onsdag 22. november 2017

Med kondomer for fred?



Denne postering i flukt med innlegget i går: Det var en gang i fredstid at Vestlandet ble overskylt av kondomer, som man hvis man klarte å bryte hemninger man måtte ha og tok mot til seg å kjøpe dem i visse kiosker og på apotek. Kondomer var hygieniske midler, het det. Det skulle være sikkert, rent og konsekvensfritt, så å si.
Den generelle moralske standarden på Vestlandet den gang for lenge siden tilsa at det ikke var helt greit å bruke kondom. At man følte seg litt skyldig, hvis man skulle ha behov og mot til kjøpe, ble ansett som «det naturligste» av verden. Etter ti eller fjorten år ble kondomer en dagligdags affære og nå bryr det ingen at det henger kondomer på stativene ved kassen på senteret og ingen protesterer. Man skulle dermed tro at alt hadde ordnet seg, at kondomene hadde bidratt til å skape et mer tolerant og levelig samfunn. Kondomer ble sett på som et symbol på frihet og selvrealisering. Og derfor mente man, at det måtte være en god å utbre kondommens budskap ikke bare over det ganske land, men også i hele verden. Kondomer, mente man, var et glidemiddel man kunne bruke for å skape fred, og hindre sykdommer, et viktig bidrag. Men så trodde man da også at Afghanistan var å sammenligne med et sted å Vestlandet, en liten flekk på kartet med innbyggere som bare gikk og ventet på at kondomene snart skulle komme dalende ned fra himmelen, slik at de kunne frigjøre seg og få et nytt og bedre liv. Frigjøre seg fra mørkemennene, også kalt puritanerne eller pietistene. De var mot kondomer og ville ikke rokke seg. De rigget seg da også skarpt til motstand, men akk, etter en tid, trakk de seg stilltiende tilbake. Kampen mot kondomene var tapt, en gang for alle.
Som sagt, så gjort?
Vel, det mange måter å se det på, men kondommisjonen ble faktisk integrert i en annen misjon, i og med Vestens forsøk å å frigjøre Afghanistan og afghanere flest fra Taliban, «studentene», som de kalte seg. Noen vestlige trodde nok at «opplæringen» skulle gå greit. I et tankeeksperiment kan man lystig tenke seg hvordan det gikk:

Hva skal til for å fornærme muslimer?

La oss ta et hypotetisk tilfelle. La oss tenke oss at det om ikke lenge blir mer fred i Afghanistan og at Norge bidrar med å slippe ned tonnevis av fullvitaminiserte abortpiller ispedd antioxidanter over de fjerneste fjellområdene i landet.

La oss også tenke oss at dette på sikt ikke hjelper stort. Og at man så, for riktig å få resultater av bestrebelsene, sper på med noen tonn gratis kondomer med alle smaker og i allslags farver.

(Noen av disse heter f eks THE BIG GREAT DEVIL, MASSIV POWER, ROCKET HIGH osv., oversatt for statens penger og kirkens innsamlede midler og påskrevet med den nydeligste arabiske kalligrafi).

Disse slippes ned sammen med flygeblader med ønske om et riktig godt og langt liv uten kjønnssykdommer.

Man skulle tro at begeistringen ville spre seg i befolkningen og at gavene ville bli mottatt med stor ydmykhet og takk.

Samtidig skjer det historisk nye i Norge at Den norske kirke innstifter Det 3. sakrament i tillegg til de to vi har fra før, nemlig Dåpen og Nadverden. Man innstifter Det hellige ekteskap mellom homofile prester. Et spesielt utvalgt presteskap har med ett slag fått et sær- privilegium ved å ha velsignelse direkte fra Gud til å leve i det som tradisjonelt er blitt erklært synd i Den hellige skrift. Det skjer i gammel god antievangelisk og premoderne katolsk stil.   

Når det meste nå fortsetter å gå galt i Afghanistan, sender nå Den norske stat et par flylass,-  et med gifte mannlige homofile prester og et annet med gifte lesber til landet-,  i uniform, med pistol i beltet og med offiserers rang.

De slippes ut i fallskjerm over et vidt område for å forsikre befolkningen om at de kommer i fred og at alt bare  er godt ment.

De kan fortelle bygdefolket at det snart bare er Paven igjen her i verden som ikke ser på pillen som en velsignelse. Paven beskyldes dessuten for massemord på folk i Afrika fordi folk sprer AIDS når de ikke bruker kondom.

Prestene plasseres i telt rundt omkring i området. Mennene og kvinnene hver for seg, som det sømmer seg gifte par. Og dette viser seg til alles tilfredshet å gå bra. En stund, iallfall, til og begynne med. Men en kveld i solnedgangen kommer det en alvorsmann på besøk, en meget alvorlig imam i helskjegg.

-Tror dere på Allah? spør krigsherren.

-Ja, sier de norske prestene unisont og tilbyr ham litt alkoholfri vin …

-Er dere da muslimer? vil imamen vite. Han spør som utsending på vegne av sin klan.

-Nei. Men vi tror på Jesus. Og Jesus elsker alle, forsikrer sjefspresten.

-Profeten Jesus, ja? sier krigsherren glad. –Ham ser vi opp til! Allah være lovet!

-Vi tror på den tre-enige gud, sier nå en litt blekere sjefsprest, for å være korrekt akademisk.

- Jesus er også Gud, i vår lære, legger han til, litt usikker på om han virkelig tror på det han sier selv.

Krigsherren blir nå svært betenkt og drar seg tenksomt i skjegget.

-Allah har ikke sønner, sier han redd og rister seg fortvilt i turbanen. –Vet dere ikke det? Det står i Koranen, Allahs ord. Hvem er det egentlig som har sendt dere?

-Vi representerer Den Norske stats kirke. Vi er ansatt. Vi er bare noen enkle misjonærer, svarer nå den yngste av lesbeprestene. Tydelig i håp om blir forstått ut fra budet om at man skal elske sin neste …

-Men den norske kirke tror da heller ikke på Allah, sier krigsherren. –Allah vil ikke godkjenne at dere lar menn ligge med menn og kvinner med kvinner.

-Nei, og nei, legger han heftig til og vifter med pekefingeren i den klare fjelluften, som nå er blitt litt kjøligere, - dere er sendt fra Den store Satan, fastslår han med overbevisning og tyngde. 

Krigsherren har også hørt at Paven i Roma har kysset koranen for ikke lenge siden, og at Paven er en meget moralsk mann som avstår fra kjødelige forfriskninger. Det er mange bra mennesker blant de kristne, har han lært, for det står også i Koranen, selv om man ifølge samme bok skal holde seg for god til å bli venner med kristne.

-Vi tar i kjærlighet ansvar for menneskene slik de er i dag og bekymrer oss om de enkelte menneskers behov og tidens krav, bedyrer prestene.

Krigsherren forlater nå mutt stedet for å rådslå med sine imamer og generaler.

-Hvordan skal det gå hvis dette fortsetter? sier noen og løfter hendene over hodet.
-Dette er en fornærmelse og en hån mot oss, sier andre og ser ned i bakken.

-Nei, det er ikke noen bare en hån mot oss, det er også en hån mot Muhammed, Den hellige Koran og Allah, sier noen yngre talibaner forventningsfullt, bestemt og overbevist.

-Det er dødsstraff for dette, roper nå flere og fler. - Det står da klart i Koranen og de hellige skriftene.

Når det litt senere kommer krigsherrens råd for øret at de norske homofile prestene i tillegg til å pleie de norske soldatenes åndelige behov også har en plikt, i følge deres syndige religion, til å spre deres budskap og misjonere blant folk helt til alle folkeslag har omvendt seg, ja, da begynner man virkelig å mulle i forsamlingen.

-Vi må straffe dem i henhold til Allahs lov, blir det ropt. – Allah hu akhbar. 

Når man så i tillegg til alt dette får høre at misjonærenes høyeste ønske her i livet er å konfirmere så mange unge muslimer som mulig og deretter få gå lagt hendene på dem, blir det simpelt hen og forståelig nå nok og for mye for de fleste.

Massene henter nå sine våpen og begynner å brenne alt norsk og kristent de kommer over.

Har Islam rett å føle seg støtt? Bør staten Norge beklage?  Bør Norge forsvare seg med makt? Er – eller var - Norge i krig?


tirsdag 21. november 2017

Folkedypet, madrassaer og de politiske illusjonister



Vet «folkedypet» umiddelbart noe politikere flest ikke forstår? Følgende er et innlegg hentet fra Aftenposten debatt for rundt 8 år siden, da det ble kjent at Utenriksdepartementet bevilget penger til koranskoler eller madrassaer i Afghanistan.
I dag lanserer professor Terje Tvedt en nye bok om bl a denne saken, og han slakter nå hele prosjektet. HRS tar opp saken og støtter Tvedt og peker på hvor håpløst dette prosjektet var, se under.
Nei til islam legger her ut et lite innlegg i sakens anledning, fra en debatt i Aftenposten debatt en tid før dette forumet ble stengt av Aftenposten, samme dag som 22.7, Utøya, Regjeringskvartalet  og Anders B B kom i fokus.
Vi tar innlegget som et hjertesukk og et eksempel på hvor fremsynt «folkedypet» kan være, og hvor tilsvarende «trege» de politiske «hegemoner» kan være, og hvor latterlige de kan være, antakelig fordi de er redd for genuin innsikt i realitetene, innsikt bygget på studier av islam. Innerst inne er de vel redde for seg selv. Det kan ha noe med manglende gudsoppfatning å gjøre eller simpelt hen manglende tro og innsikt i forskjellen mellom Allah og Gud, som vi har skrevet lange «lekser» om her på bloggen.
Det vi vil si er at «folkedypet» her så ting på forhånd som politikere og eksperter den gang ikke så, og heller ikke ville agere på. «Eliten» så ikke, hørte ikke og gjorde alle gale ting, uten å blunke, uten å lytte til virkeligheten og dens brutale nakenhet.

«Det har vært kjent i et par år nå at UD bevilger (store?) summer til koranskoler - madrassaer - i Pakistan.
Vi hører i dag at det dreier seg om hele 115 slike skoler.
Det har lenge -altfor lenge for UD - vært kjent at mange terrorister har fått opplæring (blitt hjernevasket) i slike skoler, som UD dessuten hele tiden har visst ikke er vanlige skoler, men nettopp (strenge og grundige) koranskoler. Det er derfor man har bevilget (seg) penger, slik at i elevene i tillegg til koranen, som er "vanskelig" nok fra før, skal bli en mer vanlig skole.(Men for all del: Ikke med mindre pensum i Koranen og ren islam!)
Hva lærer man så i disse madrassaene? I hvert fall ikke hvordan man skal sove eller dra seg på en madrass. Det man lærer om er derimot: Jihad.
Hele islam er innstilt på jihad, som "selvfølgelig" er en jihad for fred, fred og atter fred. Og mindre tvang og undertrykkelse her i verden.
Tror UD og dermed Norge.
Nå vil UD (og dermed Norge) utvide pensumet i disse skolene, og det vil derfor bli mer lekselesing og mindre utenattlæring, og dermed også lengre dager for både elever og lærere, med andre ord. Men ikke et ord om: Innenattlesing. Det er et ukjent begrep på islamsk. I et godt inneklima.
Koranen bør helst læres utenat, vet vi. Det gir sikrere frelse.
Hvilke garantier har så Norge for at pengene går til den egentlige jihad, dvs. styrkelse av det muslimske indre Selv?
Svar: Umulig å kontrollere. Dette erkjennes glatt av alle involverte parter. Samtlige. Kontroll og inspeksjon er så og si bare mikroskopisk mulig. Og derfor ikke nødvendig. Ifølge UD.
Men vent litt, er det noen vits i å kontrollere noe når UD har sagt at bevilgningene skal gå til å gjøre koranskolene mer "vanlige"?
UD synes å mene det: Det er ikke nødvendig å kontrollere dette. Ansvaret delegeres glatt til servile, dvs. samarbeidsvillige, rektorer på disse koranskolene.
Kolonialsime?
Budsjettpost: Velmente tilskudd til opplæring i barbari?»

Professor Terje Tvedt har utgitt en ny bok og HRS i en forhåndsomtale omtaler den slik:

Gahr Støre: – Norske penger til Taliban en suksess.
Er det ingen grense for norske politikeres "godhet"? Ett eksempel er da de for få år siden brukte våre skattepenger til å klekke ut ekstremister for Taliban. Dette kommer i klartekst frem i en eksplosiv og fersk bok forfattet av professor Terje Tvedt.
Professor Terje Tvedt, kanskje av mange mest kjent for sine kritikerroste dokumentarer om elven Nilens samfunnspolitiske historie, har nylig lansert sin siste bok, Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat. Terje Tvedt er også ansett for å være personen bak begrepet godhetstyranniet. Norge er jo internasjonalt kjent for å være hjertens «gode».
Da islamister ble «saksbehandlere» for UD på 2000-tallet.

Slik åpner kapitlet: Et annet eksempel som litt senere i 2000-årene og fra en annen synsvinkel kan belyse universalismens betydning på praktisk politikk, var den norske statens finansiering av koranskoler i Pakistan. Skolene fikk støtte av en regjering av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre (Hilde Frafjord Johnson, KrF, ansvarlig minister) og under en regjering av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti (Erik Solheim, SV og Jonas Gahr Støre (AP), ansvarlige statsråder), og er følgelig ett av mange eksempler på at det ikke er særlig fruktbart å studere Norges møte med verden i et konvensjonelt venstre–høyre-perspektiv.
Regjeringene i Oslo mente at norsk støtte til hva som ble kalt moderate koranskoler, skulle sikre at elevene i tillegg til å pugge Koranen utenat på arabisk kunne lære regning og skriving. Det ville, ble det hevdet, være med på å forhindre at disse skolene utdannet islamister eller ekstremister i stadig større grad. Prosjektet skulle gjennomføres i
samarbeid med den pakistanske regjeringen og ha som mål å fremme dialog og religiøs toleranse. Etter at statsråd Hilde Frafjord Johnson var på besøk i Pakistan og antydet norsk støtte til slike skoler for å fremme toleranse og dialog, ble det besluttet at Norge skulle støtte 115 skoler i North Western Frontier Province (NWFP).
Det partiet som i sin tid skapte Taliban, var nå det partiet som, på Norges vegne, skulle plukke ut og sikkerhetsklarere de moderate koranskolene som skulle få støtte fra Oslo.
Fire år senere, i 2007, vedgikk den norske regjeringen ved Erik Solheim at det ikke hadde blitt stilt krav til innholdet i undervisningen ved skolene. I 2009 satte både VG og TV 2 søkelys på den norske støtten  til skolene. TV 2 dokumenterte at flere av skolene lå i konfliktområder. I Swat-dalen, der Taliban hadde hatt solid fotfeste, fant de ut at fire av syv norsksponsede skoler var blitt stengt av regjeringen etter at hæren fikk kontroll over området. Skolene hadde støttet Taliban og vært rene treningsleirer for jihadister. Jamia Darul Uloom i Swat fikk 60 000 kroner i norsk støtte, og lederen av denne skolen skal ha vært en så sterk tilhenger av islamisme at han ble drept av hæren. TV 2 dokumenterte at norske myndigheter ikke hadde stilt effektive krav til at skolene skulle ha sekulær lese- og skriveundervisning, eller at jenter skulle få delta, da prosjektet startet.
Den norske politiske ledelsen vedgikk at kontrollen med prosjektet hadde vært svak, men det mest overraskende var at dette ikke affiserte utenriksminister Støre. Han skrev at støtten var en suksess, under overskriften: «Norge motvirker ekstremisme i Pakistan».

onsdag 15. november 2017

Faten tar praten - Faten tar paraten?



Faten, (22), tar praten!

En liten analyse etter hukommelsen, men likevel relevant, vil vi håpe, for de som orker å lese og ivrer etter å tilegne seg en tilnærming til islam som sjelden kommer frem på NRK eller i SMS, for den del:

Faten forteller at hun aldri er blitt til tvunget til å gå med hijab. At hun begynte med dette plagget kom bare helt naturlig, hennes mor brukte hijab, det var fint, festlig.
Så rørende, så forståelig. Et mors ekte barn. Du skal hedre din mor og den far.

Men så går hun – etter mange, antakelig lange barneår - til den eldste moskeen i Oslo får å få litt dypere svar, siden det har vært så mye oppstyr rundt henne og fordi hun er blitt kjendis. Vi husker henne på Youngstorget i Oslo; selveste statsminister Solberg ved sin side, Solberg leser opp et vers fra Koranen. Den unge Faten bruker storslegge mot ISIS: De er av Djevelen. Hele Norge sitter og dirrer i age og spenning. Dette er sterkt kost. Faten er modig, tenkes det. Beundringsverdig. At hun tør. Dette er jenta si, det.
Man kan likeså mye si det om Solberg: At hun tør. Men det betyr ikke at hun vet hva hun gjør, og heller ikke Faten kunne mistenkes for å vite hva hun bega seg inn på, eller hvilke krefter hun lar seg sluke inn av. Hun tror at hun krysser sitt Rubicon og at seieren allerede er vunnet. Men hun er vel ikke så umoden at hun tror at hennes egen tordenpreken har bidratt avgjørende til å felle ISIS?
Hun er kanskje glad for at hun har fått med seg Solberg på å støtte shia-islam. Lite aner de begge at dette er forpliktende: Kan sunni-befolkningen i Norge vente seg like stor promotering og oppbacking fra statsministeren i Norge, hvis verden plutselig en dag skulle komme i den situasjon at det var shiaene som viste seg å være de grusomme?
Nå skal NRK lose henne gjennom en liten reise – via denne dokumentaren: «Faten tar ordet» - som både skal opplyse seerne og Faten selv, i hvert fall er det det leserne loses til å tro. Vi tas med ut på en oppdagelsesreise og noen assosierer her Amundsens bragd på Sørpolen. Amundsen var en svær oppdagelsesreisende, et forbilde. Vi elsker å oppdage noe nytt. Det forsterker overlevelsesevnen, det gir styrke og stolthet. Vi må imitere polfareren. Det kan gjøre oss større. Og klokere.
Faten setter seg ned på gulvteppet i moskeene, foran imamen hun har avtalt å møte, og han legger en stor Koran på et lite stativ – egentlig en «tronstol», for å akte Guds ord  - som han sitter foran, med bena i kors, og hvor han har plassert boken, helt etter muslimsk skikk og tradisjon. Meget pertentelig og korrekt. Han sitter så å si inne med den ene, evige og riktige lære, Guds lovverk, som han i sin nåde til menneskene har sendt ned, et budskap med forbud og påbud som aldri kan rokkes, i all evighet. Amen.
Imamen, som kan være i tyveårene, og med ren, hvit kalott på hodet, blar opp på de riktige kapitler og de riktige versene i boken. Han leser opp for henne på arabisk, og forklarer på bra norsk:
- Det er bare ansiktet som ikke skal tildekkes, forteller han. – Dette kan vi ikke argumentere mot. Det er Gud som sier det, Skaperen, og skaperen gir oss instrukser for hvordan vi skal leve, for å leve rett, men det er ingen tvang i religionen, sier han, ingen kan tvinges til å bruke hijab.
Han overførere dette budskapet med den største overbevisning, han rettroende, han har autoritet, men er han overbevisende?
Faten blir mutt. Hun tror på Gud, ser vi. Dette er alvor. Hun godtar premisset. Gud kan det ikke forhandles om. Selv er hun utenfor all kritikk fra imamens side i denne saken. Hun går jo rundt forbilledlig i hijab og har gjort det siden hun var barn og valgte det selv. En mønster-taliban, med andre ord, en mønsterelev.  
Man kan spørre: Var det Gud som valgte for henne? Eller vare det moren, familien, tradisjonen? Var Faten svært lettpåvirkelig i sin ungdom? Utmerket hun seg på noen måte, var hun en rebell fra fødselen av, utviste hun klare ledertendenser- eller andre tendenser -  i vennekretsen? Kan vi si at hun var bråmoden og forut for sin tid, at hun tok et valg på helt selvstendig grunnlag? Eller kan vi her snakke om frykt for foreldrene med påfølgende manglende selvstendighet og frykt for å gjøre det hun kanskje hadde mer lyst til, nemlig å ikke ta på seg hijab? Var Faten spesielt begavet?
Det står ikke til troende at Faten ikke kjenner til de skriftstedene som imamen leser opp fra før. Dette er i regi av NRK. At denne regien kan tjene til å gi et inntrykk av at Faten ikke var helt moden og ikke helt visste hva hun gjorde da hun tok valget for hijab, er en sak for seg. En annen ting er at NRK forsøker å frikjenne eller skjønnmale islam proper. Det er som om det viktige for NRK-teamet er å vise seerne hvor tolerant islam er som religion, hvor storsinnet og liberal den egentlig er; det er med andre ord ingen fare.
OK. Rent faktisk tar hun bare sedvanen fra moren med seg ut i storsamfunnet, skal vi tro fremstillingen. Noen påvirkning fra Koranen er det ikke tale om. Det viktigste er at Faten ikke gjør opprør mot foreldrene. Ikke at NRK fordømmer å gjøre opprør, nei, her er det snakk om tvert imot. Faten fremstilles om lydig, og dette er eksemplarisk, i hvert fall skal man bedømme dette ut fra den kultur Faten vokser opp i. Og kan NRK kritisere kultur? Nei, det er nesten 100% ikke tillatt, for hvem kan si at en ene kulturen er bedre enn den annen i Norges stas-kanal?
Men gjør Faten opprør mot samfunnet rundt henne, det moderne norske samfunnet, den vestlige «way of life»? Vel, dette bør premieres, ifølge NRK, bare kritikken rettes mot vesten, om enn så stilltiende som bare det, så er det greit. Vesten skal kjenne sin besøkelsestid og det skal NRK sørge for å bidra til at Vesten gjør.
Er det for å kunne prale med en tillært selvforståelse av å være bedre enn samfunnet rundt henne og familien, at hun kan vise hvordan de vantro menneskene bør leve og at hun har et moralsk fortrinn? Vel, det synes å være en del av Fatens budskap, i den grad denne «erkjennelsen» bygges på et modent verdivalg, enn si modent og veloverveid trosvalg, en bevisst valid beslutning.

Imamen i moskeen «veileder» henne på en nøktern måte. Han snakker som om han snakker om sannheter som er gitt en gang for alle. Her finnes ingen spor av toleranse eller relativisme hva angår selve saken, som kan knyttes direkte til Guds ord i Koranen, den absolutte autoritet i slike saker, men han klarer likevel å få seerne til å oppfatte ham som svært tolerant, svært forstandig, ja, til og med intelligent, i hvert fall kunnskapsrik, - og det er jo bra, ikke? Imamen er kanskje til og med mer forbilledlig enn Faten.
Han nevner ikke at det i etterfølgende vers i Koranen står at de som ikke følger den bokstavelige ordlyden i de versene han nettopp har «lekset» opp vil bli brent i helvete. Men han nevner, for sikkerhets skyld?, at dette må hver enkelt muslim tro eller la være, for, som sagt, det er ingen tvang i religionen. Gud tillater den enkelte troende å treffe egne valg! Frihet! Halleluja. Og det kommer mer …
Faten godtar svaret. Men uten at hun helt har forstått hva det innebærer, ser det ut for. Hverken Faten eller imamen peker på det reelle dilemmaet her: Hvordan forene at det er ingen tvang med at den som ikke bærer hijab kommer til å bli straffet, kanskje for alltid, i helvete?
Faten og NRK kan forlate moskeen i full overbevisning om at de begge har gjort «en god jobb», ut fra både arbeidsinstruksen i NRK og i Koranen. Her demonstreres det felles interesser. Og Allah viser vei. NRK følger lydig etter. Vil ikke se dilemmaet. Folket skal skånes for vanskelige, teologisk kniper. Folket er kort og godt en stor barnehage. NRK overlater Faten til sitt eget dilemma, sin egen kamp, og gamle som kommende kamper, og seerne til seg selv, like så. 

Ops: Skrev jeg nettopp Allah? Var det ikke Gud det var snakk om? Jo, det var Gud det var snakk om. Imamen og Faten bruker ufortrødent og uten forbehold Gud om Allah, akkurat som NRK gjør, uten forbehold, og uten innsikt, vil jeg si, men vet de hva de gjør eller unnlater å gjøre? Mange muslimer verden over vil rygge tilbake i forskrekkelse over at til og med en imam kan bruke Gud om Allah og ikke «det riktige» navnet på den riktige guden Allah, og grunnen er klar, for det er jo klart ta betegnelsen Gud jo kun er et samnavn, en generisk term.
Betegnelsen Gud kan i vestlig tradisjon brukes om mange typer guder, Gud er intet særnavn. Ikke slik i islam, selv om en amanuensis skulle fortelle og normere en til noe annet. (Men se annetsteds her på bloggen, det er blitt mye å ta av, etter hvert). Og det er her det blir interessant: Vet imamen dette? I så fall blir denne kunnskapen bevisst brukt for å forvirre vantro ikke-muslimer. Ved å bruke Gud fremstår Allah som en guddom vi i Vesten allerede kjenner, eller i hvert fall kjenner til.  Vi har derfor intet å frykte. Vi tilber egentlig den samme guden. Og deres gud eller like god og nådig som deres gud. Islam fremstilles dermed som kun en presisering eller liten korrigering av den gudsoppfatning som flyter av termen Gud, som vi i Vesten er opplært til å knytte til Jesus Kristus.  
Vi legger også merke til at Faten ikke kaller seg selv «god muslim». Imamen vil heller ikke bruke «god muslim» om jenter i hijab generelt. Men Faten spør de andre medspillerne i programmet om de anser seg som «gode muslimer» (eller ikke, for et spørsmål, forresten). Intervjuobjektene hennes – som antakelig er hennes venner eller bekjente fra før - svarer litt uklart, en av dem som ikke bruker hijab svarer at hijaben i seg selv ikke kan gjøre henne bedre eller verre som person, uansett. Puh, det var en lettelse å høre, vel? Islam er sannelig åpen og romslig. Allah er større. Allah er nåderik og barmhjertig lyder det fra NRK, stilltiende og under bordet så å si, subliminalt.
Men hva har Faten å si til denne «friend in arms»? Forakter hun sin «fellow believer»? Nei, ikke slik at det synes. His forakt her, så skjuler hun det godt. Det ser ut for at Faten tvert imot føler en viss lettelse over venninnens «bekjennelse». Venninnens «avvik» er i hvert fall ikke til hinder for at de begge likeså godt begynner p pistolskole for å lære seg å skyte. Venninnen er en bedre skytter enn henne. Venninnen har fler blink, men Faten sier stolt, siden hun er nybegynner: - Jeg lærer fort … !

Men hvorfor skytetrening? Det kan komme av så mangt, venninnene bærer ikke synlige tegn på sykelig paranoia. De er normale, voksne jenter. Men det kan ikke være bare for å ha det gøy at de trener seg opp. Faten har tross alt mottatt dødstrusler for uttalelser hun har lagt ut på hijab, og i kommentarfeltene til andre programmer hun har deltatt i på tv. Seerne vil forstå dette. Man vil skjønne at det er behov for å kunne forsvare seg. Dessuten: Er ikke dette uttrykk for en slags frigjøring? Moderne feminisme? Åh, jo da, mange seere og andre rødstrømper vil nikke gjenkjennende. «Menn er dyr», var det en svensk feminist som sa på svensk tv for noen år tilbake. For noen er menn mindre verneverdige enn ulv, og da gjelder det å treffe mottiltak.
Og dessuten: Se! Islam er kvinnevennlig. Her fins ingen tvang. Islam gir rom for kvinnekamp. Islam promoterer kvinners anseelse og beskytter rett til å leve sitt liv i fred, som kvinner. Men dog, kvinner med hijab kommer nærmere Gud, slik det da også blir sagt av en av de andre venninnene som blir intervjuet av Faten. Og de mener det: Hijaben fører dem nærmere Gud. Virkelig, ser det ut for. «Subjektiviteten er sannheten», var det ikke det den kristne, dansken filosofen Kierkegaard sa? Og siden nå den store filosof har sagt det, så må det jo også gjelde for disse muslimske, vakre unge og voksne. Hvem kan overprøve dem på det religiøse, enn si filosofiske? Nei, vi kan ikke det, det er aksiomatisk, og et doxisk felt, for oss skandinaver. Vi har vår tro eller er stolte av vår vantro, noe som i dag kan komme ut på ett, la derfor «de andre» ha sin i fred. Vi hører i bakgrunnen liksom: La de små barna komme til meg! Det høres ut som et guddommelig påbud vi selv har pålagt oss. Ironien er fullkommen, eller hva? Noen kaller det likegyldighet.
Vi kunne her lagt inn et innlegg på facebook som den somaliske kvinnen og debattanten Shurika Hansen nylig la ut, hvorpå hun straks ble utestengt. Hun hadde formulert seg noe kritisk til hijabbruk og kritisert noen og enhver for å lukke øynene for hijabens uheldige implikasjoner. Dette ble ikke tålt. Men utestengelsen var visst bare en karantene, hun er nå tilbake på sin side og fortsetter vel sin kritikk av islam uten å være redd eller sur. Systemet bare er blitt slik, man skal vokte seg vel, karantenen kom antakelig fordi noen tullinger hadde rapportert innlegget og fordi facebook måtte ha en viss tid på å vurdere innholdet nærmere. Så da så.
Uansett: Det må virke befriende for muslimske menn å se at Faten med venninne så å si tar til våpen, for å forsvare seg selv og islam, indirekte da også «rett» islam. Kanskje venninnen er sunnimuslim, i motsetning til Faten, som er shia? Vi får ikke vite. For NRK er et slikt spørsmål i seg selv fornærmende, for er ikke alle like overfor Gud, eh, overfor Allah?
Kanskje venninnen er ex-muslim? Kanskje hun på sin side har behov for å beskytte seg mot mullaer eller andre ordinære muslimer, i tilfell de skulle få behov for å drepe henne, som apostat, hvilket islam, dvs Allah og profeten i og for seg legitimerer, ja, påbyr? Det får vi vel aldri vite, forhåpentlig.

Men hvorfor sier ikke imamen til Faten at hun er «en god muslim», og så å si klapper henne på skulderen, siden hun bruker hijab, etter bokstaven? Vel, svaret sier seg selv: Ingen kan være «god nok» muslim. Det er opp til Allah å avgjøre hvem som er «god muslim» når det kommer til stykke. Forstår Faten dette?
Og rent generelt: Hva innebærer det når muslimer snakker om at de er muslimer, men at de ikke praktiserer? De mener at de ikke praktiserer, nå for tiden. Det kan bli annerledes i fremtiden, og det har kanskje vært annerledes før. Når muslimer sier at de er muslimer og stolt av det, uten at jeg tidligere har visst at de var muslimer, hva betyr det? Min erfaring er at de kan så godt som ingenting om islam som religion, de kan bare helt elementære ting, som f eks trosbekjennelsen, shahada. Noen har lært å lese arabiske skrifttegn, men kan ikke snakke arabisk, enn si lese Koranen på arabisk, uten oversettelser. Å være muslim for en muslim er helt tydelig noe annet enn å være kristen for en kristen. Å være muslim er blitt en betegnelse for å være mot Vesten, kapitalismen og overtroen i kristendommen, slik de ser den. Å være muslim kan bestå i dette enkle å vise gruppetilhørighet. Det kan bety noe i retning av at man anser som «arbeider» og at fordi man er «arbeider» så stemmer man Ap, fordi man er sikker på at Ap og Ap alene er best for arbeidere. Å være muslim betyr slik sett å innrømme seg selv å tilhøre en klasse, en gruppe, og at lojalitet til denne gruppen er et uttrykk i seg selv for tro, at man har den ene, rette troen, og at man ikke er redd for å vise hvilken side man står på. Men kanskje mer om dette senere.
Men vi vet altså nå så langt i programmet, at den som ikke følger bokstaven vil havne i helvete. Trygt da å ikke ta «frelsen» på forskudd, sett fra imamens side, spesielt. For «frelsen» er opp til Allah. Slik sikres det her en velmenende pedagogikk: Ingen skal har opsjon på å kalle seg mer troende enn andre, bedre muslim enn andre. Det det kommer an på er likevel å være rettroende, å ha rett tro og gjerne også rett praksis. Ingen muslim kan være sikker på å unngå helvete når dommen avsies på dommens dag, da Allah skal legge «synder» og gode gjerninger på vektskålene. Muslimer vil aldri kunne fremlegge bevis overfor Allah om at løftet om paradis er gitt akkurat dem på forhånd av Allah, selv om islam lærer at alt er bestem av Allah på forhånd, heller ikke engang om så den troende har utført sin plikter i egne øyne til punkt og prikke og uansett om den troende har bidratt med overskytende gode gjerninger her i livet, gjerninger, altså, som Allah selv forsikrer skal tjene den troende til å unngå helvetes piner. Men å kalle seg «god muslim», nei, det går for langt. Allah har noe på dem, noe i bakhånd, noe han holder skjult, inntil selve dommen. Ingen er bedre muslim enn en annen muslim, i hvert fall ikke sett i det store teologiske perspektivet. Oppfatningene kan visst vriere litt her. Men det er dette perspektivet, fugleperspektivet, om man vil, som er avgjørende. Dommen tilhører Allah alene, og her fins ingen Mellomann eller Midler, ingen forsonende og forløsende stedfortreder. Ingen kan fremlegge et offer for redde en annen, er et hovedtrekk ved læren i islam, hele livet må være ett eneste langt offer for Allah og selv selvmordsmordere kan ikke være sikker på at offeret som ytes med sikkerhet kan sende martyren til den allahianske himmel.
Så hva skal en stakkars arme synder si og tillate seg å mene? Ett synes klart: Faten skjønner ikke at imamen har satt henne i en både en ren teologisk og en rent logisk kattepine, - kall det gjerne tvangstrøye. Han taler med to tunger og kommer med et tvetydig budskap. Han sier ja, men likevel- og samtidig -  ikke ja. (Luther ville kanskje si at mennesket er samtidig frelst og synder, men det er noe annet, og vi må la en drøfting her ligge).


Forhåndsomtale på doc:

Se også denne:

Denne også:


Shukira Hansen, ex-muslim:


Bilde av hennes tekst: