Det er noe uvegerlig nesten komisk eller skremmende når kristne føler at de må beskytte andre kristne i moden alder fra å høre, lese og forstå hva som står i Bibelen, og at de fleste tror at dette ikke skjer, at det ikke kan skje, eller at dette er en spøk, eller en ondartet påstand.
Men slik er det ikke. Se her: Redaktør beklager uttalelser fra prest som siterer Bibelen.
Vi skal utdype dette nærmere ved å ta for visse helt ferske
uttalelser som kan tyde på at tingene er i ferd med å endre seg og at noen her
kan ha skiftet mening, men det gjenstår å se. Se den siste bolken i denne
posteringen under. For øvrig kaller jeg denne beskyttelsesstrategien for
hypermagi og de som nærmest systematisk «benytter» seg av den for hypermagikere. De er ofte folk som
begrunner seg i «de korrekte emosjoner».
Den kristne avisen Dagen kan smykke seg med å ha to mer eller mindre offisielt oppnevnte sjefsideologer, slik jeg ser det. De er begge idealister, de vil ha et sted alle vil være, et sted hvor alle trives, blomstrer, bor og elsker – hverandre. De arbeider for et logisk eller analytisk sett helt nødvendig sted som ikke vil finnes, for hvis dette stedet fantes, ville det ikke vært behov for hverken Dagen eller sjefsideologene.
Den ene ideologen er sterkt internasjonalt og norsk partipolitikk-rettet. Den andre ser tingene i et litt annet, men ikke vidt forskjellig fugleperspektiv rettet mot det hjemlige, mot organisasjoner og lag, og hva som skjer på grasrota i den norske kristenhet. Vi skal komme tilbake til dette, men først noen perspektiver, sett utenfra:
For begge ideologene gjelder det å holde håpet og motet
oppe! Og for dette, må de reise pekefingrene, de moralske pekefingre, men uten
å være moralistiske eller amoralistiske. Og det er denne kombinasjonen mellom
taus pekefinger og utopisk håp, som nå synes å være det viktigste, for dem selv
og oss, og det – selve tingen - de viktige da kan gjøre seg enda mer
viktige på.
De vil gjøre oss andre helt avhengig av dette prosjektet. Det
synes å være en frelsesbetingelse.
Det er til å gråte av, hadde det ikke vært for at vi trenger
idealister og utopister. Vi trenger noen med tro. Tro på mennesker, tro på
fremtiden, tro på verdier og tro på troer. Alle troer - skal vi tro de aller
mest emosjonelt korrekte, som vi ikke kan leve og blomstre uten.
Jo da, det er absolutt nødvendig av og til å innta
fugleperspektivet, både i politikk og kultur, i krinker og kroker og på
bedehus, eller stilt overfor TV-skjermene, godt plantet i myk trygghet og uten
korrigerende stemmer rundt en, bortsett fra samvittighetenes stemme, kanskje, en
stemme som synes å gå opp i tidsånden, som i seg selv nå så å si er fullstendig
tømt for samvittighet. I hvert fall for «gammel, illiberal eller konservativ
samvittighet». Den er overtatt av forestillinger om at det er bedre å være
emosjonelt korrekt, enn å ha god en god samvittighet som like vel ikke fins,
hvis vi da ikke ser bort fra folkets store giverglede til verdens trengende via
Vipps. Og skatteseddel. Det siste betalingsmiddelet er imidlertid svært lite effektiv.
Skatteseddelen er det dårligste betalingsmiddel som fins, fordi den ikke
appellerer til samvittigheten, og heller ikke til det emosjonelt korrekte.
Skatteseddelen kan ikke hindre at vi får barnelik på
strendene i Middelhavet. Samvittigheten får i dag tilsvar via
direkteoverføringer knyttet til bilder med pålagt lyd av lidelser i konkrete
forhold, ikke til fremmed nød kun registrert i byråkratiets årsberetninger.
Slik avstandsnød gjør samvittigheten skeptisk. Nærnød via tv skaper imidlertid
giverglede og god samvittighet, enten man gir eller ikke. Man ser at hjelpen
kommer frem, at den virker, på skjermen. Det hjelper ikke å si mot dette og
hevde at hjelpen heller bør gis mer systematisk og organisert på et større plan
– og styrt «ovenfra» - enn bare på impuls-planet, eller overlate samvittigheten
til faste månedlige trekk, via banken.
Det fins ingen eksplisitt «personlig» kristen misjon i det ideologene forfekter i Dagens spalter. De stiller seg utenfor all inderlig, kristen tro, en tro henvises til den enkelte og da bare til innvortes bruk. OK.
Poenget er at denne posisjonen tvinger begge ideologene inn
i et utenforskap hvor det politisk korrekte blir viktig, javel, men hvor det
emosjonelt korrekte blir enda viktigere.
Det blir ikke lenger viktigst å være politisk kurant, nei, det gjelder
for publikum å bli mest mulig emosjonelt konform. Bibelen må kort og godt vike
for politikken og emosjonene. Ikke slik at ideologene oppfordrer til hysteri og
irrasjonalitet, nei, de står over slik. De puster heller i langdrag. De
er for alt godt: Mer toleranse, flere bevilgninger, mer liberalitet, mer
konservatisme, større empati og solidaritet, mer rettferdig fordeling, større
samforståelse, mindre sektpreg og mer generøsitet, bare for å nevne noe av det
gode. Jeg kan tilføye: De synes begge å ville ha mindre kontroll og mindre
«vilje til makt». De vil at vi skal gå foran med et godt eksempel, noe som
verden for øvrig kan rette seg etter eller bøye seg for, alt etter som.
Johannes Morken skriver, 050221: … de norske partiene
må lese sine egne kapitler om norsk trospolitikk med internasjonale briller. De
bør spørre seg: Hvordan kan deres egen kontrolliver overfor norske trossamfunn, leses av regimer i land som undertrykker og forfølger
sine minoriteter med sine krav til nasjonal kontroll og til å forfekte de
godtatte verdier?
Morken peker her på Saudi-Arabia. Han antyder at hvis norske
partier ikke skjerper seg - og føyer seg
etter Morkens utopisk begrunnede ideologi - kan vi ende som Saudi-Arabia –
heretter kalt Saudi - og bli svært ekskluderende overfor tros-minoriteter.
(Landet tillater ikke jøder og kristne å bosette seg, det er forbudt å sette
opp kirker osv, annet enn helt unntaksvis). Norske partier kan med andre ord
komme til å ville nekte kristendommen eksistens her i landet.
Men er dette sant? Er denne frykten berettiget? Morken setter norske partier på linje og nivå med Saudi-Arabia som er et muslimsk land med sharia – dvs islam – som uforanderlig konstitusjon. Saudi har ikke demokrati. Men det har Norge. Vi bygger på judeokristne tro og tradisjon, det gjør ikke Saudi. Forskjellen utgjør et uoverstigelig abyss. Nå vil Morken nedtone dette, dette faktum er av mindre betydning. Det som betyr noe er at vi ikke blir like totalitært som Saudi.
At Morken kan sette opp Norge som et potensielt like autoritært og totalitært land som Saudi, er komplett uforståelig. (Å frata visse kristne organisasjoner finansiell støtte, innebærer intet forsøk på å kneble trosfriheten). Når Saudi forbyr, ser Saudi dette som utøvelse av den riktige og hellige religionsfrihet. Bare en tåpe kan finne på å sammenligne. Men Morken har en strategi: Nevn for guds skyld ikke islam i denne ligningen. Islam skal med andre ord beskyttes. Vi skal heller fokuserer på faren for at Norge blir like autoritært og totalitært som Saudi, på ateistisk grunnlag. Vi skal se på verden med bind for øynene og ut fra Menneskerettigheten, men det er å forlange at Saudi skal vrake sin spesielle utgave av menneskerettighetene, bygget på sharia, som kan sies å være eller uttrykke selve kjernen eller essensen i islam.
Å konfrontere Saudi med Saudis islam, ser ut til å være tabu for Morken. Han forutsetter at Saudi ideelt sett bør handle ut fra den samme nøytrale – og i prinsippet ateistisk-utopiske – ideologiske grunnlag som han selv gjør. Han finner idealet i det gudløse U-topia, på det stedet som ikke finnes.
Men dermed svekker han grunnlaget for egen argumentasjon nettopp for menneskerettighetene.
Han angriper Saudi på et nøytralt og universelt grunnlag helt frakoblet kristentroen. Han mener at både Saudi og Norge blir gjennomsekularisert! Morken må bli ikke-kristen i sin argumentasjon for å kunne tillate seg å kritisere Saudi.
Snakk om knebøy! Kan Dagen sies å ville misjonere for den kristne tro, når avisen i realiteten fremmer ateisme og en illusorisk, universell såkalt felles plattform frakoblet kristendom? Kan Dagen se seg tjent med og kunne forsvare at denne plattformen og dette fundamentet gjøres til misjonens fundament og eneste metode? Ser man ikke at man svekker kristentroen i stedet for å styrke den?
De to sjefsideologene synes å være skjønt enige om at dette er eneste farbare vei fremover. De velger et fugleperspektiv hvis utkikkspunkt og startpunkt er ateisme, men dermed undergraver de den tro de selv har satt sin ære i å beskytte og fremme.
Det må føles godt å stille seg utenfor og kunne betrakte
tingene på avstand og helst uten å si noe overhodet. Et ateistisk utgangspunkt
synes å ha blitt en trygg havn, et uangripelig topos, både politisk,
kulturelt, trosmessig og emosjonelt. For hvem – lissom - kan kritisere noe som
går inn for Utopia, et sted hvor i virkeligheten alle troer, alle verdier og
verdisyn, all politikk, all moral og alle emosjoner blir nivellert til det
absolutt minste felles multiplum?
Det man ikke vil ta inn over seg er, at et slikt ikkested må bli totalitært inntil margen og lenger og at det vil koste oss mer enn skjorta å komme dit – dit vi altså egentlig ikke vil komme og heller ikke ønsker at noen kan lokke oss til å tro at vi bør komme, med ideologenes hjelp.
I tillegg: For å få alt dette til, må Gud settes i parentes og reduseres til en hypotese. Gud erstattes av en nærmest ubestemmelig størrelse som i høyden kan kalles g-d.
Ideologene ser ikke ut til å forstå at de siste spørsmål er de første. De forventer at Saudi skal stå på samme nivå som dem selv, at g-d skal bli like tolerante, liberale og empatiske som dem selv. De forlanger at Saudi skal redusere Allah til den samme g-d de selv har. De ønsker å fortelle Saudi at Allah egentlig ikke betyr noe, hverken for dem eller noen andre. Det som betyr noe er at vi finner sammen på samme flåte, en flåte vi snekrer sammen helt på egen hånd, uten Guds tilstedeværelse.
Kan Dagen se seg tjent med slik forkynnelse? Skjønner ideologene at Gud er seriøs, at Gud er det eneste sted hvor mennesket i sitt hjerte og sinn kan være seriøst og bli tatt på alvor? Og skjønner Dagen at saudierne finner dette stedet kun i sin g-d og ingen andre steder? Skjønner ideologene at de setter ikke-stedet i stedet for Gud?
Slike spørsmål affiserer imidlertid ikke ideologene. De føler seg ikke rammet; egentlig tar de ikke ansvar for noe som helst, annet sin egen fortreffelighet og sitt eget private lille ideologiske sted, et sted som for dem skal være det ene sanne evige perspektiv, som de nå skal forvalte, et perspektiv som i høyeste grad er deres eget perspektiv og ikke Bibelens. Derfor griper de fatt i denne verdens politikk og setter seg til doms over den med egen, taus pekefingermoralisme, og sin «korrekte emosjonalisme», et ståsted forkledd i nøktern og distansert ro og ekvilibristisk forfengelighet eller ren og skjær selvgodhet. (Nok et helt trygt stå-sted, altså).
Ideologene gjør dermed kristentroen en bjørnetjeneste. Fokuset flyttes over fra Gud til mennesket stilt overfor det store intet, idet man forutsetter at mennesket skal være fornøyd og glad for dette perspektivet og dette alternativet – på et sted som altså ikke er til.
Velkommen til
U-topia. Velkommen til dagen i morgen.
Hos Morken et al brukes ”trusfridomen” som et instrument for å tilrettelegge for andre verdier og livssyn. Kristentroen tildeles dermed en sekundær rolle. Det primære er trosfriheten, ikke troen. Man forventer at tilretteleggingen i seg selv skal åpne for flere omvendelser og at misjonsoppdraget dermed lettere kan utføres.
Man lukker da, etter min mening, øynene for grunnleggende eksistensielle utfordringer, samtidig som man åpner dørene for mer terapi, mer kultur og mer politikk, ikke for mer tro. Man skyver Gud i bakgrunnen og forutsetter at man kan skal klare å realisere U-topia uten Guds inngripen og styrelse. Trosfriheten blir gjort til en arena der den mest utholdende, mektige og mest påståelige eller intrancigente vinner. Å jobbe for trosfrihet på bekostning av eller til fortrengsel for gudstroen, gjør trosfriheten til en gudserstatning og noe man kan forhandle om. I et slikt «klima» vil g-d få stadig større spillerom, helt til man underlegge seg forbeholdsløst denne g-d’n eller man gir opp og underkaster seg et fullblods ateistisk styresett. Man har da underlagt seg et surrogat som kan svikte fundamentalt og som stjeler alt håp og all mening og som tvinger mennesker inn i hyklerskap og øyentjeneri. Vi får et totalitært paradigme og vi har sett det før der folket tilsynelatende fritt underlegger seg tyranner eller blir tvunget til det etter trusler og voldsbruk i stor skala.
I et typisk trosfrihets-paradigme og der hvor tankeforutsetningen trosfrihet har opparbeidet seg hegemoniet og hvor man ikke kan tenke seg dett hegemoniet foruten, der forsvinner selvsagt trosfriheten, den agens man hadde gjort til gudserstatning.
Tilretteleggelse for tro kan ikke erstatte selve troen. Tilretteleggingen kan dessuten bli oppfattet som en skjult trussel, et forsøk på hykleri og snikmisjonering. Man kan mistenkes for å ville smugle inn troen bakveien ved å bruke eufemismer som «trosfrihet» og «toleranse». Dette kan så skape ikke bare forakt for trosfriheten, men også konkret og direkte frykt for den, i en prosess som kan ende i systemisk vold hvis ikke indirekte til krig mellom ulike aktører. Når Saudi snakker om trosfrihet, snakker de samtid om g-d. De tar g-d seriøst. G-d’stro er identisk med trosfrihet. Sharia gir alle sant troende trosfrihet i genuin forstand. (Jfr den spesifikke muslimske Menneskerettserklæring; denne erklæringen er en trosartikkel). Hvis Morken tror at saudierne vil snu kappen netter vinden og gå inn for å innføre «trusfridom» slik Morken oppfatter den, kan han dra lenger ut på landet med.
Trosfriheten i Vesten er ingen trosartikkel, ingen trosbekjennelse, den forlites ikke i Gud, men i mennesket, (jfr Den amerikanske grunnloven hvis forutsetninger ganske riktig bygger på en teistisk verdensanskuelse, uten at dette gjør grunnloven spesifikt kristen).
Nøytralitet, universalitet på Vestens premisser og tilrettelegging for kristen misjon, - direkte misjon eller indirekte misjon -, vil aldri føre lenger frem enn til neste steg, og så videre til et neste steg, et steg som alltid vil innebære flere innrømmelser og kompromisser, en prosess som i seg selv vil kreve stadig mer nøytralitet og enda mer tilrettelegging for et arbeid som bare vil ligne mer og mer på et sysifos-arbeid enn på et frelsesarbeid og en sann og frimodig kristen misjon. En slik prosess vil med nødvendighet derfor føre til en undergraving av den kristne tro og dermed til vanskeligere kår – universelt - for trosfriheten, også i sin alminnelighet.
Ved å gjøre misjonen til et spørsmål om tilrettelegging og metode vil det bli lettere å kritisere og motarbeide selve kristentroen. Det vil alltid fremstå som lettere og mer tjenlig for motstandere og fiender av kristentroen å angripe metodene i stedet for troen (som jo skal beksyttes av trosfriheten). Der man setter opp trosfriheten som øverste dommer og lovgiver, og det prinsipp alle andre prinsipper skal vurderes og dømmes ut fra, der har man erstattet Gud med trosfriheten og gjort den til en slags «konge av Gud nåde», hvilket selvsagt er en illusjon, og dertil til et overhodet for en enevoldsstat som hverken kinesere eller saudiarabere og alle muslimer for øvrig vil underlegge seg eller gå god for, i det øyeblikk deres egne interesser – inkludert deres tro - føles undergravd og truet.
Når Johannes Morken vil styrke den kristne trosfrihet her i landet ved å minne norske politikere om at Saudi, ved å vise til den innskrenkning av ytringsfriheten som angivelig skjer i Norge, da lettere vil kunne forsvare og rettferdiggjøre sin egen innskrenking av trosfrihet, på Allah og profetens premisser, så er det ikke bare latterlig. Det vitner om tragisk og avslørende mangel på bakkekontakt, dypere innsikt og fullstendig mangel på sunn dømmekraft.
Trosfriheten kan aldri bli en erstatning for troen. Den kan aldri gjøres til det må som helliger midlet.
Når Morken «reiser» fra land til land i utlandet for å kunne
spre sitt budskap om den allmektig avmektige «trusfridomen», tenker han nok at
han er en svært effektiv og langtrekkende misjonær «for saka». Han kan lett
oppfattes som en misjonær «ovenfra», fra høydene i en gudløs eller «g-d-fylt»
verden. Han fjerner seg fra stiene som millioner av kristne misjonærer før ham
har trukket opp og godt. Han får solt seg blant toppene. Han føler sikkert at
han tilhører stjernelaget. Han tror at hans metode er kvalitativt bedre, at han
kan oppnå mer enn noen før ham har oppnådd ut fra den posisjon, den strategi og
det utgangsperspektiv han har valgt. Det han da bedriver er imidlertid
politikk, ikke kristen forkynnelse. Og den når neppe frem via metoder og
tilrettelegginger og forsøk på å etablere «common groud». I beste fall
vil slike forsøk med nødvendighet føre til at han bidrar til å bygge opp en
synkretisme av all gudstro og alle religioner, et prosjekt ingen kan være tjent
med, men som Morken i og med hans metode, vil være eller bli tatt for en av de
fremste eksponenter og forkjempere for.
Viser til en artikkel her om Morken i Kina og til det tilfellet av såkalte angrep på trosfriheten i Klepp kommune Om Gilje og de korrekte kristne emosjoner
Men det skal være sagt: Hvem kan forkleine Morken, hvis
Morken ikke primært er interessert i å misjonere for kristentroen, men kun for
trosfriheten. Kan noen kritisere ham for å arbeide trutt og stødig for den? Kan
noen forakte ham for å ta i bruk «sekulære» metoder nettopp for å styrke
trosfriheten? Nei, så avgjort ikke. De fleste redelige politiker kjemper
flittig for trosfriheten både her hjemme og ute. Det nedlegges et kolossalt
politisk og sekulært eller rent humanistisk fundert arbeid for trosfriheten,
både her og der. Og i seg selv er dette selvsagt prisverdig, så ikke et vondt
ord. Faren er der når kristentroen blir gjort til et alibi og identifiseres med
metoden og tilrettelegging via rent politisk begrunnede fremstøt. I seg selv
vil dette vanskeliggjøre og nedgradere det arbeid misjonærer på bakken utfører,
stikk i strid med det som måtte ha vært hensikten. Man skal ikke være mye
kristen for å kunne kjempe for trosfriheten. Men man blir heller ikke mye eller
mer kristen ved å bli politiker og primært kjempe med politisk midler.
Nei, Morken som politiker skal man ikke komse av. Overhodet
ikke. Morken blir ikke akkurat et dårligere menneske hvis hans intensjon er
fullt ut rettet primært mot å forsvare og utbre trosfrihet for alle, og bare
sekundært interessert i å drive ren kristen misjon ansikt til ansikt med folk
som heller vil høre evangeliet enn å støtte ham i hans kamp for en trosfrihet
som da nok kan føles ganske abstrakt og verdensfjern, spesielt i deler av
verden hvor kristen misjon i seg selv blir ansett som et veldig, permanent, imperialistisk
og vestlig angrep på trosfriheten, og spesielt da trosfriheten på g-d’s troen.
Før jeg kommenter «Gilje’s siste» i Dagen, legger jeg inn en forkortet sitatutgave av «Morkens’s siste» i Synspunkt» for et par dager siden.
Jeg kommentere Giljes artikkel punktvis under sitatuttgaven av Morkens artikkel. (Don’t miss it).
Giske og Morken opptrer som én janus-profil i Dagen. De ser hver sin vei, og i motsatt retning, men ser like vel begge kun en og samme vei. De er i SAP, og se tankeforutsetninger og her om hypermagi, "korrekte emosjoner" og bl a pride-ideologien. Se om Det nye "Vi'et" og om Morken fått nok av islamkritikk?
Gilje: SYNSPUNKT: Bekymringsfull iver etter kontroll
En rekke norske politiske aktører viser en bekymringsfull
kontrolliver overfor trossamfunn og religiøse minoriteter. Det kan i verste
fall legitimere andre lands langt sterkere vilje til makt.
…Vårt Land 23. januar at programforslagene fra en rekke partier legger mye vekt på negative sider ved religion, på sider der politikerne vil kontrollere og begrense. … den samfunnsbyggende kraften som tros- og livssynsfeltet representerer i samfunnet, underkommuniseres.
… Det er en bekymringsfull iver etter å ta i bruk statens moderne maktmidler.
… Men vi er bekymret over økende kontrolliver.
Kontrolliveren sammenfaller med at kampen for tros- og livssynsfriheten internasjonalt forsvant ut av programutkastene fra både Arbeiderpartiet og Høyre …
Globalt ser vi forverrede kår for tros- og livssynsfriheten og religiøse minoriteter. … De må stå opp for undertrykte og forfulgte religiøse minoriteter i bistandsland …
… må partiene lese sine egne kapitler om norsk trospolitikk med internasjonale briller.
… Hvordan kan deres egen kontrolliver overfor norske trossamfunn, leses av regimer i land som undertrykker og forfølger sine minoriteter med sine krav til nasjonal kontroll og til å forfekte de godtatte verdier?
… La oss ta Tyrkia. … Stefanusalliansens medarbeider som følger opp vårt arbeid for å støtte kristne trossamfunn i Tyrkia, ble i fjor svartelistet og nektet innreise.
… Kan Erdogan finne inspirasjon i norske partiers krav om trossamfunn sin tilpassing til samfunnets verdier? …
Det er gode grunner for å bremse Saudi Arabias finansiering av moskeer som forfekter ytterliggående islamisme i andre land. …
Noen spørsmål reiser seg: Hvordan skal en slik politikk utformes slik at den ikke rettferdiggjør Indias harde politikk for å kontrollere og begrense utenlandske frivillige organisasjoner og deres støtte til arbeid i India? … Russlands stempling av utenlandske frivillige organisasjoner … som «utenlandske agenter»?
Etter internasjonale konvensjoner er det lov å regulere utøvelse av tro. Men det stilles meget strenge krav … Disse begrensningene må norske partier ta inn over seg.
Vi spør om bevisstheten har vært tydelig nok fremme under pandemien. …
Tros- og livssynsfriheten trenger flere årvåkne voktere … Norske tros- og livsynssamfunn representerer først og fremst en samfunnskraft, ikke problemer.
Så til: Tarjei Giljes artikkel: Derfor trenger kristne et
liberalt demokrati:
DEBATT: … hva slags demokrati vi vil ha? Denne debatten angår konservative kristne mer konkret enn noen gang. … Der handler det ikke minst om hvem som kan få offentlig støtte. …
Men liberalitet er ikke noe selvsagt honnørord i kristne
miljøer. … Derfor kan det virke fremmed når kristne med et konservativt
teologisk ståsted tar til orde for mer liberalitet.
… selve begrepet konservativ har også blitt
problematisert … vi mangler språk for å beskrive dette presist.
… færre og færre ser ut til å foretrekke dette begrepet.
Kommentar: Utgangspunktet er
klart. Her skal det forsones eller formidles og Gilje er den store fredsmegler.
Men vet han hva «sannheten» er? Foreløpig følger ham hverken tegn eller under,
så vidt vi vet. Vel, han vet kanskje hva hans egen sannhet er. Den består
kanskje i å se det hele utenfra, i høyest mulig fuglepsepektiv, og permanent
ikke i «gudsperspektiv» - måtte g-d forby.
Videre: Et lands lovverk kan tjene til både å hindre det
onde og å fremme det gode. De politiske avveiningene handler blant annet om
hvor mye av det man anser som ondt man ønsker å forby, og i hvor stor grad man
vil la det være opp til menneskene selv å velge det gode.
… For eksempel kan man gjøre det påbudt at de som vil
leve sammen i parforhold, må være gift. Men slike lover fungerer ikke
nødvendigvis særlig godt. … at blasfemiparagrafen i det norske lovverket kunne
leve lenge fordi det rådet en viss allmenn erkjennelse av at det var et gode
for samfunnet å ha en slik paragraf. I dagens samfunn er det vanskeligere å se
for seg hvordan en slik paragraf faktisk kunne fungere.
Kommentar: Leser vi dette i
en kristen avis? Ja, vi gjør visst det, skal man tro sine egne øyne. Ikke at
det er ukristelig det Gilje skriver, å nei, da. Men hva er kristendom – det får
vi foreløpig – forhåpentlig – ikke vite noe om. Gilje holder kortene tett til
brystet. Hamrer det et hjerte her?
Gilje fortsetter: Både partnerskapsloven og
ekteskapsloven ble vedtatt med motstand fra mange kristne miljø. I dag er den
uttalte motstanden vanskeligere å få øye på. …
Et liberalt demokrati er med andre ord ikke selvsagt for
kristne. … kristen tro er en av flere verdensanskuelser som lever side om side.
… et mindretallsstandpunkt. Da er det ingen grunn til å forvente at dette
ståstedet skal være det dominerende. Men det er grunn til å kjempe for at også
dette ståstedet skal ha en berettiget plass, både juridisk og etisk.
Kommentar: Her blir det
klarere: De kristne har vær så god å finne sin plass, kristendommen er et
mindretallsfenomen, og mer er det vel kanskje ikke å si? Er kristendommen
truet? Nei, da. Det er fortsatt verdt å kjempe, (men vit at kampen er tapt?)
Men hva skal man kjempe for, som kristen, når Gilje selv synes å mene at her
gjelder det å tie fremfor å tale? Best å holde seg i bakgrunnen og ruge på
kristendommens tidligere synder enn å forsøke seg på en «ny edens hage på
jord», mao et nytt forsøk på U-topia. Kristen skal man være, men helst bare i
så liten og ydmyk grad som mulig. Det er best å viske seg nesten helt ut og ta
det som folk, rolig og fattet. Det fins kanskje bedre metoder enn kristendommen
å forholde seg til samfunn og utvikling på? From eller hellig defaitisme? Det
er best å holde seg til det politiske, sosiale perspektivet. Frelsen ligger i
arbeidet for å forandre, i valget av riktig politikk, og korrekte emosjoner.
Gilje, fremdeles: Det er grunnleggende illiberalt
dersom den allmenne friheten i samfunnet også skal innebære friheten til å ikke
bli eksponert for det man ikke liker. Og man beveger seg i illiberal
retning dersom skattebetalende kristne skal fratas offentlig støtte fordi noen
ikke liker at de står for den samlivsteologien som de har stått for i
uminnelige tider. Men den moralske nidkjærheten kan blende noen hver.
Kommentar: «Frihet til ikke å bli eksponert» … hm. Gilje mener tydelig vis her at samfunnet ikke bør gå inn for å beskytte visse kristne mot å bli eksponert for «det man ikke liker». Han har selv tidligere offisielt angret – og slik faktisk gjort bot for - at han tok inn en artikkel av en prest som siterte Bibelen. Er dette konsistent på det Gilje skriver her, eller? Jeg håper i hvert fall at Gilje er klar over at tvetydigheter kan være like, hvis ikke mye mer, villedende enn veiledende. Og at bilder av selve værhanen avtegner seg i frontallappene.
Se her: Redaktør beklager uttalaser fra prest som siterer Bibelen.
Det ser altså ut for at visse kristne treger en viss «safe space», et frirom for de spesielt følsomme, for ikke å si sårbare, som for det meste inntil nå er blitt forbehold spesielt følsomme studenter ved visse universiteter. Det viser seg at tanken om «safe-space» og uttrykket «snøfnugg» har noe for seg. «Holdningen» risler ned i befolkningen og befester seg blant folk flest. Et eksempel fra praksis viser hvordan helt vanlige folk i helt vanlige miljøer finner det helt normalt med «scenenekt», selv i de mest trivielle omstendigheter:
https://neitilislam.blogspot.com/2020/09/trigger-happy-i-borettslaget-eller-bare.html
At kristne forutsettes å trenge beskyttelse fra hva Biblene
sier, er nokså drøyt, hvis ikke fullstendig patetisk og forutsetter at
beskytteren forutsetter at disse kristne er så hjelpetrengende eller dumme og
lite selvstendig tenkende at de ikke kan ta vare på seg selv. Dette er i så
fall et eksempel på det jeg kaller hypermagi og de som utøver denne magien for
hypermagikere. Hypermagien kan tvinge både hjelper og – antatt hjulpet – enn i
en slags avhengighetsskapende patologi.
Tilbake til «tråden»: Slik Gilje formulerer seg her, blir det man liker eller ikke liker gjort til norm, ikke til deskriptiv norm, men til et preskriptivt trosimperativ, et sannhetskriterium, for ikke å si et sannhetsserum.
Liberalt skal det være, selv om man altså er konservativ. Det jeg liker er det jeg tror på og det jeg tror på, det skal jeg like. «Likes» gjøres til en trosartikkel. Det høre veldig liberalt ut. Det er veldig liberalt å mene at noen må tåle det – andre verdier - de blir eksponert for og som de ikke liker. Men skal tros- og toleransenivå vurderes ut fra hvor mye penger visse skoler eller organisasjoner får av valgte myndigheter eller på hvor mye de ikke får av de samme myndighetene? Skal trosfriheten ha et universelt og menneskerettslig begrunnet krav på så og så store eller så og så små eller betydelige eller ubetydelige bevilgninger?
Gilje svarer ikke her. Han overlater det til demokratiet og
demokratiske krefter å avgjøre. Men det er trosfriheten han kjemper for, ikke
for troen (se omtale av Morken over).
Gilje fortsetter, - og nå blir det kanskje mer spennende og mindre banalt:
Fremfor å drømme seg bort ved hjelp av glansbilder fra et
samfunn som en gang var, bør ansvarlige kristne ledere nå bidra aktivt til å
sikre et liberalt demokrati hvor også deres standpunkter er legitime og blir
respektert, selv om de neppe kan regne med å være ukontroversielle.
Kommentar: Dette er en appell
om å innta de rette holdninger, de «korrekte emosjoner», ikke en appell til
tro, en appell til å slippe troen fri og Ordet til, men altså til å innta
stadig større grader av det liberale demokrati. Hvorfor er det kontroversielt å
stå for «det gamle», eller sagt på en annen måte: Stå på Bibelen som den var?
Giljes implikasjon synes å være at den gamle tro virkelig er kontroversiell,
dvs noe man som en «ekte» kristen bør unngå; noe man bør unngå hvis man vil
unngå å bli oppfattet som for illiberal. Å bli politisk liberal blir et ideal.
Vi aner et noe avbleket U-topia rundt neste hjørne her. Ikke-stedets
altgjennomtrengende liberalismen er bedre enn troen.
Gilje: «Alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom.»
I dag fremstår dette utsagnet mer kontroversielt … Og noen vil nok oppfatte det som ironisk at konservative kristne tar til orde for mer liberalitet i den offentlige debatten, og i forvaltningen av offentlige støttemidler. Det får så være.
For det bør være et alvorlig tankekors dersom politiske
aktører faktisk tror at de ved å ty til statlige maktmidler mer eller mindre
kan eliminere et etablert teologisk ståsted fra den offentlige arenaen.
Kommentar: Her beklager Gilje at politiske aktører er villig til å bruke maktmidler mot teologiske ståsteder. Igjen sier ikke Gilje noe om selve troen. Han ser det politiske aspektet av troen og vantroen, ja, men der stopper det. Troen gjøres irrelevant; det det dreier seg om er å opptre korrekt, både politisk og emosjonelt. Den politiske etikette trumfer troen. Man skulle nesten tro at Gilje mener at politikk er gud eller at gud er politikk. Primært, vil vi anta. «Det får så være», sier han …
Gilje siterer en Haga som skriver at «I et sunt, liberalt
demokrati skal ikke alle bli enige. Et velfungerende demokrati fungerer ved at
konflikter og uenighet håndteres gjennom gjensidig respekt og samhandling.» …
Kommentar: Ikke noe
revolusjonært i dette. Dette er sagt om att og om att de siste to tusen år, man
har bare brukt litt forskjellige ord. Dette ligger på barneskolenivå.
Gilje: Men det er på høy tid at flere sier det nå. Og det
er på høy tid at man orienterer seg på nytt, før liberaliteten blir ytterligere
begrenset. Det innebærer at konservative må finne seg til rette i posisjonen
som minoritet. Der må de faktisk ta plassen sin, og vise at de har noe å bidra
med. Omgivelsene må vise at de tåler den dyptgripende uenigheten som kommer til
å finnes når det gjelder blant annet synet på samliv. Toleranse blir redusert
til abstraksjoner hvis den ikke kommer til uttrykk der det står mye på spill.
Kommentar: Det dreier seg med
andre ord primært om politikk, og en politikk Gilje kan like. Det dreier seg
ikke om tro, Gud og troens innhold. Alt er redusert til politikk. Det som å
høre et ekko av Marcuse, minus oppfordring til repressive toleranse
marx-style.
Han fortsetter: Fremfor å kjempe for hegemoniet i
samfunnet trenger konservative kristne nå flere ledere som spør hva det vil si
å følge Jesus i vår tid, også når det gjelder samfunnsengasjement. … Fordi
samfunnet endrer seg. I teologisk forstand er det fortsatt et godt ideal å være
konservativ – i den forstand at man ønsker å ta vare på den overleverte troen,
selv om heller ikke teologien har vært uten endring gjennom historien. Men når
det gjelder konservative kristnes forhold til samfunnet rundt, er det behov for
at man finner sin plass i det liberale demokratiet.
Kommentar: Ikke konkret hva riktig politikk er, ikke konkret om hva riktig og sann tro er, enn si: Ikke noe konkret om hvem den ene og sann Gud er. Også her – som vi nevnte i kommentarene til Morken over - aner vi g-d i bakgrunnen. Både gilje og Morken inntar et gudsperspektiv, men snakker og skriver som om de snakker i fugleperspektiv. Politikken, de korrekte emosjoner og «trusfridomen» og forsyner dem begge med titler som «konger på trusfridomens og politikkens nåde» eller bedre: «Konger av trusfridomens og politikkens nåde». Dvs konger i eget bilde og likhet. Man skal visst ha studert sammenlignende politikk i Bergen for å kunne tituleres som en god kristen, eller en godtroende kristen.
Noen over, noe under?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar