Den store, undergravende puerilisering, Nawas, NRK, Hjerpset-Østlie og Adampour

Mina Adampour sa på Dax 18 forleden at «det er helt fint å si at islam er en forferdelig, tragisk og idiotisk religion». NRK

Adampour er som alle vil vite muslim og antirasist. Hun er selvsagt sterkt imot Hege Storhaug, Rita Karlsen og Nina Hjerpset-Østlie, - alle sunne og uredde islamkritikere.

Man skulle så tro at Adampour generelt og ut fra hennes egen religion eller tro ønsker islamkritkk velkommen, spesielt saklig, velbegrunnet og etisk høyverdig kritikk av islam. Men hva er det hennes motstandere så bedriver, og som hun så radikalt tar avstand fra, om ikke annet enn nettopp saklig og velbegrunnet islamkritikk?

Adampour vet inderlig godt at det å si at «det er helt fint å si at islam er en forferdelig, tragisk og idiotisk religion», er en god pr-messig flopp for islam og at slik kritikk ikke påvirker islam overhodet. At islam vil bestå og vinne frem uansett slik kritikk. Dette forstår ikke Hjerpset-Østlie og bare så altfor mange med henne. Dessverre.

Man skulle tro at Adampour representerte budbæreren – (ikke profeten) – Muhammed himself, at hun tar ham kronisk for et forbilde for menneskeheten, i den tro at Muhammed er den beste rollemodell verden noen gang har sett og komme til å se. (Adampour’s «broder i troen» og kollega, legen Usman Rana, her, har uttalt dette, nærmest ordrett sitert).

"Norsk islam" en fake

Adampour snakker og beveger seg som et dydsmønster som alle andre, som tror og er hellig overbeviste om at de er dydsmønstre, - mange av dem rene hypermagikere og på bedehuset bl a    – vil nikke godkjennende og varmt, såkalt empatisk og inderlig til. Hun snakker til deres innerste, det sjikt i dem selv de selv tror er det genuint menneskelige, og det sjikt i dem som representer kjærligheten til alle mennesker. Disse «magikeren» stiller aldri spørsmålstegn ved sin egen «godhet» og moralske fortreffelighet, - en egenskap som i høy grad kan være en illusjon og snarere uttrykk for umoden naivisme og sentimentalitet enn for moden akademisk selvrefleksjon og forstand. Se om hatprat, hets og hypermagi her

Mot en slik motstander har Nina Hjerpset-Østlie ingen sjans, direkte på skjermen, (uten at vi kan gå nærmere inn på «hvorfor» her).

Adampour er en dyktig både rent kroppslig og verbal retoriker. Få gjennomskuer imidlertid hennes egentlige strategi hvis eneste hensikt er å bringe islamkritikk til opphør, eller begrenset den så mye som mulig, og foreløpig da innenfor de ennå så relativt åpne grenser denne kritikken måtte ha i vårt demokrati og hvor muslimer er i mindretall, inntil videre, og hvor da demokratisk lov trumfer sharia-lover, alt ut fra hva islam selv sier og tillater.

Muslimer som bryter sharia her i landet, vil derfor ha sanksjon fra Allah selv, og – på lik linje – med budbæreren Muhammed selv.

Adampour er listig. Hennes rolige, tydelige og svært overbevisende måte, rent personlig og som person, å snakke på, er imidlertid svært villedende. Det hun gjør er å tigge, ikke å komme med rasjonelle argumenter hvor konteksten er det store perspektivet, de grunnleggende, eksistensielle, filosofiske og religiøse fundamentene, dvs de fundamenter som retter seg mot helt grunnleggende og sentrale spørsmål som f eks: Hvem er egentlig Gud? Hvilken kjærlighet eller hvilket hat, og hvilken dom, kan vi forvente oss av denne guden, og for hvem? osv os.

Hun fokuserer på mulige konkrete og nokså trivielle urettferdigheter, spesielt i form av manglende særrettigheter, og annen positiv urettferdighet, som ideologisk påstås å bli begått mot muslimer i alt flimmer og kaos av detaljer, som alle for henne «beviser» hva det dreier seg om, og hva det skal dreie seg om, ikke bare for henne og muslimene, men også for oss ander, vi vantro.

Det Adampour i realiteten gjør, er å innynde seg, tigge om sympati med det hun tror er urokkelige argumenter, argumenter som dikterer henne og som hun aksepterer uten å mukke, - eller reflektere.

Denne teknikken gir henne et mentalt overtak, tror hun, på Hjerpset-Østlie. Og Østlie vakler og nøler, ja, falle pladask, under vekten av denne skråsikkerheten Amanpour manifisterer. Hun forstår ikke at Adampour allerede før diskusjonen er kommet i gang, her har å gjøre med islam, ikke først og fremst Adampour privat og en av snart 2 milliarder muslimer ww, i egen person, en person Hjerpset-Østlie forutsette tenker som henne selv, nemlig med forankring i overveldende vestlig tankegang innenfor det vestlige paradigme.

Det slår ikke Hjerpset-Østlie på noe tidspunkt at det her gjelder helt fundamentale metafysiske og teologiske grunnforutsetninger, om reelle paradigmeulikheter, og hvor det da hersker en uoverstigelig kløft mellom det islamske og det vestlige verdi- og tankeparadigme.

Hjerpset-Østlie begynner å vakle og nøle allerede før debatten er begynt. Hun forstår ikke at det hele dreier seg om hva grunnleggende religiøse dogmer kan og må innebær inn i den enkeltes sjeleliv og praktiske liv som følger av det. (Idéer har konsekvenser).

Hjerpset-Østlie kan derfor – i en helt annen sammenheng, men her like vel relevant – tillate seg å være «vilt» begeistret for den radikalt selvinnbilt vestlige muslimen Majid Nawaz, HRS "hyller Nawas, som fremstiller seg som svært liberal og antiautoritær, og som nådeløst kritiserer de av hans trosbrødre som han beskylder for å promotere terror. Majid Nawaz vil gå en annen vei, men Hjerpset-Østlie tror han kommer mot henne med forsoningsviljens åpne armer og at omfavnelsen vil vare evig, til alles fordel og tilfredsstillelse. Hun forstår ikke at det påligger Nawaz en – ontologisk og virkelig - plikt til å omvende henne til islam, uansett hvordan og uansett hvor langt tid det måtte ta.  Litt om Nawz på document.no

Hjerpset-Østlie ser umulig at Nawaz og Adampour er en alen av samme stykker og at de begge er respektive ulv og ulvinne i lammeham.

Adampour serverer oss indirekte og uten å si det høyt og tydelig, et skjema hun forventer vi skal utøver vår kritikk av islam innenfor, et skjema hvis grenser ikke kan overskrides eller betviles. Og hun klarer det, hun overbeviser mange sløve, men stemmeberettigede ikkemuslimer om, at muslimene simpelt hen virkelig har rett og ikke ikke-muslimene. Ikkemuslimer gjøres dermed ganske enkelt som en følge av Adampours kroppslige og personlig retorikk, til de som har og bør bære skylden for alt av det minste ubehag som måtte forefalle eller vederfare enhver muslim, på grunn av den islamske tro i seg selv.

Adampour klarer det retoriske mesterstykke det er å fremstå både som «hellig» forurettet og samtidig som en helt ut vestlig, frigjort kvinne. Hun overbeviser med sin etter hennes mening soleklare rett til å være indignert på vegne av islam – mest altså ved å vise frem sin yndige personlighet og like tilforlatelige retorikk. Hun makter å avlede oppmerksomheten fra det åpenbare faktum at det hun driver med, er å innynde seg, hvilket ikke akkurat er å vise og praktisere sin «kvinnelige» yndighet. I forhold til Hjerpset-Øslie fremstår Adampour som en «ulvinne i lamme-ham», vil jeg si. Hun skremmer egentlig vettet av Hjerpset-Østlie før debatten er i gang, og det utrolig nok helt uten at hverken NRK eller publikum generelt gjennomskuer strategien eller får med seg budskapet, bortsett nettopp fra det budskap hele debatten impliserer: Budskapet om at islam er best og at muslimene er de beste folka, som det står i Koran, og av hvilket enhver muslim med største letthet og beste ureflekterte samvittighet  kan dedusere er en sann og urokkelig påstand, og altså gitt dem som en hellig rett til å dedusere til enhver tid og på ethvert sted.

Kort fortalt:

Pueriliseringen av en hel sivilisasjon, av muslimer så vel som vantro, er en farlig, snever, dum, rigid og lite fruktbar kategorisering av så vel islamkritikk og islamkritikere som av islam i seg selv og av muslimer generelt.

Pueriliseringen må ha til hensikt å isolere kritikere – feilaktig og helt uforsvarlig intellektuelt sett - såkalt islamofobe - med sikte på mulig fremtidig utfrysing og straffeforfølgelse, en strategi, som hvis den lykkes nå fremover og mye mer inderlig enn den hittil har gjort og klart til nå, vil medføre omfavnelse islam med sluk, snøre og stang, alt på Allah og «profetens» premisser:

https://www.quora.com/What-is-the-origin-of-the-buzzword-islamophobia

Lukket og åpent syn på islam:

Monolittisk/splittet/ulikartet:

Lukket syn: Islam betraktes som en samlet blokk, statisk og utilgjengelig eller stengt for nye kjensgjerninger/realities.

Åpent syn: Islam som sammensatt, pluralistisk og progressiv, med interne ulike trosoppfatninger, debatter og utvikling.

Selvtilstrekkelig/interagerende:

Lukket syn: Islam ses som fremmed eller adskilt og annerledes, og hvor islam ikke anses for å ha målsettinger og verdier til felles med andre kulturer, og at islam ikke lar seg påvirke av de andre kulturene og ingen påvirkning har på dem.

Åpent syn: Islam betraktes om en selvstendig tro på linje med andre troer og kulturer. Islam deler visse verdier med andre troer og kulturer, er påvirket av dem og beriker dem.

Underlegen/fremmed/different:

Lukket syn: Islam betraktes som underlegen Vesten, barbarisk, irrasjonell, primitiv og sexist,

Åpent syn: Islam anses som distinkt annerledes, men ikke mangelfull eller ineffektiv og fortjent til likeverdig respekt.

Fiende/samarbeidspartner:

Lukket syn: Islam betraktes som voldelig, aggressiv, truende, terroristvennlig og engasjert i sammenstøt mellom sivilisasjonene.

Åpent syn: Islam betraktes enten som en aktuell eller potensiell partner i samarbeide  om å løse felles problemer.

Manipulativ/seriøs:

Lukket: Islam betraktes som en politisk ideologi som brukes for å fremme politiske og militære fordeler.

Åpent: Islam betraktes som en autentisk religiøs tro som praktiseres seriøst av tilhengerne (adherents).

Kritikk av Vesten avvises/tas seriøst:

Lukket: Kritikk av Vesten fra islamsk side avvises blank.

Åpen: Kritikk av Vesten tas seriøst og blir gjenstand for debatt.

Diskriminering forsvares/kritiseres:

Lukket: Fiendtlighet mot islam brukes til å diskriminere muslimer og ekskludere dem fra storsamfunnet.

Åpen: Debatter og meningsulikheter med islam reduserer ikke forsøk på å bekjempe diskriminering og ekskludering.

Islamofobi er naturlig/problematisk:

Lukket: Anti-muslimske holdninger aksepteres som naturlig eller «normalt».

Åpent syn: Kritikk av islam innebærer at også kritikken gjøres til gjenstand for kritikk slik at kritikken ikke blir urettferdig eller unøyaktig, (si gjerne faktaresistent eller støtende, krenkende, truende, upassende etc).