mandag 5. oktober 2020

Min kjæledegge i Dagen - no hard feelings

 Av og til er det det lett å få forkjærlighet for noe og noen, uten at man blir manisk eller hysterisk av det, og uten at det er meningen å forulempe, krenke eller stille i et dårlig lys. Og dette er min mening her og ellers. Jeg kan forsikre om de beste intensjoner. Jeg har skrevet end del om "emnet" her på bloggen. Og her er nok et, på bakgrunn av noe som sto i Dagen på lørdag:

Redaktør Tarjei Gilje i Dagen bør ikke neglisjeres. Han bør få mer oppmerksomhet, fordi han fortjener det. Like vel er det få som kommenterer ham. Kanskje ingen bryr seg. Og kanskje bryr han seg ikke. Han kan sikkert føler det mykt og koselig i sin lune hule, metaforisk sett. På andres kjedelighet skal man jo selv kjennes, heter det visst.

Gilje synes å gå inn i glemselen, mer og mer, og litt for tidlig, og det fortjener han ikke, etter min mening. Men ok, det han sier kan oppfattes som så liketil, enkelt og uproblematisk at det han skriver ganske enkelt ikke kan gå ut på dato, fordi det bare blir liggende der. Derfor bør han frem i lyset, slik at han får komme til sin «rett». Hans utviklingsstadium – hvis det er mulig å nevne utvikling her i det hele tatt – bør under lupen og forstørres opp til den plass han fortjener i dagens diskurs og paradigme, selv om han ikke fortjener eller forsøker å gjøre seg fortjent til noen plass i det hele tatt.

Poenget er at det kan bringe «utvikling» å peke på det som ikke er ferdig utviklet. Man kan simpelt hen ha god grunn til å la ham ikke i ubetydelig grad få et ord med i laget. Grunnen kan f eks være at han representer en trend i tiden, en trend som har satt seg og synes umulig å gjøre noe med, en «utvikling» som synes å være mer opptatt av det likegyldige eller overflatiske enn det som rører seg like under toppen av isfjellet. Som representant her, kan Gilje utgjøre et brilliant eksempel, som mange som ligner ham i sinn og sjel kanskje vil holde frem som et stjerneeksempel på from oppførsel og tanke.

Jeg tror heller ikke at Gilje vil se på seg selv som en slags høvding eller foregangsmann, eller som revolusjonær, en som vil røske opp i folks fra sine falske virkelighetsbilder, eller fra sin dårlige samvittigheter for sine unnlatelser av å ytre seg, for å si det på den måten. Gilje er et mål på og et vitnemål om og en bekreftelse på hva et fobt, virkelighetsfjernt og nærmest likegyldig forhold til islam nå er – for noen få -  og hva dette vil føre til på lengre sikt for de mange, nei, for de aller fleste.  Gilje snakker ikke akkurat høyt om høyst relevante ting vår sivilisasjon vil komme til å måtte konfrontere permanente overfor islam. Giljes dårlige eksempel kan mao tjene som et særdeles godt eksempel i fremtidens lærebøker i historie på hvordan man ikke skal forholde seg, for å si det litt ullent eller generelt.

Men redaktør Tarjei Gilje, nå sist i Dagen av den 031020, skriver og fantaserer om at kirken aldri kan bli ferdig utviklet, - det er med andre ord noe feil eller utilstrekkelig med oss -- dette mens det foregår en stor åndskamp tett innpå oss, en kamp som dreier seg om noe helt annet enn DnK, hvilket bl a kommer dramatisk til uttrykk i følgende, fra Frankrike, som er så godt som vårt nære vårt naboland i dag:

    President: Macron gjorde det klart at loven gir folk rett til fritt å ha den troen de selv velger, men at utvendige tegn på religion under ingen omstendigheter må tillates i skolen eller offentlig sektor.    Også private som yter det offentlige tjenester skal forbys religiøse plagg. Macron legger ikke skjul på at regjeringen sikter mot å fjerne hijaben.    Staten skal også kunne gripe inn dersom lokale myndigheter lar seg presse av islamister til å innføre religiøse menyer i skolen og kjønnssegregert svømming.    Frankrike skal «frigjøre» islam i landet fra utenlandsk påvirkning, som finansiering av moskeer.    Hjemmeundervisning skal sterkt begrenses, og fra neste år blir skoleundervisning obligatorisk for alle. macron hrs

Og så dette:

Befolkningen skiftes ut: Ikke-vestliges fødsler overgår asylinnvandringen, utskifting hrs

Sjokktall om fanger: Mer enn to av tre er ikke danske, fanger i Danmark hrs

– Vi skal være stolte av Muhammed-tegningene, skal vi være stilte av muhammedtegnngene?

– Trusselen fra islam er viktigere enn klimakampen, Islam farligere enn klima hrs

Se her på bloggen om trosbekjennelsene og den dypergående eksistensielle betydning de har, eller burde ha og den likegyldige behandling de vitterlig får i dagens «servile og emosjonelt betingede medstrøms».

Kommentar: Gilje har, sett mot denne bakgrunn, litt rett i at kirken bør utvikle seg litt mer, skal vi klare å hamle opp mot utfordringene som kommer mot oss med bare hurtigere, lengre og tyngre skritt for hvert halvår. Bare det at Gilje helst foretrekker å tause i stedet for å tale, om de mest presserende tilskikkelsene. Kanskje vet han ikke hva han skal si, kanskje vet og forstår han ikke hva han ser, leser og hører, kanskje kjenner han ikke godt nok til sin egn tro. Kan dt dreier seg om en mer eller mindre kronisk brist i fortolkningskognisjonen? Det viktigste for ham synes å være snill og grei og så kjedelig som mulig. (Man slipper mange problemer ved ikke å slippe dem innpå seg). Og det er dette, sammenlagt, som får meg til å ønske at flere ville legge merke til ham og merke seg. Ikke minst fordi han jo tross alt befinner seg i et miljø med stort innflytelsespotensiale, og hvor han er nødt for å la seg påvirke av noe og noen, det være seg rene psykopater, eller ikke. Helst vil han vel la seg påvirke mest av de naive og servile og de mest emosjonelt korrekte.

For å si det kort: Greit nok og sant nok og ikke til å komme fra at kirken kan og bør utvikle seg, men ikke til det verre, slik at den bare blir mer ensom og forlatt enn den allerede er blitt. Det rare er at noen synes dette er til det beste – for folkeviljen. Vel. Vi får se. Det er imidlertid svært tvilsom når kirken tror den utvikler seg selv og sine mer eller mindre helpolitiserte «kunder» når den f eks for fulle mugger går inn for å avvikle synden. Det redje sakrament - et selvskudd

Hvem har forresten vært mest produktivt progressive og fremskritt- og utviklingsvillige i de siste århundrene? Luther? Darwin? Positivisten Count? «Framstegsmannen» og gullpennen Voltair? Rousseau? Rousseau, Hobbes, Leviathan pluss Norsk islam av Rana og Se her om bl a psykopatoider

Vel, Stalin var meget for det progressive, inkludert strenge lover mot krenkelser og diskriminering: Han ville også avvikle samvittigheten, tror det eller ei, men det fins film- og lydbåndopptak, sendt på NRK. Samvittigheten var et hindre for utviklingen. Jeg assosierer her ikke med Tarjei Gilje, jeg bare peker på en tendens.

development theory wiki og  wiki progressive area og om positivismen wiki

Videre:

Tarjei Gilje: Det er godt for et menneske å bøye seg for Gud. … Slik Nordlyskatedralens tårn peker mot himmelen, minner kirken oss om at det ikke var vi som skapte jorden. Gilje: Jeg skriver disse linjene mens jeg sitter og ser ut på Nordlyskatedralen i Alta … som en påminnelse om Guds plass i tilværelsen. (Gilje siterer fra en forfatter han har lest): …. Sørine Gotfredsens … «I virkeligheten finnes det kun et spørsmål som grunnleggende gjelder angående Det nye testamente, og det lyder: Tror du på Gud?»

Gilje svarer forfatteren: Hvis svaret på det spørsmålet er ja, kan man vel godt også tro at Gud lot Jesus bli født av en jomfru, eller at han gikk på vannet. For ikke å snakke om at han stod opp fra de døde. Naturligvis er det ikke slik at alle teologiske problemer blir løst med denne avklaringen. … Tror vi at det er Gud vi står overfor, eller tror vi at Bibelen dypest sett er et menneskelig produkt?

«Jeg tror på Gud Fader, den allmektige» sier vi i den apostoliske trosbekjennelsen. … Det er noe med ærefrykten for Gud som virker tiltalende, midt i en tid hvor vi mer eller mindre bevisst heller mot å ville tilpasse gudsbildet til det vi selv synes er passende.

For 20 år siden var jeg bibelskolestudent i regi av Ungdom i Oppdrag på Hawaii. (Gilje forteller at han leste 3. Mosebok): Ved første øyekast kan den virke nokså utilgjengelig. … Men midt i alt det som kan virke både brutalt og fremmed stoppet jeg opp ved en gjentakende formulering: «Jeg er Herren». Igjen: dette løser slett ikke alle teologiske spørsmål man kan komme over i møte med denne boken, som fra et kristent ståsted må leses i lys av Det nye testamente. …

… noen ganger er det nødvendig å rive det bestående for å kunne bygge nytt. Når det gjelder den kristne kirke, må imidlertid dekonstruksjonen være forbeholdt det som ikke kommer fra Gud.Kirken er aldri uten menneskelig preg. Derfor er den aldri ferdig utviklet. (Se kommentar nedenfor om Ecclesia semper reformanda est).

Videre: Men kirken er ikke en menneskelig konstruksjon. Derfor trenger vi ærbødighet i møte med Den hellige. Mens Gud i Det gamle testamente presenterer jeg selv som «Jeg er», ligger det i menneskets natur så å si å være «jeg er ikke», i den betydningen at vi ikke er skapt til å være vår egen gud. …

… Det siste drøye halvannet året har det vært en del negative medieoppslag om Hillsongs norske avdeling. … dette menighetsnettverket i løpet av forholdsvis kort tid har bygget seg opp til å samle rundt 150.000 mennesker rundt i verden på en vanlig søndag. … Men de som besøker en Hillsong-avdeling skjønner fort at det er en kirke de har kommet til. …

Når jeg har besøkt Hillsong-menigheter i ulike land har jeg stoppet opp ved innskriften på veggen –«Welcome home». Velkommen hjem. … innskriften sier noe viktig og vakkert om hva den kristne kirke dypest sett er og bærer med seg.

… Silje Kleiveland-Hanssen … fortalte om mennesker som fremhevet tilhørigheten til noe større, og som «omtalte kirke som familie, som er en del av livet og hverdagen». Slik skal det være.

Kirken er ikke et koldtbord … Kirken er fellesskapet av dem som har tatt imot frelsen i Jesus Kristus. Kirken lever alltid i et spenningsfylt forhold til samtiden …. Vi er prisgitt krefter vi ikke rår over. Det vet de litt om i Finnmark. Og det er godt for mennesket å bøye seg for Gud. Også når vi ikke forstår hans veier. For, som vi leser i Salmenes bok: «Herren er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn.»

Kommentar: Når Gilje skriver at kirken aldri er ferdig utviklet, kan hans tanker og formulering ha gått til dette: Ecclesia semper reformanda est (Latin for "the church must always be reformed", (se fortsettelse under). Jeg legger imidlertid allerede her en uttalelse fra en internasjonalt høyt aktet teolog her:

SPROUL: Unfortunately, every heretic appeals to that mantra, semper reformanda, “always reforming.” We mistake novelty with reformation.

The point of that motto initially was that, in the sixteenth century, not all of the errors in the church were reformed. Not all of the dirty linen was cleansed. There was still a lot of work left to do. And there’s always a lot of work left to do. But “always reforming” does not mean “always changing.” There are those today who say that the Reformation was a tempest in a teapot, or that it was all a misunderstanding, or that it was a terrible division in the body of Christ. They say it was an unnecessary split where people were fighting over unnecessary details.The Apostle Paul tells us that we’re supposed to try to live at peace with all people, not be by nature quarrelsome and engaging in nitpicking theological arguments (2 Tim. 2:23–24). But Paul himself, when he wrote to the Galatians, rose up in fury at the Galatian heresy. Why? Because it was a different gospel (Gal. 1:6–9). We’re not talking about a tempest in a teapot; we’re talking about Hurricane Irma. We’re talking about one that is devastating to life and limb whenever you negotiate or compromise the necessary saving truth of Jesus Christ. Now, we always have to be involved in reformation. And like I said, every heretic in modern church claims semper reformanda as an excuse for departing from the truth of Scripture. But that was not its original intent. her

Jeg vil også sterkt anbefale følgende forklaring av W. Robert Godfrey her

Vi går videre med vår kommentar – og i undring - ;

Når Gilje «ser» at kirken aldri er ferdig utviklet, kan det fort skapes et inntrykk av at han tenker «darwinistisk». Han formulerer seg i hvert fall normativt. Flest mulig skal være med på å utvikle kirken. Her ligger det an til maktkampt og «might makes right». Bare eliten vet hva som skal til for å utvikle kirken. De som oppfattes som bakstreverske, konservative eller rett og slett reaksjonære, vil bli stemplet som utviklingsfiendtlige eller noen som bør behandles med størst mulig sentimental medfølelse på størst mulig avstand. Her ligger det an til hypermagi i stor skala.  Om hypermagi og bl a pride her

Han tenker kanskje på Opplysningstidens noe irrasjonelle fremskrittsoptimisme og legger seg under denne form for tenkning; han individualiserer eller personliggjør den; han føler seg sikkert godt tilpasset, eller tilpasningsdyktig, han er på den riktige side og på det riktige laget. Foran seg har han vår fremtid i sin hule hånd, sammen med andre våpenbrødre. Sammen skal disse redde verden, fordi de er gode, og fordi de følgelig gjør og tenker «det rette» - og kan ikke annet! (Men mer om dette om litt).

For meg står dette som prototypen på selve hovmodet, selv om det jo står tindrende klart at kristen tro fordrer nettopp «det gode». (Via Guds nåde settes vi faktisk i stand til å gjøre det gode!) Vi skal på ingen måte forakte det gode, de gode gjerningene, de gode personene. Poenget er bare dette ikke er poenget. Jeg ber – derfor - om å bli forstått, uten nærmere utdypningen, vi har kanskje hørt mer enn nok om «godhetsapostler», «godhetsposøre»r osv

Og hvem vil tore å si at noen ikke er gode, når deres intensjoner jo er gode? Og når vi liksom aldri helt kan få tak i dette at godheten produseres av Gud, og ikke av oss?  Gode gjerninger må da komme fra Gud eller ha Guds sanksjon, ikke sant? Så hvordan kan det være mulig å påpek at Gilje er hovmodig? Det er jo ikke opp til meg å bedømme. Men «hovmod» er av kriken tradisjonelt sett på som den største synden. Den gjorde seg gjeldende allerede i Edens hage: Har Herren virkelig sagt … ? Og så tok mennesket godheten i sine egne hender, eller sin egen munn. Med katastrofale følger, ifølge Skriften. Siden den gang har mennesket – i prinsippet - spist frukten av treet, ikke treet selv, som er Kristus.  Se her om kjærligheten, godheten og Livets Tre - agapen. Og her må jeg bare skjynte meg å legge til: Livets tre i Bibelen er treet som gir kunnskap om godt og ondt. Dette var ment å skulle være forbeholdt Gud. Da mennesket åt av dette treet, som altså ikke var Livets tre, fikk de erfare godt og ondt. Det står ingenting om at de åt av Livets Tre, men det kan godt forutsettes at de gjorde det. I islam, derimot, fantes det bare ett tre. Her står det ikke at frukten av dette ga den fatale kunnskapen både om ondt og godt og grunnen? Jo, det må være at dette bare er et privilegium for Allah å vite. Ikke da rart at han måtte sende ned kopien av Koranen til jorden i form av sharia, hvis eneste fortrinn fremfor noe annet er at sharia eller Koranen – dvs Allah - alene vet og vil hva som er godt og ondt! Her fratas mennesket en fundamental kunnskap, ja, et av sine vesenstrekk. (Aristoteles nøyer seg med å beskrive mennesket som et sosialt dyr). Det kan komme av at «forfatteren» av Koranen ikke er interessert at mennesket skal få fatte personlige valg i etiske spørsmål, for det ville undergrave hans absolutte vilje og absolutte autoritet. Jeg tror at vi allerede her, i islams fenomenologi, kan se en innebygd skepsis eller til og med en helt spesifikk og egen paranoya, helt fra starten av, i forhold til menneskets personlige ansvar og frihet. Det kommer frem på en helt spesielt tydelig måte. Vi skal derfor ikke forakte det som mange kaller bare myter. V kan faktisk ta dem som sanne. Det viser seg jo også at nettopp disse fortellingene har vist seg å ha verdenshistorisk betydning og at de faktisk er viktig å forholde seg til på riktig og fruktbar måte den dag i dag. Men selvsagt: Betydningen av dette overgår de fleste i dag, til og med de fleste lærde.

Mange mennesker nekter seg å forstå fortellingen om hvorfor mennesket ble kastet ut av Paradis. Den blir liksom for enkel, naiv og barnslig. Særlig for de som faktisk er meste hovmodige av alle, og de er veldig, veldig mange. Sannheten er at den gir den beste forklaring av alle forklaringer på selve «problemet».

Sant nok. I dag må man søker tryggheten og «troen» i antropologien, i psykologien og i sosiologien og resultat blir deretter. Jeg kalle dette paradigmet for SAP, se se linker til SAP her, og om kontrasten; Det juridico-religico mennsket

Hva gjelder det om for Gilje? Jo, det gjelder om å skape fremsteg, fra noe dårligere til noe bedre og mer fullkomment, - eller tilpasset. (Han er som skapt for SAP i mine øyne). Her aner at vi en vei henimot det perfekte, og på den veien er det vi finner Gilje. Han vet at kirken kan utvikle seg mot noe bedre, det må også gjelde menneskene i kirken, de han vil nå, som redaktør i Dagen og de han da forutsetter trenger mer utviklingen, - alltid?

Det må sies: I islam vil han finne en advarsel mot å gå på den veien som fører til helvete, den veien som kristne og jøder følger. Fromme muslimer skal be denne bønnen 17 ganger om dagen. I islam vil Gilje, ifølge Allah, finne «den rette kirke» og den rette lov, nemlig sharia. Den trenger ingen utvikling! Den er ved veis ende! Og dette forsikrer altså Allah oss om, dvs selve «kirken», forsamlingen av de hellige, (umma), som i dette perspektivet altså gjelder muslimene. De tilhører én (ideell eller ikke), umma, en «verdensvid «kirke» eller forsamling av «hellige». Hvordan skal Gilje klare å motstå fristelsen til å friste seg på å følge Allah’s sharia, som betyr «veien til vannhullet» og dermed frelsen? Vil han i stedet advare mot å følge denne veien? Nei, det ser ikke slik ut. Det har ikke kommet en klar advarsel mot denne veien fra Giljes munn så langt jeg kan se. Men, aha: Det kan jo konstrueres en ny gud, for den evige anledning, så å si, en gud som forhåpentlig både for muslimer og kristne kan og vil godta og underkaste seg … jeg tror Giljes tankeforutsetninger uvegerlig fører ham i den retningen, og han er ikke alene. Han har jo med seg redaktør Johannes Morken i Stefanusstiftelsen eller Stefanusalliansen …

Om dette har imidlertid Gilje og Morken selv ikke den minste mistanke om. De ser ikke hvordan deres tankeforutsetninger – eller deres eget autonome moralske nervesenter fungerer og virker – og hvordan disse driver dem mot en ny gud, driver dem til å konstruere en ny gud, som de tror «islam per se» kan godta, fordi akkurat det ville være å oppfylle «utviklingens» interesser og gode tro. (Spør Hegel!). Men å tro dette er like naivt, umodent og forførerisk som ikke å tro på syndefallsberetningen i Edens have eller Paradis, dvs det kristne paradiset, (ikke det muslimske). Gilje kan – med stor pomp og selvtillit i trygge Norge - fortelle muslimene at deres umma på ingen måte er utviklet nok, og mange imamer vil nikke gjenkjennende med hodet og begynne å be særlig fredsstemt f eks sammen med Paven, i Vatikanets egne hager, og dette er da også blitt gjort for ikke mange år siden.

Noen muslimer vil si at sharia ikke kan utvikles, fordi sharia allerede er fullkommen, det fins hverken feil eller lyte der, fordi Allah og profeten har sagt at det er slik. De vil ikke ha snakk om noen utvikling, annet enn på den måten at vi kristne bør omvende oss til Allah og profeten. Bare slik kan de kristne og kirken utvikle seg, (bort fra seg selv, selvsagt). (Og for å gjøre muslimer til mer autentiske muslimer, må derfor sharia håndheves med stadig større selvsikker hånd, om så med foreskrevet og so gar påbudt og derfor pliktig jihad, hvilket mange vil påstå kun og eller i hvert fall primært bare betyr selvforedling, kun, på det individuelle plan, spesielt fra kristent hold).

At den kristne Gilje ikke tør å utfordre islam ved å fortelle islam at den ennå ikke er ferdig utviklet, - jeg skriver ikke helt uten humor her - hverken som teologi eller i praksis, mener jeg vi kan lese ut fra følgende: Morken og Horn revisited og Om vestlig tro og juss og islamsk tro og juss her og Manglende mot til islamkritikk i norske redaksjoner og Se her om Giljes frykt for fremmedfrykt og hvordan kirken skal oppføre seg, særlig overfor islam, og om hvordan kirken kan motarbeide islamkritkk. Siste link viser hvordan kirken kan utvikle seg i forhold til Giljes eget utviklingsønske, et ønske som tilnærmet setter seg «opp» på islams nivå og ønskemål eller ideologiske og religiøse målsetting for øvrig.  

His vi ikke utvikler oss som kirke, i den retning og med de «virkemidler» som Gilje, med sin unike innsikt i hva utvikling må betyr og innebære, og som han i praksis faktisk velsigner, vil vi forbli stående på et lavere utviklingsnivå. Hvis vi derimot omvender oss, ja, da vil islam fortelle oss at dette i seg beviser at «kirken aldri kan bli helt ferdig utviklet». Muslimene vil selvagtl være hjertens enige med Gilje at så er tilfelle. Vi Gilje si at det er islam som ikke er ferdig utviklet? Vil han være enig med muslimene om at «intet» er fullt utviklet før sharia gjelder alle overalt og hvor alle underlegger seg Sharia og islam, (som jo ikke er stort mer enn – men kanskje mer enn nok – sharia pr definisjon, i sin essens, karakter, natur og per se)? 

Det gjelder sannelig om å ha fremskrittstro og bare den som er «progressiv» har egentlig noe han skulle ha sagt. Ved å peke på fravær av utvikling, hjemler man sin egen rett til å skape forandring, dvs mer utvikling, en utvikling som Gilje selv må definere som ikke bare god, men mye bedre, ja, slående og åpenbart mye bedre, (skal hans retorikk virkelig virke etter sin hensikt). Han må ifølge eget autonome moralske nervesenter selv hvite hva som er bedre nå han vet at kirken ikke er utviklet nok. Det bærer bud om et sterkt ønske om å styre utviklingen mot et høyere etisk ideal, hans eget ideal. (Komme Ditt Rike, ser ut til å være mindre viktig å be om, enn å be om «komme mitt eller vårt Rike»). Derfor må han dunke inn i skallen på sine kirkegjengere og lesere at de ennå ikke er gode nok, ennå ikke utviklet nok, ennå ikke gydfryktige nok og politisk korrekte nok, og heller ikke nok emosjonelt betinget, korrekt servile nok. Hvis de ikke følger Giljes bud om «å utvikle seg og kirken sin», vil de kanskje få smake sin egen pisk, eller Giljes pisk. Foreløpig ser det ut for at Gilje foretrekker guleroten fremfor pisken. Men vi kan ha mange overraskelse i vente. Foreløpig befinner Gilje seg i en sandkasse eller et ekkokammer som synes å ha et litt for dypt ønske om å kunne forbli på barnestadiet, samtidig som islam bekrefter sitt stadig mer herværende nærvær og dermed sin autoritet ikke minst med mange barnefødsler. 

Man vil jo ikke være bakstreversk, fordi det strider mot utviklingsfantasier; dette bære i seg selv bud om at Gilje nok vil se at «utviklingen» går noe tregt. Han presser seg dermed seg selv og alle han kan nå, til å gå inn for bedre og mer utvikling. Han gjør seg til talsmann for noe bedre og til en budbærer som alle utviklingsvennlige er nødt for å tro er – nettopp -- «god», vil vi tro. Gilje tror han er sikker og på den riktige siden av historien, ja, den riktige siden av Gud; i virkeligheten gjør han seg til representant for de som vil skape en over-gud, en gud som trumfer den bibelske skaperguden og som vil gjøre alle til lags, en risikosport som savner sidestykke i frelseshistorien fordi man her opererer mot selve Skriften og skaper seg selv en ny «gud», en «gud» som de fleste godhetsapostler forsøker å få islam Allah til å være identiske med den guden de selv tror på, men som de ikke klarer å gjennomskue da blir en Gud som de som navnekristne nettopp ikke tror på. I stedet tror de på seg selv, på kollektivet, på folkeviljen, på samvittighetens autonomi, på utviklingen, på fremgangen og fremskrittet.

I hvert fall smykker mange «gode» mennesker seg med at de er for utvikling og fremgang og disse to tankeforutsetningene eller kategoriene gjentas i det uendelige og med uendelig stor sikkerhet og tro nettopp på fremgang, noe bedre, noe mer høyverdig, noe mer moralsk, stort sett: Å skape forutsetninger og rom for at mennesket bedre skal kunne realisere seg selv, hvilket i praksis betyr at det her legges en oppfordring ikke bare på kvinner, men på alle, om at man skal blir flinkere til å selge seg selv på markedet, denten det er fritt, eller diktert ovenfra, fra det kommandorom de selvoppnevnte «gode» sitter og trekker i trådene, fullt overbeviste om egen fortreffelighet og uangriplighet.  Se om selvrealisering og knipetak her

Vedlegg, (se over):

Fortsettelse om “ecclesia” over: … often – as usual in Latin – shortened to Ecclesia semper reformanda) is a phrase first greatly popularized[1] by Karl Barth in 1947, allegedly deriving from a saying of St. Augustine.[2] It refers to the conviction of certain Reformed Protestant theologians that the church must continually re-examine itself in order to maintain its purity of doctrine and practice. An early example is Jodocus van Lodenstein, Beschouwinge van Zion (Contemplation of Zion), Amsterdam, 1674–78,[3] who claims the "truth… that also in the Church there is always much to reform" ("Sekerlijk de Gereformeerde Waarheyd… leert dat in de Kerke ook altijd veel te herstellen is".[4]).

A variation of the term, Ecclesia reformata semper reformanda ("the reformed church [must] always be reformed"), also used by Karl Barth, refers to the desire of an "erudite man" cited by Jodocus van Lodenstein that the Church should not be called "Reformata", but "Reformanda".[5] It is widely but informally used in Reformed and Presbyterian churches today (for example, the French Reformed Church use "Ecclesia reformata, semper reformanda" as motto) Wiki her

Gilje skriver også om Kjærlighet til samefolket, men den artikkelen blir for kjedelig og søvngjengeraktig å kommentere, så jeg nøyer meg med å kommentere med at det han skriver her i det følgende, bekrefter alt jeg allerede har skrevet ovenfor, - det derfor er verdt å bite seg merke i:

… SAMISK: Delegat Inger Anna Gaup Gustad tok til orde for å beholde navnet Norges Samemisjon, fordi det betegner organisasjonens identitet. Andre har tatt til orde for å endre navnet fordi det oppleves belastende i møte med den samiske befolkningen.

… Men man fornemmet den dype uenigheten som finnes knyttet til hvordan man vil møte fremtiden. Det er ikke uvanlig at debatten kan være både hard og skarp når kristne organisasjoner diskuterer strategi og veivalg. Det står mye på spill. Og misjonsarbeid er sjelden enkelt.

For oss sørfra kan det være nærliggende å tenke at et flerkulturelt samfunn er noe som har oppstått de siste tiårene. I Nord-Norge har folk fra ulike folkegrupper levd side om side i lange tider. Dette må vi ha med i betraktningen når vi prøver å forstå spenningene i Samemisjonen. … Erkjennelsen var at Samemisjonen hadde sviktet når det gjaldt å rekruttere nye medarbeidere fra den samiske befolkningen. Avtroppet daglig leder Roald Gundersen trakk også frem at organisasjonen de senere årene i for liten grad har klart å knytte bånd til den samiske befolkningen.

…I landsstyrets treårsmelding blir planene om sammenslåing med Misjon Sarepta omtalt. Der skriver landsstyret følgende: «Den samiske befolkningen skal være trygg på at forkynnelsen vil bli videreført og styrket sammen med Sarepta. Navnet er ikke det viktigste, men innholdet i hva som faktisk skal utføres bør være det avgjørende.»

… I historisk perspektiv kan det være verdt å nevne at vi i Norge har hatt både kinamisjon, musmimmisjon, (sic.min uthv.), buddhistmisjon, tibetmisjon og santalmisjon. … hvordan navnet kan virke fremmedgjørende overfor den samiske befolkningen. Samtidig uttrykker altså delegater som nevnte Inger Anna Gaup Gustad det motsatte.

… Misjon kan bli oppfattet som påtrengende eller som forsøk på å utøve press. Men fra et kristent ståsted er det kjærlighet til sin neste som må ligge til grunn. Og kjærligheten til det samiske folk er det all grunn til å berømme Samemisjonen for å bevare. Den har dype røtter. Og misjonskallet gjelder selv om arbeidet er vanskelig. Det gjenstår å se hvilken vei Samemisjonen velger …

(Kommentar i sitar av Tarjei Gilje redaktør i Dagen 031020).

 


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar