Den eventyrlige eller overnaturlige Elon Musk er gått ut med at han har «Aspergers» og det følgende da ikke til forkleinelse for dem som sliter med symptomer, årsaker og mulig ønske om åndelig selvterapi.
Jeg har alt fra første stund jeg ham på tv’n sett at det var noe merkelig over Elon, noe avstikkende, aparte, ikke helt kurant. Og så har jeg slått forestillingene fra meg: Han er jo OK, ikke sant, hvorfor henge seg opp i «demeanours». Trynefaktorer er svært skjøre grunnlag for å konstruere signifikante og fruktbare påstander og konklusjoner. Se i stedet på hva han kan få til av ren og skjær godhet, ja, kjærlighet, til menneskene? (Ikke være skeptisk, vær glad, og glad til, skam deg at du kritiserer, du skal ikke mistro, ikke minst fordi det er minst «kristelig», må vite, osv osv, jeg synes jeg hører det).
Hvordan kunne Trump ta så feil av mannen. Helt fra begynnelse av, burde Trump ha merket seg «uttrykket», kroppsholdningen, tonefallet, blikket, kroppsbevegelsene – til Elon. (Gjorde han ikke en nazihilsen fra podiet?).
Han er alltid litt keitete, litt skjelmsk, litt forlegen eller sta, liksom. Går og står som en stallgutt blant stormenn, litt hjulbeint som en cowboy, med albuene djervt ut til sidene. Mindreverdskomplekser, iboende? Manglende impulskontroll?
Hele ansiktet vitnet om noe tilstivnet, noe påtatt og krampaktig – langt fra naturlig. Var det ikke lett å se at her hadde han med en «svært moden for svik»-type? En spiller? En fake, egentlig, en «phony» med evig gutteansikt? Og alltid med et skakt smil?
Bare sjarmerende? Kan ikke noe for det – en sunn og fullstendig tannløs og ufarlig omstreifer av Onkel Skrue-type? Må jo bar få holde på … tenk: arbeidsplasser … romstasjoner, satelitter … Douge …
Se bildene av hvordan Musk ser på Trump, hvordan de håndhilser, hvo dypt spesielt Musk ser Trump inn i øynene, med lett foroverbøyd hode, - som i en dødsrite - og med fast håndtrykk.
Overdreven, understated, falsk lojalitet? Lojality overkill?
Trump har kanskje tolket det tilstivnede og lett bleke ansiktsfoldene til Musk som tegn på den dypeste respekt, det dypeste alvor, den mest genuine «tilbedelse», - eller avhengighet. Er han ikke nydelig innadvendt? - en sann original, og derfor ærlig, deduserte kanskje Trump. ER ikke hele personlighetsutstrålingen et sikkert tegn på geniets genuinitet – en egenskap til kjærlighet og godhet for alle? Har vi ikke alle bruk og nød for ham, slike som han? Burde vi ikke alle beundre ham, i stedet for å mistenke ham for «foul play», helt fra begynnelsen av?
Verden vil la seg bedra, og aldri helt forbedre, visstnok. Og jeg understreker: Ikke noe her til forkleinelse av de som bærer på «asbergers». (Noen naive stanser seg selv ved å tro at jihad bare betyr «strev», (selvforedlingsstrev, altå – for en ironi: man skulle tro ordet var låntatt direkte fra den esoteriske, norske losje). Siv Jensen oversatte ordet, med denne begrensede betydning, slik, i sin partiavis for noen år siden!
Musk’s diagnose synes å være «selvskapt», personlighetstrekk han nærmest for manipulatorisk moroskyld har påtatt seg. I så fall er han en «forstiller», en lurendreier, slesk, og langt fra enfoldig, men tvetydig, ambivalent inntil det bedragerske, alt for spillets og egne overflatiske følelsers skyld: Det betyr en svak personlighet, uten kontakt med noe indre Selv, en vakker mental konstitusjon, uten kontakt med genuine, vesentlige, emosjoner.
I så fall: Veldig trist. Det tristeste er at Trump ikke «så tegnene». Det kan bety at Trump overvurderer seg selv og foretrekker fiksjon foran fakta, følelser og magi, emotivisme, (mest for seg selv,) før fornuft. Er også USA blitt et «Emokrati» - se ellers på bloggen.
Overflater og suksesser på løpende bånd, helt opp til topps, i verden, ja, kosmos – koste hva det vill - .
Ved å gå ut med sin mulig helt egenproduserte (og derfor av fagfolk ubekreftede) diagnose, kan Musk ha hostet opp et alibi, en beleilig rasjonalisering, en utstilling, som vil kunne unnskylde ham ved neste korsvei, slik at han kan laste ansvaret for fiaskoene på andre; en dårlig unnskyldning, med andre ord. Han har truffet forholdsregler. Et «preemptivt» angrep. I forsvar, selvsagt, (det røper svakhet), ikke nødvendig vis styrke eller genialitet). Musk er med andre ord intet unikum, i dette perspektivet. Han nærmer seg det som bare altfor mange nå sier: Han nærmer seg det umenneskelige …
Jeg håper at det ikke er slik det egentlig forholder seg.
Musk tilstivnede geberder – og bare tilsynelatende dype alvor og utadvendte støtte til den Trump han foregir å ha villet støtte fullt ut - burde hele tiden ha vekket mistanke for oss alle. Musk har oppført seg mindre naturlig, omgjengelig og mindre forstandig – i sin private og estetiske uttrykksform - enn mange at de tyrannene Trump selv har omgitt seg med, på topplanet - og som han betrakter som venner. Er de da enda større luringer enn Musk? Hva er falskhet? Behovet for å lure seg selv overstiger langt underskuddet på handelsbalansene og i de virkelig store budsjettene rundt omkring. Vi har mistet troen – å visse dogmer, læresetninger, som gjorde Vesten mulig (på godt og ondt, selvsagt) …
Har Trump nå vist sin menneskelige skrøpelighet og forfengelighet (inntil hovmod?) - og sitt behov for emovering - til fulle, ved å ha gjort seg til en hypermagiker (ikke bare overfor Musk) som selv driver grassat hypermagi, eller «omvendt hypermagi»?
Jeg har tidligere skrevet mye om emosjoner, hypermagikere, hypermagi, emovering og «holdninger». Bare sjekk i vei». he, he.
Jeg ser nå at Musk agrer. Men skal ikke en glup stormann vite såpass at han ikke skal oppføre seg på en måte han nettopp ikke kan angre på?
Bare spør. Se hva han sier:
https://www.axios.com/2022/04/15/elon-musk-aspergers-syndrome
Growing up, “the social cues were not intuitive,” Musk said when asked about it on stage at the TED2022 conference in Vancouver, Canada.
- “I would just tend to take things very literally … but then that turned out to be wrong — [people were not] simply saying exactly what they mean, there's all sorts of other things that are meant, and [it] took me a while to figure that out,” he recalled.
Kommentar: Kjenner vi oss alle ikke litt igjen her, litt truffet?
Tar du Koranen helt bokstavelig? Tar du Bibelen helt alvorlig? Hvilken bok tillater sine lesere, og sin troende, best og mest, å tolke «utenfor bokstaven», til hele menneskehetens beste? Aksepterer du uten å blunke at det ikke er barnemishandling når barn tvinges til å lære Koranen utenat, i madrassaer, mange steder?
A propos:
https://www.document.no/2025/06/06/valg-hva-er-galt-med-folk/
For så å komme til:
Kjell Skartveit gi oss trøst, en trøst som burde inngå som det viktigste dokument i «norsk kristenhets» historie» av i dag og fremover:
… enhver som leser Bibelen, kan ikke unngå å oppdage at Gud opptrer som tre personer, alle med ulike oppgaver, men allikevel som én: Jesus omtaler selv Den hellige ånd i dagens tekst og senere på denne måten (Johannes 19, 12-15):
Det er en utfordring for dagens kristne at pinsen og Den hellige ånd i stor grad er blitt forbundet med opplevelsesorientert karismatikk, og ikke med det Jesus selv sier: At den skal veilede oss til sannheten. For sannheten er det viktigste, og ingen opplevelse kan oppheve Gud som sannhet, og det var troen på den som revolusjonerte verden, ikke en tro som nærmer seg Søren Kirkegaards eksistensialisme, ofte preget av en følelsesstyrt relasjon til Gud.
Uansett, pinsen er en feiring av at Den hellige ånd kom og dermed gjorde troen og kirken mulig. Derfor kalles da også pinsen for kirkens fødselsdag.
Pinsen er dermed grunnlaget for vår sivilisasjon. For det var kirken som ble grunnmuren for det Europa som reiste seg da Vest-Romerriket falt i år 476 e.Kr.
Det er derfor viktig at vi forstår betydningen av treenigheten og dens betydning for vår virkelighetsforståelse. Uten treenighet og en likeverdighet mellom tre personer/naturer ville vi ikke hatt en Gud som kan elske.
Men ikke bare dét, selve frelsesverket ville også vært i fare.
Det er en vanlig oppfatning blant mange at læren om treenigheten var noe keiser Konstantin fikk slått fast, at kirkens opprinnelige lære var en annen. Men det er ikke tilfelle. Angrepene mot forståelsen av Jesus som Guds sønn fra evighet av, førte til at det ble behov for å slå fast hva man trodde på, og det fant sted under det som kalles den arianske striden, senantikkens største og mest alvorlige konflikt i den kristne kirke.
Konfliktens utgangspunkt var i Alexandria …
Kommentar: Ovenstående burde hilses et veldig stort velkommen på «Hanvoldlanalen», som den siste tiden er begynt å reklamere for Document. Spørs om det faller i altfor god jord, selv om Skartveit her «sår inn», så det burde holde for en stund.
https://neitilislam.blogspot.com/2024/09/hanvold-og-morken-en-nifs-samlet.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar