Småsteining i et idyllisk nabolag

Det er nesten flaut å tenke på det, og enda flauere å si det, men for ikke lenge siden ble jeg «steinet» på det lille parkområdet som kommunen har anlagt rett utenfor kjøpesenter L i den store byen O. Episoden er for ingenting å regne, steiningen var av det lettere slaget, ja, nesten umerkelig for mitt vedkommende, rent fysisk og her foreligger ingen grunn til politianmeldelse, eller mobilisering av natteravnene.

Likevel kan de minste og mest uskyldige hendelser snart få en slag symbolverdi og noe å tenke over. De største tragedier oppstår jo på mikronivå som små vindpust, for så å ende i en storm som river ned alt fra store bygninger til kjempetrær. Slike hendelser er imidlertid egentlig ikke tragedier, det er naturlige hendelser, tragedier, derimot, er menneskeskapte og frembragt ikke bare av uvitenhet eller manglende dyder, men av en uforstand som synes å være nedlagt i selve manneksenaturen. Mennesket synes dømt til det tragiske utfall selv om mennesket gjør alt som står i dets makt nettopp for å hindre selve det tragiske utfallet.

Det er en delvis liten og beskjeden grønn liten flekk, en liten lomme ved veikrysset, et hvilested for de som sykler til og fra, eller tar seg en kveldstur idet fri, med eller uten hund. Mens bilene svirrer rundt i krysset, som ikke har lys, men en rotunde. Biltrafikken går som smurt, men med antydning til kø bare i rushtiden - ingen klager. Det er blitt så fint, så. Området er bli mer idyllisk, sies det. Folk er stort sett forøyd, det er en blanding av rent svaberg tilført menneskeskapt natur eller kunstig oppgradering, det er blitt et kunstverk i seg selv og man nærmer seg naturtilstanden, på en måte, men bare nesten.

Stedet har så avgjort sin sjarme. Ungdom som måtte samles om ettermiddagene føler seg trygge der, området ligger åpent for voksne blikk, men området er merkelig nok lite brukt. Men det er en del aktivitet i svingstengene og andre apparater i stål som er festet til bakken og hvor de unge og spreke kan få utløp for litt av hvert og mønstre styrke.

Det fins ingen kunstige bekker på anlegget, det ligger i en kupert liten skråning, og bare med spor av naturlig oppgåtte stier, de er blitt overstrødd med ulike typer sand og grus.  Syklister flest må gå av og trille, stiene brytes av trapper av sement med skarpe kanter og med litt uregjerlige, runde «bolsters» ved siden av.

Et par hundre meter nordover ligger ungdomshuset eller aktivitetssenteret og bakenfor det igjen, ligger idrettsparken.

Området er ikke stort mer enn ca 350 kvadratmeter og pranger ikke i omgivelsene for øvrig – det skal forestille et lite pustehull i bakken, en grønn, spennende liten lomme med gamle, yndige trær med små partier av viltvoksensende kratt og bærbusker rundt. Det fins noen benker der, som riktig nok ikke er gode å sitte på, i mer enn høyst noen minutter, men de tjener sin hensikt, stedet kan minne om å være en mer permanent muligheter å møtes, unge som gamle. Benkene er fastmontert på knausene, som ligger der stenfaste, som de alltid har vært. Stedet har imidlertid ikke utviklet seg til et typisk møtested på fritiden, noe som kan ha vært intensjonen bak helt fra begynnelsen av. Det har vel sin egen forklaring. 

På noen av de nyanlagte stiene, er det lagt på grus eller pellets, lette små, grå steiner. De er der for pynt, i hvert fall var det det jeg gikk ut fra, helt til den dagen jeg altså ble steinet.

Det hadde seg slik at da jeg nådde frem til stedet, ble jeg stående med sykkelen ved min side for å se etter et sted jeg kunne sitte, litt beskyttet og avsides. En gjeng på 5-6 afrikanske skolebarn hoiet og skrek på en liten plattform som kan brukes som en danseplatting, med gulv av treplank og med en liten tilhørende trapp på to trinn oppover. Denne plattformen er fin å sitte på, utsikten er perfekt.

Jeg ble stående i kanskje 3-4 minutter før guttene i samlet flokk fjernet seg fra plattingen, det var overhodet ikke noe jeg bet meg merke i som kunne virke oppsiktsvekkende i dette, så jeg dro av meg sekken og satte meg, tok frem en del dokumenter som jeg måtte skumme og fant meg vel til rette.

Men jeg hadde ikke før fått i meg en kaffeslurk fra termosen før jeg kjente noen lette trykk over skulder, nakke og hode.

Jeg fortsatte å lese og ante ingen «fare», før dette utviklet seg og «trykkene» ble stadig fler og kom mer tett. Jeg snudde meg bar for å se og ganske riktig, guttene frøs og snudde seg bort, jeg så de hadde pellets i hendene og skjønte at de hadde kastet mot meg, ikke rundt seg på måfå eller på hverandre.

Jeg hadde tydeligvis nå gjort noe så alvorlig at det påkalte en slags hevnlyst fra guttenes side og som fikk dem til å kaste, nærmest plikt-skyldigst. Det virket som om jeg hadde kommet og trengt meg innpå, at jeg hadde jaget dem vekk, at jeg hadde krenket dem, på en måte. De var «likbleke» da jeg snudde meg for å ta dem i øyensyn. Jeg var voksen og de var barn. De snakket ikke norsk seg imellom, de var kanskje nyankomne innvandrere. Men de anser nå akkurat denne plattingen som deres eget område, tenkte jeg, og det var jo de som var der først, så de hadde jo rett, på et vis, selv om de hadde flyttet seg helt frivillig og uten at jeg hadde ytret et ord og heller ikke truet dem vekke med kroppslige bevegelser og vink.

Jeg tenkte at dette bare er uskyldige guttestreker. Gutter liker å utfordre voksne, de er ute etter motstand og vil vise at de tør og kan. De er ute for å markere, ikke noe i veien med det, så jeg snudde meg vekk idet jeg forsøkte meg på et aldri så lite vennlig smil, og så fortsatte å bla litt i dokumentene.

Da kom det ny forsyning av pellets. En tydelig bevisst provokasjon og en brikke i et større strategisk spill. Det begynte å bli ubehagelig, skulle jeg «snakke til» dem? Eller fortsette å late som ingenting? Så jeg vondt på dem, ville de kanskje ta det ille opp, tilkalle onkler og tanter, eller gud vet hva. Så jeg fortsatte og lot som om ingenting, før det kom enda et nytt lass, det var tydelig at nå kastet de som gruppe, ikke som «hin enkelte». Det virket som de fleste av guttene kastet med begge hender på en gang. Drøss.

Da snudde jeg og løftet en arm med hevet pekefinger, ikke den andre fingeren og dette betyr ikke annet enn et vennlig og modent «nei, nå får det være nok». De ble tydelig like overrasket som forferdet over denne gesten og hoppet i flokk bakover. Her sto de overfor en fremmed «makt» eller autoritet. Noe skremmende og farlig, ja, fiendtlig. Jeg var eldre enn dem, ja vel, og i afrikansk kultur nyter eldre menneske ofte mer age enn yngre. Men denne naturlig autoriteten gjaldt tydeligvis ikke for meg, nå med ett en vilt fremmed, i eget land.

Det hel sto på i kanskje litt over et kvarter, men det var ikke kommet en eneste lyd fra disse guttene, de forholdt seg tause, noe som kanskje kan understreke alvoret, og styrken i «krenkingen», slik de oppfattet den. De romsterte med andre ord bak ryggen min.

Plutselig dukker det opp en vaggende skikkelse i tunge gevanter, en kvinne som like godt kunne være rundt de tredvde som de seksti. Hun kom ut fra aktivitetshuset med kurs rett mot oss. Guttene stoppet umiddelbart med strekene sine og liksom stivnet til. Her var det tydelig «mamma» som var dommer i høyesterett. Med et lite vink fulgte de etter henne og var snart ute av syne, bak huset.

Jeg trakk et lettelsens sukk. Ute av syne, ute av sinn. Men jeg husker det altså, som en noe ubehagelig scene. Det jeg var mest «imponert» over, var guttenes «evne» til å operere i flokk, samlet som én, enhetlig, solidarisk gruppe. De oppfattet seg selv som en kampenhet, bevisst eller intuitivt, hvem vet. Og dette fordeler jo eventuelt ansvar på alle, mens sjansen for suksess øker jo tilsvarende, hvis målet er å markere, eller erobre eller gjenerobre, hva det nå måtte være, revir eller følelse av overlegenhet, og den individuelle tilfredstillelse der må være å få oppleve en slik «søt» hevn.

«De vil aldri klare å ta oss, bare vi holder sammen og rekkene tette», sies det jo i ny og ne. Å være i stand til å får markert seg, om enn i det små, vil i situasjoner gi en stor tilfredsstillelse. Markering i seg selv blir oppfattet som en seier, og et første steg i langsom prosess mot dominerende samfunnsmakt. Men slik tenker jo ikke unger, vil man si, og der er nok sant, men barn har en en overreaskende evne til å tenke langsiktig, ofte mer enn voksne. Når de voksne så stimulerer denne markeringvirksomheten i det små, kan barna lett får tanker om egen ufeilbarlighet og bli vant til å innkassere seire i andre sammenhenger og med andre «våpen». Vi har da å gjøre med en selvdrivende spiral. Den kan fort ta form av en anakonda som kan sluke store bytter, ved å kveile seg rundt offeret for så å sluke det, sakte men sikkert. Anakondaer ser ikke særlig farlige ut, men størrelsen er imponerende. Anakondaens tilsynelatende ufarlighet er dens styrke, og ofrene undervurderer ofte dens potensiale.

Det jeg forsøker her, er å gi en fruktbar fakta-beskrivelse, en beskrivelse som lett kan fremskrives og et fenomen som vi nok vil se manifisterer seg i flere varianter og i større sammenhenger og ved flere anledninger fremover. Om det er liten tvil.

Samtidig er dette et fenomen som andre grupperinger av unggutter ser ut til ikke å ville trekke lærdom av. Disse andre har en helt annen oppfatning av hva det vil si å opptre i samlet tropp, alle.

Det ligger liksom ikke for disse andre gruppene å ta etter det som synes å ligge så naturlig for disse unge steinkasterne.  De følte seg kanskje veldig lettet over å ha blitt geleidet bort fra denne lille og ubetydelige kampsonen og gjerningsstedet, sett i et større perspektiv, og da attpåtil uten at jeg så noe forsøk fra «mammas» side på å kjefte på disse barna. Noen antydning om vilje til å gi meg en forklaring eller real unnskyldning på gjengens vegne, kunne heller ikke spores.

Andre unggutter i idyllen driver heller og heiser seg opp og ned på helt individuell basis i treningsapparatene enn å drøsse stein. De «trener» turn og kroppsbygging og viser seg frem individuelt seg frem innad i gruppen, helt uten behov for utadvendt aggresjon og da i helt egne tanker, vil jeg tro.

Det kan gi en noe å tenke over. Man ser det lille perspektivet i det store, tenker jeg. Eller det omvendt, eller ja, takk, begge?

Det underlige og ja nesten symptomatiske i dette lille «opptrinnet» er de ettervirkningene jeg opplever, i skrivende stund. Helhetsbildet komme som sporadiske, men intense drypp eller flash-backs, som hos en menneske med posttraumatisk lidelse, om enn svakt. Jeg tenker at hvis jeg forteller om denne episoden, for hvem det nå enn måtte være, så ville jeg ganske snart bli avbrutt og ledd av umiddelbart og helt uten forbehold. Detter er det jo ikke noe å skrive hjem om, hører jeg. Jeg ser hånflirene, så jeg gidder ikke. Det er ikke noe å ta i veien for. Herregud-da-mann, er det ikke det man sier?

Jeg kan likevel ikke dy meg for å spørre om hvor mye det skal gå seg til fremover her til lands. Jeg aner at min fremstilling av episoden like godt kunne kalles rasistisk først som sist og jeg begynner å lure på om det er noe alvorlig feil og sykt med meg, at jeg ikke engang klarer å holde styr på egne tanker. For ikke å nevne emosjoner. Det har skjedd noe nytt med meg, jeg individualisert en ny måte å tenke på, eller frykte på. Det har satt seg et nytt regime i emosjonene, som igjen overstyre av et nytt regime, et direktorat, et nytt tankepoliti i sinnet, et styresett som i seg selv ikke viser noen tegn til eller behov for å vise ettergivenhet eller ønske om exit, snarer tvert imot.

Og da tenker jeg ikke på innvandrerne til bydelen, nei, jeg tenker på helt andre krefter, krefter som heller vil gi dette indre regime stadig større stimuli og bevilgninger, snarere enn færre, og stadig større omseggripende trykk og makt.

Og det er vel dette jeg frykter mest av alt, hvis jeg da frykter noe som helst, eller hater noen, for den del, for det gjør jeg ikke. Jeg tenker som Freud at det må da finnes noe ubehag i kulturen, for hvis ikke var jo alt en dans på roser i en liten bydel i en stor by, på et idyllisk sted, riktig nok uten kunstgress, men med desto mer pellets på, små, grå, lette nesten yndige steiner, som kan brukes til å markere revir av hvem som helst og når og i hvilken hensikt som det nå enn måtte være.