Er islam et politisk parti? Vi har tidligere drøftet
spørsmålet her på bloggen, se under, og vel kommet frem til at islam er mer å
regne for et rent politisk prosjekt, enn et rent religiøst parti, og ikke bare
i liten grad, men – i praksis – nesten «fullt opp».
Men så kommer det an på tolkninger av islam, av muslimer
selv, sies det, i et forsøk på å ta tingene seriøst. De fleste vil ikke se
politikk i islam, eller de kan ikke, eller rett og slett fordi de ikke tør.
Islam forblir en «gudstro» inkludert visse praktiske øvelser
og fastlagte bønneritualer, og «that’s all».
Folk med mer akademisk credentialer,
har imidlertid lettere for å se at islam i sin helhet egentlig er et helhetlig
prosjekt, ja, mange vil erkjenne at islam er – primært - en politisk bevegelse,
ikke primært en kulturtradisjon, eller en religion per se. Men dette er det få som tør innrømme offentlig, eller i
familiære sammenhenger.
Islam er subsidiært
kultur, primært politikk. Og grunnen er at dominerende grupper innen islam
tolker islam som politikk med spesifikke
muslimske virkemidler – alltid og overalt. Et trekk ved islam som «størrelse»
er at den kan være svært tolerant overfor sed og skikk som islam i seg selv er
taus om, men som likevel blir gitt stor legitimitet innen umma, det verdensvide samfunn av «hellig» troende. Det kan gjelde alt
fra æresdrap til tvangsekteskap og «menneskeskapte» regler for
kjønnslemlestelse.
Eksempler på eksplisitt angitte og bindende virkemidler er
dødsstraff for homofili, æres-synd eller utroskap og dødsstraff for
konvertering. Disse virkemidlene, for å nå det fremste målet, nemlig å innføre sharia i ett og alt, blir imidlertid fra
den blåøyde Vestens side, ikke sett på som politiske virkemidler, dvs virkemidler som kan endres og/eller
tilpasses sted og tid, ut fra konkrete vurderinger og ut fra fremmed positiv
rett, slik man finner den i genuine demokratiske vestlige og ikkemuslimske land.
Nei, Vesten «glemmer» at sharia
bare kan «forandres» ad hoc der
muslimen må lever under områder med primær ikkemuslimsk – objektiv og
absoluttert - jurisdiksjon. Vesten
tror at et muslimsk moratorium, f eks
for steining av kvinner, forteller noe om islams fleksibilitet, og at sharialovene åpner for at en juridisk – og av
Allah gitt - bindende straffebestemmelse, kan settes i parentes en gang for
alle og dermed permanent.
Det islamske samfunnet blir ut fra den klare regler som
islamister legger til grunn om at «Koranen er sin egen fortolker» medfører med
nødvendighet at islam er en politisk totalitær ideologi, et lukket system uten
åpningsluker, men kun «åpen åpenbaringer» og da et system som styrer til og med
den troendes mest intime, hverdagslige gjøremål, og, ja, tanker. Ha i mente at
virkelig fromme muslimer er forpliktet på å be eller repetere hel 17 ganger om
dagen at Allah er den som forordner den rette veien og at alle andre religioner
eller troer fører rett i fortapelsen, og da ofte – fullt legitimt - med hjelp
av fanatikere som med glede og i full overbevisning vil heve sverdet med de
vantro kuffar.
Selvsagt er dette ikke mulig, ut fra islam selv, for i islam er det ikke menneskeskapte lover, regler og
normer som skal gjelde, det er Allah’s uforanderlige forordninger, påbud og
forbud. Og det er disse som utgjør islams
essens og islam agens. At det finnes huller, lakuner, luker eller tomrom i
islams rettsoppfatning – fiqh -, og
at disse «lukene» eller hullene kan fylles med vestliginspirert lov og rett, betyr
ikke at islams essens svekkes eller utarmes, eller at islam ut fra dette kan
betraktes som en svært tilpasningsdyktig og svært tolerant trosretning. For det
motsatte er tilfelle, ser man det i et større tidsperspektiv: Det påligger
muslimer å arbeide for en totalisering av islam i ethvert samfunn, til enhver
tid, på ethvert sted. Der islam i perioder – gjerne over hundrevis av år i et
område - kan sies å ha vært et kraftsentrum for convivencia-toleranse, vil arbeidet for å misjonere både muslimer
og ikkemuslimer tilbake til «urtilstanden», (please: ikke kall det «idyllen»), -
til et samfunn der sharia og bare
sharia råder grunnen alene, og dette er i hovedsak budskapet til Det muslimske
broderskapet.
Og det er dette faktum eller dette fenomen Vesten ennå ikke
skjønner ved islam: At islam er en deduksjonsreligion,
et politisk trossystem som er apodiktisk,
slik at det som «er gitt i systemet» via logiske «førsteprinsipper» er det som
skal gjennomføres i praksis.
Kristendommen er islams motsetning, den er induktiv, den slutter, som system, ikke
fra logikken, men fra faktiske forhold, dvs ut fra målet om å tilfredsstille konkrete
menneskelige behov ut fra fleksible løfter og kjærlighetsbud, bud eller
imperativer som per se og med «logisk nødvendighet» må være ikke-apodiktiske for i det hele tatt å
kunne fortjene betegnelsen kjærlighetsbud.
Islams trossetninger er formale
kategorier, de utledes deduktivt, de påstås
å være sanne ut fra setningene selv og selve argumentasjonen for dem, havner derfor i en sirkel hvor
begrunnelsen tilbakeføres til sitt eget, innebygde og fastlåste utgangspunkt.
Kristendommen er motsatt, dvs induktiv per se. Den bestemmer læresetningene ut fra den dennesidige
og helt ut menneskelige vurderingen av spesifikke fakta ut fra enkelttilfeller,
induktivt, ikke deduktivt. I hvert fall slik kristendommen gir rom for i dag. Også
kristendommen har imidlertid hatt sin «deduktive side» eller a prioriske side, der moralske
vurderinger begrunnes ut fra naturretten
som førsteprinsipp, hvilket jo er kjent fra spesielt Middelalderen, jfr Thomas av Aquinas.
Grunnen til dette kan enkelt forklares med at mens
kristendommen opererer ut fra det teologisk grunnprinsipp at mennesket er skapt
i en personlig Guds bilde og likhet, og at derfor den enkelte i seg selv er har
et uendelig menneskeverd, så mangler dette i islam. Det enkelte menneske har
derfor da heller ingen absolutt verdi i islam annet enn som en slave eller en
som underkaster seg Allahs predestinasjon og hans budbringer. («Profet»
er en feiloversettelse av rasuul).
I islam er tendensn mot den rene fideisme påtakelig, det er
bare å nevne den berømte iddelalderfilosofen Ghazali. Han ble på sine eldre
dager sufi. Filosofene kunne hverken begrunne eller forkaste Allah og hans sharia. Ghazali tok islam på ordet, på strak arm, så å si. Dermed forsvant
også «behovet» for abduktiv resonnering
omkring Allah i islam. «Bi’la kaifa» sa en annen muslimsk lærd med enorm
innflytelse over islamister på 1200-tallet: Ta det bokstavelig som det står og
ikke tvil på det.
I islam kan Allah gjøre hva han vil, ingen kan binde hans hånd. I kristendommen kan Gud primært slett
ikke gjøre hva han vil. Han kan ikke forandre sine grunnattributter, i kontrast
til Allah som til og med kan forandre rett til galt, og omvendt, ja, skape «vilkårlig»
om altet fra det ene øyeblikk til det annet, jfr okkasjonalisme. Den judeokristne Gud kan heller ikke
forandre sin egen natur eller personlige «karakter», eller de kosmiske lovene,
eller skaperverket, som han han har paktforpliktet seg til å overholde. Det er
nesten umulig å tenke seg et «Jeg-Du»-forhold til Allah i islam. I
kristendommen derimot kan dette sies å være en av hovedtankene. Muslimer i dag
har freidig overtatt tanken om at alle mennesker er «guds barn», jfr Irshad Manji, men dette er en umulig
konstruksjon i islam. Manji er
forresten lesbe, en blasfemisk væremåte i islam, (med mindre man holder det
strikt privat, vil noen veldig tolerante muslimer si, en «lekse» Manji langt
fra overholder).
Muslimer er guddommelig forpliktet på å arbeide for
implementering av sharia eller det muslimske systemet med «alt de måtte» ha av
muslimske virkemidler, gitt dem av Allah og profeten selv. Og ikke minst: Gladelig
gitt dem av Vestens demokratier selv, både økonomisk og «åndelig», for å bruke
en meningsløs term i Vesten i dag, idet «sjel og ånd» jo for lengst er «drept»
som grunnsteiner i Vestens mentale eller ideologiske og kollektive grunnparadigme
eller essensielle kulturelle DNA.
For å si det i kortform og analogt: Det skal mye til – hvis det
ikke er helt umulig - for at en troende nazist kan kle seg og te seg som en
oppriktig og ekte ikke-nazist i ikke-nazistisk land. Det samme gjelder en stalinist
eller revolusjonær kommunist.
Det nazisten og kommunisten imidlertid vil ha svært vanskelig
for og store problemer med, er å opptre helt åpent i en større eller mindre gruppe
i det fremmed landet hvor nazismen står svakt eller er nesten ikkenærværende som
noen aktiv kraft eller bevegelse. Det vil være spesielt vanskelig å organisere
seg med sikte på å «melke» dette landet
for bistandsmidler gitt dem av staten som en formell rettighet ene og alene for
å kunne styrke nazistenes og kommunistens maktstilling eller maktbase i dette
samfunnet, (spesielt hvis antall «troende» immigranter øker nærmest
eksponentielt).
Når det gjelder islamister, derimot, stiller saken seg
ganske allerede. Overfor islam og islamister vil den foreløpig ikkemuslimske vestlige
staten vise seg fra sin mest generøse og spandable side, eller liberale, tolerante
og stimulerende side, noe som viser seg med alle tydelig i våre dagers Sverige.
I Sverige skjer dette åpenlyst og mange – men kanskje ikke
mange nok – vil oppfatte dette som komplett uforståelige. Islamister trenger ikke
engang å skifte «bunad», klær eller regalia
for å smelte inn og for å oppnå disse fordelene som flyter fra den
ikkemuslimske befolkningen.
Mens nazisten og stalinisten må forsøke å skjule sine regalia som best de kan, kan tvert imot
islamisten kjøre disse frem som prangende flaggskip og fristende, eksotiske og
helt uskyldige gevanter. Gevanter som i virkeligheten er uniformer for troende
som er «født sånn» og som skal forbli sånn, på Allah og profetens ikke-negotiable befaling, og som har en
allerede avfattet dom i kraft av å være muslim – og i tillegg mange kompakte og
like rigide som irreversible, endogent
betingede ad intra- fordommer på seg
- om bl a kronisk å måtte risikere livet
og bøte med det, til og med, hvis man skulle finne på å finne en annen tro enn
islam og enn annen frelser å forlite seg på og går over til enn Allah og
profeten.
Sverige er det land i verden som kan sies å være mest
islampromoterende av alle ikkemuslimske land i hele verden dag. Vi tviler på om
land som f eks Tyrkia, Egypt osv gir mer pr
capita til støtte for spesifikt islamske grupperinger og deres stadig fortsatte
ekspansjon enn hva Sverige gjør. Og, for å si det med en viss ironi: Alt dette
skjer på til tross for at en islamforsker og terrorekspert som Lars Gule ikke
går av veien for å kalle visse islamistiske gruppering for fascistoide, tro det den som vil. Svensken tar nok ikke
Gules advarsel på fullt alvor. Som ventet er.
Og det vil bare fortsette å øke på, spår vi rett.
Vi anbefaler følgende artikler hentet fra HRS ved Nina H
Østlie:
Et lite utdrag som sier sitt fra artiklene:
At representanter for
Det muslimske brorskap (MB) og/eller islamister har skaffet seg innpass i
maktens sirkler i Sverige, illustreres ikke minst av Mahmoud Aldebe. Han er
litt av et organisasjonstalent – hvilket han takker Centerpartiet for å ha lært
ham – og var tidligere ordfører for Sveriges muslimske forbund. I dag er han
ordfører for International Peace organization for Relief and Human Rights,
ordfører for Stiftelsen Kultur och Integration og Internationella Barnskyddsnät
Riksförbund.
I 2006 sendte han brev
til samtlige riksdagspartier hvor han blant annet krevde:
Statlig imamutdanning og automatisk
lærerlegitimering for å undervise på svenske skoler i religion og språk for en
«naturlig integrering av islam i skolen».
Unntak fra loven om dyrebeskyttelse for å
tillate halal-slakting. Han la til at loven for øvrig ikke eksisterer for å
beskytte dyr, men bare på grunn av mistro til «fremmede skikker».
Kjønnssegregerte svømmehaller og gym-timer.
Oppføring av moskeer i hver eneste kommune
for å erkjenne «muslimers eksistens og islams rett» i Sverige.
Flere islamske skoler for å forsterke
muslimers kulturelle og religiøse identitet.
At alle kommuner enten gir eller stiller
som garantister for rentefrie lån for å bygge moskeer.
Innføring av særlover for muslimer når det
gjelder ekteskap, skilsmisse, barneomsorg og foreldrepermisjon.
Og som snytt ut av
nesen til MB:
Muslimer kräver alltså
en lagstiftad positiv särbehandling av i detta fall en religiös minoritet för
att befrämja dess status och skydda den mot majoritetssamhället.
I 2007 vurderte avisen
Fokus og Makthavere ikke desto mindre Aldebe som en av Sveriges 300 mest
innflytelsesrike personer.
Rasisme, rasisme,
rasisme
-
Se også denne artikkelen om islam som politikk og derfor
ikke som religion her:
Here’s why Islam
should no longer be considered as a religion under UK law.
Far «nei til islam»
her:
Og om professor Utvik
og Det muslimske brorskapet:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar