Jan Hanvold nede for telling?

I dag må jeg ta tak i noe som for de aller, aller fleste her i landet vil være fullstendig uinteressant, tåpelig og likegyldig. Så hvorfor bry seg?

Jeg minnes Askeladden, - han ville mest sannsynlig ha hastet forbi, for dette er hverken interessant eller verdifullt på noen måte.

Men vi får nå se. Jeg finner mye interessant i det fullstendig uinteressante, og det «skal jeg ha».

Vi begynner med at Hanvold i Visjon Norge på programmet Studio Direkte, 19.06. 23, innrømmer at kanalen er i trøbbel. Spesielt økonomisk trøbbel, dette til tross for at det nylig er blitt samlet inn et stort beløp hvor «partnere» og de som tror har sådd inn villig vekk. Det er snakk om en oppfordring om at 10 000 gir 1000, eller mer og disse kalles så Baraks krigere. Og det viser seg at disse er mange. Men dette til tross, altså, så er kanalen i vansker. Hanvold selv og hans familie har valgt å gi en motorbåt med en verdi av minst 100 000. Det er liksom ikke småtterier; det fortelles at en kvinne allerede har gitt en ny campingvogn, verdt rundt 300 000. Men hjelper det? Her håpes på offervilje. Du får som du sår etc.

Hanvold synes å tvile. Han blir intervjuet av en trofast medarbeider, som forsøker å holde håpet oppe. Men det er tydelig at intervjuet i seg selv ikke er en ganske enkel oppfordring om gi, eller så inn, men at intervjuet og det som sies, er en bønn om essensielt å «redde kanalens liv». Det kan dreie seg om mange arbeidsplasser. Det er alvor nå, (som det for øvrig har vært mange ganger tidligere – og hvor miraklet har skjedd).

Hanvold forteller om problemer med å få lån i bankene, og om at myndighetene har innført nye regler i henhold til et direktiv fra EU som bl a påbyr kanalen å gjøre greie for gaver som er donert: «Olga Olgesen» har gitt 3000 kr, hvor har hun fått pengene fra? Nå må Visjon Norge ansette et menneske for å ta greie på dette og har kanalen råd til det, nå når situasjonen jo er prekær? Det synes håpløst.

Vel, Hanvold unngår kanskje klokelig i denne omgang å nevne en mulig begrunnelse for hvorfor man må gå Olga i sømmene. Hun kan jo f eks ha underslått eller stjålet disse midlene, og hvis beløpet så trekkes fra i den personlige ligningen, i form av skattereduksjon, vel, så har Olga tjent dobbelt på det, for å si det slik og Visjon Norge likeså. Hanvold holder dette «kortet» stramt til brystet, hvis han da i det hele tatt har satt seg inn i begrunnelsen for de nye reglene.

Jeg har merket meg enn viss uro i Hanvolds rekker, i det siste, slik det kommer frem på kanalen.

Når sprekker det? har jeg faktisk tenkt, men tatt det i meg. Jeg ønsker disse folka bare godt og fremgang, for resten av evigheten, mange gleder seg til programmene, kanalen intervjuer mange ivrige støttepartnere som ikke kan få nok av Hanvold og hans «evangeliet». De fleste av disse partnerne har sluttet å se på andre kanaler. Her får de høre Guds ord rent og uforfalsket, skal vi tro. At Hanvold har kunnet holde ut i over 20 år med dette prosjektet, er i sannhet et fenomen vi bør merke oss. «God is back» heter en bok … WW. 

(Merk: Hanvold erklærer i programmet at han (eller vi ?) er ett med Jesus, Ånden og Gud. (Pappa Gud?). Treenigheten er fantastisk, sier han).

Og så kommer jeg til «det som ikke er av interesse for de mange. Dagen før Hanvold forklarer litt om «dire straights» i kanalen, fikk jeg med meg et program ledet av Hanvolds kone. Hun forteller om hvor hyggelig man har hatt det på et bønneseminar på Hallingskarvet Hotell, som visstnok eies av Visjon Norge eller Hanvold i kompaniskap med andre aktører, - hotellet er kanskje et aksjeselskap, hva vet jeg, men Inger Hanvold nærmest trygler om at det kommer flere på besøk. En bønn, altså, som kan bunne i visse økonomiske overanstrengelser. Så derfor: Flere Bønnekonferanser – under frisk fjelluft. Jeg gjentar utdrag i en viss dialog i programmet, som kan indikere det bakenforliggende incitament, men hva vet jeg, folk får tolke det i beste mening. Samtalen illustrerer hva man i karismatiske kretser mener om hva tro er, gudstro, altså, skal vi tro hva som blir sagt. (Damen kommer inn på dette å løfte hender, noe Jan Hanvold ofte gjør og hvor han oppfordrer folk til å løfte sine hender – og stå på tåspissene, i sitt selvskapte rituale, i programposten Skapende Tro, se linken).

Denne posteringen må leses på bakgrunn av det jeg skriver her, (en lengre utgreiing om de mer prinsipielle tingene):

https://neitilislam.blogspot.com/2023/05/jan-hanvold-en-mektig-hvding.html

 

Inger, 18.06. 23: … vi har jo hatt et bønnefellesskap oppe … i … på Hallingskarvet sammen med … og … dem har tatt initiativ og leda dette her, og det var fler damer både fra …. så det var jo fint … resten av kvelden … ?

 En av de to intervjuede damene sier, på innpust:

-Ehja … (begeistret og sentimentalt, ja, nesten forgudende).

Og den andre føyer til: Det var jo fantastisk …, vi var tolv stykker?

-Ja …

-Men det var jo plass til mange fler … så seinere, så må det bare komme fler, for det er egentlig veldig godt dette bønne … bønnefesten .. der oppe, igjen å være der oppe, og så kan man sitte litt ute, det var jo så varmt, jeg mener, sitte der ute på terrassen der, og hva?

-Ehja … (konstaterende, man er da enig, hvordan kan man være noe ananet?). 

(De to damene er noe for seg selv. Den norske sitter i stram jeans og har fargene rødt, hvitt og blått på neglene. Hun ser og høres veldig smart ut, overbevist i alt hun ytrer, velmenende i alt, ingen skal tro at noen kan målbinde henne. Den danske ser nærmest kronisk bekymret ut, eller selvhøytidelig, eller mystisk, men er veldig forsiktig, spak, egentlig, eller litt sjenert, kanskje. Begge har de det supranaturale med seg, dette i beste mening. De har begge lksom noe å ta igjen for. De er begge "adorans", forgudere, smått dydige eller puritanske, og allerede hele tiden konsekvent frelst her i denne verden).

Inger – intervjuer og kone til Jan Hanvold - viser nå en fotage på tv’n med det hun beskriver som nydelig bilder …. (og det er de jo, selvsagt, og folk er kommet til Hallingskarvet, jeg vet ikke om disse bildene kun er til lyst, eller kunst for kunstens skyld, eller om det ligger mer pekuniære og kanskje til og med manipulatorisk marketing under).

-Det er så vakkert der, sier Inger. Det var bare heeelt fantastisk. Jeg tok meg en dukkert i elva …

Alle tre i panelet ler hjertelig i gjensidig crescendo, som om dette må feieres for å kunne bli mer overbegeistret. Vi hører: - Ha, ha, he, he, (- fistel).

-Det var kaldt, sier Inger begeistret og ler og damene ler med henne, som om dette virkelig var en fantastisk hendelse, i bibelsk eller mirakuløs mening, til og med. Det er som om man kan høre helligånden suse i bakgrunnen, at Gud har vært på ferde og stålsatt Inger for et slags isbad, for Herrens skyld, må vite. Det går nå frem at de to inviterte damene ikke badet, men den ene stakk litt av foten i vannet, men trakk den straks tilbake, fordi vannet var så kaldt.

-Ja, det var jo tidlig om morgen, sola skinte på alle fjellene, og så har vi Eilif der, som lager frokost, og så hadde vi A som lagde middag, og J som sto der … og andre, vet du, det bare … , ikke sant, og passa på gjestene, så det …, det var sååå (herlig å være der) … så ta deg en tur, og det bare så …, det bare for å ta seg en tur og kose seg i frisk fjell-luft, og bare fellesskap, så der det …

-Fantastisk, sier en av damene.

-Ja …

-Og så var det så Guds nærvær der, sier den andre damen idet hun ser begeistret på Inger og for å underskrive på alt hva Inger sier. Damene må være rundt 60 hvis ikke mer … Hun fortsetter:

- Og så kunne man jo bare sitter der og smile. (Selv smiler denne damen meget bredt, som om alt bare er moro, hun smiler på en måte overbærende, for ikke å si nedlatende, men like fullt sjarmert av Inger. Hun ser av «natur nokså smart eller lur ut, denne damen).

Alle ler nå høyt, langt opp i toneskalaen, de godter seg eller storkoser seg nærmest skadefro, disse damene, pluss Inger, selvsagt, som tar latteren som et komplement og noe som vi gi seerne en god følelse. Her er det full kos i Guds navn.

-Og så var det festlig, godter damen seg. Da vi satt og prata …

Inger: Ja, og så kom regnbuen, for det var så morsomt, for det atte, vi hadde hatt et skikkelig bønnemøte, så vi kommer opp, og plutselig så bare kom regnbuen, Herrens regnbue …

-Ja …

-I sju …

-Det var fantastisk, sier den andre damen.

Den andre damen sier: For vi var nede i kjelleren og så kom vi opp, og så så vi det … (dypsindigst).

-Ja, … ? sier Inger.

-Men vi var jo så begeistra, sier den andre damen, (litt andektig, om så skal sies). – For at vi hadde opplevd Guds nærvær, og gleden av å be …

Inger utstøter nå et salig «ja» på innpust. – Så det smitta jo på …

-Eh Jaaa …

En av damene igjen: - Og du hadde jo akkurat vært ute og bada, så du fikk deg en riktig dukkert, og så sier du til meg, stikk bena ut … det var iskaldt, men du hoppa uti … (beundringslatter, triumfalistisk, he he).

-Det var bare godt det hele …

-Ehja …

Inger: Ja, men det kan man, man kan bare dra dit og ta et bad, og det vet jeg jo, at mange andre også bader der, i elva, og det var andre som var der og bada og … så det er nesten sånn, ja, det er ikke begrensa at man ikke kan dra … på fjellet …

-Nei, …

-På sommer’n …

-Nei, du, det er helt nydelig, … å være der, og det er så god atmosfære ... skikkelig …

Inger igjen: Ja, og det var noe, noen skal gjøre i stand til at vi skal ha camp-meeting, der også …, i august …

-Ja …

-Så det … er spennende, og det er så fantastisk når noen mennesker, eh, ... bare tar tak, og hører at Gud har sagt det, så jeg måtte, følge ordre, da må jeg sikre det, og der bare … , OK, ja, da må du gjøre det … he, he, ha, ha (Inger tramper lett med føttene i begeistring over hva hun nettopp har sagt). Og damene:

-Ja …

De ler hjertelig av og til hverandre.

Den første damen forteller:

-Jeg var nede og besøkte han i kjelleren, og da tok han seg en liten pause, vet du, da jeg kom … og vi skulle prate litt … og han jobber med en sånn dere (hun forsøker å forklare, det har noe med murpuss å gjøre, en maskin, sånn, dutt dutt dutt i raskt tempo. Han skulle ha vekk noe, noe, eh, ja … noen plater eller sementgreier eller noe … ).

Kommentar: Her få «den perfekte venninne» av Inger sagt mye om det ikke bare er godt å være der opp, men at det kommer til å bli bedre – fantastisk reklame, eller hva?).

-Han jobbet jo nesten både dag og natt, …

-Ja, eh, … men han måtte gjøre det for hånd, da …

Inger: Ja, så det, av eget initiativ …

-Eh Ja … (høystemt, flink gutt, lissom, ikke sant, arbeider gratis, så flott, forbilledlig, her er det full tro i sving).

Inger: Fordi man opplever at Gud hat talt og det er jo veldig sterkt å se, for det atte, for de ellers tenker vi, «går dette an da»? her går det videre, er det mulig?

-Ja …

-Og så er det noen som bare tar det videre, igangsetter, og jeg tenker sånn at Gud føder en venn, i nødens tid …

-Ja …

Og det med bare plutselig å bare kjenn at ja, nei, nå skal vi bare gjøre det, nå skal vi dra den igjennom, og få det gjort …

-Ja, sukker damene. -Han hadde jo sånn tålmodighet, fordi da jeg så hva han hadde gjort …

-Ja, så er det den ene, en bit av gangen …

-Jah, på innpust, beundrende … hvordan spiser man en elefant, en bit av gangen …

-Ja, men, det var sånn, og så hadde han noen hjelpere …

Inger: Men det er gøy å se at noen har, altså, og det gjelder jo overalt, det der at man ta initiativ og bare … når Gud har talt, så kommer det altså en løsning …

-Mmm …

Inger: Gud talte for at du … du var jo her for ikke lenge siden? … og så dro du til Danmark, og så sa du du … Inger, at vi skal opp til Hallingskarvet og be …

-Be gjennom ja …

-Og det kom igjen og igjen, fordi du sa du skulle, … og så gikk jeg inn igjen, og så begynte jeg, jeg ber, og så sier jeg, skal jeg der opp (hun snakker halvt dansk denne damen, eksotisk som få, altså), … og så – det er det vi har gjort …

Inger: Ja, det er som om Gud bare åpner veien, du tror virkelig på bønn … ?

-Ja, det gjør jeg, der er jo det som holder meg i livet … jo, for jo mer jeg forlot, jo mer gjør Gud det, og jo mer glede får jeg … og mer fred, akkurat som om Gud bare sprenger opp den ene døren etter den andre, så jeg kan ikke … men jeg er jo med i bønn i menigheten også …

Inger: Ja, det er jo bare bønn … hæ? Og Amanda, du også … ?

-Ja, og så har Herren lært meg en «rap» - (hun «synger nå en selvprodusert «vise» og ler godt av den selv, til begeistring. Hun hviner og skratter, som om det som lå bak egentlig er en forakt for publikum, som nå tvinge til å begeistres. «Be, be be, og så skal du få», let lete, så skal du finne, bank på bank på … etc … går visa. Den er for platt til å gjengis her).

(Alle damene ler og hikster nå godt, de er i godt lune og godt fellesskap, sammen om dette)-

-Gud er stor når han kommer, hva skal jeg, med sånne oppgaver … du gir av deg selv som gjør deg glad, og når det står skrivi i Guds ord, atte Guds Ord, det kommer ikke tomt tilbake, men det utfører det den sendes til, og da … da har jeg finni en nøkkel, nemlig å få finne de løftene som gjelder den situasjonen, som jeg er i, og da sier Han: Minn meg på Mitt Ord, så du kan få rett, og jeg tenkte: Waw, ja, jeg vil har rett, så da sier jeg, Ok, Herre, da minner jeg deg på Dine løfter, som du har ført, og så sier du at jeg får rett, og sender du dine engler ned, som gir kraft til å gå ut, ut med Ditt Ord, og utfører det, jah, jah, halleluja, (klapper i hendene). Å få være med på den derre reisen der, og bare minne Gud på og han har gitt over 7000 løfter, så det er bare til å lete …

Alle de tre damene i «guds koseklubb» fortsetter å godte seg og le. De er som småjenter som småkniser når de må innrømme at de har gjort noe galt, men like vel fryder seg over å ha gjort noe – nesten - galt).

Inger: og det er helt utrolig hva man finner …

Damen: Ehja, …

Inger: Og vi så her i forrige uke atte, så leste jeg atte mannen min. med løftede hender, som regnes som et aftensmåltid, nei, jo, som et aftensoffer, og jeg tenker WAW, ved å løfte hendene …

-Ja …

Inger: Det som et offer, og så var det kveldsoffer, som vi ofra, i Gamletestamentet, så de som løfter hender, jamen, det er offer for Gud …

-Ja …

-Og se på det som et offer, så vi løfter opp … rett og slett … her hjemme, du må bare bestemme deg for, at du strekker disse skjønne hendene dine i været, amen …

-Ja, og så må vi forstå det hellige hender, fordi hendene våre, så står det skrevet, på hebraisk, Jeshua, Jeshua, for hendene våre er hellige, tenk deg når alle vi løfter hendene våre, så står det Jeshua, Jeshua, Jeshua etc i alle hendene som blir løfta opp, hå hå hå hå, (smiler bredt og overbevist), åhh, åhh .. .

Inger: Så det er overgivelse, og så er det sier …

-Ja …

I de løftede hendene …

-Yes … he he he, hå …

Inger: Halleluja …

De ler godt og lenge nå. -For Herren er min styrke, ja …

Den danske damen: Ja, for vi har det så fantastisk … fellesskapet, alle sammen, så det blir en glede,

Inger: Og så er det jo det at det er godt å komme sammen …

-Og det er en kraft … Når den ene begynner å be, så smitter det over på den annen, og så kan du bare høre at Gud forløser den andre … og så er det en som blir helbreda … og så er det en som bil juble innfor Herren … så det har vært som et orkester, en symfoni … på en måte, hvis man satt og lytta, etter de bønnene og takkofrene, og prising av Gud, alt hva Gud har gjort, så det var en fantastisk tone både i ens øre og ens hjerte, sånn hadde jeg det … men nå nyter jeg å høre hvordan folk lovpriser Herren, og ber … Noen gang så skal vi be intenst, noen ganger skal vi bare lovprise Herren, og noen ganger så bare takker du, og så er det, så får du en tro og så kommer Guds fred, det er så utrolig, og så, menge ganger når jeg har …

Den andre damen: Jeg elsker også å ligge på knærne, når jeg skal be over noe spesielt, og så kommer du inn for Herrens trone, og så begynner du å be … det er sånn en glede at du nesten ikke kan reise deg opp igjen, og så skal du få lov til å innta den nye kraft, for Gud bare fyller en, så kan du be for den eller den, eller dem, og så får du lagt, og ropt ut, og så vet du når du har gjort det, så kommer takken, så kan du nesten ikke reise deg opp, hi hi, for du blir som limet fast, av Guds nærvær, og så, plutselig så kommer Herren igjen så viser han, for eksempel, at jeg skal be for den og den i Norge, eller i Tyskland,

-Ja, …

-For det er ikke kjedelig, for det er Guds ånd som åpenbarer, og så må du be det igjennom, åh, Jesus, nå har jeg lagt det i din hånd, og så kommer bønnesvaret, og mange ganger, så ringer telefonen, ut over dagen, Gud jeg har vært så fortvila, men så plutselig kom Gud, og så kan jeg hvile, og så sier jeg det ikke, med det samme, så sier jeg Takk Jesus, og så neste gang, så er det noe annet, så det er en stor hemmelighet.

Norsk dame: … når du har lært Ordets kraft …

Dansk dame: … bønnens ånd, og kraft, og den glede …

Norsk dame: … og det må jeg ikke miste … det vil jeg ha mer av og det opplevde vi oppe på Hallingskarvet … og så har vi en herlig advokat, vet du, jeg elsker den advokaten, han sier, og legg alle ting fram for meg! ha, hm, hm, vær ikke bekymret for noe, men legg det fram for meg, i bønn, og påkallelse, med takk, og denne advokaten, skjønner du, han er verdens beste og han vinner alle saker,

hee, he, og han heter Jesus, he, ha, for han, står det, går i forbønn for oss, hver eneste dag, og da mener jeg vi skal legge det frem for han, med takk, tenker jeg … halleluja, ha, ha, nå har du fått saken, da er den i dine hender, og da gleder jeg meg til å si hvordan du skal løse den saken der for nå er den din ... og da vet jeg at seieren er min, hi, hi, ja, ha ha, …

Dansk dame: Ja, men det er også viktig å «hvile det», hvile den saken …

-Ja …

- Når du står på Ordet, kom til meg alle som er bekymret og legg det inn for Herren, og da gir Herren deg hvilen … og at du ikke tar opp byrden igjen, men at du hviler …

-Ja …

-Og da kommer fredens Ånd …

Inger: Og da må man holde på den troen, da må man ikke slippe til tvilen …

Norsk dame: Nei, men så sier dem, «jeg klarer ikke å tro», og så sier jeg: Vet du hva? Hvis du ikke klarer å tro, så kan du gjøre noe som er veldig enkelt, det er å velge å tro på at det Guds ord sier, er sant! …

Inger: Det er jo mange ting, at vi tror, at vi skal gå på jobben i dag at vi kommer hjem i dag, det er jo også en tro, man går jo rundt og tror på sånne enkle ting  … etc  … (Inger ser kanskje ikke at damen her faktisk tar opp et stort teologisk problemkompleks … ).

-Ja …

-Bare det å velge, og ha tro på Gud, …

Damen: -Tillit til å … -Dette må jeg bare tro, sier jeg til meg selv, du har ikke noe annet valg, … du kan ikke våge å begynne å tvile, da må du bare tro (begeistret) … da må du bare holde stand …

-Ja …

- Ikke sant? For det at hvis tvilen kommer da, så vet du at det går ikke …

-Nei …

-Så det er jo visse ting at man bare, at nå har Gud vist deg det, Gud har bevist det, du fikk en bekreftelse på det, og ofte så er det sånn at vi får bekreftelse på en eller annen måte …

-Ja …

- Kanskje får vi et ord, kanskje sår vi en visjon, kanskje vi kommer i en sånn indre visshet om at sånn skal det bare bli, amen, eller noen ganger er det sånn at vi må ha rein tro, at vi ikke får noen bekreftelse i det hele tatt, vi bare sier at Gud, du har faktisk sagt at den som ber faktisk får, og det to blir enige om å be om, det … nå velger vi bare å tro det …

-Ja …

-Det fins ingen annen mulighet … det er veien, og det fins ikke noen annen vei, amen, du må bare gi, og Gud lønner den som tror, også, og så tror jeg at uten tro, er det helt umulig å være til behag for Gud … nå skal vi ha pause … ring ….  

Vi nærmer oss nå slutten av programmet, som varer i ca 3 timer til sammen, og vi plukker følgende fra den siste sekvensen med «damene våre»:

Inger: … vi kan begynne å be litt, og bare være litt sånn for det … den hele timer er ikke …, for det går litt trangt innimellom, så jeg tenker at vi bare begynner å be vi, begynne å lese litt og …

Danske dame: Vet du hva jeg har lyst til å be om nå … ?

(Hun begynner å fortelle om at det er mange som nå har nerver og spenning og ungdommer som skal opp til eksamen og forteller om en gutt som kom for sent til eksamen og som ikke hadde hørt at lektor hadde sagt at kandidatene bare kunne hoppe over oppgave 9, fordi den var umulig å løse. Gutten som ikke hadde hørt dette, begynte å løse oppgaven, idet han ber til Gud, og mirakel over mirakel, så greier han å løse oppgaven … ).

-Gud kan hjelpe slik at det umulige blir mulig, sier hun.

Inger: Vi må tro. Tro er viktig.

-Vi må ha tillit, sier den norske damen. Tro og tillit!

-Tro og tillit er jo det samme, sier Inger. Tillit til Gud og tro at han kan gjøre det han nå sier han kan gjøre …

-Ja, ja … ha ha ha ha …

- Hvis du ikke har tro og ber, så hjælper det ikke hvis du ikke har tro, … sier Inger og forteller en sann historie som skjedde for mange år siden og hvor familien skulle lære å spille minigolf og en datter som sa at hun ikke fikk det til, før hun ba til Gud, og da traff hun hullet på første slag, og det gjorde jammen Inger selv også – full klaff. Dette skjedde i Skien.

-Jeg fikk jo også tro, sier Inger. Og nå ler damene godt … Og hun gjorde det flere ganger … Man har det for seg, men man må be, du må aktivisere det, og holde fast ved det, men da skjer det …

-Det er sånn det er, sukker den danke damen. Uhm. Den hemmeligheten, vi kan be til Gud om hva som helst, og så ser han det …

Inger: Ja … jeg har nettopp hørt på en amerikansk forkynner (får ikke tak i navnet her), og han sier, jeg får alltid, sier han, han er så velsignet, det er fordi han bare tror og ikke tviler, og det står jo det at uten vi blir som barn igjen, skal vi ikke se Guds rike, og barn har jo ofte, altså barn som er …, har det godt, og har tillit, og tro på at dette liksom fikser foreldre, og har man samme tilliten til Gud, at yess, dette ordner seg, og det er der vi må tilbake, vi må bare gripe den troen, og holde fast på den troen …

Den norske damen: -Hvis vi forstår at Gud er ikke et menneske som kan lyve, og hvis han har sagt at mitt ord ikke kommer tomt tilbake, men det ufører det de sender det til, da vet vi jo det at vi får det … det er sånn som hvis du lover et barn at det skal få iskrem i morgen, … «hvor er den isen du lovte meg, ikke sant, da minnes du på …».

-Det er noen ganger som vi glemmer det, og da må man jo mase litt, noen ganger og …

Norske dame: Gud sier jo selv: Minn meg på mitt ord … at jeg kan minne han på hans ord, det føler jeg er stort, så jeg kan få rett …

Inger: Som den kvinnen som gikk til dommeren og maste … Hvor mye mer skal da ikke vår himmelske far gi til oss …

-Ja …

- når vi kommer frem for ham … ikke sant – amen, og er fromodig, og har tro …

-Vi har frimodighet fordi vi vet at vi er blitt gjort rettferdige og verdige til å komme inn til han, på grunn av Jesu blod …

Inger: Så måtte vi bruke troen vår … og her står det, bare, at alt skal gå bra for … (en kvinne som det er ringt inn for og bedt om at damene skal be for henne). 

Jeg overlater nå til andre å analysere hele dette scenarioet, med alle dets implikasjoner, spill,  drivkrefter, motivasjoner og reelle hypoteser ... i regi.