Hvem av følgende islamkritikere er du overbevist om hater muslimer?
Nonie Darwish, Brigitte Gabriel, Robert Spancer, Mark Steyn, Diane Weber Bederman, Nancy Percey, Giulo Meotti, Halvor Fosli, Hege Storhaug (inkl. de andre i redaksjonen), Hans Rustad,
Florence Bergeaud-Blackler, Helge Lurås, Douglas Murray,
Ayan Hirsi Ali, Terje Tvedt, Clare Ellis, Giert Wilders, Mateen Elass, Raymond
Ibrahim, Halvor Tjønn, Pamela Geller, Bat Ye’or, Daniel Greenfiled, Jamie
Glazov, Rasmuss Paludan, Mette Fredriksen, Ludvig Næssa, Jon Gelius, Jarle
Synnevåg, Tommy Robinson, Peder Jensen, Orban, Klaus Vivel, Wafa Sultan, Justin
Wintel, Paul Fregosi, Dave Hunt, Rick Richter, Rodney Stark, Alexander
Maistrovoy, Malise Ruthven, Mellanie Phillips, Hallgrim Berg, Ali Sina, Boualem
Sansal, Adonis, Abdel Samad, Michel Houellebecq, Elizabeth Sabaditsch Wolff, Brendan O'Neill, Guy Millière,
Ibn Warraq, Walid Qubaisi, James V. Schall, S.J, Caroline Cox, Phil Parshall, Peter
Townsend, Caner og Caner, Walid Phares, andre Bostom, Bill Warner, Lars
Hedegaard, Arntsberg og Sandelin, William J. Federer, Thomas F. Madden, Oriana
Fallaci RC Sproul, Sam Harris, Richard Dawking, Selbekk, Christian
Tybring-Gjedde, David Horowitz, Alvin J. Schmidt, Jørgen Sandemose, Jon Hustad,
Jessica Stern, Mark Juergensmeyer, Christopher Caldwell, Bruce Bawer, Walter
Reich, William Kilpatrick, Ruud Koopmans , Bernard Lewis, Åge Holter, Basilia
Schlink, F. S Coplestone, Samuel Zwemer, Bruce McDowell, Anees Zaka, Patrick Sookhedo ...
…. skal vi også nevne Abid Raja? - bare
for å ha nevnt noen få, jeg kunne ha listet opp minst flere hundre veldig
saklige personer til.
Man kan jo bare drømme om å få valgt inn alle disse over i «Overhuset».
Jeg regner ikke professor Oddbjørn Leirvik og professor Anne Sofie Roald for å
være genuine islamkritikere, jeg har nevnt begge flere ganger her på bloggen.
For å ta: Vladimir Slovjov, d 1900, som skriver: … og
kristendommens forløper, jødedommen – hvis styrke og utfordring ligger i at den
maktet å la sin religiøse sannhet gjennomtrenge samfunnet – og det gjelder
kristendommens «fetter», islam. I likhet med jødene lever også muslimenelever
også muslimene i samsvar med sin tro: Samfunn og religion er ett. Denne tro
stiler imidlertid ikke så høyt som den kristne, muslimenes gud er en gud uten
menneskelige trekk. Derved fremstå islam som et korrektiv til den østlige
kristendom – den har ført det passive forhold til guddommen ut i ytterste
konsekvens. … loven for jødene og filosofien for grekerne – et overgangsstadium
fra hedensk naturalisme til sann, universell kultur … (s 152 i Waage).
Spørsmålet er: Hvem vi mene at disse blir drevet av
«muslimhat» og at de er noe langt farligere enn bare «islamkritikere»? Fins
slik mennesker, som altså tillegger andre hat, der det de jo bare bedriver er
kritikk?
Vi skal se om litt hvordan våre «elite» - som ikke fortjener navnet eller «tittelen», selvsagt, (langt mindre «intellektuelle», har engasjert seg ivrig for å sette visse islamkritiske røster i bås, for slik å kunne utestenge, isolere, smerte og sverte så grundig som mulig, for å få ram på det en del av denne eliten gjerne kaller islamofobe, - et ord som lett varsler avslørende subjektivistisk, uforstandig og ubarmhjertig instrumentalitet og irrasjonelle emosjoner, (som incentiv, agens og motiv, per se, faktisk … ).
Vi skal se at de vil skille mellom muslimhat og
islamkritikk, men hvor de ikke makter å klargjøre begrepene og få tanke på rett
kjøl, og hvordan de derfor lurer og bedrar seg selv, ikke minst. Deres strategi
og bestrebelser vitner om noe virkelig mørkt og destruktivt i den menneskelig
psyke. Se hva de skriver i en erklæring fra 2017, og se hvordan de så elegant
blir besvart av våkne folk som ikke akkurat lider av feighet, irrasjonelle
rasjonaliseringer, forstillelse og svært
så kaldt og djevelsk, patologisk beregnende, opportunistiske og selvbetjenende servilt
betinget korrekte emosjoner.
Men før vi kommer til den velbegrunnede motstand, skal vi
først se litt mer generelt på tingene, idet vi seriøst forsøker å unngå
«karakterdrap» på enkeltpersoner som her trekkes inn i bildet.
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/sitatene-som-avslrer-vestens-diabolske.html
https://neitilislam.blogspot.com/2017/10/med-korset-hyt-hevet-fra-st-med-lav-rst.html
http://neitilislam.blogspot.com/2022/03/den-russisk-ortodokse-kirke-putin.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/03/nok-et-angrep-pa-den-russisk-ortodokse.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/skrekkinngydende-avskrekkende-og-blautt.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/jan-hanvold-pa-sitt-beste-for-de-verste.html
Cunningham, Basil m fl, (se om Solovjov under).
https://neitilislam.blogspot.com/2023/02/religionen-putin-og-vesten.html
Så: Litt dramatisk kristen historikk og kontekst (for om mulig å
forstå litt av Kirill og krigen, Putin, og, ja, du vet … ):
Lukas 19. 27 – drep dem rett foran meg …
Lukas 22. 38 … De sa da: «Herre, se, her er to sverd.» «Det
er nok!» svarte han.
St Augustin var selv tilhenger av å bruke makt og tvangskonvertering av hedninger og ikkekristne, slik det kommer til syne i hans 93. brev til biskop Vincentius som ble skrevet i år 408.[1] Spesielt i middelalderen ble boken tatt til inntekt for at kirken skulle ha total makt, inkludert verdslig, og med paven som overmakt. Augustin ga argumenter for at kun en kristen stat kunne være en god stat. Sammen med skriftene til den senere Thomas Aquinas, fikk Om Gudsstaten sterk innflytelse på den teologiske tenkningen for forholdet stat og kirke gjennom hele middelalderen.[2]
https://no.wikipedia.org/wiki/Om_Gudsstaten og https://snl.no/makt
En annen oversettelse: Då sa herren til slaven: 'Gå ut på vegane og stigane og nøyd folk til å koma inn, så huset mitt blir fullt.
Gå ut på veiene og ved gjerdene. Og overtal folket til å komme inn, så huset mitt kan bli fylt …
Bibelforlaget, 2009.
I kampen mot donatistene kalte Augustin på de keiserlige legioners hjelp under påberopelse av Luk 14,23. Dette verset har siden Augustin vært tolket som belegg for predestinasjonslæren – at Herren velger sine. Kirkefader Augustin definerte kirken til å omfatte alle som var døpt. Augustin brukte den for å begrunne utestengelsen av donatistene, en gruppe som hadde et divergerende syn på sakramentene enn det rådende.
Religionspolitisk ble dette skillet mellom medlemmer av kirken («den sanne») på den ene siden og heretikere ( kjettere og vranglærere) på den andre, et viktig maktpolitisk middel gjennom hele middelalderen. Det gjorde det mulig for kirken å la staten forestå forfølgelse av heretikere. Han la dermed i praksis grunnen for kjetterforfølgelse og inkvisisjon i middelalderen, selv om han tok klart avstand fra bruk av dødsstraff.
https://snl.no/Augustin_av_Hippo
-
Augustin var ophavsmanden til forfølgelser, som kom til at
vare i flere generationer. Augustin af Hippo veg ikke tilbage fra at blåstemple
alt, hvad der havde sneget sig ind i Kirken, og han fandt ”belæg” i Biblen for
alt, som kirken havde gjort til sin praksis, og som var gået hen og blevet en
tradition.
Han mente, at: ”Det er langt, bedre at mennesker bliver bragt til at tjene Gud ved hjælp af vejledning end af frygt for straf eller smerte. Men fordi det første er bedst - skal det sidste ikke forsømmes..."
Her tog Augustin udgangspunkt i ordene fra Lukas 14,23-24:
Gå ud på vejene og langs gærderne og nød dem til at
komme, så mit hus kan blive fyldt.
Augustin hævdede, at hvis staten ikke får magt til at straffe religiøse
overtrædelser, burde den heller ikke straffe en forbrydelse som mord. Med rette
har Neander sagt om Augustins undervisning, at den: ” indeholder kimen til hele
dette system af åndeligt tyranni, intolerance og forfølgelse, ja, helt til
inkvisitionens rettergang.
Det varede heller ikke længe, før det endelige skridt blev
taget til Kirkens lære om forfølgelse. Leo den Store, som strengt taget var den
første pave, handlede i overensstemmelse med de præmisser, som allerede var
fastlagt for ham af kirkefædrene – når han erklærede, at døden var en passende
straf for kætteri". (Henry Vedder, Our New Testament, pp.97,98).
De bitre forfølgelser, som blev udløst over donatisterne, var i vid udstrækning på foranledning af Augustin.
https://web.bricksite.net/b1x4/hsideebelisabethbartroff/augustin-og-donatisterne.html
Vi nærmer oss et poeng:
Fra
Stefanusalliansen, Magasinet, desember 2024:
... «Kvifor bryr ikkje dei som kritisk følgjer supermakta Kina seg om forfølginga av dei som ikkje blindt se Xi som Kinas «guddom»?
Indias Modi leier ei hindu-nasjonalistisk rørsle som set aukande press på muslimar og kristne, som påstått truslar mot ein hindustat … helig vis kjem presset mot muslimar av og til opp i norske nasjonale media. Om presset mot dei kristne er det mange stader heilt taust.
Dessverre blir kristendommen også misbrukt til makt, og herskarar som Donald Trump har misbrukt kristendommen. Den oppstandne Kristus er håpet for dei makteslause. Kristus lever også for dei som nektar å lyde å lystre Russlands krigerske Putin og den krigsvelsignande patriark Kirill. En nådig Gud gjev også dei håp om ei anna verd … sjølv om mange her heime trur at Gud må vera død … men meldinga om Guds og hans nådes død er forhasta … kanskje så mange som ein million har gått frå islam til kristen tru fordi dei ikkje orka meir ayatilla-bruk av religion til autoritær makt … «
Før du leser det følgende, vil jeg anbefale å lese følgende:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/vitne-til-vanvidd-vitne-til-skrudde-sinn.html
http://neitilislam.blogspot.com/2022/10/putin-den-nye-hitler.html
Kommentar: Mange som leser linjene over, vil si at det mennesket som skriver dette, må være en sann og ekte kristen, en rett forvalter og forfekter av Det glade budskap. En mann vi kan stole på, en god veileder, en som ønske alt godt for oss, og være overbevist om at i det minste i sitt indre må være både sant, godt og skjønt.
Andre muligheter foreligger ikke, vil mange mene, og mange
vil da også follow suit og støtte dette mennesket når det ber om støtte
økonomisk, fra alle offentlig, hvis mulig, - for alle vil jo alle så godt, så
godt, og alle de som ikke føler seg gode, er onde, fordi de vil nekte og holde
seg unna og på avstand fra dette fromme og sant troende menneske. (Mange
ateister vil også follow suit, fordi de antakelig har et uerkjent og/eller
ubearbeidet forhold til egen synd, eller tilkortkommenhet).
Hvor lett vil vel ikke verden la seg bedra?, - ja, vil
og ønsker å la seg bedra, også de beste og de mest brave vil la seg bedra av at
dette mennesket, (selv om det kan bevises visse feil og mangler ved dette mennesket,
for det i seg selv å utrope eller erklære noe for hellig og over måte godt, er
en egenskap mennesket har som er en egenskap bare Gud selv har, nemlig dette å
være allmektig og dette å erklære frelst eller hellig. Mennesket er en «uhelbredelig»
homo adorans, som har eller må ha noe eller noen å dyrke eller opphøye
eller dominere fremfor alt annet …
Mennesker som endimensjonalt forguder andre mennesker er hovmodige og i sitt hovmod vil disse mennesker erklære andre mennesker for fromme, rettferdige og hellige, og overlegne andre mindre hellige mennesker. (De føler her til og med at de ikke trenger å sammenligne seg med noe eller noen: De er overlegne i kraft av at de er overlegne, per definisjon, tatt ut fra løse luften, eller det kanskje pipler frem fra det onde selv).
De skjønner ikke at de driver den mest platte og gjenomskubare selvforherligelse, - den andre siden av «mynten», med andre ord.
Men hovmod ble tradisjonelt sett på som den største synd. I dag vet vi ikke noe om hverken synd eller hovmod.
Derfor synder vi grovt og gjennomgående og tror vi glatt kan
betegne Trump som en som er en misbruker av kristendommen. Mennesker som er
enig i dette og sprudler av tilfredsstillelse av å høre slike ting, er
hovmodige og synder kvalmt, uten å vite det, dvs de vet det, men tillater seg
selv en tilfredsstillelse og en følelse av selv å være gode, ja, ufeilbarlige. De
ser ikke sin selvhøytidelighet, sin egen begrensning og at de er både ynkelige
og ufrivillig komiske, og derfor komiske, i sitt «sanne vesen».
Disser er ofte «presentister». De leser historie og
forferdes over hvor dumme eller grusomme forfedrene og tradisjonen var. De ser
det som en selvfølge at bare de selv hadde vært til stede der og da, så skulle
nok tingene fått en annen dans, (etter deres egen smak og forstand). Men å
tenke og agere på dette grunnlaget, er jo også hovmod, av det groveste slag. Og
uhelbredelig.
Det mennesket, som altså skriver det jeg begynte med i
ingressen over, er et slikt menneske, uten å skjønne det, ja, ikke i nærheten
av å forstå og erkjenne det. Dette mennesket tror at han er bedre enn f eks
Kirill og Trump. Han forvalter en mer sann, ja, kanskje den eneste ekte kristendom.
Han dømmer derfor både Kirill og Trump til helvete på denne jord og skremmer
andre troende til å be Gud om å gi dem mer lidelse, for at de skal kunne forstå
tingene på samme måte som han selv gjør, dvs dette hovmodige mennesket.
Et lite innsmett for perspektivets skyld nå, Solovjov, 1853-1900:
Kirkene, eller det sakrale samfunn, skal forvalte den guddommelige verdens prinsipper i samfunnsorganismen. Kirkens oppgave er å inspirere – salve – den verdslige makt, slik at den regjerer i henhold til de kristne krav om frihet og rettferdighet.
Kirkens representanter er å ligne med Faderen, det
enhetlige prinsipp. De har absolutt autoritet, men ingen makt, og ha overlatt
den utøvende myndighet til staten, slik Faderen har overlatt til Sønnen å
dømme. Den kristne stat må kjenne sin begrensning og ikke utfolde makt på annet
det verdslige område. Den må ikke gripe inn overfor undersåttenes tros- og
samvittighetsfrihet. Uansett hvor ideelle intensjoner statens og kirkens
menneskelig representanter måtte ha, tror imidlertid ikke Solovjov at forholdet
mellom stat og kirke noen gang vil bli konfliktløst. Kirke og stat trenger til
et formidlende element, et korrektiv som hverken har autoriteten eller makten,
men friheten som kjennetegn, profetene … den sanne profet er et menneske som er
absolutt uavhengig i sin samfunnsmessige virksom het … den ubetingede frihet … Kirken
er Faderens, staten Sønnens og profeten Den Hellige Ånds skikkelse i det frie
teokrati … Østkirken har fastholdt «faderprinsippet» og derfor tunget samfunnet
i retning av et falsk teokrati. Vest-kirken har fastholdt «sønnens prinsipp»,
og derfor forvandlet kirken til en dømmende, verdslig instans. Og
protestantismen vil bare vite av «Den hellige ånds prinsipp», og oppløser
følgelig seg selv som kirkesamfunn, s 53 f i Det usynlige kontinent
av N P Waage, 1988. (Se linken med henv. il Cunningham over).
Kommentar: Solovjov så altså ingen lys fremtid for protestantismen, og han hadde mer rett enn han kunne forestille seg. Hvordan kan vi se at protestantiske er gått i oppløsning? Jo, den klarer ikke lenger «å tenke juridisk-religiøst», men velger heller en «hypermagisk vei» og faller inn i «den servilt betinget emosjonelle korrekthet» - begreper som jeg har myntet selv og skrevet om mange andre steder her på bloggen.
Protestanter havner dermed alternativt i to grøfter: Den en er den «perfekte» emotivisme», den andre den kyniske opportunisme, som er nihilisme med silkehansker. Den ene er frenetisk liberal, den andre dystert illiberal eller totalitær, (begge uten å vite det, og det er det som er farlig: imbesile og utadvendt særlig emosjonelt korrekte rosemalere forstår ikke dybdene i dette og dette viser seg altså i praksis, utrolig nok – men se altså Solovjov, som riktig nok skriver veldig mye om veldig mye og som nok strider mot seg selv, ikke sjelden, men, men … ).
Begge grøfter medfører realitetssvikt og en kultur mer eller
mindre totalt fundamentert på tankefeil, idet man underlegger seg det
«emosjonelle credo» og til og med smykker seg over egen nådeløse dumhet og i
praksis opptrer mer autoritært enn mange av de verste autoritære eller
semitotalitære stater gjør. Hypermagikeren lukrer på andres (av magikeren
skapte) underlegenhet eller svakhet, en underlegenenhet og en svakhet som
produseres av hypermagikeren selv, altså, slik at hen kan føle seg f eks
moralsk overlegen de fleste andre.
Mer aktuelt om Solovjov, i utdrag fra en artikkel på Document.no i des. 24:
I likhet med Dostojevskij hadde også hans venn, dikteren
og filosofen Vladimir Sergeievitsj Solovjov (1853–1900), flørtet med
revolusjonære og sosialistiske ideer som ung, men modnet etter hvert til en
forståelse av at opplysningstidens moralske optimisme hadde undervurdert
ondskapens makt. Å anerkjenne det onde som en aktiv kraft på det menneskelige
og politiske område var et nødvendig korrektiv til den progressive modernismens
tro på det ubetinget gode i mennesket. Det onde må man ta på dødsens alvor. Det
onde eksisterer, forklarte Solovjov, ikke bare som fravær av det gode, men som
den positive opposisjon og prioritet av lavere kvaliteter over høyere i alle
værendets sfærer. ...
Tolstoj hadde redusert kristendommen til et «mykt»
sosialt budskap ved å fjerne det transcendente innholdet, men på den annen side
hadde han også sviktet det samme sosiale budskapet ved å forfekte en kristendom
der det sosiale kravet til aktivt å beskytte sine medmennesker mot ondskapen,
var fjernet til fordel for en utelukkende asketisk og passiv tilværelse. Det
nye testamentet sier at vi skal være i verden, men ikke av
verden, hvilket betyr at vi også lever i den materielle og sosiale verden som
vi har et moralsk ansvar for. Men Tolstoj avviste for eksempel muligheten for
rettferdig krig og reduserte det kristne liv til passivitet i forhold til det
onde. Tolstoj hadde avskåret det felles gode fra det åpenbare påbudet om at den
kristne rettferdighetsoppfatning, kjærlighet, dømmekraft, sunne fornuft,
realisme og samvittighet iblant krever og rettferdiggjør at man forsvarer de
uskyldige og sin neste. Tolstoj hadde vært for overbevist om at det gode
alltid seirer over det onde – men slik er det ikke, mente Solovjov, for «denne
verdens herre» har stor makt. Krig er ikke alltid et onde, ikke dersom det er
en rettferdig krig til forsvar for sivilisasjonen og det felles gode. På samme
vis er ikke fred nødvendigvis bare et gode, for hvilken verdi har egentlig fred
om samfunnet er overtatt av demoniske og antikristne krefter? ...
Solovjovs fundamentale innsikt var at det onde kan komme
forkledd som det gode, som høye idealer, så å si innkapslet og innlemmet i det
gode selv, og slik føre til moralsk, politisk og teologisk korrupsjon. Det er
det Besançon har kalt «falsifikasjonen av det gode», den mest listige og
demoniske form ondskapen kan ta, fordi den kommer usett og snikende, og utgjør
derfor en åndelig fristelse også for kristne og alle som ønsker å gjøre godt og
som ikke gjennomskuer forskjellen …
Hva betyr egentlig dette «elsk din fiende»? Det har ingenting med pasifisme å gjøre; for fiender har vi, det onde er alltid på marsj, og vi er iblant tvunget til å kjempe. Men Solovjov trodde på ridderlighet og barmhjertighet, på fiendens menneskelighet, på å be for fiendens sjel, men også på det legitime og rettferdige ved krig som en politisk og moralsk nødvendighet når situasjonen krever det.
I fortellingen om Antikrist forestiller Solovjov seg at det på det tidspunktet da Antikrist kommer, vil det være få troende igjen i Europa. De som er igjen, er de som er «barn i hjertet, men ikke i sinnet.» Vi må være ydmyke og «som barn» overfor Skaperen, men være realistiske, ha sinn og sjel som er voksne og utøve vår fulle intelligens overfor denne verdens realiteter. Vi husker fra Matteus kapittel 4 at Satan frister Jesus i ørkenen og tilbyr ham et kongerike fylt av all jordens herlighet, men Jesus svarer at mennesket ikke lever bare av brød, men også av Guds ord. Antikrist, fylt av Satans kraft, vil tilby et «humanitaristisk» universelt og globalt Utopia, et Satans kongerike på jord som tilbyr brød og materielle goder til alle. Han lokker med universell fred, ingen flere kriger, endelig et virkelig menneskehetens brorskap, og den mest fundamentale likhet i form av frihet fra sult og nød. Men i stedet for Guds ord, tilbyr Antikrist sirkus, og i stedet for den gudommelige ånds lys får vi trolldom og tryllekunster. Mange vil la seg friste, og få vil se at Antikrists budskap er en satanisk falsifikasjon av det gode.
Antikrist tilgir alle synder, krever ikke anger og straffer ingen. Han har eliminert alt moralsk ansvar og all tilregnelighet. Han tar ikke ondskapen alvorlig, for han er ondskapen, og ønsker ikke at vi skal gjenkjenne det onde som ondt. Satans kongerike kjennetegnes nettopp ved at alt er tillatt. Slik fungerer falsifikasjonen av det gode: rettferdigheten er skilt fra nåden, og nåden fra angeren. Uten bevissthet om synd, ingen anger; og uten anger, ingen tilgivelse. Det er den fellen Antikrist vil fange oss i.
-
Det «mennesket» - for å si det rett ut: Redaktør Johannes Morken – som vi behandler her, kan sies å sitte fast i begge grøfter (fordi det faktisk er mulig og han falle for «fristelsen», noe som antakelig har mye med hans mulige overdrevent autoritære personlighet å gjøre, (se rundt på bloggen, https://neitilislam.blogspot.com/2023/11/morken-samlet-til-na.html og
http://neitilislam.blogspot.com/2020/01/johannes-morken-og-morten-horn-revisited.html
Og: https://neitilislam.blogspot.com/2019/07/hatprat-personangrep-horn-morken-og.html
Og: https://neitilislam.blogspot.com/2021/06/det-nye-store-emosjonelt-korrekte-credo.html
Og: http://neitilislam.blogspot.com/2020/11/emosjoner-er-kanskje-mer-eller-mindre.html
(Et lite notat ndgj å vende det annet kinn til:
Dette kan være tatt fra prosedyreopplegget i rettssaker på
den tiden og er dermed bare for billedelig tale å regne, ikke noe forbud mot
rettferdig voldelig forsvar. Rester av disse prosedyrene kan vi se i rettsaker
i dagens Saudiarabia m fl.
Mange romerske soldater ble kristne som soldater, men slutte ikke med det da de
ble kristne. Paulus er aldri mot sverdet.
En paven sa "Deus est volt", Gud vil det. Han må ha vært ivrig i
tjenesten, kanskje over-ivrig, men er det krig, så er det, det er godtatt
kristen praksis, hvis vi ser det i det lange historiske perspektivet. Skriften
har ikke det siste ord i alt, - det var katolsk tradisjon. Det er en god
beskrivelse å si at kristendommen temmet nordmennene, på et vis. En danske
konge som var blitt kristen, sa det rett ut at han ikke vill dra til England
bare for å forsvare sin rett til tronen ved å dø for den.
Det fins ingenting i NT som tyder på at kristne var imot dødsstraff på grunnlag
av Jesus lære. Dermed aksepteres også myndighetenes rett til å føre rettferdig
krig, med sverd, selvsagt).
-
Morken kritiserer selvsagt både Kirill og Putin, men ser ikke at Kirill faktisk kjemper for Den ortodokse kirkes eksistens, (mot Vesten mot forfallet, slik han ser det, kan vi si), og at Kirill, ut fra tradisjon – kirkens tradisjon, som jo ikke kan sies å stå i motsetning til hva bibelen selv sier - derfor med full tradisjonell kirkelig rettsforståelse kan lene seg på og støtte opp om Putins politikk. Det er dette protestanter i Vesten i dag ikke får med seg og i og med denne realitetsbristen, vil man heller ikke kunne begrunne sin motstand rett, selv om man aldri så mye har rett i at Putin bryter folkeretten eller internasjonal lov. Når Morken – som hyperprotestant - setter seg over Kirill, setter han seg i realiteten over Kirken og kirkens tro. Ja, man skulle tro han higet etter å bli lik(verdig) Gud selv eller over.
Hva med de ulike nasjonalismene i Ukraina, i Polen, i Midt-Østen og inne i Russland?
Hva med en form for nasjonalisme islamkritikere utgjør, for
også de utgjør en slags nasjonalisme, sett i perspektiv av kritikken mot islam
og de verste utslag av islam, en motstand f eks mot uvanlige og brutale
straffemetoder? Støtter ikke islamkritikken en form for nasjonalisme som i realiteten
støtter en større helhet, et bredere perspektiv, en internasjonalisme hvor
enighet om fundamentene trumfer (de psykopatiske og inhumane) ideosynkrasiene
og det snevre perspektiv bare for at man forankret i identitetene kun, kan ha
velsignelse for å være tværr, sær, påståelig ja, urokkelig rigid?
Skal visse emosjonelt korrekte mennesker bli enda mer illusorisk
tanke- og følelseskonsekvente og servile, må de kronisk konkludere med at
sionisme er nasjonalisme … med de konsekvenser dette må ha, ikke bare for dem,
men for hele verden.
Intransigence i seg selv kan være svært diskriminatorisk, mens sann nasjonalisme i kontrast her egentlig representerer et ideal om at alle er like og at rettferdighet dreier seg om å transcendere, ikke reversere inn i forgubbet reaksjonær «lokalpolitikk» som høyeste verdi og norm.
Nasjonalisme kan være et utslag av radikal og meningsløs relativisme,
riktig nok, men denne transcenderes når man ser at det universelle i behovene
og ønskene på sikt vil transformere, ikke bare konservere; integrere, ikke bare
isolere.
En nasjonalisme som bare forsterker isolasjonstendenser,
bygger ikke på noen egentlig nasjonalisme. Sunn og fredsinnstilt nasjonalisme
i dag er et sted å begynne, ikke avslutte. En nasjonalisme som krever «judenrein»
er ingen sann nasjonalisme, men derimot autentisk demoni. Når kristne fordømmer
nasjonalisme uten forbehold og kvalifikasjon, promoterer den ikke mer frihet,
lykke og blomstring, men mindre; den fremme disrespekt og nedlatenhet, ikke
forbrødring henimot en videre horisont. Den kristne anti-nasjonalisme fremmer
tvang og overstyring, et mål som krever metoder som vil innebære
fremmedgjøring, ikke frigjøring. Den vi bety mekanistisk terapi, ikke fremming
av rasjonell tro og teologi.
Den vil – som hovedanliggende, som disposisjon - isolere,
ikke integrere. Den vil fordømme og utstøte i stedet for å innlemme i et større
samfunnsperspektiv, en videre ideolog, et mer menneskelig, smidig og kreativt og
tolerant samfunn. Og alt dette sier seg selv, uten underliggende behov for å
hate og å ta løgn for sannhet. Det er selvinnlysende sannheter.
En sterk antinasjonalisme – nærmest for prinsippets skyld –
vil forherde hjertene og stenge for all samforstand; den vil fremme moralsk
overlegenhetsfølelse, en parallell eller en analogi til den rene rasisme, en
åndelig eller mental tendens henimot konvergens av pervers brutalitet og en sykdom
som kunne vært unngått. Antinasjonalismen ønsker å frata mennesket, personen,
individet, selve ansvaret, selve friheten og dens personlighetsstruktur. Den
krever emosjonell servilitet og «korrekthet». Den er den rotfestede fascisme; det
liberale som tvinger seg selv og alle andre under det illiberales
åk.
Antinasjonalistene støtter gjerne DEI i panegyriske krumspring på sine oppkonstruerte barrikader. De roper høyt om Diversity, men ekskluderer det minste tegn til opposisjon og fri tenkning. De vil at alle skal støtte Equity (utfallslikhet), men tenker bar at så lenge de rike skal tvinges til å betale for kalaset, så er det fritt frem. De hyller og priser Inclusion, men utestenger uenighet på livstid, med stenhårde sinn og miner. De er jokes og yokes som tror de er wokes, på andres vegne, uten først å ha spurt om løyve eller lov. Løgn for disse er nødvendig, til forsvar for egen irrasjonelle begrensning. Sinne for dem, kultiveres opp til hjemmel for egensnekret guddommelig raseri med ledsagende universell tillatelse til å myrde og drepe. De inverterer sine mentale bilder og tvinger andre til å følge deres eksempel, i den innbilling at de selv er uransakelige eller uangripelige, forankret i mystiske hjemler høyt over all den innsikt vanlige og sunt frimodige mennesker har. De er fulle av forakt, selvgodhet, forfengelighet, selvmedlidenhet,nedlatenhet og selvhøytidelighet, fremfor noe.
De ser ikke at enhver kristen er en nasjonalist både de jure og de facto – ontologisk - fordi en ydmyk troende alltid vil tilhøre Gudsstaten der fred, fordragelighet, enhvers hellighet og verdi i rettferdighet bor i evighet. De ser ikke at det analytiske henger nøye sammen med det syntetiske i en – eller ett - naturnødvendig amalgam, en komplementaritet innstiftet og forordnet av Gud selv. At naturen er villet av Gud og at det gode er godt både fordi Gud vil det og fordi Gud vil det, så er det godt.
De er blinde for at fortolkningsdybdene er iboende i alle
tildragelser og omskifteligheter, at det faktisk finne et Guds forsyn og at Gud
har en plan, en telos, og en teleia, også for det onde, sett i det
størst for oss tenkelige perspektiv. De ønsker medgjørlig sykhet promotert
eller fremmet i befolkningen, og kaller det helse (for alle, fordi alle
skal med). De vil aldri forstå eller fornemme akustikkens skjønnhet, ja,
godhet, og mening i de store gotiske katedraler, indre så vel som ytre. De
påtvinger oss og tar Guds tegn og undre for vrakgods vi skal lures til å
forakte og forkaste. De nekter seg selv
og alle å se og forholde seg adelskap annet enn som et etterlengtet tap for
sivilisasjonene. Det mørke, kalde og heslige blir dyrket frem og tiljublet som
det lyse, varme, håpbringende og noble.
Dette mennesket hater alle former for nasjonalisme, (han ser
– vil jeg spekulere - kanskje det tyske diktergeniet Hølderlin som nazist, for
Hølderlin hyllet nasjonalfølelse, – helt
uten at dette på noen måte kan knyttes til nasjonalismen, og heller ikke til det
faktum at tyske soldater på f eks Østfronten under WWII ofte hyllet Hølderlin).
Hvis dette menneske var eler maktet å tenke konsekvent, ville han forsømt
Hølderlein, men kanskje hyllet den «palestinske» nasjonalismen, ja, så gar, den
islamske «umma-nasjonalismen».
Hen arbeider trutt mot alle former for begrensninger
av ytringsfriheten i land som ligger langt borte, men viser ingen nåde i å slå
ned på ytringsfriheten f eks her i landet og nekte ved å utestenge ytringsrom
for ansvarlig og rasjonell islamkritiker på livstid, for å ha kommet med saklig
islamkritikk, til og med. Han forutsetter at islamkritikk nødvendig vis er et
uttrykk for (et forbudt og i kontekst straffbart) muslimhat, og makter ikke å
se og skjelne mellom det ene og det andre, (en evne han burde ha som
statsstøttet redaktør, men som han altså ikke har, eller viser, i praksis, at
han har).
Dette mennesket kaller Putin for fascist og skjønner ikke at med det også må anse Kirill, overhodet i den russisk ortodokse kirke, for fascist. (Kirill lover – a propos - syndstilgivelse for russiske soldater og velsigner russiske våpen, se linkene). Han angriper også India og Modi for farlig og nærmeste fascistisk nasjonalisme, helt uten å komme dypere inn på hvilke metoder og handlinger muslimer tar i bruk for å hevde seg i et ellers gjennomsyrt tolerant indisk, hinduistisk, samfunn.
http://neitilislam.blogspot.com/2022/03/nar-dagen-tar-fascisten-putin-i-bruk.html
Det er umulig for dette menneske å tenke seg en kristendom
hvor kirke og stat nærmest blir betraktet som to sider av samme sak, og nemlig
dette at også russiske soldater har behov for velsignelse og frelse, i kristen
sammenheng. Nei, her skal mennesker kun frelses og dømmes på dette menneskets
egne – presentiske, og derfor uhyre snevre og vilkårlig subjektivistiske og
emotivistisk begrunnede premisser.
Hvilken flinkt og snedig dårskap, ja, råskap! Den
forutsetter essensialisering av muslimer som umodne, svake, «untouchables»,
evige snøfnugg, uansvarlig, i bunn og grunn - hvilket strider mot både erfaring og fornuft
– og godhet.
Antinasjonalismen frakjenner nasjonalismen ethvert edelt
motiv, enhver høyverdig moral, enhver fremmelig intensjon. Den ønsker i sitt selvbetjenende
og egentlig servile eller onde vanvidd å se at det en ærlig, smidig,
(selv)begrenset, (selv)avgrenset og renhårig nasjonalismen frykter, og forsøker
å unngå, med store, legitime, anstrengelser, er de grusomme konsekvenser – av
den antinasjonale (og antirasjonelle) grunnholdning og ideologi. Den som den
selvundergravende «eliten» i dag kjødeliggjør og krever at vi skal arve.
Hvilket hovmod! Det frarøver muslimer ansvar og
lærepotensiale. Han ser ikke at kristendommen ikke nødvendig vis er totalt
universalistisk i alle sin form og all sin fremferd. Nei, her skal alle rette
seg etter dette menneskets preferanser og tyranniske tendenser. I forhold til
våre statsmakter her i landet, og ellers over store deler av Europa og Vesten,
er dette mennesket både gjennomautoritært og diktatorisk. (Vi så f eks at
Staten via politi og påtalemakt, og regjeringsinstruks, aldri ville finne på å
reise sak mot f eks Storhaug for uttalelser hun i sin tid kom med om å
«sensurere» koranen og stenge viss moskeer, mens det fra visse andre hold ble
påstått at Storhaug drev med hat mot muslimer, - bare for å ta ett eksempel.
Jeg tviler på om det mennesket vi her har i tankene, ville gått inn for å
straffeforfølge henne, men utestenge henne der han kunne, ville dette mennesket
nok ha funnet tilfredsstillelse i å gjøre).
Dette mennesket ønsker etter dette å tilrane en større makt
og myndighet (fromt og på våre vegne, til og med) enn våre lover og vårt eget
demokrati skulle tilsi – vi har tro alt en demokratisk statsmakt her i landet. Med
slike mennesker, som det mennesket vi har i tankene på maktens tinder, kunne vi
fort ha sagt er farvel til demokratiet, helt etter de totalitære retningslinjer
dette mennesket selv ville ha forfektet og misjonert for. Dette menneske
skjønner antakelig ikke forskjellen på autoritet og autoritær.
Men Staten, oss, vi - og folket - trygger ytringsfriheten og utveksling av det frie og utvungne,
naturlige, ord. Eliten truer folket og ytringsfriheten,
og undergraver seg selv og oss alle, (til vår trøst, kanskje, bare for en
stund, men avgjort inkludert også våre kommende lidelser, som faktisk ikke var
«nødvendige», slik eliten tror, og vil, ja, ønsker, i sine inverterendeutopier
og manglende realisme. Eliten bryr seg katten om alle konsekvenser so vil følge
av deres egen, strenge moralisme og servile fromhet og abstrakte
godhetsposering eller dydsflagging.
Eliten begår ikke sjelden tankefeil, modus ponens etc:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/06/hvit-taushet-er-vold.html
https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/kjempefarlig-stort-fakkeltog-for-strre.html
Når dette mennesket – som vi her for noen øyeblikk har i tankene - anklager Trump for å misbruke kristendommen, skjønner han heller ikke forskjellen på politikk og kristentro, og at tro og politikk faktisk eller ontologisk henger sammen, (enten vi liker det eller ikke). Han kan umulig se at han plasserer Trump på samme nivå eller i samme kategori som han plasserer Kirill i. Han må se på Kirill først og fremst som en politisk figur, en politisk maktfaktor og (og djevelsk nasjonalistisk) agens eller «personlig figur», og bare det, en person som etter dette menneskets mening misbruker kristendommen. Dette mennesket kan umulig forstå hva komplementaritet og paradoks betyr. Dette menneske ser ikke at han i praksis går inn for å begrense vår Stats og vårt demokratis liberale, tolerante og rettferdige politikk, nedfelt i Grunnloven, faktisk, overfor tros- og ytringsfriheten både generelt og spesifikt.
Det dette mennesket viser seg å være mer illiberalt og trangsynt enn både Xi og Putin er, først i teorien, så i praktisk politikk, en politikk som for dette menneskets vedkommende nettopp fører til innskrenking og streng begrensning av både tros- og ytringsfriheten, (ja, også med nødvendig konsekvens: knebling av forsamlingsfriheten, og trosfriheten, som han i navnet arbeider for å utbre i «langtvekkistan»).
Dette mennesket gjør seg til et intolerant menneske som ikke
forstår at det er illiberalt (og derfor autoritært tvangsdirigerende).
Hva med visse andre kristne? Ser de det ikke? Min erfaring er: Nei. De ser det ikke. De har ikke peil. De hyller og forherliger, akkurat som dette mennesket selv forherliger seg selv, når det vitterlig i praksis arbeider for det motsatte av det de forkynner, (her bl a som redaktør med statsstøtte, til og med). De evner hverken å se det eller ta det inn over seg; det kan skyldes feighet, men også biologisk betingede manglende evner, og bare kanskje – av en eller annen grunn - manglende kunnskaper. Disse menneskene aner ingenting om at de beste intensjoner ofte ender med de verste konsekvenser. At deres toleranse og liberalitet er belagt med brostein fra Helvete selv, et sted de har latt slippe inn med fryd og gammen i stedet for frykt og beven.
Og hvis dette menneske nå skulle kalle seg «lutheraner» og
mene at «de to regimenter» eksisterer, ut fra Bibelen, en tanke som strider mot
Den russisk ortodokse kirkes grunnleggende sy, vil jeg bare gjøre oppmerksom på
at Luther mente at «den jødiske loven» var «der Juden Sachsenspiel»). Det fins
med andre ord ingen absolutt norm eller regel i kristendommen som skulle tilsi
at Kirill – eler Trump – misbruker kristendommen, slik dette mennesket
forutsetter.
Tror du meg ikke? Vel, da kan du unne deg å legge følgende
pakke under juletreet i morgen, og se hva du finner:
https://neitilislam.blogspot.com/2023/11/morken-samlet-til-na.html
http://neitilislam.blogspot.com/2022/07/india-en-voldsom-oversikt-i-mte-med.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/indisk-nasjonalisme-nok-en-gang-i-dagen.html
Jeg må dessuten bemerke, at kirken, tradisjonelt, aldri helt har latt seg innordne staten eller den verdslige myndighet. Kirken ville veldig sjelden, og bare i særtilfeller, og i korte perioder, eksekvere en dødsdom (heller ikke etter Magnus Lagabøter landslov). Det samme er tilfelle i Den russisk ortodokse kirke. Kirill tar ikke ansvar for selve krigen, eller krig per se, og erklærer ikke dødsdommer over fienden, hverken kollektivt eller individuelt; og dette mennesket kan derfor ikke erklære Kirill for fascist, noe han burde gjort skulle han være konsekvent ut fra egen holdning og tankegang, med alle sine tankefeil og enormt uheldige konsekvenser. Dette mennesket tror visst – for å bruke en analogi - , at sosialøkonomien kan bestemme poltikken og ikke at politikken må styre sosialøkonomien. Han ser ikke forskjellen, noe som kan forklare en ellers svært så snever optikk på en del svært sentrale or relevante, humane og humanistisk emner og verdisyn.
Antinasjonalisme i dette perspektivet bør anses som både
moribund og genuint morbid.
https://news.northeastern.edu/2024/04/03/russian-orthodox-church-ukraine-holy-war/
(En passant:
https://www.document.no/2024/12/16/cnn-reporter-lurt-av-krigsforbryter-fra-assad-regimet/
According to Wolfram Alpha, 84.13% of the population has an IQ below 115, 90.88% has an IQ below 120. A little bit of subtraction tells us the percentage of the population with an IQ between 115 and 120 is right about 6.75%. (Jan 5, 2022)).
En som tror han er noe: Therion, pluss:
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/fins-det-en-stor-antikrist-i-dag.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/01/paradoksene-og-vart-instinkt-for.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/03/den-muslimske-terroristen-psykotisk.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/04/forsker-elgvin-den-ene-eller-den-ene-av.html
http://neitilislam.blogspot.com/2015/11/obama-om-mayflower.html
http://neitilislam.blogspot.com/2015/11/islam-uten-essens-tolkere-uten-essens.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/10/var-mann-og-mer-om-lidelse.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/12/nrk-har-mistet-kompasset-i-kompass.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/12/ytterligere-klargjring-av-hypermagi-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/11/11-synden-og-syndene-i-kristendom-og.html
http://neitilislam.blogspot.com/2015/11/islam-uten-essens-tolkere-uten-essens.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/07/anders-b-b-og-var-emosjonelle-dissonans.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/11/fifa-islam-flelsene-og-de-servilt.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/07/mer-om-pride-og-det-meste-annet-i-den.html
http://neitilislam.blogspot.com/2019/12/14-synden-og-synden-i-kristendom-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/01/avradikalisere-radikaliserte-om-vestlig.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/12/14-synden-og-synden-i-kristendom-og.html
Her legger jeg inn utdrag av to svært viktige «erklæringer» som ble publisert for snart 8 år siden, en moterklæring mot en erklæring. Her settes ikke bare premissene for debatten den gang, problematikken gjelder i dag med uforminsket styrke. Vi aner heller ingen god løsning på dilemmaene fra nå av og fremover. Det vil antakelig ende med nokså uventede og lite hyggelige begivenheter og reaksjoner. Det avtegner seg like vel stadig tydeligere frontlinjer, men hvor forsvaret for demokratiet og islamkritikken for øyeblikket ser ut til å forstumme mer og mer.
Den fascistoide elite? Hvis du ved å lese det følgende
kjenner en viss uro og kjenner et behov for å være på vakt, emoverer du
sannsynligvis sunt, rett og sant (se Selbekk m fl’s «demokratiske reaksjon»
under):
… Vi har for det meste stått overfor en kritisk, men sunn og saklig debatt (for å) å utvikle det norske muslimske miljøet i riktig retning. Vi ønsker at det skal fortsette å være slik.
Etter 22/7 har høyreekstreme, antimuslimske og/eller islamfiendtlige (de som ønsker å undertrykke islamutøvelse og/eller avskaffe hele religionen gjennom bruk av udemokratiske midler) personer og grupper vunnet terreng i Norge. Grupper som Soldiers of Odin, Pegida, Norwegian Defence League og Stopp Islamisering av Norge.
Eksistensen av antimuslimer og/eller islamfiendtlige er ikke noe nytt, men det oppsiktsvekkende problemet den siste tiden har vært at disse individene har blitt definert som “islamkritiske” av mediene i Norge. …
Vi … etterlyser et klarere og mer konsekvent skille mellom
kritikk og hat/fiendtlighet. … Kritikk av uforsiktig og uriktig bruk av
islamkritiker-begrepet er blitt rettet mot norske aviser flere ganger
tidligere, men sjelden har skribentene fått respons fra de adresserte
journalistene eller avisene. … Vi er alt
fra konservative muslimer til eks-muslimer. Alt fra norske muslimers
interesseorganisasjon til sterke islamkritikere. …
… En stor andel av denne kronikkens skribenter stiller gladelig og behjelpelig opp når journalister trenger dem.
Vi deltar ikke i den offentlige debatten for å drive monolog
og regner derfor med den samme tilliten den andre veien denne gangen. Gjentatt
taushet kan ikke tolkes som annet enn likegyldighet fra redaksjonene,
redaktørene og journalistene i Norge.
Språket allmennheten utsettes for har mye å si for det
virkelighetsbildet de sitter igjen med … Dette handler … ikke om kontroll eller
sensur av språket, men om viktigheten av advekat begrepsbruk i nødvendige
debatter. En begrepsbruk basert på kunnskap.
… begrepene kan bidra til å fyre opp under en
vi/dem-tenkning. Det er det som skjer når
journalister bruker ordet “islamkritiker” om aktører i samfunnsdebatten som går
lenger enn å være religionskritikere. Aktører som er også politiske premissleverandører og fremmer
usanne historier om en gruppe mennesker for å svekke deres omdømme.
… den som kritiserer har en formening om hva som er riktig
eller sant. … Hvis man ikke baserer seg på fakta, men presenterer et uriktig
eller forvrengt bilde, er det vanskelig å kalle dette for kritikk.
… dersom det forekommer spredning av uriktigheter for å
kunne begrunne udemokratiske og menneskerettighetskrenkende forslag, er dette
ikke kritikk. … viktig å forholde seg ikke bare til hva som blir kritisert, men
også hvordan kritikken fremmes (retorikk) og hvilke løsningsforslag man kommer
med. … mediene gjentatte ganger omtaler
mennesker som islamkritikere til tross for at deres hovedbudskap representerer
enten hatske, fiendtlige, direkte farlige eller udemokratiske og
menneskerettighetsbrytende uttalelser mot muslimer generelt.
Med dette er mediene delaktige i å fremstille antimuslimske
og/eller islamfiendtlige holdninger som rimelige og rasjonelle. Å definere
disse holdningene som islamkritiske er med på å legitimere dem. Undertegnede
mener på det sterkeste at dette ikke er journalistikkens oppgave.
La oss ta for oss noen eksempler:
Den 13. februar 2013 ble en NDL-aktivist siktet for
bombetrusler mot Stortinget. Senere samme dag velger VG å kalle vedkommende for
“islam-kritiker”. Den 30. mai 2015 kaller Hans Rotmo muslimer en forurensning.
Den 2. juni 2015 blir han kalt “muslimkritisk” av NRK.no (som senere endret
overskriften etter kritikk). Pegida-leder Max Hermansen skrev den 28. januar
2016 et innlegg med følgende overskrift på bloggen sin: “MUSLIMER ER NOEN
KRIMINELLE JÆVLER!”. Den 22. februar 2016 blir han omtalt som “islamkritisk” av
NTB. Samme dag blir han også omtalt som islamkritiker på forsiden av TV2.no.
Den 22. februar 2016 ga Hege Storhaug et intervju i Aftenposten hvor hun kom
med en rekke utsagn. Koranen må sensureres, hovedsaklig av kirken og biskopen.
Man skulle aldri ha tillatt moskeer i Norge og nå bør ingen nye moskeer
tillates i Europa. Enkelte moskeer bør stenges. Hijab, ikke kippa og kors, skal
forbys fra barnehage til universitet. Gjerder og militær makt må om nøvendig
brukes for å stanse asyltilstrømingen inn til Norge. Kun frihetsorienterte
politiske flyktninger kan slippe inn. ”Dysfunksjonelle” innvandrerfamilier som
har tilhørighet i den islamdominerte verden må betales for å flytte ut av
Norge. Basert på kun det faktum at majoriteten av de over en million migrantene
og asylsøkerne som kom til Europa i fjor er menn som er muslimer, blir det
konstatert at de ikke kan være såkalt “frihetssøkende borgere”. I samme
artikkel karakteriserer Aftenposten Hege Storhaug som en islamkritiker. Hva
skyldes denne begrepsbruken?
Dette er bare noen få eksempler. Vi ser det samme gang etter
gang. Islamfiendtlige og/eller antimuslimske mennesker blir karakterisert som
islamkritikere av norske medier. Som tenforstående er det vanskelig å forstå
hva dette skyldes.
… Forskere og akademikere er også tilgjengelige for å
kontaktes om mediene skulle være i tvil om hva som er innenfor “kritikkens”
grenser. En annen årsak kan være at media på en ukritisk måte aksepterer disse
individene og grupperingenes merkelapp på seg selv. Man skal selvfølgelig la
mennesker få definere seg selv. …
… Undertegnede krever
at norske redaksjoner bryter ut av denne feigheten. Denne kronikkens skribenter
har ikke til hensikt å legge seg opp i interne redaksjonelle vurderinger eller
avgjørelser. Det er redaksjonenes oppgaveområde. Det vi ønsker er å problematisere
en type vanetenkning som hindrer en i å sondre mellom legitim og nødvendig
islam- og religionskritikk og det som er noe ganske annet. … De av oss som er
norske muslimer deltar hyppig i slik intern kritikk i moskeer, muslimske
forsamlinger, studentorganisasjoner og ved middagsbordet.
Kommentar: Over ser vi et forsøk fra «eliten»’s side på å true folket og «det naturlige i et deokrati som vårt, til å tenke, se, høre, skrive, emovere og holdne slik denne eliten vil. Den utgjør en trussel mot vårt demokrati, og den frie tanke og følelse.
Staten, derimot, og slik vår Forfatning og våre normer, regler og forskrifter, trygger våre verdier, våre perspektiver, - ja, vår lykke, vårt håp og vår blomstring.
Eliten er en løgner i «lystnavn», i liberalitetens og toleranse fromme, men servilt betingede, og slavebindende emosjonelle korrekthet.
Islamkritikk, som all annen religionskritikk, er essensielt
i frie og demokratiske samfunn. … religionskritikk også en form for
maktkritikk. Det er derfor ikke islamkritikk undertegnede vil til livs. … For
hva skyldes egentlig 19 år gamle Jakobs frykt for å fremstå som en rasist hvis
han kritiserer islam? … han ikke er medlem av Soldiers of Odin eller Hege
Storhaug-tilhenger. Hvorfor dette behovet for å markere avstand fra disse
meningsbærerne?
Medienes uriktige bruk av islamkritiker-begrepet skremmer bort folk fra å kritisere islam eller aspekter ved det muslimske miljøet. … Men å kalle en hel folkegruppe for en forurensning, å ville kaste alle mennesker med en spesifikk tro ut av Norge, å ville gå inn for statlig overvåkning og stenging av norske moskeer, å fremme forbudspolitikk rettet mot en spesifikk norsk minoritet, å stoppe all innvandring fra muslimske majoritetsland, å ville plassere soldater ved Norges grenser for å stoppe asyltilstrømning av muslimer, å mene at muslimer er noen “kriminelle jævler”, å fremstille muslimer som verdens fiender, er noe annet. Konspiratorisk muslimhat og islamfiendtlighet er ikke islamkritikk. …. Ordet islamkritiker er en betegnelse for folk med en viss saklighet, tyngde og et visst fotfeste i virkeligheten i sine argumenter. Det er essensielt å forstå at ikke all selverklært religionskritikk kan defineres som kritikk. Det går et sted en grense. Og denne grensen trenger helt tydelig norske medier å finne frem igjen. journalisten
Siden terrorangrepet 11. september 2001 har islam og muslimer vært et hett tema i den offentlige debatten. Ukultur i de muslimske miljøene har blitt satt lys på og vanskelige temaer i islam har blitt rørt ved. DISSE HAR UNDERSKREVET OPPROPET: • Anne Birgitta Nilsen, språkforsker og førsteamanuensis på HiOA, • Bushra Ishaq, samfunnsdebattant og lege• Ervin Kohn, forstander ved Det Mosaiske Trossamfunn• Fatima Almanea, frilansjournalist og blogger• Hogne Øian, sosialantropolog og forsker• Islamsk Råd Norge• Isra Zariat, journaliststudent og skribent
• Kian Reme, dialogprest• Lena Larsen, religionsviter og forsker• Linda Noor, daglig leder av Minotenk• Mina Adampour, samfunnsdebattant og lege• Mina Bai, samfunnsdebattant og forfatter
• Mohamed
Abdi, masterstudent og skribent• Muniba Ahmad, student og skribent• Nanzy Herz,
aktivist og eks-muslim• Nefise Øzkal Lorentzen, filmregissør og
dokumentarskaper• Olav Elgvin, samfunnsforsker og skribent• Sindre Bangstad,
sosialantropolog og forsker• Thomas Hylland Eriksen, professor i
sosialantropologi• Usman Rana, skribent og forfatter• Yousef Assidiq,
grunnlegger av JustUnity.
Kommentar:
Her følger tanker og i det følgende hører vi stemmer og hjerter som – i motsetning til «eliten» - vil forsvare oss og trygge oss, og som vet forskjellen på å trygge og true og som ikke er redd den eliten det her er snakk om, og som så mange i dag underlegger seg på grunn av uvitenhet, forfengelighet, manglende mot og en stadig mer progressiv svekket og snevre forstand, også mot muslimenes interesser, på lenger sikt og i et større perspektiv). Eliten trygger islamittenes drøm om maktovertakelse og deres iboende nedlatenhet mot alle frie mennesker og demokratier. Islamittenes hat mot oss intensifiseres, (vårt fra dem projiserte hat mot dem), eksisterer knapt og vil neppe forsterke seg fremover fordi grunnlaget vårt, den judeokristne arv, tro, tradisjon og sivilisasjon forbyr oss å internalisere et slikt hat. Og denne anti-hats-disposisjonen stikker dypt, godt og langsiktig, og for uoverskuelig fremtid. Hvis eliten bare ikke makter å ødelegge det hele.
Selbekk m fl reagerer og
kommenterer slik, takk og lov!: (Ref og utdrag fra artikler fra 220717 og 170817):
Oppropet «Mediene må skille mellom islamkritikk og
muslimhat» trykket hos journalisten.no og undertegnet av Islamsk Råd Norge,
Lena Larsen, Thomas Hylland Eriksen og mange andre, har uten tvil gode
intensjoner og er motivert av noble hensikter. Målet er å beskytte muslimene
fra hat.
Men mentaliteten bak oppropet er uheldig og skremmende for ytringsfriheten i Norge.
Underskriverne krever et skille mellom kritikk og
hat/fiendtlighet. Dette er en umulig oppgave.
… Det vil si at en selvoppnevnt elite av debattanter tilbyr
mediene å sensurere debatten og delta for å bestemme hvilke tanker og ord som
er tillatt å bruke. De vil selv sensurere meninger og sortere ut de meninger
som skal få merkelappen «hat». Hvem tør å kritisere islam da, dersom man
frykter å bli stemplet som muslimhater? Da blir det ikke frihet til å komme med
kritikk. Frihet styrt av frykt er i praksis undertrykkelse.
… et lovforslag som skulle kriminalisere religionskrenking…
Lovforslaget ville sette Norge 200 år tilbake. Det inngikk i en stor
internasjonal kampanje for å kriminalisere religionskritikk: FNs
menneskerettighetsråd, hvor flere totalitære regimer var representert, har
jobbet for det samme. … oppropet (ville) tvinge frem en konsensus om
religionskritikk.
Man kan aldri bli helt enige om hva som er riktig og galt.
Det initiativtagerne mener er riktig, er for andre kanskje galt:
Religionskritikk varierer i form og sjanger. Det kan aldri bli enighet om
hvilken form og stil som er mest effektiv. Noen sier at religionskritikk er
bra, men ikke religionssatire eller religionskrenkelse. Andre sier at
ytringsfriheten er bra, men må ikke rettes mot religiøse minoriteter. Man vil
aldri bli enige på dette feltet. Derfor er det en bragd at de europeiske
demokratiene klarte å skille mellom jus og moral.
… Den eneste konsensus vi kan oppnå i det norske samfunn er
Norges lover, som bestemmer hva som er tillatt og hva som ikke er det. Og det
foregår gjennom en demokratisk prosess. Men at en elite vil ta makt for å skape
en ny konsensus, kolliderer med demokratiet.
Journalistenes og redaktørenes rolle er å være ytringsfrihetens fotsoldater: De organiserer debatten og passer på at den foregår innenfor rammen av norsk lov og i samsvar med presseetikken.
Nøytrale medier er nødvendig. Konflikter om meninger blir ikke avgjort ved at redaktøren ekskluderer eller demoniserer og deler ut merkelapper «hat» og «fobi». Dette kan skje i despotiske land som Iran, Saudi-Arabia og Nord-Korea. Dette er en utfordring for debattanter.
Ytringsfriheten slik den er presentert i oppropet, er en belønning til dem man er enige med, liker og aksepterer. Dette er ikke samme ytringsfriheten som Voltaire kjempet for. Dette er ikke ytringsfriheten europeisk kultur er kjent for.
… Troen på ytringsfrihet innebærer toleranse for meninger vi
hater og forakter. … I et demokrati kan mennesker både hate og forakte
hverandre, men de kan likevel skape et fungerende samfunn der enhver har sine
rettigheter i behold.
Hva var det som førte til moderne teologi i kristendommen? Det er også hat. For til og med kritikk som er drevet av hat, som sårer, som krenker, som håner og provoserer, har sin funksjon i Europas utvikling. …
Religionskritikk frigjorde Europa: Uten religionskritikk vil islam stagnere og aldri oppleve den utvikling som kristendommen har vært igjennom. Likevel prøver mange å koble religionskritikk til hat eller islamofobi. …
Vel, hvilket Europa ville vi ha hatt i dag dersom kristendomskritikere som Voltaire, Ernst Renan og Hermann Samuel Reimarus ble kalt for kristendomsfober fordi de hatet religionen?
Er det ikke forskjellsbehandling å bekjempe islamkritikere med å stemple dem som muslimhatere?
Kan en religionskritiker med muslimsk bakgrunn beskyldes for
islamofobi?
Hvordan kan man holde sinnet rent fra hat? Hat og kjærlighet, respekt og hån, aksept og avvisning er en del av menneskets natur. … det rene sinnet som ikke kjenner hat og forakt, finnes ikke.
Det er urealistisk å kontrollere sinnene i et helt samfunn til å tenke bare positivt om ideologier, om religion eller annet som de er negative til, sinte på og kanskje hatefulle til. Drømmen om det rene sinn er like farlig som drømmen om det rene samfunn …
Forsøk på å skape rene sinn er urealistisk, fascistisk, og
farlig: Det ekskluderer tanker fra sinnet. Man kan ikke hindre hodet i å tenke.
Når man får mange tanker i hodet, og uten at en vurderende instans ekskluderer
det som ikke er i samsvar med det den kompakte majoriteten aksepterer, vil
dette si at man driver med tankediktatur.
… Vebjørn Selbekk, redaktør og forfatter, Ragnhild Bjørnebekk, voldsforsker, Lily Bandehy, forfatter og samfunnsdebattant, Jon Hustad, journalist, Shwan Dler Qaradaki, kunstner, Cemal Knudsen Yucel, religionskritiker, Inger-Lise Lien, forsker og antropolog, Mohammed Rah, religionskritiker, Khalid Thathaal, religionskritiker, Hanan Bakir, romanforfatter og journalist, Sahar Ahtidal Ismail, samfunnsdebattant og syrisk fredsaktivist, Ingalill Sandal, samfunnsdebattant, Arnt Folgerø, journalist, Michael Konupek, forfatter, Halvor Fossli, forfatter, Ove Bengt Berg, interimsstyret Venstrepopulistene, Sarah Z Mitic, forfatter og samfunnsdebattant, Guro Giske, kunstner, Walid al-Kubaisi, forfatter her Aften
-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar