Er vår kultur i dag ukultur eller kultur?

Hva er norsk kultur? spør vi i dag, og dette diskuteres nå på høyt plan i media, av bl a en lite elite som har dekonstruert vår kultur uten å vite det og forsøkt å sette noe annet i stedet, som de heller ikke vet hva er, fordi de ikke vet hva vår kultur – eller religion - var.

En ting synes klart: I Norge som andre steder blandes klint og hvete ved siden av hverandre og omhverandre. Et land betår av både kultur og ukultur. Eliten i dag blander disse begrepene idet man tror at kultur først og fremst handler om det fortreffelig lokale, på bekostning av det universelle. Tolket snevert, begrenses vi til å spørre:

Hvem er vi? Hvor kommer vi fra? Og hvor skal vi hen?

Nordmenn er evige påsketurister. Vi er habitulle skog-, vidde- og fjellgjengere og kystrekere med selvsmurt niste og vil at alle andre skal bli som oss. Vi er solskinndyrkere og elsker den friske brunfarge. 

Uten fjell- og andre turer, og brunfarge, fortjener  nordmenn bare mistenkeliggjøring og forakt, dehumanisering og utstøtelse, fra sine egne. 

For nordmenn av i dag er det det siste spørsmålet - om hvor vi skal - som er det viktigste og altoverskyggende: Hvor skal vi i kveld?

Man lurer i stedet på hvor det beste Vorspielet er, og det mest forlokkende After Ski.

Hvor skal vi? Vi samles rundt baren og inntar noen tapas og drikker oss til salighet der og da. Vi lurer på hvor de andre kommer fra og hvor de bor og hvem de bor sammen med. Og kanskje hvor mange barn de IKKE har og IKKE kan tenke seg å ha. Vi tar bakrusen dagen derpå som menn og barske, solkledde  og ellers lettkledde kvinner.

Vi klarer oss ikke uten baren med dens søte og forfriskende tilbud om midlertidig lindring og lettelser i form av oppløsning, det vil si avslappning, nedroing eller dette å få følt at man kan slippe seg løs og løse opp.

Det vi sårest trenger er løse muskler. At vi virkelig er og virker ledige og ikke stive. Vi er verdens mest tolerante nasjon og uslåelige. Derfor fortjener vi oppløsningen. Og avslppingen. Våre kvinner har kastet skautet og har tiltatt seg retten til å tale i forsamlingene, og godt er det og våre kvinner gjemmer ikke sin sun-tan bak et gitter av frykt.

Og vi er fornøyd med dette, vi nøyer oss med så mangt og så mange.

Vi spør selvsagt aldri noen om hvor mange aborter som er foretatt. Og om hvor det ble av vår bortkomne datter. Vi har da visse tabuer igjen, vi er da anstendige. Vi sårer ikke de sårbare. Og når så påskeidyllen er over for denne gang, fortsette vi på by’n og håper på å slukne bort fra denne verden med en god peiskos på isbjørnfellen, før vi slukner hen for natten, mette og utmattede av trygghet, velstand og tilfredsstillelse, med et lett sjarmerende rødvinssmil under en rød og fjellfrisk nesetipp, over dynekanten.

Vi sitter nå nesten kontinuerlig rundt en eller annen bar her i landet. Nordmenn er som europeere flest: Vi trøster oss med spiritus. Til neste gang. Samme prosedyre som i fjor. År etter år.

Vi får aldri nok av trøst og selvtrøst, vi norskere. Nordmenn er et tørst folk. Men vi tørster ikke lenger etter guddommelig nåde. Vårt beger er fullt og renner over av solipsistisk patos og sentimentalitet. Og vi liker det og klarer oss ikke uten dette.  Hvem er jeg til å vokte min brors lille tue, trøste vi oss med? Vi kroer oss over egen selvtilfredshet. Vi er da ikke festbremser. Samtidig som vi erstatter vår oljerikdom med vår stadig mer forvirrede samvittighet, men nesten uten å merke det, for vi er flinke til å fortrenge her på knattene, på viddene og i de store skogene. Og på havet og inne i fjordene.

 Verden vil bedras, sier vi, og ler. Og så er vi da alle enige om dette: At vi bedrar oss selv og alle andre. Men det er prisen vi må betale for å være lykkelige, sier vi, og all istemmer. Men vi tør ikke stille det grunnleggende spørsmålet: Hvem bedrar oss? Hvorfor bedrar vi oss selv? Og: Hvor fører nå dette oss hen?

Vi tror at vår identitet sitter i vår gane, i våre smaksløker, i vårt velvære og vår åpenhet for det nye og forfriskene, som vi kan lære så mye av og konstrueres til; lære å bli ydmyke, lærer oss å forstå og akseptere, lærer oss å mene at ingen kultur eller tro er bedre enn noen annens. Men vi skal først dekonstrueres, for å oppnå denne saliggjørelse. Men vi skal ikke fortsette med daglig å drukne den onde vilje i våre hjerter.  Vi har godtatt den tro at vi er som løken: Uten kjerne og essens, uten sjel og derfor også uten håp om det vi ikke ser. Vi har glemt sleve fundamentet:  - tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.

Joda, vi setter pris på nye urter, nye dufter og fargeklatter – og også dette er blitt vår indentitesmarkør. Vi tror at vi kan skape noe nytt, bedre, sterkere og vakrere ved å sause sammen fargene på paletten, men samtid som alle vet at dette er halseløs gjerning og dette er lett å se for de mange, men umulig, ser ut for, å se for eliten.

Det er dette som kalles kognitiv dissonans, en viktig identitetsmarkør i Norge i dag, men vi bryr oss ikke. Men factum est: Det blir ingen ny og befriende kunst av dette, ingen ny og bedre kultur. Det oppstår bare avsky, kvalme, fremmedgjøring og mer angst, innesluttethet og flere avskjermende propper eller ”headphones” i ørene. Vårt liv består i å avskjerme oss fra verden og å flykte inn i vakker musikk og eggende rytmer, i vår egen, private lille og virtuelle verden. Vi er blitt øyeblikksmennesker.

Ironisk nok nettopp fordi vi aldri har vært så redd for fremtiden som vi er akkurat nå.

Vi tror vår moralske fortreffelighet nå kommer fra sidemannen vår på trikken, på bussen, i fagforeningen, på baren, på skolen, fra mainstram media, ikke fra de lærde, fra kirken og prestene eller forsamlingen av de hellige, eller finnes i offentlig utredninger og analyser (med noe som tilsvarer guddommelig autoritet).

Vår identitet bestemmes nå av skillelinjer i det politiske liv. Vi lukker øynene for at vi alle hadde og fikk vår identitet sendt ned ovenfra, nærmest daglig. Vi tror våre moralske normer skapes av oss selv i vår egen natur og uovervinnelige gener, i dialektikk med den illusjon at vi er uskapte, sosiale dyr, og samtidig konstrukter. !. Vi tror ikke at vi er bedre enn alle andre, snarere tvert imot, men tåler lite små avvik fra eller protester innad mot slike tankemønstre.

Vi er mer tolerante overfor det fremmede enn det kjente og kjære, troen og tradisjonene. Før snakket vi – litt ironisk - om åndelig påfyll, helliggjørelse eller gledesoverskudd; i dag verken har vi eller snakker om menneskets åndelige dimensjon. Vi er produkter av kjemi i bevegelse, men uten å vite og erkjenne at da finnes det på kjøpet heller intet objektivt grunnlag for moral overhodet.

Vi nekter å se og ta konsekvensen av at naturalismen allerede har undergravd enhver moral, annet enn den som sier at de sterkeste har moralen på sin side, -for vi tror ikke at noen er sterkere, flinkere, mer sataniske og mer utspekulerte og manipulerende enn andre, i dette landet, i vår kultur av i dag.

Vi tør ikke se dette. Vi er da alle likestilte, eller hva? Og ingen er ondere enn andre. Eller var det bedre og mer noble, mer selvoppofrende? Det er blitt en uhyrlig tanke at noen er blitt mer like enn andre her. Men hvem er ikke mer nedlatende, belærende, fordømmende og stigmatiserende overfor andre nordmenn enn nordmennene selv? Jeg tenker bl a på islamkritikere som nå er blitt en pariakaste.

Vi tror vi har enerett på å være Den gode samaritan, men henter penger til pleie for den forslåtte fra oljekrukken og våre foreldres hardt opparbeidede kapital, som vi ennå nyter godt av. Bare det ikke rammer oss selv, kan vi være svært sjenerøse med å øse de oppsparte og nå tilegnede andre midler ut over de som insisterer på å være offer, alt fra visse funksjonshemmede, til barn og kvinner, innvandrere og annerledestroende  som er og har vært unødig diskriminert fra tidens morgen, men som ikke lenger får lov til være det og som ikke vil ha offerrollen sittende på seg.

Vi melker heller den hvite, halvgamle mann, for alt han måte ha av overskudd og produksjonsevne. Vi vet at han ikke kan frelse verden, men vi får ham til å tro at han kan det. Han lar seg villig føre til slaktebenken. Vi trenger offer og denne mannen ofrer seg uten synderlig forbehold og refleksjon. Det gjelder for helsevesenet å holde ham i livet så lenge som mulig.

En mann blir overfalt og ligger hjelpeløs i veigrøften.
En ikkesosialist og frepper oppdager mannen, men går bare forbi.
En Ap-mann og en sv-kvinne ser også mannen, men også de går hus forbi.
Da kommer det en mann som ikke er norsk og rik og ser den forslåtte mannen - men også han går forbi og lar den forslåtte blø langsomt i hjel.

Da sier den gode nordmannen, som vi alle er:  "Huff og huff, den personen som har gjort dette er det synd på, og han må vi hjelpe".

Bare den snille nordmannen får anledning til hjelpe, så får det med andre ord ikke hjelpe om han hjelper feil mann og av helt uholdbare grunner. Vi synes mer synd på bøddelen enn på offeret, for det må alle de som setter sine følelser i høysetet – til forttrengsel for fornuft og genuin empati -  gjøre.

Våre krybber er fulle, men vugger på rekker i milevis står tomme. Vi gode nordmenn har glemt at vi mennesker bites når krybben tømmes og vuggen står tom. Vi klarer oss sannelig godt uten troen som krykke, mener vi. Vi ser ikke at vi nå grunner enhver moral på nykker og konvensjoner, uten forankring i det hinsidige. Vårt kompass peker i begge retning mot polene, horisontalt. Vi har ingen veiviser mot det hinsidige, vertikalt.

Vi setter nå vår inderlige og autentiske lit det partikulære, til det lokal, på bekostning av og til fortrengsel for det universelle og absolutte og Guds egen frelsesplan for alle, overalt. Vi tror oppriktig at det lokale og partikulere faktisk er det universelle og at bare vi hjelper. Vi har gjort det relative absolutt og det absolutte relativt. Derav selvbedraget og innbilskheten, schizofrenien i det norske og vår ”kultur” av i dag, dette at vi er og vet best, og kan best. Vå kultur er blitt et absolutterende totalitært prosjekt for å avvikle oss selv og vår identitet.

Vi tror at evolusjonen og den upersonlig natur selv skal kunne redde oss. Vi tør ikke tenke radikalt. Vi tør ikke se at det vi trenger, det er like fundamental tenkning og teologi som radikal syndserkjennelse og  frelse. Vi kan ikke få oss til å skjønne at Gud verdsetter oss så høyt at han ofret sin sønn for oss, i det største offer noen sinne. Det får da være grenser, tenker vi, og noe roper over seg av fornærmelse og prektighet mot menneskeheten: Gud er en barnemishandler, Han ofret sin Sønn …

Ja, når Gud er død, er dette lett å si. Det er lett å la seg fornærme av Gud når han ikke fins, slik evidensnevrotikere som f eks Richard Dawkins mener.

Det er mot dette bakteppet vi fikk vår identitet tidlige, nemlig ovenfra. Ikke innen fra oss selv og tilfeldig hentet opp fra vår genpool.

Vi ble en gang frelst ovenfra og utenfra; og dette var vår kultur. Vi innbilte oss ikke at vi kunne frelse oss selv. Også denne grunnlegende erkjennelse er kultur. Men at vi kan frelse oss selv, det er det vi tenker og tro i dag, men da med en så overflatisk forståelse av hva frelse er, at det blir opplagt at vi allerede er fortapt. Vår identitet er i oppløsning og forderves nå bare litt mer og mer for hver dag som går, - mot fortapelsen.

Vår identitet har ikke noe med pinnekjøtt og fårikål å gjøre. Glem bunadsko og dialekter, hardingfele, pølser, komler, heimebrygg, rakfisk, fjellvidder og fjorder. Vår identitet ligger ikke i hvorvidt vi skal bestemme oss for om vi skal si sprog, sprauk eller språk; eller om værfyken sier snø eller sne, eller om våre universelle favoritter er Ibsen, Bjørnson, eller Hamsun, for den saks skyld.

Uansett: Vi hører ikke lenger Jesu blods hvisken i våre årer. Vi spiser mye biff og kylling nå, og drikker mye øl og vin. Men vi finner ingen næring og intet løfte i Jesu  Kristi legeme og blod.

Baren og ølstuen er vårt nye alter og det sted hvor vi inntar kommunion med våre alter-ego.

Vi var Abrahams barn, og han vår kjødelige far, og kollektivt adoptert inn i og innpodet på en hellig status og  med løfter om  utvelgelse, ikke med forsikringer om, som i dag, en skjebne til felles fortapelse.  Nå finnes der ingen Far og ingen Sønn igjen for oss og ingen som kan løskjøpe oss og som vi kan forsones med gjennom et største offer en gang for alle.

Vi tilhørte en gang en sekt som trodde at her var de ingen forskjell mellom jøde og greker, mellom mann og kvinne og træll og fri mann.

- Norsk kultur er en vestlig kultur, utviklet i samsvar med de frihetsidealene som vokste fram i den europeiske opplysningstiden, skriver Hege Storhaug i dagens Klassekampen.

Hører vi riktig: Er Storhaug evolusjonsbiolog?

Kanskje terminologien tilpasses Klassekampens lesere for anledningen. Men en ting er klart, og det er at opplysningstiden ikke bare ”vokste fram”, som i en evolusjonsprosess. Opplysningstiden er kontingent på den universelle kirkes Evangelium og den judeokristne tradisjon, dens grunnverdier, dens menneskesyn og dens virkelighetsoppfatning, -  og intet annet.

Det moderne og postmoderne grunnparadigme ligger i og springer ut av  den kristne tro og den alene er det som konstituerer opplysningstiden, og dermed moderniteten og den materielle suksesshistorie, og ikke omvendt.

Og dette var vår identitet. Vi var fjellfaste sjøfarere og fastboende pillegrimer gjennom livet og hvor frelsen var gratis og betalt og himmelen var åpen og vår ultimate destinasjon.

Men alt dette er nå en sagablott. Vi tror nå fullt og fast på at frelse er et materielt god som tilføres oss i form av subsidier eller demokratisk vedtatte avgifter og i alle helsetilbudene vi kan velge og vrake i. Vi tror ikke lenger at vi er aktører –både som betraktere og betraktede, tilskuere og deltakere - i Guds frelsesplan. Den religiøse konteksten er oppløst og derfor må vi nå smigre for våre naboer, og innbille oss selv, at det er helt all-right at noen er mer like og frie enn andre, bare dette ikke måtte angå og gjelde oss selv på et dypere plan.

Her finnes hos oss nå verken kristen eller muslim, verken slave eller fri mann, verken kvinne eller mann. Og vi har selv bestemt dette, at slik skal det være. Alle er like og like gode i våre egne øyne. Men hvor ble perspektivet av: Like i Guds øyne? Er den enes frelse lik den andres? Er mennesket alle tings mål? Kan vi frelse oss selv? Kan vi kjenne i og på oss selv og selvdigge oss selv fremtil frelse, oppstandelse og evig liv?

Vi er ikke lenger alle like for Gud, for hvordan skulle det være tilfellet, når Gud ikke lenger eksisterer?

Vi har med stor iver og kløkt gjort oss segmentaliserte overfor hverandre; vi er blitt et departementalisert kollektiv av vantro føleri, og tror vi har fornuften på vår side, men uten at vi bruker den. For vi godtar nå alle brudd på de logiske og ontologiske førsteprinsipper, som f eks loven om selvmotsigelse, som springer ut av Logos og dermed også fra og i og med Kristus. Vi sier at Gud er gud og ikke-gud på en og samme tid, i ett og samme, men radikalt splittede,  åndedrag. Vi har gjort oss til isolerte og ensomme fragmenter av vår fortid og har tillat noen å frata oss vår opprinnelige substans, en substans som troende, dvs frie mennesker, og hvilket vi i fravær av, ikke har noen guts til å kunne møte fremtidens utfordringer.

Vi er blitt noen fine bortkomne og forsofne sønner, men uten en personlig Far å komme hjem til, en Far som vil kommer oss i møte og som ønsker oss velkommen hjem, selv om vi i sin tid forlot ham av egen forfengelighet, eventyrlyst og forakt både for Ham selv og alt han sto for.

Vår kultur har gått fra dette stadiet:

Hva vil det si å ha en gud, eller hva er gud? Svar: En gud er den som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å ha en gud er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på ham av hele sitt hjerte. Det er er …  bare hjertets tro og tillit, som gjør både Gud og avgud … Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud.

…til dette stadiet:

Hva vil det si å ha en gud, eller hva er gud? Svar: Døden og intet  - naturalisme og meterialisme - er det som en skal vente seg alt godt av, og som en skal ta sin tilflukt til i all nød. Det å ha døden og intet  - eller kun sitt eget - er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på dette av hele sitt hjerte. Det er er …  bare hjertets tro og tillit, som gjør både død og avgud … Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså din gud.

(Fritt etter Martin Luther)

Ifølge et leserinnlegg av rødt-politiker Jo Skårderud i Dagen i dag, er vi nå kommet hit:

”Den reelle trusselen mot det norske fellesskapet er at vi skal få et samfunn med større klasseskiller og økte økonomiske forskjeller. Rakner graden av likhet, rakner fellesskapet. Innvandring kan bli en del av en raknende fellesskapsfølelse, men bare hvis vi har en integreringspolitikk som sørger for at innvandrere blir en del av en økonomisk underklasse som de ikke har mulighet for å komme ut av. Sørger vi for å integrere dem og gi dem like sjanser som etniske nordmenn, så kommer alt til å ordne seg”.

Hvilke fantastiske krykker og illusjoner dette illustrerer, sier vi.

Det er dette som er blitt vår kultur nå.

Værbitt var det, dette vakre, lille, lange,  -  vårt -  robuste land,
hærtatt blir vi, - strendene og viddene og alle fjordene og alle fiskevann.
Skogene i dette landet bølget, danset, suste i sin skjønne frihetssang,
med flust av frihetstrang de sang, så freidig, natten, dagen lang ...

Skal landet nå bli mørklagt nok en gang? Fjell og røyser bli til ørkensand?
Vi elsket dette landet, ja, vi døde gjerne for det, dette skrinne land.
Det fattes ikke må, åh nei, at vi skal heise flagg og reise vardestein og stang,
vi så tafatte ikke er, at vi vårt eget svikter og for Allah lar oss ta til fang'

Vår sjel er truet, - kaba-gudens lære her? Profeten skalte, valte skal?
Hvem bringe kan i denne farestund et lys, en liten gnist av håp?
Blir ild og sverd vår nye plikt?- vår nye stil, vår nye tro, vår nye dåp?
Bring anger nå og ve til alle dem som sov og tiet, - de bringes skal til fall

Fri oss fra det Onde, ja, og fri oss fra Koranen og profeten og islam!
Luften vår er truet, - hvem nå  oss kjærlig råde, redde vil og kan?
Sinnet vårt, og tankene er truet, - et mørke tungt, det siger sakte fram ...
Vårt indre trues, - for nå se's og høres  allerede mull og våpenglam.

Vi heller landet brenner,  enn det underlegges skal profetens kalifat;
Se hva som hender  der et mørke får befale slaveri og hevn og hat …

Bli lys! Ta fatt! Fatt mot! Vår stolthet eies skal på ny! Vis den respekt

som selvrespekt fortjener,  - først seire feires skal når månemakt er knekt.

(Som alt på denne bloggen: Copyrighted material)

http://neitilislam.blogspot.no/2010/11/vrbitt-varde-varselsang.html