Nei til islam: Dramatisk om jøder, Messias, Israel

Denne posteringen er en oppfølger til denne posteringen:

https://neitilislam.blogspot.com/2025/05/beckheim-ikke-jde-erna-kommunist-visjon.html

Så lenge en er jøde, i sitt hjerte –

Vil sjelen lengte.

Og vi vender oss mot øst,

og skuer hen mot Sion.

Vår drøm vil ikke miste

Håpet: Frihet for oss alle, og vårt folk

et eget land, Sion – vårt Jerusalem

Hebraisk:

Kol od ha balevav

Nefesh yehudi homiya

A’in letsion tsofiya.

Od lo avda tikvatenu

Ha tikva shnot alpaim

Lihiyot am khofshi be artsenu

Eretz tsiyon yerushala’im

Hava nagila (hebraisk):

Ja, kom nå, og la oss juble, la oss synge, og ja, synge.

Våkn opp, våkn opp min bror.

Våkn opp med lette hjerter.

Våkn opp, våkn opp, og da med hjerter - rene,

Et Jerusalem av gull,

Og fjellets duft er klar som druevin,

Duftene av pinjetrær, de bæres nå av tvevind.

Lyden av den, løfter oss som bjellers klang:

I stenen og i treet, dveler søvn,

fanget i sin drøm.

Og byen ligger der, så ensom, med sin sjel,

og med sin mur, igjennom selve hjertet;

Jerusalem av gull, av kobber og av lys, for alle dine sanger, er Jeg en violin

Kommentar og utgangspunkt:

Vi må glemme hva visse kirkefedre sa om «jøder», for noen av tekstene deres kan uttrykke, eller bli oppfattet som virkelig hat mot jøder som sådan, og som nedverdigelse av jøder generelt, og «jøden» dom sådan; at de nærmest er iboende onde. Se denne om visse uttalelser, nederst på siden:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/det-hatefulle-anti-hatet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/07/nar-de-moralsk-overlegne-vil-delegge-en.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/08/greenfield-antisionister-er-antisemitter.html

Sitater nederst på siden:

https://neitilislam.blogspot.com/2025/01/sverige-driver-mafiautpressing-pa-seg.html

Frykter du deportasjon av muslimer i stor stil?

https://neitilislam.blogspot.com/2024/12/frykter-du-deportasjon-av-muslimer-i.html

Kirkefedre om jøder:

https://blogs.timesofisrael.com/the-church-fathers-and-the-jews-part-1/

https://www.tertullian.org/fathers/chrysostom_adversus_judaeos_01_homily1.htm

Rene sitater:

https://christianity.stackexchange.com/questions/102540/why-were-the-christians-anti-semitic

Henimot fremtiden?: I dag ser det ut for å være særs viktig for visse kristne å påstå og fremstille seg selv som jøder, som et Abrahams barn, adopterte barn, med fulle rettigheter fra Det gamle testamentet, (som i 5. Mos).

Jeg forstår hva de mener. Men det er problematisk å blande sammen det gamle med det nye, og hvor da det gamle ikke blir det gamle, og det nye ikke blir det gamle. Forvirring i troslivet kan oppstå og plage mennesker, ja, gjøre oss motløse, (selv om det ikke burde være slik).

Med hensyn til det jeg skrev i denne posteringen med overskriften Beckheim er ikke jøde:

https://neitilislam.blogspot.com/2025/05/beckheim-ikke-jde-erna-kommunist-visjon.html

For Beckheim kan vitterlig være jøde, regne seg for jøde, holdes for å være nettopp jøde, - hvis han har konvertert. Noen grupper innen jødedommen dag anerkjenne nemlig at man kan være jøde, selv nå man ikke er barn av en jødisk kvinne. Forutsatt at man konverterer. Om Beckheim har konvertert, vet jeg ikke noe om, og spørsmålet er for meg heller ikke særlig relevant – grunnen er så klar at jeg jeg unnlater å elabarere mer på det …

Mennesket universelt higer ikke etter å etablere Dystopia, snarere ønsker man og arbeider for, realiseringen av selve Utopia, (et ord som kanskje med rette blir forkastet i dag, ikke uten grunn, hvis man da ikke forstår ordet som et uttrykk for eller et symbol for det største politiske og kulturelle Idéal som bare muligens lar seg realisere til en viss grad, hvilket betraktes som vinglete og som et feigt «jeg ikke vite, aldri»). Noen, men ikke mange, arbeider bevisst på å fremskynde sin egen undergang og dette å gå tapt. Andre gjør det ubevisste, ut fra «omstendigheter» som slumrer i det underbevisste.

Slik sett, som i Ha Tikva, håpet, (over), kan alle mennesker lengte etter Sion, ikke bare de som vil betrakte seg selv som jøde i dag, ut fra Bibelen, slik Jan Hanvold og mange karismatikere med ham, gjør i dag (se under). Men alle. Alle ønsker Sion, med andre ord, selv om ordet i disse dager myntes i en dårlig klang, som kan gi frysninger og «tavleskrekk».

Så jeg oversatte derfor Ha Tikva fra hebraisk, kanskje litt for fritt, men uten at meningen er å undervurdere eller nedskalere Israels rett til å eksistere og forsvare seg. Jeg tar helle ikke i og med oversettelsen standpunkt til det som i dag betraktes som erstatningsteologi (se linkene).

Jeg mener å vite at også mange jøder i dag vil være enig om at håpet eller drømmen om Sion godt kan «universaliseres», i hvert fall fenomenologisk, eller «åndeliggjøres», eller allegoriseres via metaforer og symboltekning, med påfølgende holdninger (av «å holdne») og emoveringer (av å føle), i prinsippet fri fra enhver bokstavtolkning av Skriftene. Min tilnærming vil ikke med nødvendighet innebære en tendens mot solipsisme eller fideisme, altså at «alt» skulle foregå inne i hjertene eller hjernene, og at Sion dermed skulle være forvist dit en gang for alle, et «Sion» som da aldri kn være noe håp og aldri vil kunne realiseres, annet i den frommes indre tankeliv, (uten hensyn til de politiske aspektene i alt dette). Og dessuten: I jødedommen kan ulike aspekter av tolkningspremissene føre til nokså divergerende verdier og synspunkter, alt etter som, hadde jeg nesten sagt:

Peshat – den bokstavelige mening, Remaz – den antatte betydning, Derush – bygger på lang forskning, Sod – den implisitte eller bakenforliggende mening betydning og mening. Pesher - unikt for Qumran; hvert vers i Skriften tolkes som en direkte profeti for Qumran's daglige "gjøren og laden", (kanskje ikke helt ulikt hva karismatierne i visse miljøer praktiserer i dag?).

Jesus kan ha tilhørt dette samfunnet, sterkt kritisk til Jerusalem den gang, i en periode.

Fra mer hjemlige trakter, ikke glem: usus spiritualis, usus politicus og usus didactus.

Se noen konsekvenser av våre tolkningsprinsipper:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/06/den-store-undergravende-puerilisering.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/nar-sansal-arresteres-dr-europa-litt.html

Framåt: Jeg ser heller ingen vits i å skille mellom et tusenårsrike før eller etter «opprykkelsen» eller Jesu annet komme. Men jeg har tatt for meg litt av problematikken andre steder her på bloggen, se linkene. Jesus forblir en historisk skikkelse, fint, sant og tilstrekkelig beskrevet i Bibelen. Oppstandelsen er dessuten konkret, ja, sanselig, og heri ligger Ha Tikva, også. Jøder og kristen bør ha et felles håp, et felles grunnlag, mest mulige identiske tankeforutsetninger, (om enn ikke like dogmer, formelt sett).

Forskjellen mellom premillianister og postmillianister: De første unner seg den letteste løsningen, Jesus vil komme og selv etablere tusenårsriket. Postmillianister velger den «smale» sti, de pålegger seg selv og sine trosbrødre å arbeide i all sin møde hele tiden før Kristus vender tilbake, for å få etablert Utopia, etter de tusen år, før han endelig kommer, og hvor strevet da blir en tilbakelagt prosess. (Mange dyktige teologer bekrefter denne lette utvei). En kritiker av karismatikerne, Michael B. Moriarty, The New Charimatics, 1992, foretrekker opprykkelsen og den korte veien.

Jesus og Paulus søkte begge Guds rike på jorden, dvs sann tro og gudsfrykt, vel vitende at dette riket også eksisterer i himmelen, og «inni dere», eller midt blant dere (hvis vi bare evner og vil og ønsker å «se» det. Derfor Evangeliene, «det glade budskapet», en term også romerske keisere brukte for å annonsere sitt komme og sin maktposisjon i og det høyeste, jfr Augustus som ble benevnt som Guds Sønn, (se under). Jesus kunne si at gudsriket er inni dere også til fariseerne, dvs jødene. Gudsriket må da være et «tilbud» til alle mennesker, et universelt budskap, med andre ord. Det kan ikke begrenses til hverken kristen eller jøde, høy eller lav, eller hva? Se denne:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/er-alle-troer-like-tolerante-eller-like.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/11/mer-teologi-karismatikk-emosjoner-og-om.html

Både Paulus og Jesus m fl, og bl a Augustin, så imidlertid at mennesket (generelt) trenger en ekstra hjelp og en kraftig og uforbeholden støtte, for å få det til: Paulus preker den gratis nåde, gitt ovenfra, og preordained, eller utvalgt. (Man går i ferdiglagde gjerninger, sies det).

Jesus presenterer seg selv som selve soningsofferet, som Sannheten, (ikke dogmene, vil noen si, ikke religionen) og som propitiasjon, og/eller som ekspiasjon, «midler» som skal bringe Ånd og styrke til menigheten, dvs Kristi egen kirke (synagoge eller kahal, forsamling) - Kristus som brudgom, selve forsmaken på saligheten og helliggjørelsen, og der bryllupet står. Offeret – Hans eget offer - er gitt en gang for alle i og med Jesu korsdød. Det er fullbrakt, sa han på korset. Han fullførte storverket på Golgata; Loven var oppfylt, Loven var opphøyet, jødenes hjemmel for å eksistere og blomstre sikret (men loven, selvsagt, ikke opphevet, bare mistolkninger av den avskrevet). (Mrk. Propitiasjon er blitt et bannord i mange kristne kretser, beklagelig nok, for begrepet innebærer et det kan gjelde om å stagge Gud vrede; Gud kan ikke være vred i dag … ).

Jesus ga imidlertid ikke folket – de som tror - et løfte om å få en «legal» rett til å kreve helbredelse fra alle sykdommer, slik karismatikerne mener i dag. Et slikt perspektiv er klart nok helt fremmed for Jesus. Tungetale likeså. Å bli født på ny i Den hellige Ånd er noe annet enn bare å motta en «erfaring» av at noe overnaturlig, kraftfullt og fantastisk har grepet inn i ens liv.

Irenaeus tegner et levende bilde … i Mot kjetteri, - det var en viss vranglærer som het Marcus som drev med forskjellig slags magi. Han henvendte seg spesielt til kvinner og til dem med bra herkomst, fint kledd og med store rikdommer. Han forteller disse kvinnene at han ved hjelp av sine overnaturlige evner og sine trylleformularer kan sette dem i stand til å profetere. Så protesterer en kvinne og sier at det har hun aldri kunnet før, så det vil hun aldri kunne klare. Da sier han: Bare åpne munnen og tal det som faller deg inn, og så begynner du å profetere.

Kvinnen ble ivrig og gjør som han sier og blir dermed innbilt at hun kan profetere. Så gjør hun alt hun kan for å belønne Marcus, ikke bare ved å gi ham av det hun eier, og som han allerede har fått en anselig del av, men også ved å overgi seg til ham personlig, og ønsker på alle måter å vinne innpass hos ham slik at hun kan bli helt ett med ham.

Fremgangsmåten ville ha vært akkurat den samme på Timoteus tid som den senere var da Irenaeus levde. Vi skal huske at for gnostikerne var ånden helt og holdent god og materien tilsvarende ond.

Se: https://neitilislam.blogspot.com/2022/11/mer-teologi-karismatikk-emosjoner-og-om.html

Og:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/11/tungetale-takeprat-fra-helvete.html

Og her kommer N. T. Wright inn: Jesus kunne sin Bibel. Han så ut fra den nødvendigheten av at han selv, som historisk person og jøde, måtte ofre seg, slik profetiene sa, helt etter boka. Så stor tro hadde altså Jesus på jødedommen og Skriftene – de måtte jo oppfylles, og derfor oppfylte Jesus Loven (torah’en/tanach) samtidig som han opphøyde den. Slik innsatte han seg som den ene sanne troende, uten synd, inntil døden. Det var litt av en seier, eller? Han måtte erklæres syndfri, Han måtte bli betegnet og skildret som Gud. Se under. For Gud har sin bolig også i menneskets språkevne, Gud finnes i og med språket, og det språket som skal skildre Gud, må selvsagt da omfatte de mest mirakuløse mirakler – ingen vei utenom (men det er dette folk i dag ikke forstår, når man snakker om at man ikke kan tro på miraklene). Også de romerske keisere og deres markedsførere tenkte jo og agerte på denne basisen.

Jeg tror Jesus med sin gjerning, - ved å realisere Bibelens finale årsak, ved faktisk å bli den lidende tjener -, forsøkte å redde både Israel som land, tro og kultur og Roma, som «verdensmakt», den gang. Jesus visste at Gud ville internalisere og universalisere Israel og dermed både menneskeheten og de enkelte troendes indre, men like vel relasjonelle Gudsrike. Messias rike.

Jesus ble født inn i en politisk og kulturell heksegryte, med vold, maktkamp, historie, religion og mord rundt seg på alle kanter, men han fikk nærmest fra første stund av dypt innblikk i hva loven sa, krevde og gjorde. Loven og Skriftene. Han visste tidlig at han av byrd var av kongsemne (tronpretendent), av Davids ætt, og dermed at kunne bli tronpretendent. Hans høyeste ønske var å redde sitt folk, jødene, frelse dem, frigjøre dem, men hvordan? Jo, løsningen var å finne nettopp i Loven, dvs loven og profetene. Dette var det sikre grunnlaget han kunne bygge på, og seire på. Ved å følge loven til punkt og prikke, noe ingen egentlig kunne klare, ville seieren være sikret og trygg. Men det som var nødvendig, var å lese i Skriften og følge eller leve den helt ut, jfr N. T Wright, se under. Gang på gang understrekes det at «dette måtte skje, ifølge Skriften». Jesus tok Skriften på ordet. Å stole på Gud fullt og helt, ga den fulle visshet, den sanne tro, men også garanti for at folket kunne bli frelst. For Gud kan ikke feile, og Gud tåler ikke synd. Gjør man som Skriften og Gud sier, kan man være sikker på å lykkes, ja, man kan ikke annet enn å lykkes: Derfor: Det er fullbrakt! Derfor kan ikke f eks Jesaja brukes i dag som en hjemmel for å tro at Jesus også i dag helbreder alle sykdommer, fordi han den gang tok på seg alle sykdommer og all den lidelsene som plager oss i dag, (bare man tror som karismatikerne). Dessuten: Frelsen var ment «for kollektivet», ikke primært for den enkelte (jøde, den gang), men altså for «staten». De fleste teologer i dag vil tenke slik. (Jeg har tidlige nevnt the Oxford Bible, bare for å ta ett eksempel). Men bevares: Hvem kan kritiseres for å tro at f eks tungetalen er et tegn på at man er frelst? Og at dåpen (i Kjærka) i virkeligheten er en individuell Åndsdåp utenfor – en dåp som bevises av den troendes erfaring, (riktig nok alt da bygget på Ordet, det som står i Bibelen og som tolkes som slik av «health and wealth»- folka).

Bare Messias kunne redde nasjonen, redde den jødiske identiteten, landet, folket, identiteten – Gud, - og alt dettes oppgave blant folkene på jorden. Bare ved å bli mer jødiske, kunne folket reddes, men ikke bare jødiske til fortrengsel fra romerne og deres sivilisasjon. Ved å bli mer jøde, kunne jøden motstå og overleve i Paxa Romana. Romerne trengte ikke å bli slått ved at jødene ble mindre jødiske, snarere tvert imot – bare at romerne ikke fikk vanhellige Tempelet, for å bruke en metafor, for hvis så, fantes flere som ville ta til motmæle med våpen.

Jesus ville gå en annen vei, ved å etterleve Loven, bli mer jødisk, ikke mindre. Man kunne kanskje da tro at Jesus ble en slags kvietist, en salig skeptiker eller omflakkende og mild predikant, eller en stoiker, som tok sin skjebne med stolthet og ro, etter oppfatningen den gang. Men nei, det viktige for Jesus og Paulus noe senere, var forsoningen, syndenes tilgivelse. Det var syndene som var blitt gjort, som gjorde jødene til lette bytter for hellenismen og romerne. Freden og styrken måtte derfor plantes stødig inni den enkelte jøde. Sml: for at Gud skal bli alt i alle …

Dette kan så sies å innebære at Jesus gjorde alt dett for å forsone hele verden med seg selv og at slik hele verden i praksis sto tilbake med den ene sanne jødiske tro.

Sion? Ja, det kan sees slik. Karismatikere i dag ser seg selv som jøder, dvs som de egentlig jøder, utvalgt av Gud; de ser seg selv som Israel, de er – ifølge Paulus – innpodet på stammen og skyter nye skudd. (Ikke alle som sier de er jøder, er jøder, ifølge Paulus og her gjelder hverken biologi eller omskjerelse, som «krav» eller betingelse). De kristne er adopterte med et løfte om å få styre gudsriket sammen med Jesus og de få jøder som vil omvende seg til kristentroen før Armageddon – man ser for seg et svært stort mannefall blant de jødene som nå altså ikke er de autentiske jødene. Begår man ikke her en form for erstatningsteologi, en teologi man ellers tar den skarpeste avstand fra?

I begynnelsen, dette:

https://www.israelnationalnews.com/news/408994

Mike Hume og Rushdie, pluss:

https://www.spiked-online.com/2025/05/23/rushdies-attacker-a-warrior-for-cancel-culture/

En av Hume’s bøker omtalt eller anmeldt av oss her:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/trigger-warning-et-dig-i.html

Rotberg:

https://www.israelnationalnews.com/news/408892

https://www.meforum.org/podcasts/dominic-green-on-islamism-in-britain

Points: Bryter den bibelske «Konon» sammen? Overhodet ikke. Tenk selv!

https://www.abcnyheter.no/nyheter/verden/2019/02/11/195550634/fant-eldgammel-bibel-pa-1200-ar?nr=1

Anbefalt litteratur, med relevans til fortsettelsen her:

Crisis & Catharsis, The Power og the Apocalypse.

https://www.amazon.com/Crisis-Catharsis-Adela-Yarbro-Collins/dp/0664245218

Overhodet ikke …

Barbara Thiering, Jesus the Man – noen vil ha sterkt behov for at dette var sant …

https://en.wikipedia.org/wiki/Jesus_the_Man

Overhodet ikke. Men, - til refleksjon, kanskje bygget på litt mer innsikt?

Se selve poenget og problemstillingen nedenfor.

Les og lær.

For-rett: https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/vil-du-ha-den-store-oversikten-som-kan.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/12/ma-du-ha-iq-for-kunne-tro.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/06/hanvold-den-oppstandne-doktor-og-hva-er.html

https://neitilislam.blogspot.com/2025/04/har-jan-hanvold-og-karismatikken.html

Viktig om evangelieforfatterne (skriverne) og hvorfor de skrev, og kunne skrive, som de gjorde, og Jesus som «et stykke», (Gisbert Greshake, 2007, om Der Dreieine Gott).

https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/hva-nar-stre-m-fl-i-eliteserien-ikke.html

https://neitilislam.blogspot.com/2013/01/er-var-kultur-i-dag-ukultur-eller-kultur.html

Jeg føyer til: Hvis Vesten ikke hadde hatt 4 evangelier å forholde seg til, (i sin «uhelbredelige religiøsitet", som det sies), opp gjennom tidene fra keiser Konstantin av, hadde Vesten vært muslimsk i dag.

Islam har bare en bok – behovet for en tolkning blir da nødvendig. Vesten og vi kristne har 4 bøker, minst, altså, å holde seg til. Dette åpner veien for toleranse, dette å lytte til andres meninger og troer, dette å søke stadig ny erkjennelse- og tro, vi fikk våre «toleranseakter» etc, vi bli tolerante, se The Weirdest People in the World av Joseph Henrich, 2020/202, Inventing the Individual av Larry Siedentop, 2015, og The Evolution of the West, how christianity has shaped our valuere av Nick Spencer, 2016.

Tar vi et fugleperspektiv på evangeliene, kan vi kanskje se:

Matteus belyser kongedømmet – til jødene, profetiene. Markus: Den lydige tjener – det praktiske, til romerne. Lukas: Mennesket – det historiske, til grekerne. Johannes: Guds sønn, Guds Ord, Kirken.

Lukas: Herren Jesus som den perfekte menneskelighet. Formidleren og formidlingen.

Fader Vår, - til grekerne.

Matteus: Kristi guddommelige kongemakt, det kommende riket (for Israel, spesielt).

Markus: Tjeneren Gir sitt liv ydmykt som en løsepenge. Mirakuløse krefter tjener mennesket. Åndskrefter, (til romerne).

Vi ser at evangeliene åpner for, og legitimere, både lateral tilnærming, divergent og konvergent tenkning og agering. Samtidig: Det ligger en «agens» i og over helheten i det.

Vi emoverer og emoveres - og holdner og hører . ipsissima verba og ipsissima vox; hemeneutikk. Feuerbach: Vi projiserer Gud, fra oss selv. Derrida. Abolutter eller ikke?

https://neitilislam.blogspot.com/2020/02/om-hvorfor-trump-vant-heldig-vis-for.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/04/marlboro-man-markedsfring-eller-misjon.html

Se for all del alt i denne, om bl a Tegn, Tekst og tolk, pluss prof. Hegstad og pred. Hanvold:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/06/hvor-hyt-elsker-den-norske-kirke-jan.html

Dette er med andre ord noe annet enn å lære Koranen utenat uten forsøk på å forstå innholdet. I Islam er det stor stas å kunne alle Allah’s navn og grunne på det. De flinkeste utenattlærde premieres.

https://shs.hal.science/halshs-03835137/document

https://en.wikipedia.org/wiki/Quranism

Og: Jeg har lest et sted at en viss stamme i Afrika (Mandinkaene) har som eneste oppgave å resitere Allah’s navn hele dagen og året langt. Oppgaven ble gitt dem i sin tid av en islamsk misjonær og frelsen avhenger kun av hvor pliktskyldigst de utfører denne ene og snevre oppgaven

Muslims have 99 names for God;
Some are listed in their holy book, the Qu'ran; some are not.
It is written in the Qu'ran, sura 20:8:
Allah! There is no god but He! To Him belong the Most Beautiful Names.
-

Allah. This is the first of the 99 names for God in Islam. According to Islamic tradition, the prophet Muhammad said, “To God belongs 99 names, 100 minus 1, anyone who memorizes them will enter Paradise; He (God) is odd (odd number, he is the Only One), and He loves odd numbers (such as 99).” This is a good place to begin with Muslims since they acknowledge the existence of one god, and the Qu’ran says (7:180): God has the Most Excellent Names. Call on him by His Names. Pray for the MNK to seek out the One True God as they recite these 99 names several times each day. I am the Lord your God; you shall have no other gods before me. – Exodus 20:2,3

Se denne must:

https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/allahs-navn-i-kontekst-1.html

Tilbake til Vesten og evangeliene:

Vesten ble nysgjerrig på nytt, nye vinkler. Ny kreativitet. Kunsten blomstret, romaner og noveller i millionvis ble produsert, på relativt kort tid. Sammenlign eller kontraster med de islamske kulturer? Mens … Se:

… International Islamic University Malaysia har funnet ut at islamske land bare har 8, 5% forskere, ingeniører og teknikere pr 1000 innbyggere mot gjennomsnittlig 20 % i resten av verdens befolkninger.

India og Spania produserer hver et større antall vitenskapelige studier enn 46 av de muslimske landene gjør sammenlagt. Ifølge Hoodbhoy registrerte Pakistan bare 8 patenter på 43 år. FN fant i 2003 at de islamske landene bare produserte 20 % av alle vitenskapelige avhandlinger. Sørkorea produserte 144 pr million. De arabiske landene bare 26 pr million. Brutto nasjonalprodukt var i 2002 for alle de arabiske landene til sammen (i 1999) mindre enn Spanias, (531 billioner mot 596 billioner).

Holder man oljeproduksjonen utenfor, eksporterer Midtøsten mindre enn Finnland. Iflg professor Guido Tabellini falt produktiviteten i de arabiske landene med 0. 7% for hvert år de siste 20 årene. Av 300 millioner arabere i 2002 var ca 65 millioner analfabeter, men antallet er blitt redusert til ca 60 millioner i 2009. 17 % av alle bøker som utgis på det arabiske markedet er religiøse bøker, 12 % fler enn i andre deler av verden. I 1991 produserte de arabiske landene 6 500 bøker sammenlignet med 102 000 bøker i Nordamerika og 42 000 i Søramerika alene. Oversatte bøker i den muslimske verden er 5 ganger færre enn oversatte bøker bare i Hellas. I de siste 1000 årene har den muslimske verden oversatt rundt 10 000 bøker og dette er det antall bøker som blir oversatt hvert år i Spania i dag. (Kilde: UNESCO).

https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/6-synden-og-syndene-i-islam-og.html

Videre, relevant:

Kohn og «hvem er jøde», (nede på siden) ?

https://neitilislam.blogspot.com/2022/08/kohn-pa-rett-villspor-eller-feil.html

https://neitilislam.blogspot.com/2010/10/rasismens-mange-forvirrende-ansikter.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/12/frykter-du-deportasjon-av-muslimer-i.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/01/venstresidens-nye-ateistiske.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/min-kjledegge-i-dagen-no-hard-feelings.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/kan-noe-som-helst-sjokkere.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/vil-du-ha-den-store-oversikten-som-kan.html

Om raushet, generøsitet – Jesu henter inn sine disipler:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/treenigheten-og-vare-dagers-totalitre.html

Før vi kommer til det som mange vil si er selve hovedpoenget, se dette:

Stilt overfor intetheten, eller muligheten for den, og den sikre sannsynlighet er for den, er vi tvunget til å være diktere, ikke fordømte sisyfoser, som må finne mening i å trille stein.

I dag virker det som om de fleste er enten miniatyrutgaver av Sisyfos eller Den fremmed, begge verk av Albert Camus, som jeg beundrer, med en viss avstandsuro.

Vi må gå inn i tragedien, i selve dramaet, humor eller ikke, ironi, så sant den får oss til å le, av perspektivenes langsomt flytende «Ganges», men dog, med en himmel over.

Det nytter ikke å skrive historie uten å gå ut over det historiske, utover faktaene, det i og for seg kjedelige, monotone, det som gjør forfengeligheten så selvsikkert dum, snever, inkreativ og fantasiløs. Tørr, du vet, kjedelig, «byråkratisk» og dilettantisk, en middelmådighet av visjoner.

Stanger en nymfe hodet for hardt mot absurditeten, frigjør alltid en Adonis – seg fra den, når venene åpner seg mot nye horisonter, den du velger å bi inn i evigheten, stedet hvor innvollenes råtnende muligheter for stank alltid er intet, i den alltid levende virkeligheten, den virkelig bugner og bli evig duft av mer enn bare frø og blomst.

Noe må strekke seg ned til oss, ovenfra, eller utenfra. Historie uten det sanselige er ikke historie, ganske riktig, men så er desto mer heller ikke historie noe uten det overnaturlige, mytiske, metafysiske – det glimrende, det sublime; Mennesket storhet og glans, ja, kanskje til og med menneskets guddommelige herlighet, i hvert fall skjønnhet, sannhet og godhet, er i i en stor og evigvarende kjærlighet bundet til tingene og historien, dv til diktekunsten, behovet for å dikte, behovet for å f det til. Det erotiske vil alltid betinge det agapeiske, forløses i hverandre, - den store Agape, uten forbehold, lidenskap uten oppløsning, langt borte fra det rent cerebrale. Vi søker helhet, forening, adskillelse og samling. Og der har du det: Livets omskiftelige, kjærlighetens ofte så flyktig smidde jern eller varige sødme, som vi kan glemme og hjemme oss bort i, i den tror at det evige, ja, det has og forvaltes her og nå, av nettopp oss diktere, tragedieforfattere.

Historie er noe som primært må skildres, ikke beskrives, eller rapporteres, - slikt er bare for de som ikke kan dikte, dvs skrive. Der man ser for seg en historisk linje uten hull – og fall og omveier og stier og autostradaer – der får man ikke med seg hverken tragedien, skildringen eller – hypotesen, som er selve det stoff som virkeligheten suger på, og er helt avhengig av. Historie er å sammenfatte, fortette og utvide og hva er da historie, hvis den skal eksistere uten mirakler, og påfunn om ikke-eksistensen av, tja, du vet?

Historie -som fag og hobby, ja, som vitenskap - har intet absolutt krav om positiv nødvendighet, positive bevis; vi har lov til å anta at våre kongerekker var ekte og sanne, uten mikroskopiske eller biologiske bevis. For hva er vel tillit, (og kjærlighet) uten dristige sveip av behov for det virkelige, selv om det ikke finnes? Hva er bevis uten «flóg»?

Indisier sier mer om sannhet enn skepsis nedlagt som hermetikk. Slektene vill ikke ha virket på oss, uten abduktivt fremskaffede beviser, som aldri beviser noe som helst, hvis man ikke skjønner at sinnet er skapt for hjertet, og omvendt, dynamisk, i dialog. Fornuft mot rimelig skepsis? Ja, det er der vi er, på det sted vi glemmer, i frykt for Utopia, selve den sannhet og virkelighet i oss som med rette krever – og i seg selv kan kreve - å bli tillagt det absolutte, i sannferdighet, en rettighet festet der oppe eller ute et sted, dit vi kommer, dit vi skal og den vi kommer fra, skapt – og bevarte som vi like vel er, takket være synden, og alle syndene, som må forkastes, skal selve diktverket bestå, som den himmel det er. Takk du store Min for diktet, dikteren og det diktet handler om; livets mål, dratt mot sitt vesenspunkt, som er alt i alle.

Å vegetere uten Den store tragedie, er tragisk. Jesus kjødeliggjorde Den største tragedie (her: frelseshistorien) noensinne; den står støtt til stødig tid, dvs alltid, og alltid kvalitativt på høyden. Den er og blir historisk basert. Den løper ikke fra det faktum at vi både er historie, tragedie og frelse, alt sammen, i ett stort nå, et evighets-nå, videre enn alle øyeblikk summert.

Muhammed var en tragedie, en tragisk tragedie, en historie uten spenn; den rett linje, med bare huller i, huller som klamrer seg til både historien og tragedien, uten rom for katarsis, uansett perspektiv. Vi trenger ikke tviholde på «den 2. termodynamiske lov", eller «singulariteten», befriende nok, når vi taler om Gud, og Gud tenker på oss. Vi ligger uansett i Guds tankers skjød, og i hans armer. Og da Gud med den sterke Hånd, og et hjerte som kan «angre». Vi er ikke skjødehunder, heller: Vi er historie, akkurat som Israel er historie (dette tolket på mest muslig gunstig måte).

Glem den store forskjellen mellom «The Historical-Grammatical» method og «The Historical-Critical method», selv om forskjellen er enorme, og det kan stå om et være eller ikke være.

Om dette forteller boken: What’s going on Among the Luthereans» av Patsy A. Lippien og J. Kincaid Smith av 1974/1984. Her fortelles det saklig og vel begrunnet om de kristne i krise, i USA – med et spektrum som selvsagt angår også oss.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/den-norske-kirke-og-de-sakalte.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/11/litt-om-teologi-om-dette-vre-liberal.html

Hva kan man egentlig holde seg til for å kunne stå støtt?

Parablene, for Jesus må ha hatt en spesiell tro på dem, skjønt mange ikke forsto, og skjønt Jesus sa at «hvis dere ikke forstår (den og den parabelen), så var det ikke mye vits i, det hele, eller halve … ?

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/en-ikke-servilt-betinget-emosjonelt.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/08/nar-korset-skal-ned-en-redaktr-uten-synd.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/10/10-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/det-liberale-det-iliberale-og-det-mulig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/03/rikets-tilstand-religion-over-magi.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/utvelgelse-og-predestinasjon-i-luthersk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/11/litt-om-teologi-om-dette-vre-liberal.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/06/hvor-hyt-elsker-den-norske-kirke-jan.html

https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/hva-nar-stre-m-fl-i-eliteserien-ikke.html

… Hvordan skal man forstå Karl Barth best? Jeg fant denne korte beskrivelsen i en bok fra USA som jeg synes gir den beste korte forklaring jeg har sett andre steder, og som jeg oversatte kun litt fritt:

Karl Barh introduserte termen «Neo-ortodoksi» i et forsøk på å forene den gamle tro, før liberalteologiens inntog, hegemoni og dominans fra rundt århundreskiftet 1900 e Kr.

Meningen var ikke å forkaste moderne erkjennelse og lærdom.

I 1919 skapte han stor oppstand i det teologiske med sin kommentar til Brevet til romerne. …

https://neitilislam.blogspot.com/2024/09/om-hanvold-med-visse-andre-og-ddeboken.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/utvelgelse-og-predestinasjon-i-luthersk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/02/nar-kristne-professoreer-svikter.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/04/allah-er-ikke-hellig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2014/07/allah-hu-achbar.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/en-ikke-servilt-betinget-emosjonelt.html

Se denne, litt nede på siden:

https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-islam-og.html

… Et etter min mening godt eksempel på hva det er som skjer i overføringer, er Matt 16.16 der Peter på spørsmål fra Jesus svarer at Jesus er Guds enbårne Sønn, Messias. Det som skjer er at Peter gir sitt Amen til Jesus, som selv er Amen. Begge blir dermed stående fast i relasjonen, slik vi kan tenke i forbindelse med Jes 7. 9. Tidl biskop Per Lønning bemerker: Selve det hebraiske kjerneordet for «tro» er dannet av en stamme som betyr «fast», «stødig». Betydningen er dermed «å anse for stødig, å støtte seg til». Jesaja har et ordspill på dette: Im lo ta-aminu ki lo te-amenu: Dersom dere ikke holder for stødig (tror), skal dere ikke bli stående stødig! Se mer her: Hvem sier du han er? og Amen - kan du avtale Gud? og Kjærligheten, Agapen og Livets Tre….

Og:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/redaktr-johannes-morken-nok-engang.html

Historikk, «short»:

Rosh Hashana er de ti dagers bot og de ti dager Gud bruker å å dømme verden. Jøder ber om tilgivelse; man mener at Gud bare tilgir synder gjort mot Gud og at bare de du har krenket, kan tilgi deg. Man går og besøker hverandre.

Den tiende dagen, Yom Kippur, besegler Gud hver enkelts fremtid. De fleste ber i synagogen. Man kaster brød på vannet.

Fem dager etter Yom Kippu: grødens takkefest. Man bygger sukkot i hagene, små løvhytter, til minne om Sinai.

Under Khanuka utveksler man gaver. Den sies å være den mest revolusjonære helligfeiringen. Alt til minne om vanhelligelsen av Tempelet i 165 f Kr. da Antiochus beordret tilbedelse av de hellenistiske guder. Som svar, gjorde Judah Maccabee, en hasmoneer, opprør og lykkes. Dyrkelsen i tempelet startet på nden 25. dagen i Kislev. Man trengte velsignet olje for å holde Menorahens flammer i live. Man fant bare olje nok til én dags bruk, like vel varte den i 8 dager, før man kunne skaffe ny forsyning. På den 8. dagen av Khanuka, tenner man en menora som består av 8 lysholdere.

Opprinnelig ble det forventet at jøder fulgte maccabeernes tradisjon og forvise alle fremmede ideer fra deres «inner being» på Khanuka, en måte å rense seg åndelig på.

I februar/mars feirer man at et plot utpønsket den syrisks Haman om å drepe alle jøder, fordi Mordecai nektet å lystre ordre. Mordecais niese het Ester. Hun hadde holdt sin identitet som jøde hemmelig. Esther klare å hindre tragedien, men Haman ble henrettet av kong Ahaserus.

Festen kalles Purim, fordi Haman kastet lodd for å bestemme hvilken dag jødene skulle drepes.

Nå forsøker man å tilintetgjøre navnet Haman (hvilket jo ironisk nk er umulig, fordi man jo baer husker navnet enda mer).

Under Purim kan man tillate seg «overdrivelser» som f eks røyking og dette å drikke seg «dritings».

Pesakh/Påske varer 8 dager, mars-april. Jødene flyktet så raskt fra Egypt at de ikke engang hadde tid til å la brøddeigen reise seg, fortelles det. Dødens engel for forbi over jødenes hjem.

Festen minner enhver jøde om deres samhold og man er forpliktet til å gjenfortelle bibelske hendelser. Et fylt beger av vin plasseres på bordene, tiltenkt Elias, han som bebuder Messias komme.

Vin symboliserer lidelsene til de som omkom.

Shevuot – uker – også kalt «pinse». Den varer i to dager i mai-juni. Til minne først om innhøstingen, så til årsdagen for mottakelsen av Thora (loven) på Sinaifjellet, «bryllupsdagen» mellom Gud og det jødiske folket.

Tish’a BeAv er en fasteperiode på 24 timer hvor ingen mat eller drikke er tillatt. Den feires til minne om ødeleggelsen av Det første Tempel, 585 f Kr, og Det andre tempelet i 70 e kr. Reformerte jøder bruker ordet «tempel» for å utelukke muligheten for at Messias skal komme til jødene i «den kommende verden», under «ha olam ha ba». Ortodokse jøder referer til Det første og andre tempelet som begge i sin tid ble destruert, helt kokret.

Praktiserende jøde bryter sabbaten bare for å redde personer i livsfare, som følge av sykdom eller ulykke.

Islamsk tradisjon: Muhammed steg opp til himmelen for å ta sæte ved siden av Allah! (Koranen har mange vers som sier: Allah og profeten har bestemt … ).

Yerushalaim betyr Fredsbyen. Jerusalem ble erobret av israelittene og kong David i 997 f Kr. Og David satte i gnag arbeidet for å bygge tempelet det.

Noen hundreår senere, ble byen erobret av babylonerne og både byen og tempelet ble destruert. Jødene vendte tilbake til byen i 520 f Kr og bygget da opp igjen tempelet.

Romerne erobret Jerusalem rundt 63 f Kr. 36 år etter Kristi korsfestelse av romerne, ledet et mislykket opprør til at det andre tempelet ble ødelagt og at mange (de fleste) jøder ble forvist fra landet. I 132 e kr ble jødene kollektiv nektet adgang til byen som var blitt bygget på ruinene av Jerusalem.

Det muslimske overherredømme begynte år 639 e Kr. I 1856 vedtok det tyrkiske parlamentet en toleranselov for alle religioner og kristne og jøder bosatte seg enda en gang inne i byen.

I 1948 tok jordanerne kontroll over gamlebyen og Øst-Jerusalem. Byen var delt i 19 år til gjenforeningen i 1967.

Bakgrunn for Jesu store drama og misjon:

Det greske imperiet: I 275 f Kr ble imperiet delt mellom generalene til Alexander. Ptolemeerne styrte i Egypt, Makedonia og Hellas tilfalt Antigones. Judea ble offer for stadige stridigheter helt til Pompei tok Jerusalem i 63 f Kr.

Greske ideer og filosofi skapte et stort dilemma for jødene, skulle man dø for å vokte Torah? Svaret kunne variere og hellenismen ble både avvist og assimilert. De fleste palestinske jødene kjempet hardt mot helleniseringen. Antiokos III og Antiokos IV Epifanes forsøkte å erstatte jødiske skikker og religion med imperiets religion og kultur. Motstanden var stor, se Makkabeerbøkene. Det kan derfor være vanskelig å skille mellom jødedom og hellenisme i Palestina. Mange jøder var tospråklige, hvis ikke mer.

Onaidene og tobiadene var mektige familier med stor makt i den ptolemeiske perioden. Onidiadene var de mest konservative og var en «øversteprestfamilie».

I 198 f Kr ble ptolemeerne fortrengt av de syriske selevkidiske herskere. De styrte fra 312 til 281 f Kr. Kong Antiokos III erobret Palestina. Under Antiokos IV – 175-64 f Kr – tilbød Jason, bror til den daværende øversteprest Onias, den selevkidiske kongen penger i bytte for dette embete og tillatelse til å etablere greske institusjoner i Jerusalem. Jonas ble noe senere avsatt av av den sterkt hellenistiske Menelaus. Jason protesterte med bruk av makt.

I 168 f Kr bestemte Antiokos seg for å knuse ham. Han rev ned Jerusalems murer og skjendet tempelalteret og forbød den jødiske lov under trussel om dødsstraff. Han ga ordre om ofringer som var i strid med denne loven og det er forresten dette som danner utgangspunkt for Daniels bok i bibelen.

En makkabeisk prest, Mattatja, drepte en jøde og en kongelig offiser som var med på å bære fram de urene ofre som Antiokos hadde krevd skulle gjøres. Mattatja flyktet opp i fjellene med sine fem sønner. Under en av sønnene, Judas, førte de geriljakrig mot selevkidene, de greske herskerne. Forordningene mot jødedommen ble da opphevet i 164 f kr og tempelet renset og vigslet på nytt, noe som minnes under hanukka-festen. Kampen for mer politisk, ikke bare religiøs, frihet begynte. Judas ble drept i kamp i 161 f Kr. Jonas, en bror, overtok. En annen bror, Jonatan lykkes med å få seg selv utropt til øversteprest, general og stattholder, 150 f Kr.

Han ble fanget og drept av pretendenten Tryfos i 142 f Kr.

Enste gjenlevende fra Mattatja var Simeon og han overtok da ledelsen og embetet som øversteprest. Han klarte å få Demitrios II til å gi jødene fullstendig fritak for selevkidisk skatt. Simeon ble av jødene da utropt til høvding og øversteprest – med formuleringen «inntil det står frem en sann profet» (1 Makk. 14. 41), (John Bowker,1998). Simeon og hans familie var ikke av den tradisjonelle presteslekten Sadok.

Simeon ble drept av sin svigersønn i 134 f Kr. Hans sønn, Johannes Hyrkanos, d 104 f Kr, som ble høyt respektert, overtok som leder og øversteprest, i den nye selvstendige staten. Han erobret betydelige nye områder.

Etterfølgeren ble sønnen Aristobulos tildelt makten, etter å ha satt sine brødre i fengsel og sulte sin mor. Han døde i i 103 f Kr og ble etterfulgt av broren Aleksander Janneus, beryktet for sin hensynsløshet, ondskap og forakt for Torahen, selv om han ble øversteprest. Han ble etterfulgt av sin enke, Salome Aleksandra og i hennes tid fikk «legmannsgruppen» fariseere anseelse og anerkjennelse.

Etter hennes død overtok hennes yngste sønn Aristobulos II makten i stedet for den rettmessige etterfølgeren, hans eldre bror Hyrkanos II, helt til romerne erobret Judea i 63 f Kr. Dermed ble det satt en stopper for jødisk selvstendighet. Etterkommerne ble romerske marionetter uten reell politisk makt. Romerne henrettet Antogonos i 37 f Kr ble en trist slutt på dynastiet.

Tragedien definert, (et must for å forstå de vesentlige ulikhetene mellom typisk hebraisk og gresk):

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/4-syndene-og-synden-i-islam-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/3-syndene-og-synden-islam-kristendom.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/08/den-kristne-hypermagi-og-den-vestlige.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/01/tilstanden-hvias-dramet-og-tragedien.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/10/hva-er-tro-hva-er-frihet-det-store.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/08/urenskning-av-islamkritikere-pa.html

https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/tilfyelser-om-hypermagi-og-hypermoral.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/08/7-synden-og-syndene-i-kristendommen-og.html

Barclay, begreper:

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/skrekkinngydende-avskrekkende-og-blautt.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/12/islamkritikk-er-muslimhat-noen-vil-ha.html

Annen nødvendig litteratur:

Simcha Jacobovici, Barrrie Wilson, The Lost Gospel, 2014

https://en.wikipedia.org/wiki/The_Lost_Gospel_(Jacobovici_and_Wilson_book)

The Jesus Dynasty, James D. Tabor, 2006/7

https://en.wikipedia.org/wiki/The_Jesus_Dynasty

Henry Davis, Creating Christianity, 2020

Joseph Atwill, Caesar’s Messiahh, 2011

https://en.wikipedia.org/wiki/Caesar%27s_Messiah

James S. Valliant&Warren Fahy, Creating Christ, (how roman emperors invented), 2018

https://www.amazon.com/Creating-Christ-Emperors-Invented-Christianity/dp/1949914615

Thijs Voskulien and Rose Mary Sheldon, Operation Messiah, 2008, (om Paulus som spion, bl a).

https://www.goodreads.com/book/show/3826376-operation-messiah

https://jbrodell.medium.com/authors-suggest-paul-was-a-roman-spy-c3c27244981d

Oskar Skarsaune, Da skriften ble åpnet, 1987.

Aage Hauken, Keiser, stattholder og galileer, 1988.

N. T Wright, Jesus and the victory of God, 1996 …. ? Overhodet ikke. Dette er den beste boken jeg kan anbefale om emnet for dagen, i denne posteringen. Må leses. Virkelig spennende, givende og befriende, på så mange måter. Bare 700 sider!

https://www.thegospelcoalition.org/themelios/review/jesus-and-the-victory-of-god-christian-origins-and-the-question-of-god/

https://www.amazon.com/Jesus-Victory-Christian-Origins-Question/dp/0800626826

https://neitilislam.blogspot.com/2024/09/hanvold-og-morken-en-nifs-samlet.html

Så nå, nærmere vi oss et hovedpunkt:

Hanvold: Vi er alle jøder … dette betyr at Israel snarlig vil komme til å overta nåværende kirkes form og funksjon, i henhold til den nye pakt. Se 5. Mos. under. Men ikke alle jøder er jøder, og ikke alle kristne er kristne. Gud har alltid ment å ha ett folk, og nå skal alle kristne som vet de er jøder, gå sammen i ett folk og alle bli ekte jøder, det ekte paktsfolk, fra og med Abraham.

https://neitilislam.blogspot.com/2024/05/jan-hanvol-er-jde-og-erstatningsteolog.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/01/venstresidens-nye-ateistiske.html

Link med kildehenvisninger, bøker:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/12/frykter-du-deportasjon-av-muslimer-i.html :

The Lost Gospel av Simcha Jacobovici og Barrie Wilson, 2014. (omtalt av meg her:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/01/venstresidens-nye-ateistiske.html

Boken er dramatisert eller dokumentarisert i The last Days of Christ:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/kan-noe-som-helst-sjokkere.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/12/hege-storhaug-lena-larsen-islamk.html

https://en.wikipedia.org/wiki/The_Lost_Gospel_(Jacobovici_and_Wilson_book)

https://neitilislam.blogspot.com/2023/10/islamkritikk-na-i-en-krigstid.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/12/islamkritikk-er-muslimhat-noen-vil-ha.html

https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/demoni-og-mrk-magi-fra-de-som.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/innhentet-av-fortiden-eller-fremtiden.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/06/hvor-hyt-elsker-den-norske-kirke-jan.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/06/hanvold-den-oppstandne-doktor-og-hva-er.html

https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/hva-nar-stre-m-fl-i-eliteserien-ikke.html

Viktig:

https://neitilislam.blogspot.com/2025/01/karismatikerne-umoralske-farlige-og.html

Lost Gospel (Jacobovici):

https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/kan-noe-som-helst-sjokkere.html

NB: Bl a dette:

Last Days of Jesus, April 14, 2017 by The Presbyterian Outlook Leave a Comment

Jan Hanvold sier altså at han er jøde, akkurat som mange karismatikere gjør, og tror, for å bruke en sekkebetegnelse, med ham. Og disse er overbeviste, fordi de tror.

Hanvold er ikke juridisk sett en jøde, men kanskje kulturelt, i hvert fall i egne øyne. Han er jøde på rent trosgrunnlag, religiøst, fideistisk. Han er ikke biologisk jøde.

Hvor henter han hjemmelen fra? Jo, fra Paulus, (men ikke fra Jesus?).

Adopsjon ser ut til å redde Hanvold inn i det ønskede resultat, slik han ser det. Støtten til Israel sår derfor stødig; å støtte Israel skulle jo gjøre det til en plikt både moralsk og juridisk å støtte Israel, i nesten alt og ett. (Skammelig nok uttaler irriterende nok flere israelsvenner Israel som Isral, jeg skjønner ikke at de ikke gidder å rette opp dialekten sin her).

Hanvold og mange med ham er ... (velg selv) ...

At man anser seg som jøde, har klart synlige, ofte smertefulle, konsekvenser i dagens diskurs og narrativ.

Logikken synes å innebære: Man ser landet Israel som det som er eller skal bli, et jordisk kongedømme, en gang i nær fremtid styrt helt og fullt av Messias, som da er kommet tilbake, i hvert fall i henhold til Johannes Åpenbaring, (også Daniel m fl).

Men denne gjenkomsten innebærer at alle jøder egentlig bør være kristne først, og jøde deretter.

Før Armageddon, som vi har hørt om, vil mange «biologiske» jøder omkomme, før Gudsriket endelig blir etablert, med Jesus da som «en ny» Pantokrator, (nærmest etter greske romersk forbilde).

De adopterte vil med andre ord, med Guds hjelp, og etter hans forutbestemmelse, (predestinasjon?) derfor med nødvendighet ha overtatt hegemoniet. Landet tilhører da de adopterte, og jødedommen, som altså var så «large» og tolerante (og radikalt pluralistisk innstilte) at den adopterte dem, er en saga blott, fordi alle profetier da skal være oppfylt. Her hjemler man alle krav på Åpenbaringen og apostelen Paulus, (som gikk fra å være jøde til «romersk» kristen), og som da bedyret og lovet at alle som trodde på Jesus, og ham korsfestet, og oppstanden, er jøder.

Det «karismatikerne» vi her snakker om, drømmer om å kunne tilhøre Israel som et konkret, (tilnærmet?) verdslig, og Gudsriket - kanskje ikke – som et fullt ut jordslig eller dennesidig land, med Kristus som konge (uansett om man ser Det nye Jerusalem som et rent himmelsk fenomen, slik det konkret sies i Åpenbaringen det er).

Tror Hanvold og mange karismatikere med ham på alt dette, helt konkret? Betyr i så fall dette at man (i sterk tendens for selve troslivet) reduserer «den kristne» Gud til en verdslig konge (med alle sine verdslige å og åndelige rettigheter og plikter)? Kan dette så indikere en viss lojalitetsforskyvning i forhold til «Norge»? Vil Israels interesser ha prioritet fremfor Den norske grunnlov?

Nei, ikke så rask nå, jeg tror ikke det, men her ser vi indre spenninger med mulig manglende impulskontroll med på lasset, som man har på tungen og som må legges på vektskålene.

https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/redaktr-ser-skrmt-og-blir-skremt-av.html

https://neitilislam.blogspot.com/2025/04/jerusalem-prayer-breakfast-med-john.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/01/venstresidens-nye-ateistiske.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/05/treenigheten-dens-utrolige-letthet-i.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/12/den-norske-kirke-ikke-lenger-helt-norsk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/frykt-og-redsel-for-endetid-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/02/om-endetiden-og-guds-to-viljer.html

Bøker om «endetiden» som kan være verdt å få med seg, hvis man er i stand til å innta et positivt skeptisk grunnsyn:

Lei S. Jacobsen: Jesus kommer igjen … 2023, (forfatteren sier og forsikrer bl a om at «det tror jeg» osv, et fideistisk utgangspunkt, med andre ord, velbegrunnet ut fra Skriften», eller ikke).

Amir Tsarfati: Åpenbaringen åpenbart, 2023 på Hermon). Forfatteren er messiansk jøde.

Bøker som nærmest er satt på indeks for visse kverulantiske ikke-troene, er, bl mange andre:

The Palestiian Delusion av Robert Spencer, 2019.

Alan Dershowitz, The Case for Israel, 2003.

En etter min mening formidabel bok: Eitan Bar: Refuting Rabbinic objections to christianity % messianic prophecies, 2019.

Mot Bar her, foreligger følgende to meget inngående bøker:

Rabbi Tovia Singer 1 og 2: Why Doesn’t Judaism Accept the Christian Messiah?, 2024, til sammen ca 700 sider.

Av mer allmenn interesse:

David Nirenberg, Anti-Judaisme, 2013.

Max I. Dimond, Jews, God and History, 1962.

Tryggve N. D. Mettinger: In Search of God, 1998/2005.

Amiel Hirsch/Yosef Reiman, One People, two Worlds, 2002.

Shlomo Sand: The Invention of the Jewish People, 2009.

Se også: Frank Viola, The Untold Story of the Neq Testmen Church, 2004.

Jeg må nesten nevne Thom Stark, her: The Human Faces of God, 2011.

Må nevne: Mange med interesse for Bibelen mm i dag, er over seg av Bart Ehrman, som liksom har studert temaene inn til margen, dvs ned på grunnlaget i tekstene som dannet grunnlag for den kristne Kanon. Han avviser det mest viktige, men lykkes ikke. (O J Anfindsen er en av disse nordmenn som ser ut til å godta Ehrman som «trosgrunnlag», hvilket kan ha gjort det lettere for ham å konvertere til islam – selv om han nå har trukket seg ut av et visst miljø, viser ikke dette at han har konvertert bort fra islam).

Han blir skikkelig imøtegått av Darell Bock & Josh Chatros i «Truth Matters», 2014.

Av stor interesse burde være: J. ED Komoszewaki, M. James Sawyer og Daniel B. Wallace i Reinventing Jesus, 2006.

Se også: D. Larry W. Hurtado, 2003, og L. Blomberg, The Historical Reliability of John’s Gospel,2002, og Gary R. Habermas and Michael Licona, The Case for the Ressurrection, 2004.

En liten, tilsynelatende unnselig, bok, i dette større bildet, er Mark A. Dumei: Against Moderne Heresies, 2015. Han foretar en svært grundig analyse basert på gamle tekster, Skrifter som danner grunnlag for vår Kanon den dag i dag.

Et av punktene: Markus evangeliet må opprinnelig ha blitt skrevet på latin!

Denne erkjennelse, for ikke å si dette faktumet, kan så brukes som støtte for det som er nevnt over:

Joseph Atwill, Caesar’s Messiahh, 2011

https://en.wikipedia.org/wiki/Caesar%27s_Messiah

James S. Valliant&Warren Fahy, Creating Christ, (how roman emperors invented), 2018

https://www.amazon.com/Creating-Christ-Emperors-Invented-Christianity/dp/1949914615

Thijs Voskulien and Rose Mary Sheldon, Operation Messiah, 2008, (om Paulus som spion, bl a).

https://www.goodreads.com/book/show/3826376-operation-messiah

https://jbrodell.medium.com/authors-suggest-paul-was-a-roman-spy-c3c27244981d

Det kan altså hende at romerne brukte, i hvert fall de første spede forsøkene på å etablere en helhetlig eller systematisk Kanon, som et konsept som inngikk i den romerske propaganda og militære strategi før de gruset tempelet i Jerusalem, bl a i 70 e Kr. Man brukte lang tid på å bearbeide både hedninger og jøder og skape de beste muligheter for seier i Palestina den gang, og hva lå da nærmere enn å fremstille keiserne som frelsere og guds sønner, på romersk/hedensk grunnlag, og mest muslig likt – men like vel overlegent - fortellingene om Jesus (som Messias)?

Når Mark skriver på Latin, opprinnelig, tyder det på at han sammen med Peter og Paulus var godt bevandret i «keiserkretser» i selve Roma. Paulus kan ha vært romersk spion!

https://neitilislam.blogspot.com/2024/07/kan-noe-som-helst-sjokkere.html

Fra Operation Messias: En omstridt hypotese er at Paulus (Saul) ikke bare hadde en forbindelse til herodianerne, men at han faktisk tilhørte den jødiske kongefamilien. Saul refererer i Rom 16.7 til sitt søskenbarn, en «the little Herod» samtidig som han sender en hilsen til alle i Aristobolos hushold. Dette skal så forklare Paulus’ store innflytelse i Jerusalem, mens han ennå var ung. Det vill forklare hans forbindelse med øverstepresten, som Herodes av Chalcis hadde kontroll over.

Dette er viktig fordi Herodesene var sterkt pro-Roma klientkonger. Paulus kan ha vokst trolig opp i et middelklassemiljø hvis ikke da i et overklassemiljø – mest trolig.

William Barclay i brevet til Romerne: Rufus’s mor hadde vært som en mor for Paulus. Rufus var kjent for sin hellige ferd i den romerske menigheten. Apostelen Markus skrev sitt evangelium til menigheten i Roma. Var det Rufus og Simon (som ble tvunget av romerne til å bære Jesus kors), som hjalp menigheten til å bryte båndene med jødedommen? (Simon var blitt tvunget inn i romersk tjeneste i Jerusalem). I året 95 ble to av de fremste personene i Roma dømt fordi de var kristne, Flavius Clemens, som hadde vært konsul, og den andre hans hustru Domatilla, som var av keiserlig blod. Hun var barnebarnet til Vespasian, en tidligere keiser og niese til den herskende keiser Domitian. Flavius Clemens var sønn av Flavius Sabinus som måtte ha vært Neros byprefekt, Neros høyeste offiser.

I Filipperne 4. 22 taler Paulus om de hellige som er i keiserens tjeneste. Kristendommen synes å ha trengt igjennom helt inn i det keiserlige palass allerede så tidlig. Det hadde i lengre tid bodd et barnebarn til Herodes den store som het Aristobulus, han hadde ikke arvet noen av Herodes eiendommer. Men han var selv nær venn av keiser Claudius.

Narkissus var et vanlig navn, men den mest kjente av dem var en frigitt slave og han ble sekretær til Claudius. Han hadde en enorm innflytelse på keiseren. Mange av slavene i det keiserlige hoff var kristne.

I år 52 e Kr utstedte Claudius en befaling om at alle jøder skulle forlate Roma, en befaling han noe senere trakk tilbake. Priska og Akvilas, som var jøder, flyttet da tilbake. Siste gang de dukker opp, var de tilbake i Efesos og Paulus sender dem en hilsen. Overalt hvor vi treffer em finner vi at hjemmet deres er et sentrum for kristent fellesskap og tjeneste, skriver Barclay. Hver hjem skulle være en kirke …

Så vidt jeg huske fra Jonas E. Alexis, påstår han at det var jøder i Roma som egget Neros til å begå massakre på de kristne …

At det var «høyere statsmakter» involvert i Paulus liv, kan gå frem av både brevet til Kolosserne og i brevet til Filemon. Han hilser Arkippus med «tittelen» stridskamerat». Når Paulus skal sende slaven Onesimus tilbake, er verbet anapempein og dette er et ord som ble brukt når noen offisielt sendte over en sak til avgjørelse. Onesimus blir for øvrig omtalt som « den trofaste bror som er fra deres by». (Fra Barclay, s 304 f om brevene til Timoteus, Titus og Filemon).

Her beveger man seg altså i høyere kretser. Med slike nære forbindelser, kan det ikke utelukkes at Paulus faktisk var spion for romerne mot jødene, og Jødeland, som senere ble invadert av keiserne. «Jødene», som en romslig fellesbetgnelse uten referanse til «biologisk jøde» - mest fariseerne - ble jo da også heller ikke omtalt i brevene og evangeliene på en positiv måte. De hadde jo forfulgt Paulus og kunne betraktes som farlige til og med av Roma, som jo, bortsett fra Nero, beskyttet de kristne. Var hevnmotiv selve drivkraften som drev Paulus til å spionere med tanke på senere angrep på jødene og deres symboler i «Palestina»?

Viola: Jøder (utenfor Palestina bl a ) hevdet at Paulus og Silas forkynner en annen konge enn Caesar. I 16 e Kr utstedte keiser Tiberius et dekret hvor han forbød profetering eller forkynnelse om en ny konge og et nytt kongerike. Paulus forkynner Guds Rike, Jesu annet komme og tilbedelse av den ene sanne Gud. Han ble dermed ansett som statsfiende, s 98.

Paulus blir plassert under privat «husarrest» i en insula, en romersk leilighet, som han selv må betale leie for. Han blir lenket ved håndleddet til romerske soldater som tilhørte Pretoriet, keiserens personlige livgarde. Han fikk lov til å motta besøk, også fra jøder som er åpne for å høre om den nye troen. Han hadde full ytringsfrihet, kan vi si.

Kommentar: Tiberius var avhengig av Sejanus, en tid sjefen for praetorene. I The Lost Gospel blir Sejanus fremstilt som helt avgjørende for hva som skjedde med Jesus. Men da Sejanus ble henrettet av Tiberius, snudde det helt opp ned på forholdene og lojalitetene i Jødeland eller Palestina. Og da Tiberius selv døde, utviklet det seg en veldig maktkamp mellom jødene der i landet. Jesus hadde mistet en støttespiller i Sejanus, selv om han hatet jødene. Sejanus ville ha hatt en innflytelse stor nok til å sette Jesus på tronen som den sanne og forventede Kristus.

Nå begynte Paulus å preke en mer «åndelig» eller symbolsk og allegorisk Kristus for romerne.

Han pekte på Korset som det sentrale i kristentroen. Og det gjorde også keiser Konstantin på begynnelse av 300-tallet, hvilket er et fokus mange av våre dagers karismatikere underslår, idet man tar avstand til denne keiseren og påstår at Konstantin ødela den autentiske kristne tror og gjorde kirken fullstendig byråkratisk (religiøs) og avhengig av Staten. Konstantin sto for et endelig brudd med den «flavianske» keiserkulten, (Creating Christ s 226). Ikke et av de flavianske templene består i dag. Jøden Josefus, som mange kjenner, var en typisk «flavianer» og de første kristne symbolene ble tatt direkte fra flavianske mynter og kunst ellers. Titus kunne bruke evangeliene allerede før han ødela Jerusalem, - de var da ennå ikke skrevet, eller dannet noen Kanon,

Jeg tenker: Tiberius ville etablere et bilde av at det var han selv som var Frelser, ikke «denne Jesus», som Paul snakket om. De flaviske keiserne var det jo som ødela jødenes land og for å makte å dette, presenterte de seg selv med termer og titler fra Det gamle testamentet så vel som Det nye testamentet, antakelig for å splitte jødene innad og dermed svakliggjøre og splitte motstanderne innad.

Man skulle kanskje tro at fengslingen av Paulus jo beviser at Paulus ikke kunne være hyret som spion for romerne, men legge merke til hvor «rimelig» Paulus blir behandlet, tross alt. Soldaten hadde en plikt til å holde Paulus skadefri med livets innsats og dette viser kanskje hvor «innpåtrengende» eller blodsugne visse jøder var mot Paulus. Tiberius forsøkte å utnytte dette til egen fordel, ved å fremstå, og forlange seg selv beskrevet offentlig som Messias, (også jødenes Frelser!). Fra før hadde jo keiser Augustus latt mynter prege av ham selv med teksten som «Guds sønn» - divi filius. Når nå jøder begynte å snakke om Jesus som Guds Sønn, (s 65 i Valliant og Fahy) ville keiserne nå inneha denne plassen i hierarkiet, for lettere (via et helt fantastisk PR-stunt, altså og ved å appropriere Paulus tolkninger – for å kunne undertvinge jødene både i Roma og Romerike selv, og i Palestina eller Jødeland. Derfor fengslingen av Paulus, selv om han egentlig var vervet som spion nettopp for romerne. (Mange av problemene som dukket opp for Paulus underveis, kan skyldes dårlige kommunikasjonslinjer mellom Roma sentralt og ut mot distrikt og byer).

A propos:

Tirsdag 22. april 2025

Har Jan Hanvold og karismatikken beseiret Den norske kirke for godt?

https://neitilislam.blogspot.com/2025/04/har-jan-hanvold-og-karismatikken.html

Se om Davis, som forfatter følgende, ovenfor:

Despite all the faults of Davis’s book, I nevertheless find his Roman conspiracy theory to be self-evident for anyone who does a simple reading of the Christian Gospels. The Gospels call for believers to:

• Matthew: Turn the other cheek (don’t join Jewish Zealot resistance to Rome)
• Matthew: Pay one’s taxes and other tribute to Rome (Roman citizens were tax exempt)
• Mark: If one is rich, give away all their property and money to the poor (so that they cannot fund anti-Roman resistance)
• Matthew: To “go the extra mile” to help strangers (to help carry a Roman soldier’s supplies)
• Matthew: Avoid mass persuasion and hysteria which will cause those who are possessed with a demon to run to the sea and drown (allusion to Roman legions, Masada siege and mass suicide?)
• Matthew: “Put your sword into its sheath, for all who take the sword will perish by the sword” (by war against the Roman Empire)
• Luke: “Love the stranger” (Roman soldier)
• Luke: “Love your enemies” (the Romans)
• Matthew: Understand that Jesus was sent “only to the lost sheep of Israel” to convert them (the Jewish resisters against Rome)
• Mark: Not blame the Roman soldiers for the crucifixion (“Christ fiction” - but blame the Jewish priests)
• John: Lose their life for Jesus (not for the Jewish Zealots)
• Matthew: Who do you say that I am? (the son of God; contrary to Jewish law against idol worship).
• Matthew: “Father, forgive them, for they know not what they do” (Jesus forgives Roman soldiers but not Jews).
https://www.amazon.co.uk/Creating-Christianity-Weapon-Ancient-Rome/dp/1789265576/ref=sr_1_1?crid=ZGTJ317Y63IV&keywords=henry+davis+creating+christianity&qid=1662410671&sprefix=henry+davis+creating+christianity%2Caps%2C66&sr=8-1

Og ikke til å forglemme, for de som følger Skiftenes bud om å «prøve Skriften»: Karl Olav Sandnes: Var Paulus kristen?, 2020, - om bla Pinchas, makkabeerne og mordet på Rabin:

https://neitilislam.blogspot.com/2024/09/om-hamas-kirken-og-vare-karismatikere.html

Og denne: … noen skjønner ingen ting:

Søndag 13. april 2025: Hanvold: En liten tå innenfor, og du sitter fast, eller?

https://neitilislam.blogspot.com/2025/04/hanvold-en-liten-ta-innenfor-og-du.html

https://neitilislam.blogspot.com/2022/08/kohn-pa-rett-villspor-eller-feil.html

https://neitilislam.blogspot.com/2010/10/rasismens-mange-forvirrende-ansikter.html

https://neitilislam.blogspot.com/2014/07/skamfull-av-vre-norsk.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/10/brennpunkts-bunnpunkt-i-naivismens.html

https://neitilislam.blogspot.com/2013/01/jdinnen-og-mediamenneske-mona-levin-i.html

https://neitilislam.blogspot.com/2014/06/hatefulle-ytringer.html

https://neitilislam.blogspot.com/2015/06/de-nye-jdene-uten-sammenligning-for-vrig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/03/den-store-fordrivelsen.html

https://neitilislam.blogspot.com/2024/12/magdeburg-og-var-undergangsskende-sykhet.html

https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/arbeiderpartiet-vanrer-den.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/10/israel-og-venstresiden-og-om-et-mulig.html

https://neitilislam.blogspot.com/2025/03/nar-en-utenriksminister-gar-fra.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/01/biologisering-av-migranter-et-varsku.html

https://neitilislam.blogspot.com/2016/02/er-staten-norge-autoritr-totalitr-og.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/11/nar-jdene-ma-flykte-og-muslimene-stikke.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/11/om-trakke-i-tradene-pa-gaza-god-pr-for.html

https://neitilislam.blogspot.com/2012/11/lindstad-slettet-av-kongen.html

https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/er-alle-troer-like-tolerante-eller-like.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/12/antisemittisme-gaza-og-oss.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/12/universitetene-som-symptom-pa-samfunns.html

https://neitilislam.blogspot.com/2023/12/why-west-has-got-to-go.html

Hva er tro – eller hvorfor tro?

Hvorfor være kristen? Hvorfor tro på Gud, Jesus og Den hellige Ånd? Hvorfor tro på mirakler?

Fordi gudstro styrker deg som personlighet og frigjør deg til å fullføre oppgaver og nå mål du har satt deg på en mer effektiv og sann måte enn du ellers vill ha gjort.

Gudstro er vennskap med Gud og Guds Sønn: Jesus Kristus og Den hellige Ånd, den ene sanne og treenige Gud.

Hvordan komme til Gudstro? Jo, du kan bestemme deg for at du vil det, bla a ved å be om å bli gitt troen som gave, men du kan også komme til tro ved å bruke hodet eller dine kognitive egenskaper. Ingen kan oppnå å forstå Gud i hele Guds fylde og ingen kan komme til tro alene gjennom å bruke fornuften og andre personlige evner, men enhver tro må kunne begrunnes på en pragmatisk måte, ellers vil den ikke kunne appellere og være til stor hjelp. Å komme til Gud kun ved hjelp av følelser

eller ønsker om å bli spesielt tilgodesett av Gud eller fordi man håper på å kunne vinne fordeler på bekostning av andres livsbetingelser, er en umulighet i seg selv og må derfor sterkt advares mot.

Tro er en bevisst handling med sikte på å gå inn i et fellesskap med ett felles verdigrunnlag og med den ene intensjon å styrke og opprettholde dette verdigrunnlaget i det håp at den virkelighet dette grunnlaget gir uttrykk for skal kunne realiseres på sikt.

Å tro er å slutte seg til bruken av visse midler for å oppnå et mål. Dissemidlene er erkjennelse, omvendelse og bekjennelse, sakramenter, tekster, møter, bønner og bidrag til felleskassen.

Fordi å tro på Gud er å sette Gud foran i ett og alt og ikke la noen andre bestemme.

Å tro på Jesus vil si å gjøre Jesus til den eneste dommer i og over samvittigheten, den indre stemme som forteller deg om du tenker eller gjør noe galt, eller tviler på om du gjør det rette.

Fordi å tro på Den hellige Ånd åpner deg for å kunne hente sannhet utprøvd ved gammel visdom og gjennom tradisjonen. Du åpner deg for noe som er større enn deg selv og som vet hvem du er på en mer grunnleggende og radikal måte enn du selv ofte gjør. DHÅ klarner tanken, gir deg mot og hjertestyrke til å se virkeligheten i et større og mer realistisk perspektiv enn til nå har gjort.

Religion?

Hva er det som får oss til å henge sammen? Hva er den beste måten å henge sammen på? Trenger vi i det hele tatt å henge sammen?

Vel, religion er svaret. Det eneste svaret. Har vi religion i dag? Ja, men vi vet det ikke. Vi holdes likevel sammen av religion. En religion kan imidlertid være avløst av en ikke-religion, men konseptet er det samme: Ateistene vil at vi skal henge sammen via «intet». De religiøse vil at vi skal henge sammen eller henges sammen av et kulturelt lim, en ideologi e l. Av en eller annen kraft, med andre ord. Vi trenger en «tyngdekraft». Vi trenger elektrisitet akkurat som vi trenger ledninger, kontakter og transformatorer, alle elementer av noe som får oss til å se at vi er avhengig av hverandre, - og noe annet, dvs tekniske forutsetninger.

Noen vil at religionen skal være «noe teknisk» og noe vi bare må gjøre for at alt og alle skal henge sammen og dette i seg selv oppleves som meningsfullt og som forutsetninger for at vi kan være salige eller lykkelig og fordi det ligger i oss og i naturen at vi skal blomstre, ha fremgang, bli stadig bedre og – mer sammensveisede, eller det motsatte.

Det kan bli fort bli for mye sammensveising og fellesskap. To behov trekker i motsatt retning. Men den ene tendensen opphever ikke den andre. Vi er fortsatt avhengig av noe som limer oss sammen, noe som holder, noe vi kan stole på og legge til grunn som aksiomatiske sannheter. Uten disse grunnleggende tingene eller førsteprinsipper, bryter alt samme og dette kan vi være sikker på. Det hjelper derfor å holde mer sammen, linke stadig mer sammen, se sammenhengene i alt.

Hvordan sikre et fleksibelt miljø, et kreativt (og derfor både morsomt og utfordrende) miljø som binder oss mer sammen i trygghet og frihet?

Og vårt bilde av oss selv, noe å etterligne? Hvem er nærmest?

https://neitilislam.blogspot.com/2025/02/hva-nar-stre-m-fl-i-eliteserien-ikke.html

torsdag 27. februar 2025: Hva når Støre m fl i "eliteserien" ikke ser noen Gud på Gaza ?

Kristentroen har ingen apatisk Gud, en gud som ikke kan føle, og som står det skapte fjernt, slik at Gud ikke kan la seg påvirke av oss. Med en slik Gud har mennesket ingen grunn til å se eller regne med et forsyn, at vi kan påvirke Gud og at Gud kan påvirke oss, og vår verden, ved tilrettelegging – når vi ber om det, (fordi Gud allerede kjenner våre bønner).

I Bibelen finner vi mange innfallsvinkler til Gud, spesielt via fortellinger, ja, til og med legender, anekdoter, til og med, for det er jo slik Gud i kristendommen er: Vi kan komme til ham ulikt vis, alt ut fra kontekst og tolkning, tillatt og oppfordret tenkning og tolkning. Bibelen er heller ikke uten humor.

Hvorfor og hvordan oppfatter kristne (og muslimer) dette at Gud er Én?

Jeg tror det er naturlig å tenke slik, ut fra ren logikk, det fins alltid noe som er større, og da må noe eller noen være Størst, (på en måte), og da følger jo logisk og automatisk at lille jeg, kun er et lite stykke av en større helhet, et stykke som ingen mulighet har for å påvirke helheten, det Éne. Det er ikke logisk, ja, det strider mot all fornuft, at delen skal trumfe helheten eller En-heten av og i Gud. Vil du ha en nær Gud, trosser du all logikk; du vil faktisk kunne mistenkes for eller rent ut beskyldes for å ville begrense Gud, som ikke kan begrenses av et lite stykke skaperverk.

Men det var akkurat det forfatterne av NT gjorde: De kuttet en gordisk knute, selve knuten. De så at Gud kunne komme som «et stykke», og dertil: Som er Person! Det største vi kan være. Personer. Og denne personen – dette store Vi - måtte da ære, slik de tenkte, så, forestilte seg Gud selv. En forestilling som jo bare Må være sann, for er ikke jeg, og Vi, sanne? Jo, ingen kan benekte det. Fins det noen Sannhet ut over oss, noe som overskrider mennesket? Nei, Gud må være alle steder der Gud selv, som Person, kan komme til. Det Gud ikke er, kan det ikke være noen tro, ingen synd, intet ansvar og vi er totalt alene, eller døde allerede før vi er født. Det er ikke slik at Gud er en projeksjon, slik Feuerbach hevder med så stor kraft, og overbevisningsvilje. Nei, det ligger «i kortene», selvsagt, at Gud må transcendere den menneskelige begrensning, alltid. Deri ligger ikke bare trøsten, men realiteten, Sannheten.

Derfor ble evangeliene mottatt nettopp som evangelier, dvs det gode budskapet, Gud var kommet nær, i kjødet. Genialt! Og praktisk: Nå hadde ikke den enkelte av oss noe mer å frykte fra den helt og holdent apatiske Gud, eller gud. Den enkelte kunne nærme seg Gud med age, forstand, respekt, gudsfrykt og ærefrykt – fordi man ble ansvarliggjort, av denne Gud, (som er Kjærlighet).

En slik oppfatning oppfattes dithen at det er en aksiomatisk sannhet som ikke lar seg rokke. Det er et doxologisk dogme, kan vi si, et absolutt fundament- for alt.

Men så kommer altså Jesus Kristus som en inkarnasjon av Gud, dvs han kom i kjødet og ble et menneske, og da som et metaforisk stykke, som til og med var Gud, og Logos, som var hos Gud, (men ikke identiske med Gud). At Jesus skapte himmel og jord, betyr at Han er Gud, og ikke en skapt gud. Slik går den kristne tro.

Inkarnasjonen «kan dermed gjøres» til noe svært så rasjonelt, og dermed fruktbart, for tanken, og hjertet, ikke minst, for vår evne til å tenke i det religiøse og det juridiske på en og samme samme tid, for evig, til og med, med litt hjelp av matematikken og logikken. Og på det religiøse, eller de troendes, språk.

Intet mindre. Slik sett bli ikke miraklet mindre av et mirakel. Hele skriften blir et mirakel, og alle mirakelfortellingene blir en naturlig tanke innebygd i eller bygget ut fra den umulige tanke at Gud skulle bli et stykke, på nivå med oss, som inkarnert.

Selvfølgelig må da Jesus bli syndefri, i tillegg: Nok et mirakel, - for Gud hater synden, må vi si og holde fast ved, for Gud hater synden, hvis ikke ikke, var han jo bare en illusjon, (eller en direkte løgn, for mange). I kraft av logikken og Ordet, skjer det. Gud skaper kontinuerlig, er til stede kontinuerlig. Han er forsynet – henvender seg, pleier og leder den enkelte til et nytt liv, så vi kan si at vi blir nye skapninger, eller født på nytt.

I et slikt perspektiv blir det fullstendig naturlig å snakke om Den hellige Ånd. For Gud kan ikke være uten sin Ånd, for Gud er Gud, eo ipso i og av seg selv, logisk nødvendig, gir bevisene. Hva trenger vel et menneske mer? Og da kan man ta det med ro og si: Dette tror jeg på, fordi det står i Boka. Nettopp fordi det ikke står noen andre steder. Boka er det nådemiddel Gud skjenker oss, for oss som tar poengene og vil tro. Ikke noe sted kan passe bedre for Den Hellige Ånd, når den får virke i oss, (ofte uten at vi har bedt om å få denne nådegaven på egenhånd, til og med – for Gud virker alt i alle, overalt), slik Ordet sier, og som vi tror på).

Det var dette faktum, og denne ikke-myte, dette historiske, som muliggjorde at evangelistene kunne skrive om Gud og Jesus på den måten de gjorde. De kunne og blanda fakta og mirakler, det ble det mest naturlig av verden, nettopp fordi Gud ikke kan begrenses, akkurat slik Gud heller i dag kan begrenses. Vi «fikk» også synden, eller en nytt syn på den, og dermed fikk vi noe som kunne registrere og måles også i praksis, ikke bare i «det metafysiske», det som jo er er særegent for enhver gudstro, et hvert gudsforhold, enhver ydmyk tillit til det de kristne også med den aller beste grunn kaller Far, Himmelske Far, til og med. (Og så kan fornuften og den praktiske nytte, i tungetale diskuteres for seg; den er neppe selve forutsetningen for frelsen i seg selv).

For en befrielse, for en lettelse, for dem som tror, dvs for de som tar poengene, (ikke «the points»).

Det skjer mirakler i massevis, nært oss, rundt oss, hele tiden, for den som ser.

Når Bibelen taler om mirakler – der den er rent historisk gjenfortelling – er det alltid i Ordet, som også innbefatter selve logikken eller metafysikken, idet historiene fortelles og minnes. For da er det at Ordet skaper det det nevner. Jeg tror det var slik forfatterne til historiene i Det nye testamentet tenkte og visste. De visste at det var uhyre viktig å fortelle på en måte, med de og de spesielle bildene, der Gud var helt og fullt til stede, og at ordene eller forkynnelsen, skapte det de nevnte (og fremdeles nevner). Derfor skjer og helbredelser i dag, via mirakler, fordi de rett og slett hører Gud til å gjøre mirakler. Slik sett for også det overnaturlige sin naturlige plass, og kraft. For også i dette er jo Gud til stede. Gud kan ikke være noe mindre, derfor fyller de som skrev f eks NT skriften med spesifikke mirakler, ovenpå eller utenpå eller inni den historiske baserte fortellingen – for begge deler, det empiriskes og det metafysiske eller overnaturlige, miraklene - utfyller hverandre – det fins ingen grenser for Gud, og dette vet den troende. Gud er Den høyeste autoritet, en autoritet Han på en måte deler med oss troende. Han tenker og agerer i alle tids- og steds-dimensjoner samtidig, akkurat som evangelieforfatterne gjorde, )på inspirasjon).

I en slik tankeverden, i en slik altomfattende imaginasjon og fascinasjon, trenger man ikke skille ut retorikk som noe som må kategoriseres for seg, et «fag» som liksom teknisk sett eksiterer og virker for seg selv, i isolasjon, som i et helt annet «fag» i filosofien eller psykologien. Nei, her flyter alt sammen, akkurat som Gud er sammensatt av alt og fungerer nettopp som et hele, eller Det hele, helheten, i form av en inkarnert, den eneste gudefødte, den helt unike, personen Jesus Kristus. Se denne:

https://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html

Oppdatert fra dette:

I kristentroen er mennesket skapt i Guds bilde. Denne troen gir en forutsetning om at vi faktisk ligner Gud, eller at vi kan ligne mer og mer på Gud. Vi har noe å strekke oss mot, et ideal vi ikke kan oppnå uten Guds hjelp, dvs Guds nåde. Og, ikke å forglemme: Gud gir oss nådemidler, sakramenter, ritualer, Skrift – samhold, felleskap, kirke, menighet. Gud er relasjonell i sin essens - det gir rom for "personlighet" og Person. Indvid. Personlige vinkler og tilnærminger. Noe som ikke er tilfelle i islam.

I Bibelen finner vi mange innfallsvinkler til Gud, spesielt via fortellinger, ja, til og med legender, anekdoter, til og med, for det er jo slik Gud i kristendommen er: Vi kan komme til ham på ulikt vis, alt ut fra kontekst og tolkning, tillatt og oppfordret tenkning og tolkning. Bibelen er heller ikke uten humor.

Hvorfor og hvordan oppfatter kristne (og muslimer) dette at Gud er Én?

Jeg tror det er naturlig å tenke slik, ut fra ren logikk, det fins alltid oe som er større, og da må noe eller noen være Størst, (på en måte), og da følger jo logisk og automatisk at lille jeg, kun er et lite stykke av en større helhet, et stykke som ingen mulighet har for å påvirke helheten, det Éne. Det er ikke logisk, ja, det strider mot all fornuft, at delen skal trumfe helheten eller En-heten av og i Gud. Vil du ha en nær Gud, og en Gud hvis vrede kan stilles, og er blitt stillet - trosser du all logikk; du vil faktisk kunne mistenkes for eller rent ut beskyldes for å ville begrense Gud, som ikke kan begrenses av et lite stykke skaperverk.

Men det var akkurat det forfatterne av NT gjorde: De kuttet en gordisk knute, selve knuten. De så at Gud kunne komme som «et stykke», som er Person og denne personen måtte da være, slik de tenkte, Gud selv.

En slik oppfatning oppfattes dithen at det er en aksiomatisk sannhet som ikke lar seg rokke. Det er et doxologisk dogme, kan vi si, et absolutt fundament -for alt.

Selvsagt er inkarnasjonen både det største og mest uløselige mysterium, både for tanken og følelsen. I hvert fall i utgangspunktet, som danner en mental og fysisk, for ikke å si metafysikk konstitusjon, for troen selv. Inkarnasjonen «kan dermed gjøres» til noe svært så rasjonelt, og dermed fruktbart, for tanken, og hjertet, ikke minst, for vår evne til å tenke i det religiøse og det juridiske på en og samme samme tid, for evig, til og med, med litt hjelp av matematikken og logikken. Og på det religiøse, eller de troendes, språk.

Selvfølgelig må da Jesus bli syndefri, i tillegg: Nok et mirakel, - for Gud hater synden, må vi si og holde fast ved, hvis ikke ikke, var han jo bare en illusjon, (eller en direkte løgn, for mange). I kraft av logikken og Ordet, skjer det. Gud skaper kontinuerlig, er til stede kontinuerlig. Han er forsynet – henvender seg, pleier og leder den enkelte til et nytt liv, så vi kan si at vi blir nye skapninger, eller født på nytt.

I et slikt perspektiv blir det fullstendig naturlig å snakke om Den hellige Ånd. For Gud kan ikke være uten sin Ånd, for Gud er Gud, eo ipso i og av seg selv, logisk nødvendig, gitt bevisene. Hva trenger vel et menneske mer? Og da kan man ta det med ro og si: Dette tror jeg på, fordi det står i Boka. Nettopp fordi det ikke står noen andre steder. Boka er det nådemiddel Gud skjenker oss, for oss som tar poengene og vil tro. Ikke noe sted kan passe bedre for Den Hellige Ånd, når den får virke i oss, (ofte uten at vi har bedt om å få denne nådegaven på egenhånd, til og med – for Gud virker alt i alle, overalt), slik Ordet sier, og som vi tror på).

Det var dette faktum, og denne ikke-myte, dette historiske, som muliggjorde at evangelistene kunne skrive om Gud og Jesus på den måten de gjorde. De kunne - og blandet fakta og mirakler bevisst og etter kultur og itterær livsoppfatning der og da, det ble det mest naturlig av verden å gjøre, nettopp fordi Gud ikke kan begrenses, akkurat slik Gud heller ikke i dag kan begrenses. Vi «fikk» også synden, eller en nytt syn på den, og dermed fikk vi noe som kunne registrere og måles også i praksis, ikke bare i «det metafysiske», det som jo er er særegent for enhver gudstro, et hvert gudsforhold, enhver ydmyk tillit til det de kristne også med den aller beste grunn kaller Far, Himmelske Far, til og med. (Og så kan fornuften og den praktiske nytte, i tungetale diskuteres for seg; den er neppe selve forutsetningen for frelsen i seg selv).

For en befrielse, for en lettelse, for dem som tror, dvs for de som tar poengene, (ikke «the points»).

Det skjer mirakler i massevis, nært oss, rundt oss, hele tiden, for den som ser.

Når Bibelen taler om mirakler – der den er rent historisk gjenfortelling – er det alltid i Ordet, som også innbefatter selve logikken eller metafysikken, idet historiene fortelles og minnes. For da er det at Ordet skaper det det nevner. Jeg tror det var slik forfatterne til historiene i Det nye testamentet tenkte og visste. De visste at det var uhyre viktig å fortelle på en måte, med de og de spesielle bildene, der Gud var helt og fullt til stede, og at ordene eller forkynnelsen, skapte det de nevnte (og fremdeles nevner). Derfor skjer også helbredelser i dag, via mirakler, fordi de rett og slett hører Gud til å gjøre mirakler. Slik sett for også det overnaturlige sin naturlige plass, og kraft. For også i dette er jo Gud til stede. Gud kan ikke være noe mindre, derfor fyller de som skrev f eks NT skriften med spesifikke mirakler, ovenpå eller utenpå eller inni den historiske baserte fortellingen – for begge deler, det empiriskes og det metafysiske eller overnaturlige, miraklene - utfyller hverandre – det fins ingen grenser for Gud, og dette vet den troende. Gud er Den høyeste autoritet, en autoritet Han på en måte deler med oss troende. Han tenker og agerer i alle tids- og steds-dimensjoner samtidig, akkurat som evangelieforfatterne gjorde, )på inspirasjon).

I en slik tankeverden, i en slik altomfattende imaginasjon og fascinasjon, trenger man ikke skille ut retorikk som noe som må kategoriseres for seg, et «fag» som liksom teknisk sett eksiterer og virker for seg selv, i isolasjon, som i et helt annet «fag» i filosofien eller psykologien. Nei, her flyter alt sammen, akkurat som Gud er sammensatt av alt og fungerer nettopp som et hele, eller Det hele, helheten, i form av en inkarnert, den eneste gudefødte, den helt unike, personen Jesus Kristus.

https://neitilislam.blogspot.com/2019/02/er-du-spr-kan-du-avtale-gud.html

https://neitilislam.blogspot.com/2019/01/kjrligheten-godheten-og-livets-tre.html

https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/understrmmer-i-pestens-tid-og-det-store.html