Galtung, "Selvtektsmannen" og Malmømorderen.
To
saker som har vakt en viss oppsikt i media den siste uken har i seg så store og
tydelige kontraster eller spenninger at dette i seg selv - for vårt vedkommende - vekker en viss
interesse:
1) Saken hvor en muslim i Malmø - heretter kalt Selvtektsmannen - ikke utrykker noen form for forbehold med hensyn til ved selvtekt å skamfære og drepe ”Malmømorderen” samt hele hans slekt og familie og
2) saken hvor den fredlige fredsprofessor Galtung sier at det er uunngåelig at Europa vilbli islamisert uansett.
1) Saken hvor en muslim i Malmø - heretter kalt Selvtektsmannen - ikke utrykker noen form for forbehold med hensyn til ved selvtekt å skamfære og drepe ”Malmømorderen” samt hele hans slekt og familie og
2) saken hvor den fredlige fredsprofessor Galtung sier at det er uunngåelig at Europa vilbli islamisert uansett.
Galtun ”est
volt” – som i ”Gud vil det”, (som paven som initierte kortogene sa) var i sin tid et
indikativ som ble til et imperativ som dannet grunnlag for korstogene.
Utsagnet har hengt ved Vesten og selve kristendommen som et mareritt hele tiden
siden og gjør det fortsattt i alle relasjoner Vesten måtte ha med den muslimske
verden.
Galtung
– eller Gud - ”vil” nå at europeerne ikke skal yte motstand mot islamiseringen
som han (Allah?) ser uvegerlig vil komme. Det vil være å sette seg opp mot
historiens gang å gjøre motstand og hvis vi gjør det, kommer det an på
motstandens form og intensitet om hvorvidt vi skal få et slemt eller snilt islam
i Europa. Utviklingen avhenger helt og fullt av hva vi europeere foretar oss og
hvordan vi foretar oss det. Det beste ifølge Galtung synes å være å innta
dhimmistatus så fort som råd.
For ja,
det kommer an på oss, og som man reder så ligger man, det er jo sant. Det er
som om Gud eller skjebnen selv snakker i og gjennom Galtung nå, fredsapostelen som ber hele Europa om å legge seg på både knær, mave og rygg for Allah og hans (intetkjønn?) profet Muhammed.
Det
forundrer oss ikkje dette - professoren eller
fredsengelen har tidligere i en kronikk i Aftenposten gitt utrrykk for at det etter
hans – og islams - mening er et uigjendrivelige faktum at ”islam har løsningen”
i Midtøstenkonflikten.
Så hva skal man tro når en internasojnalt kjent forsker som Galtung uttaler seg som om han var Allah selv - og på vegne av profeten- og Europas fremtid? Er det ikke dette han at mener, at Allah og Muhammed også har løsningen for Europa, ikkje bare Midtøsten?
For kan
det være slik at Europa har løsningen selv?
Neppe,
skal vi følgje Galtung matematiske logikk. Det er islam som har løsningen for
oss. Ja, og ikkje bare det, den enste beskyttelse vi selv kan gi, er å søke om
dhimmistatus, slik at det er muslimene som får det rettmessige ansvaret å
beskytte oss mot oss selv. Bare slik kan vi få et snilt islam i Europa. (På
sikt selvfølgelig, ikke fra i morgen tidlig).
Det er
dette som er kvintessensen i Galtungs budskap, slik vi tolker ham.
”Selvtektsmannen”
i Malmø – på sin side - var ikkje snau med sin anti-snillisme og gikk rett på
sak. Det er slikt som vekker beundring hos noen: Her er det endelig noen som
tør å si og føle hva man mener, ikke bare om Malmømorderen, men også om politiet
i Sverige og om den noe tilbakelente holdning blant svenskene generelt. De
oppfattes som tafatte, ikke bare av muslimene, men også av mange svensker selv,
og fler skal det bli av dem som synes svenskene er tafatte. Toleranse oppfattes lik
tafatthet i Sverige nå. Og dette vil på sikt selvføgelig ikke tolereres av
svensker som vil være alt annet en tafatte.
Hvem er
farligst her? Selvtekstmannen eller ”morderen”? Eller kanskje Galtung?
Selvtektsmannen
gjør bare det han er opplært til: Tar igjen – verbalt i første omgang – men det
er ikke tvil om at han er i stand til og føler seg forpliktet til å sette
gjerning etter ord.
Hvem er
det som vinner på dette?
I det
lange løp islam. Islam fremstår gjennom denne Selvtektsmann som uredd,
håndfast og ansvarlig. Mannen nøler ikke, han har ferdigsydde meninger
internalisert i seg seg og disse meningene bygger ikke akkurat på
ettergivenhetens evangellium. Man skal hevne seg så raskt og resolutt som
mulig, og så samfunnsøkonomisk billig som mulig; man skal ikke tvile, man skal
handle, man skal ikke trekke ut tiden, mans skal gjøre noe og ikkje bare snakke mot
”ondskapen”. Man skal ta i bruk den lut som trengs for å få gjenopprette ”freden”
uten langdryge forhandlinger og dyr etterforskning og kostbare møter, overlegninger og skriverier. Man skal stoppe ondskapen i
fødselen og ikkje la den få den minste mulighet for å reklamere for seg selv ved
at den gis tid til å markedsføre seg som kanskje det motsatte av det den
er, nemlig rettferdig, sett i et helt annet perspektiv.
Det svenske
politiet framstår i media som sindige og selvkontrollerte idet de viser til de allmenne
rettprinsipper som gjelder i Sverige. Det er politiet og ikkje de enkelte
borgere som skal etterforsker forbrytelser og sørge for at de ansvarlige
bringes inn for domstolene etter grundig saksforberedelse.
Selvtektsmannen
fremstår som sterk, handlekrafig og ærlig. De fleste seere uten teoretiske forutsetninger
for virkelig å kunne vurdere verdien av det svenske (vestlige) rettssystemt,
vil antakelig automatisk få større beundring for Selvteksmannen enn for det
svenske systemet, men det som er mest interessant i denne sammenhengen her og
nå er at ingen av de media vi har sett kommentere saken kommer inn på hvilken
rolle islam spiller i denne saken og i denne prosessen. Ingen nevner islam som
pådriver for Selvteksmannens motivasjon og valg av ord og virkemidler. Ingen
forteller at det Selvtektsmannen gir uttrykk for og budbringer er lov og prisverdig innen islam. De
kommentarene vi har lest fokuserer på kulturen i de landene slike holdninger
Selvtektmannen gir uttryk for, ikke selve religionen, som betingende for disse
holdningene.
Islam selv
slipper altså unna nok en gang. Media – inkludert islamkritiske nettsteder –
lar nok en gang islam proper slippe
unna.
Vi
håper det skyldes tidspress at dette skjer eller at det er rene glipper. For hvis
man ikkje klarer å se hele malmøscenarioet med alle dets aktører og involverte,
inkludert de konstitusjonelle forutsetningene, er man ille ute, spesielt hvis man
ikke tør å innse at selv om det er mange kulturelle faktorer og tradisjoner
blant muslimer som ikke kan tilbakeføres til selve religionen islam, så er det
alltid islam som tillater og ja, oppfordrer til bevaringen og utbredelsen i
form av misjon av disse uheldige kulturelt betingede skikkene. Islam anser seg
nemlig selv som en meget tolerant og romslig religion: Det må f esk være
opptil det enkelte mannlige famileimedlem å bestemme om søsteren i famlien skal
æresdrepes eller ikkje. Det gis ikkje noen hjemmel i Koranen selv for dette,
men islam tolererer det og oppmuntrer ved sin taushet om det, - for Allah er
- ironisk nok - full av nåde og barmhjertighet.
Og slik
blir det da at Selvtektsmannen får en status blant muslimer han kan være stolt
av. Han oppfører seg som en mann og som et menneske skal gjøre innenfor islam. Han
står trygt på islam grunnvoller. Han er dermed godkjent både av profeten og
Allah for all fremtid for de nidingsverk – etter vestlig rettsforståelse - og
uhyrligheter han nå når som helst måtte begå overfor Selvtekstmannen.
Er det
dette Guds representant på jorden og fredspave i egen person, Galtung, vil ha?
Ja, det
ser virkelig slik ut, skal man tro det intervjuet som HRS gjengir. Det lyser
nemlig av en skadefrohet, en hevngjerrighet over alle tidligere kritikere og en
selvgodhet parret med et autentisk hat overfor alt vestlig, særlig den kristne
Gud, som man skal lete lenge etter i norsk mediahistorie.
Galutung
har dermed gjort seg selv til en tragedie av klassisk format: Han har gjort
seg til repesentant, ikke for Gud, men for Allah og profeten – for all fremtid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar