Det var en gang en mullah som kom til Norge som flyktning fra
et sted i Midt-Østen, et sted han har tilbragt deler av ferien sin, og langt
borte fra Norge, fra et sted han sto i fare for å miste sitt liv.
Han bor her fortsatt, denne mullaen, men sitter nå i fengsel
og må sone en lengre dom for oppfordring til vold. Mullaen mener selvsagt at
han er uskyldig, og at han privat ikke har oppfordret til vold og straffbare
handlinger, (strfl § 183), men at han har bare har henvist til hva som står i
Koranen.
Saken kjerne dreier seg ikke primært om hvordan Koranen skal
tolkes, eller om hva som faktisk står i Koranen, men om oppfordringen til å
effektuere hva som Koranen påbyr, og som i prinsippet gjelder universelt og
forpliktende for alle muslimer hvor hen de nå måtte befinne seg, en regel eller
et absolutt som faktisk er et guddommelig sanksjonert påbud, som riktig nok
modereres av den allment aksepterte regel blant islamske lærde om at muslimer
som flytter til et ikkemuslimsk land skal følge lovene som gelder der, til
fortrengsel for hva Koranen sier.
Mullaen mener og gir tydelig uttrykk for at Koranen påbyr
dødsstraff for et menneske som i sine fulle fem brenner Koranen. Og nå har
faktisk en konkret person og et menneske som kommer fra samme området som
mullaen og som også bor i Norge som flytning faktisk brent Koranen her i
landet, (hvor det helt klart ikke er strafferettslig forbudt å brenne en Koran,
i sin reneste form).
Mullaen gjengir da hva Koranen mener om saken, og får store
presseoppslag, hvorpå mullaen blir arrestert og senere dømt for oppfordring til
vold. Mullaen sier at han personlig aldri har oppfordret noen til å drepe et
menneske som har brent Koranen her i landet. Han hevder at han kun har gått ut
offentlig med å ha sagt hva han som ekspert – dvs lærd - mener islam sier om
saken og at det i henhold til denne absolutt gjeldende lære objektivt sett er
riktig å drepe et menneske som fornærmer Koranen, og ikke bare at det er
riktig, men også at alle muslimer har en plikt i så henseende. Et mennesker som
brenner Koranen fornærmer islam per se og da alt hva islam er og innebærer.
Det mullaen indirekte sier, og som han tier om, er at den
enkelte muslim kan avstå fra å drepe fornærmeren (blasfemikeren eller
overtrederen) hvis han finner seg ute av stand til å eksekvere, det være seg av
materielle eller mentale grunner. Ingen individuell muslim kan påpliktes direkte
å drepe et annet menneske for en slik forbrytelse, med mindre han har selv har
forpliktet seg på det eller sverget å lyde ordre overfor en overordnet person
eller instans. Domsmyndigheter innen islam kan derimot utferdige fatwaer hvor
nærmere identifiserte personer kan drepes i henhold til islamsk rett. Plikten
er, kan man si, frivillig. Det fins vel knapt noen fastboende og "integrert" muslim i Norge
som vil ta mullaens utlegning av islamsk lov som en direkte forpliktende ordre
om å drepe overtrederen.
Mullaen forsikrer da også om at han aldri har oppfordret noe
enkeltindivid til å utføre straffen. Han har bare påpekt hva som er islamsk
rett ifølge Allahs og profetens påbud. Han mener derfor at han må frikjennes.
Mullaen blir likevel dømt for oppfordring til drap. Er dette
så et bevis på at Norge som stat, representert ved domstolen, er en totalitær, diktatorisk,
fascistoid eller regelrett fascistisk, intolerant og diskriminerende stat? En
stat som motarbeider ytrings- og religionsfriheten? Og følgelig en stat som bør
motarbeides på ett eller annet vis eller regelrett bekjempes? Bør Norge som
stat f eks fordømmes av FN og fryses ut eller isoleres eller boikottes i
internasjonale relasjoner og fora?
Faktum her er at både islam, her representert ved mullaen,
og Norge som stat, begge hevder at islamsk lov kun gjelder partielt her i
Norge. I praksis – de facto – betyr det at visse vers i Koranen faktisk er
temporært abrogert eller tilbakekalt her i landet, men merk: For mullaen skal
dette gjelde kun midlertidig, et aspekt i dette komplekset som staten riktig
nok ikke begir seg inn på å drøfte, (men likevel … ).
I et muslimsk land basert på sharia, understøttet av den
særegne muslimske menneskerettserklæringen, som er gjeldende islamsk rett i mange
land, vil selvsagt mullaens primære oppfatning eller tolkning gjelde og
straffen prinsipielt- og dette er viktig - kunne utføres av enhver muslim, hvor
som helst i landet og da som en plikt pålagt ham, ikke av demokratisk valgte
forsamlinger, men av Koranen selv sett og anerkjent som en ufravikelig
konstitusjon og som en juridisk så vel som etisk base som må stå til evig tid og
som ubetinget og ufravikelig er overordnet alle andre konstitusjoner, enten de
er fattet med henvisning til gud eller ikke. Det er Allahs konstitusjon som
gjelder og som gjelder uavkortet, som en evig plikt pålagt alle muslimer. Det
er bare sånn det er.
Hva hvis det nå kommer frem et norsk menneske – eller to – på
den offentlige arena i Norge og oppfordrer alle muslimer i verden, eller så
mange som mulig, til å komme sammen enten det er i formelle eller uformelle
sammenhenger i et forsøk på å bli enige om at det rett og slett er galt å
oppfordre til drap og vold for visse særegne islamske forbrytelser, som f eks å
brenne Koranen?
Ville disse menneskene som hadde et slikt ønske og som
uttrykte det offentlig, som en henstilling til alle muslimer, kunne stemples
som totalitære, fascistiske, for ikke å si fascistoide, og for å ville
undergrave eller sette til side selve ytringsfriheten her i landet?
Faktum er at det i Norge i dag er mange som mener akkurat
dette, altså at disse to – for å ta et tilfeldig tall - passer til denne beskrivelsen,
eller stempelet, om man vil. Men ikke bare det at stempelet passer, nei, i
tillegg forsøker media og andre private synsere og folk som kaller seg
eksperter og som ofte inviteres av NRK for å uttale seg på regelrette karakterdrap
på disse personene, uten forbehold. De skal tas og stilles offentlig til skue
som personlig forkastelige og fordervede personer. Det skal ifølge disse være
forbudt i Norge å arbeide for en reform av islam som innebærer opphevelse eller
stryking eller abrogasjon av visse vers i Koranen som direkte oppfordrer til
vold, dette til tross for at det fins millioner av muslimer over hele verden
som jobber for akkurat det samme, det er bare det at disse aldri blir angrepet
og stemplet og trakassert av disse mediakjendisene og yrkeshatere her i Norge
De norske som hevder det samme som diss mange millioner av
mennesker – som ofte kjemper med fare for sine egne liv – blir stemplet som
totaitære og diktatoriske, og mer, som nevnt ovenfor. Man forsøker å sverte
ryktet deres, de blir assosiert dårlig moral og uetisk holdning, og dessuten
som illojalemot Norge både som kultur, stat og nasjon, og i tillegg forsøker de
å isolere, forkaste og underkjenne disse personenes eller frihetskjempernes integritet.
Man vil kort og godt frata dem den normale samfunnsmessige aksept og for slik å
kunne sette seg selv ikke bare opp til legitime dommere, men også til legitime
bødler. (Idet de antakelig forutsetter å ha folkets velsignelse, hvis da ikke det
underliggende og reelle motiv og behov nettopp er å oppdra folk på deres egne og
altså medias elitistiske verdipreferanser og verdiers premisser, deres egne
undertrykkende og totalitære ideologier, med andre ord!).
Det som er tragisk er at disse personene i media ikke ser at
de med sin kritikk av frihetskjemperne logisk sett må rette den samme kritikken,
dvs stemplingen og demonisering, også mot Den norske stat, representert ved
domstolene, hvis oppgave det er å tolke landets lover. Dette følger logisk av
dommen mot mullaen. Media opererer med andre ord med et dobbeltmoralsk
grunnlag. De kan da umulig vite hva de gjør. De bør derfor betraktes som personer
med nedsatte, mentale evner, dvs utilregnelige, i det håpe at de likevel før
eller senere skjønner at de faktisk er tilregnelige og at de faktisk, juridisk
sett, kan regnes som tilregnelige).
For hvilke premisser er det domstolen har bygget på? Jo, -
implisitt - at Koranen eller islam selv aksepterer at de versene eller
skriftene som hjemler dødsstraff for fornærmelse av islam og muslimer er
tilbakekalte eller abrogerte her i landet. Det eneste rettsgrunnlaget domstolen
kan dømme på, er altså den menneskeskapte norske loven som forbyr oppfordring
til bruk av vold og drap. Men ikke bare det: Domstolen har faktisk lagt til
grunn at den islamske loven om rett til å drepe faktisk ikke gjelder som lov i
det hele tatt, i hvert fall ikke som universell menneskerettslig lov. For det
er selve kriteriet på at lover kan sies å være universelle: At de ikke kan
endres i flukt med omskifteligheter på sted og i tid. Universelle lover
forutsettes uforanderlige, og da ikke slik Koranen forkynner, at disse
spesielle lovene ikke kommer til anvendelse utenfor det islamske området, dvs i
de landene muslimene kommer til og hvor de må operere som minoritet. Selvsagt erkjenner man at Koranen gjelder,
men da bare som lokal lov, i og med at Norge eller det ikkemuslimske
verdenssamfunnet i praksis ikke kan overprøve den muslimske loven slik den
praktiseres i muslimske land.
Når norske domstoler derfor dømmer mullaen for oppfordring
til vold og straffbar handling begrunnet ut fra Koranen, forutsetter den at
islmsk lov ikke er universalistisk, men mer kommuniaristisk. Dette innebærer at
Staten Norge underkjenner islamsk lov!! Akkurat som de to brave vi snakker om
her, som kritiserer islamsk lov og vil at muslimer «stryker» disse
umenneskelige, totalitære og fascistoide «paragrafene». Ironien blir da at
staten går fri for kritikk, mens de to private vi her har i tankene blir utsatt
for den skammeligste av omtale og tillagt hensikter de ikke har.
Det som utløser saken mot mullaen er at hans generelle
uttalelser om muslimsk rett rent faktisk retter seg mot et konkret tilfelle og
en hendelse utført av en konkret person. Men denne vinkelen holdes utenfor
selve påtalegrunnlaget. Det domstolen ser seg kompetent til å behandle, blir
derfor isolert til den generelle oppfordring, som ikke retter seg til noe
spesifikt rettssubjekt. Men poenget er da at domstolen må regne selve grunnlaget
for oppfordringen som irrelevant, ja, ugyldig og dette betyr ikke annet enn at
Den norkse stat selv har abrogert Koranen! Islamsk rett må med andre ord forutsettes
ikke å gjelde, at den er rett ut sagt satt ut av funksjon, (og da ikke ensidig fordi
islamsk rett per se aksepterer dette, her i landet, og midlertid, altså, men
fordi universelle lover trumfer de islamske, et syn som altså er helt identisk
med det syn våre frihetskjempere – våre helter – fremholder, intet mindre).
Så en historie fra fiksjonens verden basert på virkelighetens verden som kanskje kan fortelle oss noe om hva som er i ferd med å skje:
Det er kommet en betydningsfull person til byen. Han har
tatt inn på byens luksushotell og tar inn i en suite med bulende draperinger
rundt de høye vinduene, og han har nå fylt baren med den beste og dyreste conjak
og dessuten fått installert noen ekstra myke chaiselonger i siderommene, så alt
er klart før møtet, som er et informasjonsmøte, en slags pressekonferanse, på
høyt intellektuelt nivå, for byens elite forventes å stille opp, og mannen har
noe nytt og viktig å bibringe, det gjelder Europas, og ja, hele verdens fremtid
og at Europas skjebne nå ligger i «våre» hender. Det ligger et spørsmål om et
være eller ikke være tungt svevende i suitens atmosfære. Det er nå det gjelder.
Den betydningsfulle personen her og sjefen for dette
kultiverte opptrinnet, er en høy nazioffiser, spesielt beordret fra høyest hold
fra de indre kretser i Nazi-Tyskland, Europas kulturnasjon nummer en, og han sitter
nå altså i godt selskap – blant landets eliter og landets fremste mediafolk - og
begynner å legge ut om Mein Kampf og retten til å tilintetgjøre jødene i
Europa, fordi det «står skrevet» at jødene utgjør en trussel mot alle ariere,
hvor de nå befinner seg.
Prinsippet gjelder fordi arierne – som alle tyskere og
skandinaver tilhører, rase- og historiemessig, etter gjeldende internasjonal
lov, har rett til selvbestemmelse og at det dermed følger at arierne har en
kommunitaristisk hjemmel – en hjemmel som trumfer dagens universalistiske
rettsoppfatning - for å sikre sin eksistensberettigelse ved voldsutøvelse og
drap, men også ved å etablere barne-fabrikker for senere å kunne befolke og utvide
sine territorier, i form av en slags
kollektiv preemptiv strategi som opphøyes til normativ i siste instans, dvs
med hjemmel i «gud», som egentlig er den germanske rasen.
Offiseren får noen krasse blikk på seg, tilhørerne består av
høyt aktede og velutdannede journalister, forleggere og noen
fagforeningsledere, skoleinspektører, folk fra lege- og juriststanden og
dessuten et par kunstnere, og det faller derfor noen ukvemsord, nærmest
viskende, og mange forlater salongen til fordel for kneipa et stykke nede i
gata. De vemmes av hva denne nazioffiseren sier og mere.
Men de fleste av gjestene blir, spesielt representantene fra
pressen og kultureliten for øvrig, og det virker som grunnen for at de blir, er
et ønske om å forstå, for å kunne bli beroliget av denne offiseren, som later
til å være et godt menneske, sånn privat, iallfall, og de venter ikke
forgjeves, for offiseren, som nettopp er kommet fra Østfronten hvor nazistene
gjør stor «fremgang» i rasende fart, og det er jo derfor han er her, for å
fortelle om hva som skjer og hvorfor, og for å sette mot i folk, og det i embeds
medfør, og fordi han har et oppdrag i Norge om å rekruttere frivillige til tjeneste
i kamp mot jøder og bolsjeviker.
Han forteller at potensielle rekrutter til en innsats for
Das Reich på Øst-fronten vil kunne få et carte blanche til å myrde for sakens
skyld, men de blir alle samtidig fortalt at alt dette eventuelt vil skje på
frivillig basis, selv om det overordnede målet ville bli oppnådd raskere hvis
alle soldater og frivillige ble beordret til å utføre utrenskningene, (som ikke
er hærens oppgave eller plikt å delta i) er fullstendig nedkjemping - og for
jødenes vedkommende - også fullstendig tilintetgjørelse.
Gjestene blir også svært beroliget når offiseren nå
forteller at han personlig aldri kan tenke seg å drepe en bolsjevik eller en
jøde. Han mener so gar at det er umoralsk å gjøre det, at det ikke sømmer seg,
at det er moralsk forkastelig, individuelt sett, og spesielt for ham selv, slik
han føler det, han er en mann av god samvittighet, må vite, men han har
samtidig visjoner, store visjoner om sitt folks fremtid, om at de fortjener
Lebensraum og at en kamp for dette er hellig, og derfor legitim, basert på gjeldende
rettsoppfatning. Han nevner faktisk i passiaren at det kan være nødvendig å
knuse egg for å lage omelett, slik fienden allerede har formulert det. (Av noen
skal man lære).
På dette tidspunkt er det at Hege Storhaug nå reiser seg fra
barkrakken, sammen med et par andre likesinnede og forlater lokalet. Hun
skjønner det dramatiske i hele settingen og hun føler en dyp uro for fremtiden
og en avsmak for dette spillfekteriet, som det vitterlig er. Men mediafolkene
blir sittende, de opplever at de er vitne til noe viktig, noe betydningsfull og
stort, de er alle forferdet over hva nazioffiseren forteller, men føler seg
samtidig beroliget: Nazistene baserer seg på frivillighet!
(Så tolerant, tenker noen av dem!) Det skulle garantere for
alt vil gå riktig for seg der borte i Øst. Om det skulle skje små, individuelt
baserte overtramp, så er dette ingen grunn i seg selv til forkaste nazismen som
ideologi, snarere tvert imot, inntrykket har festet seg om at nazismen sikrer
enkeltindividene den største frihet og ikke er interessert i å prakke på noen
noe som stred mot deres samvittighet.
Man er blitt overbevist om at Mein Kamp – og nazipartiets
forskrifter, som utledes av dets offisielle program - kun er det den er, et
uttrykk for forfatterens egne, private meninger og at det er opp til den
enkelte om han vil bidra til å sette forfatterens visjoner ut i livet. Man har
latt seg suggerere, lure, bedra, alt for «beroligelsens» skyld, for ikke å si
den multikulturelle «berikelsens» skyld.
Hva hvis nå denne offiseren plutselig skulle bli trukket inn
for domstolene? Hva ville ha skjedd? Jo, han ville ha blitt blankt frifunnet,
hvis domstolsbehandlingen skjedde i Norge, under naziregimet på denne tiden.
Men hva hvis den ble brakt inn for den norske stas domstol i eksil i London?
Offiseren ville utvilsomt der ha blitt dømt for oppfordring til ulovlig vold og
straffbare handling. Men hvem ville da ha sagt at den norske domstolens
beslutning ville ha vært et uttrykk for utillatelige totalitære og
antidemokratiske krefter?
Men for å hoppe frem til våre egen tid: Mulla Krekar er av
norsk domstol dømt for oppfordring til vold, selv om han hevder at han privat
og personlig ikke oppfordrer til drap av noen som helt. Han har bare vist til
at Koranen, som han sverger, til, nevner at hvem som helst, overalt, kan drepe
muslimer og andre som bryter lover og forordninger som Allah og profeten har
bestemt en gang for alle, overalt. Det er derfor hans religiøse plikt å
fortelle samfunnet om dette. Han påberoper seg religionsfrihet til å påpeke
hvilken straff som skal gjelde, ifølge islam. Men han selv oppfordrer ikke
privat til drap. Han må derfor frikjennes, er hans påstand. (Han sier kanskje
til og med at han selv, helt privat, er imot å utføre drap på fornærmere eller
krenkere av islam, Koranen og profeten).
Hvem ville nå påstå at den norske domstolen av i dag som
dømmer Krekar for ulovlige oppfordringer og for å være representant for et
totalitært – og nærmest fascistisk, autoritært, farlig og svært så intolerant,
ja, nærmest rasistisk – regime?
Det vil ikke mediafolkene og yrkeskritikerne finne på å
gjøre, ikke for alt i verden, synes det som. Ikke en gang tanken streifer dem. Men
å kritisere Storhaug og hennes meningsfeller gjør de med «beste» samvittighet,
ruset som der er inntil det utilregnelige på sin egen godhetspsykose og islamkritikkofobi og behov for å straffe
islamkritikere som nå – i form av Storhaug - altså stilles på linje med de
verste nazister, og, i deres øyne, da ikke helt ulike i personlighet, moral og
handel og vandel som den nazisten vi beskrev ovenfor. (Guilt by association).
De har med andre ord satt seg opp til og med over domstolene
og dømmer folk helt uten rasjonell hjemmel til spott og spe, helt uten
rasjonelt og juridisk grunnlag. Deres egen Vær Varsom-plakat er for lengst
opphevet, av dem selv, totalitære og diktatoriske som der er. Og helt og fullt
i islams, Allah og profetens vold.
På nei til islam fra før: Om Stanghelle,
Aftenposten og Krekar
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar