Rasismens mange forvirrende ansikter.

Hva ville Hitler ha gjort i dag?

  

- vel, det er ikke godt å si, men man kan begynne å spekulere.

Spørsmålet er heller: Hvorfor anså Hitler jødene som en fare? De utgjorde ca  10 millioner fredelige og dyktige mennesker i "Stor-Europa" før krigen. Ledere og foregangsmenn på de fleste samfunnsområder! Det var ikke mange av dem på fattigkassa.

Nå er det snart 50  millioner muslimer i Europa. Det er noen millioner flere enn det er skandinaver til sammen, og langt, langt flere enn det noen gang har vært jøder i Europa.

Mange har tenkt at de skandinaviske landene – samlet -  ville ha blitt en liten stormakt i Europa. Vel, nå er islam blitt en slik liten stormakt og muslimene er spredt rundt omkring i hjertet av Europa. Det er ca 30 millioner flere muslimer enn skandinaver i Europa.

Men hva hadde jødene så gjort annet enn å være jøder og gode samfunnsborgere? Hvilken fare utgjorde de? Er det overhodet mulig å forstå at noen kunne finne på å se dem som en trussel eller fare? Ville jødene ødelegge  det ariske genmateriale? Ville jødene kunne lykkes i å omvende europeerne til jødedommen – eller en eller annen form for ateisme, som f eks kommunisme?

Før ca 1914 leste halve Europa i Det gamle testamentet nesten hver bidige kveld som dag. Man kjente den mosaiske religion. Man kjente jødenes historie. Man visste at Gud hadde utvalgt seg et hellig folk. Kristne anså seg som adopterte jøder, innpodet på Israels stamme, (eller kanskje omvendt). Man leste historiene om Abraham, Jakob og Isak med store øyne og lyttende ører. Man studerte lovene og De ti bud. Man forsøkte å leve etter budene, særlig var Den gyldne regel god å ha. Man avsto gladelig fra å praktisere Et øye for et øye, en tann for en tann. Man skulle elske sin neste. Man skulle misjonere i Afrika. Her var verken jøde eller greker, på jorden, verken kvinne eller mann - for alle var like stilt over for Gud, for å si det enkelt. Det gjaldt også jødene, selv om de representerte en annen kultur, men en kultur som til og med av Kirken ble ansett som mindreverdig sett teologisk i forhold til frelsen. Jødedommen trodde gjerninger var nødvendig for frelse, for å si det kort. Kristne ble frelst av Guds nåde, Skirften alene  og alene ved tro.

Ingen synagoge i Europa ble imidlertid brukt som propagandaapparat overfor den kristne majoriet i den hensikt å omvende kristne til jødedommen - eller ateismen, for den del. Ingen synagoge hadde våpenarsenal i skjulte rom. Ingen så noen reell teknisk trussel fra jødedommen og jødenes side. Ingen jøde prekte om å omvende europerne til jødedommen. Ingen jøde drømte om mental eller fysisk maktovertakelse. Jøder i hopetall konverterte til den europeiske være- og tekemåte, ja, jøder var i høy grad med på nettopp å forme selve den europieske være- og tenkemåte, (ta f eks George Brandes som vi i dag regner som danske først og så europer, og sist som jøde). Den birtiske topppolitkeren Disraeli i England var jøde – no problem …

Hva med islam i Europa i dag? Hvor mange har vel lest Koranen (annet enn bruddstykker)? Hvem gidder å studerer den hver dag og hver kveld, slik europeere flest studerte Bibelen den gang? Hvem andre enn muslimer i Europa i dag legger Koranen til grunn for sitt liv, sine tanker og sine holdninger?

Mange tenker: Muslimene er jo også genetisk sett semitter, akkurat som jødene, eller om ikke de fleste muslimer er arabere eller semitter, så er i hvert fall troen semittisk, eller i hvert fall kulturelt semittisk - om da enn selvfølgelig ikke ”genetisk semittisk”. For noen kan alt dette imidlertid komme ut på ett. Og dessuten: Islam ærer profetene fra Bibelen (ofte i forvansket form) og Jesus settes i selve Koranen på mange måter over profeten Muhammed selv. Jesus beskrives som tilnærmet guddommelig. Det gjelder også Jesus mor i forhold til Muhammeds mor. Koranen forguder Jesus mor mens Muhammeds mor forbli for evig svært verdslig og lite opphøyet. Islam minner i denne forstand mer om kristendom enn om jødedommen. Og jødenes og arabernes stamfar Abraham, er ikke han også vår alles stamfar, kristen som jøde som muslim - om enn i adoptiv forstand? Er ikk europeiske kristne, jøder og muslimer så like at vi i grunnen ikke trenger å bry oss i det hele tatt? (Noen forkaster selvfølgelig alle de tre religionene og anser dem som likeverdig forkastelige, men det er an annen sak).

At jødene av det store flertall europeere på Hitlers tid ble sett på som en reell fare for den europeiske sivilisajson, er nok en gedigen illusjon. Hvor mange forrykte europeere kunne se det slik? Ikke mange. At konsentrasjonsleire fantes og ble brukt til de mest avskyelige forbrytelser i menneskehetens historie, med drapet på 6 millioner uskylige, sier ingenting om hvorvidt den gjengse europeer så på jødene og jødedommen som en reell trussel eller fare.

Men hvorfor ikke? Svaret sier seg selv: Hverken antallet jøder eller de jødiske skriftene i seg selv utgjorde noen som helst trussel. Man anså ikke Bibelen – i sin helhet – for noen trussel, snarere tvert imot: Den dannet i folks bevissthet grunnlag for all sivilisasjons fremgang, dette til tross for at det ikke manglet eksempler på at universitetsprofessorer og prester kunne omtale jødedommen som en mindreveridg religion i forhold til kristendommen, men dette hadde neppe mye å si forhvordan den gjengse europeer betraktet jødene.

Jødene ble ikke mindreverdige fordi om den jødiske religion var ”mindreverdig”. Det som imidlertid utgjorde en trussel var, at jødene i handel og vandel, for ikke å snakke om på det intellektuelle området, snarerer syntes å være mer suksess- og innflytelsesrike enn den gjennomsnittelige europeer. De bekledte ofte stillinger som krevede akademisk utdannelse, de var vitenskapsmenn, forskere, spesialister i medisin, høyesterettsadvokater, forleggere, skribenter, filosofer osv.,  og slik sett, ironisk nok, i lys av misunnelse, kunne man så si at jødene utgjorde en trussel. Trusselen bygget med andre ord på at jødene var kulturelt overlegne mange europeere, det var ikke genetikken eller rasen det  kom an på. Til tross for dette – og altså stikk i strid med det folk oppfattet som fakta - ble trusselen av de såkalte rasehygienikere konstruert opp til å være en trussel begrunnet i – helt feilaktig - genetisk underlegenhet, jødene ble nærmest ”for anledningen” betraktet som genetisk mindreverdige og i siste konsekvens:

Ikke verdige annet enn utryddelse.

De ble kollektivt gjort til redskap for den fremvoksende nazisme. Realitetene ble ignorert, all motstand og alle motargumenter fra arierernes side måtte forstummes og undertrykkes med vold. Den ariske rase ble da også forsøkt ”vitenskapelig bevist” å være den semittiske genetisk overlegen.

Hva med alle disse utgavene av anti-semittisme i Europa i dag?

Ingen regner det store antall muslimer som noen reell trussel. Tingene er snudd opp ned. Realtietene er snudd på hodet. Ingen ser islam som noen trussel til tross for at det i moskeene rundt omkring leses og tales nettopp om å overta og omvende Europa og europeerne i kraft av islam selv, som en guddomelig og uforanderlig kommando og et ”must” å forholde seg til for alle muslimer.

I motstning til jødene, som aldri har påstått at de er noe bedre enn andre folk, verken genetisk eller kulturelt, går nå muslimene ut med guddommelige ”bekreftelser” på at akkurat de er de beste folk blant alle folkeslag, det er gitt dem av Allah (ikke Gud)  å instruere de underlegne, de vantro kuffar, enten det er ariere eller svarte eller gule mennesker det er snakk om, bare de ikke er muslimer. Det rare er at en menneskerase som i utgangspunket anses som underlegen – av nazistiske rasefantaster - plutselig formelt sett blir likemann eller likestilt med den gjense europeer, hvis ikke tvert imot som "mer likeverdt" enn europeere. For muslimer får europpeere nemlig status som mer høyverdige enn andre ariere eller europeere. Som konvertert til islam hører du til vinnerlaget både her ned og der oppe. Islam regner med andre ord genetikken som fullstendig irrelevant. Det er på den andre siden en plikt for muslimer å omvende hele jordens befolkning til islam, hvilket ikke er tilfelle i jødedommen. 

Man sier derfor at islam nødvendig ikke kan ha noe med rasisme å gjøre. Det hele dreier seg om kultur, dvs. tradisjon, poltikk, religion og tro. Det er dette som avgjør et menneskets verdi i forhold til andre mennesker, sett med Allah’s øyne, og dette oppfattes som normativt for alle. 

Og det er dette vi europeere nå faller for: Islam er en ikke-rasistisk religion. Det passer med det bilde vi helst vil vise frem for resten av verden: Vi hvite ariere er ikke – (hvis noen tidligere skulle ha trodd det) – rasister. For europere flest og for den gjengse arier, fins det nå knapt noen større mental tilfredsstillelse enn å skape seg et image av at det viktigste her i verden er at man ikke er rasist, -  og så sterk er behovet for denne selvtilfredsstillelse at man heller sympatiserer med muslimene enn med de kristne, for da er man liksom på den trygge side, - man stiller seg utenfor mistanke, man klargjør sitt syn på krigen og nazistene.  

Jeg tror det har noe med at man underbevisst antar at hvis man er mot islam, så er man - eller blir man - automatisk stemplet som rasist, dvs. som rasehygieniker, men ikke bare det: Man tror at man automatisk også vil bli stemplet som en som ikke har en forestilling om å være bedre enn andre hvis man ikke tar positiv stilling for muslimer og islam. 

Å være positivt innstilt til muslimer og islam anses med andre ord for et bevis på at man ikke er rasist (og dermed ikke har noen forestillinger om å være bedre eller ovelegen andre genetisk og rasemessig sett). 

Å være antikristen og dessuten antikapitalistisk, hjelper godt til å styrke dette konstruerte og oppblåste selvbildet.

Men er ikke dette selvbildet bare et omsnudd selvbilde? Er det ikke nettopp poenget at man vil være bedre enn?

Jødedommen har ikke noe krav på seg til å omvende oss hedninger! For dette er noe Gud selv skal sørge for når den tid kommer og tiden er inne. Også i dette perspektiv er tingene snudd på hodet i dag. Islam har plikt på seg til å omvende oss vantro, germaner som afrikaner, kineser som indianer og eskimo.

Dessuten: Det helt utrolige i dag er at ny-fascister anser den totale jødiske befolkning på ca 20 millioner i verden som en større trussel og fare mot alt fra verdensøkonomien til verdensfreden og selve sivilisasjonen enn islam og muslimene. Disse fascistene skiller seg ikke vesentlig fra ny-kommunister som nå forkler seg som frihetselskende anarkister som ikke nøler med å sette Athen og Paris i brann (jfr gjentatte opptøyer der de siste årene).

Venstre-sosialister og  høyreliberale vil ha større arbeidsinnvandring til Skandinavia. Deler av norsk næringsliv likeså, - fordi man trenger det, som det heter. Vi er verdt det, vil man påstå, som det heter på reklamespråket: "Because I’m worth it". Spørsmålet er på tide å stille: Hvor lenge kan kulturen og økonomien vår tåle dette? Hvor lenge skal man trenge denne importen? Hvor lenge skal vi tillate oss selv å leve på det hovmod som egentlig ligger under dette imaget av oss selv som ”hellige” eller spesielt mer trengende enn alle andre folk på jorden ?

Vi lever nå på en velstand som baserer seg på den falske forestilling at hovmod aldri kan stå for fall. Vi skjønner ikke og har for alltid glemt den evig visdom som ligger i ordtaket at  hovmod står for fall. Vi har snudd alt på hodet og lever med det tilsynelatende i beste velgående og dessuten – kanskje - i god tro.

Vi lever i selvsvikets og selvbedragets tidsalder.

Jødene var rent faktisk og historisk en fabelaktig berikelse for Europa. I dag er det mange som tviler på om muslimene er det samme, for å si det mildt. Vi husker programmet på Channel 4 Undercover Mosque, fra Green Lane Mosque i Birmingham for kort tid tilbake, det gikk verden rundt på nettet for noen få år siden.

Her ble det ikke langt mye imellom: Målet er maktovertakelse i England og i resen av Europa for øvrig. Middelet er "brainwashing", hjernevasking av europeerene og de vantro. Rettroende oppfordres til en storstilt manipulering og dette ikke bare som enslags psykologisk krigføring eller liksomlek, og ikke bare som en ervervet guddommelig rettighet, men også som en guddommelig og vedvarende plikt som man aldri kan løpe fra uten at helvete med full sikkerhet venter en – som muslim - i det neste liv.

Hadde jødene la oss si fra 1850 og fremover mot WWII operert med lignende "forestillinger" som det vi ser på dokumentaren muslimene i moskeene nå gjør, ville de umiddelbart ha blitt betraktet som statsfiender ikke bare av Hitler, men av hele Europa. Av samtlige. Bytter vi ut muslimer med jøder, ville europeere flest – iallfall media flest - i dag umiddelbart ha erklært jødene for statsfiender og det ville med en gang bli truffet tiltak på øverste hold for å stoppe den virksomhet synagogen (les: moskeen) drev på med. Noen ville ha begynt å brenne Det gamle testamentet. Jødene ville ha fryktet for sine liv. 

Men nå når det er muslimer det gjelder, godtar vi denne villede og tydelig uttalte undergravingsvirksomhet på samfunnet med den største selvfølge og med en følelse av å gjøre det eneste riktige. 

Vi godtar glatt at det tenkes annerledes i moskeene - fordi det betraktes som stimulerende fargerikt, det motsatte av en trussel, altså! Vi dyrker folk og kulturer som tenker annerledes fordi det skal være sunt for oss og fordi det skal berike oss. Samtidig er vi imidlertid på jakt etter folk vi kan se ned på og forakte, folk  som ytrer seg skeptisk om slike holdninger og slike sannheter som nå dominerer det kollektivt mentale bildet i Europa. 

De politisk og kulturelt korrekte hater folk som kan mistenkes for å forakte muslimer. De driver til og med preemptiv jakt på alle som kritiserer islam og muslimer på et saklig og objektivt grunnlag. De vil til og med helst begrense og forby korrekte sitater fra Koranen og skriftene og uttalelser fra moderne ledere og imame som har sirkulert verden rundt på nettet. 

”De korrekte” ser alle ytringer eller ovringer som kan tenkes å sette islam under kritisk lupe som potensielt farlige eller kriminelle. Ingen demoniseres i Europa nå i dag mer intenst enn frittalende islamkritikere, spesielt kritikere som ikke legger noe imellom og som sier det som det er og som vet hvem de er og hvilke følelser de har (jfr språket på AntiJihad, et fryktløst språk, et språk  som tales før slaget neste morgen ved leirbålene om natten, for å bekrefte den ”hellige” sak og kampens rettferdighet og rasjonalitet, samt for styrke kameratskap og samhold og dessuten for å oppildne og overbevise, i visshet om berettigelsen av den kommende seier. Et slik språk er farlig å tale i dagens Europa. Mange ”korrekte” venter bare på en anledning til å få satt forfatteren bak lås og slå.  

For min del vil jeg presisere: Mye av språkbruken på AntiJihad forfeiler sin hensikt og er til tider helt uakseptabelt og direkte umoralsk og menneskefientlig. Jeg håper at det ironisk nok gjenspeiler et menneskesyn forfatteren netopp ikke har, men som han kontraproduktivt bruker som ren ufysleig retorikk for å vekke på en måte).

Ja, islamkritikere som peker på det innlysende farlig eller demoniske ved islam går en farlig tid i møte og en uviss skjebne vetner dem.

Har vi snudd opp ned på virkeligheten? Eller har virkeligheten snudd opp ned på oss?

Hvorfor blir ikke muslimene i dag betraktet som like store potensielle statsfiender som jødene ble det - la oss si -  i Mellomkrigstiden i Europa?

Forklaringen finnes i etterkrigstiden,  – toleransens tid, den ble født etter WWII!

En mulig muslimsk maktovertakelse på lengre sikt ble muliggjort ved at vi i en slags kollektiv skamfølelse bestemte oss for at Holocoast aldri skulle få gjenta seg. Dermed ble det lagt en psykologisk åpning eller sprekk i det naturlige forsvarsverk og naturlige på-vakt-instinkt. Muslimene - nettopp fordi de var semitter - måtte ikke diskrimineres! Som semitter skulle de spesielt tvert imot skjermes mot all kritikk og aktivt hjelpes frem i nesten enhver sammenheng. Enhver skepsis overfor semitter generelt ble derfor tabu. (Dette har imidlertid endret seg fra det ekstremt posistive til det enda mer ekstreme negative for jødene og staten Israel de siste 15-20 årene.)

Enhver tanke som stilte seg naturlig skeptisk overfor islam og muslimer måtte holdes i sjakk og allerhelst drepes i fødselen. Kritikk av islam ble oppfattet som rasisme. Islam kunne dermed skaffe seg et brohode inn i den vestlige kulturkrets uten å ofre det minste. Islam kunne sikre seg viktige samfunnsposisjoner og på demokratisk og demografisk måte sikre seg dominans over Vesten på lang sikt.

Europeere allerflest vil forståelig nok ikke assosieres med eller representere Hitler eller nazismen på noe måte, vi vil ikke beskyldes for rasisme. Vi tenker i "negativer": Vi er ikke slik og vi er ikke slik som de fæle var den gangen! Og jo mer grundig vi nettopp tenker slik, jo mer plettfrie blir vi i egne øyne, hvilket selvfølgegli er en gedigen illusjon. 

Vi trøster oss imidlertid med at VI jo vant krigen og dermed skulle vi være kvitt antisemittismen en gang for alle. Vi jobber for fulle mugger for å være mest mulig  velmenende og imøtekommende, i motsetning til de fæle den gang. Men har vi ikke nå ”erobret” toleransens optimal-punkt? Hva kan – og før eller siden kanskje MÅ - vi sette i toleransens sted? Har vi tatt oss islam over hodet?

Faktum er at det store fornuftige flertall i Europa i dag ikke er rasister. Det skulle bare mangle. Som etterkrigsbarn og inter-kulturelle har vi heldigvis aldri forstått raseteoriene. Jeg kan i min villeste fantasi ikke tenke meg noen grunn til å hate eller forfølge jødene og heller ikke muslimene, selv om de begge er semitter aldri så mye. Og jeg kjenner heller ingen antisemitt eller rasist eller noen andre for den saks skyld som gjør det.

Men hva med islam? Går det an å hate en religion uten å hate menneskene som tilhører denne religionen?

Det går ikke an å gå i krig med islam, sier mange. Og ja, i praksis er vel dette umulig. En religion er ikke en hær. Hvem er motstanderen? Hvor er slagmarken?

Blir dette vår bane? Vi bør heller spørre: Går det an å føre en krig mot et "hva"?

Ja, det gjør det, men ikke som i en kamp mot kjøtt og blod, men hvordan? Forstå det den som kan.

Følgende uttalelse gjengitt i The Observer taler for seg selv:

In a statement to Channel 4, Lord Ahmed, the convener of the government's Preventing Extremism taskforce, said he was worried about the programme's consequences: 'While I appreciate that exaggerated opinions make good TV, they do not make for good community relations.'

A spokesman for Green Lane mosque said Islam does not denigrate women and that the instruction to hit a child was merely a smack. He accused C4 of intensifying the 'witch-hunt' against Muslims.

Vi driver altså – ifølge visse muslimer - bevisst heksejakt på muslimer her i Europa. Men er det ikke heller slik at det vi faktisk gjør er, at vi driver brainwashing av oss selv. Er vi ikke da blitt vår egen verste fiende selv?

En ting er sikkert: Vi bør ikke gjøre hva Hitler ville ha gjort for lenge siden. Men det vi kan gjøre, er å forsøke å se realitetene i øynene: At selve  antallet fra ikke-vestlige land i seg selv ikke representerer noen fare – men dette er faktisk det menneskesynet, den gudsforestilling og den virkelighetsoppfatning Islam bygger på og målbærer. 

Det er dette vi må tørre å  avgrense oss overfor og ikke gi etter for. Vi må rett og slett begynne å spørre oss selv:

Hvem er vi? Hvem er vår Gud?  Vi må med andre ord stille spørsmålet: Hvordan ser virkeligheten ut? Hva og hvordan er vår virkelighet og hvordan vil vi på sikt ha den og  forme den?

Vi må ikke gjøre det dummeste vi kan gjøre, nemlig å tillegge våre muslimske borgere den uskyldsreneht  vi selv har tapt.

Vi må ikke bli så uskyldstro at vi gir dem grunn til å tro at vi ikke kan forandre oss og forbli så blinde og dumme som de gjerne vil at vi skal være. Og vi må ikke forsøke å trenge vår naivitet ned over hodene på den kommende generasjon ut fra frykt for hva som ville ha skjedd hvis vi en dag ikke lenger var så uskyldige som vi hittil har innbilt oss selv at vi er.

Tenker vi i dag på bunnen – og uten å ha bearbeidet det mentalt og er det helt bevisst – omtrent som Hitler gjorde for snart 100 år siden? Var Hitler egentlig ikke "ren" antisemitt – når vi tar i betraktning at han og hans like aldri notorisk eller offentlig la for dagen rasehygienisk betingede tanker eller holdninger overfor araberne, spesifikt, slik han og hans kolleagar gjorde, overfor jødene, helt tydelig og nettopp spesifikt? 

Hitler trodde riktig nok at også araberene var underlegne arierne, og hvis araberene hadde vunnet ved Poitiers, ville arierene før eller siden ha reist seg og inntatt en den dominerende posisjon i Euroapa – da som muslimer ! - og dermed vist seg klart sterkere og overlegne rasemessig overfor muslimene som de midlertidig seirende okkupanter.

Er det slik vi grunnleggende tenker også i dag, men bare med andre ord og i andre bilder? Kan grunnen til at vårt etablissement av intellektuelle og vår politikskulturelle elite egentlig tenker som Hitler på den måten at VI – fortsatt – likevel, til tross for at vi forsøker å forsikre om at vi ikke lenger tenker slik, er sterkere enn muslimene – de kulturelle semitter – og at det er derfor vi  ikke har noe å frykte fra muslimene og islam, fordi vi egentlig er sterkere både rasemessig og kulturelt, "i den større sammenheng" og når det kommer til stykke?

Er med andre ord ikke det håp vi selv nå hyser om at ”det skal gå seg til”  noe bedre enn eller "edlere" enn Hitlers tanke om at germanerne vil vinne og vise seg sterkest og som dominant rase - til slutt, uansett?

Er med andre ord vår forståelse overfor islam noe stort bedre enn hva Hitlers forståelse overfor araberene var?

Har vi ikke fortsatt følelsen av å være sterkest og dermed også rasehygienisk - i tillegg til kulturhygiensk - overlegne overfor islam og muslimene?

Det som etter det som er sagt ovenfor da turde være klart er at det er det politisk og kulturelle skikt som nå stiller seg postivt overfor islam og som nå ser, frykter og oppkonstruerer rasisme i alle former hos islamkritikere - og som tillegger dem rasistiske motvier i alle former - , det er de som er de egentlige kulturelle rasister.

De burde skamme seg.

Her er hva Hitler – ikke helt ulikt de kulturelle rasistene av i dag - tenkte om forholdet til islam og muslimene:

 

------------

"Hitler had been impressed by a scrap of history he had learned from a delegation of distinguished Arabs. When the Mohammedans attempted to penetrate beyond France into Central Europe during the eighth century, his visitors had told him, they had been driven back at the Battle of Tours. Had the Arabs won this battle, the world would be Mohammedan today. For theirs was a religion that believed in spreading the faith by the sword and subjugating all nations to that religion. Such a creed was perfectly suited to the Germanic temperament. Hitler said that the conquering Arabs, because of their racial inferiority, would in the long run have been unable to contend with the harsher climate and conditions of the country. They could not have kept down the more vigorous natives, so that ultimately not Arabs but Islamized Germans could have stood at the head of this Mohammedan Empire.

Hitler usually concluded this historical speculation by remarking: "You see, it's been our misfortune to have the wrong religion. Why didn't we have the religion of the Japanese, who regard sacrifice for the Fatherland as the highest good? The Mohammedan religion too would have been much more compatible to us than Christianity. Why did it have to be Christianity with its meekness and flabbiness?"

-Albert Speer, memoirs

Se for øvrig:

http://en.wikipedia.org/wiki/Adolf_Hitler%27s_religious_views

http://www.israelforum.com/board/showthread.php?t=10291

http://www.jihadwatch.org/2010/07/muslim-cleric-hitler-was-right-todo-what-he-did-to-the-jews.html