta støyten
på skolen, på fotballbanen og i samfunnet generelt.
Dette gjør det vanskelig å samles om «Ja, vi elsker», når
man samtidig må forklare hvor man kommer fra. Det blir slitsomt å svare på
spørsmål som hvorfor muslimer sprenger seg i lufta for en «pedofil profet».
Men det er en feilslutning at muslimer ikke vil inkluderes,
skriver Kamil.
Men legg merke til hvordan han formulerer seg: Han skriver «ikke
vil inkluderes» og ikke «vil bli integrert» eller «det er feil at de ikke vil
inkludere seg». For den oppmerksomme leser er en slik formulering et funn, men
uten at jeg her skal bruke til på å forklare hvorfor.
Kamil mener sogar at et høyt antall muslimske
stortingsrepresentanter er et tegn på at det er en feilslutning at muslimer
ikke vil inkluderes!
Til slutt i kronikken avfyrer Kamil et slags nådeskudd mot
Erna Solberg og Solveig Horne: De burde ha uttalt bekymmer for de to somaliske
jentenes sikkerhet (de som dro til Syria for jihad) heller enn å fremstille dem
en sikkerhetsrisiko.
Konklusjon: Media tillater at de opereres med mange skjulte
premisser, om ikke konkrete ideologiske eller religiøse angendaer – der muslimer
deltar i den offentlige debatt. Man tillater i stort omfang «honnør-innlegg»
fra muslimsk side og tillater taushet om underliggende trossetninger,
oppfatninger som er kollektivt bindene, men som media tillater å fremstå som
kun potensielt individuelt eller personlig valgte verdivalg, gjerne
eksistensielt autentiske verdivalg. Slik sett tillater media muslimer å fremstå
som mer vestlige enn de vestlige selv og mer honnørverdige enn dem selv, bl a
fordi muslimene nå faktisk streber etter å være mer autentiske enn dem selv,
hvilket i seg selv er svært prisverdig i vestlige øyne.
Man ser ikke at dette er en Catch 22, og en «cul de sac», et
håpløst prosjekt hvis endelikt er klar som dagen og hvis funksjon er å maximere
frustrasjon og håpløshet.
Men det er ikke til å komme bort fra at limet som ligger under
og som binder muslimene sammen i dette landet, er islam per se, på tross av
ulike individualmuslimske levemåter. Det er islam som er nødvendig, levemåtene
bare kontingente.
Hvorfor slipper f eks alltid muslimer unna å drøfte islam
som sådan når menneskerettsspørsmål tas opp til debatt? Hvorfor tillates de å
forholde seg tause om de spesifikt muslimske menneskerettserklæringen, som skal
gjelde for alle muslimer overalt og til enhver tid og som ikke er annet enn et
oppsett av sharia på en annen måte, med alle dens allahianske plikter for
muslimer til å godta brudd på nettopp menneskerettighetene, slik de er vedtatt
av FN?
Hvorfor får ikke muslimer anledning til å fremheve sharias «velsignelser»
og den spesifikke «beskyttelse» Allah og «hans» evige Konstitusjon tilstår sine
undersåtter? - for å si det på en annen måte.
Muslimer har en plikt på seg til i en viss grad – i hvert
fall ytre sett – å tilpasse seg vertslandet de kommer til sin verdensanskuelse,
dets menneskesyn og dets verdisyn, kort sagt metafysiske så vel som fysiske
betingelser for samarbeid og samforstand. De tillates fra elle kanter å bruke
vertslandet begreper og paradigmer til å gjøre seg forstått – relativt sett- sett fra muslimsk side i dette samfunnet. De
vil foregi å kjenne seg igjen i og hjemme i de mytiske forestillinger og den
basis for all argumentasjon eller dialog som substansierer dette nye midlertidige
eller permanente bosted for muslimer.
De vil bruke det av forestillinger og dogmer som finnes i
islam som til forveksling ligner på dem som konstituerer vertslandets arsenal
av myter, historier, fortellinger, sagn og religiøse og politiske sannheter som
finnes, men sjelden eller aldri fremheve de grunnleggende og avgjørende forskjellene,
eller alle de manglende sammenfall, mangler som gjør islam helt inkompatible i
denne grøten.
På den måten vil de kunne kamuflere seg eller fremstille det
hele for «vertslendingene» som om vertslandet og islam har nøyaktig sammenfallende
interesser, både på kort og lang sikt. Vertslendigene kan berolige seg. De har
intet å frykte, aller minst en guddommelig plikt til maktovertakelse basert på
det «verstlendingene» - for å bruke enda en ny term – tror er den samme guden
som de en gang trodde på selv, nemlig Allah, en gud som i vertslandet er gjort
til en avmektig fyr, avkledd og fratatt alle grusomme karaktertrekk, til stor
fornøyelse i befolkningen. Vertslandet tror fullt og fast på at også muslimer
skal komme til en slik sannhets erkjennelse, at gud er gud og dessuten død,
enten det gjelder Allah eller Kristus.
Vertslandet kjenner seg igjen i muslimenes begreper,
begreper de selv på sin side har lånt eller stjålet fra dem selv, for kollektivt
og personlig forgodtbefinnende. Man kjenner seg inderlig igjen i den muslimske
argumentasjonstilnærming og den offentlig diskurs som skjer på islams
premisser, uten at dette premisset oppdages eller gjennomskues.
Media og eliten har for lengst gitt opp å forsøke å avverge
slike unnlatelsesblundere. Man tør, antakelig ikke. Eller man er bevisst gjør
seg til likegyldige ignoranter, til nyttig idioter, idet man antar eller tar
for gitt at Vesten ikke fortjener bedre.
Man har glemt sitt eget språk, og da et språk som ikke bare
er fortellinger, vitenskapelige bragder, økonomiske mirakler og tale og skrift,
men et helt univers av verd- og trosforutsetninger som ikke finnes som absolutert
– og ikke relativ forutsetninger - fundament i islam.
For å si det kort: Islam har en helt annen gudsoppfatning
enn vertslandet og dets opprinnelig kultur hadde. Islam gir en helt annen språklig
identitet i dette perspektivet. En helt
annen substans. Men der dette ikke erkjennes, der føles det straks letter å
innbille seg at identitetene er mer like enn ulike. Man kan derfor trygt gå i
dialog med muslimer og finne møteplasser for reell samtale, men da bare ut fra
et helt overflatisk syn på dette hva det betyr å ha en spesifikk identitet. I
mangel på identitetsbevissthet og sann gudserkjennelse, vil «verstlendingene»
måtte tilpasse seg i og integrere seg inn i islam. Det omvendte vil ikke skje.
Og dette vet – i kraft av sin religion - enhver muslim.
Enhver muslim vet dermed også at dialoger aldri kan skje på
annet enn muslimske premisser ut fra islam. Verstlandet, derimot, tror og
innbiller seg at de underliggende formelle eller uformelle spillereglene for «dialogen»
ligger fast og representere en felles, omforent, eller objektiv grunn, i et
universelt og ikke-dualistisk menneskelig perspektiv.
Men dette er slett ikke tilfelle. Vertslandet kommer derfor
i opposisjon til en svært liten minoritet i eget land, en opposisjon som uten
anstrengelser og på alfamesssig instinkt tør å undersøke og se hva som skjuler
seg under havflaten, under toppen på isfjellet, som stikker opp over overflaten.
Det er ingen ting makteliten og media
frykter mer enn denne oppdagelsesreisen, denne sannhesiver. De kan ikke få seg
til å se agnet - i sin fulle dybde - som legges ut, og derfor går de da også rett
på kroken. Man berømmer i stedet seg selv for, og får stormende applaus for å ikke
henge seg opp i minimale og helt irrelevante fargenyanser mellom mennesker. Og
dette med rette. Men ved blindt å lede fokuset mot slike bagateller, mister man
av syne det større og mer dystre eller mørke perspektiv, det som ligger under
overflaten. Unnasluntringen bunner mer enn noe annet i en ytre og overflatisk frykt
for å bli stemplet som rasist. Verre er det ikke. Man blir ikke profet uten å
være overtolerant her i gården. Men dette tåkelegger det dyperegående drama, de
underliggende undergravende åndskrefter. Vi ser ikke at det pågår en større
tragedie. Vi ser alt dette bare sosiopsykologiserende. Vi skal for enhver pris
være best på toleranse overfor intoleranse.
For å avrunde: Når Kamil tar til ordet for og forsvarer en
minoritet, ja, til og med unge piker i pubertet og identitetskrise og som til
og med drar på jihad til et fremmed land, så skjønner alle «godt korrekte»
nordmenn at dette er rett og riktig i både handling og ord, og at slik skal det
jo være, i et humant samfunn, bedømt ut fra våre egne, universelle og ikke-dualistiske
standarder.
Kamil trenger med andre ord all vår støtte, all vår sympati
og for ikke å forglemme: Vår hele og fulle og autentisk inderligste av empati. Kamil
klarer derfor å få oss til å tro at muslimer er mer like oss, enn vi er oss
selv, og dette avføder så en nesegrus og hyllende beundring for mannen. Vi
støtter slike holdninger, som vi til og med tror kan utløse større moralsk og
personlig forbedringspotensialer i oss selv enn vi selv klarer å prestere, med
tanke på oss selv, for egen maskin og på egenhånd.
Det er ikke mye flatterende. Vi har en ustyrlig trang til å
gå over bekken for å hente vann i dette vårt så tuede land, for ikke å si: Truede land.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar