Asyl – før og nå, alltid på etterskudd eller i forkant? Asyl, er det ikke noe muffens med selve ordet? Jo, det inngår i det noen vil ha det til utgjør (de falske forestillingene om) islamofobi):
Hvis du ikke har leste denne før, er det på tide nå, fordi den belyser den utrolig store idioti vi har vært underlag og har underlagt oss, og som vi nå kanskje kan fri oss – litt fra -:
https://inyheter.no/08/05/2025/tidligere-udi-sjef-asylsystemet-har-spilt-fallitt/
og denne:
https://www.youtube.com/watch?v=IOnetGsUtLE
Hege, den store, (jeg sier ikke mer):
Og: https://www.rights.no/2025/06/sa-var-det-ingen-konspirasjon-likevel/
… Altså er det dem som i lang tid har advart mot denne utviklingen, og som har blitt kalt fremmedfiendtlige, konspirasjonsteoretikere, islamofober og rasister, som hadde rett. Like fullt fortsetter ledende medier å vri på sannheten så godt de kan. For de tok jo grundig feil i vår tids viktigste spørsmål rundt invandringens dramatiske konsekvenser. …
… Danskene er allerede i mindretall i ni store områder, som eksempelvis Tingbjerg (25 prosent dansker), Vollsmose (34 prosent), Gellerup (36 prosent) og Høje Tåstrup (43 prosent). Nielsen etterlyser enn beklagelse:
Det er noen av oss som har påpekt denne katastrofale demografiske endringen i Danmark i over et tiår. Vi har blitt kalt konspirasjonsteoretikere, rasister, islamofober, xenofober og verre.
Nå som det viser seg at vi hadde rett, venter jeg på en unnskyldning. En unnskyldning fra politikerne og politisk korrekte medier som har satt skam over oss. Og en unnskyldning fra de politisk korrekte opinionslederne som har hånet og latterliggjort oss.
Dere har ødelagt Danmark ugjenkallelig. Det minste dere kan gjøre er å si unnskyld. Det skylder dere oss. … Og hva sa en «prominent» idiot i 1985, jo, her historisk, vanvittig, uttalelse:
Jeg ved godt, at mange danskere er ængstelige for at åbne grænser kunne
føre til, at Danmark bogstaveligt talt blev oversvømmet af f.eks. en halv eller
en hel million mennesker udefra. Det ville skræmme folk, men sådan går det jo
ikke. I øjeblikket udgør flygtningene 0,3 procent af befolkningen.
Poul Schlüter, statsminister, Berlingske Tidende 4/8 1985, se nesten helt
nederst på posteringen:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/11/islam-angrep-pa-dar-al-harb-krigens-hus.html
Mer om bl a prof Anne Sofie Roald: https://neitilislam.blogspot.com/2019/09/8-syndene-og-synden-i-kristendom-og.html
Nå, her er jeg igjen:
Det viser seg, for meg, at jeg gang på gang får det midt i fleisen: At jeg faktisk, og i praksis, er en del av problemet som jeg har foresatt meg å løse, i hvert fall delvis, og objektivt sett i meget ubetydelig grad. Jeg snakke om de store utfordringene vi alle, absolutt alle, inkludert all ettertid, står overfor.
Før jeg kommer til rosin i pølsen, må jeg derfor skissere en slag prambula, hor jeg åpenbarer visse premisser, mentale premisser, for mitt lille bidrag.
Les gjerne med et vidåpent hjerte, hvis mulig:
https://neitilislam.blogspot.com/2016/02/merkelismen-en-sikker-vei-mot-forventet.html
https://neitilislam.blogspot.com/2018/06/smasteining-i-et-idyllisk-nabolag.html
https://neitilislam.blogspot.com/2011/08/nar-gjengen-begynner-slipe-sine-kniver.html
https://neitilislam.blogspot.com/2014/07/skamfull-av-vre-norsk.html
Dagens: Jeg trengte et frimerke, bare ett, denne gang, og gikk innom nærmeste Narvesenkiosken, ikke langt unna …
Jeg hadde kjøpet noen frimerker der tidligere, og trodde dette skulle bli en god liten handel, ett lite frimerke; med et smil; det måtte man da ha, fortsatt. Dette måtte jo gå bra. A priori. Prima facie.
Har du frimerker? spurte jeg betjenten. Jeg står med en konvolutt i hånden, med adresse påskrevet, for hånd.
Han er en forholdsvis ung mann, pen, mild, du vet. Kanskje tjenestevillig, serviceinnstilt, og ja, jeg kan ikke utelukke det, generelt. Hjelpsomheten selv. Potensielt. Velfrisert, uten sterk parfymering. Ikke overdrevent slank. Sunn hud. Ungdommelig kledt, i svart.
Klarer han å sortere mer enn 4 logisk koherente setninger på en og samme gang? Har han gått på BI, eller noe sånt? Neppe. Men niende? Vel, vi kan jo håpe. Han har en naturlig mine som fortelle meg at denne personen alltid vi ha «moralen» på si side.
Jeg værer plutselig noe, uten empiri. Noen innett, noe pukkende, noe fastlåst uten mulighet for løslatelse, eller forløsning, eller forbedring, eller oppmykning, noe som ikke tåler dagens og samvittighetens lys. Jeg ser noe uforsonlig, noen vage bilder av noe retthaversk, noe påholdent, noe fordummet og forstokket. Noe kolossalt egosentrert og derfor stivt, umedgjørlig. Noen eller noen som fastholder noe, uten saklig grunn. Noe påståelig og urokkelig. Et ugjennomtrengelig panser. Noe som ikke kan forandres, og som ikke vil forandres. Et kyrass. Jeg aner en viss intransigens i luften. Noe ubehagelig, men noe jeg bør unnfly?
Og alt dette er avledet av noe; det komme noe steds fra. Det har noe med noe å gjøre, men hva?
Ord, forestillinger, griper tak. Jeg aner og kanskje ønsker at noe i og for uønskelig skal manifistere seg. Noe forutbestemt, nærmest, uunngåelig, slik at jeg slipper ansvar, men blir styrt, av noe større, som tar ansvaret. Det personlige.
Jeg ser snevert, aggressivt, stangende, monotont i sitt vesen, dystert, ekstremt, ekstrem kulde i smeltende varme, krypende … (jeg vil forenkle, nå, ikke komplisere, noe som jo gjør det hele mer komplisert, eller var det fasettert?). Hjelp. Trenger helbredelse. vi være hel – og så enkel som mulig. Det vil si: Høyverdig, men ydmyk, bøyd, from på utstilling, helst.
Jeg «hadde på følelsen», følelsene, på hjertet, i årene og langt inne i mitokondriene, i nervebanenes korridorer, … Som jeg fikk lyst til å bekjempe, forme i mitt eget bilde, absolutt, selvstendig, ikke sant? Full kontroll ved å miste kontrollen, full lykke ved å miste lykken. Trenge gjennom, forsvare i angrep, forvare i våpenhvile. Den noble løgn – kronisk.
Alt naturlig, trøstig, flukt, tomt fylt, kanskje ynkelig. Alt i den skjønneste orden, på ustøe bein, litt skjelvende, usynlig; Hele spekteret av Meg, er «Den Andre».
Han – denne mannen jeg nå skal møte, i all vennlighet, og hvor alt, nå i dette øyeblikket ennå ikke er skjedd, og da noe som ikke har skjedd og som derfor befinner seg der langt inne i noe som da bare må kalles intetheten, tror jeg - nøler litt, ser kanskje på meg på en litt rar måte, (fordi jeg kanskje er litt rar? – nei, overhodet ikke); jeg vil ikke si nedlatende, i utgangspunktet. Han må være ny der i butikken; jeg pleier å handle noen blader der, i ny og ne. Bare lette smil, høflighet; kanskje litt mer formelt enn i tidligere tider, men, men, det går, vi kommer gjennom det; det går seg til …
Han sier:
Nei, og rister på hodet. Men ikke truende, men altså: Nedlatende – det er noe man ser, noe man værer, det kan ikke tolkes annerledes. Man har rett til å tolke det som nedlatenhet, man trenger ikke å bevise det. Og betjenten kan være troendes til å vite dette: Han er jo perfekt, både før og etter. Uangripelig allerede før noe har skjedd, ja, lenge før. Kanskje begynnelsen på en naturlig trassighet i muskulaturen, eller reaksjon diktert av kulturen? (Ikke tenkt: Ukulturen!).
-Har dere ikke frimerker?
Det forundrer meg, så å si, å bli avspist eller avvist med en slik skråsikkerhet, og jeg begynner automatisk å finne en god, rasjonell forklaring på at det er blitt slik nå: At Narvesen har sluttet å føre frimerker! At de nå plutselig er blitt fritatt for alt styret med å selge noen papirbiter, for det står seg jo ikke, for betjenter med respekt for seg selv.
Så ja, jeg lar det synke inn, men kjenner samtidig at det stiger enn viss skepsis opp i meg: Det kan ikke være sant. La meg sjekke dette, om enn aldri så motvillig. Det er som om jeg værer bråk, uten grunn, uten nødvendig tillatelse fra mitt «overjeg», min moral, min grunnholdning. For dette er jo bare en detalj, ikke sant, og slikt må man bære over med, og hvem kan vel være uenig i det?
-Nei.
Igjen, altså. Han ser fullkomment sikker ut. Utilnærmelig, Ukrenkelig. Allerede på nippet til å bli fornærmet, på en måte. Det velle noe opp i ham. Taqyyia i emning? De ulike former og begrunnelse for den lovlige løgnen er mange. Man trenger så visst ikke være muslim for å ty til taqyyiah. Men da lyver man fordi man selv har forstillinger om at man selv er uangripelig og helt uten synd. førsteprinsippene
(Tanker rumler i bris svak i bakhodet. Tese, antitese, syntese. Bevis – abductive. Teorem. Tenke i presupposisjoner. Konsekvens, intuisjon. Nihilisme. Definisjon, presisering. Maximer som allmektige? «Den universelle hermeneutikken» som liksom skal knuse islam og redde Vesten?
Befriende positivisme? Er ideologiene fremdeles døde eller har de gjenoppstått? Ah, behaviorisme? Archetyper, Det underbevisste – noe å være redd for eller «frelsesvektøy» for sofaslitere?
https://neitilislam.blogspot.com/2018/09/tankeforutsetninger-og-det-juridico.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/03/det-moderne-mennesket-samvittigheten-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/09/religion-og-psykologi-definisjoner.html
Narsissistisk medfølelse?
https://neitilislam.blogspot.com/2022/10/psykolog-jordan-peterson-mot.html
Hm.
Kontradiksjonsprinsippet. Tankefeil, logisk brister, universelle ? Vrang, vranglesing. Stråmann. Inertisk. Steil. Double down. Like muligheter, likt utfall? Kognisjon? Emosjon? Lateraltenkning? Emotivisme? Emokrati? Tu quoque? Ekvivokasjon? Falsk dikotomi? Excluded middle? Post hoc ergo propter hoc? Petitio principii? Baculum?
Det er ikke av forfengelig dette, det er en blanding av oppbrakthet, følelse av reell overgivelse og nødvendig – og naturlig frembrakt - entusiasme, entusiasmen siste skanse, kanskje. Det kommer an på perspektivet, som Nietzsche sier. Men det ligger bare en svak avglans av dette å spille sjakk, ikke minst med seg selv, i alt dette. Men detter er ikke sjakkspillet, i seg selv, selv om …
Vi tar en liten avstikker til f eks «modus ponens», med tilbehør - et stadig tilbakevendende fenomen, som sitter klistret, hvis man våger erkjenner det. her Dette i all beskjedenhet, tenk å avgrense og begrense, å utvide, ikke tilsnevre, (gjør kanskje livet verdt å leve for fullt?). Jeg tenker også på Putnams vitenskapelige konklusjoner: Mistroen forsterkes jo tettere mangfoldet blir, jo tettere det kommer innpå.
Det er altså alt dette, den paradigmatiske bakgrunnen, som svirrer rundt i hodet mitt, når jeg går inn i kiosken og skal ha ett frimerke. Det ligger i ubevisstheten som ennå ikke er utryddet - det er ikke påtrengende, overveldende eller ubehagelig; det ligger der som tyngdekraften ligger i oss, og drar oss mot sentrum, og våre dagers erfaringer, og premissgrunnlag, for alle fremtidig strategi, all politikk, alle «kulturkamp» - alle holdninger og hvordan vi møter dem, innenifra utenfra, og midt i mellom. Jeg lever forholdsvis komfortabelt med alt dette, men jeg misunner ikke fremtiden hvis den skulle måtte finne at det er nødvendig å kopiere eller etterligne meg, eller mine indre, mentale mønstre og utfordringer, henimot sannheten, eller hva som er igjen av den.
Jeg plages ved tanken på at noen mennesker faktisk hyllet Lenin, Stalin, Hitler – Quisling. How come? Les: Lenin om religionen, f eks Forlaget Ny Dag, 1976. Dahl’s store biografi om Quisling.
Hvordan og hvorfor Muhammed? Hvordan Quaradwi, al Banna, Qutb? (Jeg viser til annetsted her på bloggen).
Mange i dag vil kjenne seg godt igjen i f eks Lenin; han har en viss sjarme, en selvsikkerhet som kan overbevise noen og enhver. Han er karismatiker. Og liker vi ikke nettopp karismatikere? Vi har lest: Flukten fra friheten – Fromm. Vi har også lest Jeg valgte friheten, Kravchenko – begge omtalt annetsteds her, i noe dybde. Rystende. Men litt frigjørende. Vi nærmer oss sannheten, og rettferdigheten, med alt dette virker litt for mye Zeno og Skilpadden, paradoksene, behov for legitimering.
Puh.
Tenk om vi ikke er kommet lenger enn … : puritanere, trettiårskrigen, og emosjonelle skurker? etikk ... og det emosjonelle credo i praksis
Og: https://neitilislam.blogspot.com/2015/06/nar-dumheten-er-til-for-brukes.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/02/liberalisme-og-hypermagi.html
https://neitilislam.blogspot.com/2019/03/homo-oeconomicus-i-dagens-og-historisk.html
Når begynte vi å hate oss selv?:
https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/nar-og-hvorfor-begynte-vi-hate-eller.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/01/serviliteten-og-vestens-selvpafrte.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/08/ekteskapetnihilismen.html
https://neitilislam.blogspot.com/2012/07/islamiseringen-av-ekteskapet.html
Om bl a positiv lov:
https://neitilislam.blogspot.com/2018/03/terje-tvedt-det-internasjonale.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/01/stormingen-av-kongressen-fr-i-og-med-og.html
https://neitilislam.blogspot.com/2021/04/er-faktisk-janteloven-i-virksomhet-i.html
https://neitilislam.blogspot.com/2020/11/er-alle-troer-like-tolerante-eller-like.html
https://neitilislam.blogspot.com/2022/05/om-dhimmipsykologi-islamofobi-og-bl.html
Kreeft om maleriet som måtte tas ned:
https://neitilislam.blogspot.com/2022/12/lucia-rett-i-armene-pa-imamer-og-andre.html
https://neitilislam.blogspot.com/2011/02/ateisme-for-dummies.html
Mye knas og knask, for den hungrige:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/ny-oversikt-stadig-ny-innsikt-islam.html
Like viktig, om ikke mer, som alt annet her:
https://neitilislam.blogspot.com/2024/02/vil-du-ha-den-store-oversikten-som-kan.html
Lytt til psykolog Skorstad:
… Den mest alvorlige varianten vil være det Kernberg beskriver som «malign narsissisme», som vel kan beskrives som en kombinasjon av narsissistisk personlighetsforstyrrelse, aggresjon, sadisme og en paranoid innstilling til andre.
… Men nå finnes det godt vitenskapelig grunnlag for å snakke om en ny underkategori av grandios narsissisme, som jeg har valgt å kalle «fellesskapsnarsissisme». Dette er personer som presenterer seg som altruistiske, omsorgsfulle og fellesskapsorienterte. Se for deg et innlegg på sosiale medier av typen «I år satte vi ny omsetningsrekord på skoledugnaden!», der både bilde og tekst gjør at du stopper litt opp og undrer over hva motivasjonen bak dette egentlig er. I personlighetstester vil denne gruppen bekrefte testutsagn av typen «Jeg er en god lytter», «jeg gjør verden til et bedre sted» eller «jeg har stor innflytelse på andre». Vi snakker med andre ord om de selvopptatte som seiler under et empatisk flagg …
https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2025as04ae-Narsissisme-med-innestemme
Vi nærmer oss det avgjørende drama, selve det midlertidige drama, - tragedie?:
Hva ville en ung handelsbetjent ha sagt for 50 år siden i samme situasjon som i dag?
Teser mot Fuerbach, Marx: Du skal ikke tolke og forklare, du skal agere og forandre! Men hvordan få det til? Vi må holdne og holdnes. Emovere og emoveres. Best å bli hypermagiker? Fullstendig servilt betinget emosjonelt korrekt? OK. Tiltak? Bevisstgjøring. Veggaviser. Den perfekte verker av summen av alle goder. Alt flyter? Nei, Alt fast. Analyse eller syntese. Antinomier. Visuelle illusjoner? Helheten, eller delen? Kjenn deg selv? Vel, har du gransket deg selv, hvis du har noe?
Forvirret? Er ikke virkeligheten først en «collage», før noen virkeliggjør -forvirringen?
Det kommer innenfra, nedenfra, ovenfra, utenfra, fra siden, på skrå, midt imot. Hvor det faste punkt? På hvilken frekvens? I hvilke foretrukne farger, og former?
Snevert. Monotont. Aggressivt – latent eller aktuelt. Krypende.
Jeg hadde det på følelsen. Som jeg fikk lyst til å bekjempe. Trenge gjennom, og ut av. Angrep er forsvar. Omvendt. Alt naturlig, og i denne skjønnheten, avslørende ord – hele spekteret av meg selv - Den andre, (Haiku). Induktiv metode, deduktiv metode, hypotetisk, deduktiv måte, hypotetisk induktiv metode, tilnærming – vi er aldri fremme, alltid akterutseilt, før "det hele" begynner.
Wencke Mülhausen skriver i Klassekampen, 2020: Det er bra at påvirkningen fra Michel Foucault og Judith Butler kommer frem … Man kan anerkjenne teoretiske bidrag og samtidig være dem bevisst deres begrensninger. Foucaults og Butlers teorier har en frigjørende potensiale til å gjenkjenne maktens språk. Grunntesen er at «alt er språk» er samtidig antihumanistisk og fremmed gjørende … (Kamilla Aslaksen i Kalvig).
Ved disken, ved betalingsterminalene nå:
-Dere hadde det bar for kort tid siden, sier jeg. - Er du sikker?
Han svarer brydd. Vi har ikke frimerker, han nøler ikke, hever stemmen en halv millimeter. Jeg begynner å gå ham på nervene løs. Han vil tydelig bli kvitt meg, jo før jo heller, og jeg føler meg faktisk svært vill til å legge halen mellom beina, kommer meg ut, og pusle meg av sted noen kilometer for å finne et sted hvor jeg kan betale for å få et usselt, lite frimerke.
-Ja,men der hadde jo … begynner jeg.
Noe i meg stritter imot, vil ikke gi seg. Jeg overgir meg til dette instinktet. Jeg tar er svær risiko, for blant å bli kalt både narsissist og rasist, og, ja, du vet, fob … kanskje «hindufob, til og med …
Hvem er redd for hva man er redd for hvis redselen allerede utenfor behandlingssystemets rekkevidde er definert av revolusjonære hobbypsykologer, kronisk presentistiske narsissister?
Jeg gjentar: Har dere virkelig sluttet å føre frimerker, i alle kioskene?
Han svarer ikke, vrir litt på kroppen, mens ansiktet ser helt ubeveget ut, helt uanstrengt stivt, fordømmende, intransigent – og for å vise at han egentlig er opptatt av noe annet, noe mye mer viktig enn meg og et lite frimerke – begge like lite profitable, med andre ord. Han må være særlig gira på å forsvare sitt gode rykte- innad, om ikke annet - som en svært profitabel og foretaksom ung mann. Kapitalisme er kapitalisme, så derfor. En kultur er ikke bedre enn en annen, bortsett fra den kulturen som gjemmer seg bak én, eller: den høyeste autoriteten. (Som gjerne kan være oppdiktet; i dag spiller ikke slike spørsmål noen rolle: Might is Right – (det er noe vi ikke har lært å komme oss forbi eller forsvare oss med). Vi levnes ikke det miste rom hvor vi kan sno oss unna. Emosjoner, kun, er argumenter, de siste argumenter. Og «de» vet det, dvs vet å utnytte det, men detter farlig, hvis ikke umulig, å si høyt, ja, knapt tenke det. Og det fins ingen vei tilbake, hverken frem, eller den andre veien: Nedover, nedover. Men hvor er bunn? Nei, også den er skremt ut av konseptene, våre kognitive arsenaler. Vi har intet å holde oss til, ingen som vil forsvare oss. Vi har gjort oss forsvarsløse, de facto, de jure, og ingen skjønner bæret.
I dag må du ha et lite frimerke for å ha håp om å få et budskap frem. Og et ark, med hvite sider, tabula rasa, som selges hvor?
Det er par eldre mennesker til stede i sjappa. De står litt unna med ryggene sine og spiller på automatene, og nyter roen. Og håpet, helst om full pot. (Ikke tenk: Pol Pot!). Det er ingen trengsel i butikken i dag. Intet regn til opprør, eller refleksjon over livets litt dypere sider, spørsmål, og sånt, nei, det går ikke … De står der i sin herlighet og venter på at menneskeskapte algoritmer endelig her og nå skal gi dem full profitt for innsatsen. Hellige som de er. Og her skjer det nå på tre meters avstand - et lite eksistensielt drama som overhodet ikke angår dem.
-Kan du ikke forsøke å finne ut om det kan være tilfelle at dere ikke har frimerker? Kan du ikke ringe til noen og høre? Kan du ringe sjefen din?
-Han er opptatt.
-Ring sjefen, sier jeg, og hever stemmen med en millimeter, med skyldfølelse. begynnelsen til en skamfølelse, og frykten for å bli antastet, eller arrestert, når det kommer til stykket.
Et bilde slår ned som et vondt lyn. Jeg tenker i et glimt på Mattias Gardell: Hvis det første du tenker på når du hører ordet … im …, er skjegg og kalasjnikov, da er du rasist, fordomsfull. Jeg frykter da tvungen deportasjon, eller isolasjon, av meg. Og ikke betjenten.
https://neitilislam.blogspot.com/2011/05/br-de-islamofile-tavngsbehandles.html
https://neitilislam.blogspot.com/2011/04/in-spe-islamofilt-fascistoide.html
https://neitilislam.blogspot.com/2023/02/skolene-symptomer-pa-tidens-galskap.html
-Han er opptatt, sier betjenten. Det er naturnødvendig ikke noe å gjøre med. Han kan ikke hjelpe meg, svare. Hva er han redd for?
Hvordan kan du vite det hvis du ikke ringer? spør jeg.
Han ringer nå på nytt, antakelig av to grunner: Få hjelp til å få meg ut, få hjelp til å svare på spørsmålet om de har frimerker, eller ikke.
Jeg venter. Han snakker et uforståelig språk nå. Sirka tre minutter. Jeg hører en meget alvorlig samtale. Jeg venter meg det verste. Jeg har kanskje tråkket over en grense. Nå har jeg ikke bare fornærmet en, men to, og kanskje til og mobilisert politiet, underlagt vårt demokrati.
Han legger på.
-Hva heter han, sjefen din? Kan jeg få snakke med ham. Ring ham …
Han ringer.
-Han svarer ikke, gjentar han.
Kan du ikke ringe noen andre, da?
-La meg få nummeret til sjefen, sier jeg. Jeg ber også om navnet, noe han umiddelbart nekter å gi meg. Har noen noe å skjule her?
-Nei, sier betjenten. Han står nå og snakker med en eller annen i telefonen, kanskje sjefen, kanskje bare daglig leder, på stedet.
-Hva heter du? spør jeg.
Han sier navnet, men bare fornavnet …. jeg noterer det på «phonen», han snakker, og snakker på et språk og et kroppsspråk jeg ikke forstår. Jeg aner at jeg vil bli avslørt: Dømt til Gulag, for å overdrive litt for mye, selvsagt, men, men, humoren sitter fortsatt på lur, eller ironien, hvis du forstår. (Et fenomen som synes å være fortapt, allerede for det er begynt).
Man håper i sitt stille sinn på det beste. Summum bonum.
Plutselig får pipen en annen lyd. Betjente bøyer seg nå ned bak disken. Han leter etter noe, og plutselig kommer det: Frimerket legge spå disken.
-Ah, ha. Du løy, altså, da du sa at dere ikke har frimerker?
-Nei, jeg lyver ikke, sier den unge lovende.
-Jo, du sa noe som ikke var sant.
-Jeg visste ikke at vi hadde frimerker, (derfor løy han ikke, mener han). Han påberoper seg skyldfrihet via intensjon. Så lenge intensjonen ikke var å lyve, var det han sa, sant, mener han. Han ser ut til å ha gjort intensjonsetikken til absolutt standard – hvor har han det fra?
Konsekvensen for meg var at jeg måtte reise langveis til, for å få sendt brevet – en viktig sak. Og nå sto jeg i fare for å komme en halvtime for sent til et møte som kunne bli ganske innbringende, særlig hvis jeg kom punktlig.
-Du er ikke sann, sier jeg. Ikke truende, fra min side. Han forbløffes - at noen svarer ham, på denne måten, synes utenkelig.
-Du er gammel du, sier han truende og ser på meg med to onde øyne. (Hva betyr det? At ingen vil gidde å høre på meg?).
Jeg sykler videre til neste gjøremål og håper jeg slipper å mangle et frimerke i fremtiden. Vi har jo e-mails nå, trøster jeg meg med – og føler en befrielse, faktisk, over at jeg nå skammer meg over å ha vårt så kravstor overfor denne unge ekspeditøren, somførst ikke, hadde, men plutselig nå har, frimerker, til salgs, nærmest helt uten profittmulighet. Jeg tenker: Stakkars mann. Jeg trenger viss psykiatrisk behandling, eller omskolering, av slagsen. Jeg kvir meg til å besøke kiosken igjen. Men er blitt «sort of» avhengig av den, også.
Zero-Sum?
Utenfor lokalet legger jeg brevet i den røde postkassen, men her står det faktisk at det er umulig å si når brevet vil bli hentet av posten, og eventuelt når det skal sendes videre, og hvor lang tid det eventuelt vil ta. Uker eller år? Jeg har et konkret eksempel, men nå nok for denne gang, om dette.
Så over til noe som kan kalles terapeutisk, kristen koseterap, hvis grenser ikke fårå eller kan overskrides:
Får noen lyst til å gjøre som Hanvold gjør, regelmessig?
… Jeg setter meg ned i en stol, og så begynner jeg å puste (trekker pusten og liksom retter på kroppen og beveger hendene mykt og elegant opp og ned), f eks Galaterne 3. 13, så sier jeg husjh, takk Jesus, huish, at du ble gjort til forbannelse for meg, for det er skrevet (antar en veldig høytidelig og «høytflyvende» stemme nå), forbannet er den som henger på et tre (han sier det som i transe, på en måte, helt unaturlig, forresten, men messende, liksom høystemt overmåte), puster med kraft, dette skjedde, puster, for at Abrahams velsignelse, skulle komme over hedningene, i Kristus Jesus, (puster veldig mellom hver setning), så jeg ved troen … skulle få Ånden, hsjm det var gitt løfte om, så ved at jeg da puster, inn og ut, pushj, inn og ut, og ved at jeg beveger armer og kroppen min, så er det fullt fokus, på de skriftstedene, som jeg da siterer hele tida, Herre, takk, hushjj, for det du kommer med visdom, og med visdom så ble huset grunnlagt, hooo, takk for åpenbaringsforståelse, ved det så ble huset trygget, tshjooo, Din kunnskap, Herre, så fylles rommene med alt kostbart og herlig, skjønner du? Altså, det går da i Guds ord og Guds løfter, så kjører jeg på Abrahams velsignelse, 5. Mosebok 28, tsjoo, så da kjenner jeg da når jeg er ferdig med en halvtime, så er jeg avslappa, full av tro, og full av fred, og full av glede, så gjennom det, har du fred … og slipper å bli plaga av stress. Salme 131. 2: jeg har fått min sjel til å være stille, og til å tie, ikke sant? som et avvent barn … min sjel er hos meg, vent på Herren, Israel, fra nå av og til evig tid. Halleluja. Så du gjennom dette bryter med fortida, de fleste leer i fortida og sine følelsesbaner, … i stedet for å være en vinner i livet … gjennom haga(h), altså meditere, vil du forandre din personlighet, og et paradigmeskifte skjer, hvor du kontrollerer dine følelser, og ikke følelsene deg … eller omstendighetene, dette kommer gradvis, idet du praktiserer haga(h), daglig, du blir familiær med deg selv, …
-Halleluja, sier Gøril (Heiene Christoffersen).
…
-Kossen kan vi utvikle vårt åndelig menneske? spør Gøril Heiene Christoffersen, (som her liksom skal målbære spørsmål fra publikum, (noe som jo kan være tilfelle).
-Det er dette med å meditere, kan du si, på Guds ord, da, hvis vi tar det, og da er det jo to skriftsteder, skal vi lykkes i livet, så må det jo være en vekst, hvis vi står på samme sted år etter år, så er det ingen utvikling, Salme 1, salig er den mann ikke vandrer i ugudelige folks råd … men har sin lyst i og grunner på Herrens lov, dag og natt, og når du gjør det, han skal være lik et tre, plantet ved rennende bekker, som gir sin frukt i sin tid, og dets blad visner ikke, alt det han gjør, skal han lykke til, Josva 1. 8, er det vel, denne lovens bok skal ikke vike fra din munn, du skal grunne på dem dag og natt, … da skal du ha lykke på dine veier og du skal gå klokt fram, så her har du to ord for dette med å grunne på … he, he
-Fantastisk, sier Gøril.
-Det er jo veldig få kristne som holder på med det da, sier Hanvold. Men hvis du går på grunnspråket her, så er det haga(h) (han uttaler det nesten korrekt nå, nesten, i stedet fo hagga, som han har bukt tidligere.
Har han virkelig sjekket? Korrekt er: Haga med trykk på siste «a»).
… det betyr å mumle og grunne, meditere, … meditasjon betyr å bli kjent med, ikke at du får et mantra, vi blir familiær, altså, vi bli kjent med Guds ord, når vi praktiserer haga(h), vi utvikler vår ånd og åndeliv med at vi da mediterer på Guds ord, dag og natt. Og da må vi lese Guds ord og være opptatt av det, og da sier jeg det, for in egen del, da, så prøver jeg å praktisere, to ganger om dagen, dette gjør da at jeg kan leve i den åndelige dimensjon, slik at du lever i fremtiden og ikke i fortiden, slik at følelsene i hele deg lever i følelsen av fremtiden, at du allerede har alt, det du drømmer om, så vil dette bli manifistert også i den materielle verden.
Vi må gjøre det med hele oss, ånd, sjel og kropp, så vi har fokus så vi har våre tanker og vårt sinn til å være stille … ikke sant, altså, dette er jo så viktig, 80% av alle tankene vi har går igjen dag ut og dag inn … vi må bryte vanspor som vi har, da, og gjennom det … det er derfor det står da … vi har fått vår sjel da til å være stille, så vi er bevisst da, våre tanker, Salme 131. 2, veldig viktig, som et avvendt barn ved sin mor, det er en åndelig kamp, det kommer forstyrrende tanker … disiplin, at ånden blir sjefen i livet det, altså når jeg setter med ned og mediterer og grunner og drive med hagah, så må kroppen lyde meg, du få’kke gå på toalettet, … du må behandler kroppen din som hunden din: Sitt nå!
-Gøril sukker, he, he …
- Hvi ikke, blir det ikke fokus … viktig at du bruker hele kroppen din, også, og at du puster, kan du si …
Hanvold viser nå hvordan han gjør de, konkret, og begynner å puste … schj, schsj, (han beveger hendene og vugger på ryggen på en behagelig og utruende måte), sier jeg da, sier han, (han ønsker antakelig å fremstå som et dydsmønster eller en rollemodell her, hvem vet?).
Altså: Du er Herre i mitt liv… ssch .. ved dine sår Jesus har jeg fått legedom (sakte ordføring her, det ligger noe mystisk her, besvergende, magisk, i luften her, her skal det etableres age …).
Det blir hele meg som tilber Herren. Og som proklamerer da ut Guds ord … kan du si eh …
-Uhm, sier Gøril.
Det er bare det som foregår inne i holdet mitt, altså sinnet mitt, og kroppen min er opptatt … med a å sitere … Herre, takk at det som tekkes deg, gir du visdom, og kunnskap, og glede, men synderen, … som behager deg, Herre, ikke sant, det høres sikkert sprøtt ut, men gjennom det, så blir du ett med Guds ord og Guds ord blir ett med deg, … så du priser Gud på en måte med hele deg …
-Ja, sier Gøril.
… Og da skjer det en forandring i ditt liv, da kommer du videre og vokser …
Lørdag 6. april 2024:
Jan Hanvold - endelig ut av skapet?
https://neitilislam.blogspot.com/2024/04/jan-hanvold-endelig-ut-av-skapet.html
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar