En bok av året med samme tittel av Rebecca Bynum bringer til torgs en del synspunkter og vinkler på islam som kan være verdt å merke seg, selv om boken er ganske ujevn, og selv om langt på vei går inn for en synkretistisk religionsforståelse, på bekostning av tradisjonell ortodoks kristendom slike man finner den i de store verdensvide kristensamfunn i dag, (et tema vi skal ligge).
For å ta noen sitater som oversetts – meget fritt - av meg først:
Hvis noe motsier islamske doktriner betraktes dette som falskt … fordi islam baserer seg på en dualisme eller dualistisk tenkemåte som innebærer at to motstridende påstander begge kan være sanne. Det fins innen sannhet eller (logisk) virkelighet som kan avdekke u-virkelighet, dvs falskhet eller illusjon eller umulighet. At to motstridende tanker (facts) kan begge være like sanne ødelegger enhver sannhetsverdi og destruer Vestens selve Sannhetskonsept. I Vesten går man ut fra at sannheten er En, i islam er den dualistisk og er verken hellig eller verdt å opphøye. Islamsk logikk flyter nødvendigvis fra denne grunnsetningen …
Sannheten erstattes av dualismen ( eller: duality), gir intet reelt grep om virkeligheten, fostrer forviring og oppfordrer til mental underkastelse. (H. Fitzgerald).
Hun siterer Andre Servier:
Islam er en dødsdoktrine i den grad den ikke skjelner mellom det sprirituelle og det tidsmessige, og enhver aktivitet underlegges dogmatisk til den islamske loven: den forbyr dogmatisk all forandring, enhver utvikling. Den fordømmer alle troende å leve, å tenke og handle på en annen måte enn på den måten som ble forventet på Muhammeds tid …
Islam helliggjør det profane og verdslige og makter ikke å skille mellom det materielle fra det spirituelle. Den får ikke med seg muligheten for moralsk utvikling og spirituell vekst. Den vil derfor (for alltid) dømme muslimer til å leve i mental forvirring og moralsk stagnasjon og dermed holde sine samfunn nede i barbarisme.
Når det gjelder Vesten:
Dessverre har vår egen kultur nå i århundrer beskyldt naturen og Gud for å være en høyst umoralsk vesen. Vår høyeste forståelse av Gud som kjærlighet er blitt degradert ikke bare i og med darwinistisk scientisme, men også ved en tusenår gammel forståelse av Gud som hevngjerrig, rasende og grusom, hvilket er det same gudsbildet islam har og har omfavnet hele tiden …
Våre (vestlige) barn blir (nesten umerkelig?) innpodet gjennom media at naturen egentlig er grusom og ond og at verden er et ondt sted å være. I islam fremstilles Allah som bl a hevgjerrig etc, et bilde vi også kan kjenne igjen fra Bibelen. I et slikt perspektiv eksiterer ikke – for våre barn - godhet og derfor eksisterer heller ikke Gud. En utfordring for Vesten er derfor å reetablere et gudsbilde som knyttes an til Det gode og til godhet, dvs. kjærlighet, slik jeg tolker Bynum. Den islamske gud er ikke god eller godhet og derfor blir begreper som nåde, rettferd, ære og plikt pervertert til å mene mer eller mindre det motsatte i islam. I islam skjer alt på Allah’s kommando, ut fra hans vilje. Slik blir Allah den som står bak det onde. I kristendommen underlegger Gud seg menneskets vilje, i og med at Han tillot ”his own execution”. I Fadervår bes det om at Guds vilje må skje i himmelen og på jorden, underforstått at mennesket ”ikke alltid” gjør Guds vilje (slik grunnoppfatningen er i islam).
Videre:
Himmelens rike er et åndelig rike i den kristne tro. Ikke slik i islam. I kristendommen er troen en mekanisme som åpner for at mennesket kan søke Gud, dvs etter selve virkeligheten. Islam på sin side ødelegger en slik gudsrelasjon og skaper ikke annet enn ulykkelighet og selvfornektelse.
Men:
”Det viktigste for kristne er å bekjenne at Jesus er Herre. Men, dersom vi står på dette, hvordan kan da en muslim eller jøde stole på oss, når vi sier at Jesus er Herren over alle Herrer?”
Hun siterer her en kristen teolog som avfødte mange protester og mener selv at slike utsagn oppgir retten til å definere Gud på kristne premisser, hvilket ikke bør skje. Og vi er hjertens enig.
Det første bud innen islam er å adlyde islam, skriver hun. I den kristne tro er det første bud å elske Gud av hele sitt hjerte … og sin neste som seg selv.
Hvordan fremtiden vil bli vil i stor grad bestemmes av hvilke svar menneskeheten vil gi på spørsmålene om ”hva Gud er”, (eller hva virkeligheten er) og hvilket forhold menneskene skal ha til Ham (eller ”det”?).
Hun refererer til en professor ved Harvard, Diana Eck, som sier:
”Religionsdialog er ikke å tro at man kan bli lykkelig ved å holde hender i den tro at vi er enige. Den er en konfrontasjon hvor vi må forstå vår dypeste splittelse og bygge bro over denne”.
Bynum mener at Eck tror det er nok for å bygge konsensus på grunnlag av å bli venner på et individuelt grunnlag og at slike vennskap ikke trenger noen felles forståelse av hva mennesket er og hvordan virkeligheten egentlig er og at vi kan bygge bro ved å bortse fra grunnleggende forskjeller i de ulike livssyn. Eck mener at det første steget kristne må ta for å lære mer om islam er å møte våre muslimske naboer … (jfr SOS Rasismes kampanjen for å drikke te sammen i Norge).
Bynum tviler på om dette vil bringe oss nærmere hverandre. Islam er en tekstbasert religion og det betyr ikke noe for en muslim hva han tror islam er eller dreier seg om: Islam bare er … . Den islamske kulturen dreier seg om å virkeliggjøre islamske doktriner. Muslimer betrakter vestlige ideer om godt og ondt som kun abstraksjoner. Den enste måten muslimer kan skjelne mellom disse begrepene er å referere til muslimske tekster eller doktriner. Individet ”eksisterer” ikke, dets oppgave og identitet er underkastelse og ikke stille spørsmål angående det regelverk Allah har åpenbart, om hva Allah har forbudt og hva Allah har påbudt. Den troende må lyde selv om det skulle gå på tvers av det den enkeltes fornuft og godhet. Religion i Vesten er derimot grunnleggende dette å ha en individuell relasjon til Gud, den baserer seg på et personlig forhold der ritualer bare er virkemidler, ikke mål i seg selv, slik som islam, hvor det gis lite rom for personlig religiøse erfaringer og individuelle bønner.
Allah lar seg ikke bevege av menneskets sjel, men lar seg adlyde ved en kroppslig lydighet til islams doktrine, hvilket i seg selv består av et altoppslukende offer fra den troendes side. Allah’s krigere som ofrer liv, eiendom og lemmer , er det nærmeste man kommer en helgen i islam.
Byum mener derfor at Vesten må bli en ”ruthless segregrator” og utvis det som ikke kan forenes med vestlige grunnverdier. Den demografiske utviklingen bør reverseres.
Om kristendommens tilstand i Vesten viser Byum til visse spørreundersøkelser som bl a viser at de som forfekter og tro på tradisjonelle kristne verdier er mindre tilbøyelige til å være overtroiske og tro på astrologi og spåing i hender etc. Det viser seg at 31% av ikkekristne tror sterkt på slike fenomener, mens bare 8% av de kristne gjør det og dessuten at ikkereligiøse elever på videregående skoler tror mer på det paranormale enn elever som var ”born again”-kristne. Høyere utdannelse er ikke til hinder for at 34% av studenter på dette nivået tror på spøkelser og gjenferd, demonbesettelse, klarsyn og hekser. Pussig er det her at hele 21% av selverklærte ateister faktisk tror på enten en personlig eller ikke-personlig Gud eller kraft.
Mot denne bakgrunn ser Bynum på islam som et teologisk angrep på det judeokristne gudsbildet, bl a fordi islam krever at selve gudskonseptet verken kan eller – for all del ikke må - utvikle seg. Hun påpeker at Jesus aldri snakker om at himmelriket konkret vil bli slik og slik, men at himmelens rike kan lignes ved. (I islam derimot: Sildrende bekker, jomfruer, and you name it ... )
Hvis vi skal ha mulighet for å motstå islam som politisk system, ved politiske mot-verdier, må vi innrømme at våre politiske ideer til syvende og sist springer ut av våre religiøse ideer og en kommende konflikt vi hadde håpet på at vi skulle ha klart å unngå.
Vesten har sett på universet som et gjennomgående teknisk system og derfor også formålsløst, ånds- eller sjelløst og verdiløst. Feilen er at man ser på sinnet som en kjertel-illusjon og at verdier kun bygger på konsensus som må forandres i henhold til tidens mote. Vi har glemt å skjelne mellom materie og liv.
Den reliøse tanke som kanskje vil være mest virkningsfull i kampen mot islam … er en ny og levende religiøs følsomhet overfor de som har hatt en personlig opplevelse av den virkelighet som opplever Gud som en konstant gudsbevissthet. Moderne mennesker søker etter førstehåndserfaringer og er misfornøyde med erfaringer som er overlevert fra fortiden og derfor blir annenhånds. Fryktens Gud kan bare møtes med Kjærlighetens Gud og dette kan ikke gjøres av en ateisme som nekter for et skille mellom materie og ånd.
”Det er en bokstavelig sannhet at vi lever i en verden av mønstre”, sier Bynum. ”Vi ser ikke vinden, men vi ser effekten av den; vi ser ikke bevisstheten (the mind), men vi ser virkningene av den i observerbare mønstre i virkeligheten”. (Hun siterer i denne forbindelse Noam Chomsky).
Om den fantastiske oppdagelse at aper lager og bruker redskaper, akkurat som mennesker gjør, sier Bynum : ”Dette reiste tilsynelatende sjimpanser opp på nivå med mennesket; i virkeligheten senket det menneskets nivå ned på sjimpansens”.
Ikke overraskende langer Bynum ut mot psykiatri og nærliggende vitenskaper. Hun viser til en biografi om nobelprisvinneren i økonomi, John Nash, hvor det påstås at han neppe hadde klart det han gjorde hvis han ikke tidlig hadde droppet medisinene, (senere: psykofarmaka).
Religion må reformuleres i moderne begreper og gjøre dem forståelige for folk som er nedlessede i vitenskapelig diskurs. Hun vil ha en ny religionsforståelse fri for overtro, men som samtidig kan bekrefte det ikke-materielle.
” … truth must measure the content of mind, not mind the content of truth. This is the essence of religious thinking. When the human mind becoums the measure of all things, we have left the realm of religion and have entered the realm of ideology”.
Treffende om islam: ”Islam actually denies the reality of any value higher than Islam itself. Islam essentially acts as a substitute God because it is presented as the will of God for all mankind for all time. Religion, as normally conceived, regards the will of God, outside a few general oral injunctions, as a matter for each individual to discover. In Islam, the ”will”of God is a set of (arbitrary) rules governing the most minute and personal aspects of behavior. … Islam lacks a true guiding moral structure … ”
En grotesk historie fra virkeligheten:
En palestinsk far har nettopp mistet sin datter som har valgt å utføre en selvmordsaksjon mot Israel.
Han sier:
-Hvis jeg hadde visst hva hun drev og planlagte, så ville jeg ha fortalt det til jødene. Jeg ville ha stoppet henne.
Intervjueren tror selvfølgelig at mannen elsker sin datter og at han er bestyrtet over massemordet som rammet uskyldige. Men så fortsetter faren:
”I vår religion er det forbudt å avdekke kvinnekroppen, også om det gjelder en pike og det til og med i hjemmet. Hvordan kan en pike tillate sin egen kropp å bli sprengt i biter slik at bitene kunne bli plukket opp av jødene? Dette er absolutt forbudt … ”
- Massemord og pikens selvmord er ikke hva saken dreier seg om, skriver Bynum, men at pikens kroppsdeler kan ses av fremmede menn, og det attpåtil jøder …
I islam blir moral betraktet som lydighet overfor islam og som at det gode i seg selv er det som er godt for islam. Individet ofres hele tiden til fordel for islam.
Et viktig synspunkt som jeg deler med Bynum, men som de fleste andre vil være uenig i, eller som man ikke vil forstå i dagens klima, er at islam ikke kan være en abrahamittisk religion på like fot med jødedommen og kristendommen, slik det forutsettes i alle lærebøker og i alle debatter. Det som diskvalifiserer den er dens egen beslutning om å kutte ut vesentlige skriftsteder innen jødedommen og kristendommen som nettopp identifiserer disse religionene overfor islam.
http://www.amazon.com/Allah-Dead-Why-Islam-Religion/dp/0578073900
For å ta noen sitater som oversetts – meget fritt - av meg først:
Hvis noe motsier islamske doktriner betraktes dette som falskt … fordi islam baserer seg på en dualisme eller dualistisk tenkemåte som innebærer at to motstridende påstander begge kan være sanne. Det fins innen sannhet eller (logisk) virkelighet som kan avdekke u-virkelighet, dvs falskhet eller illusjon eller umulighet. At to motstridende tanker (facts) kan begge være like sanne ødelegger enhver sannhetsverdi og destruer Vestens selve Sannhetskonsept. I Vesten går man ut fra at sannheten er En, i islam er den dualistisk og er verken hellig eller verdt å opphøye. Islamsk logikk flyter nødvendigvis fra denne grunnsetningen …
Sannheten erstattes av dualismen ( eller: duality), gir intet reelt grep om virkeligheten, fostrer forviring og oppfordrer til mental underkastelse. (H. Fitzgerald).
Hun siterer Andre Servier:
Islam er en dødsdoktrine i den grad den ikke skjelner mellom det sprirituelle og det tidsmessige, og enhver aktivitet underlegges dogmatisk til den islamske loven: den forbyr dogmatisk all forandring, enhver utvikling. Den fordømmer alle troende å leve, å tenke og handle på en annen måte enn på den måten som ble forventet på Muhammeds tid …
Islam helliggjør det profane og verdslige og makter ikke å skille mellom det materielle fra det spirituelle. Den får ikke med seg muligheten for moralsk utvikling og spirituell vekst. Den vil derfor (for alltid) dømme muslimer til å leve i mental forvirring og moralsk stagnasjon og dermed holde sine samfunn nede i barbarisme.
Når det gjelder Vesten:
Dessverre har vår egen kultur nå i århundrer beskyldt naturen og Gud for å være en høyst umoralsk vesen. Vår høyeste forståelse av Gud som kjærlighet er blitt degradert ikke bare i og med darwinistisk scientisme, men også ved en tusenår gammel forståelse av Gud som hevngjerrig, rasende og grusom, hvilket er det same gudsbildet islam har og har omfavnet hele tiden …
Våre (vestlige) barn blir (nesten umerkelig?) innpodet gjennom media at naturen egentlig er grusom og ond og at verden er et ondt sted å være. I islam fremstilles Allah som bl a hevgjerrig etc, et bilde vi også kan kjenne igjen fra Bibelen. I et slikt perspektiv eksiterer ikke – for våre barn - godhet og derfor eksisterer heller ikke Gud. En utfordring for Vesten er derfor å reetablere et gudsbilde som knyttes an til Det gode og til godhet, dvs. kjærlighet, slik jeg tolker Bynum. Den islamske gud er ikke god eller godhet og derfor blir begreper som nåde, rettferd, ære og plikt pervertert til å mene mer eller mindre det motsatte i islam. I islam skjer alt på Allah’s kommando, ut fra hans vilje. Slik blir Allah den som står bak det onde. I kristendommen underlegger Gud seg menneskets vilje, i og med at Han tillot ”his own execution”. I Fadervår bes det om at Guds vilje må skje i himmelen og på jorden, underforstått at mennesket ”ikke alltid” gjør Guds vilje (slik grunnoppfatningen er i islam).
Videre:
Himmelens rike er et åndelig rike i den kristne tro. Ikke slik i islam. I kristendommen er troen en mekanisme som åpner for at mennesket kan søke Gud, dvs etter selve virkeligheten. Islam på sin side ødelegger en slik gudsrelasjon og skaper ikke annet enn ulykkelighet og selvfornektelse.
Men:
”Det viktigste for kristne er å bekjenne at Jesus er Herre. Men, dersom vi står på dette, hvordan kan da en muslim eller jøde stole på oss, når vi sier at Jesus er Herren over alle Herrer?”
Hun siterer her en kristen teolog som avfødte mange protester og mener selv at slike utsagn oppgir retten til å definere Gud på kristne premisser, hvilket ikke bør skje. Og vi er hjertens enig.
Det første bud innen islam er å adlyde islam, skriver hun. I den kristne tro er det første bud å elske Gud av hele sitt hjerte … og sin neste som seg selv.
Hvordan fremtiden vil bli vil i stor grad bestemmes av hvilke svar menneskeheten vil gi på spørsmålene om ”hva Gud er”, (eller hva virkeligheten er) og hvilket forhold menneskene skal ha til Ham (eller ”det”?).
Hun refererer til en professor ved Harvard, Diana Eck, som sier:
”Religionsdialog er ikke å tro at man kan bli lykkelig ved å holde hender i den tro at vi er enige. Den er en konfrontasjon hvor vi må forstå vår dypeste splittelse og bygge bro over denne”.
Bynum mener at Eck tror det er nok for å bygge konsensus på grunnlag av å bli venner på et individuelt grunnlag og at slike vennskap ikke trenger noen felles forståelse av hva mennesket er og hvordan virkeligheten egentlig er og at vi kan bygge bro ved å bortse fra grunnleggende forskjeller i de ulike livssyn. Eck mener at det første steget kristne må ta for å lære mer om islam er å møte våre muslimske naboer … (jfr SOS Rasismes kampanjen for å drikke te sammen i Norge).
Bynum tviler på om dette vil bringe oss nærmere hverandre. Islam er en tekstbasert religion og det betyr ikke noe for en muslim hva han tror islam er eller dreier seg om: Islam bare er … . Den islamske kulturen dreier seg om å virkeliggjøre islamske doktriner. Muslimer betrakter vestlige ideer om godt og ondt som kun abstraksjoner. Den enste måten muslimer kan skjelne mellom disse begrepene er å referere til muslimske tekster eller doktriner. Individet ”eksisterer” ikke, dets oppgave og identitet er underkastelse og ikke stille spørsmål angående det regelverk Allah har åpenbart, om hva Allah har forbudt og hva Allah har påbudt. Den troende må lyde selv om det skulle gå på tvers av det den enkeltes fornuft og godhet. Religion i Vesten er derimot grunnleggende dette å ha en individuell relasjon til Gud, den baserer seg på et personlig forhold der ritualer bare er virkemidler, ikke mål i seg selv, slik som islam, hvor det gis lite rom for personlig religiøse erfaringer og individuelle bønner.
Allah lar seg ikke bevege av menneskets sjel, men lar seg adlyde ved en kroppslig lydighet til islams doktrine, hvilket i seg selv består av et altoppslukende offer fra den troendes side. Allah’s krigere som ofrer liv, eiendom og lemmer , er det nærmeste man kommer en helgen i islam.
Byum mener derfor at Vesten må bli en ”ruthless segregrator” og utvis det som ikke kan forenes med vestlige grunnverdier. Den demografiske utviklingen bør reverseres.
Om kristendommens tilstand i Vesten viser Byum til visse spørreundersøkelser som bl a viser at de som forfekter og tro på tradisjonelle kristne verdier er mindre tilbøyelige til å være overtroiske og tro på astrologi og spåing i hender etc. Det viser seg at 31% av ikkekristne tror sterkt på slike fenomener, mens bare 8% av de kristne gjør det og dessuten at ikkereligiøse elever på videregående skoler tror mer på det paranormale enn elever som var ”born again”-kristne. Høyere utdannelse er ikke til hinder for at 34% av studenter på dette nivået tror på spøkelser og gjenferd, demonbesettelse, klarsyn og hekser. Pussig er det her at hele 21% av selverklærte ateister faktisk tror på enten en personlig eller ikke-personlig Gud eller kraft.
Mot denne bakgrunn ser Bynum på islam som et teologisk angrep på det judeokristne gudsbildet, bl a fordi islam krever at selve gudskonseptet verken kan eller – for all del ikke må - utvikle seg. Hun påpeker at Jesus aldri snakker om at himmelriket konkret vil bli slik og slik, men at himmelens rike kan lignes ved. (I islam derimot: Sildrende bekker, jomfruer, and you name it ... )
Hvis vi skal ha mulighet for å motstå islam som politisk system, ved politiske mot-verdier, må vi innrømme at våre politiske ideer til syvende og sist springer ut av våre religiøse ideer og en kommende konflikt vi hadde håpet på at vi skulle ha klart å unngå.
Vesten har sett på universet som et gjennomgående teknisk system og derfor også formålsløst, ånds- eller sjelløst og verdiløst. Feilen er at man ser på sinnet som en kjertel-illusjon og at verdier kun bygger på konsensus som må forandres i henhold til tidens mote. Vi har glemt å skjelne mellom materie og liv.
Den reliøse tanke som kanskje vil være mest virkningsfull i kampen mot islam … er en ny og levende religiøs følsomhet overfor de som har hatt en personlig opplevelse av den virkelighet som opplever Gud som en konstant gudsbevissthet. Moderne mennesker søker etter førstehåndserfaringer og er misfornøyde med erfaringer som er overlevert fra fortiden og derfor blir annenhånds. Fryktens Gud kan bare møtes med Kjærlighetens Gud og dette kan ikke gjøres av en ateisme som nekter for et skille mellom materie og ånd.
”Det er en bokstavelig sannhet at vi lever i en verden av mønstre”, sier Bynum. ”Vi ser ikke vinden, men vi ser effekten av den; vi ser ikke bevisstheten (the mind), men vi ser virkningene av den i observerbare mønstre i virkeligheten”. (Hun siterer i denne forbindelse Noam Chomsky).
Om den fantastiske oppdagelse at aper lager og bruker redskaper, akkurat som mennesker gjør, sier Bynum : ”Dette reiste tilsynelatende sjimpanser opp på nivå med mennesket; i virkeligheten senket det menneskets nivå ned på sjimpansens”.
Ikke overraskende langer Bynum ut mot psykiatri og nærliggende vitenskaper. Hun viser til en biografi om nobelprisvinneren i økonomi, John Nash, hvor det påstås at han neppe hadde klart det han gjorde hvis han ikke tidlig hadde droppet medisinene, (senere: psykofarmaka).
Religion må reformuleres i moderne begreper og gjøre dem forståelige for folk som er nedlessede i vitenskapelig diskurs. Hun vil ha en ny religionsforståelse fri for overtro, men som samtidig kan bekrefte det ikke-materielle.
” … truth must measure the content of mind, not mind the content of truth. This is the essence of religious thinking. When the human mind becoums the measure of all things, we have left the realm of religion and have entered the realm of ideology”.
Treffende om islam: ”Islam actually denies the reality of any value higher than Islam itself. Islam essentially acts as a substitute God because it is presented as the will of God for all mankind for all time. Religion, as normally conceived, regards the will of God, outside a few general oral injunctions, as a matter for each individual to discover. In Islam, the ”will”of God is a set of (arbitrary) rules governing the most minute and personal aspects of behavior. … Islam lacks a true guiding moral structure … ”
En grotesk historie fra virkeligheten:
En palestinsk far har nettopp mistet sin datter som har valgt å utføre en selvmordsaksjon mot Israel.
Han sier:
-Hvis jeg hadde visst hva hun drev og planlagte, så ville jeg ha fortalt det til jødene. Jeg ville ha stoppet henne.
Intervjueren tror selvfølgelig at mannen elsker sin datter og at han er bestyrtet over massemordet som rammet uskyldige. Men så fortsetter faren:
”I vår religion er det forbudt å avdekke kvinnekroppen, også om det gjelder en pike og det til og med i hjemmet. Hvordan kan en pike tillate sin egen kropp å bli sprengt i biter slik at bitene kunne bli plukket opp av jødene? Dette er absolutt forbudt … ”
- Massemord og pikens selvmord er ikke hva saken dreier seg om, skriver Bynum, men at pikens kroppsdeler kan ses av fremmede menn, og det attpåtil jøder …
I islam blir moral betraktet som lydighet overfor islam og som at det gode i seg selv er det som er godt for islam. Individet ofres hele tiden til fordel for islam.
Et viktig synspunkt som jeg deler med Bynum, men som de fleste andre vil være uenig i, eller som man ikke vil forstå i dagens klima, er at islam ikke kan være en abrahamittisk religion på like fot med jødedommen og kristendommen, slik det forutsettes i alle lærebøker og i alle debatter. Det som diskvalifiserer den er dens egen beslutning om å kutte ut vesentlige skriftsteder innen jødedommen og kristendommen som nettopp identifiserer disse religionene overfor islam.
http://www.amazon.com/Allah-Dead-Why-Islam-Religion/dp/0578073900
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar