Jeg kom nærmest ved et tilfelle til å få med meg noen «glimt» fra Helgemorgen på NRK i grålysningen.
Det handlet om en internasjonal filmfestival fra Tromsø og en gaza-regissør som jamen fikk sitt å si, gråtkvalt som han var, med alle lidelser på Gaza som bakgrunnsteppe nå. Sammen med denne yngre mannen, kom et annet yngre menneske, en kvinne med noe nær tromsødialekt, som også hadde hatt noe å bidra med – om lidelser, som det er mer enn nok av, for tiden. De hadde begge oppnådd internasjonal anerkjennelse, og programlederen beklager seg overfor dem, når han må avslutte nå bare så altfor tidlig, etter at disse yngre menneskene hadde fått utbre seg med sitt budskap bare så altfor dypt og lenge, etter min mening.
Dette var NRK-propaganda uten blygsel, ensidig og med manglende respekt for «den andre siden». Det var «Hamas» for alle «penga» eller
alle bevilgningene, og all berømmelse. Det hele var flaut, selv om det selvsagt
er viktig å fortelle folk om lidelsene, - på begge sider, og ikke bare på den
ene siden.
Som en lien motvekt i bildet, leste jeg denne fra document.no: Gud er ikke ferdig med sitt folk:
https://www.document.no/2024/01/14/gud-er-ikke-ferdig-med-sitt-folk/ (Om Kjell Skartveit er «covenentialist eller dispensjonalist
eller millenarist, skal jeg ikke ha sagt noe om).
Innledning:
Venstresiden (kort sagt sosialistene) i alle de politiske leire, og overalt, fra innad i Høyre og Frp (og i fagforeningene til langt utover Rødt) - identifiserer seg nå med en voldelig erstatningsteologi, uten å være klar over det – kanskje. De har i hvert fall ingen bevisst refleksjon over hva dette hamskiftet innebærer og går ut på, og hvem de nå brukes av, så kynisk, at de heller ikke våger å innse det og ta konsekvensen av det. «Becaus it feels so good», vil vi tro.
Venstresiden eller sosialistene har vraket ikke bare Det nye Testamentet, men også Det gamle Testamentet, (som det kalles).
Men Venstresiden har ikke bare forkastet «testamentene», de har forkastet den Gud disse testamentene forfekter, og misjonerer for, altså selve grunnlaget for hva den Vestlige sivilisasjon og kulturkrets har bygget på, frem til i våre dager.
Det de ikke har forkastet, er islam. Det de støtter er islam. Det de støtter nå er Hamas og Broderskapet, som vil utslette Israel, ifølge egen «konstitusjon», som bygger på islam, intet mindre.
Dette broderskapet er av mange verdensmyndigheter erklært
som en terrororganisasjon.
Dermed har sosialistene og venstresiden underlagt seg en fremmed gud, Allah, i den forkvaklede tro, forestilling eller «visjon» at Allah og Gud er den samme! De makter imidlertid ikke å se at dette dreier seg om en reell underkastelse. Det fins ikke noen årsakssammenheng mellom deres egne troer og holdninger mellom islam og oss, vil de kanskje kunne hevde. De lever da i fortrengning, fornekting eller «denyal» - de flykter fra muligheten for å se poenget, at de gjør seg - de facto - til en integrert funksjon av islam, og dens gud, Allah, og med alle de høyst nødvendige materielle strukturer som automatisk følger med, implisitt, uten at de vil makte å se det, selve poenget, altså.
(For Allah eksisterer jo ikke, ikke sant?). Sosialistene vet ikke at de undervurderer både islam og Allah, og den judeokristne tro og tradisjon. Så hvorfor? Jo, fordi de selv lever og beveger seg og blir til på en illusjon om at de er enhver gud overlegen. De gjør seg selv til gud, de gjør sin egen emo- og ego-skapte gud til selve eksistensens begrunnelse, fundament og mål. De lever i total immanens, en immanens som ikke er noe annet enn absolutt panteisme, paradoksalt nok, med seg selv i sentrum, alltid og overalt, i en absolutt og totalitær narsissisme som de ironisk ikke selv ser og forstår og vet å forholde seg rasjonelt til - (hvilket gjør alt dette bare enda mer forskrekkelig, ominøst og brutalt).
De skjønner ikke at dette implisitt bærer direkte av sted til Helvete, for oss alle – (vel ikke helt alle, men en altfor stor del av oss). Vi opplever en emotivisme verden aldri har sett maken til før, og her kan man snakke om «emokratiets» skyld, en skyld ingen i dag kan bøte for, hverken på kort eller lang sikt, (fordi sosialistene og Venstresiden jo ikke har noen annen Person – eller Menneskesønn - som midler eller forsoner – enn islam).
Venstresiden og sosialistene har gjort seg til selvgode, selvsikre, selvtilstrekkelige og svært nedlatende, belærende og ofte så nihilistisk blaserte at det eneste alternative fundament de kan oppvise er, at «Vi er guder nå, ja, vi er – samlet sett – Gud selv. Det kan ikke komme noe annet ut av dette enn en åpning for systematisk og voldelig sentimentalitet, eller revolusjonsromantikk.
Dermed har de også erstattet gamle romerske keiserne som forkynte sin politiske inntreden eller maktovertakelse med en kunngjøring som forsikret borgerne at den var selve «Det gode budskap» - evangeliet- at keiseren nå skulle tilbes som Gud.
Vi vet hvordan det gikk.
Snakk om inkonsistens og emosjonell dissonans! Sosialistene
og Venstresiden lever med andre ord på illusjoner: Den har til og med erstattet
gud – alle former for reell gud – med seg selv og må derfor tro på sine egne
magiske evner og det som kan kalles hypermagiske ferdigheter (se ellers her på
bloggen). Venstresiden har gjort seg til det vi kaller et servilt betinget
emosjonelt korrekt prosjekt. Deres egen gudløse tro er blitt avhengig av å
knytte seg selv til et surrogat: Islam. Som nå er blitt Venstresiden og
sosialistenes erstatning fra all annen «religion», - i den tro at «islam skal
gå over av seg selv», fordi det er dette sosialistene og Venstresiden tror og
innbiller seg, av hele sitt hjerte, (der det fins noe hjerte).
Vi skal i det følgende ta for oss noen aspekter og vinkler på dette som kalles «erstatningsteologi».
Abstrakt og “preamble": Når ordene erstatter
virkeligheten og de dype relasjoner og følelsene erstatter ordene og troen, ja,
gudstroen, vel, da er vi dømt til en egentlig begrepsløs tilværelse og et liv
uten objektiv mening og objektive standarder og objektive eller universelle karakterer
eller mennesker, vi er faktisk som nasjon blitt religiøse analfabeter, og
derfor uten mening og mål, uten et summum bonum, for også dette kles i det
iskalde mørket der ingen genuine emosjoner finnes, og der alt styres av en
egokulturell mani. Og et ikke så lite kollektivt og for tiden kroniske kulturelt
betingede snob- eller fin-hysteri.
Da er vi ikke bare slengt ut i universet på grunn av tilfeldigheter og materie i bevegelse, eller kommet på feil klode. Da er vi den feile kloden selv, skapt i vårt eget bilde, fullstendig utlevert til intet, det store Nihil. Se:
(Se her for bakgrunnsmusikk om hvor håpløst begrenset og emo-individualistisk og klinisk det meste av psykologien i dag fremstiller seg selv som. Dette er stoff, som på ingen måte er obligatorisk, det er fakultativt, selvsagt, og derfor anbefalelsesverdig, for så vidt:
Den følgende er verdt å få med seg, siden jeg selv jo har skrevet mye om emosjoner her på bloggen, (og satt dem inn i en større sammenheng, med alt hva dette innebærer av begrensinger og avgrensinger):
«Forholdet mellom følelser og emosjoner har blitt studert ved mange anledninger. Derfor kan vi i dag kontrastere alle slags ideer. Det gjenstår mye å finne på akkurat dette emnet.
Både følelser og emosjoner blir systematisert over tid. De gir hver enkelt en emosjonell identitet. Når et problem vedvarer i et individs liv, i tillegg til automatisering av tankeprosesser, utgjør deres fremvoksende følelsesverden et mønster. Dette blir systematisert og har en tendens til å inngå i personlighetsstilen deres.
Og dette: Richard Lazarus foreslår å underordne følelser innenfor rammen av emosjoner siden han forstår at de omfatter mer. Han definerer følelse som den subjektive eller kognitive komponenten av emosjoner, med andre ord, den subjektive opplevelsen av dem» …
https://utforsksinnet.no/forholdet-mellom-folelser-og-emosjoner/
Se – i meningsfull kontrast - denne om bosetteren Daniella Weiss som drømmer om et stor-Israel uten å blunke, og som da, selvsagt, av bl a Nrk, må bli betraktet som helt følelsesløs:
https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/202401/NNFA19010724/avspiller
(NB: Se om Pinehas, nedenfor. Weiss, og flere med
henne, kan ha latt seg inspirerer av eldgamle judaistiske kilder). Se også
denne bedårende, «Lett å hate»: Venstresiden er blitt erstatningsteologier …
https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/202401/NNFA19010724/avspiller
Se denne om et møte med SIAN:
https://www.nrk.no/video/lett-aa-hate-23_d6058e7b-6fb1-474c-a051-d9bee2a02e93
Kommentar: Document gir denne saken følgende ingress: Det er «lett å hate» når man er god»,
I NRK-serien «Lett å hate» møter vi den homofile muslimen Noman, som vil finne ut «hvorfor folk hater sånne som ham». Underveis gjør Noman sånne som meg til et problem. Det er det virkelig ingen grunn til. Vi vet godt hvem som er de største haterne, og de truer oss begge. …
Kommentar:
Rebecca Mistereggen har en mesterlig og mektig tale på document i dag. Den er forbilledlig i sin demokratiske idealisme og realistisk i sin tilnærming. Jeg har bare godt å si. La det bli mer av slikt!
https://www.document.no/2024/01/13/det-er-lett-a-hate-nar-man-er-god/
I en podcast på samme nettavis, kommer Mistereggen inn på et felt eller en problemstilling eller et fenomen som er mye underkommunisert i diskursen, en underkommuniskajson bygget på frykt, opportunisme og en vanskelig isolerbar servilitet; Men Mistereggens synspunkter blir ikke mindre viktige av den grunn, at hun ikke kommer inn på dette, - snarere tvert imot.
Fenomenet er dette: Muslimer som ikke er religiøse (men som gjerne kaller seg ikkepraktiserende eller «litetroende» muslimer, eller moderate, identifiserer seg konsekvent med muslimer (som for eksempel Hamas), når disse foretar seg noe som går på tvers av våre ikkemuslimske eller ikkeislamske verdier, f eks ved bruk av terror og angrep på uskyldig, gjerne sivile. (Ekstemistene finner sine hjemler i konkrete og evig uforanderlige forordninger – guddommelige og derfor sanne og i og for seg helt «naturlige» forbud og påbud - gitt av Allah).
Disse litetroende muslimene identifiserer seg aldri med oss ikkemuslimer og våre kristne eller demokratiske (til nød: humanistiske) verdier. De forstår ikke at de på denne måten lever i en slags selvpåført twilight-zone, i en slags spagat, en tilnærmet schizofren eller grunnleggende og gjerne svært nevrotisk og livhemmende ambivalent måte å se og nærme seg verden, verdier, mennesker og systemer på. (Tenk: Kognitiv disonnans, også). Og ikke minst i forhold til seg selv, sitt eget indre univers, sin egen samvittighet, sin egen menneskelighet, kan vi si, hvis det hjelper å snakke om samvittighet her.
Nå viser det at fenomenet også ledsages av at til og med ikke-muslimer gjør som de lite-troende muslimene gjør, kanskje i enda større grad. De assosieres seg og begynner å sympatisere ikke bare med de lite-troende, men også med ekstremistene, de som ser på seg de sanne muslimene, (de som faktisk også har hjemmel hos Allah for å drive takfir, dvs med å erklære andre muslimer for ikke-muslimer, eller frafalne, mennesker som fortjener dødsstraff).
Det er grunn til å tro at det er langt flere ikke-muslimer som nå begynner å sympatisere, støtte, promotere og «filere» - elske – de mest ekstreme av de Allah-tro, enn det fins lite-troende muslimer som identifiserer seg med ekstremistene. Og at det vil bli stadig flere av dem. Etter hvert vil det sannsynlig bli enda flere som like så godt konverterer til islam, ikke minste blant ateistene, de som «hater» kristendommen fra før av.
Problemet er kanskje da ikke så mye de muslimene som identifiserer seg med sin gruppe, de andre muslimene, som ikkemuslimene, som sympatiserer på grunnlag av identitetsmarkerings «de ekstremistene og terroristene er tross alt muslimer – slik vi selv er, selv om vi er uenige i metodene - når det kommer til stykket».
Problemet, slik jeg ser det, er at de vil bli stadig flere av disse ikke-muslimen p t. Det kommer aldri til å gå den andre veien, slik at det vil bli stadig flere litetroende muslimer som forlater sin identitetstilknytning til islam og muslimer. Derfor vil islam også få et stadig større fotfeste i vår kultur og tradisjoner enn vi er villig til å motarbeide. Med flittig hjelp fra ikke-muslimene p t, altså. Det ser ut til å være en naturlov i dette: De servilt betingede emosjonelt korrekte, ser ut til å ha vind i seilene, fordi ingen er villig til å gjennomskue dem for hva de der er – nemlig bedragerske hypermagikere ...
Det er altså identitet det dreier seg om, i det alt
vesentlige, i dag. Det går ikke på «teologier», tekster, trosbekjennelser, metafysikk,
dogmatikk, underliggende eller åpen ideologi forøvrig; det går på følelser,
identiteter og identifikasjoner med emosjoner og følelser, gjerne knyttet til gruppeemosjoner,
gruppefølelser, gruppeidentiteter etc (og her vil de «svake» prioriteres»
uansett om de virkelig er svake eller ikke). se: https://neitilislam.blogspot.com/2023/11/om-trakke-i-tradene-pa-gaza-god-pr-for.html
og https://neitilislam.blogspot.com/2023/11/religionskrig-weaker-takes-it-all.html
Det er mulig å sette opp en grov fremskriving av hva som vil skje på dette området, en ligning som man må forstå poenget bak, for å forstå ligningen som følger:
Ved 4% muslimer i befolkningen, vil «tilsiget» av sympatisører med muslimer og islam, kunne anslås til 5%.
Ved 6% muslimer i befolkningen, vil tilsiget øke til 10%, - en nærmest eksponensiell økning, med andre ord. Ironisk, tragisk, dramatisk - eller hva? (Tragedier – i greske forsand - biter ikke på befolkningn i dag).
Ved dette «punktet» vil tilsiget bli bare mer og mer positivt til alt som har med islam og muslimer å gjøre, uansett hvor ekstreme visse ekstreme muslimske grupper viser seg å bli. Tilsiget vil ikke la seg stoppe av brutaliteter.
Forklaringen er enkel: Markedsføring. Eksempel: Sympatien med Israel var den 8. oktober i fjor håndgripelig, tydelig og ikke til å ta feil av, la oss si, og dette tilsvarte en sympatiandel på opptil 90% i befolkningen.
Etter 100 dagers forsvarskrig på Gaza, er sympatigruppen sunket til noe i nærheten av 10%. Og grunnen: Markedsføring. En gratis markedsføring servert av mainstreem media og mainstream politikere, (servilt korrekte emosjonelle).
«Noman» med det lette hatet, gikk faktisk an å forutse med noe klarhet:
http://neitilislam.blogspot.com/2011/06/islamofili-og-homofili-en-sammneheng.html
Den 8. oktober i fjor sa tidligere forsvarssjef Diesen at han trodde at hensikten med Hamas angrep på Gaza var å lokke israelerne inn i området, nettopp for å vinne større sympati – uhyrlig nok, kan man si.
Jeg for min del så og sa det samme som Diesen, og nå viser det seg jo at vi hadde rett, og at vi vil få stadig mer rett fremover, jo flere lidelseshistorier i mylderet av alle lidelseshistoriene til sammen, som dokumenteres i meda. Ironisk nok ble derfor forsvarsstrategien til Israel kontraproduktiv «in the longer run», i hvert fall i det relativt lange løp.
Dette viser at Vesten ligger i eksistensiell forvirring og at tilstanden stadig vil forverres, i så måte. Vi er tortureres faktisk også av vårt egetproduserte «emosjonelle credo» - og vi slipper ikke unna, ikke på en god stund ennå. For det vil koste å komme ned «på jorden» igjen. I mellomtiden vil behovet for å drive stadig mer og mer «erstatningsteologi» bare fortsette og fortsette …
https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/10/tror-du-pa-hamas-mer-enn-pa-usa-og.html
http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/et-lite-overblikk-via-et-bredt.html
A propos: Det sier mye om «vår» tid at den nye kongen av Danmark, Fredrik x, utelater ordet Gud i sitt slagord for nasjonen og kongeriket. Man skulle derfor kanskje tro at kongen vil ha Gud ut av bildet i det hele tatt og for godt. (Det er kanskje for godt til å være sant, vil mange danske tenke).
Men dette er kanskje en litt for enkel slutning, selv om danskene skulle være aldri så mye enig med sin nye konge. Hvis danskene virkelig mener at Gud er fullstendig irrelevant, bytter danskene bare ur en religion med en annen. Danskene vet kanskje ikke hva de mener og hva de vil, men det de i dette scenarioet mener, utfallsmessig, er faktisk å bedrive erstatningsteologi, intet mindre.
God is back, uansett.
Videre, stadig videre: Her ser vi altså en homofil muslim som forsøker å forstå hvorfor han er så lett å hate (hvis dette er sant da – han forsøker i hvert fall å bevise det, med dyktig spill på emosjoner, både hos ham selv og publikum – en strategi, kan vi se, som faller Venstresiden lett for brystet idet man lett lar seg overbevise om at den guden programlederen sverger til, må være en mye bedre og derfor større og mer tolerant og kjærlig gud, enn den vi har, eller har hatt frem til nå!).
Kommentar: Programlederen ser ut til å forutsette at bare islam får anledning
til fredelig, og uten motstand, å slå rot i et lite, ikkemuslimske land, så vil
islam utvikle seg til den mest forbilledlige religion av alle, både politiske
og kulturelle, religioner. I og med at han selv og islam jo er her, nå, og
lever i fredelig sameksistens, (ham og islam, altså, ikke minst), i denne vår
bare så altfor søtladne førislamistiske tid, viser at islam egentlig og presumtivt
i sin essens eller per se er så søt så søt at - vi bare må kapitulere, fordi
det er den adekvate og derfor uunngåelige måte å vise våre servilt betinget
emosjonelle korrekthet på, (hvilket jo er en form for normativ ekstremisme). Vi snakker her om noe annet og mye mer seriøst
enn bare «politisk korrekthet». Det stikker dypere, og er farligere.
Hva er erstatningsteologi? Jo, først og fremst den teologi innen kristenheten som mener at Den Gamle Pakt er blitt avløst av Den nye pakt. (NT trumfer GT). Dette at jødedommen, og den gamle pakt, ikke kunne frelse og for så vidt var uten nåde og forsoning. Og det faktum at dette skillet jo har eksitert i kristenheten i 2000 år nå, (med visse uheldig dramatiske konsekvenser, spesielt for jøder rundt omkring).
Det har ennå ikke falt den aktuelle kristenheten inn at vi
har fått en annen erstatningsteologi ut på «markedet»: Dette at kirken og store
deler av «kyrkjefolket» i praksis oppfører seg som om islam med sin gud faktisk
og i praksis og for alle praktiske formål nå bør og skal erstatte den
judeokristne arven med islams Skrifter og guddom Allah. Det er ikke langt fra
at Den norske kirke like godt kan tenke seg å skifte ut termen Gud eller gud –
både som særnavn og fellesnavn - med navnet Allah. (Om dette har vi skrevet
utførlig om tidligere på bloggen). Biskop Veiteberg i Oslo, har jo gitt uttrykk
for sterk støtte til palestinerne og dermed vel også stor sympati for Hamas og
Broskapet. Og det skjer både åpent, synkront og nærmest systematisk, og ovenfra
og ned, og subliminalt. Allah skal inn med morsmelken.
Vi skal i
det følgende se på tradisjonell «erstatningsteologi» i flere sammenhenger:
Unger’s Bible Handbook, 1996, s 765 f:
Den evige pakt, Gen 13. 20, frelsespakten før tiden begynte mellom Faderen og Sønnen; denne pakten gir oss evig frelse og evig fred med fredens Gud, ved Sønnens død og oppstandelse.
Den edeniske pakt, Gen 1. 26-28, «den kreative pakten» mellom Gud og det nyskapte menneske, en pakt som styrte menneskets skapelse og liv i «edenisk» uskyld. Regulerte menneskets herredømme over jorden og var en enkelt test på menneskets lydighet. Brudd straffes med døden.
Den Adamittiske pakt, Gen 3. 14-19, regulerte det falne menneskets liv på jorden. Slangen, Satans redskap, ble fordømt, Gen 3. 14. Frelserens første løfte om frelse ble gitt, kvinnens stilling ble forandret, joden ble forbannet og den åndelig død fulgte, Gen 3. 19.
Noatiske pakt, Gen 8. 20-9. 6. Styrte den menneskelig forvaltning, inkl dødsstraff og staten som øverste makt. Frelse gjennom Shem.
Den abrahamittiske pakten, Gen 12. 1-3, bekreftet 13. 14-17, 15. 1-7, og 15. 9-21, 17. 1-8. Gen 15. 18. Jer 34. 18. (Her vil jeg innføye: Paktsteologien understreker at løftet ble gitt til Abrahams offspring, ikke til hans mange «offsprings», Gal 3. 16, som Paulus skriver. Jesus er den rette davidiske konge, og Jesus er fullbyrdelsen av Gud’s uforbeholdne løfter både til Abraham og David, se også GEn 17. 1-8, og Åpenb. 7. 9, Jeremia 13. 31, Luk 22. 20, Hebr 3. 5 ff).
Den mosaiske pakt, Deut 30. 1-10: Pakt om loven gitt til Israel alene med bud og fordømmelse pluss religiøse forordninger. Betinget av overholdelse av loven og ment å skulle føre overtredere eller syndere til Kristus.
Den palestinske pakt, Deut 30. 1-10, regulerer Israels forvaltning av landet. Trussel om fordrivelse ved ulydighet, men løfte om frelse i fordrivelsen, gjenopprettelsen, 30.4-5, Herrens gjenkomst, 30. 3, dom over Israels fiender, nasjonal blomstring. Velsignelser over Israel er betinget av lydighet, 30. 8, 10, men oppfylt i og med Den nye pakt.
Den davidiske pakt, 2 Sam 7. 4-17, 1 Kr 17. 4-15: Regulerer det verdslige og evige Davids kongelige styre, (pakten er ikke conditional, men promissorisk), Gud bekrefter med å sverge, S 89. 30-37, og ble fornyet av Maria, Luk 1. 31-33, og oppfylt i Kristus som verdens frelser, som Israels kommende konge, Apgj. 1. 6, Åpenb 19. 16, 20. 5-6.
Den nye Pakt, Jer. 31. 31-33, Mt 26. w8, Mk 14. 24, Lk 22. 20, Heb 8. 8-21: Gir ubetinget velsignelse bygget på Kristi verk. Sikrer Kirken, som flyter fra Den abrahamittiske pakten. Sikrer velsignelsen for et omvendt Israel; den er irreversibel, endelig og betingelsesløs.
Unger, 1967, fortsatt: Jeremia 30-31: En herlig fremtid som etterfølges av Den store prøvelsen, The Great Tribulation, 4. 11, høydepunktet i nasjonenes lidelseshistorie (The Time of Jacob), som vil opphøre i endetidens Israel, Mt 24, Mk 13, Åpenb 7. Jesu gjenkomst vil etablere kongeriket etter at det syndefulle folket vil ha blitt renset.
De vil bli gjenopprettet som Herrens folk og vil synge om frelsen og om den foregående trengsel, noe som vil medføre en ekte anger som skal forberede nasjonen for velsignelsen og dens visshet (assurance). Denne prosessen baseres på Den nye pakt og ikke på Den gamle pakt som bygget på lovens gjerninger. Den nye pakt baserer seg alene på Guds nåde og Jesu offerblod; dette vil så danne fundamentet for Israels indre pånytt- eller: gjenfødelse - og dets gjenopprettelse ut fra Guds «favør» (eller ubetingede utvelgelse?). Israel vil bli velsignet ut fra Den nye pakt (covenant), noe som vil sikre Israel som en evigvarende nasjon, se 35-36 og Rom 11. 1-26.
Renalde E. Showers, s 40 ff: The Dispensation of Innocency, Gen 1. 26-3. 24. Gen 3. 15: Løfte om en Frelser.
Dispensation of Conscience, Gen 4. 1, 8. 9. Man had lost his favorable disposition toward God. I Rom 2. 14-15 Paul indicates that human beings have a conscience. Awareness of good and evil as a result of eating the fruit. Man’s responsibility during the second dispensation was to obey God on the basis of his conscience and the restraint of The Holy Spirit.
The Dispensation of Human Government, Gen 8. 20, 11. 32. God determined he would never again allow murderers to infect the rest of humanity – the institution of human government with purpose of restraining evil. Man’s responsibility during the third dispensation was to obey God on the basis of human conscience, restraint of The Holy Spirit and human government.
The fourth Dispensation: The Mosaic Law, Gen 12, Exodus 18. God made a universal promise through Abrahams line of descent. Basis: Human conscience, the restraint of The Holy Spirit, human government and promise.
The Dispensation of The Mosaic Law: Ex 19. 1, Matt 27. 56, Mark 15. 41, Luk 23. 49 and John 20. 31.
Five ruling
factors God used to govern the people of Israel: Conscience, restraint of THS,
human government, promise pluss the Mosaic Law, (pedagog, Gal 3. 23-25).
The grace of God was functioning
throughout Old Testament times. Law never served as a way of salvation,
Gal 2. 16.
Den palestinske pakt – etter 40 år i ødemarken - (eller
Deuteronomic Coventant): Ble etablert etter Den mosaiske pakt. Deut 29. 1.
Herren befalte Moses å etablere - med Israels barn i Moab (Horeb). Israel eller
Jakob lovet velsignelser og forbannelser. Deut 28. 1-14 og 28. 15-68. Gud vil omskjære
deres hjerter (gjenføde), Dt 30. 6. Gjentatt i Jeremia 32. 36-44, Ezekiel 36. 22-38. (Litteral Israel will
survive all its God-ordained curses, s 81). It has never lost its God-given
ownership of that land. Den palestinske pakten garanterer at Israel vil
omvende seg og bli frelst når alle forbannelsene i Deut 28 er blitt oppfylt. S
82. Zakaria, 12. 10, 13. 1. antydet at
den samme nasjonale gruppen som korsfestet Messias senere ville omvende seg,
angre og derfor bli frelst. Oppfyllelsen vil skje ved Kristi annet komme ved enden av trengselstiden
(tribulation). Dette vil være den mest forferdelig delen av forbannelsen
i Deut 28. Herren vil bringe Israel tilbake til seg selv.
Davidic convenant: David's seed will be on the trone - promissory ...
Jeg kan dessverre ikke her ta for meg bøkene: God of Promise, Introducing Coventant Theology av Michael Horton eller Understanding Dispensationalists av V. S Poytress, eller Hank Hanegraaffs bøker, her. Heller ikke får jeg denne gang med meg: Crisis & Catharsis av Adela Yarbro Collins.
PS og bare for å
nevne det: Leif S. Jacobsen, 2023, i Jesus kommer igjen, skriver, s 114:
Den gamle pakt, (derimot), er forskjellige fra de andre paktene. Det er en pakt
med betingelser. Om folket var lydig, skule de ble velsignet, om de derimot
ikke holdt Guds bud, skulle de bli forbannet … den er tidsbegrenset. Når Paulus
tolker den nye pakt i Gal 3. 15 f, utvides denne til å inkludere alle som
gjennom troen på Jesus Kristus får del i Abrahams velsignelse. Abrahamspakten
knytter derfor sammen nasjonen Israel og det åndelige Israel – som er
menigheten. se også Rom kap 4
Anbefalt lesing for "de tørste":
The Lost Gospel, Simcha Jacobovici/Barry Wilson, 2014
The Jesus Dynasty, James. D. Tabor, 2006
The Israel of God, O. Palmer Robertson, 2000
Dispentionalism. Israel and the Church, Blaising and Durett L Broch, 1992
Var Paulus Kristen? Karl Olav Sandnes, 2021
For de som kjenner sjangeren, og Holy Blood, Holy Grail, f eks, kan anbefales følgende kreativt fantasifulle realitetsbeskrivelser og noe å tenke over, med risiko for å få med seg en del nye eksistentiale perspektiver:
Caesars’s Messiah av Joseph Atwill, Creating Chist av Valliant and Fahy og Creating Chistianity av Henry Davis.
Så til norske Biskop Erling Utnem, 1992: Jesu gjenkomst – verdens håp:
GT’s offerkult skal ikke tas i bokstavelig mening, se John 19. 30, Hebr 9. 26. Ezekiel kap 40-44, får sin høyere oppfyllelse ved at Tempelplassen i Israel vil få en kristen kirke, (s 102).
Salme 145 11-12 – Israels som Herrens ”demonstrasjonsfolk». Landet til odel og eie: Jer 12. 16 og 1 Mos 48. 3-4, (s 100). Matt 21. 43: Jesus dom ikke endelgyldig. Rom 3.3. Jes 61. 9b (?). Israel skal være gud spesielt utvalgte folk så lenge naturlovene står ved lag, Jer 31. 35-36. Ezekiel 20. 31 f. Rom kap 9-11, (s 99). Den kommende åndsutgydelse til Messiastiden: Ezek 36. 26-27.Joel 3. 14, Jes 32. 15, 44. 3, Sak 12. 10 (s 97). «Jesu universelle kirke trenger på ny å besinne seg på sitt opphav. Vi som kristne er tilhengere av Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Den kristne kirkes modermenighet er jødisk. … det nyskapte Israel skal bli det brohode ut fra hvilket en mektig kirkevekst skal skyte frem under «de tusen år». … den nye pakts kirke går videre under «riket for Israel», jødene vil bli et kristent folk. … Guds teokrati i den nye pakts tid er knyttet til Kristus … ikke som et nasjonal-politisk verdensherredømme knyttet til Israel som stat … det skal under «de tusen år» ikke lenger finnes noen politiske stormakter! … men Israel vil i denne tiden få innfridd alle de landløfter som ble gitt til fedrene. Med det frelste Israel skal (sammen med den herliggjorte menighet i himmelen), bli Guds redskap til å formidle den messianske frelsesfylde til folkene i den nye frelsesetappe som Jesu gjenkomst formilder, (s 101). At (Israel) ikke fikk lide verdensstraffen i landet, vier at forutsetningen for deres oppholdsrett i fedrenes land står ved lag også i den nye pakts tid. Israels land er ikke blitt et profant område. Det er fremdeles Det hellige land. … Det er naturlig at det er Davids falne hytte i åndelig mening som står i fokus for Jesu og apostlene. (Selv under sine frafall, da Herren driver dem ut av landet, mister de ikke eiendomsretten til landet, men bare oppholdsretten), (s 100).
Kan deres utroskap oppheve Guds troskap? Slett ikke: Rom 3.3
(s 100). Se denne: Jer 31. 35-36: Israel vil tross sine frafall aldri opphøre å
være Guds spesielt utvalgte folk: Israel har vel flere ganger villet ut av sin
utvelgelse, men Gud holder dem fast. «Det skal aldri skjer det som stiger opp i
deres hjerter, når dere sier: Vi vil være som alle andre folk – så sant jeg
lever, sier Herren, vil jeg herske over dere med sterk hånd. (Ez 20. 32 f, s
99). Paulus: Israels rotskudd skal komme, han som reiser seg for å herske over
folkene, Rom 15. 12. Da skal det herredømmet inntreffe, som Åp 20. 1-6 taler om, (s
98f).
Professor Oskar Skarsaune: Endetid, 1992, Credo forlag:
Iflg Robert Andersen inneholder Daniel 9. 25 ff en Kristusprofeti med nøyaktig angivelse av tiden for Jesu fremtreden, men Daniel 9. 27 inneholder en endetidsprofeti. Det er altså et veldig sprang i tid mellom de første 69 uker og den siste 70. åruke, eller mellom vers 26 og 27 i Daniel 9. Men er det et slikt sprang i tid på dette sted – hvorfor kan det så ikke være det på andre steder? S 10 f. Hele vers 27 blir fortid, hele profetien har alt utspilt seg … s 15.
Daniel 9. 25 – to oversettelser, Norsk bibel av 1988 og oversettelsen av 1930:
… inntil en Salvet, en Fyrste, står fram, skad det gå sju uker og sekstito uker; det skal igjen settes i stand …
Bibelselskapets oversettelse av 1978/85:
… og til det kommer en som er salvet, en fyrste, skal det gå
sju uker. I 62 uker skal byen være gjenreist og bygd opp igjen …
Skarsaune: … Blant dem som ledet dette arbeidet, var ypperstepresten Josva (Esra 1). Han kalles i Sakaria 4. 14 en «oljesalvet», og det er rimelig å tro at det er gjeninnføringen av yppersteprestembete det siktes til i Daniel 9. 25 – «det skal gå sju uker før det kommer en salvet, en fyste … «.
I år 170 f Kr døde ypperstepresten Onia som var blitt avsatt av syrerkongen Antiokus den 4. Epifanes, en fanatisk motstander av jødene og gudsdyrkelsen i tempelet. Han forfølgelse nådde et høydepunkt ca 2 ½ år senere, (midt i uken), i år 167. Da erobret han tempelet og avskaffet dyrkelsen av Israels Gud, styggedommen i Daniel 12. 11. Denne nødstiden varte til år 164. Da gjenerobret og gjeninviet jødene tempelet, og i 163 døde Antiokus. Disse 3 ½ årene ble senere for jødene stående som selve symbolet på endetidens korte, men intense trengsel. (s 16 f). Daniels bok slutter ikke med å profetere om Antiokus. Daniels bok forutsetter hans ende. Og hva kommer etter ham? Guds rike!
Jeremia 18, 7-10: Snart truer jeg et folk og rike med å rykke opp og rive ned og legge øde. Men dersom det folk jeg har truet, vender om fra sin ondskap, da endrer jeg mitt forsett, så jeg ikke sender det gode jeg hadde tenkt å gjøre mot folket ….
Det var en kjent sak for israelittene at oppfyllelsen av et løfte gitt ved profetene kunne bli utsatt. Se Jer 26. 18 f. … da endret Herren sitt forsett … men da omvendte folket seg folket seg og Gud angret (Mika).
« … den nye pakt og de nye hjerter som har Guds lov skrevet i seg – Jer 31. 31 og Ezek 36. 24 ff.».
Utsatt oppfyllelse er velkjent i GT.
5 Mos 28 og 5 Mos 28. 33 og 44: Et folk du ikke kjenner, skal ete opp grøden av din jord og det du har vunnet med ditt strev. Dag etter dag skal du bare undertrykkes og tråkkes ned. Innflytteren som bor hos deg, skal nå høyere og høyere opp, mens du synker stadig dypere.
… Og han skal en gang komme igjen. Da skal Riket opprettes i kraft og herlighet, da skal «Menneskesønnen» komme på himmelens skyer, Daniel 7. 13, og hans hellige skal få del i hans rike, som skal være «et evig rike, Daniel 7. 27. Skarsaune: Dette løftet fra Daniel har fått si ja og amen i Jesus, 2 Kor 1. 20.
Ezekiel 36.25-30: Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere
få en ny ånd inni dere … Jeg vil ta ut steinhjertene av kroppen deres … slik at
dere følger mine forskrifter … da skal dere få bo i landet … Det nye tempelet,
Ezekiel 40 – 44, Jerusalem skal fylle hele verden, selve tempelet så jeg ikke …
På 1600-tallet i Nederland: Petrus Serrarius: Under fryktelige historiske katastrofer vil Kristus komme igjen og dra det jødiske folk til seg …
Peirre Jurien, 1685: I tusenårsriket skal jødene være misjonærer og omvende de andre folkeslagene (til Kristus). Denne læren er blitt forfektet av Per Faye Hansen, (Carmel).
Hallesby: «En bokstavelig oppfyllelse av disse forutsigelser ville jo komme i strid med den nye pakts avgjørende åpenbaringssannheter … «. Jesus: avskaffer både Jerusalem og Garisim, og Kristi ene offer gjelder nå en gang for alle, Hebr 9. 25 f.
Skarsaune likestiller Guds rike med Himmelriket og Tusenårsriket,
s 52; (man må lese inn Israels særstilling i f eks Ezekiel 41-46).
Iflg. Øystein Johnson:
«I troens saker er ‹det nye› alltid mistenkelig. En innovatio,
noe som er nytt, vil si en forandring, og troen kan en ikke forandre uten å
forderve den. Troen er jo gitt oss i den Hellige Skrift. … Ingen kirkelig
autoritet … har myndighet til å bestemme med bindende virkning hva som er
kristen sannhet. Guds ord er dommer, det kommer an på hva Guds ord sier» (C. F.
Wisløff, Alvorlig talt, s 11. 16).
Verre enn verst er NTFS’s fornektelse av landløftene til Abraham. ”Og Ismael – også om ham har jeg hørt din bønn: Se, jeg vil velsigne ham og gjøre ham fruktbar og gi ham en såre tallrik ætt … Men min pakt vil jeg opprette med Isak, som Sara skal føde deg på denne tid neste år.” 1 Mos 17:20 f. Jeg spør kirkelederne: Hvem opprettet Abraham, Isak og Jakobs Gud pakt med? I Bibelen står det at Gud opprettet pakten med Abram! Det står videre at ”…hele dette landet du ser, vil jeg gi deg og din ætt til evig tid.”
Kirkelederne trosser Guds ord ved å skrive at ”vi er imidlertid enige om at verken jødenes plass i den kristne frelseshistorien eller landløftene, uansett hvordan disse forstås, kan sette bibelske og sosialetiske prinsipper for rettferd mellom folkene til side.” Kjære kirkeledere – fra ulike konfesjoner – dere setter dere opp mot Guds ord! Dette er renheklet erstatningsteologi. Rom. 11.
”Og jeg vil opprette en pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt, en evig pakt, så jeg vil være din Gud og Gud for din ætt etter deg. Og jeg vil gi deg og din ætt etter deg det land hvor du bor som fremmed, hele Kanaans land, til en evig eiendom, og jeg vil være deres Gud”. 1 Mos 17.
Olav Andreas Dovland
Skrevet av 'Patty', 6.mars.2005, kl.00:03:
Hva betyr det når det står i Rom 11:26 at «hele Israel skal bli frelst»? Betyr
det at alle jøder eller at jødene som folk i den siste tid skal omvende seg.
Neppe.
For ifølge Rom 9:27 så skal bare en rest av jødefolket bli frelst. «For ikke
alle israelitter tilhører virkelig Israel». Rom 9:6b.
Så når det i Rom 11:26 står at hele Israel skal bli frelst kan det bety at de
av jøder og hedninger som Han har gjort «til ett» (Ef.2:14) i Kristus kommer
inn i «fullt tall». Rom 11:12.
Fulltallig er det når de er med som på forhånd var bestemt til det. Han tar seg
ut et folk av alle folkeslag. Paulus hadde et håp om å få med seg også «noen»
av sine landsmenn. Rom 11:14.
Det var en rest av jødefolket som skulle bli frelst av nåde. Rom 11:5.
Den særstilling nasjonen Israel hadde i Guds frelsesplan, i Det gamle
testamente, er nå overtatt av det «virkelige Israel» som er den kristne
menighet. En rest av jødefolket skal bli podet inn idet virkelige Israel, og
dermed bli et med Guds folk.
Hvis det er dette som kalles erstatningsteologi - så gir jeg mitt bifall.
Eksempel på det som kalles erstatningteologi, Colin Chapman:
Colin Chapman hævder godt nok, at han ikke er
erstatningsteolog. Men det ændrer intet ved, at hans bibeltolkning i bogen er
et klassisk og typisk eksempel på en erstatningsteologisk forståelse af
profetierne.
Ifølge Colin Chapman
(Kløfternes land, side 275-277) skal vi forstå løfterne i Ez 37 på denne måde: *1. Løftet om de landflygtiges hjemkomst
er en profeti om, at mennesker af alle racer skal samles i Guds rige.
*2. Løftet om, at Israel skal blive til ét rige, er en profeti om den kristne
kirke som Jesu »ene hjord«.
*3. Løftet om Israels frelse fra deres frafald er en profeti om de kristnes
frelse ved Jesu død.
*4. Løftet om Messias, der skal regere Israel, er en profeti om Jesus, der er
konge i kirken.
*5. Løftet om den evige fredspagt med Israel er en profeti om den nye pagt, som
Jesus indstiftede ved sin død. *6. Løftet om, at Gud vil bo i Israel, er en
profeti om Jesus.
Chapman vil
fastholde, at noget af Ez 37 fik en foreløbig opfyldelse ved jødernes
hjemkomst fra Babylon mere end 500 år før Jesus. Men den »egentlige,
virkelige, tilsigtede opfyldelse« af profetien sker i kirken (side 146).
Ifølge Chapman kan Jesu undervisning om profetierne frit gengives på denne
måde: »Glem alt om, at oprettelsen af en suveræn jødisk stat skulle spille
nogen rolle i oprettelsen af Guds rige. I skal tænke på Guds rige i en helt
anden forstand - som et åndeligt rige, der ikke har nogen som helst forbindelse
med noget territorialt rige; et internationalt rige uden nogen som helst
tilknytning til noget nationalt rige« (side 157-158).
Det er altså Det
Nye Testamente, der giver os en helt ny og sand forståelse af Det Gamle
Testamente, som fuldstændig bryder med jødernes forståelse. Og som kristne er
vi bundet af denne nye forståelse og må ikke længere læse Det Gamle Testamente,
som det står. Det Nye Testamente »giver os så at sige de rette briller for en
sand kristen læsning af Det Gamle Testamente« (side 169).
Kort sagt: Ifølge Chapman viser Det Nye Testamente, at profetierne i
virkeligheden handler om kirken og ikke om Israel. Artikel fra ‘Ordet og
Israel’ januar 1998, Hvad handler profetierne om? - en kritik af den såkaldte ... Af
Ole Andersen
Det er ubehagelig å si det. Under punkt 25 forteller NTSF at tempelberget ”er stedet for Muhammeds nattlige himmelfart, som er omtalt i Koranen.” Ordvalget her er for det første en tankemessig overgang til at Jerusalem er nevnt i Koranen, hvilket den ikke er. Det finnes ikke vitner til denne himmelreisen til hest. Mange var vitne til Jesu himmelfart. Islam og NTFS har et forklaringsproblem. Jerusalem nevnes mer enn 600 ganger i Bibelen. Ikke én eneste gang i Koranen.
Kirkelederne trosser Guds ord ved å skrive at ”vi er imidlertid enige om at verken jødenes plass i den kristne frelseshistorien eller landløftene, uansett hvordan disse forstås, kan sette bibelske og sosialetiske prinsipper for rettferd mellom folkene til side.” Kjære kirkeledere – fra ulike konfesjoner – dere setter dere opp mot Guds ord! Dette er renheklet erstatningsteologi. Rom. 11.
”Og jeg vil opprette en pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt, en evig pakt, så jeg vil være din Gud og Gud for din ætt etter deg. Og jeg vil gi deg og din ætt etter deg det land hvor du bor som fremmed, hele Kanaans land, til en evig eiendom, og jeg vil være deres Gud”. 1 Mos 17.
Olav Andreas Dovland, Østlia 8, 1592 Våler
Vi må her nevne, i utdrag:
TREDJE INTERNASJONALE KRISTNE SIONIST KONGRESS
Den følgende Proklamasjon ble enstemmig vedtatt av den Tredje Internasjonale Kristne Sionist Kongressen arrangert i Jerusalem fra den 25 til den 29. Februar 1996.
- Fra
et bibelsk ståsted er vi overbeviste om at det muslimske begrepet om
"Allah"
er en antijødisk og antikristen forvrengning av hvordan Gud åpenbarte Seg for
patriarkene, kongene og profetene i Israel, og hvordan Gud har åpenbart Seg
gjennom vår Herre. Vi finner at disse holdninger har sin kilde i deler av Koranen
som anklager jøder og kristne for å ha forfalsket Gudsåpenbaringen gitt i
Skriften.
B. De elementer innen den islamske tro som fremmer hat mot Israel og det jødiske
folk bringer åndelige bånd, ondskap og forvirring over seg selv, deres etter-
følgere og deres nasjoner. Kristen medfølelse krever at alle kristne aktivt søker å
befri dem fra ethvert slikt hat mot Israel og det jødiske folk.
C. Det islamske krav på Jerusalem, inkludert dets eksklusive krav på Tempelplassen, er i direkte motsetning til den klare bibelske og historiske betydning av byen og dens hellige steder. Dette kravet er heller senere religion-politisk enn utsprunget fra noen tekst i Koranen eller tidlig muslimsk tradisjon.
D. Vi fordømmer det radikale synspunktet som nå råder innen Islam som, ved sine
egne læresetninger, fremmer vold og jihad (hellig krig) som et legitimt middel for å spre islamsk tro og fremme det islamske verdenssyn. Vi finner det mest ødeleggende uttrykk for slike radikale synspunkter i troen om at en muslim som ofrer sitt eget liv for å drepe en jøde belønnes med øyeblikkelig inngang i Paradis. Utøvelsen av en slik tro utgjør en økende uakseptabel lidelse for Israel, og en alvorlig trussel også for muslimer og ikke-muslimske folkeslag over hele verden. Disse
trusler må motarbeides og utfordres av alle. - Siden
hedningetroende er blitt podet inn i troens husholdning som er fra Abraham
(Israels samvelde), er erstatningsteologi innenfor den kristne tro, som
ikke omfatter den bibelske hensikt for Israel og det jødiske folk, en
læremessig feil.
I en artikkel fra Ordet og Israel januar 2005, finner vi
dette:
… Alligevel ligger der også i Mikkel S. Kraghs hæfte en
kim til vold. Han lovpriser Pinehas, der med et spyd gennemborede en
israelit, der havde et seksuelt forhold til en midjanitisk kvinde (4 Mos 25).
Ifølge Kragh handler denne historie ikke om afgudsdyrkelse men om samme
»raceblanding«, som i dag truer den »nordiske race«. Med sin aktualiserende
udlægning af Pinehas-beretningen har Kragh sået et frø, der hos de forkerte
mennesker kan føde drab og terror.
Netop beretningen om
Pinehas bliver i nogle grupper i Christian Identity i USA misbrugt som bibelsk
belæg for at myrde jøder, sorte og andre, der forurener den »nordiske race«.
Nei til islam kommenterer: Hvem husker drapet på Isac
Rabin, Israels statsminister som i sin tid gikk inn for Osloavtalen? Han ble
drept av en jøde, en israeler, en ung israeler som i hvert fall ikke trodde på
noen erstatningsteologi. Han hentet hjemmelen for drapet direkte fra jødiske
skrifter – og Makkabeerbokens fortelling om Pinehas.
Vi ser vel noe lignende hos Gabriella Weiss, nevnt over med link til NRK og Wolasmal.
Øystein Johnson: forfatter, Ås, skriver:
Ivar Haugsbakk er «overbevist om at Bibelen skal forstås
bokstavelig …». Han innser at «Symbolbruk finnes en rekke steder i Bibelen, …
ofte forklart i teksten», men at «symboler og figurative uttrykk … også (kan)
ha en rent bokstavelig betydning» (Dagen 2.8.19).
Om meningen er, at om Bibelen bruker symbolikk, ligger det
en eksakt mening også bak denne kommunikasjonsformen, er jeg enig; for de ord
Gud har gitt, er selvfølgelig ikke svada. Men symbolsk tale har vel strengt
tatt ingen bokstavelig betydning, som når Jesus i Matt 13,47ff bruker
gode/dårlige fisk som metafor for menneskers forskjellige utgang i dommen.
Haugsbakk gir tre grunner for hvorfor «dispensasjonalismen
er den beste måten å forstå Bibelen på» 1) fordi «formålet med språket (synes)
å kreve at vi tolker det bokstavelig». Men profetene/Jesus bruker ofte en
atskillig mer fargerik fremstillingsmåte. For Gud vet at bilder setter seg
bedre enn en bokstavelig «plankekjøring». Om Jesus står det at «uten lignelser
talte han ikke noe til dem», Matt 13,34.
2) «Hver eneste profeti om Jesus Kristus i Det Gamle
Testamentet ble oppfylt helt bokstavelig. Jesu fødsel/tjeneste/død/oppstandelse
– alt skjedde nøyaktig og bokstavelig slik det ble profetert i GT.» Intensjonen
er god, og profetiene om Jesu fødested/kall (Mi 5,1; Jes 61,1), etc. er helt
fantastisk. Men ord som Hos 11,1 (om Israel = sønnen) og Israel som vintreet
(Sal 80,9; Hos 10,1) ble begge oppfylt i Jesus (Matt 2,15; Joh 15,1ff), men
ikke bokstavelig. Dette er et av dispensasjonalismens problemer, at de
neglisjerer GTs foreløpige bilder av Israel som blir oppfylt i Kristus og hans
menighet.
3) «Hvis man ikke bruker en bokstavelig forståelse ved
studier av Bibelen, så finnes det absolutt ingen objektiv standard for å forstå
Bibelen. Dette … har medført en rekke ulike menigheter som strides om ulike
tolkninger av hva de ulike ord og vers i Bibelen betyr.» Her glemmer nok
Haugsbakk at det var ingen før John Nelson Darby i kirkehistorien som kom opp
med endetidssynet som han og likesinnede nå fastholder og definerer som det
beste. Uten Darby (1830) og Scofield er det usikkert at noen i dag ville tenkt
tanken på Jesu to-akts komme, først til lufthimmelen (bortrykkelsen) og så sju
år etter (ev. 3,5) for å opprette det tenkte tusenårsriket. Hvorfor skulle et
slikt syn trumfe oldkirkens syn på Jesu en-akts komme til dom og frelse på den
siste dag?
La meg kjapt gi tre grunner til at dispensasjonalismen er
den beste måten å forstå Bibelen på.
1) Bibelen forteller hvor lenge Jesus skal sitte ved sin
Faders side. I Sal 110,1, sier David: «Herren sier til min herre: Sett deg ved
min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender som skammel for dine føtter!» Ofte
tolker Jesus og apostlene GTs utsagn, men ikke her. Jesus (Matt 22,44), Paulus
(1.Kor 15,25), Peter (Apg 2,34f) og Hebr. (1,13; 10,12f). Disp. sier at Jesus
skal sitte ved Faderens høyre hånd til han skal komme ned til lufthimmelen og
rykke bruden opp. De eneste som er igjen på jorden da, er Guds fiender.
2) Haugsbakk tolker «den 1000-årsperioden som er omtalt i
Johannes åpenbaring kapittel 20» bokstavelig. Men Åpenbaringen er en
gjennomsymbolsk bok, med over 400 allusjoner til GT. Og tallet tusen i GT – når
vi ser bort fra folketellinger – kan ikke leses bokstavelig. Det gjelder for
eksempel:
Abrahams «tusen slekter», 1.Krøn 16,15f, jf 1.Mos
15,5.«Tusen titusener»-velsignelsen som Rebekkas slekt gav med henne. Guds
«miskunn i tusen ledd», 2.Mos 20,6 (stoppet selvfølgelig ikke i det 1001!).
Guds dyr «på de tusen fjell», Sal 50,10. Davids sauer som økte «til tusen, ja
titusener», Sal 144,13. Sammenlikningen i Sal 84,11 «en dag (mot) … tusen
ellers». Guds klokke går annerledes ser vi av Sal 90,4 og 2.Pet 3,8 (tusen år
som en dag).
Derfor er det svært tvilsomt om tallet 1000 i Åp 20,2–7,
skal leses annerledes enn i GT, der ingen av eksemplene betyr et eksakt -, men
et veldig stort antall.
3) «… dispensasjonalismen … gjør et klart skille mellom
Israel og kirken.» Problemet er at NT ikke gjør det. Jesus konstituerer sin
kirke av jøder (sauer) og hedninger (andre sauer), Joh 10,16; jf «her er ikke
greker eller jøde», Kol 3,11; Rom 10,12; Ef 2,11ff, og kontrasterer i to syn
til Paulus «mitt folk» (kirken) (Apg 18,9–10; jf Åp 18,4) med «Fra ditt folk
(etniske Israel) skal jeg redde deg» (Apg 26,17). «Mitt folk» i Jesu munn er
det nye Gudsfolket bestående av messianske jøder og frelste hedninger. Det er
grunnen til at amillianister som meg sier at kirken er Israel på en ny måte,
lik en sommerfugl er puppen på en ny måte, som ikke må forstås som en
erstatning, men som en videreføring og oppfyllelsen.
«Ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn… Dette
betyr at den naturlige avstamning ikke gjør noen til Guds barn…», sier Paulus
(Rom 9,7–8) Og tidligere: «Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre, og den
rette omskjærelse skjer ikke i det ytre, på kroppen. Jøde er den som er jøde i
det indre, og omskåret er den som er omskåret på hjertet, ikke etter lovens
bokstav» (2,28–29). Det sanne Israel i Romerne 9–11 er altså «resten» = de
messianske jøder, innlemmet i menigheten: «Om Israel var så tallrikt som havets
sand, skal bare en rest bli frelst» (9,27; jf 11,2–6).
«På samme måten som Gud i den nåværende tidsalderen
fokuserer sin oppmerksomhet på kirken, så vil Han igjen i fremtiden fokusere
sin oppmerksomhet på Israel» (Haugsbakk ang. Rom 9–11). Spørsmålet er hvor i NT
vi finner denne pausen? Når forlater Jesus Israel til fordel for hedningene?
Tvert om skal hans menighet utbres i alle folkeslag, med startpunkt Jerusalem;
Matt 28,18ff; Apg 1,8. Paulus fikk heller aldri denne stansen med seg; han
forkynte ufortrødent evangeliet for jøder helt til siste stopp i Roma, og
«kalte … sammen de ledende menn blant jødene» og «forklarte alt for dem og
vitnet om Guds rike. Ut fra Moseloven og profetene forsøkte han å overbevise
dem om Jesus, fra tidlig morgen til sent på kveld» (Apg 28,17. 23). Så hvorfor
skulle det være annerledes i dag?
Dispensasjonalismen er en arv fra en mann som ikke har lenger kirkehistorisk fartstid enn 190 år. Jeg lar C. F. Wisløff avslutte: «I troens saker er ‹det nye› alltid mistenkelig. En innovatio, noe som er nytt, vil si en forandring, og troen kan en ikke forandre uten å forderve den. Troen er jo gitt oss i den Hellige Skrift. … Ingen kirkelig autoritet … har myndighet til å bestemme med bindende virkning hva som er kristen sannhet. Guds ord er dommer, det kommer an på hva Guds ord sier» (C. F. Wisløff, Alvorlig talt, s 11. 16). 20.11.19
Argumenter - på dansk - som kan hevdes mot erstatningsteologien:
Erstatningsteologien gør GT uhistorisk
Erstatningsteologien gør GT uforståelig
Hvis erstatningsteologien har ret, så havde de jøder, der levede fra Ezekiels tid og de næste 600 år, ikke skyggen af chance for at forstå profetierne rigtigt.
Hvis
erstatningsteologien har ret, så er Det Gamle Testamente også i dag
uforståeligt i sig selv. Når der står »Israels land, som Gud gav Jakob«, skal
vi skynde os at oversætte det til »den nye jord«. Og når der står »Israels
folk«, skal vi oversætte det til os kristne. Vi kan altså ikke læse Det Gamle
Testamente, som det står.
Hvis erstatningsteologien har ret, bliver en lang række detaljer i profetierne
meningsløse. Hvis »hjemkomsten« i Ez 37 i virkeligheden er en profeti om
mennesker, der kommer til tro og går ind i den kristne kirke, hvad betyder det
så, at denne hjemkomst skal ske »fra de folkeslag, hvor de måtte drage hen«? Og
hvis det »land«, hvor de forløste skal bo, i virkeligheden er den nye jord,
hvad betyder det så, når teksten siger, at det er det land, »hvor deres fædre
boede«?
Erstatningsteologien overser, at NT bekræfter løfterne til Israel.
Det Nye
Testamente giver en generel bekræftelse af løfterne i Det Gamle Testamente.
Paulus siger direkte, at Jesus ved sit første komme havde en speciel opgave
over for jøderne, der bestod i, at han skulle »stadfæste løfterne til fædrene«
(Rom 15,8). Jesus kom altså ikke for at ændre løfterne til Israel, men for at
bekræfte dem. Løfterne til Israel er ikke afløst af noget som helst andet - de
er stadfæstet! Jesus er Guds ja og amen til profetierne i Det Gamle Testamente
(2 Kor 1,20).
Det Nye Testamente bekræfter en række af detaljerne i profetierne om Israel. Jesus bekræfter profetierne om, at Jerusalem en dag ikke længere skal beherskes af hedninger (Luk 21,24). Paulus bekræfter profetierne om, at Israel en dag skal blive frelst fra deres frafald (Rom 11,25ff).
(Fra Ole Andersen i Ordet og Israel’ januar 1998).
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar